Gunnar Knudsen gikk imot å bygge jernbane gjennom
Gudbrandsdalen, til Ålesund, fordi han mente det ville bli et
underskuddsforetakende (Nissen 1957: 58). Selv om dette ikke gjaldt
Gudbrandsdalsbanen, var han generelt forundret over at det ikke ble bygget
privatbaner i dette landet. Redaktør Friele i Morgenbladet karakteriserte
Knudsen som «særdeles umoden,» etter Stortingsdebuten. «Som Bratberg amt ikke
bør sende på Tinget.» Selveste Bratsberg Amt. Venstrebladet Varden i Skien
syntes imidlertid innlegget var flott, og valgte å trykke detstenografiske referatet i sin helhet (Nissen 1957: 59).
Fast
Stortingsrepresentant fra 1891
Gunnar Knudsen blir fra 8. oktober 1891 fast representant på
Stortinget, fra Bratsberg Amt. Han ble valgt isteden for Sorenskriver Thomesen,
som nå var 74 år. Han stod sterkt i distriktene, ut over fylkesgrensen. Han
hadde gjort seg bemerket på Venstres landsmøte ved å kreve alminnelig
stemmerett, og direkte skatt. Han stod trygg på Rene Venstres grunn, som var
mer radikalt enn andre Venstre-fraksjoner på Stortinget. Men han beskrives
gjerne som en «nøktern radikaler.» Han var sosialt engasjert, men var ikke noen
tilhenger av forenklede framstillinger eller lettkjøpte slagord (Nissen
1957:61). Men da de såkalte
«fyrstikkarbeiderne» gikk til streik i 1889,
sendte
han støtteerklæring: 100 kroner.
Valgskred
Jordskjelvvalget i 1891 hadde gitt rene Venstre en solid
posisjon. Fra 35 til 65 Stortingsrepresentanter, mot Høire og Moderate Venstre
sine 49. Gunnar Knudsen var i den påfølgende tiden ikke en «konfrontasjonsmann»
i møte med svenskene og unionsoppløsning. Han mente snarere det forstyrret ro
og stabilitet for eget land, og var eksempelvis skeptisk til et eget norsk
konsulatvesen (Nissen 1957: 64).
Flaggsaken
Etter hvert modnet selvstendighetstanken i Gunnar Knudsen.
Da flaggsaken kom opp, meldte han seg i protest utav Foreningen for norsk
lystseilas. «(…) og jeg tør vel si, den nærmer seg ønsket om å heve unionen,»
sa Knudsen fra Stortingets talerstol. Etter Stortinget 10. juni vedtak ble det
vedtatt av felles konsulatvesen skulle oppheves, fra 1. januar 1905.
Steen-regjeringen (V) fratrer, og Emil Stang (H) overtar: Vi var 24 timer unna
revolusjon, har Stang i ettertid uttalt (Nissen 1957:69). Gunnar Knudsen syntes
Unionspolitikken tok for stor plass, og vurderte å frasi seg gjenvalg i 1893.
Men i 1894 skulle han sitte i en kommisjon som skulle belyse sider ved konsulatsaken.
Det hjalp å være i begivenhetens sentrum.
Store reformsaker og
jernbaneutbygging
Som sagt – Gunnar Knudsen var irritert på at unionssaken ble
mer og mer framtredende. Det var imidlertid en lang rekke andre saker som
Stortinget behandlet, og som både Venstre og Gunnar Knudsen hadde en mening om:
Ytterligere befestning av Oscarsborg, forsterkning av marinen, ny sjølov, ny
lov om Norges Bank, lov om fabrikktilsyn og re-organisering av embetsverket
(Nissen 1957: 73). Gunnar Knudsen ble valgt inn i jernbanekomiteen på
Stortinget, en ettertraktet posisjon som selvsagt var en tillitserklæring. Han
gikk imot å heve lønnssatsen for telegrafistinner, fra 900 til 1000 kroner –
noe som enkelte, også i presse, mente var inhumant (Nissen 1957: 73–74). Dette
gikk innpå Knudsen, som også ble beskyldt for å være en rikmann i sakens
anledning, som ikke kjente til småfolkets behov. Hvorpå Knudsen ganske elegant
svarer:
«Jeg har den oppfatning av at statskassen langt fra er noe
rike manns kasse. At den tvert imot er den fattige manns kasse (…) Det er klart
at man må trø varsomt frem i saker som ikke har produktivitet som øyemed. På
den annen side, når det gjelder produktive øyemed, fremme av landets
næringsveier, og mildne de kår – som stort sett hele vårt folk lever under, og
som fyller statskassen – da er jeg med.»
