Endelig en litt rockete Bellman

Flott låt! I sommervarmen.

Det felles beste

Herre, hvorfor ble hun satt til jorden?

For å motvirkes, eller viskes ut med skuffelser?

Finnes det intet reisverk som kan styrke henne?

Finnes det ingen hjelp, blant nærstående der fremme?

For vi har da et ansvar for vår neste

Hun som alltid er blant våre alle beste

Herre, hvorfor ble han satt til jorden?

For å degraderes, tilintetgjøres med ord?

Finnes det intet reisverk som kan styrke han?

Gi han en fele, et piano eller pram

For vi har da et ansvar for den første

som trenger hjelp, den du må trøste

Herre, hvorfor er jeg satt til jorden?

Gi meg kraft til å vandre

Du kan være et reisverk, for deg selv og andre?

Gi av ditt ansvar, ditt instrument, ditt feste

Ivareta deg selv, du er min freste

Først da løftes, det felles beste.

Hva er konservativ liberalisme?

Vil i denne artikkelen ta utgangspunkt i den engelskspråklige artikkelen på internett, Conservative liberalism, for å si noe om norsk konservativ liberalisme, som kontekst-tilpasset ideologisk retning (altså Norge). Jeg vil ta for meg hele artikkelen, men i skrivende stund får jeg bare tid til det relativt vide første avsninttet. Til gjengjeld – det er det som er konservativ-liberalt utgangspunkt.   

Artikkelen åpner med å si at conservative liberalism er en variant av liberalisme. Allerede her kreves det presiseringer. I den amerikanske konteksten betyr liberal å være venstreorientert. Det betyr det ikke i Norge. Alle partier i det norske partisystemet, fra SV til FrP, er bærere av liberal-konservatisme. Også det jeg kan komme til å kalle tradisjonsliberalisme. Det mest naturlige partiet er trolig Venstre, i den forstand at de er mest rendyrkede konservativ-liberale, i motsetning til eksempelvis liberal-konservative Høyre og sosialdemokratiske/ sosial-liberale Arbeiderpartiet.

De kombinerer liberale verdier og prinsipper, med konservative innfallsvinkler. At den er konservativ består etter mitt skjønn av to komponenter.

I)                    Idémessig liberalisme som har vist seg relevant over tid.

II)                  Kjensgjerninger som har vist seg relevante over tid.

Wikipedia skriver videre: Det er en mindre radikal variant av klassisk liberalisme. Dette er misvisende. Det riktige er å si at den er mindre ytterliggående enn klassisk liberalisme. Radikal skal tolkes som et venstreside begrep, både økonomisk og politisk. Det riktige er derfor å si at konservativ liberalisme er mer radikal enn klassisk liberalisme.

Videre skriver Wikipedia noe aldeles riktig: Konservativ liberalisme er tradisjonelle i spørsmål av sosial og etisk art, innenfor markedsøkonomisk tenkning. Og hva står dette i så tilfelle i motsetning til? Du gjenfinner jo elementer i alle partier. Men av nyere debatt kan man trekke inn bioteknologi, der en konservativ liberaler er kanskje mer betenkt enn andre liberalere, fordi dette reiser etiske dilemmaer – som for øvrig ikke trenger å være uløselige. Videre har de nok en innfallsvinkel til etiske spørsmål som er humanistisk og kristen – som heller ikke trenger å være uløselige med andre retninger, eksempelvis religiøse. At de er konservative i sosiale spørsmål innebærer så mangt. Men de vil nok ta utgangspunkt i overleverte forestillinger og kjensgjerninger innenfor sosiale spørsmål, som: 

-          Det skal lønne seg å arbeide

-          Skape, før man fordeler

-          Man må dele godene.

-          Verdiskapning først

-          Et samfunns sunnhet kan måles ut i fra hvordan vi best behandler de svakeste blant oss.

-          Likheter må eksistere for faktisk og opplevd rettferdighet.

-          Forskjeller må eksistere for å skape et dynamisk og sosialt mobilt samfunn.

-          Det er nye stjerner i rennesteinen i natt.

Osv.

Konservativ liberalisme og forandring

Konservativ liberalisme skjærer tvers i gjennom de politiske partiene i liberaldemokratiet, men har sin kanskje mest naturlige tilhørighet på denne borgerlige venstreside. I et slags sentrum. 

Konservativ liberalisme, det som kanskje kunne kalles tradisjonell liberalisme, eller tradisjonsliberalisme, har jeg så lenge jeg har husket følt en tilhørighet til. Hva betyr så dette? Jeg vil implisitt og eksplisitt diskutere dette utifra et niverselt begrep, forandring.

Frihetsideal

Det er ikke konservatisme. At den er konservativ skyldes nedarvede forestillinger og erfaringer over hva som gjør et enkeltmenneske fri. Man gjenfinner jo dette også i Arbeiderpartiet og SV, på den klassiske høyre/ venstre aksen. De er mer opptatt av det offentliges rolle i fullbyrdelsen av det positive frihetsideal, kontr høyresiden som tradisjonelt har vektlagt det offentliges vern av det negative frihetsideal. Dette kan komme i konflikt med hverandre. Men begge deler er frihetsideal.

Konservativ liberalisme i partisystemet

Hva skriver folk så på nettet, om konservativ liberalisme? For å starte deskriptivt, er kanskje det danske Venstre og det nederlandske statsbærende partiet typiske konservativ-liberale partier. Har etter undersøkelser en viss forkjærlighet for det luxembourgske liberale partiet, som befinner seg akkurat i sentrum, i midten, i den liberale europeiske kontekst. Konservativ liberalisme tar utgangspunkt i liberalisme, og har en tradisjonell forståelse av begrepet. For et flott teoretisk grunnlag kan du lese deg opp på liberalisme på wikipedia. Eller, ta utgangspunkt i norske Venstres 10 prinsipper, som kan ses som et idémessig grunnlag for så vel konservativ liberalisme som sosial-libralisme. Konservativ liberalisme har altså mer til felles med Høyre, enn Arbeiderpartiet. Sosialliberalismen har egentlig mer til felles med Arbeiderpartiet, enn Høyre. Venstre ligger altså mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Idégrunnlag

