Overgår frihetsbegrepet alt – en vanskelig avveining

Fortrenger vår ødsling med frihetsbegrepet alle andre verdier? Nei, det bør det aldeles ikke – derfor heller ordet fri.

Alle vil vel være fri? Men selv om vi har en rekke friheter, fortrenger det ikke andre verdier? Selv om friheten kanskje er hovedmålet med samfunnsutforming.

Dette er også en konstruktivistisk artikkel. Jeg snakker ikke om disse temaene andre steder en her, derfor er det en form for ekslusivitet.

De mest nærliggende verdiene å se dette opp imot, i hvert fall for meg, er ansvar, lojalitet og likhetsidealet. Det er dette jeg i hovedsak drøfter her, selv om det selvsagt finnes flere andre komplimentære verdier

Det kan ses på som en slags protest mot ødslingen av denne terminologien.

Rolv Wesenlund sa en gang noe morsomt og interessant; Han sa at bare man plasserer frihet foran et annet ord (samskriving), så fikk ordet en positivt valør. For eksempel Frihetspartiet,  som i mange sammenheter er reinspikka rasistiske partier.

Jeg mener vi i norsk kontekst bruker frihet eller friheter for ofte, som fortrenger hensyn til andre verdier. Ordet Fri er bedre – og inkorporerer i så måte andre verdier. Som lojalitet (til organisasjoner, bedrifter og samfunnsmennesker), som ansvar (for samfunnsutforming og medmennesker), som likhet – der vil eksempelvis til en viss grad forsøkter å skape utjevning og rettferdighet (se også forskjeller på likebehandling og resultatlikhet)

Friheter skal sikre det autonome mennesket, men friheten stanser der det ødelegger for andre mennesker frihetsopplevelse. Derfor er friheten sosial innrettettet, man skal ikke bare ture på.

Friheten må ses i sammenheng med de andre verdiene, som til syvende og sist handler om å fungere i fellesskap med andre mennesker.

Hva er vel friheter hvis ingen var lojale,  ville ikke det true vårt grunnleggende trygghetsbehov? Hva er vel frihet uten ansvar, skal man ikke være kjærlig imot sine nærmeste, og selv skjøtte sitt liv etter beste evne slik at frihet oppleves?

Jeg har berørt det jeg har på hjertet i denne sammenheng – i korte trekk. Frihet er et misbrukt begrep (i Norge). Men samtidig; Ingenting overgår å være Fri.

Et postivt eller negativt menneskesyn – den vanskelige liberale avveining

Enhver vil vel hevde at de har et positivt menneskesyn. Men så melder hverdagen seg – og det er ikke sikker vi er en gladlaks i alle samfunnsspørsmål? Og de fleste som forfekter et annet menneskesyn, vil vel neppe si de har et negativt menneskesyn – men et realistisk menneskesyn? Et negativt menneskesyn ses kanskje best i språket – for vi bør vel gjøre våre ytterste anstrengelser på å skape optimisme i våre begreper? Men mange alminnelige begreper er negativt ladet. Vi bygger vel i all hovedsak på et positivt menneskesyn – eller gjør vi det anno 2020? Kanskje burde vi kreve større opprydning i vår begrepsbruk?

Dette er også en artikkel som føyer seg inn i konstruktivistisk/ sosialkonstruktivistisk teori – i tillegg til å være et liberal/ liberaldemokratisk dilemma. Det forener språk og samfunnsforskning - og skjærer i en viss forstand på tvers av ideologisk tenkning. I hvert fall i liberaldemokratiet. Det kan derfor ikke tas særlig til inntekt partipolitisk. 

Alle er vel enige i at landeveisrøvere er landeveisrøvere, og ikke frigjøringsskvadron – som vi kunne sagt, dersom vi la all vår anstrengelse i å skape positiv blest rundt fenomenet? Terror er terror/ kriminalitet – og ikke frihetshær, PLO på 70-tallet var noen bøller i allmennhetens øyne. Men Arafat endte opp med Fredsprisen. Vi kan derfor konkludere med at forandring alltid er mulig – derfor også en mest mulig optimistisk språkbruk? Selv om man må kalle en spade for en spade noen ganger. Noen har stilt spørsmål om eksempelvis norske Kardemomme by er en hyllest til sosialdemokratiet eller har åpenbare anarkistiske tendenser. Vi tar ikke standpunkt til dette – det er åpent for tolkning. Men det er derfor også viktig for undertegnede at våre abstraksjoner gjøres mest mulig posititive. Derfor er vel Kardemomme by kanskje sosialdemokrati?

Abstrahering av fenomener i mest mulig postivt lys er viktig og kan by på utfordringer – som skissert. En person som er er ivrig i TV-debatter, skal vedkommende skildres som at vedkommende er sint (negativt ladet ord.) eller engasjert (positivt ladet ord.) Forhåpentligvis er det rimelig å anta at vedkommende er opprørt eller rett og slett – ja, engasjert.

Selv disse liberale snuttene jeg presenterer bærer i seg et ikke udelt positivt ord – som vanskelig. Det mest tidsriktige, inntil nylig, hadde selvsagt vært utfordrende. Rundt 2013 var i hvert fall ingenting vanskelig – men utfordrende, i det offentlige rom. Jeg liker vel bedre ordet vanskelig rett og slett – fordi det nettopp er vanskelig. 

Dette kaster vel lys over to forhold, i hvert fall: Jeg har ikke et reinspikka positivt menneskesyn. Det er det ene. Det er av ren samfunnsart. For det andre – det er viktig å bruke de ordene som best dekker aspekter ved et fenomen. Hvis en sak er 70 prosent komplisert eller vanskelig, men består 30 prosent av åpenbare mulighter eller mulighetenes kunst, bør man velge det begrepet som er mest dekkende? Dette for å ikke underslå eller lyge. Og i eksempelet skissert er det, ja – nettopp; vanskelig. Javel, da er vel en sak vanskelig? Det er vel bare å være realistisk, slik at et fenomen blir håndgripelig?

Tilbake til det tydelige utgangspunktet for artikkelen; Negativt eller positivt menneskesyn. Jeg vil hevde at liberal teori er den idéretning som bygger på det mest positive menneskesyn, av absolutt alle idéretninger. Det motsatte er fascisme – som er preget av autoritær tenkning. Dernest vil jeg hevde at sosialdemokratiet og konservatismen kommer på en andre og tredjeplass, i det positive tenkningens favør, Konservative tenkere er de som åpenbart av de to forfekter et mer negativt (realitisk menneskesyn) – ihvertfall i historisk øyemed. Men nå er jo partier som Høyre liberal-konservative, og noe entydig konservativt parti finnes ikke i Norge.

Hva gjelder menneskesyn mener jeg liberale har mer til felles med sosialdemokratiet, enn Høyre – mens undertegnede står i så måte i en liberal-konservativ arv. Men Venstre har altså – vil jeg hevde – mer til felles med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene (Sosialdemokrati/ sosial-liberalismen).

Hva har dette å si for samfunns- og politikkutforming?

Jo, jeg vil jo hevde at menneskesyn er det viktigste for samfunnsutforming – og slår inn på hele vår tenkning. For det første – troen på at mennesker, institusjoner og strukturer kan endres. Dette åpner for sosial ingeniørkunst – omfordelig, samfunnsbygging, nasjonsbygging. Men mennesker er viktigst – og preger alt dette. Troen på endring – og det vedkjenner også liberalkonservative Høyre er mulig. Hva med å satse på sosial boligbygging – i en eller annen forstand? Hva med å gi folk muligheter for gratis utdanning hele livet - i alle land? Hva med å tro på det skapende mennesket – ikke kvele dem gjennom byråkrati og skatter og avgifter og skjemaveldet? Hva med å tro på at forbrytere kan rehabiliteres og føres tilbake til samfunnet – hvor mye straff skal gis? Hvor mye skal vi satse på kriminalomsorg? Hvor mye skal hevn spille i straffeutmålingen, selv om det vel ikke er et offiselt motiv? Skal det være likt tjenestetilbud fra det offentlige over hele landet, eller skal man si at det mangfoldige Norge ivaretas best med forskjeller mellom bygd og by – der gleden ved å bo ulike steder ikke kan sammenliknes med hverandre uansett? Og tro på at mennesker (positivt menneskesyn) velger det stedet som passer dem best? Eller – skal det ses på som en ulykke å bli født i Oslo? Det er gjerne i det menneskeintensive politikkkretser man finner avveininger mellom pisitivt og negativt menneskesyn – som sosialsektor, utdanning, kultur og helse – eksempelvis. Skal man ha en storstilt satsing på Folkehelse og Folkehelseinstituttet – fordi man tror at mennesker kan endre atferd? Jeg mener det er viktig med optimisme og optimistisk menneskesyn, derfor bør vi gjøre våre ytterste for å anstrenge oss i å bygge politikk og begreper på dét – selv i de tilfeller det kan være utfordrende.

Likebehandling og resultatlikhet – den vanskelige liberale avveining

Denne artikkelen er ikke revolusjonerende, men reiser et tradisjonsrikt fellesliberalt dilemma, ut i fra enkle begreper. Kanskje gir det noen nye tanker, som du ikke har tenkt tidligere? 

Norge er et land som i stor grad er preget av resultatlikhet som prinsipp, og kan sorteres som en sosialdemokratisk arv, vi bærer med oss. Langs konfliktaksen økonomisk høyre/ venstre har vi i Norge et ganske utjevnende system, kontra andre land. Vi omfordeler/ redistribuerer rikdom. Det vil ikke si at også liberale kan forfekte dette syn om resultatlikhet, selv om likebehandling eller formallikhet som prisnipp er et mer nærliggende liberalt utgangspunkt. Men her er det gradsforskjeller. Det er åpenbart et idémessig dilemma. Resultatlikhet preger den såkalte venstresiden, likebehandling preget den såkalte høyresiden – og liberale ligger i en (ofte uavklart eller nyansert) mellomposisjon

Hovedproblemet med teori er at det utformes fra en perfekt verden, som ikke eksisterer deskriptivt – den praktiske verden. Teori er ofte utopier. For verden er ikke perfekt eller fullkommen. Dette vil jeg komme tilbake til.

