Denne artikkelen er ikke revolusjonerende, men reiser et tradisjonsrikt fellesliberalt dilemma, ut i fra enkle begreper. Kanskje gir det noen nye tanker, som du ikke har tenkt tidligere?
Norge er et land som i stor grad er preget av resultatlikhet som prinsipp, og kan sorteres som en sosialdemokratisk arv, vi bærer med oss. Langs konfliktaksen økonomisk høyre/ venstre har vi i Norge et ganske utjevnende system, kontra andre land. Vi omfordeler/ redistribuerer rikdom. Det vil ikke si at også liberale kan forfekte dette syn om resultatlikhet, selv om likebehandling eller formallikhet som prisnipp er et mer nærliggende liberalt utgangspunkt. Men her er det gradsforskjeller. Det er åpenbart et idémessig dilemma. Resultatlikhet preger den såkalte venstresiden, likebehandling preget den såkalte høyresiden – og liberale ligger i en (ofte uavklart eller nyansert) mellomposisjon
Hovedproblemet med teori er at det utformes fra en perfekt verden, som ikke eksisterer deskriptivt – den praktiske verden. Teori er ofte utopier. For verden er ikke perfekt eller fullkommen. Dette vil jeg komme tilbake til.
Likebehandling kontra resultatlikhet er mest brukt innenfor økonomisk politikkutforming – men langt ifra begrenset til dette. I den juridiske verden eksisterer selvsagt også disse begrepene, der man innenfor rettsvitenskapen bruker begrepet formallikhet, i stedet for likebehandling. Formallikhet er det bærende juridiske prinsipp. Alle skal eksempelvis dømmes likt overfor samme fartsovertredelser i trafikken. I etikken ser man det samme – vi skiller mellom pliktetikk kontra konsekvensetikk. Pliktetikk er en form for likebehandling, der man eksempelvis skal avgjøre moral ut i fra moralske prinsipper, prosesuelle prinsipper, uavhengig utfall. I konsekvensetikken kan virkemidlene variere, man prøver gjennom metode å se på konsekvensene – man har et konsekvensetisk utfall/ utfallsorientering. Altså resultatorientering, eller mer ettertrebende resultatlikhet. Likebehandling kontra resultatlikhet er derfor gjennomstrømmende i vår samfunnsvitenskapelige tenkning, med noen ulike begreper/ merkelapper eller benevnelser.
Teoretisk er det derfor ikke bare jeg som forfekter likebehandling som prinsipp; Jeg argumenterer for at det er et mer liberalt utgangspnukt - Og det er grunnlag for å hevde dette i fellesliberal teori.
Tenk juridisk. Det skal være likhet for loven. Tenk økonomisk. Tjener man like mye, skal man skatte likt. Tenk moralsk – skal man ikke behandles likt, trynefaktor eksisterer vel ikke – eksempelvis? Er en person sleivkjefta, skal vedommende få like mye irrettsettelse som en annen som er like sleivkjefta. Men man må også kanskje ta i betraktning summen av det gode en person gjør - kanskje avvikende i forhold til formell likhet?