Høyre sider ofte de er liberalkonservative. Konservativ liberalisme og liberalkonservatisme er ikke det samme. Konservativ liberalisme er altå tradisjonell liberalisme, mens liberalkonservatisme er en form for konservatisme som er liberal. Hovedbetoningen er altså to ulike ideologiske tankeretninger. Nettstedet Minerva hadde en artikkel om konservativ liberalisme i 2011, av den i hvert fall daværende unge Marius Doksheim. Han skriver: «Konservatisme er skeptisk til forandring» (av institusjoner spesielt red. anm.) Dette til forskjell fra den langt mer reformivrige liberalisme, sett i lys av Anders Fogh Rasmussen «Vi skal alltid være kritisk til de systemer vi forvalter. Konservatismen tar mer utgangspunkt i en – etter mitt syn – noe snever forståelse av hva som er det beste for institusjonen, gjerne tatt form av å være en organisasjon eller annen forordning. Liberalismen er opptatt av hva som er best for menneskene. Ikke at dette trenger å være en motsetning – langt derifra. Hvis ikke vi klarer å forene disse to hensyn, får vi nok litt for mange «synkende skip» i samfunnet. At konservativ liberalisme er konservativ betyr da også at forandringene må skje gradvis, med folk som utgangspunkt – som også vil være det beste for institusjonen. Liberalkonservatisme mener at reformene må skje gradvis, med institusjonen som helhet som utgangspunkt – som også vil være det beste for folk.

Synet på normer

 Her kan det være naturlig å trekke inn et klassisk skille mellom konservative og liberalere i synet på normer.  Konservative forfekter i større grad normer, enn liberale. Normer kan ses på som uskrevne regler, sedvaner eller skikker. Liberalismen, som ikke vektlegger normer, er derfor mer kompromissløs og radikal – og i institusjonell forstand langt mer pågående, fordi lover og prinsipper fortrenger hensyntakende til normer. Personlig synes jeg ofte normer er en grøt, av hva da? Akkurat som tradisjonell venstreside snakker om et tilstedeværende, om en udefinert og ullen forståelse av fellesskap – så har konservative ikke et avklart forhold til enhver tids gjeldende norm.

Det uforanderlige

Mennesket kan svært ofte frykte endring. For å motvirke dette er det svært viktig- etter mitt syn – for konservative å være verdikonservative (ikke institusjonskonservative) der et tradisjonelt verdisett skaper harmoni i tilværelsen, mot brå forandring. Til sammenlikning vil det for liberalere være viktig å være prinsippfaste mot lover og liberale verdier, som representerer det uforanderlige. Det ene utelukker ikke det andre, liberalisme og konservatisme, men de har forskjellig utgangspunkt som kan by på ulike løsninger. Og – selvsagt finnes det ulike løsninger innenfor retningene også. Er for øvrig uenig i siste setning hos Dorskheim. Her treffer han nerven i konservativ liberalisme, og er nettopp det etterstrevbare til å fullbyrde.

Spiller 60- til 90-tallsmusikk

I hovedsak. Det er fordi jeg føler en større tilhørighet til denne musikken, enn nyere. Men det har også et samfunnsmessig perspektiv.

Jeg hører ikke mye på radio, men mitt inntrykk er at ny musikk enkelte steder fortrenger noe – noe – av den eldre musikken. En del låter er utspilt, men ikke alle. Tenk på alle låtene jeg ikke spiller? Denne bloggeren er derfor et lite korrektiv til å spille enten nye eller utspilte låter.

Det ligger også en solidarisk tanke bak. Jeg synes etablerte artister blir viet for lite plass i eteren. Talentkonkurranser overtar ofte. Dette er billig underholdning for kanalene, og mange av dem har ikke sjangs til et levebrød av musikken – i det kameralampene skrus av. Noen av disse fortjener et lenger liv, og de kan jeg spille. Men ofte representer dette bare billig underholdning for TV-kanalene, som slipper å leie inn etablerte artsiter. Når så du eksempelvis Jan Eggum sist, på TV?

Hvor går statsvitenskapen?

Som leseren av denne bloggen kanskje har fått med seg er jeg statsviter. Interessen for konvensjonell
statsvitenskap har avtatt med årene, selv om den langt ifra er borte. Har statsvitenskapelige ryggmargsreflekser. Høres ut som en diagnose? 

Enda mer interesserer jeg meg for hva statsvitenskapen kunne vært. Og – jeg tillater meg å her komme med noen få innspill.

-          Jeg synes det er for lite rettsvitenskap i statsvitenskapen.

-          Jeg synes det er for mye sosiologi i statsvitenskapen.

-          Statsvitenskapen skal inneholde en del historie, og gjør det.

Jeg har mine teorier om hvorfor, men lar være å komme med de her.

Statsvitenskapen liker å smykke seg med dronningen av vitenskapene. I det ligger det i hovedsak at statstyret krever kunnskap fra alle disipliner. Og – som nevnt ovenfor, vet jeg ikke om det er tilstrekkelig gjeldende i dag.

Til informasjon er statsvitenskapen tradisjonelt inndelt i fem:

-          Politisk teori

-          Offentlig politikk og administrasjon

-          Komparativ/ sammenliknende politikk

-          Statistikk og metode.

-          Internasjonal politikk.

Jeg har hittil i hvert fall interessert meg desidert minst for det siste.

This is conservative liberalism

Poenget er: Liberalismen er kjempende.

For ivaretakelse og utvidelse av våre egne rettigheter, og plikter overfor folk, og andres rettigheter og plikter overfor seg selv, og fellesskapet.

Konservativ liberalisme gjenfinnes i alle liberaldemokratiske partier. Det handler i sin enkelthet om tradisjonell forståelse av hva det vil si å være fri.

Denne sangen synes jeg godt beskriver: The spirit of conservative liberalism. Flott låt!

Tar sterk avstand fra vold, selv om vi må ivareta
 sikkerhet og beskyttelse – gjennom instanser,
blant annet.

Det henger et Høyreklister på mitt barndomsvindu

Jeg er åpenbart konservativ. Åpenbart liberal. Konservativ liberaler. Det ble Venstre.

Hvorfor ble det ikke Høyre? I formative ungdomsår syntes jeg partiet Høyre ble for mye et pengeparti – som bare snakket finanspolitikk. Jeg visste ikke tilstrekkelig hva liberalisme var, men jeg visste hva verdikonservatisme var. Når Venstre kom tilbake på Stortinget i 1993, og for full mundur i 1997, ble det Venstre – rundt 1998. De lå hakket lenger til venstre enn Høyre, og det passet meg bra. Jeg er vel ikke så fiskalt eller pengepolitisk like enig med Høyre. I mye av deres verdier, og innfallsvinkel til lovgivigning, er jeg derimot enig. Selvsagt inneholder også Venstre konservative elementer, som et borgerlig parti – og også venstresidepartier forfekter former for konservatisme. Det var hovedsakelig to grunner til hvorfor det ble Venstre, kontra Høyre.