Likebehandling kontra resultatlikhet er mest brukt innenfor økonomisk politikkutforming – men langt ifra begrenset til dette. I den juridiske verden eksisterer selvsagt også disse begrepene, der man innenfor rettsvitenskapen bruker begrepet formallikhet, i stedet for likebehandling. Formallikhet er det bærende juridiske prinsipp. Alle skal eksempelvis dømmes likt overfor samme fartsovertredelser i trafikken. I etikken ser man det samme – vi skiller mellom pliktetikk kontra konsekvensetikk. Pliktetikk er en form for likebehandling, der man eksempelvis skal avgjøre moral ut i fra moralske prinsipper, prosesuelle prinsipper, uavhengig utfall. I konsekvensetikken kan virkemidlene variere, man prøver gjennom metode å se på konsekvensene – man har et konsekvensetisk utfall/ utfallsorientering. Altså resultatorientering, eller mer ettertrebende resultatlikhet. Likebehandling kontra resultatlikhet er derfor gjennomstrømmende i vår samfunnsvitenskapelige tenkning, med noen ulike begreper/ merkelapper eller benevnelser.

Teoretisk er det derfor ikke bare jeg som forfekter likebehandling som prinsipp; Jeg argumenterer for at det er et mer liberalt utgangspnukt - Og det er grunnlag for å hevde dette i fellesliberal teori.

Tenk juridisk. Det skal være likhet for loven. Tenk økonomisk. Tjener man like mye, skal man skatte likt. Tenk moralsk – skal man ikke behandles likt, trynefaktor eksisterer vel ikke – eksempelvis? Er en person sleivkjefta, skal vedommende få like mye irrettsettelse som en annen som er like sleivkjefta. Men man må også kanskje ta i betraktning summen av det gode en person gjør - kanskje avvikende i forhold til formell likhet?

Så kommer virkelighetens verden inn. Tenk hvis helsevesenet innførte en egenandel for behandling av sykdommen slatters, som var lik for alle? Slatters er en sykdom i kneet, La oss si at behandling av slatters hadde en prislapp på 50.000 kroner. Nå kan det være at noen mennesker var mer arvelig disponert for sykdommen slatters enn andre – der vi idag vet at at noen sykdommer er arvelig. Derfor er ikke likhet et utngagspunkt, og det er derfor vanskelig å dømme likt når sakene er ulike? Er det da likebehandling som prinsipp etisk forsvarlig – utifra de forholdene som er skissert, som vi trolig ikke kan gjøre noe med? Alle har ikke de samme gener. Andre som eksempelvis spiller like mye fotball, har ikke fått slatters. Dette taler gjerne for en velferdsstat eller velferdstatlige tjenester, for å oppnå resultatlikhet? Det vil kanskje derfor være urettferdig med en egenandel? Tenk juridisk – man skal dømmes etter likhet for loven, i all hovedsak. Fartsovertredelse i trafikken er greit, for der er vi alle likestilt. Veiene er like for alle. Dersom man imidlertid er født inn i et miljø som har en grovkornet språkbruk – skal man da dømmes for diskrimenerende uttalelser på sosiale medier? Har ikke mennesker da store ulike forutsetninger - og dermed er ikke like? Fordi man mer eller mindre er oppdratt i fordomsfulle omgivelser – jf. Strukturelle forskjeller mellom mennesker, som forfektes mest av venstresiden. Derfor ser man igjen at likebehandling ikke er en typisk venstresidesak. Vanskelig dilemma, og derfor også en viss toleranse i disse spørsmålene. Forutsetningene mellom mennesker er derfor ikke alltid like, og vi skal derfor vise en viss toleranse eller raushet i disse spørsmålene....? Nettopp fordi like utgangspunkt ikke eksisterer? Derfor kanskje også overlevere noen saker til omsorgsvesen/ kriminalomsorg – kontra domstolene? Tenk deg et samfunn med lovløse preg – er det der vanskelig å innføre rettferdige domsavsigelser overfor enkeltmennesker? Godt vi lever i Norge.

Venstre er et parti som har forsøkt å innføre flere saker preget av likebehandling/ formallikhet – hvilket er mer hjemmehørende i partiets høyrefraksjon, enn venstrefraksjon. Eksempelvis borgerlønn. Eksempelvis flat skatt. Er man arbeidsledig, skal man ha en garantert minsteinntekt – uavhengig om man har vært i jobb eller ikke, Uavhengig av om man er banksjef eller aksjemegler. Flat skatt er likebehandling av arbeid som prinsipp, er man i arbeid er man i arbeid, og skal betale like mye – uavhengig bortfalt inntekt i henhold til tanken om borgerlønn. Så melder problemene seg, som har mange filosofiske innfallsvinkler – og jeg vil skissere de mest åpenbare. 

Skal man ikke yte etter evne. Har man 2 millioner i inntekt, evner man å betale en større andel av inntekten, kontra en som tjener 400.000, Derfor kan man ikke bare se på arbeid per se. Og derfor heller differensierte satser, kontra flat borgerlønn. Man kan si at borgerlønn skal være en form for garantert minimumsinntekt, deretter differensiere. På den annen side, hva gjelder arbeid – skal ikke ansvar belønnes? Skal ikke ansvar premieres – derfor lik prosentsats for arbeidende folk, selv om man oppnår mer resultatulikhet En som tjener mer, har som regel et større ansvar. Skal ansvar straffes i form av høyere marginalskatt? Det skal det vel ikke? Derfor er for eksempel lønn utarbeidet av en rekke forhold – noe innslag av likebehandling, noe innslag av resultatlikhet.

På et annet område, synes jeg likebehandlingsprinsippet er mer relevant. Skal en person som er født inn i fattigdom og elendighet behandles på samme måte som en person som er født inn i luksus. Skal det ikke være mulig å gi folk en ny start - uten å straffe dem som har det bra? Derfor for eksempel rehabiliteringssentre for folk med slatters – som kan være gratis, fordi man er arvelig belastet for det. Man utarbeider altså da politikk som sørger for friske knær for alle – eksempelvis innslag av reultatlikhet, som prinsipp.

Disse begrepene slår inn på en rekke områder. Har jeg noen svar på disse spørsmålene? Jeg vil framholde viktigheten av likebehandling som generelt hovedprinsipp i samfunnsutforming, men resultatlikhet som prinsipp der forholdene/ utgangspunktene ikke er like – eksempelvis i spørsmål i bekjempelse av barnefattigdom. Skal man ha likebehandling som prinsipp bær forutsetningene være like, noe de ikke alltid er. Dette bør være utgangspunkt i framtidens politikkutforming - utover det økonomiske området. Innenfor helse og ytringsfrihet, som skissert. Dette er viktig. vi trenger liberal prinsipiel tenkning på mange, mange samfunnsområder som kanskje krever en annen tenkning enn forenklet høyre- venstretenkning? For framtiden. 

Alminnelig toleranse og fordommer/ fordomsfrihet – den vanskelige liberale avveining

Et ytterst vanskelig spørsmål innenfor liberal idéarv er spenningsfeltet mellom toleranse og hvorvidt man skal godta fordommer. Rett og slett - skal fordommer tolereres? I hvert fall for oss er spørsmålet relevant – som oppfatter det norske samfunnet som ganske fordomsfult, i hvert fall for 20 år siden – i formative år.

Ideologisk går det en spenning mellom liberale og konservative i dette spørsmålet – tross fellesborgerlig arv. Den konservative førstetenker Edmund Burke vektla viktigheten av fordommer – det var kanskje det han var mest opptatt av? Ordet hadde en litt annen betydning enn hva de har idag - det kan forstås som holdninger eller forståelse vi møter verden med. Dette for å i det hele tatt strukturere vår virkelighetsforståelse (med begreper), der det er hensiktsmessig at ethvert fenomen eller hendelse ikke oppfattes som nytt, for hver gang. Kunnskap er i så måte en form for fordommer – vi møter verden med et begrepsapparat. Hvis ikke ville verden vært i overmåte kaotisk – derfor også verdien av fordommer, som Burke har rett i også er et gode. Å derfor si at fordommer utelukkende er et onde, er derfor problematisk.

Samtidig er det av vesentlighet at vi ikke har for fyldige fordommer. Vi ser det gjerne i begreper vi kaster omkring oss. Det norske samfunnet kan idag – i hvert fall inntil nylig – sies å preges for mye av hat - kontra kjærlighet. Konstruktivismen som idéretning handler i stor grad hvordan man sorterer fenomener i begreper, og er det noe som trenger mer analyse i offentlige rom er vår begrepsbruk, der ting sorteres i kategorier som ikke er hjemmehørende med hverandre. Å kalle drittslenging for satire (vittig spott), er rett og slett ikke satire – det er drittslenging. Hvis satire blir møkk får vi et negativt samfunn, og et negativt menneskesyn. Det ødelegger vår tanskefrihet – det mest grunnleggende. Å sortere omtanke og kjærlighet, som et spørsmål om seksualitet, er heller ikke riktig – nærhet til andre mennesker har folk ønsket i ualminnelige tider. Glede og lykke er allmennmenneskelig. Å abstrahere fenomen i for ladede ord og grovkornede inndelinger – bygger rett og slett på et feilaktig (ofte negativt) menneskesyn. Det burde ikke høre hjemme i et moderne land anno 2020? Hvorfor eksempelvis kalle noe for frihet – når det rett og slett er frihetsberøvelse overfor andre mennesker? Hvorfor kalle noe likhetsideal – når det rett og slett er assimilering av forskjeller og utradering av menneskers evnerikdom/ spisskompetanse? Det er humanisme, ikke eltiisme – betegnede nok, og et godt eksempel. Hvorfor kalle noe likhetsideal – som truer menneskets evnerikdom, truer menneskets evne til å bli unike på områder som ikke skader andre mennesker – altså at man samtidig klarer å fungere i et fellesskap? Hvorfor kalle noe å være tolerant, når det handler om identietskrenkelse av andre mennesker? Vi skal ikke bli krenkehysterikere – men det går også grenserfor andre menneskers maktdemonstrasjon?

Jeg har tidligere skrevet på bloggen at er det én grunn for hvorfor jeg valgte Venstre, som parti, er det fordomsfrihet – en ikke lett balansegang når man historisk har drevet med humor. Der råder gjerne fordommer, man spiller på gjerne i humorøyemed på folks fordommer – som er lite hensiktsmessig hvis målet er å frigjøre framfor å segmentere? Gjenkjennelse og gjenkjennelseseffekten er et langt bedre ord i så måte? Og derfor har jeg også lagt bort flere sider ved min tidligere humorgjerning.

Mitt syn i hovedsak er at man ikke skal krenke, når det kommer til liberale rettigheter – som reinspikka eller indirekte rasisme. Det må likevel an å tøyse med folkloriske trekk med folkeferd eksempelvis – uten at det skal kalles rasisme. Vi trenger rett og slett et mer finskjemmet begrepsapparat, og flere avklaringer, i Norge – rundt hva er hva? Her har samfunnsforskningen, og humaniora, en stor og ytterst viktig jobb foran seg, for framtiden.

