Da jeg ble virkelig imponert av Rune Bjerga

Slåssing er ikke kult, da er det bedre å lage en sang. Flott låt!  

Mitt første teaterøyeblikk

Frank Weylert

Det er fra høsten 1990, da Alf Nordvang satte opp det som ble kassasuksessen «My fair lady.» For å redde Rogaland Teater, som sleit økonomisk. Og teatret kom på rett kjøl.

Det kan nevnes at jeg tidligere hadde sett Barneteater-stykker som «Mowgli» og storsatsingen «Bugsy Malone.» Fra begge disse stykkene husker jeg glimt, men heller ikke mer. Mitt første øyeblikk kom med musikalen «My fair lady.»

Jeg har skrevet om My Fair Lady tidligere på bloggen. Det er nok ganske tilfeldig. Men jeg kan gjenta det jeg allerede har skrevet om dette. My Fair Lady er en musikal som er smidd rundt en roman av George Bernhard Shaw, «Pygmalion.»

Jeg er ikke spesielt begeistret for musikalen, som jeg vil karakterisere som veldig engelsk – både musikalsk og tematisk. Tematisk handler det på sett og vis om klasseforskjeller. Uten at det skjemmer

Jeg så en fantastisk god oppsetning av My Fair Lady i 2002/ 2003 på Oslo Nye Teater. Ensemblet hadde festet grytelokk til beina, slik at lydbilde fikk en skranglete klang. Det var kjempetøft! For noe må kanskje gjøres med et i utgangspunktet gammelt akkopagnement?

Dessuten gjorde Dennis Storhøi en eminent rolle som søppelkjøreren, faren til hovedrollen Liza Doolittle. For så vidt en drømmerolle; «Jeg skal bli gift på morrakvisten.» Kjent i Norge ved Henki Kolstad, som jeg husker fra jeg var enda mindre: Flott klipp!

Tilbake til Rogaland Teaters oppsetning. Det var gjennombruddsrollen til Mia Gundersen, som nok la grunnlag for at hun noen år senere dro til hovedstaden. Even Stormoen gjorde en framragende Mr. Higgins. Men av teaterøyeblikk som var opplevelsesrikt for en 10-åring, var da Frank Weylert besteg et bord og danset som en flamencodanserinne. Dette er sluttscenen i akt 1, før pause. Forøvrig - det var Weylerts avskjedsforestilling ved Rogaland Teater. Det var oppsiktsvekkende at en staselig gamlefar som Frank Weylert, gjorde nettopp dette.  Du kan lese om Frank Weylert:  Her!

En annen som har tolket Mr. Higgins på fortreffelig vis er Jeremy Irons. Han er ingen storslagen sanger, men han har jo verdens kuleste stemme. Den versjonen finner du her: Flott klipp!

VM i Bern, 1990

Min interesse for hockey var på det mest intense ved B-VM i Bern, våren 1990. Da var jeg 9 år. 

I den hjemlige liga dominerte vel Jimmer'n og Storhamar?

Jeg husker enkelte hockeynavn jeg var spesielt begeistret for. Og jeg samlet på autografer, så på denne tid innebar det også Viking-autografer og fra landslagspillere i hockey. Av navn jeg husker var Arne Billkvam, Robert Schistad (Viking), Carl Gunnar Gundersen (Viking), Jim «Jimmer’n» Marthinsen, Ole-Eskil Dahlstrøm, Åge Ellingsen, Morgan Andersen og Espen «Shampoo» Knutsen.»Shampoo» var vel den beste, med NHL-karriere. Ekstremt teknisk, hockeyens Erik Mykland. Jeg vet ikke årsaken til hvorfor jeg husker disse navnene, men de imponerte vel på sitt vis. Ellers husker jeg de hadde en ruvende hockey-president på denne tid, men kommer i farten ikke på navnet.

Landslagstrener var vel legendariske George Kingston, fra Canada. 

Av framskutte hockeynasjoner var det vel på denne tid Sovjetunionen, Sverige, Canada og Finland.

Ellers må denne artikkelen skrives etter en viss research, med mangelfullt bakgrunns-materiale på nett. Dette bør oppdateres, i respekt for de involverte.  

Finland gjorde det relativt sett dårlig i dette mesterskapet.

B-VM (1990) ble avholdt i Bern og Freibourg, i Sveits.  Norge kom nest nederst i sin pulje, med tre poeng. Men det var altså i 1990 (9 år) min hockeyinteresse nådde sitt toppunkt, der jeg satt i stua på Hinna og fulgte med.

PS! Jeg har kalt det B-VM. Det er slik jeg husker det. Men Norge kan ha deltatt i pulje A, blant de aller beste.