Han viste seg i begynnelsen å være en meget forsiktig
finanspolitiker (Nissen 1957: 74). Knudsen var sterkt opptatt av
konjunkturteorien: « … det er bølgebevegelsen i økonomien, som dreier seg om 8
– 10 år» (Nissen 1957: 75) – men det er uvisst hvilke følger denne tankebanen
fikk. Når det kom til andre poster var han misfornøyd med at veibudsjettet var
satt ned med 250.000 kroner, mens militærbudsjettet økte med 750.000 (Nissen
1957: 76). Han hadde imot sin vilje stemt for flere poster, men gjentok sitt
standpunkt: bevilgningene må gi produktivitetsvekst. Alle innleggene fra
Stortingets første sesjon for Knudsen, minner om en praktisk mann (Nissen 1957:
76). Han var ikke imot økning i militærbudsjettet i seg selv, men ville blant
annet at pengene skulle brukes annerledes. På det sosialpolitiske området ble
det gjort store framskritt, blant annet kom det en egen lov om fabrikktilsyn
(Nissen 1957: 77). Gunnar Knudsen talte imot dispensasjon for nattarbeidet for
barn mellom 12 og 14 år (Nissen 1957: 77). Han mente fabrikkarbeid var drepende
for barns åndelige utvikling. Dispensasjonsordningen ble likevel vedtatt
(Nissen 1957: 77). Direkte skatt ble innført 1892, om ikke helt med den
utforming som Knudsen ønsket (Nissen 1957: 79). Han ønsket å styrke
bevilgningene til jordbruksskolen. Han ville også bevilge de midler som skulle
til for at statistisk sentralbyrås direktør Kiær kunne reise utenlands:
«Statistikk er noe av den sikreste kunnskap vi har,» var Gunnar Knudsens ord
(Nissen 1957: 79). Mot slutten av
perioden står Gunnar Knudsen særlig fram på det sosialpolitiske området (Nissen
1957:80): Han ville opprette en ny Stortingskomité, som skulle jobbe med
lovgiving under det som senere ble kalt arbeidsforsikringslovgivning (Nissen
1957: 80). Han møtte motstand i eget parti, men etter støtte fra Michelsen, ble
Sosialkomiteen opprettet, og raskt kommer den første nasjonale trygdeordning i
stand (Nissen 1957: 80). Det var loven om ulykkesforsikring for arbeiderne. Etterpå
fikk Gunnar Knudsen medhold i at det skulle opprettes en kommisjon som skulle
se på syke-, invaliditet-, og aldersforsikring (Nissen 1957: 81). Bakeloven kom, som forbød nattarbeid.
Dessuten kom det lov om Statens militære verksteder, selv om det ike var snakk
om 8-timers dag ennå (Nissen 1957: 81). Gunnar Knudsen skal ha honnør for at
han var en av de aller første som innførte 8 timers dag, i egen bedrift (Nissen
1957:82).Lisleby-saken kom opp, der arbeidere ved Lisleby fabrikker i
Fredrikstad var blitt oppsagt, ut i fra det som fortonte seg som politiske
forhold. Gunnar Knudsen viste seg her som en sann liberaler, da han
harmdirrende kjempet for arbeidernes sak. Rene Venstre og Moderate Venstre sto
imot Høire i denne saken.
Jernbanesaken kom opp i 1894, som kort fortalt blant annet gikk ut på
byggingen av Bergensbanen (Nissen 1957: 84).