Tilbake til hovedspørsmålet; Fordomsfrihet – et flott ord. Toleranse kan brukes til å fremme eller hemme fordomsfriheten – derfor vil jeg si at fordomsfriheten er et fortsatt viktigere liberalt anliggende i Norge – anno 2020. Riktignok er visse fordommer nødvendig, blant annet i vår utøvelse og opplevd frihet – men hovedregelen er at det ikke skal være til skade – men gagn – for andre mennesker.

Årets sommerschlager 2020

Hva passer vel bedre enn pur glede, i Korona-dvalen?

Flott låt!

Opplysningstiden – i et kunnskaps- og vekstperspektiv

Hva er det som kjennetegner utviklingen i sentrale deler av den Vestlige verden på 1700-tallet?

I rennessansen og klassismens tidsalder frigjorde man seg fra den tenkning som hadde vært mer eller mindre rådende opp til middelalderen. For å forstå litteraturen og historieframstilliing i Opplysningestiden, må vi legge merke til at matematematikkens og naturvitenskapens metoder ble overført til åndsvitenskapene. Man skulle kunne bevise fenomener kvantitativt. Tycho Brahe og Gallilei brakte ny kunnskap til verden gjennom observasjoner. For det andre, verdsatte man i langt større grad menneskets evne til abstraksjoner. Man begynte i større grad å tolke iaktaktelser, utledet av matematiske formler. For det tredje, etter vært som naturvitenskapen vokste fram, så man sammenhenger der man tidligere ikke hadde sett forbindelser. Dette gjorde at man betraktet Gud som en styrer i et ordnet kosmos, skriver én forfatter – men jeg kan ikke helt se hva som skulle skille en slik velordnedhet fra middelaldersk tankegang? Det nye var nok at man kunne observere fenomener, uten at man kunne avvise at en Gud stod bak. Kunst og kultur frigjorde seg fra at religiøse overbevisninger og tankehegemoni på 1700-tallet (Opplysningstidens periode).

I Opplysningstiden forandret verdensbildet seg. Illustrerende for dette var at man ikke lenger betraktet verden som verken flat eller sentrum i kosmos. Ved inngangen til 1700-tallet stilte man spørsmål til mange forestillinger man hadde om verden. Store framskritt vokste fram i naturvitenskapen på 1600-tallet, blant annet innenfor astronomi og matematikk - som drev den vitenskapelige utviklingen mot Opplysningstiden. De gamle sannheter hvilte på tanker fra Aristoteles, Bibelen og diverse kirkemøter (Boberg 1985:9). Renessansen, som varte i cirka i 200 år fra 1480, og deres humanisme, hadde ifølge Boberg ikke forandret den autoritetstro tenkningen. Humanismen kan derfor altså ikke ses på som et brudd med middelaldersk vitenskap, sagt med andre ord. Det naturvitenskapelige framskrittet var i stor grad påvirket av tre tenkere; Galilei, Francis Bacon og Rene Descartes, henholdsvis italiensk, engelsk og fransk. Bacon var påvirket av den induktive metode; Det vil si å trekke konklusjoner fra enkelttilfeller til det allmenngyldige. Descartes var deduktiv, og utledet mange ting i verden ut ifra matematiske formler og betegnelser – og forklarte med dette hvordan verden så ut. Induktiv og deduktiv metode ses på som vitenskapelige motsetningsfulle tilnærmeringer, der den ene undersøker fenomenter nedenfra-opp, den andre ovenfra og ned. Mye av det Descartes gjorde, blant annet innenfor matematikk, fikk varig verdi. Bacon står gjerne fram som eksempelet på at mennesket kunne underlegge seg naturen og at vitenskapen kunne føre verden framover. Av mine personlige merknader er det kanskje mer formålstjenelig med deduktiv metode innenfor det naturvitenskapelipe felt, enn det samfunnsvitenskapelige – der faktorer er mer komplekse (alle fenomener er unike), men man skal i begge tilfeller – også derfor – være varsom med generaliseringer (innenfor samfunnsvitenskapen)

Astronomi og matematikk

Det altså innen det naturvitenskapelige feltet at framgangen var stor på 1600-tallet. Vår forståelse av universet ble anskueliggjort av Nikolaus Copernikus (1473 – 1543), og hans seks bind om himmellegemets kretsbevegelser utkom straks etter hans død. Copernikus hevdet at solen var sentrum av universet, og at planetene streifet rundt den. Dette brøt som sagt med middelalderske tanker, der man ikke kunne bevise at alt var utledet av en overmakt.

Idéspredning

En ting er at ting stadfestes, en annen sak er hvordan idéene blir spredt og får tilslutning? En viktig faktor var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, midt på 1400-tallet (Boberg 1985: 12). Man kunne nå ut med hundrevis av eksemplarer, i Europa, og verden utenfor. Det var ikke lenger bare eksemplarer nok til de lærde, men til massene. Kunnskap ble også videreformidlet av vitenskapsakademier på 1600-tallet, i Italia, Frankrike og England. Konservative forskere, religion og kirke forhindret imidlertid utvekslingen av kunnskap (Boberg 1985: 12). De nye tankene lot seg ikke forene med bokstavtro, religiøs tolkning – innenfor katolisisme, protestantisme eller buddhisme. Men – de fleste vitenskapsmenn var ikke gudsfornektere. Descartes la for eksempel mye arbeid ned i å bevise Guds eksistens. Dette kan ses på som hver og en vitenskapsmenns overbevisninger, eller for å ikke komme på kan med kirken?

Solens seier

Spredningen gikk fortsatt langsom og var geografisk ujevn, i alle tilfeller fikk den størst gjennomslag i de lærdes kretser (Boberg 1985: 13). Copernikus sin heliosentrisme slo blant annet ulikt igjennom i ulike land, med ulik styrke og ved ulike tidspunkt. Heliosentrismen slo først virkelig igjennom på 1700-tallet. Anerkjennelsen av Newtons idéer gikk også langsomt. Den langsomme spredningen gjør at det vitenskapelige gjennombrudd kan fførst betraktes som et 1700-talls fenomen. Teleskopet ble sterkt forbedret iløpet av 1700-tallet. Regnemaskiner som kunne utregne de fire ulike matematikkarter, dessuten trekke ut kvadratrøtter, kom også på 1700-tallet – ved hjelp av logaritmer. Frigjøringen fra autoritetene og den autoritetstro tenkningen, samt eksperimenteringslysten, skapte gjennombruddet for den vitenskapelige revolusjon under Opplysningstiden

Jorden

På 1700-tallet ble det også klart at Jorden ikke lenger var skapt etter innfall fra Gud, men tilblitt gjennom svært lang tid etter naturens lover. Dette står ikke nødvendigvis i strid med Gud som skaper av Tellus og universet, men det står i strid med skapelsesberetningen i Det gamle testamentet. Hvorvidt det fantes en allmektig Gud kunne dermed ikke tilbakevises, selv om skapelsesberetningen ikke helt var til å stole på – og måtte betraktes med som et bilde på verdensskapelsen.

Hvite flekker på 1700-tallskartet

Det var ikke bare vitenskapen som var i rivende utvikling på 1700-tallet. Det fantes ved år 1700 mange hvite flekket på verdenskartet. Langt ifra hele Amerika var utforsket, og russerne holdt på å trenge igjennom de store sibirske slettene. Bortsett fra Etiopia var Afrika lite kjent, man kjente lite til områder innenfor vestkysten. Det kontinentet som var minst kartlagt var Australia. Selvsagt kjente aboriginerne til områder som den hvite mann ikke kjente til, på lik linje med indianerne i Amerika (Boberg 1985: 19). Oppdagelsesreiser var den gang motivert utifra anskaffelsen av edle metaller og militære baser, men i økende grad spilte vitenskapen en rolle; Marinesoldater ble erstattet av astronomer, botanikere og andre naturvitenskapsmenn – man ville utnytte det det ukjente landet kunne gi av ressurser og råvarer.

Sydhavet

Alt på 1500- og 1600-tallet hadde spanske og nederlandske skip foretatt reiser til Stillehavet. Men flere steder måtte gjenoppdages på ny, fordi kartene var unøyaktige med tidligere tiders teknologi. Den nederlandske oppdagelsesreisende Tasman (1603 – 1659) hadde nesten oppdaget Australia på sine reiser. Han antok imidlertid at det fantes et kontinent i sør, et Terra Australis Inkognita. James Cook oppdaget Australia først i 1770 – som er tidligere omtalt i Riksbladet, ved en artikkel om hans forliste skip Endavour. Med seg hadde han vitenskapsmenn, der oppdraget var å oppdage Venus-passasjen. Cook tok også New Zealand og den østlige australske kyst i besittelse av den engelske krone. Først fra og med 1788 tok engelskmennene øya i bruk, som deportasjonssted for straff-fanger (Boberg 1985: 21). Man oppdaget altså flere steder i verden, som kunne være åsted for kolonialisering og det fortrinn som Europa gjennom dette fikk i århundrene som fulgte.

Det nordlige Stillehavet

Nord-Amerikas vestkyst var også gjenstand for undersøkelser på 1700-tallet (Opplysningstiden). Man forsøkte å finne en passasje mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Cooks kartlegging av den nordamerikanske Stillehavskysten ble viderebragt av sjøforskeren George Vancouver (1757 – 1798). den asiatiske østkysten ble utforsket av russiske oppdagere – hvis vi ser på det hele med europeiske øyne. Stor betydning hadde «Peter den store,» som gav ordre om at «Den store nordiske ekspedisjon» skulle utforske disse områdene. Oppgaven ble gjennomført etter hans død, av dansken Vitus Bering (1681 – 1741), derav Beringstredet. Stort sett hele verdenskartet ble satt for europeerne iløpet av 1700-tallet, utenom polarpunktene – som var delvis oppdaget, av James Cook.

Amerikas og skipsbyggingen

Hva gjaldt utforskning av landområdet, gjorde man størst framskritt i Nord-Amerika (Boberg 1985: 24). Fortsatt forble store områder ukjent til langt utpå 1800-tallet, i likhet med Sør-Amerika. Utforskingen av Afrika tilhører stort sett 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet var det fortsatt slik at skip ble bygget etter tidligere tiders erfaringer, framfor moderne matematiske beregninger (Boberg 1985: 25). Dette skyldes manglende kunnskaper om matematikk og fysikk. Svensken Henrik Fredrik av Chapman 1700-talles tegninger fikk først innvirkning på 1800-tallet. Navigatørene kunne derimot dra nytte av astronomi, noe som gjorde framkommeligheten bedre. Smavirke mellom matematikk/ astronomi og eventyrlyst skapte framskrittet.