I)                    Større sosialt engasjement, i den tradisjonelle forståelsen av begrepet.

II)                  Liberale verdier, nedfelt i menneskerettighetene.

Som liten var jeg såkalt Høyremann. Det var før man skjønte det fantes store elendigheter i verden. Likte Reagan, Kaci, Willoch, Syse – blant annet. Høyre var mer et verdiparti, enn det det ble senere. Høyres sosiale løsninger har ikke alltid overbevist meg, jeg mener tradisjonelle venstresideløsninger trengs. Og Høyre er selvsagt ikke imot slike løsninger, men oftere synes jeg kanskje de kunne betont dem sterkere. Særlig rundt millleniumskiftet.

Har alltid vært opptatt av menneskerettigheter. Liberalisme og menneskerettigheter er nært sammenknyttet. Har derfor vært en tilhenger av Bondevik, en menneskerettighetstilhenger. Ble raskt liberaler, da jeg forstod hva det var.   

Hva gjelder Venstre er jeg nok en del av den radikale fløy i økonomiske saker. Den konservative fløy i verdisaker og lovgivning. Hadde jeg vært i Høyre hadde jeg nok vært den liberale fløy i verdisaker/ lovgiving, og noe (for) radikal i økonomiske spørsmål. I Venstre er jeg trolig innenfor takhøyden, ikke i Høyre – selv om jeg også som sagt er konservativ.

Hva med Arbeiderpartiet? Jeg mener Venstre kan samarbeide, også formelt, i posisjon, med Arbeiderpartiet – selv om Høyre nok er den mest naturlige samarbeidspartneren.

Skal jeg rive av Høyre og Ja til EU-klisteret på mitt barndomsvindu? Nei, jeg reviderer ikke historien, og jeg er forøvrig ikke flau over den.  Konservative liberalere er verken usosiale eller illiberale.  

Hawaiian war chant

Stavanger

Det er flott vær i Stavanger om dagene, og det vil vare en stund. Flott låt!

Årets sommerschlager 2018

Legg til bildetekst

Årets sommerschlager går i år til en sang spilt av den ofte glemte Gilbert O’ Sullivan.  Flott låt! 

Solidaritet på tvers av generasjoner

Dette synes jeg er viktig. Internett kan bidra sterkt til å redusere gapet mellom generasjoner.
Forskjellen mellom generasjoner har alltid eksistert. Den tradisjonelle og kanskje klisjefylte inndeling har vært de radikale unge mot de mer konservative eldre. Winston Churchill har et godt sitat om denne utviklingen, som kan ses på som en livsykluseffekt – for å bruke en samfunnsvitenskapelig betegnelse. Men – det sies at ungdommen i dag er mer konservative enn noen gang. Jeg skal ikke begi meg inn på den diskusjonen. Det avhenger vel litt av sakskompleks? Men jeg synes en kanskje vel så god observasjon er at de unge er mer teoretiske, kontra de generelt sett mer praktisk anlagte eldre. 

Man blir rundere med årene? Man er mer rigid som ung?

En sang som jeg synes beskriver et menneskets liv på en svært god måte, enten man er ung eller gammel, er Ole Paus Det begynner å bli et liv. Den handler om vennskap, tilgivelse, overbærenhet, ærlighet, inspirasjonskilder og læremestre, ydmykhet, håp, integritet, hjelpere og støttespillere, sorg og kjærlighet – for å nevne noe. Man trenger ikke kjenne seg igjen i alt. Men sangen innheholder alt dette,  som det magiske livet inneholder.

Versjon for de eldre: Anita Skorgan. Flott tolkning!

Versjon for de yngre: Cathrine Moen. Flott tolkning! 

Latter og tilstøtende emner

                                                                   

-  et essay.

Latter er ikke bare latter.

Fett er ikke bare fett. Mat er ikke bare mat. Utgangspunktet for denne artikkelen er blant annet et utsagn fra Rolv Wesenlund. Han mente noe sånn som at man kunne observere ulike typer lattere. Det er jeg het enig i han i, selv om han sa det først. Denne artikkelen vil lufte noen tanker om humor, med utgangspunkt i syn jeg har, med tilstøtende emner Er ingen ekspert, men tillater meg å ha noen tanker om emnet – erfart gjennom årenes løp, både scenisk og privat. Noe kan overlappe med ting jeg har sagt tidligere. Jeg har ikke et avklart syn på alt innenfor humor, men vil ta opp noe jeg mener er 

former for enkelte grunnprinsipper – uten å bli for rigid.

Sjangertilhørighet

Mitt utgangspunkt for humor kan kanskje deles i tre: Satire, observasjonshumor og absurdisme. Jeg er mer og mer opptatt av at humor skal være noe gledesfylt og fint. Jeg liker det skarpe, men det skal som sagt likevel være til å leve med for impliserte parter, og det skal aller helst ha en godlynt og aktverdig intensjon. Det skal ikke være umoralsk. Selv har jeg nok vært skarp i årenes løp, men jeg har alltid forsøkt å unngått å være slem eller uberettiget.

Norsk humor

Har alltid hatt et godt øye til norsk humor. Dette skyldes blant annet at humor er kontekstavhengig, og siden vi lever i Norge har den norske offentlighet vært noenlunde fattbar. Beveger man seg til Sverige og Danmark kan humoren fortone seg mer humørløs for noen, men det er den eller kanskje   ikke. Det skyldes blant annet at vi ikke helt forstår svensk og dansk samfunnsliv, og det er derfor svært vanskelig å si noe omfor utenforstående . Jeg liker bedre svensk enn dansk humor, noe som – som sagt – henger mer sammen med at jeg bedre forstår svensk samfunnsliv – selv om det kanskje også henger sammen med bedre humor der, enn i Danmark. Men det er langt fra sikkert. Jeg tror for øvrig noe av kjennetegnene ved dansk humor er at de er opptatt av menneskelige dårskaper, noe som kanskje henger sammen med en mer gjennomtrengende borgerlig kultur i Danmark, enn ellers i skandinavia. Siden de har flere borgerlige idealer, tøyser de mer med avvik fra konteksten. Og menneskelige dårskaper liker jeg det raljeres om! Men – dette er bare teorier, og kan ettergås av den ekstra interesserte leser. Alt i alt – Norge er et humoristisk folkeslag, og det er flott! Jevnt over har vi en fin humor i Norge. Dette er en utvikling som bare har tiltatt med årene. Og – det er i all hovedsak flott. Men:

Verden er ikke en revyscene

TV-utvikling og sosiale media har bidratt til at vi alle har lyst å tøyse. Men verden er ikke en revyscene. Alle kan tøyse, men vi er ikke alle komikere. Vi må passe oss for å ikke være slemme, i form av regelrett drittslenging uten andre kvaliteter ved utsagn eller snakk, enn drit. Vi ser for mye av dette, mener jeg. Blant annet henger dette sammen med et større gjennomslag for ironi i Norge, enn andre verdenshjørner. Jeg er nok ironiker selv, men liker bedre sarkasme enn ironi – noe som jeg kan si er om ved en annen anledning. Og jeg er kanskje heller ikke en strømlinjeformet ironiker. Hovedpoengene med enklte typer latter er at det frambringer et «hø, hø, hø» - skadefryd enkelte ganger, noe jeg alltid har mislikt. Jeg har alltid mislikt det, selv om man skal ta kornet – hvilket jeg alltid har likt. Men alt med måte, aldri ytterligheter. Vi må passe oss for å ikke le for mye av andre, selv om noe er porsjonsvis greit overfor enkelte. Satire har alltid  raljert over maktmennesker og menneskers dårskaper, og det mener jeg fortsatt er ettertrevbart – selv om man også skal passe seg for å ikke slenge seg på alle andre, noe massiviteten i sosiale media innbyt til.

Tanker om mobbing

«Aldri gå til ytterligheter,» dette er en viktig leveregel innenfor humor, politikk, musikk og andre områder – mener jeg. Man kan være nyskapende, men kanskje ikke revolusjonær? Mister humoren totalt tannløshet er den kanskje ikke morsom lenger, men er det mobbing? Mitt hovedanliggende for å motvirke mobbing, er at gjentakelse bør unngås. At ting er vedvarende er et viktig kriterium for å kalle noe mobbing, jf. Vanlige definisjoner. Når 10 sier det samme – eksempelvis i sosiale media – kan det fortone seg som mobbing, selv om det kommer fra ulike hold. Dette bør motvirkes. Hva gjelder komikere, synes jeg de skal unngå å raljere over samme person eller fenomen, selv om man har «funnet en god figur.» Særlig når det gjelder enkeltpersoner. Man må rett og slett besinne seg. Dette for å redusere belastningen for enkeltpersoner, som kan være konkrete, navngitte. Dette er mitt klare ideal, at gjentakelse bør unngås. Så kan man spørre, hva er gjentakelse: Kan parodi over samme person være gjentakelse. Ja, i utngagnspunktet er det jo det. Men viktigere – et språklig uttrykk som en person har, og som man gjentar til det kjedsommelige, er langt mer uaktverdig enn om man parodier sider ved personer som bidrar til å kaste nytt lys over vedkommende. Men – mine tanker om mobbing er grad av gjentkelse, hovedsakelig. Satiren har alltid vært raljerende, men krenkelse kommer først ved grad av forfølgelse – i hovedsak.  Hva har dette med latter å gjøre: Jo, en latter som er totalt blottet for omtanke eller er direkte stygg, har ingenting med humor å gjøre – særlig hva gjelder enkeltpersoner. Latteren sier ofte mer om mobbing, enn en komikers utsagn.

Mine humoristiske åndefedre

Idealer er viktige å ha, men på et stadiet er det kanskje vel så viktig å frigjøre seg fra idealer for å dyrke ens egenart – etter man er opplært. Man virker da innenfor ytterlighetenes grenser, selm om man kan være nyskapende og kompromissløs. Jeg har alltid hatt respekt for tradisjon og det klassiske. Ikke det gammeldagse, hvilket ses på med ulike øyne – og svært mange ganger har jeg stusset over enkeltes meninger om hva som er «gammeldags.» Rolv Wesenlund hadde i sin tid et svært viktig poeng, da han advarte komikere fra å fjerne seg fra det universelt komiske og det tradisjonsbundne humor. Etter Rolv Wesenlunds død synes jeg humorutviklingen i Norge har blitt bedre, vi er bedre på humor nå, enn for eksempelvis 10 år siden. Mine åndefedre innenfor humor er Rolv Wesenlund, Trond Kirkvaag/ KLM/ Lystad & Mjøen, Monty Python og Jespersen/ Frøland/ Paus – som jeg synes er verd å ses i sammenheng. Vi ser folk med ulike briller, men for meg er dette riktig. Selvsagt finnes det sikkert elementer av «Åpen post» i det jeg liker, selv om det langt ifra er noe forbilde – selv om jeg synes «Uti vår hage I» er det beste fra dem, en real sekser. Dessuten finnes det lokale helter: Løgnaslaget, Stavanger Revyteater og Dozerne. Dette er mine åndefedre innenfor humor, jeg følger alt for lite med i utviklingen – det skal bedres. Jeg kunne pekt på nyere komikere i denne sammenheng, men unngår det her. Men – jeg mener det finnes mange flinke nye, selv om jeg følger for lite med. Et generelt utviklingstrekk er at jeg setter stadig større pris på kvinnelige komikere. Dette skyldes nok blant annet at gutta har en stadig større trang til å kjekke seg – generelt. Jeg mener at enhver komiker i en eller annen forstand skal by på seg selv – det er ikke alltid gjeldende, verken nå eller tidligere.

Latter som bør unngås

Noen ganger frambringes latter som jeg mener har lite med varme og humor å gjøre. Dette misliker jeg svart sterkt. Hva var det egentlig vi lo av?  Er det bare å le, er all latter av samme slag? I denne sammengheng misliker jeg å måle grad av latter. Man kan kose seg voldsomt ved å le inni seg. Som sagt – skadefryd-latteren bør unngås.  Jeg har mer på hjertet, og kanskje kommer det en oppfølger til dette essayet.

   

Om oljefondet og øremerking

Oljefondets penger bør fortsatt brukes gjennom statsbudsjettet og dets ulike poster - ikke øremerkes. 