Morgan Paulson, utenrikskorrespondent

Utenrikskorrespondenten fra det svenske Hipp, hipp magasinet gav meg en latterkule.

De er flinke de folka, i Hipp hipp magasinet. De herjet på begynnelsen av 2000-tallet. Da jeg så denne, på denne tid, knakk jeg sammen. Flott klipp!

Stavanger trenger en slik scene og mathall

"Stavanger byscene?" 

Fylkeskommunen kan være på vei ut av de gamle sykehus-lokalene i Stavanger. Det kan muliggjøre en ny scene. Og mathall.

Stavanger har flere store scener. Stavanger savner imidlertid en scene med 150 publikummere, som flere andre byer. Det ville vært en berikelse for Stavanger-regionens mer ukjente kulturaktører.

Vi har flere storstuer i Stavanger. Den største er vel utekonsertene i Jåttavågen (stadion) og DNB arena. Andre scener for det frie kulturlivet er selvsagt Stavanger konserthus sin Zetlitz-sal.  Folken og ikke minst Stavangeren – som begge har en publikumskapasitet på 400-500. Disse må vi ivareta. Men Folken er eksempelvis avsatt til studentformål. Stavangeren drives etter privat tiltakslyst. Jeg tror en ny scene – «Stavanger byscene» - kunne dyrke fram bykultur og kulturelle uttrykk for en mindre krets, som fast virksomhet eller videre springbrett til de større scenene i byen. Jeg skal her skissere en mulighet.

På den gamle sykehustomta ligger det to separate bygninger i øst. Jeg vil herved foreslå at det minste toetasjers bygget kunne blitt "Stavanger byscene." Vil anslå at bygget, med en scene i første etasje og enkel overbygning, ville hatt plass til 150 tilskuere. Andre etasje kan enten vies garderobe, toalett og oppholdsrom for artister. Eventuelt delt andre etasje i to, der en halvdel også inneholdt kiosk og toalett for publikum.

Eventuelt kunne man bygget et påbygg/ anneks, som publikumsfoaje. Men – det trenger ikke bli dyrere enn at alt plasseres i ett bygg.

Her kunne man hatt mindre forestillinger/ opptredener. Viseklubb. Stand-up-klubb. Litteraturkvelder. Alt til kommunale, rimelige priser.

Det kunne driftes i sammenheng med en mathall, og da kommer vi til bruken av det andre lokalet.

Hakket lenger sør ligger et større lokale. Det er også på to etasjer, og kunne inneholdt en Mathall, noe Stavanger foreløpig ikke har – til forskjell fra større byer som Oslo og Bergen. Men – matfylket Rogaland kan ikke være noe dårligere?

Det kunne vært 2-3 ansatte for å drifte fellesanliggender for disse to lokalene. Dette kunne i hvert fall delvis vært finansiert av leieinntekter begge steder. 

Hva gjelder det gamle sykehusets hovedbygning støtter jeg tanken om at dette avsettes til museumsformål (ved eventuell underjordisk gang fra museets hovedbygning), samt institutter ved Universitetet i Stavanger.  

KLM var en av mine absolutte humorfavoritter

Har tidligere sveipet innom KLM. Det var en av mine desiderte humorfavoritter. 

Denne artikkelen er også skrevet etter hukommelsen. Og hva skal man skrive da? Mitt toppunkt for KLM-begeistring kom ved to VHS-utgivelser på midten av 1990-tallet, tror det var i forkant av KLMs Vorspiel-serie. Cirka 1995. Jeg likte alle i KLM, men særlig Trond Kirkvaag. Lystad hadde finurlige ordspill og alle autoritetsfiguerer ble tildelt Lars Mjøen. Jeg husker at jeg under OL på Lillehammer tok opp på video de daglige sketsjene de hadde under den daglige direktesendingen, med Hallvard Flatland. De var morsomme. Og i etterkant av OL kom deres Montreuxbidrag om «OL på Lillehammer.» Det var altså rundt 14-15 år begreistringen var størst.

Jeg likte Vorspiel-serien deres, selv om det liknet mer revyformatet, enn noen gang tidligere. Jeg syntes Nachspiel-serien var bedre, av de sketsjene jeg av og til fikk med meg. Men da var jeg 11-12 år. Før dette hadde de programserien SKAI, men et var jeg for liten til å huske – annet enn senere gjengivelser.

Når jeg først trekker fram høydepunkt i deres karriere, kan jeg jo også nevne deres første Montreux-bidrag «Diplomatix» som var veldig oppfinnsom og morsom.

