Framtiden for britiske Liberaldemokratene?

Den britiske koalisjonsregjeringen av De konservative og juniorpartner Liberal-Democrats sliter på meningsmålingene. Det går nemlig trått i britisk økonomi, selv om det lysner litt. Undertegnede har tro på snuoperasjonen av britisk økonomi. Er det likevel på tide at Liberal-Demokratene trekker seg fra koalisjonen, og heller søker samarbeid med Labour? Eller skal de fortsette til neste nyvalg, for å deretter søke samarbeid med Labour? Eller skal de gå inn i en ny valgomgang med de konservative? Hestekuren i britisk økonomi bør bare godtas dersom det på sikt kan bringe økonomien på fote igjen, for å deretter bruke veksten til å utlikne forskjeller
 i landet som for mange fortoner seg som et brutalt klassesamfunn. Da kan samarbeid med Labour på lengre sikt være det riktige, samtidig som dagens samarbeid med de konservative er høyst nødvendig.   

Meningsmålinger viser at Liberaldemocrats i november og desember i all hovedsak ligger an til å få mellom 8 og 10 representanter i Westminister. Omtrent 50 taburetter forsvinner for Liberaldemocrats, i forhold til kanonvalget i 2010. Dette er ganske stabil, om enn lav oppslutning om Liberaldemocrats, i henhold til hva partiet fikk i september. En meningsmåling som ble presentert i tabloidavisen Sun 27. september viser en oppslutning på 41 prosent for Labour, 32 prosent for The Conservatives – og 9 prosent for Liberal-democrats. En meningsmåling som ble presentert i The Guardian 24. september viser også en oppslutning på 41 prosent til Labour, 31 prosent til The Conservatives og 14 prosent til Liberal-democratene. Og i en meningsmåling i The Telegraph 18. september viser at 45 prosent støttet Labour, The Conservatives støttes av 30 prosent, og Liberal-democrats støttes av 10 prosent. Liberal-demokratenes gjennomsnitt på disse målingene er altså: 9 + 14 + 10 / 3 = 11 prosent. Dette er langt under valgresultatet i 2010, som gav de britiske liberale ufattelig høye 23,0 prosent av stemmene, og 62 av 650 seter i nasjonalforsamlingen. At et parti som får om lag 25 prosent av stemmene, bare forsynes med under 10 prosent av setene i nasjonalforsamlingen, skyldes jo den britiske valgordningen som ivaretar representasjonen til de to største partiene. Dette skal ikke diskuteres direkte i denne artikkelen. Det som imidlertid skal ses nærmere på er følgende; Er det på tide at Liberal-Demokratene trekker seg fra koalisjonen, og heller søker samarbeid med Labour? Selv foretrekker jeg liberale partier som søker samarbeid til høyre (konservative og kristeligdemokratiske partier), dernest til venstre: sosialdemokratiske partier. Partiet utfordres nå av et fjerde parti, viser den siste meningsmålingen fra 7. desember. Der får Labour 43 prosent, De konservative 32 prosent, Liberaldemocrats 10 prosent – og UKIP 9 prosent. UKIP (UK independence party) er et EU-skeptisk høyrepopulistisk liberalistisk parti, som nok stjeler mye av Liberaldemokratenes velgergrunnlag: Skotske og walisiske valgdistrikt. Dette på tross av at politikken de fører er noe ganske annet enn pro-EU partiet Liberaldemocrats, som ellers er et sentrumsorienter liberalt parti. Men Liberaldemocrats henter i stor grad sin tilslutning fra protestvelgere, samt velgere som ønsker et løsere forhold mellom England og de omkringliggende landene i samveldet. Dette gjør at Liberaldemocrats i øyeblikket er i ferd med å forvitre. 

Statsbudsjettet 2012

Den britiske regjeringen gjennomførte omfattende sparereformer, som innebar kraftige kutt i offentlig velferd, da statsbudsjettet for 2012 ble lagt fram. Dette for å bane veien for skattereduksjoner, som har til hensikt å stimulere britisk økonomi. Det er altså en dynamisk skattepolitikk man er ute etter, som på lang sikt kan brukes til å øke offentlig velferd – eller ytterligere skattereduksjoner. Det er dette veivalget Liberaldemocrats står overfor. De fleste økonomisk liberale er vel enige om at britene trengte denne innstrammingen, for å få landets haltende økonomi på fote igjen. Fra april 2013 skal toppskatten reduseres fra 50 prosent, til 45 prosent. Bunnfradraget skal fra januar 2013 økes med omtrent 1000 pund, til 9205 pund, for å lette skattetrykket for de med lave inntekter. 24 millioner briter vil derfor på årsbasis få rundt 2500 kroner mer å rutte med. Fra april 2013 vil det ikke lenger være mulig for pensjonister å ha en skattefri inntekt på omtrent 10000 pund i året, før de blir skattlagt. De må betale skatt fra første penny. 300.000 briter som tjener høyere middelinntekter får en høyere skattesats fra april 2013: Innslagspunktet på 40 prosent skatt reduseres fra 42475 pund til 41450 pund. Størrelsen på pensjonsutbetalinger holdes på dagens nominelle nivå, en politikk som ble knesatt ved statsbudsjettet i 2012. I praksis betyr dette en realnedgang i pensjonene, på grunn av inflasjon. Dette har kanskje vært en hard sak å svelge for konservative representanter og velgere, som tradisjonelt har vernet om honnørene. Barnebidraget forsvinner helt for husholdninger som tjener over 60.000 pund årlig. Folk får full utbetaling hvis du tjener opp til 50.000. Deretter vil barnebidraget falle for en prosent for hvert 100 pund opp til 60.000. Regjeringen forsøker å kutte i offentlig byråkrati, men forutsatt lite hensiktsmessige innrettede datasystemer for dette systemet, stiller jeg meg meget skeptisk til om ikke innsparingene forsvinner i mer byråkrati. Da synes jeg heller det hadde vært hensiktsmessig å innføre en generell reduksjon. For som Kåre Willoch sier: - Barnetrygden skal utlikne forskjeller mellom dem som har barn og dem som ikke har barn. Underforstått, barnetrygden skal ikke benyttes til å omfordele inntekter mellom såkalte samfunnslag. Selv om klassedelingen er markant i Storbritannia, synes jeg omfordeling kan gjøres på mer hensiktsmessig måte. Når det gjelder de økonomiske utsiktene så regner uavhengige byråer med at veksten vil være på 2 prosent i 2013, og 2,7 prosent i 2014. I 2015 og 2016 vil veksten trolig være 3 prosent. I eurosonen som helhet er veksten anslått til å være mellom 0,5 prosent til minus 0,3 prosent. Den britiske inflasjonen vil gå ned med 1 prosentpoeng, til 1,9 prosent. De langsiktige virkningene av budsjettet spås derfor til å være positive, selv om et statsbudsjett langt derifra alene kan ta æren for dette. Når det gjelder arbeidsledigheten er den i dag på 8,7 prosent, men forventes å falle til 6,3 prosent i 2016 – 2017. bedriftsbeskatningen blir lettere, i håp om å skape nye bedrifter. Skattesatsen ble senket fra 24 til 22 prosent. De rike slipper imidlertid ikke unna uten skatteskjerpelser; Det blir blant annet høyere beskatning av de dyreste boligene. Dette er bare noen nøkkelpunkter fra statsbudsjettet.

Liberal-demokratenes statsråder

Det britiske systemet er slik at det utelukkende er representanter i parlamentet som kan rekrutteres til statsrådsposter: Er du ikke representert i parlamentet, så er du også utelukket til en ministerpost. Partiet har 5 av 23 ministre. Øverst troner visestatsminister Nick Clegg, som ikke har andre oppgaver i regjeringen enn å være visestatsminister. Vi kan jo starte med Nick Clegg.

Nick Clegg

Lederen for liberaldemokratene ( fra 2007-) er for øyeblikket «desputy minister of Great Britain and Northern Ireland,» som på norsk best kan karakteriseres som «minister for samveldet.» Ministerposten krever at vedkommende jobber svært tett med statsministeren. De har fine titler i Storbritannia, han er blant annet «Lord-president for rådet,» som har som oppgave å jobbe med politiske og konstitusjonelle reformer i koalisjonsregjeringen. Han har representert Sheffield Hallam siden 2005, der de tok en dundrende seier med over 50 prosent av stemmene, i det historisk konservative valgdistriktet. Tidligere var han medlem av Europaparlamentet, og han er en prisbelønt journalist for «Financial Times.» I tillegg til parlamentariske roller, har han vært en bidragsyter til mange pamfletter og bøker om politiske saker. Han har også hatt en rekke jobber, inkludert ski-instruktør og vært bankfunksjonær i Helsinki. Han har studert ved Universitetet i Camebridge, Universitetet i Minnesota – samt ved skole i Belgia. Han snakker flytende engelsk, fransk, nederlandsk, tysk og spansk (!). Vi kan jo spørre oss hvorfor han ikke ble utenriksminister? Det var derfor kanskje litt parodisk at han ble valgt som talsperson for hjemlige spørsmål, før han entret regjeringssamarbeidet. Han er ellers en beslått mann, hans formue estimeres til å være rundt 20 millioner NOK. Han beklaget i september 2012 at han brøt valgløftet fra 2010, om ikke å høyne studieavgiften. Clegg (1967-) er født i Buckinghamshire, som tredje av totalt fire barn.