Bedre navigasjon

Lengdegradene/ longitudene hadde man observert ble lengre jo nærmere polene man kom. Dette var ikke det eneste navigasjonsmessige eller astronomiske problem som ble løst på 1700-tallet. Breddegradene, altså linjene som ligger parallelt med ekvator, kunne man lettere stadfeste. Longitudutfordringen var så vanskelig å løse, at regjeringene i Spania, England, Nederland og Frankrike utlovte store dusører til dem som klarte å løse floken (Boberg 1985: 26). I England lovet man ikke mindre enn 20000 pund til dem som klarte å fullføre oppdraget. Først da kronometeret ble konstruert i England på 1700-tallet, klarte man å løse floken (Boberg 1985: 26). Den ble kontinuerlig forbedret iløpet av 1700-tallet, og ble vellykket bruk av James Cook i 1770. Først på slutten av 1700-tallet fikk verdenskartet noenlunde korrekt form. Newtons gravitasjonskraft-funn førte til forbedringer i geofysikken, hvilket ble til gunst for skipsfarten. England, deretter Nederland og Frankrike, som hadde tatt ledelsen på sjøen i det 1600-århundret, fikk stor nytte av nyvinningene innenfor sjøfarten. På 1700-tallet var det mer enn noen andre britene som «hersket over bølgene.» Vitenskapelige framskritt hadde derfor spillover på en rekke områder, som skapte velstand.

Fra rokokko til ny-klassisisme

Fra Italia kom nyklassisismen, som gjenspeilte seg i arkitektur, skulptur og maleri (Boberg 1985: 34). Rokokkoen måtte vike for den nye strømningen. Smaksutviklingen kan belyses gjennom Pompadour (1721 – 1764). Hun likte først rokokokko, men gikk senere over til nyklassisisme. Hennes bror, som var sjef for de kongelige kunstsamlinger, oppdaget nyklassisisme under en studiereise til Italia. I en mer folkelig språkdrakt kan man si at stilen endret seg fra det jålete til det funksjonelle.

Samferdselen

Imponerende er det å lese om de mange reiser folk gjorde på 1700-tallet, tross farligheten ved det. Eksempelvis herjet pirater langs kysten (Boberg 1985: 36). Til lands ble framkommeligheten vanskeliggjort av et elendig veinett. Det gamle Romerriket etterlot seg veier fra antikken, og ellers i Europa var det mye leire der vogner kjørte. Først på slutten av 1700-tallet fant man ut av bedre måter å bygge veier på. Man brukte da makadam, knust stein. I England overtok firmaer, som krevde avgift av de reisende. Ordningen kaltes turnpike roads, også benyttet senere i USA – og er gjeldende enkelte steder den dag i dag. Dette kan ses på som gammelmodige bomstasjoner. I Frankrike hadde blant annet Colbert gått inn for å forbedre hovedveiene. Bøndene ble både pliktig til å bygge og vedlikeholde veiene. Vogner ble iløpet av 1700-tallet ofte utstyrt med fjærer, noe som bedret humpende kjøretøy. Vertshusene var gjerne miserable, og særlig i Italia klaget man over lopper i sengene (Boberg 1985: 38). Men det ødelegger ikke for at reising ble mer utbredt, som gjennom en form for globalisering gjorde at man utvekslet kunnskap og erfaringer, på tvers av store avstander.

Fra Holberg til Rousseau

Turistmålene endret seg iløpet av århundret, blant annet var Alpene sett på som for viltert; Stygt og bergfullt – ifølge Ludvig Holberg. Holberg omtalte imidlertid Provence i rosende ordelag; Idyllisk og vakkert. Rousseaus rosende omtale av Alpene i 1761 forandret på den andre siden manges inntrykk av fjellformasjonene. Den nye naturoppfattelsen fikk særlig gjennomslag i den framvoksende Romantikken. Og i 1786 ble Mount Blanc, Alpenes høyeste fjelltopp, for første gang besteget. For opplysningsfilosofene ble reiser og reiseskildringer en viktig del av den nye tid. Her kan det være på sin plass å eksempelvis nevne Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726); hovedsakelig en satirisk raljering over mennesker hjemkommet fra det de hadde opplevd i fjernere himmelstrøk. Opplysningstiden avføded Romantikken som stilperiode.

Linné og botanikken

Innenfor naturvitenskapen gjorde man også framskritt innenfor zoologi og botanikk. I sistnevnte fagkrets imponerte svensken Carl von Linné (1707 – 1787). Han systematiserte planteriket. Tidligere hadde plantenavnene vært ekstremt lange, men de ble nå systematiserte hver og én ved to korte navn. Disse bestod av ett slektsnavn, og ett vilkårlig valgt artsnavn. (Boberg 1985: 40-41). Innenfor zoologien gjorde han det samme med dyrene. Han sendte elever ut i verden, og de hjemkomne vekstene ble sortert. Systematisering av kunnskap, basert på empiri, ble derfor langt mer utbredt – også utenfor det botaniske området.

Folk og jord

I 1750 bodde det omtrent 750 millioner mennesker i verden, med cirka 100 millioners avvik. Folketelling på denne tid var vanskelig, uten Folkeregister. 140 millioner bodde i Europa, og kun noen millioner i Amerika. Asia var den rikest befolkede verdensdel (Boberg 1985: 43). På begynnelsen av 1700-tallet bodde det 20 millioner i Frankrike, mens 5 millioner levde i eksempelvis England. Frankrike var den desidert største europeiske nasjonalstat. Tross at Europa ikke var så langt framme i befolkningsmengde, var de et velstående hjørnet av verden.

Befolkningsvekst

På 1700-tallet økte befolkningen mange steder i verden. I løpet av 1700-tallet fordoblet Kina sin befolkning. I Europa økte befolkningen markant i løpet av århundret, til 190 millioner mennesker imot slutten av århundreskiftet. De tyske statene fikk en sterk økning, og engelskmennene tok innpå Frankrike. Av øvrige europeiske stater var veksten mest bemerkelsesverdig i Russland, som fordoblet befolkningen i løpet av 1700-tallet. Fertiliteten gikk ikke særlig opp, men dødeligheten gikk markert ned (Boberg 1985: 44). Hvorfor sank dødeligheten? Kosthold, boligforhold og sykepleie/ hygiene – blant mange andre svar. Poteten gav for eksempel større avlinger, og mindre areal kunne mette langt flere enn tidligere, med mye næringsstoffer. Opplysningstiden brakte derfor med seg kunnskap, om flere av livets områder, som gjorde at dødeligheten sank.

Nyvinninger i landbruket

Jordbruk og husdyrhold var fortsatt viktigste næringsvei, på 1700-tallet (Boberg 1985:52). Industrialiseringen, som kom først til England, begynte først i slutten av århundret (1790-årene). Europa kan innenfor næringslivet sammenliknes med et nåværende u-land, der eksempelvis jordbruk er viktigste næringsvei. Europa var selvforsynt på 1700-tallet med de viktigste næringsingredienser; korn og kjøtt. I jordbruket spilte enclosure-prosessen en viktig rolle (Boberg 1985: 52). Det gikk ut på at man samlet individuelle arealer til større enheter, og fellesjorden ble delt mellom eierne. At man kalte det enclosure, skyldes at man inngjerdet områdene. I England hadde bevegelsen eksistert siden middelalderen, og på 1700-tallet var det bare et fåtalls områder igjen. Dessuten var jorda iferd med å konsentreres på færre hender. På 1700-tallet var England blitt storgodsets land, med aristokrater. Staten hadde tidligere vært imot denne utviklingen, men på 1700-tallet ble man i stedet forkjemper for utviklingen (Boberg 1985:53). For jordbruket betydde dette bedre muligheter for å utnytte åkrer og eng, fordi større enheter ble forholdsmessig lettere å drive. Store gårdsbruk ble enda større. Gjennombruddet med nye jordbruksredskaper kom først et godt stykke inn på 1800-tallet. De nye jordbruksredskapene som kom i bruk på 1700-tallet, kom hovedsakelig fra Nederland – som var langt framme hva gjaldt gårdsbruk. På slutten av 1700-tallet kom poteten, som ble et viktige supplement til korn, som gjorde brødprisene høye grunnet stigende priser. Det er viktig å understreke at eiendomsrettigheter som fenomen ble vektlagt sterkere enn tidligere, noe som gav grobunn for økonomisk vekst.

Fra håndverk til industri

1700-tallet var en stor omveltningstid innenfor det økonomiske liv. Her skal det berøres noen hovedtrekk fra 1700-tallet, med vekt på det som var nytt. England hadde et forsprang, og ble en ledende nasjon innenfor teknikk og industri. De hadde noen geografiske fortrinn. Vann forener nasjoner, heter det, og England, med sine mange farvann i omkrets rundt øyriket, var et avgjort pluss kontra hva man opplevde på kontinentet. Bare Nederland opplevde liknende forutsetninger – som også var et land langt framme. Forekomstene av jern og kull lå nært hverandre, hvilket var gunstig for industri- og næringsutvikling (Boberg 1985: 58). Som vi skal se senere, var utviklingen i England og industrialiseringer der, godt hjulpet av teknologiske nyvinninger. Hvorfor den industrielle revolusjon akkurat inntraff i England, har flere eksperter hatt vanskeligheter med å forklare. Eksempelvis var det også i Frankrike naturvitenskapelig interesse og framskritt, og forfatteren Diderots enklocypedie er bare ett slikt eksempel. Men de lå lagelig til for handel, og en del av kulturen kan sies at gav gav vekstvilkår for industrialiseringen.

Risikovillig kapital

Industrialiseringen krevde folk som var villige til å foreta investeringer, og England var her heldige; De hadde mye kapital som handelsnasjon, og mekaniseringen av jordbruket hadde kommet såpass langt at det hopet seg opp penger (Boberg 1985: 60). Og – enkeltpersoner eller enkeltgrupper var villige til å sette sine likvider på spill. På kontinentet var adelen mest opptatt av å investere i jord, men i England var lorder og lavadel opptatt av å investere i teknikk og fabrikker. I England var det også en kultur for å re-investere kapitalavkastning, noe som førte til kapitalsterkt næringsliv. England importerte også kapital i begynnelsen av den industrielle revolusjon, fra Nederland. Renten der var billigere, og britene fikk derfor billige banklån. Under den nordamerikanske frihetskrigen havnet imidlertid Storbritannia og Nederland på hver sin side. Men da var Storbritannia beredt til å klare seg på egenhånd, og London overtok Amsterdams rolle på det internasjonale kapitalmarkedet (Boberg 1985: 61). En frihandelskultur kan sies å ha vært en forutsetning for å si at industrialiseringen inntraff akkurat i Storbritannia.