Hvis jeg skal trekke fram sketsjer jeg likte spesielt godt, kan jeg nevne flere.  «Omvisning på Skaugum,» eksempelvis. Jeg husker jeg likte spesielt godt flere sketsjer, i en tid da jeg også var svært begeistret for Monty Python «at the Hollywood Bowl.»  Det får jeg skrive om ved en annen anledning, og jeg vil sikkert også komme tilbake til KLM.

Jeg likte noen sketsjer spesielt godt. Blant de første, og enkleste, er denne: 

«Granatkasting» Flott klipp! 

Tre Fleksnes-favoritter

I unge år var jeg også begeistret for Rolv Wesenlund, som jeg har skrevet  tidligere. Og blant hans arbeider kan jeg trekke fram noen Fleksnes-episoder. De så jeg hovedsakelig i 13-års alderen.

Det er mine tre favoritter, men rekkefølgen innbyrdes er tilfeldig:

-          Det går alltid et tog -  Flott klipp!

-          Biovita Helsesenter – Flott klipp!

-          Trafikk og panikk – Flott klipp!

Ellers er Radioten og Ta plass! Lukk dørene verdige utfordrere.  

Evert Taubes 10 beste

Har ikke fullstendig oversikt over Evert Taube sin diskografi, derfor blir dette er røft anslag over hva som er hans beste låter.

Velger å ikke angi versjoner, for jeg synes i all hovedsak at sangene ikke skal synges i Evert-stil og tapning. Sangene bør synges av andre artister enn Evert Taube.

Rekkefølgen er noenlunde tilfeldig, det er ingen rangering.

1.       Så lenge skutan kan gå

2.       Så skimrande var aldrig havet

3.       Jag er fri, jag har sonat

4.       Dansen på Sunnanø

5.       Nudistpolka

6.       Sjuttonde balladen

7.       Ingrid Dardels polska

8.       Flickan i Havanna

9.       Nocturne/ Sov på min arm

10.   Anglamark

1

En ord'ntlig, real schlager!

 Flott låt!  Morsomt.

Min tidligste Beatles-favoritt

Langt fra avansert, men lekende lett. Flott låt!

Måtte Echoff-høyden få en ny vår!

Et stilfullt område i nyrenessanse-stil, som bryter med
Stavangers øvrige arkitektur. 

Området i Stavanger som utredes som fellesareal for kultur og kunnskap bærer navnet «Akropolis-visjonen.» Hensikten er å dra veksler mellom sektorområdene teater, museum – og et nedlagt sykehus, som man ikke vet hva man skal fylle med. Men det kan inneholde universitetsfag. Fylkeskommunen har sagt de kan flytte fra de nedlagte sykehuslokalene, og det skaper en ny giv for området.

I går var det paneldebatt, i regi av Kåkå Kverulantkatedralen, i museets forelesningssal. Saken er følgende: Både Rogaland Teater og Museet sliter med plassmangel, i tillegg til å ha lokaler som skriker etter renovering. Teatrets lokaler er fra 1883, og er det eldste blant de fire byggene som ble tegnet av byens ruvende arkitekt Echoff. I etterkant kom Turnhallen (nå Teaterhallen) og Museet, og sist sykehuslokalene (rett før overgangen til 1900-tallet.) Visjonen nå er å skape et område for sjel, sinn og dannelse, som kan innebære museum, teater og universitet. Den påtroppende rektor ved UiS stilte seg positiv til tanken – men orienterte samtidig om innsigelsene imot å flytte, ut i fra andre hensyn og interesser ved UiS, samt at et krever tilslag fra bevilgende, statlige myndigheter. Glenn André Kaada, Teatersjef ved Rogaland Teater, fortalte at det mest formålstjenelige for teatret er å ha nye scener, på samme plan som dagens Hovedscene – med tilstøtende verksteder. Det betyr utvidelse sørover. På samme vis trenger museet nye lokaler, som kan ekspandere nordover. Med disse himmelretningene ligger det an til graving i museumsparken. Dette kan innebære nye, spennende fellesområder mellom teater og museum, som felles utstillingsprosjekter og foaje, ut over eksempelvis kantinedrift. Men det viktigste er at institusjonene får dekket sine primærbehov med brukerne i sentrum, hvilket også kan tyde på at museet kan ekspandere til noen av sykehuslokalene i vest – med eksempelvis underjordisk gangtunnel, for å binde sammen lokalene.  Byantikvaren – som gjorde et svært positivt inntrykk – sa at hun ikke ville stikke kjepper i hjulene for noen løsninger, og sa at verneinteresser stort sett gjelder eksteriøret. I den forbindelse ligger det også bevaringsverdi i å beholde det såkalte «penalet» i front av museets inngangsparti – et byggverk jeg har blogget om et annet sted. Men med universitetets rektor med på laget, kan dette sørge for et mer levende folkeliv i både sykehuslokaler og park, på andre tidspunkt enn når folk drar hjem fra jobb. Panelet – som var i godt lynne, med rektoren i spissen, uttrykte følgende humoristiske kommentar: - Om det heter Akropolis eller Echoff-høyden er for meg mer irrelevant, men jeg kan jo legge til at som en enkel mann fra Sandnes er kanskje Skjæveland-stykke å foretrekke. Det er fortsatt uvisst om området skal bli hetende Akropolis, Skjæveland-stykke eller Echoff-høyden, som alle er historiske benevnelser på området. Riksbladet håper på det sistnevnte, etter forslag fra Tore Renberg.   