Tidlige år og familie

Familien Clegg er på sin fars side av adelig herkomst, fra Øst-Europa. Han mor er nederlandsk. Og hans engelske bestefar Hugh Anthony Clegg var redaktør i British Medical Journal i 35 år. Hans mor lærte han til å være skeptisk mot den tradisjonelle klassedelingen av det britiske samfunnet.

Utdannelse

Clegg var utdannet ved to uavhengige skoler; ved Caldicott Skolen i Farnham Royal i sørlige Buckinghamshire, og senere ved Westminister skolen i sentrale-London. Som 16-åring var han utvekslingsstudent i Munchen. Han hadde et friår som ski-instruktør i Østerrike, før han begynte på universitetet i Camebridge i 1986, hvor han studerte arkeologi og antropologi. Han var aktiv i studentteatret. Han var også kaptein på sitt college tennislag, og medvirket i menneskerettighetsorganisasjonen Survival International. Sommeren 1989 var han bankfunksjonær i en finsk bank i Helsinki. Etter universitetet ble han tildelt et stipend for å skrive en oppgave innenfor politisk filosofi om den grønne bevegelsen, ved universitetet i Minnesota. Så flyttet han til New York, for å jobbe i det progressive liberale magasinet «The Nation.» Så arbeidet han i Brussel en periode, der han jobbet med bistand til tidligere Sovjetland. Han tok sin andre mastergrad ved College of Europe i Bruges, et universitet for europeiske studier i Belgia, hvor han for øvrig møtte sin kone, Miriam Gonzalez Durantez. En rettsviter og datter av spansk senator.

Publikasjoner

Clegg har skrevet et stort antall pamfletter og bøker. Sammen med Dr. Richard Grayson skrev han en bok i 2002 om viktigheten av devolusjon i utdanningssystemet, basert på komparativ forskning i Europa. Han skrev en kontroversiell pamflett for «Center for European Reform,» der han forfektet devolusjon og evolusjon i den europeiske union. Han var også bidragsyter til «Orange Book,» hvor han forfektet markedsliberale løsninger for å reformere den europeiske union.  

Medlem av Europaparlamentet (1999 – 2004)

Clegg ble valgt til den ledende liberaldemokratiske kandidaten for East Midlands I 1998. Da han ble valgt i 1999 var han den første liberale parlamentarikeren som ble valgt fra dette distriktet, siden 1931. Som medlem av Europaparlamentet jobbet han med kampanjen for parlamentarisk reform, som vektla reformer vedrørende utgifter, transparens og ansvarlighet i Europaparlamentet. Han ble talsmann som handel og industri for den europeiske liberale demokratiske reformgruppe (ELDR). I 2002 forlot han Brussel, der han i et innlegg i The Guardian argumenterte for at han ville få utrettet mer på hjemmebane.  I løpet av hans periode i Europaparlamentet arbeidet han for at pensjonister skulle få en mer meningsfull og aktiv pensjonisttilværelse. Etter han forlot Europaparlamanetet bedrev Clegg noe lobbyvirksomhet, før han ble valgt inn til parlamentet i Westminister i 2005.

Parlamentsrepresentant fra 2005

Clegg vant parlamentsvalget i 2005 med over 50 prosent av stemmene. Cleggs valgkampsaker var lokal trafikkavvikling, gjenvinning, boligbygging og helse. Han bekjempet nedleggelsen av lokale tjenester som brannstasjoner og postkontor.  Da han ble valgt inn i parlamentet, ble han valgt til partiets talsperson om Europa. Hans evne til å forankre praktiske spørsmål i liberale verdier gjorde at man raskt spekulerte om han ikke var en framtidig leder for liberaldemokratene? I etterkant av liberaldemokratenes leder Charles Kennedys avgang 7. januar 2006, var han utpekt som en verdig arvtaker. Clegg pekte imidlertid på representanten Sir Menzies campbell, og dermed var hans lederkandidatur inntil videre avblåst. 

Liberaldemokratenes talsperson for hjemlige spørsmål

Etter lederskiftet i 2006 ble Clegg forfremmet til talsperson for hjemlige spørsmål, og erstattet Mark Oaten. I denne jobben forfektetet Clegg liberaldemokratenes forsvar av sivile rettigheter, der han blant mye annet kjempet mot identitetskort og registrering av uskyldige personers DNA, selv om det så skulle forhindre terrorisme. Han arbeidet for fengselsreform, et liberalt perspektiv på immigrasjon, og forsvarte menneskerettigheter mot angrep fra nesten enhver politisk fløy. I januar 2007 lanserte Dlegg kampanjen «We Can Cut Crime!» Dette var en handlingsplan for å få bukt med kriminaliteten der hvor Liberaldemokratene hadde det politiske lokalansvaret.

Sir Menzies Campbell sin resignasjon

Clegg skapte furore da han vekjente seg lederskapsambisjoner på Liberaldemokratenes partikonferanse i 2007. Dette etterfulgte økende mediaspekulasjon vedrørende Sir Menzies Campbell lederskap. 15. oktober 2007 trådte Campbell til siden, og sa at: - Lederskapsspørsmålet forhindret videre framgang for partiet.

Leder for Liberaldemokratene fra 2008

Etter at Campbell sluttet ble Clegg ansett av media som hovedkandidat til ledervervet. BBC sin politiske redaktør, Nick Robinson uttalte at valget ville bli et jevnt løp mellom Clegg og Chris Huhne, som stod i mot campbell i 2006-valget. Fredag 19. oktober  2007 lanserte Clegg sitt kandidatur til ledervervet. Kandidatene braket sammen, selv om de var enige på en rekke saksfelt. Men det var Clegg som stakk av med seieren, 30. januar 2008. I det man kan kalle sin tiltredelsestale, erklærte Clegg at han innehadde «et liberalt temperament, og at han trodde på Storbritannia som et tolerant og pluralt samfunn.» Han erklærte at målene var å forsvare «sivile rettigheter og beskyttelse av miljøet.»  I et intervju med «BBC radio 5,» morgenen etter valget, sa Clegg at han «ikke trodde på Gud, men hadde den dypeste respekt for alle troende.»  Clegg innrømmet for magasinet GQ  i mars 2008 at han hadde ligger med over 30 kvinner. Den eldre Liberaldemokratiske parlamentsrepresentanten Lembit Opik forsvarte Clegg, ved uttalesen: Du kan være et menneske, selv om du er partileder.»   

A winning team

Da Clegg ble valgt som partileder, utpekte Clegg sin tidligere rival Chris Huhne til å etterfølge han i posten som talsperson for hjemlige spørsmål. Vince Cable fortsatte som finanspolitisk talsmann. Mediakommentatorer noterte seg at Clegg-Huhne-Cable trioen var et effektivt politisk team for de kommende årene. Av hans mange uttaleser er det noen som blir stående: «Jeg tror at hver enkelt person er ekstraordinær. Tragedien er at vi har innredet et samfunn der altfor mange mennesker ikke får oppleve sitt ekstraordinære potensiale. Mitt syn – det liberale syn – er at regjeringens jobb er å sørge for at de får det. Ikke fortelle folk hvordan de skal leve livene sine. Men å gjøre valgene mulig, til å realisere potensialet, uavhengig hva målene er. Vi må utfordre særinteresser, bryte ned privilegier.»

Holdningen til andre partier

I Underhuset konsentrerte Clegg seg om å angripe Labour og statsminister Gordon Brown, men høsten 2009 begynte han å konsentrere seg om David Cameron, og dets konservative leder. Clegg avvise et forsøk fra Cameron, at de to partiene skulle arbeide sammen. Clegg argumenterte for at De konservative var vidt forskjellig fra Liberaldemokratene, og at Liberaldemokratene var de sanne progressive i britisk politikk.

Politikkens innhold

Cleggs plattform for Liberaldemokratene har vært å modernisere partiet, på samme tid som han har ønsket å opprettholde partiets politiske og filosofiske liberale tradisjon. Siden han har blitt leder har han forfektet flere valg for ventelistepasienter, blant annet å gi dem mulighet for å bli behandlet i det private markedet, underr statlig finansiering.  Han har gått inn for «substansiell skattekutt, for å beholde pengene i folks lommebøker,» bedre miljøpolitikk, faste parlamentsvalg og overføre mer makt til lokale styringsorganer. Clegg har gått inn for kutt i forsvarsprojekter som for eksempel utviklingsprosjekter av Eurofighter.