Oljeøkonom Øystein Noreng har et viktig innspill i Aftenposten, som innbyr til refleksjon over hva oljepengene og oljeformuen går til. I dag sluses penger fra Oljefondet inn i de ordinære statsbudsjettene, gjennom den såkalte handlingsregelen. Øystein Norengs poeng er at oljekronene bør øremerkes mer, til spesialfelt som forskning. Saken i Aftenposten kan du lese her

For det første vil jeg berømme Øystein Noreng for å reise en særdeles viktig samfunnsdebatt, som i bunn og grunn handler om nasjonens framtid. Jeg er enig i Øystein Norengs hovedpoeng, slik jeg leser han: At mer penger bør gå til forskning og (nærings)utvikling. Denne bloggeren har nylig blogget om tidligere statsminister Gunnar Knudsen, som viste viktigheten av å investere penger som skaper produktivitetsvekst. Her tror jeg både Øystein Noreng og Gunnar Knudsen (og meg) er helt på linje. Men å skulle øremerke oljepenger er det mange innsigelser imot, og jeg vil her ta opp to av dem.

For det første er det slik at alle skatte- og avgiftskroner i dag går til en eneste stor pott, som kalles Statsbudsjettet – og noe settes på bok på grunn av tilskuddet fra oljefondet. Slik kan det også ses på. Det er ikke slik at det som tas inn i veisektoren, gjennom bensinavgift, årsavgifter og bompenger øremerkes til vei, alt i sammen. På den ene siden kan man derfor argumentere for at bilen er blitt en melkeku, fordi det finansierer og kommer andre sektorer til gode. En argumentasjon det er hold i, men som jeg er imot, grunnet de etiske betenkeligheter og eksternaliteter miljøskade skaper. At oljefondet finansierer sektorer utenfor det som kan relateres til sektorområde ser jeg derfor ikke noe store farer ved.

For det det andre, er det ett poeng som aldri nevnes i debatten om oljeformuen – noe uvisst av hvilken grunn. Det er ikke slik oljevirksomhet ikke er næringsvirksomhet, som annen virksomhet. At vi derfor ikke bruker opp alle pengene bør ses på som både et mål og en bonus. Jeg synes det er forunderlig av dem – hvis de fortsatt finnes – som ikke vil bruke noe oljekroner. Blant annet finner du sporer til slike tilhengere av dem som vil senke handlingsregelen til 3, kontra 4 prosent, av Oljefondets størrelse. Hadde det ikke vært for Jens Evensen, vil jeg tro, så hadde nettopp oljevirksomheten blitt sett på som en hvilken som helst annen næring. Da han – i hvert fall indirekte – argumenterte for at dette var noe av Norges arvesølv, en ikke-fornybar ressurs – satte det oljevirksomheten i en særstilling, ved at betydelige skatter og avgifter for oljen skulle tilkomme staten. Mitt hovedpoeng er at det bør ses på som inntekt fra næring, og derfor bør det som prinsipp tilfalle diverse sektorområder – fordi det er Ola Nordmanns felleseie, som også har glede av næringsskatt. At ikke Ola Nordmann skulle ta del i våres felles naturressurser synes jeg derfor er urimelig.

Jeg synes Øystein Norengs poeng er viktig, og bør gi oss perspektiver på hva oljekronene går til. Men – jeg synes vi kan diskutere dette innenfor statsbudsjettets rammer, som er langt mer fleksibelt enn øremerking. Og jeg skal argumentere med to punkter for dette:

For det første kan man gjennom Statsbudsjettet kanalisere penger der det er rom for det i økonomien. Og skulle øremerke eksempelvis det aller meste til forskning, har vi eksempelvis ikke nok forskere til. Og – også her reiser det spørsmålet: Hvilken forskning? Ved å kanalisere pengene gjennom statsbudsjettet (til eksempelvis bygging av offentlige kontorer i nedkonjunkturperioder, fordi hender er frigjorte) vil derfor bruke hulrom i økonomien til enhver tid. Den fleksibiliteten som handlingsregelen gir, er ganske genialt ut i fra keynesiansk tenkning.

For det andre, som bidrar til å illustrere det første, så jeg en TV2-dokumentar en gang. Den illustrerte det overforbruk som kan oppstå ved øremerking. Det dreide seg om en av landets havnebasseng, der en lovhjemmel sa at: «Alle penger som tas inn i havna, skal brukes i havna.» Det er begrenset hvor mye man kan utstyre en havn, derfor førte pengene til diverse fester og markeringer. Det illustrerer kanskje best hvilken overforbruk som kan oppstå ved øremerking, og øremerkingens farer.

Kunne skrevet langt lenger. Jeg ønsker svært velkommen til Øystein Norengs innlegg, men mener den bør tas innenfor rammen av statsbudsjettet, og ikke avsondres oljefondet. 

Gunnar Knudsen – det 20. århundrets Venstre-statsminister, del II av III

Gunnar Knudsen gikk imot å bygge jernbane gjennom Gudbrandsdalen, til Ålesund, fordi han mente det ville bli et underskuddsforetakende (Nissen 1957: 58). Selv om dette ikke gjaldt Gudbrandsdalsbanen, var han generelt forundret over at det ikke ble bygget privatbaner i dette landet. Redaktør Friele i Morgenbladet karakteriserte Knudsen som «særdeles umoden,» etter Stortingsdebuten. «Som Bratberg amt ikke bør sende på Tinget.» Selveste Bratsberg Amt. Venstrebladet Varden i Skien syntes imidlertid innlegget var flott, og valgte å trykke det
stenografiske referatet i sin helhet (Nissen 1957: 59).

Fast Stortingsrepresentant fra 1891

Gunnar Knudsen blir fra 8. oktober 1891 fast representant på Stortinget, fra Bratsberg Amt. Han ble valgt isteden for Sorenskriver Thomesen, som nå var 74 år. Han stod sterkt i distriktene, ut over fylkesgrensen. Han hadde gjort seg bemerket på Venstres landsmøte ved å kreve alminnelig stemmerett, og direkte skatt. Han stod trygg på Rene Venstres grunn, som var mer radikalt enn andre Venstre-fraksjoner på Stortinget. Men han beskrives gjerne som en «nøktern radikaler.» Han var sosialt engasjert, men var ikke noen tilhenger av forenklede framstillinger eller lettkjøpte slagord (Nissen 1957:61). Men da de såkalte

 «fyrstikkarbeiderne» gikk til streik i 1889, 

sendte han støtteerklæring: 100 kroner.