Bevar handlingsregelen, tross «ekstraordinære utgifter»

Regjeringen foreslår å hente penger til nytt regjeringskvartal og innkjøp av ny fregatt, som forliste etter skipskrasj. Det vitner om lite prinsipiell tenkning, og kan være økonomisk svært farefullt.   

Analogien til dagens markagrense rundt Oslo er slående, og illustrer politikkens ABC: Det går den vei høna sparker. Begynner man å forrykke markagrensa, ligger veien åpen for å ta stadig mer av skogens tre-reserver. Det samme kan sies om Oljefondet. Begynner man å gå utenom ordinære budsjetter, for å finansiere det man definerer som «ekstraordinære utgifter,» så er det ikke grenser hvor mange ekstraordinære utgifter man kan ha. Det er inflasjonsdrivende og kan overopphete økonomien.  

Hva er «ekstraordinære utgifter»

Dette minner meg også om en tidligere TV2-reportasje eller dokumentar, som satte søkelyset på vann-nettet rundt omkring i landet. Det er så utslitt, og mangfoldige milliarder trengs for å skifte ut et nett som flere steder er fullstendig kaputt etter 100 år under jorda. Hvorfor ikke kalle en utskiftning av vann- og kloakknettet som en ekstraordinær utgift, som man måtte gå utenom budsjettet for å finansiere? Faren er derfor at alle utgifter som er langsiktige investeringer kan defineres som en ekstraordinær utgift, og da er karusellen i gang. Hva blir det neste man går utenom budsjettet for å hente penger til? Du kan lese hva jeg tidligere har ment om oljepengebruken: Her!

Hva er handlingsregelen?

Handlingsregelen er en slags lov etter Jens Stoltenberg, som fikk tverrpolitisk støtte, for å forvalte vår oljeformue, og kanalisere noen av pengene inn i ordinære budsjetter. De første pengene som ble avsatt i Oljefondet, ble gjort av Willoch-regjeringen, og siden den tid har Oljefondet vokst. Man hadde ikke funnet en god måte å forvalte eller bruke disse pengene, før Handlingsregelen kom, i 2001. Handlingsregelen sier «Statsbudsjettet årlig kan få tilført inntil 3 prosent av det Statens pensjonsfond utland (oljefondet) er verdt ved årets begynnelse.» Tidligere har tallet vært 4 prosent, men det er nå endret til 3 prosent – fra februar 2017. FrP har tatt til ordet for å heve nivået, eller forholde seg noenlunde rundt omkring regelen - for å sikre flere investeringer som er av vekstfremmende karakter. Det er også en definisjonssak, det er mye som kan være vekstfremmende. Dette kan åpne for offentlig ødsling av penger på diverse områder, som knuser handlingsregelens bremser. Unge Venstre og KrF har vært pådriver for å begrense oljepengebruken, for å forhindre inflasjon og spare mer av pengene til framtidige generasjoner. Jeg har tidligere tatt til orde for å bevare Handlingsregelen, men at jeg er mer usikker på om den skal være 3, 4 eller 5 prosent. Men – det vesentlige er at vi har en handlingsregel, og hvordan man til enhver tid disponerer pengene til ledig kapasitet i økonomien, uavhengig om den er på 3 eller 5 prosent. Enkelte områder kan tåle økonomisk tilførsler, andre områder ikke – derfor er det vesentlig hvordan pengene disponeres.

Hvordan brukes oljepengene?

Oljefondet er i dag på 8500 milliarder. Oljepengene – som i hvert fall har fått den pedagogiske betegnelsen «Statens pensjonsfond Utland» - skal gå til diverse områder på Statsbudsjettet, og det eksisterer egentlig – egentlig – ikke retningslinjer. Også derfor er det viktig å bevare en handlingsregel, som – uansett hva som skjer ute i verden – bringer og samvittighet til nåværende generasjon at vi forvaltet pengene så godt vi kunne. Jeg håper framtiden er lys!    