 Minister for samveldet fra 2010

Clegg ble minister for Samveldet 11. mai 2010 i kraft av koalisjonsinngåelse med det britiske konservative partiet, under statsminister David Cameron.  Han har også vært minister for «konstitusjonelle og politiske reformer,» som var et nøkkelområde som liberaldemokratene forhandlet om, og Clegg har i sin nye post beholdt denne porteføljen.

Koalisjonsenigheten

Dagen etter valget i 2010 hadde ikke Storbritannia ett parti med flertall lengre. I lys av denne realiteten gikk David Cameron ut offentlig og gav et tilbud om å forhandle med Liberaldemokratene om landets første koalisjonsregjering, siden 2. verdenskrig. Clegg svarte på dette at det var etter hans syn det største partiet i Underhuset som hadde førsterett på å styre.  Hvilke politiske saker har vært kontroversielle? Først og fremst har kanskje den forhøyede studentavgiften vært en stor kamel for Liberaldemokratene å svelge. 12. oktober 2010. Et annet nederlag for Liberaldemokratene har vært å forkaste reformen av «House og lords,» noe de måtte gjøre i august 2012.

Danny Alexander

Danny Alexander (f. 1972) er vise-finansminister. Porteføljen innebærer finans og økonomi. I Storbritannia har de en særegen ordning, der de opererer både med en finansminister (”Chancellor of the Exchequer”)  og en visefinansminister (”Chief Secretary of the Treasury”). Stillingen som visefinansminister ble opprettet i 1961, og har til hensikt å avlaste byrden og arbeidsmengden til finansministeren. Stillingen innebærer å forhandle med departementene om budsjettet, fastsette størrelsen på offentlig sektor og velferdsreformer. Alexander har vært valgt inn fra valgkretsen ”Inverness, Naim, Badenoch og Strathspey,” fra 2005. Valgkretsen ligger sørøst i Skottland, der Liberaldemokratene har vunnet overlegent foran Labour ved de to siste valgene. I sin første parlamentsperiode var han en av partiets ledende opposisjonspolitikere, hvor han i parlamentet arbeidet med arbeid og pensjon. Han var i tillegg stabsjef for Nick Cleggs medarbeidere i parlamentet, og leder og hovedbidragsyter i utvalget som jobbet fra partiets partiprogram, 2007 – 2010. Alexander var blant de fire liberaldemokratene som forhandlet fram regjeringsplattformen sammen med De konservative.Han ble først utnevnt som statsråd for Skottland, men i slutten av mai 2010 ble han visefinansminister etter at David Laws (LibDem) trakk seg. Alexander ble født i Edinburgh, og er oppvokst i Skottland. Han har sin utdannelse innenfor ”Filosofi, politikk og økonomi” ved St. Anne’s College, Oxford. 

Parlamentsrepresentant fra 2005

I 2005 ble Alexander for første gang valgt til å sitte i parlamentet, der ble han en partitalsmann innenfor saker som dreide seg om arbeid og pensjon. Han har også hatt en rekke andre verv i partiet, perioden 2005 – 2010. I etterfølgelsen av valget i 2010 ble Alexander tilsluttet forhandlingsteamet som forhandlet med De konservative, sammen med sine partifeller Chris Huhne, David Laws og Andrew Stunell. Han ble først utnevnt til minister for Skottland, siden inntok  han posten som visefinansminister – etter at David Laws trakks seg 29. mai 2010.

Mer selvstyre for Skottland

Da De konservative og Liberaldemokratene dannet regjering, sa Skottland-minister Alexander at ”at han ville forsikre om at den britiske regjeringen kunne jobbe sammen med den skotske regjeringen og det skotske parlament” og tilføyde: ”Vi har et program for styring som vi vil ha satt ut, og som vil være til enorm fortjeneste for den skotske befolkning.” Alexander ble i kraft av å være Skottland-minister gitt myndighet til å impelementere anbefalinger til Calman Kommisjonen, hvilket var å overføre økonomisk/ fiskal makt til det skotske parlamentet” Dette var en del av avtalen mellom De konservative og Liberaldemokratene, den såkalte Scotland Bill 2011. I sine første offisielle besøk til Skottland, og møter med førsteminister Alex Salmond, ble Alexander ledsaget av statsminister David Cameron. Cameron formante om en ny begynnelse i relasjonene mellom de to parlamentene, engelske Westminister og skotske Holyrood. Han lovet å ankomme det skotske parlamentet årlig for å ta imot spørsmål. Også Cameron understreket den nye regjeringens vilje til å overlate mer fiskal uavhengighet til Skottland.

Vince Cable

Så har du Dr. Vince Cable (f. 1943), minister for forretningsliv, innovasjon og ferdigheter. Det har alltid vært god liberal politikk å skaffe seg en form for handels- og næringsminister, siden det her er muligheter for å realisere liberaleres tro på å ta i bruk markedet som løsninger på utfordringer. På individnivå er det et politikkområde som fremmer det private initiativ, skapertrang og spontanitet. Dette er for øvrig også et politikkområde hvor kunnskap sorterer under statsråden, i form av begrepet ferdigheter, og liberaleres tro på fornuft og framskritt (jf. opplysningstidens idealer), er også et område hvor man kan fremme liberal politikk. Vince Cable har vært medlem av parlamentet siden 1997. Universitetsøkonomen ble rådgiver for den kenyanske regjeringen i 1966. 69-åringen har også bak seg en framgangsrik periode i forretningslivet. Han var sjefsøkonom for Shell perioden 1995 – 1997. Hans politiske bakgrunn er ikke ensartet: På 1970-tallet var han aktiv i partiet Labour (Arbeiderpartiet). I 1982 ble han tilsluttet det nyopprettede sosialdemokratiske partiet, som i 1988 – sammen med The liberal Party – dannet Liberal Democrats. Han klarte ikke å vinne parlamentsplass i 1983, 1987, 1992, inntil han vant mandatet i Twickeham i 1997 – en sterkt borgerlig valgkrets, der det desidert nest største partiet er De konservative.  Cable var blant annet partiets økonomiske talsmann i perioden 2003 til 2010.Cable startet sin universitetskarriere med naturvitenskap på Camebridge University, før han endret studieretning til økonomi. Han ble president i «The Camebridge Union i 1965» - en organisasjon som kan betegnes som en debattklubb/ studentersamfunn. Han fikk sin PhD-grad i 1973 fra Universitetet i Glasgow, og studerte videre ved Camebridge. Han underviste i et tidsrom ved Universitet i Glasgow, samtidig som han var tilknyttet London School of Eceonomics. I perioden 1966 til 1968 var han minister i den kenyanskeregjeringen. På 1970-tallet var han spesialrådgiver for industriminister John Smith. Han har hatt en rekke politiske verv hos Liberaldemokratene.

