Realistisk H-V-KrF samarbeid

Etter den siste meningsmålingen i Klassekampen/ Nationen å dømme vil et samarbeid mellom de tre borgerlige partiene være et realistisk alternativ å gå til valg på – som et flertallsalternativ.

Partiene får ifølge meningsmålingsinstituttets 59, 10 og 11 mandater, altså 80 mandater, kun 5 taburetter unna rent flertall.  Ved å sette seg realistiske mål, tror jeg også velgertilstrømningen vil komme, derfor er det aldeles ikke urealistisk at Venstre går til valg på dette alternativet. Det er jo blitt sagt om liberalere at det er like lang vei til sosialister (SV) og liberalister (FrPs utgangspunkt). Derfor vil et slikt samarbeid, med Høyre og KrF, være det aller beste regjeringsalternativet i Norge. Det er i dag 18 statsrådsposter (med unntak av samordningsministeren), og den mest sannsynlige fordelingen av statsrådsposter vil kanskje være en 10 + 4 + 4-løsning, der Høyre får alle de historisk tre tyngste postene (statsminister, finansminister og utenriksminister). Ikke for å undervurdere oppgavene i eksempelvis justisdepartementet, men det er disse som har vært de mest klassiske, framskutte posisjonene. Jeg har lekt meg litt med fordelingen, og her vil jeg foreslå en realistisk fordeling, ispedd noen forhåpninger. Så en liten quiz til slutt: Finn regnefeilen i mandatfordelingen?

Statsminister:                                                 (H)                   Erna Solberg

Finansminister                                                (H)                   Jan Tore Sanner

Nåværende finanspolitiske talsmann i Høyre, og en politisk ringrev som ennå ikke har fått uttelling for dette, i sin politikerkarriere, i form av statsrådsposter. Et naturlig valg som finansminister.

Utenriksminister                                            (H)                   Børge Brende

Fornyingsminister                                          (V)                   Kvinne

Ville her valgt en aldrende kanon utenfor partipolitikken, som kan forsvare liberale verdier samtidig som forvaltningen effektiviseres. MPM-reformer ville fått et liberalt utgangspunkt der valgfriheten stod i høysetet, ikke ensidig privatisering. Hvis ikke Venstre skulle fått denne posten, måtte det riktige være å bytte med næringsministerposten. Om Høyre skulle ha fått denne posten, ville en opplagt kandidat være Kristin Clemet.             

Justisminister                                                (V)                   Odd Einar Dørum

Begynner å trekke på årene, men trenger vel ingen nærmere presentasjon? En annen kandidat kunne vært John G. Bernander, dersom han skulle ønske det.

Kommunalminister                                        (H)                   Leif Johan Sevland/ Janne Johnsen

Disse har nok nok iver etter å reformere og slå sammen antallet norske kommuner, og se på fylkeskommunens framtid, der nok særlig Janne Johnsen har meninger om det sistnevnte.

Skole-, utdannings, og forskningsminister (V)                   Trine Schei-Grande

Har vist sterkt engasjement innenfor skolesaker, og for skolepartiet Venstre vil det være naturlig å kreve denne posisjonen siden det er veldig lenge de har fått sittet i utdanningsdepartementet. Allerede foreslått av Knut Arild Hareide som utdanningsminister. En tung post, men Grande har en meget stor arbeidskapasitet, og den ubestridte Venstre-lederen kommer nok til å klare å kombinere dette sammen med lederskapet av partiet.

Forsvars- og sikkerhetsminister                    (H)                   Ine Marie Eriksen Søreide

Partiets nåværende talsmann for , og leder av, utenriks- og sikkerhetskomiteen på Stortinget. En naturlig videreføring ville vært å innsette henne i denne statsrådposten. Vil nok jobbe tett med justisministeren for å bedre sikkerhetsspørsmål omkring 22. juli-tragedien, og de har vel tidligere jobbet nært, blant annet i Unge Høyre?

Arbeids og inkluderingsminister                   (KrF)                Dagfinn Høybråthen

Har tidligere vært en svært vellykket politiker på området, og tror han vil gjøre en meget god jobb – så fremt han har lyst, eller om han velger å fortsette i den jobben han allerede har.

Samferdselsminister                                     (H)                   Thorhild Widwey

Høyres hjertebarn, og det er kanskje på tide at Høyre får denne ministerposten etter at partiet har måttet se seg forbigått på samferdselssektoren i de to foregående borgerlige regjeringene (Bondevik I og II). Ingen opplagte kandidater likevel, men jeg tror Høyre – og de som kjenner partiet – klarer å hoste opp mange kandidater.

Helse- og omsorgsminister                           (H)                   Bent Høie

En opplagt kandidat, ved å ha vært helsepolitisk talsmann i mange år. Nyter stor tillit hos Erna Solberg, og et naturlig valg for helsesaker.   

Olje- og energiminister                                 (KrF)                Knut Arild Hareide

 Barne-, likestillings-, og kirkeminister          (KrF)              Dagrunn Eriksen

Et spennende valg, som har fått kritikk i Agder-fylkene for å være for lite konservativ. Ser ut for å ha et stort barnetekke, og siden hun gjennom flere år har vært KrFs nestleder er hun et egnet valg som kirkeminister. I denne regjeringen bør man åpne for at KrF når fram i kirkespørsmål. Den ellers ganske liberale politikeren

Kulturminister                                                            (V)             Thor Bjarne Bore.

Tross sine nylige 75 år er det fortsatt en viril pensjonist vi har med å gjøre, som til daglig pløyer gjennom 10 aviser. Den tidligere Aftenblad-redaktøren har solid erfaring innenfor mediebransjen, hvilket skulle bli stadig viktigere i en omskiftelig og progressiv mediehverdag. Hans kloke avveininger (gjennom blant annet Bore-bloggen) trengs der klokskap etterspørres.  Har erfaring fra Stavanger bystyre i forrige periode, men dette er først og fremst en fagperson, framfor en politisk håndverker, og posten krever en person med faglig tyngde. Var for øvrig kulturpolitiker i bystyret (men har et bredt engasjement), og skulle kunne tilføre regjeringen også her tyngde. Blant annet observert som publikummer på ulike teaterforestillinger.  Er personlig kristen, og har hatt en rekke verv i kristne organisasjoner, så jeg tror at kirkesaker også kan legges under dette departementet, med KrFs velsignelse.

Landbruksminister                                         (V)                   Leif Helge Kongshaug

For stor konfliktlinje til at denne ministerposten overlates til Høyre, fordi mange i Høyre ønsker en nedsabling av norsk landbruk, for å si det i klare ordelag. Derfor er kanskje det mest naturlige at Venstre får denne posten, som ønsker mer næring i landbruket, samtidig som man forsvarer mange bygdeinteresser i alle de tre partiene, men kanskje mest hos mellompartiene, for å opprettholde distriktsinteresser.                       

Fiskeri- og kystminister                              (KrF)               

Miljøvernminister                                         (H)                   Kvinne

Venstre kunne selvsagt hatt denne posten, men rent partitaktisk kjennetegnes Venstre som et miljøparti, slik at partiet ikke trengs å gjøres mer viden kjent på dette området. Samtidig frykter nok Høyre en for sterk og dogmatisk Venstre-statsråd, som kan stikke kjepper i hjulene for såkalt vekst. Kanskje er det mest naturlig med en Høyre-dame her, og nettopp dame siden de ikke har vært overrepresentert hittil i denne statsrådslista. 

Næringsminister                                            (H)                   Kvinne

Mange gode kandidater i Høyre som kan utvikle næringslivet, så lenge de har verktøy i verktøykasse – det vil jo gjenstå å se.

Påkostet og godkjent «Les Miserables»

Film-musikal-dramaet basert på franskmannens Victor Hugos roman, og musikk/tekst av Schønberg og Boubil, får terningkast 4. Den er storslått, til tider gripende, av og til oppfinnsom på regi, men blir for episodisk, altoverspennende, dessuten glipper enkeltprestasjoner – som svinger fra det mesterlige til det jevne, blant enkeltpersoner (noen må simpelthen hatt enkelte dårlige dager på settet), og mellom enkeltpersoner.

Det er ikke mange skuespillere i verden som har Oscar-kvaliteter på skuespillersiden, samtidig som de har sangstemmer i verdensklasse. Castingen må ha stått overfor vanskelige avveininger. Skal man velge de store navn med begrenset sangstemme som i utgangspunktet tiltrekker seg millioner av folk til kinosaler, eller skal man velge musikalstjerner som løfter sangnumrene, men som den jevne publikummer hverken har hørt eller sett tidligere – og dertil i utgangspunktet svekkede billettinntekter? Og mestrer disse sangstjernene filmformatet, eller skal man lene seg på at skuespillere på kort tid når opp til den høye C av globalt format? Vanskelig valg. Svært vanskelig valg. «Les Miserables» kjører en blandingsformell,
 men dessverre ikke fullt ut vellykket.

