Latter og tilstøtende emner

                                                                   

-  et essay.

Latter er ikke bare latter.

Fett er ikke bare fett. Mat er ikke bare mat. Utgangspunktet for denne artikkelen er blant annet et utsagn fra Rolv Wesenlund. Han mente noe sånn som at man kunne observere ulike typer lattere. Det er jeg het enig i han i, selv om han sa det først. Denne artikkelen vil lufte noen tanker om humor, med utgangspunkt i syn jeg har, med tilstøtende emner Er ingen ekspert, men tillater meg å ha noen tanker om emnet – erfart gjennom årenes løp, både scenisk og privat. Noe kan overlappe med ting jeg har sagt tidligere. Jeg har ikke et avklart syn på alt innenfor humor, men vil ta opp noe jeg mener er 

former for enkelte grunnprinsipper – uten å bli for rigid.

Sjangertilhørighet

Mitt utgangspunkt for humor kan kanskje deles i tre: Satire, observasjonshumor og absurdisme. Jeg er mer og mer opptatt av at humor skal være noe gledesfylt og fint. Jeg liker det skarpe, men det skal som sagt likevel være til å leve med for impliserte parter, og det skal aller helst ha en godlynt og aktverdig intensjon. Det skal ikke være umoralsk. Selv har jeg nok vært skarp i årenes løp, men jeg har alltid forsøkt å unngått å være slem eller uberettiget.

Norsk humor

Har alltid hatt et godt øye til norsk humor. Dette skyldes blant annet at humor er kontekstavhengig, og siden vi lever i Norge har den norske offentlighet vært noenlunde fattbar. Beveger man seg til Sverige og Danmark kan humoren fortone seg mer humørløs for noen, men det er den eller kanskje   ikke. Det skyldes blant annet at vi ikke helt forstår svensk og dansk samfunnsliv, og det er derfor svært vanskelig å si noe omfor utenforstående . Jeg liker bedre svensk enn dansk humor, noe som – som sagt – henger mer sammen med at jeg bedre forstår svensk samfunnsliv – selv om det kanskje også henger sammen med bedre humor der, enn i Danmark. Men det er langt fra sikkert. Jeg tror for øvrig noe av kjennetegnene ved dansk humor er at de er opptatt av menneskelige dårskaper, noe som kanskje henger sammen med en mer gjennomtrengende borgerlig kultur i Danmark, enn ellers i skandinavia. Siden de har flere borgerlige idealer, tøyser de mer med avvik fra konteksten. Og menneskelige dårskaper liker jeg det raljeres om! Men – dette er bare teorier, og kan ettergås av den ekstra interesserte leser. Alt i alt – Norge er et humoristisk folkeslag, og det er flott! Jevnt over har vi en fin humor i Norge. Dette er en utvikling som bare har tiltatt med årene. Og – det er i all hovedsak flott. Men:

Verden er ikke en revyscene

TV-utvikling og sosiale media har bidratt til at vi alle har lyst å tøyse. Men verden er ikke en revyscene. Alle kan tøyse, men vi er ikke alle komikere. Vi må passe oss for å ikke være slemme, i form av regelrett drittslenging uten andre kvaliteter ved utsagn eller snakk, enn drit. Vi ser for mye av dette, mener jeg. Blant annet henger dette sammen med et større gjennomslag for ironi i Norge, enn andre verdenshjørner. Jeg er nok ironiker selv, men liker bedre sarkasme enn ironi – noe som jeg kan si er om ved en annen anledning. Og jeg er kanskje heller ikke en strømlinjeformet ironiker. Hovedpoengene med enklte typer latter er at det frambringer et «hø, hø, hø» - skadefryd enkelte ganger, noe jeg alltid har mislikt. Jeg har alltid mislikt det, selv om man skal ta kornet – hvilket jeg alltid har likt. Men alt med måte, aldri ytterligheter. Vi må passe oss for å ikke le for mye av andre, selv om noe er porsjonsvis greit overfor enkelte. Satire har alltid  raljert over maktmennesker og menneskers dårskaper, og det mener jeg fortsatt er ettertrevbart – selv om man også skal passe seg for å ikke slenge seg på alle andre, noe massiviteten i sosiale media innbyt til.