Edward Davey

Davey (f. 1965) er minister for energi og klimaforandring. Det har vært god liberal politikk å sørge for miljøvern, fordi det handler om eksternaliteter: folk tar ikke den reelle kostnaden av varen, men lemper kostnadene over på andre – fellesskapet. Davey har vært parlamentsmedlem for Kingston og Surbiton siden 1997 – en valgkrets i Londons forstad, hvor også De konservative er det desidert nest største partiet. Statsrådsposten har han hatt siden 2012.  Han ble uteksaminert med en bachelorgrad I «Filosofi, politikk og økonomi»  som 23-åring. Som tenåring jobbet han på en svinefarm, og hos apotek-kjeden Boots.  I 1989 ble han ansatt av liberaldemokratene som økonomisk forsker, mens han tok sin mastergrad i økonomi ved Birkbeck College, London. Under denne perioden foreslo han å gjøre nasjonalbanken uavhengig, en politikk som ble implementert av Labour I etterkant av valget I 1997. I 1993 ble han ledelseskonsulent ved Omega Partners, inntil han ble valgt inn i parlamentet i 1997. Han representerer den tidligere valgkretsen Surbiton, der han slo ut den De konservatives kandidat. Han ble gjenvalgt med enda større margin ved valget i 2001. Liberaldemokratene har framholdt behovet for å investere i offentlig sektor, spesielt i utdanning, og nødvendigheten av å øke skattene for å klare dette – hvilket har blitt kjent under slagordet penny on income tax to pay for education. Liberaldemokratene ville øke støtten til utdanning med 3 milliarder pund (omtrent 36 milliarder NOK), ved å øke basisskatten fra 22 pence til 23 pence per pund – altså 1 prosentpoeng. Davey anses som hjernen bak denne politikken. Han var også en av bidragsyterne til «The Orange book» (2004) sammen med Vince Cable og Nick Clegg. Bokens ulike artikler vektleegger overordnet konkurranse og valgfrihet i flere av samfunnets utfordringer: Helsevesen, pensjoner, globalisering, miljøvern, sosial- og jordbrukspolitikk, lokalstyre, EU og fengselsvesenet. Boken anses for ettertiden å være mer økonomisk liberal enn hvilket syn Liberaldemokratene i etterkant har forfektet. Davey forfattet artikkelen om «liberalisme og lokalt styre.» Davey ble talsperson for finanssaker av Liberaldemokratenes mangeårige leder Paddy Ashdown (leder 1988 – 1999). Dette var en post han fortsatte i, mens Charles Kennedy ble Liberaldemokratenes leder. Han ble i 2005 partiets talsperson for utdanning og ferdigheter i 2005, før han ble talsmann for handel og industri i mars 2006. Han har også hatt en rekke formelle verv innad i partiet: I desember 2006 etterfulgte han Norman Lamb, og ble stabssjef for deværende partileder Menzies Campbell. Davey er i dag formann for kampanje og kommunikasjonskomiteen. Davey har også engasjert seg i kontroversielle kontroverser, for eksempel da han uttalte at det var «tid for te» med Taliban i 2009. Tidligere har han vært tilknyttet departementet før Forretning, innovasjon og ferdigheter, der han har hatt ansvaret for arbeidsrelasjoner, konsument og post-saker. 3 februar 2012 etterfulgte han Chris Huhne, og ble statsråd for energi og klimaforandring. 

Michael Kevin Moore

Michael Moore (f. 1965) er minister for Skottland. Det har alltid vært god liberal politikk å ta vare på selvstyre og minoriteter. Han representerer valgkretsen Berwickshire, Roxburgh og Selkirk, sør I Skottland, og har gjort dette i hvert fall siden 2005 – der partiet har ligget et stykke foran nummer 2-partiet De konservative. Statsrådposten har han hatt siden koallisjonsregjeringens tiltredelse, 29. mai 2010. Moore kom i partiets førersete fra og med 2005, der han har arbeidet med spørsmål rundt forsvar, utenrikssaker, utviklingsarbeid, og selsvagt Nord-Irland og Skottland. Et par måneder etter regjeringsdannelsen ble han minister for Skottland. Siden han inntok regjeringskontorene har han oversett implementeringen av økt skotsk selvstyre, den såkalte Skottland-akten 2012. Etter at han ble innvalgt i parlamentet har han vært partiets talsmann for skotsk økonomi, og vært medlem at parlamentets skotske komité, før han ble partiets transportpolitiske talsmann. Etter at Charles Kennedy overtok lederkapet i partiet i 2001, har han vært talsmann for utenrikspolitikken, senere forsvarspolitisk talsmann. Under Menzies Campbells lederskap ble ansvaret utenrikssaker, og under Nick Clegg ble han omplassert til internasjonal utvikling. Han er kåret av avisen The Telegraph som partiets 13. mest innflytelsesrike person i partiet, september 2010.

Liberal-demokratenes historie

Liberal Democrats (ofte forkortet Lib Dem) er et britisk liberalt parti i Storbritannia, dannet 1988. Partiet er en sammenslutning av Det sosialdemokratiske parti og Det liberale partiet, der det liberale partiet har røtter tilbake til 1700-tallet. Det sosialdemokratiske partiet brøt ut av Labour i 1981, der jeg vil anta årsaken var tidligere Labour-leder Neil Kinnocks radikale taktomskifte. Siden dannelsen har partiet vært det tredje største i Storbritannia. Fra og med parlamentsvalget i 2010 har partiet hatt 57 taburetter i nasjonalforsamlingen, House of Commons. Lederen har siden 2007 vært Nick Clegg. Partiet er med i de internasjonale foreningene Den liberale internasjonale og Det europiske Liberaldemokratiske- og reformpartiet. Søsterpartiet i Norge er Venstre. Siden mai 2010 har Liberaldemokratene sittet i koallisjonsregjering med De konservative. Det har ikke alltid vært like lett å plassere partiet langs en høyre/ venstre akse, der de har inntatt politiske standpunkt både til høyre og venstre for sentrum, men partiet har i etterkrigstiden markert seg som et venstreliberalt parti i europeisk internasjonal sammenheng. Cleggs lederskap og kompaniskapet med De konservative har nok ført til en høyredreining av partiet, sammenliknet med deres historiske ståsted. Ellers vil jeg understreke at jeg er en varm forsvarer av Nick Clegg.

Superstjerne Bjørnson

«Hei, hipp, hurra, som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere» Dette er vel ikke akkurat en tekst av Bjørnstjerne Bjørnson, selv om han i dag ville feiret 180 år.

Ingen – null – norske institusjonsteatre har hatt Bjørnstjerne Bjørnson på repertoaret dette året. Det er tragisk, siden det i år har vært jubileum for en av de største mennesker innenfor norsk åndsliv – som også markerte seg sterkt internasjonalt. Bjørnson var en bauta innenfor politikk, diktning og åndsliv Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnstjerne Bjørnson (1832 -1910) var en liberaler, riktignok før sosialismen ble oppfunnet. Han førte i sin samtid viktig Venstre-politikk, selv om det er uvisst om han i dag ville vært liberaler. Men jeg tror det, for han hadde også betydelige konservative strømninger i seg.  Det var mange politiske saker han var veldig engasjert i, men Bjørnson var for det meste opptatt av at diskriminerte og undertrykte minoriteter skulle få sine rettigheter. Han var Venstre-politiker og derfor i sin samtid radikal. Han var veldig engasjert i saker som dannelsen av Venstre, kampen for folkestyre, opphevelse av unionen med Sverige, og allmenn stemmerett. Selv var han også veldig opptatt av kvinners rettigheter i samfunnet, og kampen for landsmålet. Han reiste mye rundt og holdt brennende taler og var opptatt av alt som rørte seg i tida; sosiale forhold, moral og religion. Attensytti- og åttiårene ble den voldsomste kamptiden i Bjørnsons liv. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, et norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han sterkt opptatt av. I syttiårene kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene. En god liberaler, som er opptatt av brytningene mellom venstre og høyre. Han var engasjert i splittelsen av Venstre i 1888. Saken var hvorvidt man skulle gi diktergasje til Alexander L. Kielland. Den moderate del av Venstre ville ikke være med på å bevilge diktergasje, en sak som var med på å splitte partiet – i Rene Venstre og Moderate Venstre.  I 1903 gikk han ut av Venstre og var med på dannelsen av Samlingspartiet sammen med Høyre. Samlingspartiet er et tidligere norsk politisk parti. Ved Stortingsvalget høsten 1903 fant Høyre og moderate krefter fra Venstre sammen. Samlingspartiet hadde angivelig front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det framvoksende sosialdemokratiet. Sentrale personer i og rundt samlingspartiet var foruten Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Michelsen og Wollert Konow. Samlingspartiet gikk i 1903 til valg på et program som blant annet inneholdt løfter om forhandlinger med Sverige, framfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken. I starten av livet var Bjørnson personlig kristen, men etter hvert ble han lei av den borgerlige dobbeltmoralen. Han var lei av menn som undertrykte sine koner og prester som trodde de var samfunnets konger og kunne gjøre hva de ville. Bjørnstjerne Bjørnsons diktning var mye påvirket av kristendommen, men som tidligere sagt tok han etter hvert mer avstand fra den. Etter fullført middelskole og examen artium fra "Heltbergs studentfabrikk" (1852) jobbet han som journalist og kritiker, og kjempet da for en norsk scenekunst. Når Bjørnson ville uttrykke sine meninger gjorde han det ofte i form av taler og foredrag. Han er blitt husket som en glimrende taler.I 1903 fikk Bjørnson Nobelprisen i litteratur. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid. Da han døde i 1910 hadde han lenge vært selve "landsfaderen" i alle nordmenns øyne.

Spektakulær Mozart

«Mozart – en teaterkonsert» i Konserthusets Zetlitz-sal var rett og slett nyskapende. 

