Et postivt eller negativt menneskesyn – den vanskelige liberale avveining

Enhver vil vel hevde at de har et positivt menneskesyn. Men så melder hverdagen seg – og det er ikke sikker vi er en gladlaks i alle samfunnsspørsmål? Og de fleste som forfekter et annet menneskesyn, vil vel neppe si de har et negativt menneskesyn – men et realistisk menneskesyn? Et negativt menneskesyn ses kanskje best i språket – for vi bør vel gjøre våre ytterste anstrengelser på å skape optimisme i våre begreper? Men mange alminnelige begreper er negativt ladet. Vi bygger vel i all hovedsak på et positivt menneskesyn – eller gjør vi det anno 2020? Kanskje burde vi kreve større opprydning i vår begrepsbruk?

Dette er også en artikkel som føyer seg inn i konstruktivistisk/ sosialkonstruktivistisk teori – i tillegg til å være et liberal/ liberaldemokratisk dilemma. Det forener språk og samfunnsforskning - og skjærer i en viss forstand på tvers av ideologisk tenkning. I hvert fall i liberaldemokratiet. Det kan derfor ikke tas særlig til inntekt partipolitisk. 

Alle er vel enige i at landeveisrøvere er landeveisrøvere, og ikke frigjøringsskvadron – som vi kunne sagt, dersom vi la all vår anstrengelse i å skape positiv blest rundt fenomenet? Terror er terror/ kriminalitet – og ikke frihetshær, PLO på 70-tallet var noen bøller i allmennhetens øyne. Men Arafat endte opp med Fredsprisen. Vi kan derfor konkludere med at forandring alltid er mulig – derfor også en mest mulig optimistisk språkbruk? Selv om man må kalle en spade for en spade noen ganger. Noen har stilt spørsmål om eksempelvis norske Kardemomme by er en hyllest til sosialdemokratiet eller har åpenbare anarkistiske tendenser. Vi tar ikke standpunkt til dette – det er åpent for tolkning. Men det er derfor også viktig for undertegnede at våre abstraksjoner gjøres mest mulig posititive. Derfor er vel Kardemomme by kanskje sosialdemokrati?

Abstrahering av fenomener i mest mulig postivt lys er viktig og kan by på utfordringer – som skissert. En person som er er ivrig i TV-debatter, skal vedkommende skildres som at vedkommende er sint (negativt ladet ord.) eller engasjert (positivt ladet ord.) Forhåpentligvis er det rimelig å anta at vedkommende er opprørt eller rett og slett – ja, engasjert.

Selv disse liberale snuttene jeg presenterer bærer i seg et ikke udelt positivt ord – som vanskelig. Det mest tidsriktige, inntil nylig, hadde selvsagt vært utfordrende. Rundt 2013 var i hvert fall ingenting vanskelig – men utfordrende, i det offentlige rom. Jeg liker vel bedre ordet vanskelig rett og slett – fordi det nettopp er vanskelig. 

Dette kaster vel lys over to forhold, i hvert fall: Jeg har ikke et reinspikka positivt menneskesyn. Det er det ene. Det er av ren samfunnsart. For det andre – det er viktig å bruke de ordene som best dekker aspekter ved et fenomen. Hvis en sak er 70 prosent komplisert eller vanskelig, men består 30 prosent av åpenbare mulighter eller mulighetenes kunst, bør man velge det begrepet som er mest dekkende? Dette for å ikke underslå eller lyge. Og i eksempelet skissert er det, ja – nettopp; vanskelig. Javel, da er vel en sak vanskelig? Det er vel bare å være realistisk, slik at et fenomen blir håndgripelig?

Tilbake til det tydelige utgangspunktet for artikkelen; Negativt eller positivt menneskesyn. Jeg vil hevde at liberal teori er den idéretning som bygger på det mest positive menneskesyn, av absolutt alle idéretninger. Det motsatte er fascisme – som er preget av autoritær tenkning. Dernest vil jeg hevde at sosialdemokratiet og konservatismen kommer på en andre og tredjeplass, i det positive tenkningens favør, Konservative tenkere er de som åpenbart av de to forfekter et mer negativt (realitisk menneskesyn) – ihvertfall i historisk øyemed. Men nå er jo partier som Høyre liberal-konservative, og noe entydig konservativt parti finnes ikke i Norge.

Hva gjelder menneskesyn mener jeg liberale har mer til felles med sosialdemokratiet, enn Høyre – mens undertegnede står i så måte i en liberal-konservativ arv. Men Venstre har altså – vil jeg hevde – mer til felles med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene (Sosialdemokrati/ sosial-liberalismen).

Hva har dette å si for samfunns- og politikkutforming?

Jo, jeg vil jo hevde at menneskesyn er det viktigste for samfunnsutforming – og slår inn på hele vår tenkning. For det første – troen på at mennesker, institusjoner og strukturer kan endres. Dette åpner for sosial ingeniørkunst – omfordelig, samfunnsbygging, nasjonsbygging. Men mennesker er viktigst – og preger alt dette. Troen på endring – og det vedkjenner også liberalkonservative Høyre er mulig. Hva med å satse på sosial boligbygging – i en eller annen forstand? Hva med å gi folk muligheter for gratis utdanning hele livet - i alle land? Hva med å tro på det skapende mennesket – ikke kvele dem gjennom byråkrati og skatter og avgifter og skjemaveldet? Hva med å tro på at forbrytere kan rehabiliteres og føres tilbake til samfunnet – hvor mye straff skal gis? Hvor mye skal vi satse på kriminalomsorg? Hvor mye skal hevn spille i straffeutmålingen, selv om det vel ikke er et offiselt motiv? Skal det være likt tjenestetilbud fra det offentlige over hele landet, eller skal man si at det mangfoldige Norge ivaretas best med forskjeller mellom bygd og by – der gleden ved å bo ulike steder ikke kan sammenliknes med hverandre uansett? Og tro på at mennesker (positivt menneskesyn) velger det stedet som passer dem best? Eller – skal det ses på som en ulykke å bli født i Oslo? Det er gjerne i det menneskeintensive politikkkretser man finner avveininger mellom pisitivt og negativt menneskesyn – som sosialsektor, utdanning, kultur og helse – eksempelvis. Skal man ha en storstilt satsing på Folkehelse og Folkehelseinstituttet – fordi man tror at mennesker kan endre atferd? Jeg mener det er viktig med optimisme og optimistisk menneskesyn, derfor bør vi gjøre våre ytterste for å anstrenge oss i å bygge politikk og begreper på dét – selv i de tilfeller det kan være utfordrende.