Valgskred

Jordskjelvvalget i 1891 hadde gitt rene Venstre en solid posisjon. Fra 35 til 65 Stortingsrepresentanter, mot Høire og Moderate Venstre sine 49. Gunnar Knudsen var i den påfølgende tiden ikke en «konfrontasjonsmann» i møte med svenskene og unionsoppløsning. Han mente snarere det forstyrret ro og stabilitet for eget land, og var eksempelvis skeptisk til et eget norsk konsulatvesen (Nissen 1957: 64).

Flaggsaken

Etter hvert modnet selvstendighetstanken i Gunnar Knudsen. Da flaggsaken kom opp, meldte han seg i protest utav Foreningen for norsk lystseilas. «(…) og jeg tør vel si, den nærmer seg ønsket om å heve unionen,» sa Knudsen fra Stortingets talerstol. Etter Stortinget 10. juni vedtak ble det vedtatt av felles konsulatvesen skulle oppheves, fra 1. januar 1905. Steen-regjeringen (V) fratrer, og Emil Stang (H) overtar: Vi var 24 timer unna revolusjon, har Stang i ettertid uttalt (Nissen 1957:69). Gunnar Knudsen syntes Unionspolitikken tok for stor plass, og vurderte å frasi seg gjenvalg i 1893. Men i 1894 skulle han sitte i en kommisjon som skulle belyse sider ved konsulatsaken. Det hjalp å være i begivenhetens sentrum.

Store reformsaker og jernbaneutbygging

Som sagt – Gunnar Knudsen var irritert på at unionssaken ble mer og mer framtredende. Det var imidlertid en lang rekke andre saker som Stortinget behandlet, og som både Venstre og Gunnar Knudsen hadde en mening om: Ytterligere befestning av Oscarsborg, forsterkning av marinen, ny sjølov, ny lov om Norges Bank, lov om fabrikktilsyn og re-organisering av embetsverket (Nissen 1957: 73). Gunnar Knudsen ble valgt inn i jernbanekomiteen på Stortinget, en ettertraktet posisjon som selvsagt var en tillitserklæring. Han gikk imot å heve lønnssatsen for telegrafistinner, fra 900 til 1000 kroner – noe som enkelte, også i presse, mente var inhumant (Nissen 1957: 73–74). Dette gikk innpå Knudsen, som også ble beskyldt for å være en rikmann i sakens anledning, som ikke kjente til småfolkets behov. Hvorpå Knudsen ganske elegant svarer:

«Jeg har den oppfatning av at statskassen langt fra er noe rike manns kasse. At den tvert imot er den fattige manns kasse (…) Det er klart at man må trø varsomt frem i saker som ikke har produktivitet som øyemed. På den annen side, når det gjelder produktive øyemed, fremme av landets næringsveier, og mildne de kår – som stort sett hele vårt folk lever under, og som fyller statskassen – da er jeg med.» 

Han viste seg i begynnelsen å være en meget forsiktig finanspolitiker (Nissen 1957: 74). Knudsen var sterkt opptatt av konjunkturteorien: « … det er bølgebevegelsen i økonomien, som dreier seg om 8 – 10 år» (Nissen 1957: 75) – men det er uvisst hvilke følger denne tankebanen fikk. Når det kom til andre poster var han misfornøyd med at veibudsjettet var satt ned med 250.000 kroner, mens militærbudsjettet økte med 750.000 (Nissen 1957: 76). Han hadde imot sin vilje stemt for flere poster, men gjentok sitt standpunkt: bevilgningene må gi produktivitetsvekst. Alle innleggene fra Stortingets første sesjon for Knudsen, minner om en praktisk mann (Nissen 1957: 76). Han var ikke imot økning i militærbudsjettet i seg selv, men ville blant annet at pengene skulle brukes annerledes. På det sosialpolitiske området ble det gjort store framskritt, blant annet kom det en egen lov om fabrikktilsyn (Nissen 1957: 77). Gunnar Knudsen talte imot dispensasjon for nattarbeidet for barn mellom 12 og 14 år (Nissen 1957: 77). Han mente fabrikkarbeid var drepende for barns åndelige utvikling. Dispensasjonsordningen ble likevel vedtatt (Nissen 1957: 77). Direkte skatt ble innført 1892, om ikke helt med den utforming som Knudsen ønsket (Nissen 1957: 79). Han ønsket å styrke bevilgningene til jordbruksskolen. Han ville også bevilge de midler som skulle til for at statistisk sentralbyrås direktør Kiær kunne reise utenlands: «Statistikk er noe av den sikreste kunnskap vi har,» var Gunnar Knudsens ord (Nissen 1957: 79).  Mot slutten av perioden står Gunnar Knudsen særlig fram på det sosialpolitiske området (Nissen 1957:80): Han ville opprette en ny Stortingskomité, som skulle jobbe med lovgiving under det som senere ble kalt arbeidsforsikringslovgivning (Nissen 1957: 80). Han møtte motstand i eget parti, men etter støtte fra Michelsen, ble Sosialkomiteen opprettet, og raskt kommer den første nasjonale trygdeordning i stand (Nissen 1957: 80). Det var loven om ulykkesforsikring for arbeiderne. Etterpå fikk Gunnar Knudsen medhold i at det skulle opprettes en kommisjon som skulle se på syke-, invaliditet-, og aldersforsikring (Nissen 1957: 81). Bakeloven kom, som forbød nattarbeid. Dessuten kom det lov om Statens militære verksteder, selv om det ike var snakk om 8-timers dag ennå (Nissen 1957: 81). Gunnar Knudsen skal ha honnør for at han var en av de aller første som innførte 8 timers dag, i egen bedrift (Nissen 1957:82).Lisleby-saken kom opp, der arbeidere ved Lisleby fabrikker i Fredrikstad var blitt oppsagt, ut i fra det som fortonte seg som politiske forhold. Gunnar Knudsen viste seg her som en sann liberaler, da han harmdirrende kjempet for arbeidernes sak. Rene Venstre og Moderate Venstre sto imot Høire i denne saken.    Jernbanesaken kom opp i 1894, som kort fortalt blant annet gikk ut på byggingen av Bergensbanen (Nissen 1957: 84).