Det hovedsakelig danske ensemblet briljerer med særpreg og presisjon, og løfter fram lokale krefter i storform. Men jeg vil raskt understreke regissørens innsats, Nicolaj Cederholm. Jeg ser at han i programbladet krediteres også konseptene, og det er nettopp konseptene som er framraganede. Helaftenen omtales som en teaterkonsert, og låner også elementer fra cabaretsjangeren, varieteforestillingen, om mye mer. Dette er for meg løsrevne numre (Kanskje også revysjangeren?), som sammen har det til felles at de framføres utelukkende musikalsk, med Mozart-temaer i seg. Dette er gjort med humor og alvor, og noe midt i mellom. Det som er så grensesprengende er deres lek med populærkulturelle fenomener, der de parodier særlig musikalske uttrykk og stilarter på en helt genuin ellevill måte. Noe skal ikke forklares, det må rett og slett oppleves. Denne forestillingen gikk du faktisk virkelig glipp av, hvis du ikke så den. Men trøst deg med at det kommer en oppfølger om ikke lenge: «Beethoven – en teaterkonsert.» Terningkast 6.

FDP – under sperregrensen?

FDP er ifølge wikipedia et klassisk liberalt parti. Det er det nok neppe, men partiet har tradisjonelt vært mer høyreorienterte enn andre liberale partier i Europa. Partiet opplever kanskje en venstredreining, nå som oppslutningen er svakere enn de verste valgresultatene i etterkrigstiden, foran det tyske valget i 2013?

Målinger utført 28. november viser 4 prosents oppslutning om partiet i de tre mest anvendte gallupbyråene, hvilket skulle – dersom dette var valgresultatet – tilsi den laveste oppslutningen i hele partiets nærmere  66 år gamle historie. Det er altså noe Wenche Myhre-aktig over partiet, for partiet kan se ut som å falle helt ut av Bundestagen når de er 66 . Kanskje partiet for godt går over i pensjonistens tilværelse? Det får jeg ikke håpe, den tyske historien har vist at det er vekstvilkår for et sterkt liberalt parti i Tyskland, selv om jeg skulle ønske FDP var mer sentrumsorientert enn hva de har vært de siste 20 årene.

FDP = FrP?

Det er vanlig med høyreorientering blant liberale partier i tysktalende land. Partiet har i likhet med de fleste andre partier variert litt på den økonomiske høyre-venstre aksen, men partiet har blitt gradvis mer høyreorientert i hvert valg perioden 1990-2002. Partiet har gått fra å plassere seg i sentrum i den europeiske partifamilie, altså noe til høyre for sentrumsskillet, til å bli et tydelig høyreparti. Jeg har ikke tallene for hva som har skjedd under ledelse av Phillipp Røsler (2011-), eller perioden etter 2002, men partiet er nok et tydelig høyreparti – og kan kanskje sammenliknes med det norske Høyre i finanspolitikken. Tatt i betraktning kontekstuelle faktorer, er det kanskje mer nærliggende å sammenlikne dagens FDP med nesten-navnebror FrP med hensyn til de facto samfunnsutforming. Også det blir imidlertid vanskelig med den norske oljeformuen, men både FDP og FrP har sterke liberalistiske trekk.     

Gjenreisningen
FDP har siden brakvalget I 2009, der partiet fikk 14,6 prosent av stemmene, deltatt som juniorkoallisjonspartner sammen med CDU/ CSU. Partiet har siden dets opprettelse i 1948 (med første valg 1949) aldri fått større oppslutning i et valg enn hva tilfellet var i 2009. FDP har i hele etterkrigstiden vært Tysklands tredje største parti, med unntak av årene 1994 – 2005. Flere spådde partiets død, med bunnoteringer ved valgene i 1994 og 1998, og CDU/CSUs regjeringskoallisjon med SPD (sosialdemokratene) på 2000-tallet, men valget i 2009 gjenreiste det som har vist seg å være et eksistensberettiget parti i det forente Tyskland. Nå spøker det imidlertid for partiet. FDP har siden 2011 vært ledet av tysk-vietnameseren Phillipp Røsler. Det var fra og med 1994 at partiet la om en kursomdreining i politikken, som i hvertfall fram til 2002 førte dem gradvis lenger til høyre på den økonomiske høyre/venstre skalaen. Partiet skulle redefineres som et reformparti (reformpartei), noe som betydde slankere stat, og partiet la til side de progressive sider av politikken, utviklet seg neoliberalt, og vektla i enda sterkere grad enn tidligere markedsliberalisme, lavere skatt, privatisering og deregulering (Søe 2000:60-75), I 1994 ønsket de reformer i sosialsektoren, der partiet vektla reduksjon i byråkrati, restriksjoner på subsidier, og redusert inntektsskatt (Roberts 1996:73). Partiet er altså et tydelig borgerlig-liberalt parti.   

Etableringen i 1948

Som etterkrigstidens som regel tredje største parti i Bundestag har FDP hatt stor innflytelse i tysk politikk. Partiet har samarbeidet både til høyre og venstre, sammen med CDU/CSU og SPD, men har de siste årtiene samarbeidet med kristeligdemokratene, CDU/ CSU. Ved opprettelsen i 1948 var velgertilstrømningen hovedsakelig fra særlig to liberale partier som eksisterte før utbruddet av andre verdenskrig, «Tysk demokratisk parti» og «Tysk folkeparti.» Største delen av den føderale republikkens historie har partiet vært på vippen, mellom de to blokkene utgjort av sosialdemokratene og kristeligdemokratene. Partiet har mer enn noe annet parti flest regjeringsår på nakken. Siden 1980 har partiet vektlegt særlig økonomisk liberalisme, med fri markedsøkonomi og privatisering som fanesaker.

Politikkens innhold
I den økonomiske politikken er partiet de mest økonomisk liberale i den tyske nasjonalforsamlingen, bundestag. Deres hovedmål er skapelse av arbeidsplasser, basert på incentiver for private investeringer. Blant flere tiltak skal dette oppnås ved redusert byråkrati, og ved fjerning av subsidier. Nasjonalgjelden skal reduseres. Partiet støtter globaliseringen. De ønsker et flatere skattesystem, på lang sikt: Flat skatt. De argumenterer for at det gjennom skattekutt vil stimuleres til vekst. I energi- og miljøpolitikken sier partiet ja takk til alle energikilder, elektrisitet skal skaffes gjennom kjernekraft, kull, olje, gass – og fornybar energi. Hovedtendensen i FDP er kritikk av staten, og konservativ og egalitær (likhetstenkende) sosialpolitikk. Slagordet deres kan oversettes med «Så mye offentlig styring som nødvendig, så lite offentlig styring som mulig.» Det som forener krefter i partiet er troen på individets frihet og skaperkraft. Gjennom partiets historie har FDP endret sin vektleggelse av henholdsvis sosial-liberalisme og økonomisk liberalisme. Som vi tidligere har vært inne på kom det et tydelig taktomskifte i 1994. Partiet har ifølge wikipedia imidlertid siden 1980 vektlagt sterkt forretningsinteresser. FDP forfekter streng konkurranselovgiving og en minimumsstandard av velferdsbeskyttelse til sine borgere. De vil imidlertid ha folk til å i større grad investere i private helseforsikringsordninger, i håp om at mer skal privatiseres.  Partiet er homo-liberale, men har stemt mot homo-ekteskap i frykt for å ikke sprekke samarbeidet med koallisjonspartner CDU/ CSU. FDP vil ha en streng kriminalpolitikk, men ønsker flere politikonstabler, framfor å fire på personvernhensyn og overvåking. I utenrikspolitikken er partiet er pro-EU parti, men det finnes også euroskeptikere i partiet. FDP ønsker at EU skal ha en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og åpner ellers opp for tyskisk medlemskap i EU; under forutsetning av at de fyller vilkårene. Hovedtrekkene i partiets politikk synes imidlertid ikke å tekkes velgerne, og kanskje partiets unge framadstormende leder, av tysk-vietnamesisk opprinnelse (avbildet over) kan endre dette? Kanskje, men for de av oss som ønsker en venstredreining i FDPs økonomiske politikk så må vi kanskje lete etter en annen leder?  

Kildeliste:

-          Wikipedia
-          Roberts, Geoffrey K. (1996): Kap 4: «The great escape»: The FDP and the superwahljahr i “German divided.” Russel Dalton (red). Oxford: Oxford International publishers
-          Søe, Christian (2000). Kap. 4: “Neo -liberal stirrings – the “new” FDP and some old habits” i “Power shifts in Germany” – the 1998 election and the end of the Kohl era:” David P. Conradt, Gerald R. Kleinfeld og Christian Søe (red). Berlin: Berghan books. 

Lovely Rita!

Rita Eriksen vant fortjent ”Stjernekamp,” som har vært en programserie i regi av NRK1, denne høsten. Det var herlig!