Felles marked

En annen faktor som var fordelaktig for den industrielle revolusjon var at britene ikke hadde statlige eller korporative hindringer for virksomhetene. Blant annet fantes ikke fagforeninger, som gjorde at fabrikkarbeidere mer eller mindre kunne gjøre som de ville. De medfølgende sosiale elendighetene som fulgte i kjølvannet av dette er beskrevet i en rekke romaner, særlig av Charles Dickens. Storbritannia var Europas første frihandelsområde, med sin laizezz-faire økonomi. På kontinentet hadde man imidlertid håndverkslaug, som var en ordning fra middelalderen, som kjempet imot kapitaleierne – i sin interessekamp. I Storbritannia var dessuten kjøpekraften og levestandarden bedre enn på kontinentet, for stor deler av befolkningen, noe som skapte marked for industriprodukter. Stadig mindre av av familieøkonomien gikk med til mat. Det oppstod dermed et marked for fabrikkproduserte varer (Boberg 1985: 62). Dette medførte at arbeidskraften ble knapp og prisene steg – en spiral som førte til en styrket britisk økonomi. Man kunne derfor gjennomføre Den industrielle revolusjon tidligere enn andre steder i Europa.

Industriens fødsel

Grovt regnet kan man si at Den industrielle revolusjon skred fram i England årene mellom 1750 -1790 (alt etter hvordan man regner) til 1850. Tekniske, sosiale, økonomiske og organisatoriske forandringer fulgte. Den mest betydeligste forandringen gjaldt kraftproduksjonen. James Watts oppfinnelse av dampmaskinen fikk avgjørende betydning for den industrielle revolusjon. Watts maskiner ble mange ganger mer effektiv enn de tidligere maskinene, som pumpet vann opp i fra gruvene. Det var først i 1780-årene den kom i industriell bruk. Hva gjaldt tekstilindustri, var det ull- og bomullsproduksjon som dominerte utviklingen i England. Siden middelalderen hadde man framstilt ullstoffer, og ble en viktig del av britisk økonomi. Ullvarer ble Englands viktigste eksportartikkel gjennom hele 1700-tallet (Boberg 1985: 64). Spinnersker og vevere satt oftest hjemme på landsbygda, og kapitalsterke folk gav investerte hos dem for å så eksportere produktet til utlandet. Men – på 1700-tallet fikk ull konkurranse, i bomullen (Boberg 1985: 64). Verdens største produsenter var India og Kina. I en del land i Europa ble det innført bomullsforbud, for å beskytte innenlandsk ullindustri. Og – en rekke oppfinnelser effektiviserte produksjonen ved vevstolene. Det skulle imidlertid drøye til 1890-årene før bomullet overtok ullproduksjonen i mengde, i England. England fikk derfor et fortrinn ved deres råvaretilgang.

Koks og jern

Også innenfor jernproduksjon spilte nyvinninger en stor rolle. Jernproduksjonen som vokste fram i England på 1500- og 1600-tallet var basert på oppvarming med trekull. Da trengte man ved, og man plasserte gjerne fabrikkene i skogkanten. PÅ 1700-tallet ble mangelen på skog etter hvert et problem. I 1709 hadde man imidlertid et gjennombrudd, man klarte å framstille jern ved hjelp av steinkull. Hvordan man skulle lage smijern av koks, ble først oppdaget i 1780-årene. I løpet av 1700-tallet steg produksjonen av jern kraftig. En viktig forutsetning for jernveksten, var at gruvene for jernmalm og kull ikke lå så langt fra hverandre. På slutten av 1700-tallet var dette langt lettere, på grunn av framveksten av kanalsystemet.

Staten som driftsherre

Privat initiativ og privat kapital skapte England i industriell transformasjon (Boberg 1985: 68). I det øvrige Europa var industrien mer avhengig av statlige tiltak. Flere av Europas fyrster ville utvikle industri på 1700-tallet (Boberg 1985: 68). Peter den store i Russland jobbet målrettet for å bygge opp en jern- og tekstilproduksjon. Han etablerte statsforetak, og hans engasjement ble viderefulgt av etterkommeren Katarina 2. (1762 – 1796). Det viktigste ved de industrielle tiltakene var økende jerneksport. Også i Østerrike, Preussen og Frankrike satset man på industri. Men de tekniske nyvinninger som ble gjort i England manglet imidlertid sin motsats, i eksempelvis Frankrike. I Preussen ble fattigfolk, løsgjengere, fanger og barn brukt som arbeidskraft i fabrikker og gruver, og man fikk en velutrustet våpen- og porselensproduksjon – for å nevne noe.

Konklusjon

Denne artikkelen har sett på Opplysningstiden som fenomen, med vekt på kunnskap og industrialisering/ næringsvirksomhet. Det er blitt pekt på at det bakenforeliggende var en vitenskapelig revolusjon, som gjorde at utforskertrangen og observasjonsevnen steg markant. Den naturvitenskapelige metode spredte seg blant annet til samfunnsvitenskapen og beslketede områder – der det er pekt på noen muligheter og begrensninger. Opplysningstiden brakte også med seg romantikken, som er all mulig grunn til å anta var samholdsskapende ved at tilværelsen ble idyllisert. Det skapte – alt i sammen – en tro og utviklingsoptimisme. Store oppdagelser via sjøen ble gjort, som skapte råvare- og ressurstilgang – som særlig kom Storbritannia til gode. Andre forhold i Storbritannia, som en kultur om mentalitet i stat og befolning, gjorde at framskrittet inntraff – selv om det også er pekt på sosial omkostninger som fulgte. Man skal derfor ikke konkludere med at utviklingen var et udelt gode. Det hele kan sammenfattes med spredning og deling av kunnskap – som har minst like stor gyldighet idag, som det hadde den gang.

"Kor komme du te stå"

Flott låt!

Norge – på vei imot bondekultur?

 - En 1. mai-kronikk 

Kulturutviklingen i Norge mener jeg er lite gunstig for landet, eller er jeg blitt gammel nok til å forstå det typisk norske? Jeg mener likevel det er mange trekk som tyder på det førstnevnte; Vi er i ferd med å få en kulturkodeks, som likner et bondesamfunn.

Det er mange innfallsvinkler til å snakke om dette temaet. Jeg har i utgangspunktet ikke det teoretiske grunnlaget for å snakke om dette, annet enn det jeg finner etter raske søk på internett. Jeg tror på den annen side at problemstillingen heller ikke forskes mye på – selv om man burde. Jeg mener det absolutt er hold i å hevde dette; at Norge er i større og større grad på vei imot en allmenn bondekultur, det mest negative ved det rurale liv, som brer seg som en folkekultur.

Man kan finne belegg for dette ved å se på Senterpartiets sterke oppslutning på 15 %. Det er ikke alt ved Senterpartiet som er gale, blant annet appellerer de til en viss nasjonal enhet, som absolutt har sine oppsider. Men nedsiden er at verdier, eller kanskje enklere fortalt, mangel på prinsipper, fører til et agrarsamfunn – som ikke er et gode for den moderniteten i prinsipper, verdier og holdninger vi bør møte verden med, for både konkurransekraft og vælvære. For møtes vi hverandre med felles-europeisk tenkning?

Man skal ikke langt utenfor Oslo (og Stavanger) før man møter på bondeholdninger, og kanskje er heller ikke de nevnte storbyer heller upåvirket av dette fenomen?

Norge står utenfor EU. Det mener jeg er hovedforklaringen på fenomenet. Dette er ikke en artikkel for EU-medlemskap, men det har absolutt sine negative sider ved å stå utenfor. Blant annet trekker vi oss mer og mer vekk fra Europa, og blir et særere folkeslag i nord – uten å delta i det dannelsesprosjektet som EU tross alt også er. Dette kan ikke nødvendigvis leses i offentlige budsjetter eller protokoller – men det preger vår hverdag, i måten vi omgås hverandre i storsamfunnet.

En bondekultur kan leses ut i fra en ensidig næringsstruktur, der vår råvareindustri (særlig olje og fisk) dominerer. Vi har vanskelig med å etablere noe storstilt annen næringsstruktur i dette landet, og klarer vi det, i mindre skala, skal du ikke se bort i fra at det er med offentlige stønader og hjelp. Jeg mener at mangelen på en gunstig næringsutvikling i Norge skyldes mangel på kultur/ grunderkultur eller næringsforståelse.

Forholder vi oss til hverandre som om vi var bønder? I motsetning til dette, møter vi hverandre med europeiske og særlig Vestlige verdier og holdninger – eller virker den siste setningen nokså gresk for de fleste? (for å bruke et passende uttrykk?)

Hva er bondekultur? Det er vanskelig å definere. For å bruke noe som tidligere er berørt i Riksbladet, handler bondesamfunnet blant annet om å ikke å bli pådyttet bylivets kulturkodeks. Dette kan ses på som dannelsesholdninger – uten at jeg ønsker at leseren skal tolke begrepet dannelse strengt. Men man man kan gjerne se en motsetning/ konfliktlinje mellom bondekultur og urbanisering. En bondekultur kan defineres som hva som er karakteristisk for bondestanden. En urban kultur kan ses på som en kultur som kjennetegner byborgeren. I denne forbindelse – er vår folkekultur mer preget av en bondekultur, eller vår vestlige verdens kulturarv? Jeg mener det førstnevnte. Av ord jeg gjerne knytter til bondekultur, selv om de er negativt ladet, er egenrådighet, selvbestemmelse – og hevdelse, mangel på verdimessig og prinsippiell tenkning ut i fra teori eller dannelsesaspekter, og et sterkt vern omkring seg selv – som i ytterste konsekvens bidrar til blant annet maktkamp. Det sistnevnte krever en litt mer teoretisk redegjørelse, enn hva som er gjenstand for i en kronikk. Men jeg mener det er riktig.

Noen har pekt på motsetningen mellom bondekultur og kystkultur – en implisitt motsetningen mellom sentrum-periferi. Kontakten med utlandet er mer utpreget langs kysten, enn i innlandet, er premisset. Det kan godt være, selv om min påstand er mer dyptgripende og skjærer på tvers av disse skillelinjer.

Jeg synes det er grunnlag for å hevde at Norge i sin delvise isolasjon – selv om vi skryter av en åpen økonomi – ikke er særlig integrert i det europeiske fellesskap på ikke-økonomiske områder. 

Dennis Diderot – en biografi over én av de sentrale opplysningsfilosofene

Han var den ledende filosofen i 1700-tallets Frankrike; Le philosophe. 