Republikaner og
riksmålsmann
Venstre gikk tilbake fra 64 til 59 representanter, mot Høire
og De moderates 55 representanter. Gunnar Knudsen var rundt 50 år, og hans
politiske profil var klarlagt – den radikale del av Venstre (Nissen 1957: 90).
Han brukte selv betegnelsen «vi radikale,» om dem som stod han nær. Men et
knapt flertall i folket, var det ikke klart for en aktivistisk unionspolitikk
(Nissen 1957: 90). Kongen ville ikke ha noen ren Venstre-regjering, og den
svenske regjeringen var beredt til å fratre hvis dette inntraff (Nissen 1957:
91). Følgen av 7. juni-vedtaket 1895 var dannelsen av en koalisjonsregjering,
med Francis Hagerup som statsminister i Kristiania, og Gregers Gram i
Stockholm. 14. oktober ble regjeringen utnevnt, og var en samlingsregjering: 4
Venstrestatsråder, 4 fra Høire og 2 fra Moderate Venstre (Nissen 1957: 96).
Gunnar Knudsen mente Norge hadde vært langt lenger fremme
økonomisk, hadde vi vært politisk løsrevet fra svenskene (Nissen 1957: 97).
Flaggloven kom i 1895, der den endelige beslutningen var at Norge skulle ha et
eget, trefarget flagg (Nissen 1957: 97). Gunnar Knudsen var alltid en like
sterk talsmann for elektrisitetsforsyningen, der han mente det var viktig at
tog og industri ble elektrifisert (Nissen 1957: 98). Han så blant annet faren
ved kullforsyningen, i tilfelle krig. Han mente det også var viktig for staten
å kjøpe vannfall, som han ikke ville kalle statssosialisme (Nissen 1957: 98).
Han var bekymret over at våre nasjonalrikdommer kunne falle på fremmede hender
(Nissen 1957: 99). De senere Konsesjonslovene ble han ikke overraskende en
støttespiller for. Han var ivrig etter at jernbanens folk skulle få skaffe seg
billige boliglån – og arbeiderne generelt (Nissen 1957: 101). Landbrukssakene
interesserte han mer og mer og ville i 1895 opprette et eget
landbruksdepartement (Nissen 1957: 101).
Det er ikke kunnskaper som regjerer verden,
men karakter.
Gunnar Knudsen
Tolloven av 1897 var en svært viktig sak i Stortinget. Norge
gikk fra å være et frihandelsland, ti å være moderat beskyttet (Nissen 1957:
103-104). Gunnar Knudsen var pragmatisk i denne sak.
Tre år borte fra
Stortinget og valget i 1900
I 1896 søkte Gunnar Knudsen 14 dagers permisjon fra
Stortinget, på grunn av forretninger – noe han også hadde gjort tidligere. Da
han var i Oslo til vanlig, bodde han på Hotell
Boulevard i Stortingsgata, sammen med andre Stortingskolleger. I 1896 hadde
han kommet fram til at han helst ville være hjemme (Nissen 1957: 107). Det var
etter hvert mange ting han ikke likte med politikk. Han snakket om
«taburetthunger,» framfor t det var landets og befolkningens ve og vel
representantene satt der for (Nissen 1957: 107). Gunnar Knudsens
industrivirksomhet var omfattende. Rederiet kom først, deretter teglverket.
Skipsrederiet gjennomgikk store forandringer imløpet av 1890-årene, på slutten
av tiåret var det bare en seilskute igjen – til fordel for damp. Gunnar Knudsen
var imidlertid meget forsiktig i sine disposisjoner (Nissen 1957: 101). Foran
valget i 1897 avslo Gunnar Knudsen å l seg gjenvelge. Valget ble et brakvalg
for Venstre, 79 representanter mot Høire og De moderates 35. Kontakten med
Stortingsrepresentanter ble imidlertid god. Trass i mange gjøremål, sysler han
med offentlige spørsmål (Nissen 1957: 112). Han hadde fortsatt kommunalt verv,
men det var rikspolitiske anliggender som interesserte han mest (Nissen 1957:
112). Han mante til forsiktighet i offentlig forbruk. Blant annet var han
bekymret for at jernbaneutbyggingen ville øke statsgjelden med 70 millioner
kroner. Ved valget i 1900 ble det mer og mer klart at Gunnar Knudsens «nytelse
av sitt eget otium» var i ferd med å ta slutt. Han fikk en rekke henvendelser
om å stille til valg (Nissen 1957: 115). Han var den som hadde mest solid
posisjon i Telemark Venstre. Det var en hard valgkamp, der Høire-avisen
«Framskridt» blant annet karakteriserte Knudsen som «halvsosialist.» Og han ble
løgnaktig gjengitt i pressen, hva gjaldt Norges forhold til Russland og
russiske interesser.
