Konservativ liberalisme og forandring

Konservativ liberalisme skjærer tvers i gjennom de politiske partiene i liberaldemokratiet, men har sin kanskje mest naturlige tilhørighet på denne borgerlige venstreside. I et slags sentrum. 

Konservativ liberalisme, det som kanskje kunne kalles tradisjonell liberalisme, eller tradisjonsliberalisme, har jeg så lenge jeg har husket følt en tilhørighet til. Hva betyr så dette? Jeg vil implisitt og eksplisitt diskutere dette utifra et niverselt begrep, forandring.

Frihetsideal

Det er ikke konservatisme. At den er konservativ skyldes nedarvede forestillinger og erfaringer over hva som gjør et enkeltmenneske fri. Man gjenfinner jo dette også i Arbeiderpartiet og SV, på den klassiske høyre/ venstre aksen. De er mer opptatt av det offentliges rolle i fullbyrdelsen av det positive frihetsideal, kontr høyresiden som tradisjonelt har vektlagt det offentliges vern av det negative frihetsideal. Dette kan komme i konflikt med hverandre. Men begge deler er frihetsideal.

Konservativ liberalisme i partisystemet

Hva skriver folk så på nettet, om konservativ liberalisme? For å starte deskriptivt, er kanskje det danske Venstre og det nederlandske statsbærende partiet typiske konservativ-liberale partier. Har etter undersøkelser en viss forkjærlighet for det luxembourgske liberale partiet, som befinner seg akkurat i sentrum, i midten, i den liberale europeiske kontekst. Konservativ liberalisme tar utgangspunkt i liberalisme, og har en tradisjonell forståelse av begrepet. For et flott teoretisk grunnlag kan du lese deg opp på liberalisme på wikipedia. Eller, ta utgangspunkt i norske Venstres 10 prinsipper, som kan ses som et idémessig grunnlag for så vel konservativ liberalisme som sosial-libralisme. Konservativ liberalisme har altså mer til felles med Høyre, enn Arbeiderpartiet. Sosialliberalismen har egentlig mer til felles med Arbeiderpartiet, enn Høyre. Venstre ligger altså mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Idégrunnlag

Høyre sider ofte de er liberalkonservative. Konservativ liberalisme og liberalkonservatisme er ikke det samme. Konservativ liberalisme er altå tradisjonell liberalisme, mens liberalkonservatisme er en form for konservatisme som er liberal. Hovedbetoningen er altså to ulike ideologiske tankeretninger. Nettstedet Minerva hadde en artikkel om konservativ liberalisme i 2011, av den i hvert fall daværende unge Marius Doksheim. Han skriver: «Konservatisme er skeptisk til forandring» (av institusjoner spesielt red. anm.) Dette til forskjell fra den langt mer reformivrige liberalisme, sett i lys av Anders Fogh Rasmussen «Vi skal alltid være kritisk til de systemer vi forvalter. Konservatismen tar mer utgangspunkt i en – etter mitt syn – noe snever forståelse av hva som er det beste for institusjonen, gjerne tatt form av å være en organisasjon eller annen forordning. Liberalismen er opptatt av hva som er best for menneskene. Ikke at dette trenger å være en motsetning – langt derifra. Hvis ikke vi klarer å forene disse to hensyn, får vi nok litt for mange «synkende skip» i samfunnet. At konservativ liberalisme er konservativ betyr da også at forandringene må skje gradvis, med folk som utgangspunkt – som også vil være det beste for institusjonen. Liberalkonservatisme mener at reformene må skje gradvis, med institusjonen som helhet som utgangspunkt – som også vil være det beste for folk.

Synet på normer

 Her kan det være naturlig å trekke inn et klassisk skille mellom konservative og liberalere i synet på normer.  Konservative forfekter i større grad normer, enn liberale. Normer kan ses på som uskrevne regler, sedvaner eller skikker. Liberalismen, som ikke vektlegger normer, er derfor mer kompromissløs og radikal – og i institusjonell forstand langt mer pågående, fordi lover og prinsipper fortrenger hensyntakende til normer. Personlig synes jeg ofte normer er en grøt, av hva da? Akkurat som tradisjonell venstreside snakker om et tilstedeværende, om en udefinert og ullen forståelse av fellesskap – så har konservative ikke et avklart forhold til enhver tids gjeldende norm.

Det uforanderlige

Mennesket kan svært ofte frykte endring. For å motvirke dette er det svært viktig- etter mitt syn – for konservative å være verdikonservative (ikke institusjonskonservative) der et tradisjonelt verdisett skaper harmoni i tilværelsen, mot brå forandring. Til sammenlikning vil det for liberalere være viktig å være prinsippfaste mot lover og liberale verdier, som representerer det uforanderlige. Det ene utelukker ikke det andre, liberalisme og konservatisme, men de har forskjellig utgangspunkt som kan by på ulike løsninger. Og – selvsagt finnes det ulike løsninger innenfor retningene også. Er for øvrig uenig i siste setning hos Dorskheim. Her treffer han nerven i konservativ liberalisme, og er nettopp det etterstrevbare til å fullbyrde.