Så kommer virkelighetens verden inn. Tenk hvis helsevesenet innførte en egenandel for behandling av sykdommen slatters, som var lik for alle? Slatters er en sykdom i kneet, La oss si at behandling av slatters hadde en prislapp på 50.000 kroner. Nå kan det være at noen mennesker var mer arvelig disponert for sykdommen slatters enn andre – der vi idag vet at at noen sykdommer er arvelig. Derfor er ikke likhet et utngagspunkt, og det er derfor vanskelig å dømme likt når sakene er ulike? Er det da likebehandling som prinsipp etisk forsvarlig – utifra de forholdene som er skissert, som vi trolig ikke kan gjøre noe med? Alle har ikke de samme gener. Andre som eksempelvis spiller like mye fotball, har ikke fått slatters. Dette taler gjerne for en velferdsstat eller velferdstatlige tjenester, for å oppnå resultatlikhet? Det vil kanskje derfor være urettferdig med en egenandel? Tenk juridisk – man skal dømmes etter likhet for loven, i all hovedsak. Fartsovertredelse i trafikken er greit, for der er vi alle likestilt. Veiene er like for alle. Dersom man imidlertid er født inn i et miljø som har en grovkornet språkbruk – skal man da dømmes for diskrimenerende uttalelser på sosiale medier? Har ikke mennesker da store ulike forutsetninger - og dermed er ikke like? Fordi man mer eller mindre er oppdratt i fordomsfulle omgivelser – jf. Strukturelle forskjeller mellom mennesker, som forfektes mest av venstresiden. Derfor ser man igjen at likebehandling ikke er en typisk venstresidesak. Vanskelig dilemma, og derfor også en viss toleranse i disse spørsmålene. Forutsetningene mellom mennesker er derfor ikke alltid like, og vi skal derfor vise en viss toleranse eller raushet i disse spørsmålene....? Nettopp fordi like utgangspunkt ikke eksisterer? Derfor kanskje også overlevere noen saker til omsorgsvesen/ kriminalomsorg – kontra domstolene? Tenk deg et samfunn med lovløse preg – er det der vanskelig å innføre rettferdige domsavsigelser overfor enkeltmennesker? Godt vi lever i Norge.
Venstre er et parti som har forsøkt å innføre flere saker preget av likebehandling/ formallikhet – hvilket er mer hjemmehørende i partiets høyrefraksjon, enn venstrefraksjon. Eksempelvis borgerlønn. Eksempelvis flat skatt. Er man arbeidsledig, skal man ha en garantert minsteinntekt – uavhengig om man har vært i jobb eller ikke, Uavhengig av om man er banksjef eller aksjemegler. Flat skatt er likebehandling av arbeid som prinsipp, er man i arbeid er man i arbeid, og skal betale like mye – uavhengig bortfalt inntekt i henhold til tanken om borgerlønn. Så melder problemene seg, som har mange filosofiske innfallsvinkler – og jeg vil skissere de mest åpenbare.
Skal man ikke yte etter evne. Har man 2 millioner i inntekt, evner man å betale en større andel av inntekten, kontra en som tjener 400.000, Derfor kan man ikke bare se på arbeid per se. Og derfor heller differensierte satser, kontra flat borgerlønn. Man kan si at borgerlønn skal være en form for garantert minimumsinntekt, deretter differensiere. På den annen side, hva gjelder arbeid – skal ikke ansvar belønnes? Skal ikke ansvar premieres – derfor lik prosentsats for arbeidende folk, selv om man oppnår mer resultatulikhet En som tjener mer, har som regel et større ansvar. Skal ansvar straffes i form av høyere marginalskatt? Det skal det vel ikke? Derfor er for eksempel lønn utarbeidet av en rekke forhold – noe innslag av likebehandling, noe innslag av resultatlikhet.
På et annet område, synes jeg likebehandlingsprinsippet er mer relevant. Skal en person som er født inn i fattigdom og elendighet behandles på samme måte som en person som er født inn i luksus. Skal det ikke være mulig å gi folk en ny start - uten å straffe dem som har det bra? Derfor for eksempel rehabiliteringssentre for folk med slatters – som kan være gratis, fordi man er arvelig belastet for det. Man utarbeider altså da politikk som sørger for friske knær for alle – eksempelvis innslag av reultatlikhet, som prinsipp.
Disse begrepene slår inn på en rekke områder. Har jeg noen svar på disse spørsmålene? Jeg vil framholde viktigheten av likebehandling som generelt hovedprinsipp i samfunnsutforming, men resultatlikhet som prinsipp der forholdene/ utgangspunktene ikke er like – eksempelvis i spørsmål i bekjempelse av barnefattigdom. Skal man ha likebehandling som prinsipp bær forutsetningene være like, noe de ikke alltid er. Dette bør være utgangspunkt i framtidens politikkutforming - utover det økonomiske området. Innenfor helse og ytringsfrihet, som skissert. Dette er viktig. vi trenger liberal prinsipiel tenkning på mange, mange samfunnsområder som kanskje krever en annen tenkning enn forenklet høyre- venstretenkning? For framtiden.
No comments:
Post a Comment