Filmformatet

Regissør og skuespillere skal ha ros for at jeg aldri – ikke en eneste gang – opplever at rollefigurene overspiller. De må ha hatt mye fokus på dette. Det er svært vanskelig å kanalisere pompøs musikk og store følelser (elsk, hat, lengsler, osv) inn i en liten kameralinse, samtidig som det virker naturlig – det man synger. Jeg tror fokuset på dette har ført til at skuespillerne åpenbart enkelte ganger er redde og har en stor porsjon ærefrykt i møtet med kameraet. Russel Crowe er blant dem, som spiller etteretningstjenesten «in persona,» Javert. 20 prosent av tiden synger han helt ordinært. Men så lenge melodilinjen går oppover eller nedover klarer ikke den ellers prisbelønte filmskuespilleren å løfte sangnumrene. Det blir flatt. Lite gripende. Og Crowe svinser rundt omkring og markerer i ellers følelsesladde scener. Javert glansnummer «Stars» faller helt i gjennom, og Crowe gjør sangen til en paddeflat visesang, der Crows øyne fortrenger den hevngjerrige teksten, og får oss heller til å føle at teksten dreier seg om Crows sangpedagog: «Lord, let me find him, that I must see him, safe behind bars.»

Gripende Fantine og talentfull Marius

Jeg satt dessverre ikke med blokk og penn under filmen, så jeg klarer ikke å blinke ut sangnumrene i hodet. Men særlig «outstanding» var enkeltprestasjoner til Anne Hathaway, som for øvrig har noe musikalbakgrunn. I sangen – ikke veldig lenge uti filmen – der hun synger om sitt barn, førte til at tårekanalen åpnet seg hos meg. Hun viser fram hele sitt følelsesregister (kanskje har hun til og med enda mer å gå på?), og det er rett og slett slik at hårene reiser seg på kroppen. Hun er ikke særlig mye med i filmen, men det skulle hun ha vært, for dette skuespillerunikumet mestrer virkelig dette formatet. Også Marius (spilt av Eddie Redmayne) er også framragende. En følsom ung mann, med de mange uttrykk, som vi nok kan vente oss mye av i årene som kommer. Jean Valjean er også dyktig (spilt av Hugh Jackman), men dessverre glipper det nok litt for denne storheten mot slutten, i det som skal være en gripende scene mellom han og Marius. Det skorter faktisk litt på innlevelsesevnen, konsentrasjon og tilstedeværelse. Men ellers meget bra.   

For tro mot sceneversjonen?

Ellers er det mange massescener som er flotte og vakre (f.eks. scenen(e) med «do you hear the people sing»), men mange ganger blir det også noe forutsigbart. Verten Thenardier får mye oppfinnsom regi når han er innom (godt spilt av Sacha Baron Cohen), og morsomt er det. Men mye har vi sett hundre ganger før, og mange ganger føler jeg at rettighetshaver Cameron Macintosch har hatt en litt for klam hånd om det hele (kanskje han til og med har foreslått til filmfolkene å bruke dreiescene?). Ellers kan nevnes en glitrende, sjarmerende barneskuespiller i Gavroche, og artig er gjensynet med en som mang en gang har spilt Jean Valjean på scenen, Colm Wilkinson – denne gangen som biskop. Og flere slike skulle filmen hatt, for første bud når man skal sette opp en musikal er at man har folk som virkelig kan synge, så får de hete hva de vil. Jeg tror terningkast 5 bringer langt flere til kinosalene, enn terningkast 4 og store navn. Men jeg har ikke noe tall på det. Du har enten kunstnerisk suksess eller publikumssuksess. Dette blir – dessverre – ikke fullt ut noen av delene.  

Venstre får min stemme

Medlem av partiet har jeg vært siden år 2000, og mitt valg av parti blir ikke svekket av at Thor Bjarne Bore har ledet programkomiteens arbeid med nytt partiprogram for perioden 2013 – 2017 – som har fått det velklingende navnet «Frihet, fremtid og fellesskap.» Det er et glitrende politisk program, selv om en aldri kan være enig i alt.

Jeg nikker stor sett beundringsverdig når Thor Bjarne Bore skriver. Han er vel en av dem jeg setter aller høyest i norsk samfunnsdebatt. En omtale av Thor Bjarne Bore får bli ved en annen anledning. Forrige uke deltok jeg på venstreskolen 1 og 2, som er en innføring i Venstres organisasjon og politikk. Mitt motiv for å delta på seminaret var utelukkende lærelyst, og jeg tror ikke jeg engasjerer meg organisatorisk – i alle fall med det første. Selvsagt kan jeg bidra med leserinnlegg, og springe rundt med pamfletter i postkasser til folk, men jeg vokter meg vel for debatter og stands. Til det setter jeg blant annet for mye pris på tilværelsen som fri og uavhengig. Men nå til Venstres politikk.

For å begynne øverst så synes jeg slagordet «Folk først» er et godt slagord. Det spiller kanskje først og fremst på mennesker foran systemer. Det spiller også på ordet «folk,» som jeg synes på en illustrerende måte setter enkeltmennesket inn i konteksten av et fellesskap. Enda bedre likte jeg forrige valgkamps slagord (2009), som jeg erindrer som «frihet og fellesskap.» Det setter også enkeltmennesket inn i konteksten av å tilhøre et fellesskap med andre mennesker – en god venstresetning er jo som kjent «din frihet slutter der en annens frihet begynner.» For øvrig synes jeg et dårlig slagord har vært «Du er sjefen,» brukt ved valget i enten 2001 eller 2005, som nettopp ikke setter individet inn i konteksten av samhørighet eller fellesskap.

Venstres fanesaker 

Venstre kjører fram fire merkesaker: Miljø, skole, småbedrifter og velferd. Viktige stikkord som jeg knytter til disse sakene er bærekraftig utvikling, kunnskap, livsutfoldelse, entreprenørånd, skaperkraft og trygghet. Selv liker jeg bedre ordet sosialt ansvar i stedenfor velferd, siden begrepet velferd i all hovedsak forbindes med kroner og ører. Det er også belastet med å tenke offentlige stønader og overføringer, framfor omsorgen for hverandre. For meg er det et politisk anliggende å snakke om saker som verken kan måles i budsjettkroner eller lover, derfor synes jeg begrepet sosialt ansvar et bedre venstreord for å markere partiet som opptatt av ansvarlighet. Kanskje en av de største forklaringer på at jeg anser meg som borgerlig er fordi frihet og ansvar går hånd i hånd, der vi nettopp skal være gode samfunnsborgere for hverandre. I samme åndedrag kan jeg nevne at jeg nok ikke er sosialdemokrat fordi jeg mener at offentlige tiltak fratar enkeltmennesker ansvar for hverandre, fordi man overlater til det offentlige å ordne opp i alt som er galt. Og jeg er ikke konservativ, siden jeg er av den oppfatning (innenfor området som her diskuteres) at man snakker mer om enkeltindividet framfor enkeltmennesket, der troen på mennesker som kortsiktig og snever-tenkende nyttemaksimerende ikke er tjenelig for et godt samfunn.

Grunnfilosofien

Et av høydepunktene i partiprogrammet kommer raskt, og jeg tror at Thor Bjarne Bore har vært svært delaktig i utformingen: Venstres ti prinsipper. Disse gjengis under:

1. Friheten skal gjelde overalt, for alle. Venstre jobber for at alle skal ha mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, livssituasjon og bakgrunn. Friheten gjelder overalt, for alle.

2. Det personlige ansvaret er ufravikelig. Alle har ansvar for egne valg. Dette er like grunnleggende som retten til frihet. Folk som gis ansvar, griper muligheten – og vinner økt verdighet og frihet gjennom det. De som trenger samfunnets hjelp til å leve et verdig liv, skal få det.

3. Alle har ansvar for hverandre, for miljøet og for kommende generasjoner. Alle har ansvar for hverandre og for å sikre at kommende generasjoner har samme muligheter til frihetsutfoldelse som oss. Grunnlaget for frie liv skaper vi best ved å bygge sterke felles institusjoner, bekjempe fattigdom og å respektere naturen.

4. Frihet forutsetter åpenhet og rettferdighet. En fri verden kjennetegnes av verdighet og muligheter for alle. Frie samfunn er rettferdige og åpne. Enhver person skal kunne nå enhver posisjon i samfunnet.

5. Alle er likeverdige, men ingen er like. Liberalismen er raus. Det er en verdi i seg selv at mennesker er ulike og tar ulike valg. Dette krever respekt for ulikhet og toleranse for at det gode liv ikke er likt for alle.

6. Politikk skal fremme livskvalitet og menneskelig vekst. Liberal politikk skal ikke bare sikre velstand, men også fremme livskvalitet og menneskelig vekst. Det gode liv skapes gjennom kultur og åndsliv, frivillig arbeid og læring. Venstre skal sikre dette som reelle muligheter for alle.

7. Politisk makt skal komme nedenfra. Politisk makt og styring skal forankres i demokratiske institusjoner og i folkevalgte organer. Stemmerett for alle, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og trosfrihet er grunnleggende liberale rettigheter.