Dette er på sett og vis det flotteste jeg hører

I hvert fall for tiden.

Det er toner av Beethoven, og originaltekst Goethe. I norsk oversettelse tror jeg det er Terje Nordby. Hvis ikke det er André Bjerke, som også har oversatt teksten ved en anledning.

Så får enkelte bite i det sure eplet, hvis de synes Tramteatret smaker surt.

Kan umulig tenke seg at det ikke skulle finnes noe mer, når man hører så vakker melodi - og tekst. Spill den gjerne høyt, via Spotify! Flott låt! 

Kunngjøring

Riksbladet er i ferd med å passere 1000 sider.

Kunngjøringer er noe av et morsomste jeg leser i aviser. Det får vi komme tilbake til.

Nå kunngjør vi at Riksbladet er 2-3 artikler, av gjennomsnittlig størrelse (2 sider), før vi passerer den magiske 1000 siders grensen. Det skulle derfor være artikler for noen å enhver sin smak, innenfor temaet «samfunn.»

Målingen gjøres med utgangspunkt i at alle artikler teller minst én side, med illustrasjonsfoto til alle artikler - uansett hvor liten artikkelen måtte være.  Riktignok er skriftstørrelsen liten (11 punkts skrift), og magasinet hadde derfor vært langt lengre med vanlig 12 punkts størrelse.

Litt statistikk: Den gjennomsnittlige artikkelen er nærmere to sider, men Riksbladet har tradisjon for å presentere lange og helt korte artikler. Det vil nok bli flere artikler rundt gjennomsnittet framover.

Tilbake til 90-tallets muligheter for budsjettslalåm?

I dag er de slik at en samlet knippe av partier må stå bak hele budsjettet. Slik var det ikke inntil Budsjettreformen (1997), da kunne man hente vekslende støtte for de ulike budsjettposter. Har det så mange positive virkninger at vi burde gå tilbake til tidligere modell?

I dag er de slik at regjeringen må hente støtte for budsjettet, enten med KrF – eller man kunne for så vidt hentet støtte fra budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet. Slik var det ikke før 1997. Da kunne man hente vekslende støtte. I dagens situasjon ville det innebåret budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet i noen saker, KrF i andre. Fra og med Statsbudsjettet 1997 ble denne ordningen umuliggjort. Årsaken var vel stadig flere krav fra opposisjonen om flere og flere utgifter, mens man ikke var like opptatt av inndekningen. Dette kunne føre til stadig ekspanderende budsjetter, der regjeringspartiene for så vidt måtte finne inndekning – særlig fra sentrumspartier utgiftspåførsel, derav klengenavnet «utgiftspartiene» i enkelte høyreorienterte kretser. Arbeiderpartiet nøt godt av denne ordningen på 90-tallet. Arbeiderpartiet satt alene med makten fra og med 1990 til 1997. Partiet fikk en oppsluyning ved Stortingsvalget i 1989 på 34,3 prosent, mens det ved valget i 1993 fikk en opplsutning på 36,9 prosent. Med rundt 1/ 3 av stemmene, kunne de gjennom slalomkjøring i Stortinget vedta budsjetter – slik man alltid har gjort i lovsaker. Hovedpoenget med å ikke tillate slalåmkjøring, er selvsagt den ekspanderende pengebruk den kan ha – og derav inflasjonsdrivende innvirkning på norsk økonomi. Koblet sammen med at man tidligere hadde en politisk underlagt Sentralbank, kunne det føre til at man ikke satt opp renten – for å inndra kjøpekraft – i perioder der dette var nødvendig.

Sentralbankens uavhengighet

Flerpartisystemer operer oftere med uavhengige sentralbanker, i motsetning til majoritetsdemokratier eller demokratier etter Westminister-modellen. I Norge ble Sentralbanken uavhengig ved Sentralbankloven av 1985, da Sentralbanken fra og med denne tid skulle fastsette renten. Hovedhensikten med det er blant annet av Norges Bank kan bremse kjøpekraften ved å heve rentenivået, dersom eksempelvis offentlige budsjetter er for ekspansive eller det private forbruket er for ekspanderende – samt for så vidt begge deler. Ekspansive statsbudsjetter – ved slalåmkjøring – kan derfor reduseres uheldige virkninger av ved at Sentralbanken hever renten. For de som er for større offentlig intervensjon i økonomien kan derfor slalåmmodellen virke fristende? Men selvsagt – man trenger ikke benytte seg av denne muligheten. Da man tidligere la rentenivået og andre av Sentralbankens virkemidler under regjeringsapparatets kontroll, kunne derfor regjeringen i større grad gamble med rentenivået, for å sette budsjettpolitikken i et mer fortreffelig lys? Og – kanskje var dette noe av årsaken til det høye inflasjonsnivået i Norge og Europa på 1970-tallet? Vi kan anta det. Men det ville ikke ha skjedd i dag ved en uavhengig sentralbank, som kunne bremse inflasjonen ved å heve renten.