Hans dikteriske virke – romaner og skuespill - regnes ikke å være i verdensklasse, ifølge Echoff (1927: III). Til det manglet han det romantiske eller romantiserende, og han levde et litt for borgerlig liv til å selv pådra seg erfaringer til å skrive om livet – ifølge Echoff. Diderot, født 1713, går i hvert fall inn i historiebøkene for å ha forfattet et leksikon, i tillegg til en del annet, før han døde 71 år gammel, i 1784. Ikke bare fransk utviklingshistorie, men i hele den vestlige verden, er han angivelig sentral. Han har utgivelser som utmerker seg, over mye annet av det han gjorde – som mange andre forfattere. Hans produksjon fortjener å være gjenstand for ganske inngående granskning. Han hadde stor betydning i historien. Han hadde en særpreget/ unik personlighet. Hans indre utvikling står i sterk kontrast til det stillferdige ytre liv, han levde. Vi skal først skissere hans ungdomsliv, et erfaringsgrunnlag han brakte med seg inn i forfatterskapet – selv om det kanskje ikke var spesielt utsvevende.

Barne- og ungdomstid

Gjennom hardt arbeid hadde hans familie etablert seg i byens borgerskap. I over 200 år hadde familiens slekt vært knivsmeder i Langes, og faren hadde mange penger – delvis opparbeidet gjennom arv. Hans hjem var åpent, og fattige gikk ikke derifra uten noe i hendene – og ingen gikk derifra uten et godt råd. Familieoverhodet var aktet utad, og fryktet innad. Faren forteller gjerne om vinteren dannelseshistorier, ved peisen. Moren døde ganske tidlig, og den godhjerta søsteren, som stelte for faren, gjorde at han holdt kontakt med byen Langes, etter at han flyttet til Paris. Hun hadde brutt med de fleste av barndomshjemmets religiøse og moralske forestillinger – men hennes frisinn bidrog til å ivareta søskenkjærligheten – på tvers av meningsforskjeller. Hans andre søster var av en annen støpning – hun gikk i kloster, og ble drevet til religiøst vanvidd - visstnok. Dennis Diserot hadde også en bror som var strengt religiøs. Dennis Diderot betraktet kirkens menn generelt for intolerante og snevre. Som ung gikk Dennis Diderot i lære hos jesuittene. Da Dennis Diderot avsluttet jesuittskolen, kom det for første gang en virkelig uenighet mellom han og faren. Han nektet å studere teologi, deretter nektet han å studere jus; han hadde heller stor interesse for språk, litteratur og matematikk. Faren satte hardt imot hardt, hvis det ikke ble legestudiet kunne han glemme økonomisk støtte hjemmefra. Og slik ble det ikke – og Dennis begynte sine frie studier. Det ble brudd mellom han og barndomshjemmet, men moren sendte noen kjærlige slanter til sønnen, av det hun hadde opparbeidet seg av midler på egenhånd. I ti år levde han fra hånd til munn, av privattimer og mindre litterære arbeider. Kunder var deriblant kirkens menn – eksempelvis prekener til biskoper. Hans lesing var ikke systematisk; Han leste forskjellige verker. Han fulgte også forelesinger ved det åpne universitetet, i nærheten. Han gikk turer som adspredelse, og var vel så mye delaktig i den ytre verden, som bøkenes. Han var rett og slett til stede. Dette står i motsetning til det som forfatteren av forordet har skrevet. For mens han i denne perioden innhentet livserfaring, ifølge bokforfatteren, hadde han ikke en slik livsdybde, som vi har lest, ut ifra forfatteren av forordet. Det gav nok grobunn for sitt framtidige yrke som forfatter og journalist. Han levde en bohemtilværelse, som nok ikke utelukkende var et gode – ifølge bokforfatteren. Men han blir i perioden mindre fordomsfull. Han hadde stor fantasi og forestillingsevne – og hadde nok en viss ekshibisjonisme, som kunne likne en skuespiller. Han var fri som fuglen, helt til han falt i forelskelsen – Anne Toinette Champion. Hun sydde og broderte, og forsørget på denne tid sin mor. Året var 1747 – og ungkarslivet var over (34 år gammel). Diderot var ulykkelig i ekteskapet – noe han aldri avfeide. Det skyldes det at de ikke delte samme interessefelt, i hvert fall ikke dem Diderot verdsatte. Hun leste blant annet ikke det han skrev. Gjennom hele livet stod hun utenfor den åndelige sfære som hennes mann levde i. Selv på sine eldre dager, da Diderot hadde fått et gjennombrudd med skuespillet La pere de famille, syntes hun det var flaut å oppsøke den nest siste forestillingen på teatret. Hun var gjerrig overfor mannen, hun knep inn på det meste huslige. Og den tidligere eventyreren Dennis Diderot hadde problemer med å innordne seg hennes mer småborgerlige livsførsel. Hele ekteskapet igjennom måtte hun leve med at han stort sett oppholdt seg i etasjen ovenfor. Han innledet heller et forhold med Madam de Puisuiex. Han fant glede i arbeidet, og brydde seg langt mindre om publikumstilfang.  Hans forfattergjerning skyter virkelig fart etter å ha passert 30, da han må skrive via forlag for å brødfø sin familie. Det skal nå redegjøres mer inngående om hans tidligste skrifter.

Hans første filosofiske arbeider

De første arbeider han gjorde offentlig var å oversette noen engelske bøker, sikkert etter oppdrag fra forlaget. Han kunne gjerne tilføye personlige merknader i forkant eller etter verkene. Blant annet fra sin samtids innflytelsesrike Jarlen av Shaftesbury – til fransk. Han vektlegger viktigheten av at mennesker har lidenskaper. Han forfektet den frie tanke, og var således mer en pliktetiker – og langt derifra noen konsekvensetiker; etter det jeg kan se. Han hadde gjennom årenes løp ikke bare tilegnet seg faktakunnskap – men også metodiske framgangsmåter for forskning innen diverse fagfelt. Han opptar seg med hvorvidt våre sanser innvirker på vår moral; Noe jeg ikke intuitivt forstår eller finner vesentlig interessant. Men det var kanskje banebrytende, og jeg vil langt derifra avfeie det. Utenom det moralske perspektiv, studerer han hvordan våre sanser påvirker vår verdensoppfattelse og abstraksjoner av fenomen. Han hadde vidtrekkende interesser – og dermed var det kanskje tålmodigheten som satte en stopper for lange vitenskapelige avhandlinger. Han var naturhistoriker, matematiker og sosiolog – på lik linje som filosof. Han elsket kunsten, menneskene og livet. Voltaire mente han likte alt det menneskelige. Allsidigheten hans satte imidlertid en stopper for detaljene. Han hadde ikke tid/ nøyaktighet nok til de store vitenskapelige avhandlingene. Han ble mer en lærer, en vekker – enn forsker. Og han ville ikke låse seg fast til én vitenskapelig grein. Derfor passet det han bra å forfatte leksikon. Encyklopedien kom til å oppta han i 25 år. Vi skal nå ta for oss dette arbeidet.

Grunnlegger av verdens første leksikon

Uten Encyklopedien, sannsynligvis ingen fransk revolusjon (1789 – 1792), selv om det er vanskelig å bevise noen kausal mekanisme mellom én bok og revolusjon. Men encyklopedien innebærer en svært viktig del av vår europeiske kulturhistorie. Encyklopedien var på 18 bind og utgjorde en maktfaktor i samfunnet.  På slutten av 1740-årene, da arbeidet ble påbegynt, var han en fortsatt ukjent skribent. Han hadde utgitt noe, men var ikke anerkjent. Diderot gjorde derfor det fornuftigste å gjøre, han slo seg sammen med en forfatterkjendis – Jean d’Alembert. Han var borgerlig, Diderot var vanskeligere å kategorisere. D’Alembert var kald, nøktern og forsiktig – og langt mer detaljorientert enn Diderot. De skapte en redaksjon av den allerede kjente Montesquieu (som er velkjent i dag) og Buffon, Diderot sørget egenhendig for at Jean-Jaques Rousseau ble rekruttert. Også han akademikerkjendis. I tillegg fantes det flere andre skribenter, som hadde ansvaret for ulike emner/ fagfelt. Gjennomgangstonen var i utgangspunktet at ingenting var for ubetydelig til å få plass i encyklopedien. Artiklene ble samlet i alfabetisk orden. Leksikonet var radikal i forhold til kirke og statsstyret – der artikkelforfatterne gjerne la inn sine personlige merknader. Dennis Diderot var blant dem i redaksjonen, som hadde moderne anskuelser i artiklene han skrev. Han interesserte seg for mekaniske kunstarter, før Den industrielle revolusjonen hadde trådt inn. Han skrev omtrent 1000 artikler, om tekniske nyvinninger. Sosiologiske, psykologiske og politiske artikler rokket oftest ved den eldre tankegang. I dag kan artiklene se harmløse ut, men den gang kunne instanser og personer se på det som en trussel. Kirken og regjeringen begynte etter hvert så smått å motarbeide encyklopedien. Redaksjonen la dermed bånd på seg, ved å ikke gi ut altfor dristige artikler. I 1753 kom eksempelvis det tredje bindet ut, som var så vast at det ergret Voltaire. Ved de tre neste bindene, truet regjeringen og kirken med sensur. Og i mars 1759 kom forbudet mot å utgi nye bind, samt videreselge eldre utgivelser. Diderot framstod som seig, og hvilken kapasitet som bodde i han? Han hadde en urokkelig styrke. Han oppnådde mye, idet han ble overlatt til seg selv. Han hadde sine karakterbrister, med viste handlekraft idet skuffelsene stod i kø, og venner falt fra – det var i motgangstider han var best eller mest produktiv. Han viste hvilken personlighet han var, mens bekymringer tynget hans skuldre. Livet gav rikelig næring til hans menneskeforakt. D’Alembert forlot redaksjonen, som var Diderots dyktigste medarbeider. Han forsvant inn i diplomatiet. D’Alembert ville rett og slett ha høyere gasje enn det forlaget kunne betale, er den vanligste forklaringen. Han brøt ikke helt med Diderot og Encyklopedien, han leverte mindre artikler om geometri. Filosofi, historie, politikk og psykologi – artikler om dette, ble signert Diderot - og encyklopedien fortsatte sin utgivelse. Arbeidet varte som sagt i 25 år.

Stigende anerkjennelse

Dennis Diderot tjente ikke veldig mye på encyklopedien, men hans anseelse steg – i tillegg til viten og erfaring. Han ble kjent gjennom hele den litterære verden. Tross borgerlig bakgrunn var han ikke spesielt taktfull eller elegant, men ble hanket inn av sosietetskretser. Han var veltalende, og på sitt vis sjarmerende. Mademoiselle Volland mottok 139 brev fra Diderot i perioden 1759 – 1774, som er enestående i verdenssammenheng – og man kan her skaffe seg et rikt innblikk i hans liv. Hans personlighet åpenbarer seg.  Her finnes slibrige anekdoter og filosofiske betraktninger, om hverandre. Det er reiseskildringer, særlig av romantiske landskaper. Det er bruddstykker av noveller, og moral-psykologiske vurderinger. Musikk, poesi og kjærlighet. Det finnes også barndomsskildringer, fra hans tilværelse i Langes. Ett og alt – en spekket autobiografi, fortalt episodisk.