Tanker om mobbing

«Aldri gå til ytterligheter,» dette er en viktig leveregel innenfor humor, politikk, musikk og andre områder – mener jeg. Man kan være nyskapende, men kanskje ikke revolusjonær? Mister humoren totalt tannløshet er den kanskje ikke morsom lenger, men er det mobbing? Mitt hovedanliggende for å motvirke mobbing, er at gjentakelse bør unngås. At ting er vedvarende er et viktig kriterium for å kalle noe mobbing, jf. Vanlige definisjoner. Når 10 sier det samme – eksempelvis i sosiale media – kan det fortone seg som mobbing, selv om det kommer fra ulike hold. Dette bør motvirkes. Hva gjelder komikere, synes jeg de skal unngå å raljere over samme person eller fenomen, selv om man har «funnet en god figur.» Særlig når det gjelder enkeltpersoner. Man må rett og slett besinne seg. Dette for å redusere belastningen for enkeltpersoner, som kan være konkrete, navngitte. Dette er mitt klare ideal, at gjentakelse bør unngås. Så kan man spørre, hva er gjentakelse: Kan parodi over samme person være gjentakelse. Ja, i utngagnspunktet er det jo det. Men viktigere – et språklig uttrykk som en person har, og som man gjentar til det kjedsommelige, er langt mer uaktverdig enn om man parodier sider ved personer som bidrar til å kaste nytt lys over vedkommende. Men – mine tanker om mobbing er grad av gjentkelse, hovedsakelig. Satiren har alltid vært raljerende, men krenkelse kommer først ved grad av forfølgelse – i hovedsak.  Hva har dette med latter å gjøre: Jo, en latter som er totalt blottet for omtanke eller er direkte stygg, har ingenting med humor å gjøre – særlig hva gjelder enkeltpersoner. Latteren sier ofte mer om mobbing, enn en komikers utsagn.

Mine humoristiske åndefedre

Idealer er viktige å ha, men på et stadiet er det kanskje vel så viktig å frigjøre seg fra idealer for å dyrke ens egenart – etter man er opplært. Man virker da innenfor ytterlighetenes grenser, selm om man kan være nyskapende og kompromissløs. Jeg har alltid hatt respekt for tradisjon og det klassiske. Ikke det gammeldagse, hvilket ses på med ulike øyne – og svært mange ganger har jeg stusset over enkeltes meninger om hva som er «gammeldags.» Rolv Wesenlund hadde i sin tid et svært viktig poeng, da han advarte komikere fra å fjerne seg fra det universelt komiske og det tradisjonsbundne humor. Etter Rolv Wesenlunds død synes jeg humorutviklingen i Norge har blitt bedre, vi er bedre på humor nå, enn for eksempelvis 10 år siden. Mine åndefedre innenfor humor er Rolv Wesenlund, Trond Kirkvaag/ KLM/ Lystad & Mjøen, Monty Python og Jespersen/ Frøland/ Paus – som jeg synes er verd å ses i sammenheng. Vi ser folk med ulike briller, men for meg er dette riktig. Selvsagt finnes det sikkert elementer av «Åpen post» i det jeg liker, selv om det langt ifra er noe forbilde – selv om jeg synes «Uti vår hage I» er det beste fra dem, en real sekser. Dessuten finnes det lokale helter: Løgnaslaget, Stavanger Revyteater og Dozerne. Dette er mine åndefedre innenfor humor, jeg følger alt for lite med i utviklingen – det skal bedres. Jeg kunne pekt på nyere komikere i denne sammenheng, men unngår det her. Men – jeg mener det finnes mange flinke nye, selv om jeg følger for lite med. Et generelt utviklingstrekk er at jeg setter stadig større pris på kvinnelige komikere. Dette skyldes nok blant annet at gutta har en stadig større trang til å kjekke seg – generelt. Jeg mener at enhver komiker i en eller annen forstand skal by på seg selv – det er ikke alltid gjeldende, verken nå eller tidligere.

Latter som bør unngås

Noen ganger frambringes latter som jeg mener har lite med varme og humor å gjøre. Dette misliker jeg svart sterkt. Hva var det egentlig vi lo av?  Er det bare å le, er all latter av samme slag? I denne sammengheng misliker jeg å måle grad av latter. Man kan kose seg voldsomt ved å le inni seg. Som sagt – skadefryd-latteren bør unngås.  Jeg har mer på hjertet, og kanskje kommer det en oppfølger til dette essayet.