1990-tallet parlamentariske situasjon

Gitt de nevnte oppslutning for Arbeiderpartiet, kan man si at Arbeiderpartiet (etter Syses fall) i perioden 1990 – 1993, hadde flertall sammen med Senterpartiet og KrF. Fra og med 1993 hadde Arbeiderpartiet flertall sammen med vekslende konstellasjon av SV, Senterpartiet og KrF – der 2 av 3 krevdes for å skape flertall. Men man kunne altså veksle – om budsjettet. Denne konstruktive opposisjonen gjorde at Arbeiderpartiet kunne sitte med makten som eneste regjeringsparti. Arbeiderpartiet kunne også finne sammen med Høyre i enkelte budsjettsaker. Vekslende samarbeid er en selvfølge i lovsaker, men har ikke vært alltid like ønskelig om budsjettet – fordi man må tenke «helheten» og ikke skape «unødig utgiftsvekst.» Ordningen med budsjettslalåm burde derfor kanskje vekke større interesse i venstrekretser, enn på høyresiden. Og – det kan tenkes at vekslende støtte har større oppslutning blant sentrumspartier. De kunne da dannet regjering som sentrumsfraksjon, og hentet vekslende støtte – hos Arbeiderpartiet i noen budsjettsaker, og hos Høyre i andre.

36,9

Det berømmelige og kjedsommelige 36,9-ultimatumet fra Torbjørn Jagland gikk ut på at man ikke ville sitte ved makten lenger, dersom Arbeiderpartiet gikk tilbake fra forrige Stortingsvalgs rekordoppslutning på 36,9. Kritikerne hevder selvsagt dette var en bommert, siden dette åpnet mulighetene for en borgerlig regjering fra sentrum. Annen kritikk som har blitt anført er at det vesentligste er Stortingets sammensetning, som ble bedre i 1997 enn ved foregående valg: Man kunne skaffe flertall sammen med flere og færre partier. Det den folkelige historieskriving sier lite om var det stadig økende «Stortingsregjeri» som vokste fram, og som varte fram til Den Rød-grønne regjeringens tiltredelse i 2005: Stortinget fikk økende makt, ved at de vedtok utgifter, uten å skaffe inndekning. Omdisponering av milliarder ble stadig større, og hva som var regjeringen – kontra Stortingsflertallets politikk – var til slutt vanskelig å se. Derfor ble Budsjettlovgivingen omlagt fra 1997. Også dét burde Jagland sett før han kastet kortene, fordi det ville displinere utenforstående budsjettkamerater. Da Bondevik I-regjeringen (1997 – 2000) tiltrådte, hentet man vekslende støtte. Men dette måtte gjøres me henholdsvis høyre- og venstresiden, ulike år.

Bøhlers utspill

Jeg synes Jan Bøhler (Ap)er en dyktig Stortingsrepresentant. Jeg er derimot noe uenig i hans siste utspill om at skifttende budsjettsamarbeid skaper mer ustabile mindretallsregjeringer. Arbeiderparti-regjeringene på 1990-tallet var ikke ustabile. Og også et parti som Høyre kunne ha tjente på skiftende samarbeid, både til høyre og til venstre for seg – vedrørende budsjettet.Men – det viktigste: Jeg tror partiene kunne gjennomført flere saker og politisk spørsmål fra ett år til det neste, hadde man fått realisert en større del av folkeviljen samtidig.

Jeg har ikke tatt endelig stilling til dette spørsmålet, så hva mener du? Kommentarfeltet er åpent under.

Du kan lese Jan Bøhlers kronikk: Her! 

Det kan gå veldig bra for Sverige

Landet har stablet på beina et blokkoverskridende samarbeid mellom Socialdemokraterna, Centern, Liberalerna og Miljøpartiet. Vi spår at dette kan gå riktig så godt, men det vil nok neppe være uten bruduljer.

Svenskene har vel for første gang i historien dannet en blokkoverskridende regjering. Det er ganske oppsiktsvekkende, siden landet i nordisk sammenheng har hatt en kampretorikk mellom blokkene. De borgerlige er nok mer borgerlige enn i Norge, og Socialdemokraterna har vært mer venstreorientert enn Det norske Arbeiderpartiet. Eksempelvis er Liberalerna (tidl. Folkpartiet Liberalerna) noe mer høyreorientert på inndelinger langs høyre/ venstre akser, enn hva tilfellet er for det norske søsterpartiet Venstre. Det samme kan sies å være tilfellet for Centern, tilsvarende Senterpartiet. Det blir spennende å se hvilke ministerposter de ulike partiene vil få, for gjennom dette kan man lese mye om hvilken politikk landet vil føre - hvor konfliktlinjene skal gå, og hvor de ikke skal gå. Dette er av stor betydning, men særlig med tanke på å utelate Sverigedemokratene fra regjeringsinnflytelse, kan dette gå bra – og Riksbladet stiller seg meget positiv til samarbeidsprosjektet. 