8. Makt skal spres og balanseres. Et liberalt samfunn har fire bærebjelker: demokratiet, rettsstaten, det sivile samfunn og markedsøkonomien. Venstre vil sikre åpenhet, uavhengighet og samspill i disse institusjonene. Maktspredning og åpne prosesser er nødvendig for å hindre autoritær politikk, maktmisbruk og korrupsjon.

9. Den liberale staten er upartisk, sterk og begrenset. Den liberale staten må sikre frihet og muligheter for alle, uten å frata den enkelte ansvar. Staten må være nøytral, den må verne om mindretallets rettigheter og den må respektere begrensningene i egen makt. Myndighetene skal være lett tilgjengelige for borgeren. For liberale er det forskjell på det vi ikke liker og det vi vil forby.

10. Liberalismen er optimistisk og alltid underveis. Det liberale samfunnet er alltid underveis og åpent for bedre løsninger. Venstres optimisme bunner i en sterk tillit til menneskenes skaperkraft. Vi tror på at det i fellesskap er mulig å legge grunnlag for frie liv, overalt - for alle.

Programformuleringer

Jeg blir glad og oppstemt når jeg leser formuleringene overfor, selv om jeg ikke alltid har klart eller klarer å etterleve prinsippene. Men så har mennesker alltid noe å strekke seg etter? Under vil jeg gjengi standpunkter jeg er enig i, der jeg iblant vi komme med egne merknader. Jeg konsentrer meg om skole i dag. Programformuleringene er uthevet i kursiv.

Nøkkelen til å gjenreise respekt for læreren tror jeg er å gi læreren opplevelse av å bli verdsatt.  Derfor mener jeg at man må gjøre to ting som vil øke lærerens selvfølelse og frihet, det er å øke lønnen og redusere timetallet. Også på den måten kan man opprettholde det man ofte sorterer som «unødvendig skolebyråkrati,» siden læreren da får mer tid til dette. Ellers er jeg enig i Venstres programformulering:

Igangsette en full gjennomgang av lærernes arbeidssituasjon for å redusere skolebyråkratiet.

Det vil alltid være et liberalt mål å redusere byråkrati, men noe byråkrati er alltid nødvendig. Ofte kan rapporteringer være høyst nødvendig for både elev og lærer: regelmessig gjennomgang om eleven har den ønskede utviklingen (faglig og menneskelig), og om enn ikke kontroll, så et åpnere system for gjennomsyn om læreren gjør en tilstrekkelig god jobb. Å redusere timetallet vil jo skape et forsterket behov for lærere, men dette er noe som kan gjennomføres i løpet av en satsingsperiode på for eksempel 4 år, altså i perioden 2013-2017. Siden rekrutteringen til læreryrket er vanskelig (selv om det har lysnet), så tror jeg det er nødvendig å heve anseelsen – operasjonalisert som lønn og timetall – før man kan se om det er mulig å innføre minimumskaraktren 4 i matematikk og norsk. Stusser kanskje litt på at karakteren 4 i matematikk på videregående skal være et minimumskrav, når det sikkert finnes mange glitrende lærere i samfunnsfag, RLE, Mat og helse, gym, kunst og håndverk osv. som har slitt med cosinus og tangens i vgs.-matematikken.

 «Gi skolene frihet til å lage egne valgfag tilpasset elevenes ønsker og behov.»

«Venstre vil ikke ha en heldagsskole. Venstre prioriterer tiltak som bidrar til å heve kvaliteten på opplæringen fremfor økt timetall per uke. Flere timer ikke er ensbetydende med økt læring, og det er allerede stor mangel på faglærte lærere i skolen.»

«Igangsette en full gjennomgang av lærernes arbeidssituasjon for å redusere skolebyråkratiet»

Videreføre nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre mange nok lærere.

Innføre fagkrav i alle enkeltfag for å undervise; fra og med ungdomstrinnet skal alle nytilsatte lærere ha 60 studiepoeng eller tilsvarende realkompetanse i faget de underviser i.

Dette må være et langsiktig mål, som jeg synes er ambisiøst å få til innen utgangen av 2017. Siden det er mangel på eksempelvis matematikk-lærere, vil det være uhensiktsmessig å fjerne sikkert mange dyktige matematikk-lærere med 45 studiepoeng matematikk (altså tilsvarende matematikk 2, UiS), og kanskje karakteren 6 i den videregående skole. Dette synes jeg for øvrig ikke er å sette folk foran systemet.  

Øke opptakskravene på grunnskolelærerutdanningen ved å ha krav om karakteren 4 eller bedre i norsk og matematikk, for å sikre at alle lærerstudenter har tilstrekkelig kompetanse i de grunnleggende ferdighetene.

Også dette må være et langsiktig mål, som jeg synes er ambisiøst å få til innen utgangen av 2017.

Fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger, og øke lærlingtilskuddet.

Etablere flere læreplasser i staten.

Innføre lektor II-stillinger der man kan ha stilling i næringslivet og i skolen samtidig.

Styrke satsningen på fjernundervisning og desentralisert undervisning.

Hinnas største kunstner

På mandag var jeg på kunstutstilling og foredrag om Bernhard Hinna. Han er født, oppvokst og etablerte seg på familiegården, et steinkast unna mitt barndomshjem.



Denne gjennomgangen av Bernhard Hinnas liv (1871-1951) og virke er basert på et foredrag av ett av hans mange oldebarn, og vil i samme åndedrag takke for en informativ og behagelig gjennomgang av Bernhard Hinnas karriere. Jeg har ikke noe peiling på kunst, men har likevel en smak – og bildet til høyre har jeg mest sansen for ut i fra det utvalget som ble presentert denne kvelden. Så flaks jeg fant den på intranettet! Utstillingsveggen bar ikke bare preget av utvalgte malerier av Bernhard Hinna, men også personlige gjenstander – blant annet en sølvmedalje fra verdensutstillingen i Paris. Og la oss slå det fast med en gang: Bernhard Hinna var anerkjent også i sin samtid.

Naturalisme og jærlandskap
Bernhard var odelsgutt, og levde av å være bonde og kunstner – etter hvert mer og mer kunstner. Han ble født på Hinna 11. juni 1871. Han var eldst av ni søsken. Og gården var beslått, den strakk seg oppover mot Sørmarka, og jordene dekker blant annet området der motorveien ligger i dag. Faren Jonas hadde en sterk personlighet, som tidlig viste interesser og oppmerksomhet overfor Bernhards kunstneriske evner. Jonas likte intelektuelt stimuli, og drøftet jevnlig store spørsmål med diktervennen Arne Garborg, særlig religiøse spørsmål. Bernhard gikk i ungdomsårene på kveldsskole i sentrum, og allerede som 19-åring maler han det jeg synes er ett av hans vakreste malerier: «Morgenstemning.» (bildet øverst til høyre). (Bildet er kanskje ikke nøyaktig bildet «Morgenstemning,» men har nesten identisk utsnitt). Vi ser i bildet Gandsfjorden, og Li-fjellet på andre siden – og er et romantisk bilde, og det er vel de bildene med et romantisk tema (dertil lyssetting), som begeistrer meg mest. Bildet er malt for 123 år siden, lenge før Hinna Park etablerte seg langs fjorden.

Veiviser og jordfar

Eilif Pettersen, en annen dyktig kunstner som i dag henger på Nasjonalgalleriet blant annet, åpnet vei for videre utvikling: Han sørget for at Bernhard Hinna fikk seg et opphold i København, på 1890-tallet. Her underviste en malermester i italiensk kunst og dansk romantikk, hvilket preget Hinna. Ellers var også samværet med andre kunststudenter stimulerende. Her fikk også Hinna stor inspirasjon av marinemaler Benetton. Bernhard Hinna var ellers en dyktig portrett- og interiørmaler, kjennetegnet ved å skildremale det jærske lyset. Han var også naturalistisk i sin stil, påvirket av Christian Kroghs malerkunst. Hinna mente at bildet «Vårsol» var kanskje noe av det beste han gjorde, malt som 33-åring, og innkjøpt av Trondheim kunstforening.

Debuten

Hans første utstilling holdt Hinna for Josefine stiftelsen på Løkkeveien, og inneholdt skarve to bilder, men det var i hvert fall en begynnelse. Deretter var det kunstutstilling i Stavanger museum, og bildet som gjerne trekkes fram fra denne utstillingen er «steinbryterne.» Bildet skildrer hardt arbeidende steinhuggere, og er et dristig bilde ut i fra datidens kriterier. Motivet er radikalt: Arbeidere, og kunstkjenneren Helliesen uttalte at han ikke orket å se sånt «graps.» Men Hinna fikk raskt rykte på seg, blant annet i hovedstaden som en banebryter, og «den djerveste naturalist.» Hvordan karrieren ville ha utviklet seg dersom han fortsatt hadde konsentrert seg om utfordrende motiver, er vanskelig å spå. Men kanskje hadde han i det minste sikkert blitt stor i ettertid, om enn ikke i sin samtid, fordi Monet uttalte seg svært så fordelaktig mot bildet – på høstutstillingen i 1895.