Tilbake til
Stortinget og statsråd i Stockholm
På det Stortinget som møttes etter valget i år 1900 var det
mange framtidige Venstre-statsråder å se (Nissen 1957: 121). Gunnar Knudsen ble
formann i jernbanekomiteen. Den første store sak var innførsel av alminnelig
stemmerett på kommunalt nivå, siden dette hadde blir iverksatt rikspolitisk to
år i forveien. Det var en klausul for kvinner, som sa at kvinnen måtte tjene
300 kroner hvis hun bodde på landet, og 400 kroner i byen, for å få stemmerett.
Gunnar Knudsen ville heve disse satsene (Nissen 1957: 124). Knudsens forslag
falt. Han talte med innlevelse og var sjeldent så engasjert, da han på
talerstolen i Stortinget snakket varmt om en egen sjøfartslovgivning, som både
kunne spare menneskeliv og gi mer klingende mynt i statskassen (Nissen 1957:
125). Han talte i gripende vendinger om de omkomne på sjøen (Nissen 1957: 125).
I finansdebatten i 1901 snakket han igjen om konjunkturperiodene i økonomien –
og advarte mot å spare i lavkonjunktur og bruke penger i høykonjunktur: Det
omvendte burde gjøres, og Knudsen viste seg dermed som en tidlig keynesianer.
Han slo også et slag for forhøyet arveavgift (Nissen 1957: 128). Han var for
ganske betydelige kulturstøtte, da han blant annet gikk inn for statlig gasje
til historikeren Øverland og ellers vevkunstneren Frida Hansen (Nissen 1957:
128). Gunnar Knudsen var på sett og vis en sann liberaler – han hevet seg over
klassesamfunnet, og gikk ikke av veien for å gå imot egeninteressen hvis det
var i samfunnets interesse. Han gikk imot egne standsinteresser (Nissen 1957:
128). Ved jul 1901 trakk Sparre seg fra regjeringen – og Gunnar Knudsen ble
bedt om å inntre, et spørsmål som ikke kom overraskende på Knudsen. Han blir etter
en stund landbruksminister, og overtar etter hvert også finansdepartementet
(Nissen 1957: 135).
Framover mot 1905
Finansminister Sunde fratrer, og det er duket for nytt
budsjettforslag – signert Gunnar Knudsen. Men Knudsen tiltrår på sommeren, etter
Stortingets sesjonsslutt, og han har for øvrig ikke lang tid til på seg til de
store forandringer (Nissen 1957: 137). Han var for opprettelsen av kommisjoner
og utvalg, framfor at departementet alene skulle lage retningslinjer ut i fra
noe de ikke hadde nok praktisk erfaring fra. Valget i 1903 ble ikke slik
Venstre hadde ønsket seg. De havnet i mindretall, mot Høyre, Moderate Venstre
og en ny liberal fraksjon som Christian Michelsen var høvding for (Nissen
1957:138). Men helt siden Blehr-regjeringens dannelse hadde det også vært
fraksjoner og motsetninger innad i Rene Venstre (1957: 138). Etter valget ble
det derfor ny regjering, som Statsminister Hagerup dannet. Gunnar Knudsen kunne
her blitt finansminister, men det hele strandet ved at Gunnar Knudsen ikke fikk
ta med seg to-tre venstremenn inn i regjeringen (Nissen 1957: 138). Fra
opposisjonstilværelsen kunne han agere følelsesmessig, uti fra moralske
instinkter (Nissen 1957: 139). Han var radikal, og var forkjemper for den
engelske liberalisme (Nissen 1957: 139). Utenom i tollpolitikken - her var han
en forsiktig proteksjonist, også i saken omkring «flesketollen.» Gunnar Knudsen
mente tollen ville fordyre varene til den fattige arbeider – men til gjengjeld,
sikre dem arbeid i det lange løp (Nissen 1957: 155). Han var ikke så radikal
som Castberg – derfor hadde han også vært spiselig som finansminister. Gunnar
Knudsen angir rundt 1904 som sitt hovedinteresseområder som industri-, sosial-
og bondepolitikk. Året 1904 var Gunnar Knudsen borte fra Stortinget, og han
kunne konsentrere seg om sin private virksomhet (Nissen 1957: 144). Skipsfarten
hadde i begynnelsen av århundret opplevd nedkonjunktur, men ved 1905 kom
oppgangen. Og – Gunnar Knudsens virksomhet gikk «upåklagelig.» Han bestiller
ved disse tider nye skip hos «Raylton Dixon & co» i Middlesborough.