Skandinavisk pionerprosjekt

Danmark har historisk vært mest kjennetegnet av konsensus, hvor blokkoverskridende samarbeid – om ikke regjeringsdeltakelse på tvers av blokkgrensene, lenge preget dansk politikk. Det er først de senere årtier man har fått blokkdeling (rød versus blått) også der. I Norge har som kjent den borgerlige avhopperen Senterpartiet inngått på rød side det siste, drøye tiåret – men man hadde også samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet (og Senterpartiet) på store deler av 90-tallet, om Statsbudsjettet. Selv om samarbeidet ikke var formalisert regjeringsdeltakelse, har man også god tradisjon i Norge for samarbeid på tvers av sentrumslinjen. For øvrig – hele Bondevik I-regjeringens prosjekt (1997 – 2000) var vekslende samarbeid mellom rød og blå blokk, med et visst hell. Men nå skjer det for første gang i nyere tid i Skandinavia at et rendyrket liberalt parti inngår i regjeringskontorene sammen med sosialdemokratene – i et land hvor de i utgangspunktet står ganske langt fra hverandre, også til å tilhøre de respektive partifamilier. Det kan by på motstand. Og det vil det nok. Det kan samtidig by på de beste sentrumsløsninger.

Europeiske fargesprakende koalisjoner

Man må vel til Benelux-landene for å finne et tilsvarende samarbeid mellom liberale og sosialdemokrater i etterkrigstiden.  I Nederland etablerte Kok-regjeringen et samarbeid mellom liberale fraksjoner og sosialdemokrater, under ledelse av sosialdemokraten Wim Kok (1938 -2018) – som representerte den sterkeste partifraksjonen. VVD og D66 er to liberale partifraksjoner, henholdsvis høyre- og venstreliberale. Målet til denne regjeringen var skapelse av arbeidsplasser, etter flere år med stagnasjon i Nederlands økonomi. Middelet var skattereduksjon, igangsettelse av store samferdselsprosjekter i keynesiansk ånd, og få bukt med den svulmende utenlandsgjelden. De førte også en liberalisering på andre ikke-økonomiske områder – som  likekjønnede ekteskapsinngåelse, aktiv dødshjelp og prostitusjon, saker som hadde tørst gjenklang i D66.  Mye av dette er nok aldeles ikke aktuelt i Det svenske folkhemmet, men man kan nok forvente en noe mer frislippspolitikk – både økonomisk og politisk, til forskjell fra den foregående regjering av sosserna. Regjeringen Kok vant valget i 1998, og den andre Wim Kok-regjeringen satt til 2002. Sosialdemokratiske PvdA og liberale VVD styrket seg, på bekostning av D66, med en dertil svak opposisjon. Mye av regjeringens tidligere politikk ble videreført til de falt i 2002. Da kastet D66 inn håndkledet. Ellers er det Tyskland som blinker seg ut som landet hvor sosialdemokratene har samarbeidet med de liberale, men da må man helt tilbake til 1960-tallet. Grunnet de særegne politiske forhold i Vest-Tyskland på denne tiden, er kanskje ikke sammenlikningen like relevant – også med tanke på hvor langt tilbake i tid man går.

Riksbladet har særlig tro på at det vil gå godt i svensk økonomi i årene som kommer. Med tanke på lærdommer fra Wim Koks regjeringstid er det også et prosjekt som ikke trenger å være kortvarig.

Vår nyttårskonsert 2019

I år har vi den glede å tilby en helt spesiell nyttårskonsert.

In concert: Bert Kaempfert

London symfoniorkesters velklingende jul

Flott! 

Løftelandet – en juletale

Kjære hele gjengen

Flott låt! 

I år kom det en liten jente bort til meg i gaten. Gaten var stengt, og flyet var i ferd med å lette. Gate closed, stod det på skiltet. Hun hadde gått seg vill og visste ikke hvor hun skulle.

Samfunnsutviklingen kan også mange ganger fortone seg som en pike i gaten. Vi vet ikke alltid – alltid – hva vi vil med framtiden og hverandre.