Puritaner

Om Bernhard var religiøs vet jeg ikke, men han hadde en langt mer striglet og vanlig livsform enn enkelte kunstnerkolleger. Alexander L. Kielland var faktisk den første som kjøpte bilde av Hinna. Han ble invitert hjem til Kielland til frokost. Bernhard tok på seg sin fineste kledning, men tok samtidig på seg sitt kjennemerket: Sløyfen og kunstnerhatten. Da han ankom Kiellands bolig ved Breiavannet  lukket en tjenestepike hos Kielland opp, hvorpå Hinna fikk beskjed om at Kielland spiste frokost 11.30. Bernhard svarte lakonisk: «Da spiser vi middag.» Det endte med at Bernhard spiste middag hjemme, med påfølgende frokost hos Kielland. 26 år maler han bildet «selvportrett,» (1897)  som utstråler varme farger og harmoni. Og Bernhard Hinna var kanskje først og fremst en sjeldent harmonisk kunstner? Og bildet «mor» viser kanskje hans kjærlighet til moren, inspirert av Krogh.

Familieliv

Kona kom fra julabygdå, altså Malmheim. Hennes arbeidskapasitet bidrog nok til å avlaste arbeidsbyrden til Bernhard, slik at han fikk tid til å male. De giftet seg i 1908. De fikk 5 barn, 4 gutter og en jente. Regine Hinna, altså hans kone, ordner med finanser, skatt og andre trivialiteter. Bernhard hadde et noe konservativt drag over seg, likte ikke de store forandringene – hvilket blant annet førte til at et gammelt lerketre – plantet av mor – aldri ble hugget, men stod lagelig upraktisk til på eiendommen. Og glad i barn var han. En av etterkommerne, Ester Bakka, kan fortelle at han pleide å lage dukkerteater for dem, med skyggene fra malingstubene. Han snekret også gjenstander til barna. Og apropos familieliv og den dyktige portrettmaler; etterkommere kan skrive under på at bildet «mor og far» likner veldig på Bernhards foreldre. Selv synes jeg bildet «Søndag morgen» er et illustrerende bilde fra perioden, hva gjelder Bernhards evner til å male solskinnet som siver inn i huset. Vakkert – og romantisk. 

Århundreskiftet

I 1899 stiller han ut bildet «Myrlænde,» der hans tidligere malerlærer Valentin Kielland utroper bildet som det beste av i alt fem bilder – og bildet henger i dag på Nasjonalgalleriet. I år 1900 og 1901 vanker nok et kvalitetsstempel for Bernhard: Han blir tildelt statens kunstnerstipend, en virkelig stor anerkjennelse av forståsegpåere i sin samtid. Pengene brukte han blant annet til videreutvikling, og studerte hos selveste Matisse. I 1901 dro han til Italia (og Frankrike), besøkte Venezia – og Paris, og fanget selvsagt det karakteristiske ved stedene. I 1909 skriver Stavanger Aftenblad at folk må kjøpe bilder på en Bernhard Hinna-utstilling i Sparekassen, der de spekulerer i at det skal finansiere et lengre utenlandsopphold. Og han solgte – 20 malerier. Maleriet «Boulevard St. Michel» viser også endret uttrykk etter Paris-oppholdet, og bildet «Småbarn i skogen» viser sterke impresjonistiske tendenser. Bernhard Hinna ble nå en av de første nordmenn som vi vet solgte bilder i større europeiske byer. Andre vakre bilder fra denne perioden kan nevnes «Lyngmyr» (97 x 150 cm.) og «Utsikt mot Gandsfjorden (97 x 109 cm) – begge fra 1911, for han vendte alltid tilbake til det hjemlige.

Storhetstiden

Mange mener han malte sine beste malerier i perioden 1910 – 1920. Han malte mye utendørs. Framgangsmåten var gjerne å tegne motivet på plassen, mens han fullførte malingen i malerstua. I 1918 så «Eventyr» dagens lys, noe dystrere og mørkere enn mange tidligere bilder. I 1912 kom maleriet «Skogbunnen,» som jeg synes er eventyrlig frodig og vakkert. I 1918 kommer også bildet «sigøynere,» som kanskje hadde slått seg ned for en overnatting eller to i nærheten av Hinna. I 1925 feirer Stavanger by 800-års jubileum, der Kunstmuseumet åpner på Madlaveien. Kongen får selvsagt omvisning – av Bernhard Hinna. Det verserer noen småhistorier om dette, der kongen forelsker seg i et bildet på rundtturen, som senere viser seg å være ett av Bernhard Hinnas malerier.

Alderdom

På sin 75. år. sdag blir han intervjuet av Stavanger Aftenblad, og får spørsmål om han merker noe av årene. «Ja, det hefter meg i arbeidet» kom det fra den produktive Bernhard Hinna. Siste utstilling hadde han i 1946 i kunstforeningen. Han hadde da fremdeles framtidsplaner og var ellers frisk, men plutselig satte et fall og lårhalsbrudd en stopper for videre arbeid. Han døde november i 1951. Fortsatt står det lille huset på Grannesveien, og måtte det stå til evig minne om bydelens største kunstner: Bernhard Hinna.

Teambuilding i Røldal

Vi var totalt fem kolleger som avla en visitt i en nystrøken 67 kvadratmeters stor leilighet i nord-fylket i helgen. De forholdsmessig få kvadratmetrene var som skapt for sammensveising. Røldal er vel fylkets største skianlegg? Nedfartene var både bratte og slake, men framfor alt brede. Selv om utrykningskjøretøyet flere ganger kravlet seg oppover bakken, og skapte stans i t-heisene, tror jeg ikke Røldal skianlegg opplever flere ulykker og kollisjoner enn sine fylkeskonkurrenter lenger sør – men det skulle vært artig å koblet inn SSB, for kanskje er nedfartene brattere enn eksempelvis Ålsheia, Fidjeland, Ådneram, Stavtjørn og Gilja. Anlegget har fra gammelt av hatt et fortrinn i å ha en toseters stolheis (som for øvrig beveger seg i sneglefart) og som uansett er et etterlengtet pust i bakken mellom de mange utforbakkene. I bakken snakker folk haugalandsk, og i likhet med min mor setter jeg pris på arabermål. De to varmestuene får ikke mer en terningkast 2 til 3 av meg. Inventaret er utslitt, rensligheten under pari og menyen (som jeg ikke benyttet meg av) tilsvarer standarden til en under middels norsk veikro. Men så har man da heller ikke reist til skitrekket for å få en gastronomisk opplevelse, det er vel også heller sjeldent man gjør på norske landeveier. På kvelden spilte vi Alias og Besserwisser, mens jeg kveld nummer to kapitulerte ganske tidlig på grunn av natten i forveiens rotløse tilværelse på en reiseseng, samt for mye alias – som hadde gjort meg både høyrøstet og svimmel. Leiligheten hadde et basseng å tilby, men det fikk jeg dessverre ikke benyttet meg av fordi jeg ikke visste om dette på forhånd – og hadde derfor ikke tatt med meg svømmetøy i reisesekken. Ellers var vi nede i Røldal sentrum på lørdagen, som har en kompakt liten stavkirke å tilby oss og tyske foto-turister. Ellers vil jeg berømme mine kolleger for godt, trivelig og oppbyggelig samvær, god kokkelering og helt akseptable spillelister på Spotify.

Fiskelykke og båtmotorhygge

I helgen var jeg midt i Byfjorden for å dra opp vintertorsken som er i farvannet for å gyte. Det endte opp med en feit lyr.

Isende frostrøyk siver ut av munnen, og kvikksølvet har rukket ned til minus 7 grader. Det er et vinterkaldt, men blikkstilt i luften. Vindrossene har vendt kursen østover, og måkeskrikene skråler fra den fjerne masten uti havgapet.  Noen rangleveisrøvere er på vei hjem fra nattens utbrudd på Chevys, mens vanntårnet strekker seg sedvanlig friskt og freidig oppover mot himmelhvelvet. Himmelen har ennå ikke rukket å gjespe, derfor er det så stille. Tre karer rusler nedi til robåten, som skal frakte oss over til Engøyholmen, hvor motorbåten ligger fortøyd. Rimet har lagt seg på dørken, og motoren ber om håndskraft før den starter. Tre karer har akkurat spruttet nedi båten, og omsider starter motoren. Båten vagger utover sundet, og er i ferd med å ta hele fjordmunningen i øyesyn, rundt neset.

-          På denne ene siden av fjorden sies det på folkemunne at det er makk i lyren, på den andre siden er lyren fri for makk, kommer det fra den ene.

-          Åja, sier du det, svarer jeg intetanende og forventningsfullt. Jeg skotter utover vannoverflaten, og tenker på at mange forfattere har skildret livet over vann, mens få har beskrevet livet under vann. Vel vitende om at søndagsmiddagen gjøres klar og omsider putrer på kokeplaten og i steikeovn hjemme, er det dagens fangst som for øyeblikket fortrenger disse tankene.