Republikaner og riksmålsmann

Venstre gikk tilbake fra 64 til 59 representanter, mot Høire og De moderates 55 representanter. Gunnar Knudsen var rundt 50 år, og hans politiske profil var klarlagt – den radikale del av Venstre (Nissen 1957: 90). Han brukte selv betegnelsen «vi radikale,» om dem som stod han nær. Men et knapt flertall i folket, var det ikke klart for en aktivistisk unionspolitikk (Nissen 1957: 90). Kongen ville ikke ha noen ren Venstre-regjering, og den svenske regjeringen var beredt til å fratre hvis dette inntraff (Nissen 1957: 91). Følgen av 7. juni-vedtaket 1895 var dannelsen av en koalisjonsregjering, med Francis Hagerup som statsminister i Kristiania, og Gregers Gram i Stockholm. 14. oktober ble regjeringen utnevnt, og var en samlingsregjering: 4 Venstrestatsråder, 4 fra Høire og 2 fra Moderate Venstre (Nissen 1957: 96).

Gunnar Knudsen mente Norge hadde vært langt lenger fremme økonomisk, hadde vi vært politisk løsrevet fra svenskene (Nissen 1957: 97). Flaggloven kom i 1895, der den endelige beslutningen var at Norge skulle ha et eget, trefarget flagg (Nissen 1957: 97). Gunnar Knudsen var alltid en like sterk talsmann for elektrisitetsforsyningen, der han mente det var viktig at tog og industri ble elektrifisert (Nissen 1957: 98). Han så blant annet faren ved kullforsyningen, i tilfelle krig. Han mente det også var viktig for staten å kjøpe vannfall, som han ikke ville kalle statssosialisme (Nissen 1957: 98). Han var bekymret over at våre nasjonalrikdommer kunne falle på fremmede hender (Nissen 1957: 99). De senere Konsesjonslovene ble han ikke overraskende en støttespiller for. Han var ivrig etter at jernbanens folk skulle få skaffe seg billige boliglån – og arbeiderne generelt (Nissen 1957: 101). Landbrukssakene interesserte han mer og mer og ville i 1895 opprette et eget landbruksdepartement (Nissen 1957: 101).

                                                         Det er ikke kunnskaper som regjerer verden, men karakter.

                                                                                                                          Gunnar Knudsen

Tolloven av 1897 var en svært viktig sak i Stortinget. Norge gikk fra å være et frihandelsland, ti å være moderat beskyttet (Nissen 1957: 103-104). Gunnar Knudsen var pragmatisk i denne sak.

Tre år borte fra Stortinget og valget i 1900

I 1896 søkte Gunnar Knudsen 14 dagers permisjon fra Stortinget, på grunn av forretninger – noe han også hadde gjort tidligere. Da han var i Oslo til vanlig, bodde han på Hotell Boulevard i Stortingsgata, sammen med andre Stortingskolleger. I 1896 hadde han kommet fram til at han helst ville være hjemme (Nissen 1957: 107). Det var etter hvert mange ting han ikke likte med politikk. Han snakket om «taburetthunger,» framfor t det var landets og befolkningens ve og vel representantene satt der for (Nissen 1957: 107). Gunnar Knudsens industrivirksomhet var omfattende. Rederiet kom først, deretter teglverket. Skipsrederiet gjennomgikk store forandringer imløpet av 1890-årene, på slutten av tiåret var det bare en seilskute igjen – til fordel for damp. Gunnar Knudsen var imidlertid meget forsiktig i sine disposisjoner (Nissen 1957: 101). Foran valget i 1897 avslo Gunnar Knudsen å l seg gjenvelge. Valget ble et brakvalg for Venstre, 79 representanter mot Høire og De moderates 35. Kontakten med Stortingsrepresentanter ble imidlertid god. Trass i mange gjøremål, sysler han med offentlige spørsmål (Nissen 1957: 112). Han hadde fortsatt kommunalt verv, men det var rikspolitiske anliggender som interesserte han mest (Nissen 1957: 112). Han mante til forsiktighet i offentlig forbruk. Blant annet var han bekymret for at jernbaneutbyggingen ville øke statsgjelden med 70 millioner kroner. Ved valget i 1900 ble det mer og mer klart at Gunnar Knudsens «nytelse av sitt eget otium» var i ferd med å ta slutt. Han fikk en rekke henvendelser om å stille til valg (Nissen 1957: 115). Han var den som hadde mest solid posisjon i Telemark Venstre. Det var en hard valgkamp, der Høire-avisen «Framskridt» blant annet karakteriserte Knudsen som «halvsosialist.» Og han ble løgnaktig gjengitt i pressen, hva gjaldt Norges forhold til Russland og russiske interesser.

Tilbake til Stortinget og statsråd i Stockholm

På det Stortinget som møttes etter valget i år 1900 var det mange framtidige Venstre-statsråder å se (Nissen 1957: 121). Gunnar Knudsen ble formann i jernbanekomiteen. Den første store sak var innførsel av alminnelig stemmerett på kommunalt nivå, siden dette hadde blir iverksatt rikspolitisk to år i forveien. Det var en klausul for kvinner, som sa at kvinnen måtte tjene 300 kroner hvis hun bodde på landet, og 400 kroner i byen, for å få stemmerett. Gunnar Knudsen ville heve disse satsene (Nissen 1957: 124). Knudsens forslag falt. Han talte med innlevelse og var sjeldent så engasjert, da han på talerstolen i Stortinget snakket varmt om en egen sjøfartslovgivning, som både kunne spare menneskeliv og gi mer klingende mynt i statskassen (Nissen 1957: 125). Han talte i gripende vendinger om de omkomne på sjøen (Nissen 1957: 125). I finansdebatten i 1901 snakket han igjen om konjunkturperiodene i økonomien – og advarte mot å spare i lavkonjunktur og bruke penger i høykonjunktur: Det omvendte burde gjøres, og Knudsen viste seg dermed som en tidlig keynesianer. Han slo også et slag for forhøyet arveavgift (Nissen 1957: 128). Han var for ganske betydelige kulturstøtte, da han blant annet gikk inn for statlig gasje til historikeren Øverland og ellers vevkunstneren Frida Hansen (Nissen 1957: 128). Gunnar Knudsen var på sett og vis en sann liberaler – han hevet seg over klassesamfunnet, og gikk ikke av veien for å gå imot egeninteressen hvis det var i samfunnets interesse. Han gikk imot egne standsinteresser (Nissen 1957: 128). Ved jul 1901 trakk Sparre seg fra regjeringen – og Gunnar Knudsen ble bedt om å inntre, et spørsmål som ikke kom overraskende på Knudsen. Han blir etter en stund landbruksminister, og overtar etter hvert også finansdepartementet (Nissen 1957: 135).  

