Ideologisk går det en spenning mellom liberale og konservative i dette spørsmålet – tross fellesborgerlig arv. Den konservative førstetenker Edmund Burke vektla viktigheten av fordommer – det var kanskje det han var mest opptatt av? Ordet hadde en litt annen betydning enn hva de har idag - det kan forstås som holdninger eller forståelse vi møter verden med. Dette for å i det hele tatt strukturere vår virkelighetsforståelse (med begreper), der det er hensiktsmessig at ethvert fenomen eller hendelse ikke oppfattes som nytt, for hver gang. Kunnskap er i så måte en form for fordommer – vi møter verden med et begrepsapparat. Hvis ikke ville verden vært i overmåte kaotisk – derfor også verdien av fordommer, som Burke har rett i også er et gode. Å derfor si at fordommer utelukkende er et onde, er derfor problematisk.
Samtidig er det av vesentlighet at vi ikke har for fyldige fordommer. Vi ser det gjerne i begreper vi kaster omkring oss. Det norske samfunnet kan idag – i hvert fall inntil nylig – sies å preges for mye av hat - kontra kjærlighet. Konstruktivismen som idéretning handler i stor grad hvordan man sorterer fenomener i begreper, og er det noe som trenger mer analyse i offentlige rom er vår begrepsbruk, der ting sorteres i kategorier som ikke er hjemmehørende med hverandre. Å kalle drittslenging for satire (vittig spott), er rett og slett ikke satire – det er drittslenging. Hvis satire blir møkk får vi et negativt samfunn, og et negativt menneskesyn. Det ødelegger vår tanskefrihet – det mest grunnleggende. Å sortere omtanke og kjærlighet, som et spørsmål om seksualitet, er heller ikke riktig – nærhet til andre mennesker har folk ønsket i ualminnelige tider. Glede og lykke er allmennmenneskelig. Å abstrahere fenomen i for ladede ord og grovkornede inndelinger – bygger rett og slett på et feilaktig (ofte negativt) menneskesyn. Det burde ikke høre hjemme i et moderne land anno 2020? Hvorfor eksempelvis kalle noe for frihet – når det rett og slett er frihetsberøvelse overfor andre mennesker? Hvorfor kalle noe likhetsideal – når det rett og slett er assimilering av forskjeller og utradering av menneskers evnerikdom/ spisskompetanse? Det er humanisme, ikke eltiisme – betegnede nok, og et godt eksempel. Hvorfor kalle noe likhetsideal – som truer menneskets evnerikdom, truer menneskets evne til å bli unike på områder som ikke skader andre mennesker – altså at man samtidig klarer å fungere i et fellesskap? Hvorfor kalle noe å være tolerant, når det handler om identietskrenkelse av andre mennesker? Vi skal ikke bli krenkehysterikere – men det går også grenserfor andre menneskers maktdemonstrasjon?
Jeg har tidligere skrevet på bloggen at er det én grunn for hvorfor jeg valgte Venstre, som parti, er det fordomsfrihet – en ikke lett balansegang når man historisk har drevet med humor. Der råder gjerne fordommer, man spiller på gjerne i humorøyemed på folks fordommer – som er lite hensiktsmessig hvis målet er å frigjøre framfor å segmentere? Gjenkjennelse og gjenkjennelseseffekten er et langt bedre ord i så måte? Og derfor har jeg også lagt bort flere sider ved min tidligere humorgjerning.
Mitt syn i hovedsak er at man ikke skal krenke, når det kommer til liberale rettigheter – som reinspikka eller indirekte rasisme. Det må likevel an å tøyse med folkloriske trekk med folkeferd eksempelvis – uten at det skal kalles rasisme. Vi trenger rett og slett et mer finskjemmet begrepsapparat, og flere avklaringer, i Norge – rundt hva er hva? Her har samfunnsforskningen, og humaniora, en stor og ytterst viktig jobb foran seg, for framtiden.
Tilbake til hovedspørsmålet; Fordomsfrihet – et flott ord. Toleranse kan brukes til å fremme eller hemme fordomsfriheten – derfor vil jeg si at fordomsfriheten er et fortsatt viktigere liberalt anliggende i Norge – anno 2020. Riktignok er visse fordommer nødvendig, blant annet i vår utøvelse og opplevd frihet – men hovedregelen er at det ikke skal være til skade – men gagn – for andre mennesker.
No comments:
Post a Comment