Fiskenøstet kastes uti, mens de andre to fisker med stang. Raskt rykker det snøret, og den ene av oss haler inn dagens første torsk. Ikke lenge etter kjenner jeg at det rykker i senen. Pigadø har jeg noe på kroken jeg også. Det var et kraftig rykk, kan det være torsk? Det virker slik. Jeg åler inn snøret, og om litt kommer en slibrig skapning til syne under vannoverflaten. Her er det en fisk som har gått på en skikkelig smell, han gjør vel ikke det en gang til. Det viste seg å være en lyr.

Da vi kom hjem viste det seg at det var makk i lyren. Vi var vel på feil side av fjorden, men kjekt var det!  

Satire og skrøner over menneskenaturen

«Gullivers reiser» av Jonathan Swift står ganske ribbet tilbake i utgivelsen fra Gyldendal.

Originalverket «Gullivers reiser» er en koloss av en bok, men mye av Swifts skriveferdigheter, skildringer og satire forsvinner nok i den norske oversettelsen i utgaven jeg har lest. Har lenge hatt et sterkt ønske om å lese denne historien som skal være en raljering over menneskets dårskap, men satt ganske slukøret tilbake. Trolig skyldes dette at det ikke går an å skjære historien til beinet, siden selve handlingsgangen (som ikke er spesielt imponerende, eller fengslende) nok er underordnet de mange avstikkerne til hovedhistorien – for det er sannsynligvis disse som er mest lesverdige.

Kort om verket
Historien fra 1726 er en roman, av den irske forfatteren Jonathan Swift, som både er en satire om menneskenaturen og en parodi av reiseskrøner fortalt av de mange reise- og eventyrlystne på 1700-tallet, da Europa erobret verden.  Boken regnes som en klassiker innen britisk litteratur, og var allerede i sin samtid en kioskvelter. Boka er beregnet på store og små, men har ulik fascinasjonskraft overfor ulike grupper.  Barn leser den nok som en ren spennings- og eventyrroman, mens den for voksne (er tenkt som) en satire. I innledningen av boken får vi en liten kortversjon av hovedpersonens Lemuel Gullivers liv. Han elsker å reise, noe som også blir hans undergang. Iløpet av hans første utferd forliser han, og blir tatt til fange av små mennesker som ikke er mer enn 10-15 cm. høye. De er innbyggere i samfunnet Lilleput. Etter at han forsikrer om at han skal oppføre seg bra, blir han tildelt en bolig i Lilleput. Det som for Lilleputtene er en kjempe, får ellers lov til å bevege seg fritt rundt i samfunn, under forutsetning at han ikke skal gjøre skade. Gulliver hjelper lilleputtene å nedkjempe sitt nabosamfunn, Blefuscianerne, ved å stjele deres flåte. Han motsetter seg imidlertid å gjøre Blefuscu til en provins av Lilleput. Gulliver dømmes til å bli blind, men rømmer da til Blefuscu, etter hjelp fra en venn. Hvordan historien utvikler seg, og hvordan det ender, er ikke det vesentligste for denne artikkelen å gjengi. Langt mer interessant er det å fortelle hva verket skal si noe om.

Hovedtema

«Gullivers reiser» har blitt omtalt som en barnefortelling, fortidig science fiction, og en forløper til den moderne romanen. Utgitt syv år etter daniel Defoes suksessrike Robinson Cruso, kan den leses som en forlengelse av denne forfatterens tro på menneskets evner. Den kan leses som en kritikk av Thomas Hobbes teorier, og Thomas Hobbes ligger fjernt fra min politiske tankegang. En mulig grunn for bokas klassikerstatus, er at den kan ses på så på så mange forskjellige måter, alt etter hvem som leser den. For mitt vedkommende var boka – i sin ribbete utgave – en kritikk av det å være menneske rett og slett, der mennesket dominerer tilværelsen over andre dyr, og for den saks skyld alt levende og dødt. I Gullivers reiser blir dette på sett og vis snudd på hovdet, der vi identifiserer oss med lilleputene, og hvordan det måtte være å forholde seg til en verden, når man er på størrelse med et ekorn. Det er ganske skremmende. I vår tid kan verket kanskje brukes til å si noe om naturforvaltning, og hvordan det fortoner seg for dyr når de er omgitt av «menneskefjell,» som er et kallenavn på Gulliver i boka. Boka skal si noe om korrupsjon, og hvordan mennesker blir korrupte. Dette kom ikke tydelig fram i gyldendals utgave.  Interessant er Gullivers forandring, som går fra å være et optimistisk menneske, til å bli en misantrop – altså mistenksom mot menneskeheten. Sånn sett sier jo boken også her noe allmenngyldig.

Konklusjon

Mye av årsaken til at verket – enn igjen, i sin ribbete utgave – mer kan leses som en barnebok, enn en satire over samfunn og mennesker, skyldes nok at Swifts mange antatte krumspring har måttet vike for en handlingsgang, som egentlig ikke er særlig interessant. Konteksten har forandret seg siden den gang, da det ikke lenger er like åpenbart at hendelser og fenomener, fra andre verdenshjørrner, er så usannsynlige – og derav heller ikke særlig latterlige lenger. På den andre siden kan det også innvendes at en del er så usannsynlig at det heller ikke er morsomt fordi det ligger fjernt fra konteksten. Bilde er altså sammensatt. Men jeg synes boka gir et fint innblikk i hvordan det måtte være å være på størrelse med et ekorn i det moderne samfunnet.

Et samfunn vi skal leve i - saksnummer 15C?7¤89

Denne saken krever en forklaring. For et par år siden var det debatt om hvorvidt resturantkjeden Hooters skulle få etablere seg i Stavanger. Jeg er verken sterkt for eller imot, men det var ikke måte på hvordan saken opprørte enkelte kilder. Enkelte glupinger, blant annet en forsker, uttalte noe så langt inn i blodtåka at «dette egentlig handler om velferdsstaten.» Denne uttalelsen ga inspirasjon til dette innlegget, men kom aldri på trykk i Stavanger Aftenblad.

Den amerikanske resturantkjeden Hooters ønsker å etablere seg i Stavanger. En utfyllende definisjon vanskelig å gi, det ligger et sted mellom en familieresturant og syndens pøl, inntil vi får framlagt lengdemålene på t-skjortene.

André Hageseter

Ombudsmann for dyptpløyende analyse og vidtfavnende diskusjoner.

Saken: Forskere hevder dette (t-skjortene, altså) har med velferdssamfunnet å gjøre. (Aftenbladet torsdag 14.januar). Vi må ikke glemme at Hooters også strider mot søylene i den norske

forsvars- og sikkerhetspolitikken. En svekket solidaritetsfølelse, (referanse: 14. januar), ja visst!. Finnes det historier om dette tidligere, her?

Historieforelesing: Den siste registrerte, lovlydige og kommunalt godkjente t-skjorteservering