Diderot som kunst- og kulturkritiker

Så begynner Diderots tilværelse som kunstkritiker. Den Litterære korrespondanse var et blad som utkom to ganger i måneden. Til abonnenter i Italia i sør, Russland i øst og Sverige i nord. Men bladet var såpass dyrt, at det stort sett ble holdt av fyrster. Det erstattet på mange vis privatrapporter, som småkonger benyttet seg av, også i det 18. århundret. Melchior Grimm utvidet lesekretsen, og ved de økte inntekter ble også bladet forbedret. Det ble etter hvert Europas mest fornemme litterære revy. Grimm var en mangesidig og talentfull skribent, selv om han aldri er regnet blant de mest betydningsfulle tenkerne. Men han hadde også teft for hva sine medarbeidere kunne settes til. Han var videre en myndig mann, som forstod å utnytte sine medarbeideres kunnskap og evner. Fra og med 1759 klarer han å få Dennis Diderot til å skrive kunstkritikk i bladet. Dette er opp til vår tid det mest leste, av hans produksjon. Noen beundrer hans innspill, andre ser på det som eksempler på hvordan kunstkritikk ikke skal skrives. Generelt er Diderots skrivefantasi livlig, inspirert gjerne av forfallet han så rundt seg.  Men kunstmalerier var neppe det som opptok han mest, det var nok i hans øyne noe fjernt over det. Han var for opptatt av livet, og oppsøkte heller de sosiale kunstformer; Teatret. Dette skal vi se nærmere på nå.

Dramatikeren Diderot

Diderot var tidlig interessert i teater. Han ønsket tidlig i livet å bli skuespiller. I 1757 (43 år gammel) skrev han et sentimentalt og moraliserende skuespill; Le fils naturel («Den naturlige sønn»). Dette ble etterfulgt av et skuespill i samme sjanger, Le pere de famille («Familiefaderen»). Det sies at det var like mange våte lommetørkler, som tilskuere, i salen. Det var ganske nytt den gang, at man tok utgangspunkt i realistiske bilder og miljø. Enkelte scener har i dag en viss interesse, men ellers regnes stykkene for å være passé. På denne tid var det vanlig at konger og fyrster figurerte i tragedier, mens det borgerlige miljø ble innplassert i komedier og farser. Diderot var her nyskapende – han skrev tragedier hentet fra borgerlige/ middelklasse-miljø. Fravær av slike sjangerhybrider, som det i samtiden egentlig var, førte til manglende forståelse av de ulike stendene og menneskene i samfunnet. Etter Diderot brøytet vei, ble slike nyvinninger mer og mer vanlig. Man forstod seg etter hvert mer på menneskenaturen. Diderot arbeidet fortrinnsvis for teatret i to år. Kanskje hadde han tilegnet seg flere dramaturgiske ferdigheter, om han hadde arbeidet lenger med dramatikk? Allerede etter to år mellom de to stykkene, hadde han nemlig vist stor utvikling. Fra 1770-årene finnes det også et annet skuespill; Est-il bon, est-il mechant. Han manglet imidlertid noe evne til konsentrert komposisjon, som et skuespill på flere timer krever. Men han var god til å skrive levende dialoger. Vi skal nå se på Diderots skjønnlitterære verker.

Diderots samtaler med akademikere

Diderot var vel ikke den første til å utlede sine teorier og meninger i samtaleform. Slik som Platon gjengir Sokrates. Men han gjengir konstruerte samtaler i et levende språk – med tilhørende god bevisførsel. Enkelte regner disse dialogene for de mest virkningsfulle siden Platons tid. Han refererer til samtaler med virkelige kulturpersonligheter. Han angriper den egosentriske lykkesøken. Han skriver om skuespillerkunst. For å nevne noe.

Russlandsvenn og -kritiker

Så kommer det igjen noe motsetningsfullt i biografien om Diderot, det står at encyklopedien hadde gitt han nok penger til å leve en pensjonisttilværelse, Dette står i kontrast til det som tidlidere er gjengitt. Vel, vel – det er grunn til å hevde at han ikke tjente ubetydelige midler på encyklopedien. Da Angelique nærmet seg voksen alder, var Diderot villig til å ofre sitt bibliotek – for at hun skulle unnvære en mann som kunne brødfø henne. I 1765 fikk han solgt samlingen, til Russlands Keiserinne Katharina, for 15000 franc. Han oppholdt seg 7 måneder i St- Petersburg, men han ville ikke skrive ned de iaktakelser om all ulykken han så. Han vanket eller selv i hoffomgivelser, og trivdes ganske dårlig. Han foreslo imidlertid reformer for Russlands forvaltning, Keiserinne Katharina fikk langt derifra det hun ønsket seg; En forfatter som kunne lovprise Russland og dets styre, overfor Frankrike og Europa. Han var nedbrutt da ha han kom tilbake fra Russland, og de 10 siste årene av hans skrivegjerning bli langt derifra sett på som det beste. Han var omgitt av rikdom og luksus, men ikke så produktiv eller kreativ som i kampens år.

Hans ettermæle

En betydningsfull forfatterpersonlighet som Diderot ble mer anerkjent etter sin død, da også andre uutgitte skrifter ble offentliggjort. Et veltalende geni, som viste seg i mange av hans verker. Han var en fengslende, underholdende og livlig kronikør – og generelt var hans navn mer lysende 100 år etter hans død. Man har klart å identifisere hans verker under andre forfatternavn, et gavmildt hjerte med rik produksjon. I flere verker avfødet han idéer, som ble grepet fatt i av senere vitenskapsmenn. Dennis Diderot forutså blant annet utviklingslæren til Charles Darwin.  Han har skrevet noveller og romaner, som kan sammenliknes med den stor forfatter Balzac. Og Strindbergs «Frøken Julie» er inspirert av Diderots måte å tenke teater på. I noveller har han forsvart kvinner og ugifte mødre, og var i det hele tatt en romantikker og realist – lenge før disse stilretninger fikk sitt gjennombrudd. Men hans produksjon er mer preget av bruddstykker, enn helhet – som kan ses i sammenheng med hans personlighet. Av hans mer politiske slagside, snakket han om et fritt samfunn, preget av toleranse.

Kilder

-          Echoff, Lorentz (oversetter) 1927: Diderot. Kristiania: Aschehoug.

-          Noen fåtalls andre leksikalske nettsider.

Korridorhockey

Dette var en gledesfylt æra fra min barndoms verden.

Min bror og jeg spilte gjerne korridorhockey i gangen i kjelleren. Det er en lang, smal gang – uten noen former for glass, og egner seg til idrettsgrenen korridorhockey.

Vil legge til at jeg ikke oppfordrer til korridorhockey i de tusen hjem. Det beror på om forholdene er tilstede, hvis ikke kan du finne på andre aktiviteter. Men hos oss var det mulig.

Korridorhockey foregår med en hockeykølle og tennisball. Skaftet skal være avsagd til halve størrelsen, det samme skal stangen. Begge skal sitte på kne. Så – da ligger forholdene til å dundre løs. Dere kan være hver deres keeper, og finne på egne regler.

Vi spilte dette helt til alderen sa en stopper for dette. Blant annet kunne det gjøre vondt, hvis tennisballen traff steder den ikke burde treffe.

Jeg var som oftest keeper, mens min bror var spiss/ straffeskyter. 

Vi fikk etterhvert glassdør i kjelleren, som også satte et naturlig punktum. 

Trygve Bratteli – en mann av folket, og selvlært akademiker II

Trygve Bratteli avanserer i årene 1934 til 1945 fra et AUF-medlem til nestformann i Arbeiderpartiet.

Denne artikkelen er artikkel to, om Trygve Bratteli. De følger årene fra en ung mann ankommer Oslo,  der han via tysk okkupasjon og konsentrasjonsleir, blir gift med sin Randi. Politisk går han fra en politisk novise til nestformann i Arbeiderpartiet. Årene er 1934 til 1945. Vil du lese artikkel én, finnes den her. 

Europa var i villrede. Året var 1934. Bratteli ankom Oslo, og gled inn i et rikt politisk miljø.  Både Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var i vekst og utvikling. Arbeiderpartiet ønsket å bringe landet ut av 1930-tallets depresjonsår. Arbeiderpartiet vektla det som forente dem på denne tid – og fraksjoner la bort sine kjepphester.

Nazi-trusselen

Bratteli var redaktør i «Arbeiderungdommen.» Oslo Arbeidersamfunn ble et møtested for folk, langt utenfor Arbeiderpartiets krets. Johan Scharffenberg holdt jevnlig, fram til Norges invasjon fra Nazi-Tyskland, foredrag om Hitlers politiske galskap. Den unge tyske flyktningen, Willy Brandt, organiserte protester imot Hitler-regimet. Selv Høyremannen, Carl Joachim Hambro, ble invitert til å holde taler i Arbeidersamfunnet – fordi han advarte i sin samtid imot nazismen. Det kom sammenstøt, og Vidkun Quisling holdt folkemøter på Arbeiderpartiets hjemmebane, Youngstorget. PÅ denne tid var uniformer på moten rundt omkring i Europa, men i 1933 kom forbudet imot politiske uniformer – i Norge.

Engasjement og selvstudium

Oslo var dominert av Arbeiderpartiet, og ved valget i 1933 fikk partiet 51 prosent av stemmene. Oscar Torp ble byens ordfører, før han etter kort tid inngikk i Nygaardsvold regjering. Hvilke personligheter fra Arbeiderpartiet er fra denne tid? I 1936 blir Einar Gerhardsen partisekretær i DNA. I Arbeiderpartiet blir Olav Larssen partiets hovedmann, i tillegg til Martin Tranmæl. Oscar Torp blir i Nygaardsvold-regjeringen konstituert Forsvarsminister, før han blir sosialminister – hvorpå han i en tung tid for landet hadde ansvaret for arbeidsledigheten og sosial boligbygging. I 1939 blir Einar Gerhardsen valgt som nestformann i Arbeiderpartiet. Arbeiderbevegelsens sentrale leder er fortsatt på denne tid Martin Tranmæl. Arbeiderpartiets linje var å samle «arbeidere, bønder og fiskere.» Det var det sistnevnte som ble Trygve Brattelis (og Gunnar Sand) sin oppgave. Deres respektive feil var gjerne at Gunnar Sand kunne bli for snakkesalig og munter, mens Trygve Bratteli kunne bli tilsvarende alvorstung. At Bratteli kunne henfalle i tanker, er visstnok en gjennomgående beskrivelse av Brattelis væremåte. Bratteli var spesielt bekymret for arbeidsledigheten blant ungdom, og den tilhørende sosiale nød. Trygve Bratteli kom i denne tid inn i Oslos studentmiljø, og han følte seg like belest – tross egen manglende universitetsutdannelse. Selv om han gjerne var taus, hadde han ingen intellektuelle mindreverdighetskomplekser. Han levde nøysomt i en liten leilighet på St. Olavsplass – røyket ikke, drakk ikke, danset ikke. Trygve Bratteli var en aktiv deltaker på jevnlige konferanser i Geneve, under ledelse av ILO («International Labour Organization.») Han lærte seg engelsk i førkrigsårene, noe som ikke var vanlig å kunne. Dette stimulerte han intellektuelt. I 1939 fikk han med seg et minikurs i Oxford. Europa formet Bratteli, før krigen kom til landet, 9. april 1940.