Rita Eriksen framstår som en komplett artist, som behersker alle sjangre. Jeg har ikke fått med meg alle programmene, derfor er jeg vel på gyngende grunn i å bedømme hvor fortjent det var. Imidlertid er min begeistring for Rita Eriksen vanvittig! I likhet med Toralv Maurstad – som satt i salen – fikk jeg også tårer i ørene av hennes framførelse av sangen ”Blåmann.” Det var utrolig hva Rita Eriksen klarte å vrenge ut av en så liten versestubb! Jeg syntes ikke det ble for mye, når hun klemte til på de høyeste tonene, det var bare vakkert! Selv husker jeg sangen ”The water is wide” fra en fordums Kristianslyst-revy jeg medvirket i, der sangen i norsk språkdrakt ble hetende ”Det fins et tre.” Det er en vakker vise! Det er en klassiker fra Rita Eriksen, og et hyggelig gjenhør i NRKs beste sendetid. Når vi er inne på Rita Eriksen vil jeg også trekke fram hennes tolkning av Alf Prøysens ”Sønnavindsvalsen,” som kom ut på 90-tallet. Dette frambringer både frysninger og skjelvinger i knærne, fra artistens som nå med rette har fått et løft som kunstner. Og scenekunstner er hun også å regne, så kanskje vanker det en og annen musikalrolle på Rita i framtiden. Jeg husker henne fra Bjørn Eidsvåg musikalen som gikk på Rogaland Teater for et par år siden, en innsats som var framragende. Tittelen på denne artikkelen er vel hentet fra Eric Idle, og en Monty Python-sketsj. Ikke uten grunn – for dette var morsomt!

Hvor står Venstre i det politiske landskapet?

Denne bloggeren har besøkt en professor i statsvitenskap for å få en analyse av hvor partiet står politisk. 

32.etasje. Politisk institutt. Blindern. Oslo. Her sitter Alfred S. Jakobsen, professor i statsvitenskap, og skuer ned mot verden og allmuen. Han er inne i sitt 46. forskningsår, og har sikret seg en professor II-stilling, der han vier mesteparten av døgnet til å plassere alle verdens slags partier i partilandskapet. Klokken er 18.14, og en lang dag er i ferd imot natt. Han har så sent på ettermiddagen gyvet løs på den ulykksalige oppgaven å skulle plassere Venstre i det politiske landskapet. Han synker lengre ned i stolen, men klarer så vidt å bruke benene til å  forhindre at han sklir direkte ned på gulvet. Han retter på pupillen som holder på å poppe ut av hodet.

 - Venstre, ja akk, kommer det fra Jakobsen. – Hvis vi ser på dette fargekartet her så har jeg funnet ut at de befinner seg vel i akkurat i overgangen mellom det lime-grønne feltet, og litt mot høyre, akkurat i overgangen til det brunrøde, men her må man være nyansert, og trø varsomt, forklarer Jakobsen. –Det er aldeles ikke noe brunt parti, men sånn så dette fargekartet er satt opp så blir en skjæring mot høyre en overgang til det brunlige feltet. Men her må man altså være svært så påholden. Det er nesten så det vipper over, men bare nesten, de er fortsatt i det limegrønne feltet, sier Jakobsen, mens kontorstolen er i ferd med å kantre.

Han stirrer meg dypt inn i øynene, med et slør av vemod over seg. Det er nemlig ikke hver dag Alfred S. Jakobsen får politisk interesserte på besøk.

-          Ja, er det litt militært over partiet, på grunn av denne grønnfargen? Undrer jeg.

-          Ja, det kan du gjerne si. Nå har de jo inntil videre innstilt satsingen på hæren, men du kan si det slik at de ikke er fremmed for militarisme.

-          Ja, lime inneholder jo litt gult, så jeg tenker at de kanskje svinger seg opp på meningsmålinger rundt påsken?

-          Ja, det er mange respodenter som svarer at de stemmer Venstre når Jesus blir korfestet. Det er en sammenheng mellom kristne høytider og stemningen for Venstre-politikk i befolkningen.

-          Ja, hvordan definerer du «stemning for Venstre-politikk i befolkningen.» Jakobsen skyver hodet nedover, og smiler hemmelighetsfullt. Han titter seg litt rundt, og bøyer seg framover, for å komme med forskningsavsløringen. Jo, nå skal du se, sier han: Han slikker seg på pekefingeren, og strekker den rett opp i været.    

Absolutt fabelaktig

Shakespeare-oppsetningen – Absolutt Shakespeare - på Rogaland teater var knallgod. Aller best  var skuespiller Øystein Martinsen.

Jeg fikk ikke med meg den forrige oppsetningen, skrevet av det reduserte Shakespeare-kompaniet, som gikk på Rogaland Teater: Absolutt bibelen, med blant annet Svein Harry S. Hauge. Ingen av disse forestillingene ser ut til å ha skuffet verken kritikere eller publikum. Det var ellevill stemning på scenen, så vel i salen, under Absolutt Shakespeare. Og skuespillerne har en stor oppgave: Gjennomgå alle shakespeares 48 verker. Aller mest tid vies til Hamlet, som preger hele andre akten. Selv om det går raskt i svingene, er det stor stor underholdningsverdi fra det som skjer på scenen – selv for den som ikke kan sin Shakespeare. Det stemmer i alle ledd, regissøren ser ut til å ha fått masse utav skuespillerne, og fornorskningen – altså oversettelsesarbeidet (selv om det ikke vites om det er oversetter, regissør eller skuespillerne som står bak det) – ser ut til å legge inn norske poenger som umulig kan ha vært nøyaktig oversatt. Blant revyaktige høydepunkt får vi blant annet når skuespillerne spiller dansk. Her er det mange slike «norske» poenger.  Lars Funderud Johannessen er glitrende som krokbøyd, krabbegående «vet-ikke-hva-det-er» slottsmann. Og Glenn André framstiller godt den noe pompøse divaen i denne fiktive teatertruppen. Aller best er likevel Øystein Martinsen.

Finskjemmet, foredlet fingepitzgefuhl

Han framstår som en strålende Elvis og en minst like god ramlende slottsdame, som jeg i farten ikke husker hva var for noe, siden det er et par dager siden jeg har sett stykket. Martinsen Har jo bred erfaring fra teater- og revyammenheng, og vet akkurat hvor han skal sette inn støtet for å få respons fra publikum. Men først og fremst er det noe genuint morsomt med den mannen,  og framstår alldeles ikke publikumsberegnende. Husker han imidlertid som en svært morsom begavelse i stykket «Nicholas Nickleby» og en fullverdig skuespiller i «Stones in a pocket,» begge stykker som ble satt opp for flere år siden. Her kommer han også til sin fulle rett! Gå å se denne mannen, hvis du ennå ikke har sikret deg billett.

Radbrekking av åndsverk

William Shakespeare snur seg kanskje i graven over hva folk kan finne på av ablegøyer på andres bekostning, det er jo langt mer enn 70 år siden Shakespeares død, og dermed åpner veien seg for radbrekking av åndsverk.  Dette er et svært vellykket sådan.

En viktig røst

Noen av mine barndoms helter er folkene i Tramteatret.

For tiden hører jeg på Tramteatrets «best of»-CD, som de gav ut mens jeg studerte ved Universitetet i Bergen (2003-2005) – nærmere bestemt «40 beste» i 2003. Hvis jeg skal forsøke å angi mine favorittlåter vil jeg trekke fram «Ett eneste rom» og «Trommer og bass,» blant flere andre.

Hva var Tramteatret?  

Tramteatret var en norsk, politisk radikal teatergruppe som var aktive på 1970- og 1980-tallet. Gruppa ble stiftet 15. juni 1976 på initiativ fra Liv Aakvik, etter at en del medlemmer gikk ut av Studentersamfunnets Teater på Chateau Neuf i Oslo. Tramteatret ble nedlagt i 1986 (i den verste jappetida, da vi kanskje trengte dem mest?), men har senere gjenoppstått i forbindelse med konsertturnéer. I formålsparagrafen, som ble vedtatt ved stiftelsen, står det at teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning. Ikke desto mindre kunne de også sparke til venstresida, som i sangene «Den myke mannen,» «Vannmannens solfyle tiår» og «Borgeropera.» Musikalsk kan tramteatret kanskje sies å utgjøre en av de mest vellykkede bandene i norsk prog-bevegelse, selv om jeg ikke har noen kilder på det. Gruppa slekter i hvert fall en del på prog-tradisjonen, som om enn hadde sterkere gjennomslag i Sverige.  løpet av de ti årene Tramteatret eksisterte laget de 10 LP-plater, seks helaftens revyer, fire TV-serier, 20 radioprogram og 200 konserter og turnéer. TV-seriene om Pelle Parafins bøljeband ble populære blant barn og ungdom gjennom programmet «Halvsju» på NRK. Blant gruppas mest kjente sanger finner vi «Back to the eighties,» «Det enkleste er pistol,» og «Naken greve jager neger med øks,» men dette er som sagt ikke blant mine favoritter. I 2011 produserte P2s «Radiodokumentaren» et tre kvarters program om Tramteatret, som førte til en ny konsert på Chateau Neuf året etterpå. Under vil jeg kort oppsummere de fire TV-seriene, som jeg har sterkest forhold til, som barn av 1980-tallet. Beklager hvis det blir litt stykkevis gjengivelse, jeg kan dem ikke på rams.