ble avviklet under Harald Hårfagre, i år 1031 (det var den gang Hetland og Madla kommune
ennå ikke var slått sammen til Stavanger, 1965, journ.anm, så det er jo et definisjonsspørsmål om dagens bystyrepolitikere skal stilles til ansvar.) Vi har ikke tradisjon for dette i Vågen under varme sommerdager, under sandvolleyballen – det er jo det saken egentlig dreier seg om. Vi skal ikke så langt tilbake i historien, år 1023, da lettkledd servering skulle sette hela i taket (Ordruken er litt uheldig, vi hadde den gang verken heler eller tak, så dette reiser jo egentlig spørsmål om vi har tradisjon for trehusbebyggelse og stilletheler i Stavanger) Kanskje bør vi få større kommunal regi på pils- og utringning. (Servering fra V-halser har jeg sett ved selvsyn) Hooters kan være en kanalisering av lettkledde oppgaver til de mest nidkjære, som sporadisk, på grensen til frekvent, står for underholdningen på enkelte av byens utesteder, og det av begge kjønn (!), sene lørdagskvelder. (Er det en brannfakkel å kanskje etterspørre en anbudsrunde?) Denne saken dreier seg egentlig om
”salg av kropp (aftenbladet 14. januar). Høyre kan vel ikke sitte å se på at Hooters får monopol på
salg av kropper? Det er jo det saken egentlig dreier seg om (FrP har jo sagt allerede at de vil se)
Dette reiser forferdelig mange spørsmål. Har vi historier om ”dette” her? (eller ”her”?) Ryktene sier at det oppstod seanser under en festseilas for Oscar 2, (nå hopper vi flere århundrer framover i tid)
hvor det var tilrop om skjenking fra ei lettkledd svenske – det er jo det saken egentlig dreier seg om.
Hennes oldefar var riktignok fra Orkenøyene (Verdivalg var oppe 14. januar, og kanskje han forårsaket hennes mer uslepne tilnærming til ”måten hun henvendte seg på”) og kongen, Oskar den II, var jo også svensk (og kanskje var de gift, men dette kan jo ha vært et rent forretningsmessig forhold, ikke ulikt Hooters?). Det kom i hvert fall oppglødde ”o’heier og o’hoier”fra folk med bløte konsonanter, så ”dette” har en viss forankring til folk som var bosatt sør/vest i riket (Hvis de da ikke var oppfostrert med en amme). Det er jo det saken egentlig dreier seg om. Jeg vet ikke om det er en vesentlig forskjell om denne seansen foregikk til sjøs, og ikke til lands –  men det foregikk i norsk terriotorialfarvann (Undertegnede 1896: 629) – så pupper og pils har en viss forankring i den norske skipsflåte (eksempelvis Bergesen – det er jo det saken egentlig dreier seg om) Tilropene (de tidligere nevte o’hoiene) kom fra svaksynte, tilblitt ved lesekyndige (som heller ikke den gang hadde førsterett på alfabetet – det er jo det saken egentlig dreier seg om). Bokinteressen ble kombinert med det Aftenbladet av 14.januar omtaler som ”salg av kropp” (det er jo det saken egentlig dreier seg om, tradisjonelt sett.) Eller var det maten? Lammet hører jo med til påsken, og geistlige (– folk fra flere lag egentlig) som alltid har slått ring rundt flere bøker i en og samme bok: Matteus Evangeliget, Jobs bok, osv, i bibelen – med andre ord ”tunge økonomiske interesser” (Begrep fra 14. januar”, og for mer om skrift, les ”alfabet”, ”o’hoier” ”Bergesen” og hele avisen for øvrig,” hvor alt egentlig staves rett fram)  Da er kardinalspørsmålet, ”er det plass til høytider og trøyer i ett og samme samfunn?  På den ene siden, både ja og nei. Kanskje Hooters bør få rødt lys, og ivhertfall ikke rød lykt? Overfor alle de aspekter som Hooters-saken berører -  åh,  vent litt: For ikke å forglemme de ti bud, som kanskje allerede for 3 milliarder år siden var fullstendig pulverisert, så: tradisjon? Kristningen av Norge la seg jo ganske raskt, og da blir kardinalspørsmålet todelt: Hvor tunge er jentene, og hvorfor selger Arne Larsen Økland pizzaer under dekknavnet Dolly’s forparter? PPS: Allerede 14 minutter etter første vulkanutbrudd på Notodden, omtrent tre milliarder år f.kr. (bruker forkortelse, vil nødig
dra inn flere elementer og enkeltpersoner i dette) så var det en dame som tok av seg overdelen i Hokksund, med en Brigg i neven. Vi fikk begreper som ”Måltid” og ”Servering” Hun var svært intelligent, men klarte aldri å få inn i skolten at ”dette” handlet om likestilling. Håper ”dette” klargjør premissene i diskusjonen. Det konkluderes med at det aldri tidligere har blitt servert mat og pils i tre nummer for små T-shorter i Vågen.

Var det et Egner år?

I fjor hadde Thorbjørn Egner (1912 – 1990)  vært 100 år. 

Rogaland Teater satte opp Karius og Baktus, mens Sola Kulturhus spilte Hakkebakkeskogen inn i fjoråret. Distriktet kan derfor sies å ha tatt Egner året på alvor.  Sjøl har jeg vært så heldig å være med i to Egner forestillinger: Folk og røvere i Kardemomme by (1990, Rogaland teater) og Hakkebakkeskogen (2011, Sola Kulturhus). Henholdsvis spilte jeg Jonatan og Elg. Det var med Egner det startet for meg, og om det ikke har sluttet, føltes det likevel som et slags «ringen er sluttet» når jeg var med i Hakkebakkeskogen.  Det som er så flott med Egner er at han har en moral og oppbyggelige verdier i stykkene sine, som vi alle har godt av å høre. Men moralpreken alene gjør ikke stykkene, og jeg håper at arvtakeren Bjørn Egner har slakket av på alle de begrensningene som pålegges når et teater skal sette opp en Egner-forestillingen. Uten fornyelse tror jeg Egner-stykkene vil forsvinne, med moderniseringen holder historiene som bare det.

Karaktertrekk

I anledning jubileumsåret tok jeg fram en biografi som jeg har kjøpt for mange år siden. Biografien er skrevet av Christopher Hals Gylseth, og kom ut i 2000, og jeg kjøpte den vel umiddelbart. Jeg har aldri lest hele, men lest store deler av den – både i 2000 og 2012 . For meg står hans koselige, romslige stemme klarest i minnet. Eller for å sitere Ole Paus karakteristikk: Han er ikke en stemme, han er et fang. Per Asplin beskrev han som «perfeskjonist, elskverdig, men sta og bestemt» Kanskje ikke ulikt en rollefigur fra hans eget dikterunivers? Han hadde nok sterke visjoner, klar moral og en enorm arbeidskapasitet. Antagelig har ingen annen forfatter i Norge hatt større kontroll over sitt eget verk – hva enten gjelder bokutgivelser eller framføringer i radio, på teaterscenen, på fjernsyn, eller på film. Resutlatet er at historiene bli fortalt veldig likt, uten særlig variasjoner, skriver Gylseth. Dette er selvsagt både en styrke og svakhet med Egner. Thorbjørn Egner beskrives ellers som et innesluttet og privat menneske, en mann som i stor grad definerte seg selv ut i fra sitt arbeid. Nøkkelen til å forstå hans personlighet ligger derfor gjemt i selve utøvelsen av hans kunstneriske virke, fortsetter Gylseth. Jeg vet ikke om jeg er helt enig i denne betraktningen. Mye ved Egner kan sikkert forstås dersom man studerer hans virke. Men at diktningen skulle gjenspeile Egner som egen person vil være å redusere dikterrollen til en som har sluttet å dikte, men skriver om seg selv. Det vil være å ikke ta dikteren på alvor. Han bli av Gylseth beskrevet som en som krevde det som rettmessig skulle tilkomme han. De gangene han mente seg dårlig behandlet, gikk det tilsvarende sterkt innpå han. Han var både viljesterk, selvsentrert og nærtakende – hvilket ikke skulle være helt ukjent for kunstnersjeler, så vel som andre som vil noe. Denne personligheten ble hans styrke og svakhet i møte med det norske kulturlivet, ifølge Gylseth.

 Oppvekst

Thorbjørn Egner kom til verden sommeren 1912 i Oslo. Ingen andre europeiske hovedsteder vokser raskere på denne tiden, enn nettopp Oslo. Han ble født inn i fattigstrøket Kampen i Oslo. Han var praktisk anlagt, og Egner følte dermed ikke behov for å tilbringe mer tid i det noe teoretiske skolevesenet enn nødvendig. Han hadde dessuten svært gode evner, som gikk mer i retning av det kreative enn akademiske. Som et slags utdannelseskompromiss ble far og sønn enige om at han skulle gå på handelsskole på kveldstid, mens dagene kunne brukes til dyrking av kreative interesser. Han ble kjent i nabolaget som en alvorlig ung mann, skriver Gylseth, antakelig fordi han grublet på hva det skulle bli av han. 1 1930, 18 år gammel, begynte han på Studentenes Friundervisning på Møllergaten skole, der han ble leder av teatergruppen, og skrev skuespill og revy. Dette var et kunstnerisk verksted, hvor man leste både lyrikk og aktuell norsk dramatikk. 19 år gammel ble han innkalt av lensmannen på Nesodden, mistenkt for å bedrive samfunnsnedbrytende virksomhet med sin revyinteresse. Ordensmakten hadde nemlig funnet ut at en sommerrevy var under planlegging på Blylaget på Nesodden. Godt ikke slik inntreffer anno 2013. Det gode borgerskapet sto nemlig i fare for å bli uthengt. En stund tenkte Thorbjørn Egner på å bli teatermaler, før interessen to retningen av instruktørarbeid. Han fant sin kunstneriske bane, i skjæringspunktet med det tradisjonelle om moderne allerede i tjueårsalderen.  

Ung voksen 

Egner sto på terskelen til sitt profesjonelle gjennombrudd ved utbruddet av 2. verdenskrig. Han hadde oppnådd mye i livet, men adskillig mer ugjort. Han tumlet med ambisiøse planer, og lengtet etter å sette dem ut i livet. Tidsperioden hadde han ikke i ryggen, vil jeg påstå. Norge var preget av økonomisk krise, arbeidsledighet, ekstreme politiske ideologier. Han skrev tekster under krigen som tyskerne gjennomskuet som antinazistisk satire, gjennom tilsynelatende uskyldige barnefortellinger.  Karius og Baktus så dagens lys i 1941. Det var politisk slagside i det han skrev, blant annet hevder Gyseth at dyrene i Hakkebakkeskogen hadde funnet ut at et lovregulert sosialdemokratisk samfunn var det beste. Enig med Gylseth her, og må derfor stille spørsmål ved enkelte forståsegpåere som mener at man finner anarkistiske trekk hos Egner i andre av hans barneskuespill, «Folk og røvere i Kardemomme by.» Riktignok har Egner en forkjærlighet for røverne, men at det skulle være en hyllest til forbryterstanden og derav anarkistiske trekk, stiller jeg meg sterk tvilende til – røverne blir jo blant annet til slutt gode, lovlydige borgere.     