Krigen er i anmarsj

Norge var en ung nasjonalstat. Bare i overkant av 30 år hadde landet vært selvstendig, før nazistene inntok hovedstaden. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 var landet potensielt truet, som andre mindre, europeiske land. Arbeiderpartiet betraktet nazismen som i det minste reaksjonært, og Bratteli omtalte nazismen som «Den nye middelalder.» Bokforfatteren forteller at det ikke var noe grobunn for et vekstkraftig miljø i Norge, inspirert av Hitler, Mussolini eller Franco. Arbeiderpartiet var sterkt anti-militaristisk på denne tid – men ikke i sine hovedtrekk pasifistisk. Redselen i Arbeiderpartiet var at militæret skulle benyttes av borgerskapet imot befolkningen. Flere sentrale og framskutte Arbeiderpartifolk talte imot partiets egen antimilitaristiske linje. Trygve Bratteli står midt mellom fløyene, forteller bokforfatteren, mens han et annet sted, skriver at Bratteli inntok ledelsens syn, i denne striden. Den politiske ledelsen gikk aktivt inn for å styrke det norske Forsvaret. Da verdenskrigen brøt ut i 1939, var Bratteli 29 år gammel. Hva var hans forhold til personer i ledelsen? Nygaardsvold hadde han ikke noen spesiell relasjon til. Han beundret Halvdan Koht (utenriksministeren) intellektuelt. Språkpolitisk lå de sørlig nær hverandre, mens avstanden var større utenrikspolitisk.    Martin Tranmæl hadde han ikke noe forhold til, men Bratteli beundret nok Einar Gerhardsen.  Oscar Torp stod han nærmest. Bratteli var til å stole på, artikulert og arbeidsom, men fjern – og på grensen til en enstøing. Alle var enige om at han var usedvanlig begavet. Han har stor forståelse for de kreftene som er i anmarsj i verden. Han hadde stor tro på seg selv, og irriterte seg særlig over de aldrende menn i Stortingsgruppa. Han var organisasjonsmessig meget aktiv, og var ikke bare en ideologisk politiker.

Nazi-Tyskland invaderer Norge

Kongen, regjering og Storting besvarte invasjonen med å umiddelbart gjøre motstand, skriver bokforfatteren. Kongen og regjering flyktet fra landet – det gjald både Statsminister Nygaardsvold, partiformann Oscar Torp og Utenriksminister Halvdan Koht. Nestformann og fungerende Oslo-ordfører, Einar Gerhardsen, forlot også Norge. Trygve Bratteli var den gang ingen sentral person i Arbeiderpartiet, han var ung og lovende. Han bestemte seg for å forbli i Oslo. Han ble mer sentral i Arbeiderpartiet, fordi han ble værende i hovedstaden – og hadde kontakt med flere tillitsvalgte. Han tok selvfølgelig, ut ifra egen personlighet, oppgave alvorlig. Man aner etter hvert at Bratteli har politiske ferdigheter av dimensjoner. Han viser også sine svakheter; «Ting tar tid.» Undersøke, overveie og vurdere – dette var hans varemerke. Bratteli kom i berøring med alle, mens tyskerne ville nazifisere Norge. Bratteli var på denne tid en skolert organisasjonsmann; Bratteli ble partisekretær på partikontoret. Bratteli raffinerer på denne tid sine sterkeste sider; Kjølig realistisk. Etter hvert, under krigen, kom mange av Arbeiderpartiets lederskikkelser igjen tilbake til hovedstaden. Det var debatt den gang, om man skulle samarbeide med tyskerne (slik eksempelvis den danske regjering gjorde), eller om man skulle sette seg til motverge. Brattelis syn var at skulle Norge nazifiseres, skulle det være uten nordmenns hjelp. Bratteli så med bekymring på et land der de enkle, fattige og små sine ønsker om et verdig liv, skulle bli knust. Han er en realistisk sentrumsmann, i partiet - men med kraften i behold. Det var ikke midtposisjonen i Arbeiderpartiet, for denne posisjonens egen skyld. Da Kongen og Regjeringen hadde forlatt landet, dukket det opp spørsmål hvordan Norge skulle administreres. Tyskerne tok makten, og partiene ble innkalt til konferanse. Trygve Bratteli møtte, sammen med fungerende partiformann Ljøner og én til.  DNA-mannen Magnus Nilssen hadde ansvaret for forhandlingene med tyskerne, fra norsk side. AUF, som Bratteli hadde sterke bindinger til, var mest kritiske til forhandlingene. Stortingsgruppa var delt; Flere var enige med AUF at samarbeid med tyskerne stred imot nasjonale og demokratiske tradisjoner. Einar Gerhardsen og mange av de emigrerte, sentrale Arbeiderpartimenneskene, mente man skulle stå imot. Den 25 september innførte Rikskommisær Terboven unntakstilstand, og forbød politisk virksomhet. Dermed fordrev han norsk politikk under jorden. Einar Gerhardsen innkalte sine partikamerater, og dermed var den illegale virksomheten i gang

Bygningsarbeideren

I november 1940 reise Bratteli til Kristiansund. Han var bygningsarbeider. Kristiansund hadde blitt bombet, og det fantes arbeid der. I 2 ½ måned, fram til januar 1941, sitter han i et rom og skriver. To andre bygningsarbeidere satt i rommet, men Bratteli skrev. Det ble til boka Våren som ikke kom. Han fikk ryddet i tanker og kunne tenke framover. I August 1941 holder AUF landskonferanse på Dovre, og Trygve Bratteli holder tale om situasjon. Det var en illegal konferanse. Han viste sterke ideologiske sider, og i etterkrigstiden skulle han ha ansvaret for Arbeiderpartiets programarbeid. Bratteli advarer imot at man etter krigen tar ulike former for interne oppgjør. Han sier det politiske persongalleri vil bli endret etter krigen – også innad i Arbeiderpartiet. Nye folk kommer til å overta, og hva tenkte Bratteli selv disse skulle stå for? Blant annet snakker han om at kongemakten bør bestå (som et naturlig samlingspunkt), og at den politiske kultur må høynes innenfor Norges grenser. Han berør utenrikspolitikk, og tenker først og fremst på et styrket nordisk samarbeid. Men han ønsker også videre integrasjon og samarbeid med de Vestlige allierte. Og når nazismen er knust, vil ha styrke forbindelsene med Tyskland – og for så vidt Italia. Han talte for elementer av planøkonomisk tenkning, med blant annet priskontroll. Både av knapphetshensyn og utnyttelsesbehov. Han snakker om et landssvik-oppgjør, men at det i alle tilfeller må skje på sivilisert vis. Han åpner i sakens anledning for dødsstraff, men ønsker å ta de store – og la de små passere. Samvittigheten kan være straff nok? Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiets fungerende formann i Norge, ble arrestert. Han satt på Møllergata 19 i tre måneder, før han ble sendt til den norske konsentrasjonsleiren på Grini – deretter med båt til Tyskland. Han satt der i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Tyskerne rullet etter hvert opp mer og mer av illegal virksomhet, og strømmen til konsentrasjonsleirene tiltok.

Konsentrasjonsleirenes vrede

10, juni 1942 hørte Trygve Bratteli tunge støvler utenfor hybelen i Kristiansund. Det viste seg å være Gestapo, det hemmelige tyske sikkerhetspolitiet. Han ble holdt ett døgn i celle i Kristiansund, før det bar i skipsarrest til Trondheim. Etter en måned bar det til Møllergata 19. Her satt han i to måneder. September 1942 ble det Grini, hvor han satt i to måneder. I mai 1943 bar det også for han til Sachsenhausen. I boka Fange i natt og tåke beskriver han tilværelsen i konsentrasjonsleiren. Han satt her i to år og 10 måneder, og var blitt 35 år gammel da han slapp ut. Dette er ikke en inngående beskrivelse av tilværelsen i konsentrasjonsleiren, men det kan nevnes at de rundt halvparten av de 504 som ble sendt i konsentrasjonsleirene, overlevde. Det var Folke Bernadotte, den svenske Røde Kors-leder, som Bratteli var takk skyldig for at han kom levende fra konsentrasjonsleiren. Han forhandlet med Gestapo-sjef Himmler om å få en del fanger utlevert til nøytrale Sverige. April 1945 startet den storstilte evakueringen av norske og danske fanger. En ny generasjon stod klar i Arbeiderpartiet. Det var motstandsfolk som Gerhardsen og Bratteli som overtok partiet. Nygaardsvold var såret over at ingen snakket med han om Gerhardsen som ny Statsministerkandidat. Heller ingen snakket med Torp om formannskapsvervet. Bratteli ble valgt til nestformann, på det første landsmøtet etter krigen. Haakon Lie ble partisekretær og formannen var Einar Gerhardsen. Igjen skrev han seg ut av krisen; boka fange i natt og tåke.

Etterkrigstidens DNA

48 år gamle Einar Gerhardsen var den ubestridte leder. Den økonomiske planleggeren var Erik Brofoss – 37 år gammel. Forsvarsminister (og strategisk tenker) var Jens Chr. Hauge – 30 år (!). Utenriksminister Halvard Lange - 43 år gammel. 40 år gamle Haakon Lie var partisekretær. Nestformann var Trygve Bratteli – 35 år gammel. Bratteli var fortsatt ungkar – og ville ikke ende opp som Martin Tranmæl, som var enslig hele livet. Bratteli var ikke lenger avholdsmann, og hadde til og med begynt å røyke. Han treffer Randi – datteren av redaktøren i Arbeiderbladet, Olav Larssen. Randi var i 1945 21 år gammel. Hun brakte åpenhet og spontanitet inn i livet til Trygve, og de var i det hele tatt et usedvanlig par. Som andre politikere hadde også Bratteli få fortrolige, men Randi var én av dem. Nå var det familiære på plass, og han kunne konsentrere seg om det politiske liv som en gang brakte han til formannsskapsvervet – og Statsministerposten.