I år har vi konsentrert oss både om det globale og det lokale. Det nære og det fjerne. Vi har pekt på at det kan være vesentlige elementer med vår samfunnskultur som ikke er bra for oss. Hvor særnorsk dette er, kan diskuteres - selv om noe utvilsomt er det.  Vi har gjennomgående pekt på klassiske og de tidløse verdier, som har sterkt rotfeste i både den gamle og den nye verden, både europeisk og amerikansk samfunnsliv. Dette kan vi kan inkorporere mer i vår norske modell. Vi mener det går an å gløtte mer til Amerika hva gjelder karakteridealer, og til europeisk kultur og tankeliv i vår sosiale omgang med hverandre – i vår samfunnskultur. Alt handler ikke bare om kroner og ører for å bedre tingenes tilstand, for penger er det mer enn nok av. Vi kan ikke bare bruke mer og mer, det er inflasjonsdrivende og pengene mister sin verdi. Og – lykke kan heller ikke måles i penger alene.  Alt er ikke bare bra her hjemme på bjerget, vi må passe oss for å ikke være oss selv nok.  En bedre samfunnskultur mener vi vil skapt mer lykke, mindre uoverenstemmelser, mellom mennesker. Ikke bare meg - men også Kari Svendsen har advart mot dette, i sangen hun tolket: «Nå går det rett på Duncan.»

Våre skandinaviske og nordiske venner er det mest naturlige utsyn, blant land vi liker å sammenlikne oss med. Vi har særlig spilt svenske og danske sanger for å vise at det også finnes impulser og takter  utenfra. Eventyrlandet trenger å være sammenvevd med våre utenlandske venner og handelspartnere, og da er det et gode å ha noenlunde felles og fruktbar referanseramme, i en åpen økonomi, som den norske.

Går vi tilbake til årsstart, kan jeg ta med noen viktige elementer fra året vi er i ferd med å legge bak oss. Vi har etterspurt større delaktighet fra tanke- og åndsliv, for å demme opp mot et trist og hatefullt samfunn – som kan bringe hele samfunnet i autoritær og reaksjonær retning. Vi har advart mot ironi, som kan være et samfunnsonde og ødeleggende for en selv. Vi har igjen og om igjen advart mot en tøyleløs «liberalisme,» som ligger langt fra liberalismens kjerne. Vi har blant annet foreslått en styrket satsing på forberedende universitetsstudier, for dannelsen av mennesker som samfunnsvesen. Vi har bundet oss opp i noen finanspolitiske nøkkeltall, blant annet 1 prosent til bistand og 1 prosent til kultur, av BNP. Vi har også gitt våre bidrag til kjønnsforskning. Vi har slått et slag for den nokså unorske betegnelsen konservativ liberalisme, som til en viss grad er blokkoverskridende, men som har sin mest naturlige posisjon på den borgerlige venstreside. Eksplisitt har vi særlig forfektet patriotisme i året som har gått, i en tid da også tro og humanisme kan synes å være på tilbakemarsj – hvilket sannsynligvis svekker moral og borgerånd. Noen private bidrag har det også blitt, og krydret med noe sketsj og sang (også egne) – der hovedoverskriften er samfunnskultur, så håper vi at året har vært begivenhetsrikt for også dere. 

Vi har forsøkt å være litt visjonære. Uten å overdrive, for man skal også passe seg for demagogi. Det kan gjelde flere. Men noen virkemidler må vi til gjengjeld ta i bruk, for å reformere.  

Riksbladet har gitt beskjed om at de i året som kommer sannsynligvis vil konsentrere seg om 1700- og 1800-talles historie, med vekt på Europa og Amerika. Portrettene vil fortsette. Dessuten tar de mål av seg å skrive noen vitenskapsteoretiske artikler. Og - for dem som gleder seg til fortsettelsen, vil de fortsatt spille sine sanger som samfunnet trenger og belyse vår samfunnskultur. Ellers vil alle våre fem plattformer gå som normalt: Riksbladet, Kontroll- og kontortroll-komiteen, TV 4, Komediefabrikken og Forandrings og forvandlingsdepartementet, under fanen liberaldemokrati. Og – Riksbladet vil også ta for seg et nytt sjanger eller felt, men det får bli en overraskelse.    

Vil minne om at flere bør kaste seg utpå nett. Vi trenger det – du trenger det, og Norge trenger deg. Noen som allerede figurerer på nett kan gjerne uttale seg med mer omhu.

I dette landet gir vi løfter til hverandre, som vi holder. Og vi løfter hverandre oppover, mot en bedre hverdag og framtid. Det er ikke historien som dømmer oss, det er framtiden.  

Jeg vil ønske deg en riktig så god, fredfull jul.

Tannenbaum

Flott låt!