Vanvittig produksjon

I årene 1940 – 1945 står Egner bak ikke mindre enn atten bokutgivelser. Krigsårene var ifølge Gylseth Egners litterære og kunstneriske gjennombruddsperiode, der hans mange talenter kom offentligheten for øyet. Suksessen lot ikke vente på seg. I tilegg til hans enorme produksjon, førte han et utstrakt sosialt liv i mange foreninger og forbund – det er imponerende at han rakk å være familemann og småbarnsfar i tilegg, skriver Gylseth. Thorbjørn Egner regnes ellers ikke for å være morsom i større forsamlinger, fortsetter Gylseth. Kanskje henger dette sammen med at han nettopp var et svært privat menneske.  Imidlertid hadde han en egen evne til å komme i kontakt med folk i kulturlivet. Men hva hadde vel denne evnen vært uten at han var en kunstnerisk gigant?

Palme

Filmen om Olof Palme, «Palme,» legger heldigvis til side direkte  spekulasjoner om motiv for mordet, og konsentrerer seg heller om mennesket Palme. Det er langt mer interessant.  Skjønt, det er i hovedsak det politiske mennesket Palme, og hans betydelighet som lederskikkelse, jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen. 

Musikken av Benny Anderson underbygger på en kledelig måte dets hovedfunksjon: Å understreke det myteomspunnete menneske Palme. Alle kjenner navnet Olof Palme. Han forbindes med attentatet på Sveavagen, der han ble skutt og drept 28.februar 1986 etter et kinobesøk. Fortsatt, over 25 år etter, er dette et nasjonalt traume i Sverige – og har satt sitt preg på «det svenske folkhemmet.» Hans karriere er innholdsrik. Han var sosialdemokratenes partileder i perioden 1969 – 1986, og representerer således en æra blant de svenske «sosserna.» Statsminister var han i perioden 1969-76 og 1982 – 1986. I perioden 1976 – 1982 hadde man flere borgerlige regjeringer (der blant annet det liberale Folkpartiet var toneangivende), men dette kan vel, etter det jeg har fått inntrykk av, være en periode litt typisk for skandinavisk borgerlig uensartethet. Opposisjonstilværelsen og årene 1976 til 1982 er ikke filmen viet i stor grad til, symptomatisk for en film som fokuserer på maktmennesket Palme og statsministerårene. Palme var jurist/ rettsviter, og var medlem av riksdagen fra 1958, og fram til sin død. Før han tiltrådte som statsminister for første gang i 1969, hadde han innehatt en rekke statsrådsposter, deriblant kommunikasjonsminister (1965-1967) og utdanningsminister (1968-1969). Filmen viser at han fikk et svært tett og nært forhold med daværende statsminister Tage Erlander, de ble rett og slett et tospann. Palme var en omstridt person, man snakket i tiden om såkalt «palmehat.» Dypt foraktet i noen miljøer, elsket i andre – et hat som jeg tror, og som filmen antyder, tiltok med årene. Blant annet er det en uttalelse fra tidligere statsminister og nåværende utenriksminister Carl Bildt at han hadde en tendens til å sole seg i glansen av andres bragder, og legger til at han så forskjellige sider av Palme. Dette tror jeg henger sammen med at Olof Palme ble utsatt for mye kritikk og stridigheter, noe som nok preget han som menneske, mer og mer. Det er ikke lett å være uforanderlig eller upåvirket av dette når man står «ringside» hele tiden. 

Bakgrunn

Olof Palme kom fra et overklassemiljø på Stockholms finere bredder, Østermalm. De bodde der den rumenske ambassaden (Østermalmsgatan 36) holder til i dag, det er vel ikke alle som kan si seg oppvokst i det som senere har blitt ambassadebolig? Han var sønnesønn av forskningsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854 – 1934), som satt i Riksdagens andrekammer. Trolig er ikke Olof Palme upåvirket av også liberalismen, der filmen flere ganger understreker at han er «en demokratisk sosialist,» altså med de liberale friheter som vektlegges i et demokrati. Olof Palme var også skeptisk til tiltak fra venstresiden om å skatte bedrifter og industri for mye, de har en tålegrense de også, som ikke kan overskrides uten at hele næringer bryter sammen. Faren, Gunnar Palme (1886 – 1934) var administrerende direktør i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890 – 1972), som var av baltisk-tysk opphav, født i Latvia. Palmes første skoleår var på «Beskowska skolan» i Stockholm. I 10-åresalderen skrev moren han inn på «Sigtuna Humanistiska Leroverk.» Filmen forteller at de fleste overklassegutter og adelsfolk gikk på denne kostskolen, som Olof Palme ikke trivdes særlig godt i på grunn av det man i dag har gitt betegnelsen «mobbing»  Han fortsatte studiene i USA, der han tok bachelor of Arts i 1948. Iløpet av studietiden hadde han rundreise i USA. Senere vendte han hjem til Sverige, og begynte jus-studiene. I 1951 ble han cand.jur.

Politisk karriere

Han ble tilbudt jobb som Tage Erlanders assistent i 1953. I løpet av de siste årene hadde han blitt sosialdemokrat, og det var ifølge han selv tre hendelser som forårsaket dette. Den første årsaken var en skattedebatt i 1947, mellom Ernst Wigforss (sosialdemokratene),  Jarl Hjalmarsson (Moderaterna) og Elon Andersson (Folkpartiet). Dernest opplevde han på sin USA-tur i 1948 store klasseforskjeller. Den tredje årsak tilskrives hans Asia-reise i 1953, der han opplevde virkningene av kolonialismen. Filmen framstiller Olof Palme som en framragende utenrikspolitiker, og en urokråke for borgerlige og andre som ønsket å bevare svensk nøytralitet, med en tradisjonell framgangsmåte: Ikke legge seg oppi hva som beveger seg i fjernere strøk av verden. Olof Palme stod ikke bare opp mot USAs krigføringer i Nord-Vietnam (som førte til hjemsendelse av amerikansk ambassadør i Sverige, og svensk ambassadør i USA), men var også en ivrig kritiker av de europeiske høyreautoritære fascistregimene i Hellas, Spania og Portugal.  En av hans første politiske merkesaker var imidlertid den innenrikspolitiske «Studiesociala utredningen» i 1959. Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis, etter at han tidligere hadde inngått et proforma ekteskap med en tsjekkoslovakisk dame for å bringe henne ut av øsyblokk-regimet. Olof og Lisbet flyttet inn i et rekkehus på Vallingsbyhøyden, og fikk tre barn.  Dette var en klassereise for Olof Palme, som gikk fra sin opprinnelige overklasse til å proletarisere seg i en av Stockholms mest moderne drabantbyer. Hans første virkelige statsrådspost fikk han bestyre perioden 1965-1967; som kommunikasjonsminister. Deretter avanserte han til posten med den forunderlige tittelen «ecklesiastminister» i 1967. Til tross for at han hadde meldt seg ut av statskirken, hadde han ansvar for kirkesaker. I 1968 byttet departementet til den noe mer alminnelige betegnelsen «Utbildningsdepartementet» (Utdanningsdepartementet). I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder og statsminister. Han var en framskutt USA-kritiker, hvilket blant annet kom til uttrykk i den såkalte juletalen sin, 1972. Talen skapte en diplomatisk krise mellom USA og Sverige, som kanskje Palme forutså, men kanskje tok konsekvensen av. Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som en ganske vingeklippet statsminister. Ingen av de to blokkene hadde nemlig flertall. I grunnen ganske latterlig at man inndeler mandatfordelingen slik at man kan få to jevnstore grupper. Sosialdemokratene og Vansterpartiet kommunisterna hadde 175 mandat, like mye som den borgerlige blokken, utgjort av Centern, Folkpartiet og Moderaterna. Palme-regjeringen klarte likevel i løpet av perioden å få gjennomført noen betydningsfulle reformer: Loven om medbestemmelse i arbeidslivet og loven om allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket blant annet innebar at monarkens oppgaver ble sterkt redusert. Enkelte hevder at Sverige med dette i praksis ble en republikk. Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet dukket opp, og de borgerlige fikk majoriteten i nasjonalforsamlingen (Riksdagen), ble Sosialdemokratene (etter 40 år med uavbrutt tilgang til regjeringskontorene) tvunget til å gå av. Han fikk store problemer vedrørende den såkalte Geijer-saken, der folk hevdet han løy for å beskytte sosialdemokratiet: Etter det jeg har skjønt handlet denne saken om at hans justisminister ble mistenkt for å ha benyttet seg av prostituerte. Valget i 1979 var nok et nederlag for Sosialdemokraterna, ettersom det ikke lyktes å gjenvinne regjeringsmakten. Palmes stilling i partiet var likevel urokkelig. I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran-Irak-krigen, og etter socialdemokratenes valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Han havnet i konflikt med næringslivsinteresser, da Riksdagen i 1983 vedtok å innføre et lønnstakerfond, som kritikerne hevdet var et forsøk på å sosialisere det svenske næringslivet. Og i 1985-1986 oppstod det uoverenstemmelser med ledende miltære som hevdet at Palme var for svak til å markere avstand til Sovjetunionen.