Serum Serum (1980)

«Serum Serum» er den første serien med Tramteteatrets «Pelle Parafins Bøljeband.» Serien har en klar moral, tenk hvis det finnes et sannhetsserum (og det gjør det i denne serien), som gjør at folk snakker sant, dersom du blir sprayet på av dette sannhetsserumet. Det er vel tverrpolitisk enighet om at ærlighet er en viktig dyd, så Tramteatret var kanskje ikke så veldig politisk vedrørende akkuratt dette, men tok opp et allmenngyldig svært viktig tema.

Pelle Parafin og automatspøkelsene (1981)

"Automatspøkelsene" er den andre serien med Tramteratret. Automatisering og umenneskeliggjøring er seriens hovedtema, og Bøljebandet kjemper mot Audun Automat og hans spøkelser fram mot et klimaks i Universitetets Aula- og denne gangen er de på lag med skurkene Randi og Ronni. En klar moral også her, hva fører data- og maskinsamfunnet til – en serie som kan sies å være forut for sin tid med tanke på den innmarsjen som datamaskinen senere fikk i samfunnet. Også dette er tema som nok ikke kan tas til inntekt for et venstreradikalt syn, selv om kanskje serien har andre sidehistorier som er mer politisk ladet.

Hemmelighetene i B-by (1982)

Denne serien ble spilt inn på Kampen i Oslo og selv om det kan se småkoselig ut så foregår det mange skumle ting her. I første episode blir vi kjent med noen ungdomsskoleelever i B-by - Kameliadamen, Sara, Pirri-Pirri og Krøssus. Det er sommer og sol og alle er leie av skolen. Kameliadamen vil at de skal feriere ut i skogen i Det grønne skuret, slik de pleier å gjøre om sommeren. Men Krøssus vil ikke være med. Kameliadamen har alltid vært veldig nysgjerrig og fatter mistanke om at Krøssus er blandet opp i noe.. Orkesterlederen i By-bylaget heter Renoir. Det er tilsammen 58 rollefigurer i denne serien. Og B-bylaget har en ny sang i hver episode. Musikk sedvanlig av Anders Rogg og Arne Garvang. Denne serien har jeg rett og slett ikke noe forhold til, fordi TV-serien ble sendt før vi (og de fleste?) hadde VHS-opptaker, og serien har vel aldri noen gang blitt sendt i reprise? Årsaken til det er kanskje at serien tar opp kontroversielle temaer, som ikke egner seg for barn – selv om det fortelles i billedlig. Men dette er bare noe jeg antar, og må derfor undersøkes nærmere før leseren tar dette for god fisk.

Randi og Ronnis restaurant

Randi og Ronny føler seg hemmet i sin utfoldelse fordi folk på gata kjenner dem igjen. Enda verre går det etter at Ronny blir lurt av bladet "Se og hør - lyv og bedre" til å selge livshistorien sin for ti bokser ansjos. Stort bedre går det ikke for Randi som blir lurt til å robbe en bank, og det viser seg at hun i virkeligheten er med på det skumle reklameoppplegget: Banken er tryggere enn du tror.Skurkeparet er skikkelig nedfor, da Harry Hagen (Per Kjeve) plutselig kommer inn i deres liv. Han eier gårder og lokaler rundt om i byen som han tjener penger på. Sammen med sekretæren sin pønsker han ut at de skal tilby Randi og Ronny et lokale som står tomt. De vet at folk synes skurkene er morsomme og regner med at stedet kan bli en attraksjon. Siden Randi og Ronny ikke får fred til å drive med skurkestreker lenger, finner de ut at de like godt kan være lovlydige. Restauranten innreder de på sin måte. De har et kjempelager med rask og rusk og nyttige ting, fra gjøkur til utstoppete pingviner som kan skape et blasert og spennende miljø. Lage mat kan de ikke, men starter fra bunnen av - uten fordommer. Og Pelle Parafins Bøljeband blir trukket inn som restaurantorkester. Men da Guttorm Grevling vil dra sin vei, må Bøljebandet se seg om etter en ny trommeslager. De bestemmer seg for å holde en audition. En haug med kjendiser melder seg på, blant annet Albert Nordengen, Labbetuss, Carl I Hagen og Anita Skorgan. Bøljebandets medlemmer vil slutte på skolen og få seg arbeid. Frida Frosk begynner som hjemmehjelp hos enkefru Beate Hoff (Elsa Lystad) en dame som varierer i alder etter som det passer henne. Frida oppdager snart at enkefruen elsker å gå på restaurant. Dessuten har en en Chevrolet som har stått i stuen hennes i mange år, og den er Bøljebandet interessert i. Men ikke alle i strøket er like begeistret for restauranten. De blir uglesett, fordi de har så mye hvitløk i maten og fordi folk strømmer til for å more seg og lager støy. Frida Frosk og Pelle Parafin tenker så knaker, og mysteriet nærmer seg sin løsning. Læreren er nemlig kommet hjem fra Italie med løsningen, og i denne episoden vil skurken bli avslørt. Aamerikanere og skurker som aldri sier takk» er ifølge tittelsangen eksempler på klientellet ved Randi og Ronnis Resturant. Utsagnet forteller vel ganske mye om hvilket forhold Tramteatret har til amerikanere.

Investeringsråd og framtidsutsikter

Hva bringer framtiden oss? Hva er den beste investeringen?

                                                                       - Hvilke aksjeposter på jeg satse på?

-  I framtiden vil folk være mye mer ”opptatt,” sier framtidsforvalter Turid B. Schøn, i TBS marketing operaton solvent, på Mysen, men med forretningsadresse i Waldermann Thranes gate, og besøksadreasse i Klingenberggaten 17. ”Opptatthet” mener jeg bestemt, understreker Schøn. Hun er veldig overbevist nå.  - Jeg tror også et viktig stikkord for framtide investeringer er ”gjennomgåenhet,” det tror jeg vi ser både her og der, og rundt omkring oss – ”gjennomgåenhet” blir viktig. Hun titter ettertenksomt ut av vinduet sitt, og er nesten i ferd med å forsvinne, idet hun selv oppsummerer, innledende med et kremt: Jeg tror vi for framtiden kan konsentrere oss om:  Gjennomgående opptatthet.” Hun sløser bort et par sekunder på å rette på brilleglassene, hvor pupillene nærmest har blitt maltraktert av gjennomlesingen av forelagte aksjekalkyler. - Kan De si meg hvor vi finner slike investeringsobjekter, hvor gjennomgående opptatthet er viktige kjennetegn? Åhh, nå spørr du vanskelig, svarer Schøn, og blikket bærer på ny virilitet, under oppseiling. Hun bøyer seg framover, skyver haken nedover, titter seg litt rundt i rommet – og det er kun oss to her: Nå, må ikke du feste absolutt all lit til meg, du må huske å tenke selv, svarer Schøn. – Det er vanskelig å være treffsikker, sier Schøn. Vi nikker bekjennende til hverandre. - men jeg tror, fortsetter Schøn, og senker stemmen ytterligere et par hakk – dette er bare noe jeg tror, at det kan være lurt å satse på  …. Det blir altså så dørgende stille. Børsutskriftene ligger mellom oss. Det er like før avfyringen av gullrekka i Lotto vil treffe øregangene mine. Schøn visker, enda litt lavere: Jeg tror det kan være lurt å satse på (kunstpause) næringslivet. Det blir blikkstille. Hun retter seg opp i ryggen, med rikkende, triumferende bevegelser bakover, før hun setter et punktum med et ganske konsist, lyst, malene, småstønn:  - mhyi….

Jubelkveld for Eplekjekkasene

Det var stort å stå på Stavangerens scene på premieredagen, med et fantastisk entusiastisk publikum.

Vi presterte denne kvelden veldig bra. Stemmen min var av en eller annen grunn litt sliten, men det skal jeg ikke skylde på, for jeg syntes at både jeg og de andre presterte meget bra. Det ble ikke sene kvelden, på grunn av at vi var slitne, og hadde jobber å gå til dagen derpå. Men vi fikk med oss mange, mange, svært gode tilbakemeldinger etterpå – som er verd å ta med seg videre.