7. juni-regjeringen
Da Christian Michelsen ble bedt om å danne regjering,
henvendte han seg på et tidlig tidspunkt til Gunnar Knudsen. Michelsen ville
nok ha finansdepartementet for seg selv, men det fantes jo andre ministerposter. Gunnar Knudsen kunne kanskje overta
arbeidsdepartementet (Nissen 1957: 150). Likevel ble Gunnar Knudsen
finansminister for 7. juni-regjeringen. Norge måtte forberede seg på alt,
kanskje krig mot svenskene. 40 millioner
i statslån måtte innhentes, for å holde den militære mobiliseringskraften oppe.
Tross folkeavstemming om monarki som statsform i Norge og folkets ja – forble
Gunnar Knudsen den siste republikaner i regjeringen.
Ute av
regjeringskontorene
Flere av Knudsens fabrikker på Borgestad ble herjet av
flammer, 1905 (Nissen 1957: 160). Han brukte i hvert fall det neste året til å
gjenoppbygge det tapte. Han var ikke lenger medlem av Stortinget, men han hadde
offentlige verv: Formannskapsmedlem i Gjerpen, medlem av Venstres hovedstyre og
formann i Landmannsforbundet. I sistnevnte organ hadde han blant annet syslet
med tanken om et eget bondeparti, da nåværende Senterpartiet som kjent ble
stiftet først i 1921. Gunnar Knudsen var aktiv i det nye valgprogrammet til
Venstre, særlig på det sosialpolitiske området foran det forestående valget (Nissen
1957: 164). Dessuten fikk han gjennomslag for strenge disposisjoner i
statsfinansene. Valget 1906 var ikke av de beste valgkamper for noen,
skillelinjer og iver hadde ikke manifistert seg etter Unionsoppløsningen
(Nissen 1957: 164). Valget gikk Venstres vei, 77 representanter. På dette
tidspunktet representerte Gunnar Knudsen en sentrumsfraksjon i partiet (Nissen
1957: 166), men skillelinjene etter valget i 1906 var mange (ibid). På våren 1907
tårnet det seg opp problemer for regjeringen, statsminister Michelsen måtte
etter hvert oppgi ønsket om et bredt, liberalt sentrumsparti. Saken som ruvet
mest av alle var Konsesjonslovene, og her ble Gunnar Knudsen en forgrunnsfigur
(Nissen 1957: 173). Michelsen kalt Gunnar Knudsen, etter også andre utspill i
kraftspørsmålet, for statssosialist (Nissen 1957: 176). Christian Michelsen
fratrer etter hvert, og Løvland overtar. Han sitter en stund, til 1908 – da
Gunnar Knudsen overtar etter et slags mistillitsforslag mot Regjeringen
Løvland. Hans tiltredelseserklæring og regjeringsperiode får du høre mer om ved
en annen anledning.
Kilder:
Nissen, Bernt A. (1957): Gunnar Knudsen. Oslo: Aschehoug.
No comments:
Post a Comment