Politisk kjempe

Palme var viden kjent for sin innsikt i teori, samt gjennomføringsevne som praktisk politiker. Han var også en glimrende folketaler, med sterk agitatorisk kraft. Hans engasjement skapte skjenket han nok mange motstandere. Etter sin død ble han omtalt som Nordens ledende politiker. Jeg har en bok om Olof Palme liggende i bokhylla. Den heter rett og slett «Olof Palme,» og er gitt ut av det om enn radikale forlaget «Pax.» Det gjengitte i fortsettelsen er et utdrag fra denne boka, der jeg fokuserer på hans politiske kjennetegn og orientering.

Politisk ståsted

«Det finnes ingen annen måte enn at flertallet til syvende og sist må bestemme,» sa Olof Palme, og bekjente seg derfor til demokratiet som styreform. Mitt ankerpunkt mot den politiske høyreside har ofte vært at de ikke er utpreget demokrater. Heller ikke venstresiden er alltid like demokratisk (som liberale), der det også her har vært totalitære farer. Det er jo heller ikke slik at demokrati i seg selv alltid er det beste, og credoet her er gjerne at « vedtak om å brenne hekser blir ikke et bedre vedtak selv om majoriteten går inn for dette.» Likevel vil jeg hevde at demokrati, med liberale begrensninger (slik jeg forutsetter at også Olof Palme la til grunn) er den beste styreform. Reiulf Steen omtaler Olof Palme som en av vår tid største parlamentarikere (Palme et.al. 1986:7): I all sin gjerning og i hele sitt virke var han en sterk bekreftelse på at demokratiets og folkestyrets prinsipper er alle andre styringssystemer overlegne – både som praktisk arbeidsgrunnlag, som inspirasjon og visjon.» Videre: «En kompromissløs og ubetinget demokrat.» Han skal ifølge Reiulf Steen ha vært den største fanebærer for sosial rettferdighet, for likestilling, for frihet og demokrati.» På grunn av min begrensede kjennskap til Palme vet jeg ikke alltid hvilke saker som skjuler seg bak disse festordene. Videre har Reiulf Steen noen flotte ord, som det er verd å ta med seg videre – her i konteksten av Palme-drapet. «Vi vil ha toleranse, men det betyr ikke handlingslammelse. Vi vil ha rettssikkerhet, men det betyr ikke ettergivenhet.» For de av meg som har fulgt meg over en viss tid, har nok lagt merke til min frustrasjon over at mange forveksler ordet liberal med «ettergivenhet.» Liberal – som oftest i ordbøkene forklares som «tolerant,» bør samtidig legge seg for øret at ordet ikke må forveksles med verdipluralisme. Selv om verdisettet er noe mer begrenset enn de konservatives, betyr ikke det at liberalere i mindre grad hegner om grunnleggende verdier – om enn færre enn andre.

Sikkerhet i fellesskapet

Under denne overskriften har Olof Palme skrevet en artikkel som innleder med å referere til et besøk i Hiroshima. Det var kanskje blant annet dette, som sørget for hans engasjement knyttet til imperialismens konsekvenser? Artikkelen handler i stor grad om viktigheten av nedrustning. Han – i likhet med de fleste andre – forkaster avskrekkingsteorien, og godt er det. Her var hans engasjement enestående. Olof Palme ønsket verdensfred.

Stor gjennomføringskraft

Olof Palme gikk ikke så ofte på kino, men han likte det godt, skriver Herbjørn Sørebø: Han visste at filmen kunne fortelle han noe viktig om samfunnet, om tidsånd, og forholdet mellom mennesker. Samtidig likte han å kartlegge publikumsreaksjoner i kinosalen. Filmen han hadde sett kvelden han ble skutt var den svenske eksperimentelle filmen «Brødrene Mozart,» som var karakteristisk for Olof Palme: Han var et søkende menneske, og ville vite hvordan filmkunstnerne tolket samtiden. I sitt eget fag – politikk – var han også en kunstner, i følge Sørebø. Sørebø forteller at han var bevandret i litteraturen, han hadde til og med rukket over den norske, ganske intrikate forfatteren, Tarjei Vesaas. Han gnistret av liv, noe man fikk inntrykk av gjennom hans intense øyne. Man kunne snakke med han om nesten hva som helst, uten at det ble tomt prat. Han hadde detaljkunnskaper om Norge, som mang en norsk politiker kunne misunne han. Sørebø mer enn antyder at Palme var lynende intelligent: Han kunne svare på de to neste spørsmålene i møtet med journalister, for han visste de ville komme. Han var en mediayndling. Men han var langt derifra bare noen kamera-forfører. Han utrettet mye som assistent for tidligere statsminister Tage Erlander, og som kommunikasjonsminister og undervisningsminister, ifølge Sørebø. Det var han som gjorde det viktigste politiske arbeidet med Arlanda flyplass, ifølge Sørebø, men hva det innebar har jeg ikke nok kjennskap til. Dessuten var det han som ledet arbeidet med omlegging til høyrekjøring i Sverige. Han var aktivt med i utbyggingen av radio og fjernsyn. Han var i det hele tatt en resultatsøkende politiker. Det er grunn til å understreke dette, siden mange fester seg utelukkende med den fengende taleren. 

 Opphav

Olof Palme ble ikke født inn i det sosialdemokratiske partiet. Hans farfar  var artillerioffiser og hadde ekstraarbeid for et forsikringsselskap, der han senere ble en vellykket sjef. Det var dette selskapet Olof Palmes far overtok, Gunnar Palme. Og giftemålet Gunnar gjorde med Elisabeth von Knieriem er tidligere berørt. Det var dette som var den såkalte adelige bakgrunnen, som var merkelappen Olof Palme hadde på seg. Han vokste opp i «Østermalm,» der han fikk på seg at «Palmer alltid varit høgerman.» Men Gunnar Palme var nok liberal. Elisabeth Palme gjorde masse for fattige barn i Stockholm. Olof var med moren sin rundt i folks hjem, der de hadde det trangt. Hans sosiale engasjement ble nok også vekket ved at broren døde bare syv år gammel.     

Skarp

Olof Palme var inderlig glad i byen han vokste opp i. 17 år gammel tok han eksamen ved «Sigtuna humanistiska leroverk» med toppkarakter. Han leste ikke så mye den gang, men fulgte nøye med i timene, visstnok. Han hadde en kort militærkarriere, der han ble løytnant. Så tok han juridisk utdanning, søkte stipend til USA, og ble bachelor of Arts med statsvitenskap og økonomi som fag. Det var på denne reisen hans øyne vekslet fra steder med umåtelig slum til utrolig rikdom. På grunn av hans velstående bakgrunn yndet mange å framstille han som en klassesviker, særlig etter at han giftet seg med ei psykolog fra de høyere samfunnslag. Palmehatet tok gjerne en slik form, og kanskje brøytet de med dette vei for det tragisk attentatet mot en av Nordens tidenes største politikere. Dessuten fikk han også mot seg at han var lynende intelligent, at han kunne ordlegge seg så godt på mange språk, og var suveren på internasjonale konferanser og omgangen med statsmenn og masemedia. En slik man kunne vel verken være en sosialist eller sosialdemokrat i sin sjel? Det samme hatet ble for øvrig Franklin D. Roosevelt møtt med, som også hadde en finere bakgrunn. Når det gjelder  Palmes språklige ferdigheter hadde han lært tysk av moren, han kunne delvis fransk, pratet glimrende engelsk, kunne tale etter manuskript på spansk - og leste russisk.   

Problemfylt

Sørebø skriver at Palme ikke lykkes fullgodt i innenrikspolitikken. Det kunne ha både politiske og personlige årsaker. Han var ikke omstridt i partiorganisasjonen gjennom de sytten årene han var statsminister, men i velgerkorpset var meningene delte. Mange syntes blant annet at han var kvass og spottende mot motstanderne, for uvøren og pågående i stilen. Men så hadde han også utfordringer som var store. Like etter at han ble valgt som partileder brøt den ville streiken i Kiruna ut. Det var nok et opprør fra venstresiden, der man protesterte mot blandingsøkonomien som det svenske «folkehemmet» var bygd på. I tillegg oppstod det i hans regjeringstid oljekrisen, og det følelsesladde spørsmålet knyttet til kjernekraft og lønnstakerfondet. Olof Palme satte mye krefter inn på å holde partiet samlet, og han klarte å forhindre partisplittelse slik mange andre arbeiderparti har opplevd.

Samarbeidsorientert

Årene hvor sosialdemokratene var i opposisjon – 1976 til 1982 – var den alminnelige oppfatning at Olof Palme var en svak opposisjonsleder. Han samordnet ikke angrepene på de skiftende borgerlige regjeringene. Denne kritikken såret Palme dypt. Han ble likevel ofte framstilt som en konfrontasjonspolitiker. Men i den perioden det stod likt mellom de to blokkene i Riksdagen, viste han sin evne til å inngå kompromiss. Og i sin siste valgperiode måtte han hente støtte fra Vansterpartiet kommunisterna for å få støtte.  Det er en side vel Olof Palme som ofte blir glemt. Olof Palme var et usedvanlig rikt utrustet, og et sammensatt menneske.