Stavanger Aftenblad

Leif Tore Lindø skriver i overskriften: ”Fire opplagte menn,” og fortsetter i ingressen med ”Denne bør du se.” Han trekker spesielt fram kombinasjonsparodiene (der to parodiobjekter figurerer på scenen samtidig). Videre trekker han fram nest siste nummer fra 2. akten, der vi også parodierer, da ulike debattinnlegg som kjentfolk har om klimaproblematikken. Egil Bjørøen får også skryt for å treffe blink med sin Kristoffer Joner-parodi. Videre skriver Lindø at det største plusset i boka er parodien på kommentarfeltet i avisene, i vårt tilfelle faktisk med Stavanger Aftenblad som eksempel – selv om den institusjonen aldeles ikke er blant de verste.  Det var hyggelig at Lindø trakk fram den. Den er det jeg så har skrevet. Jeg blir trukket fram i også andre henseender, men jeg får også medfart i to numre: Madagaskar-pakker og Pål Hjelm, som ikke falt i smak hos Lindø. Kanskje jeg syntes jeg fikk i uforholdsmessig mye spalteplass i Stavanger Aftenblad. Hvis jeg skal kommentere hans personlige kritikk, så vil jeg understreke at Pål Hjlem-nummeret er en hyllest, vi har hatt en grundig diskusjon der vi har konkludert med at dette er en hyllest. Noe annet har heller ikke vært min intensjon, som tekstforfatter og utøver. Madagaskar-pakker er et forsøk på å ha én tradisjonell revyvise i showet, for å bevare nettopp tradisjonen, men det falt visst ikke helt i smak hos Lindø. Hans hovedinnsigelse mot oppsetningen er at vi ikke har latt darlinger ryke, det blir etter journalistens vurdering noen for mange halvkvedede numre. Jeg undrer med for øvrig over at han ikke var mer entusiastisk over nummeret ”Tilbake til framtiden,” for at vi blant annet tørr å ta opp temaer med sprengkraft.

Rogalands Avis

Stein Roger Fossmo har overskriften ”Velsmakende cider.” I Ingressen skriver han at showet er variert, det bys på god stand-up, stødige parodier og imitasjoner, ville revyscener og mye sang. Han mener vi har knallgode ideer, der Harald Eide Ellingsen (gruppas Stand-up-konge), trekkes fram med gode parodier. Videre trekkes det Egil Bjørøens Sevland parodi fram, og der samme Bjørøens Abel-parodi omtales som et stort høydepunkt. Egil Bjørøen kommer med andre ord meget godt utav det i RA. Kommentarfeltet trekkes også her fram som et av de store høydepunktene. Undertegnede trekkes fram som en frisk og ellevill som både Petter Stordalen og Pål Hjelm. Andreas Lagesen omtales som gullgod og strålende, i rollen som henholdsvis Kari Bremnes og Tønes. Fossmo etterlyser bedre tekstforfattere, men understreker like fullt at publikum storkoser seg.   

NRK Rogaland

Vi fikk kritikker fra Nord-Jæren toneangivende tre mediehus, Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland og Rogalands Avis. Samtlige gav oss terningkast fire, slik at det for en gangs skyld var et samstemt pressekorps som gav samme terningkast til én og samme forestilling. Ståle Frafjord i NRK Rogaland virket grunnleggende positiv til oss, der han snakket i mogenlokalen like over klokken 08.00. Jeg erindrer ikke så mye, selv om jeg hørte det ”live,” men han ville ikke trekke fram negativiteter hos enkeltpersononer. Phuuu.  

Fortjent fredspris til EU

For meg er det noen argumenter som overgår ja eller nei til EU. Den Europeiske Union er utvilsomt et fredsprosjekt.

Selvsagt deler folks syn på fredsprisen seg i en slags EU-avtemming, der svært mange er kritiske til tildelingen. Jeg synes det er merkelig at ikke flere motstandere av EU erkjenner at EU er et fredsprosjekt, klarer de ikke å se noen ja-argumenter? EU skal sikre frihet, framgang og stabilitet for Europa, selv om det undertiden går litt trått. Da er dette er kjærkommen og godt taimet tildeling.

- Du finner EU-skeptiske torryer i begge fløyer

David Cameron varsler at det kan bli en folkeavstemming vedrørende britenes forhold til EU.  Denne krigsretorikken fra Cameron tror jeg blant annet er et strategisk grep overfor de mange EU-skeptiske briter, og for å samle partitroppene i egne rekker.

Det er en kjent sak at næværende og falne imperiale stormakter gjerne starter krig for å opprettholde indre enhet. Dette er en politikk jeg er kraftig imot, av flere årsaker. Dette krenker blant annet selvstyre og folkerett, og en darwinistisk tilnærming om «den sterkestes rett» er høyst umoralsk. Samtidig bidrar dette til å dreie fokuset bort fra innenlandske problemfylte anliggender, fordi landet er i en «krigsliknende» unntakstilstand. I stedenfor å igangsette en krig (for hvem skulle det være mot?), ser det ut for at Cameron har igangsatt det som likner krigsliknende retorikk mot EU. Disse dagers utspill er på høyden med Margareth Thatchers tordentale mot gamle EF, og hennes «We want our money back,» der de konservatives retorikk er den samme som den gang: Britene betaler for mye inn til det Europeiske fellesskap, og får lite tilbake.

Bakteppe: De konservatives landsmøte
Den konservative statsministeren i Downing Street har truet med å bruke vetoretten mot EU sitt budsjett, dersom ikke EU imøtegår britenes krav. I dette inngår det at britenes kontingent til EU sitt fellesbudsjett skal reduseres. Cameron er på knærne etter at Labour på meningsmålingene leder med over 15 prosentpoeng foran De konservative, og Cameron blåser liv i nedarvet britisk motsand mot Brussel, for at Det konservative partiet skal gjenvinne gamle gallup-høyder. Den stadig mer upopulære finansministeren George Osborne varsles ytterliggere kutt i offentlige utgifter for å få bukt med budsjettunderskuddet, etter at slaktekniven har sittet løst i de foregående budsjettene. Det er altså lite som tyder på økte skatter og avgifter for å gjenvinne balansen i budsjettet, med unntak av De konservatives vurdering av økt eiendomsskatt på de dyreste boligene, etter forslag fra Labour. Denne blogger er ikke tvilende til at skatte- og avgiftsreduksjon kan få opp produktiviteten i økonomien, og dermed øke skatte- og avgiftsinntekter i statskassen, men er ellers kritisk til om de kuttene som på dette området har blitt gitt har vært riktig diagnostisert. I en slik febrilsk situasjon gjelder det å finne en vinnersak, og da har Cameron funnet ut nye kuttposter i britenes bidrag til EU, hvilket reiser problemstillinger og samler britiske tropper mot EU. Selvsagt ikke ubegrunnet, og derfor også en sak som kan sende De konservative oppover mot meningsmålingene. Dette er nok en påminnelse om Liberaldemokratenes lille innflytelse i regjeringen Cameron, som er et pro-EU parti. Liberaldemokratenes tilstand og rolle i britisk politikk vil jeg senere komme tilbake til.

Samling mot felles fiende
En 1. amanuensis ved Universitetet i Agder uttaler at EU-skepsisen er et gjennomslag for høyrefløyen i Det konservative partiet. Også andre uttalelser i avisspalten refererer til at dette er et gjennomslag for høyrefløyen i partiet. Det stiller jeg meg imidlertid tvilende til. Jeg vil heller påstå at EU-skepsisen forener alle fløyer i det britiske konservative partiet. Det er rett og slett en kryssende konfliktlinje, som skjærer tvers gjennom fløyene. Tidligere har jeg lært at De konservative i Storbritannia utgjøres av hovedsakelig to fløyer: de nasjonal-konservative og de økonomisk liberale. At høyrefløyen skulle fått gjennomslag betyr at fløyen som er for fri flyt av varer og tjenester skulle ha fått gjennomslag (?) Det er derfor grunn til å spørre om de som bekjenner seg til denne fløyen er ekte økonomisk liberale. På den andre siden, kan man forsvare disse ved at EU i dag strekker seg langt ut over det opprinnelige mandatet om å være en økonomisk tollfri union, men et politisk utgiftssluk, som selvsagt de økonomisk liberale vil være skeptiske til. At det derfor er et gjennomslag for de økonomisk liberale, som vil redusere EU sitt politiske prosjekt, kan således sies å være riktig. En løsere handelsforbindelse kan derfor være å foretrekke, men om det er en politisk realitet er et annet spørsmål. Derfor vet jeg ikke om det er riktig å si at det er denne fløyen som har fått spesielt gjennomslag. De nasjonal-konservative er gjerne en mer økonomisk venstreorientert fløy til sammenlikning med de liberale (som gjerne historisk kanskje hadde størst gjennomslag gjennom 1960-og 1970-tallets statsminister Heath), og som vektlegger britisk samling, enhet og patriotisme. De vil gjerne bevare britienes egenart. Jeg kan ikke skjønne at også disse, med Camerons ord, har fått gjennomslag. Dette fordi utspillet fra cameron vektlegger britenes uavhengighet.