Framover mot 1905

Finansminister Sunde fratrer, og det er duket for nytt budsjettforslag – signert Gunnar Knudsen. Men Knudsen tiltrår på sommeren, etter Stortingets sesjonsslutt, og han har for øvrig ikke lang tid til på seg til de store forandringer (Nissen 1957: 137). Han var for opprettelsen av kommisjoner og utvalg, framfor at departementet alene skulle lage retningslinjer ut i fra noe de ikke hadde nok praktisk erfaring fra. Valget i 1903 ble ikke slik Venstre hadde ønsket seg. De havnet i mindretall, mot Høyre, Moderate Venstre og en ny liberal fraksjon som Christian Michelsen var høvding for (Nissen 1957:138). Men helt siden Blehr-regjeringens dannelse hadde det også vært fraksjoner og motsetninger innad i Rene Venstre (1957: 138). Etter valget ble det derfor ny regjering, som Statsminister Hagerup dannet. Gunnar Knudsen kunne her blitt finansminister, men det hele strandet ved at Gunnar Knudsen ikke fikk ta med seg to-tre venstremenn inn i regjeringen (Nissen 1957: 138). Fra opposisjonstilværelsen kunne han agere følelsesmessig, uti fra moralske instinkter (Nissen 1957: 139). Han var radikal, og var forkjemper for den engelske liberalisme (Nissen 1957: 139). Utenom i tollpolitikken - her var han en forsiktig proteksjonist, også i saken omkring «flesketollen.» Gunnar Knudsen mente tollen ville fordyre varene til den fattige arbeider – men til gjengjeld, sikre dem arbeid i det lange løp (Nissen 1957: 155). Han var ikke så radikal som Castberg – derfor hadde han også vært spiselig som finansminister. Gunnar Knudsen angir rundt 1904 som sitt hovedinteresseområder som industri-, sosial- og bondepolitikk. Året 1904 var Gunnar Knudsen borte fra Stortinget, og han kunne konsentrere seg om sin private virksomhet (Nissen 1957: 144). Skipsfarten hadde i begynnelsen av århundret opplevd nedkonjunktur, men ved 1905 kom oppgangen. Og – Gunnar Knudsens virksomhet gikk «upåklagelig.» Han bestiller ved disse tider nye skip hos «Raylton Dixon & co» i Middlesborough.

7. juni-regjeringen

Da Christian Michelsen ble bedt om å danne regjering, henvendte han seg på et tidlig tidspunkt til Gunnar Knudsen. Michelsen ville nok ha finansdepartementet for seg selv, men det fantes jo andre ministerposter.  Gunnar Knudsen kunne kanskje overta arbeidsdepartementet (Nissen 1957: 150). Likevel ble Gunnar Knudsen finansminister for 7. juni-regjeringen. Norge måtte forberede seg på alt, kanskje krig mot svenskene.  40 millioner i statslån måtte innhentes, for å holde den militære mobiliseringskraften oppe. Tross folkeavstemming om monarki som statsform i Norge og folkets ja – forble Gunnar Knudsen den siste republikaner i regjeringen.

Ute av regjeringskontorene

Flere av Knudsens fabrikker på Borgestad ble herjet av flammer, 1905 (Nissen 1957: 160). Han brukte i hvert fall det neste året til å gjenoppbygge det tapte. Han var ikke lenger medlem av Stortinget, men han hadde offentlige verv: Formannskapsmedlem i Gjerpen, medlem av Venstres hovedstyre og formann i Landmannsforbundet. I sistnevnte organ hadde han blant annet syslet med tanken om et eget bondeparti, da nåværende Senterpartiet som kjent ble stiftet først i 1921. Gunnar Knudsen var aktiv i det nye valgprogrammet til Venstre, særlig på det sosialpolitiske området foran det forestående valget (Nissen 1957: 164). Dessuten fikk han gjennomslag for strenge disposisjoner i statsfinansene. Valget 1906 var ikke av de beste valgkamper for noen, skillelinjer og iver hadde ikke manifistert seg etter Unionsoppløsningen (Nissen 1957: 164). Valget gikk Venstres vei, 77 representanter. På dette tidspunktet representerte Gunnar Knudsen en sentrumsfraksjon i partiet (Nissen 1957: 166), men skillelinjene etter valget i 1906 var mange (ibid). På våren 1907 tårnet det seg opp problemer for regjeringen, statsminister Michelsen måtte etter hvert oppgi ønsket om et bredt, liberalt sentrumsparti. Saken som ruvet mest av alle var Konsesjonslovene, og her ble Gunnar Knudsen en forgrunnsfigur (Nissen 1957: 173). Michelsen kalt Gunnar Knudsen, etter også andre utspill i kraftspørsmålet, for statssosialist (Nissen 1957: 176). Christian Michelsen fratrer etter hvert, og Løvland overtar. Han sitter en stund, til 1908 – da Gunnar Knudsen overtar etter et slags mistillitsforslag mot Regjeringen Løvland. Hans tiltredelseserklæring og regjeringsperiode får du høre mer om ved en annen anledning.

Kilder:

Nissen, Bernt A. (1957): Gunnar Knudsen. Oslo: Aschehoug.

Gjesteskribent

Tista-girl

Låtskriver: Tom Waitz («Jersey girl»)

Elva Tista som renner gjennom Halden, fra Tistedal. Flott låt!

Gjendiktning: André Hageseter

Ha’kke tid til kamerater ikveld

som står på hjørnet, klar for nye sprell

Jentene nedi vår vei…

I natt vil jeg være hos deg.

Ikveld skal passere både fjell og pøl

Over elva, til min Tista-girl

Ta med dama mi på karneval

Bort fra slit og fabrikkhjul-skrall

Så ta en tur ned til strandlinja

Bort fra stemplingskort og støypina

Meg, min kjære og en lørdagskveld

Bort fra tanker om en svulmen gjeld.

Shala – la – la – la

Shala – la – la – la

Shala – la – la – la

Shala – la -la -la – jeg er forelsket i ei Tista-girl.

Hun fjetrer meg med sin varme sjarm

Bak møkket bluse og fabrikkhjuls-larm

For meg er alt flott, fra topp til tå

Og en dag skal kirkeklokker slå!

Så ikke forstyrr meg, venn – jeg ha’kke tid

For nå drar jeg bort for å fri

Om så verden kunne hørt mitt brøl

Så vil jeg si – jeg har ei Tista-girl

Shala – la – la – la

Shala – la – la – la

Shala – la – la – la

Shala – la -la -la – jeg er forelsket i ei Tista-girl.