Bertrand Russel

Han var en av det 20.århundrets fremste intellektuelle, som blant annet  fredsaktivist, kristendomskritiker og politiker. Han var ellers en tenker som var bevisst psykoanalysen i sine skriverier.

Kjærlighet, tørsten etter kunnskap og medlidenhet med mennesker er mine drivkrefter, sa Bertrand Russel (1872 - 1970). Hans fremste biograf mener at det var redsel for isolasjon og ensomhet, som drev Russel i hans arbeide. Russel fryktet dybden i sine følelser. Hans arbeider er så omfangsrikt at det går over alle støvleskaft (Russel skrev over 70 bøker, godt hjulpet av å bli 98 år). Og kanskje gravde han dypt for å fine de geniale tanker som for ettertiden har vært til inspirasjon for andre. Han var en samfunnsteoretiker med sterk moral. 

Innflytelsesrik

Hans anti-krigføringsholdning førte til at han ble bøtelagt, mistet sitt stipend i Camebridge og måtte tilbringe seks måneder i kasjotten. Hans tanker ble presentert i kjølvannet av 1. verdenskrig. Han måtte tilbringe noe tid bak sementen, også etter at han ble arrestert for sivil ulydighet i kampen mot atomvåpen, 1961 (da var han ingen ungfole). Han kritiserte den engelske liberalismen, som han mente i for stor grad forfektet konkurranse og individualisme. Det er vel en kritikk som ikke kan isoleres til engelske forhold, men som gjerne får slike særskilte utslag når det forenes med konservatisme, der liberalistisk tankegods ofte er mer kjærkomment, enn det liberale. Likefullt mener jeg der er mulig å kalle seg liberal-konservativ uten at det baner vei for råtasser, men da må den konservative idéretningen være av verdikonservativ karakter: Det er ikke det liberale tankegodset som er en trussel, men det er den arkaiske konservatismen, som tar i seg elementer av  liberalistisk tankegods for å selvforsterke konservatismens mest uheldige utslag. Russel var en venstreliberaler. Og kanskje var det Russels fortjeneste at den engelske liberalismen kan sies å være den mest venstreorienterte vest-europeiske liberalismen i etterkrigstiden?

Menneskekunnskap

I boka "The conquest of happiness" (1948) tar han for seg hva som gjør mennesker lykkelige. Boka er delt i to, der første del handler om "ulykkelighet," mens andre del handler om "lykke." Han skriver blant annet: En oppdragelse som står i fryktens tegn er ikke bra (1948:15). Han framholder viktigheten av å interessere seg for ting som ligger utenfor en selv, som nøkkel til å oppnå lykke  - da dette er særlig viktig ved en puritansk oppdragelse, der man hele tiden blir påminnet sin utilstrekkelighet (1948:16). Ytre disiplin er til for de selvopptatte, hvis de ikke kan utfolde seg på annen måte, skriver Russel (1948:16). Og selvopptatthet kan innta mange former, minner Russel om. Og generell barnelærdom om hvordan man skal leve livet, kommer fram fra underbevisstheten, gjerne i påvirket tilstand eller ved søvn (1948:16). Avviket mellom hvordan en er, og det bilde vedkommende har av seg selv, skaper en avstand som kan føre til sjølforakt. Enig.

Makt og misunnelse

Han skriver videre at maktbegjær er en del av menneskenaturen. Det er jeg ikke enig i, og Bertrand skiller seg ved andre gode filosofer når han hevder dette. Russel hevder (1948:20) at voldsomme ydmykelser kan forkrøple et menneske, og det tror jeg han har rett i. Men det handler jo da om å velge den gode vei, og overvinne den skade ydmykelser kan gjøre på sjelen - slik at ikke skadene blir verre, men bedret. Russel skriver at misunnelse kan være en årsak til ulykkelighet (1948:63). Det er også grunn til å tenke resiprokt, som det heter, at ulykkelighet også fører til misunnelse. Ulykkelighet og misunnelse er en vond spiral. Men for å ta Russels hovedpoeng: Misunnelse kan være en årsak til ulykkelighet. Jeg er ikke enig i at "misunnelse er en av de grunnfestede menneskelige følelser." Eller: "Misunnelse er grunnlaget for demokratiet," eller "den drivende kraft bak demokratiske teorier er misunnelse" (Russel 1948:64) Jeg fatter ikke hvordan Bertrand Russel kan hevde dette. Det er vanskelig å gripe til en motargumentasjon, fordi jeg forstår rett og slett ikke hvor Russel vil hen. Men dette henger kanskje sammen med hans teori om  at mennesket har et grunnleggende maktbegjær (hvilket ikke er riktig), og at demokratiet da blir drevet fram over misunnelse av andres makt? Jeg synes Russel her er på villspor. Jeg velger å tro at mennesket drives av å ville skape noe godt, og blir naturlig respektert, og utfolde sin frihet - der makt er uvesentlig. Makt forstår jeg som "a får b til å gjøre slik a vil" - som er en klassisk definisjon. Jeg medgir at det er kjekt med innflytelse, over å bli hørt, men det er et stykke unna fra å ville ha en annen i sin hule hånd. Står man for prinsipper og verdier vil man selvsagt ønske at også andre etterlever dette, men at det skal være personlig makt, stiller jeg med uforstående til. Videre har Russel noen merkelige formuleringer: Blant gjennomsnittskvinner spiller misunnelsen er stor rolle (Russel 1948:64). Jeg er av den oppfatning at det ikke er mer eller mindre misunnelse blant kvinner, enn blant menn. Men kanskje har man definert misunnelse på en slik måte, at det ser ut for at kvinner er mer misunnelige enn menn - at man ikke har fanget inn menns misunnelse (F. eks. vil baksnakking i telefon være mer utbredt blant kvinner, siden menn stort sett bare bruker telefonen til beskjeder). Men jeg tror det er like stor misunnelse blant menn, men at den fortoner seg på andre måter. (På samme vis vil framsnakking være mer utbredt blant kvinner, per telefon). Det vil svært ofte være direkte klissete for en mann å sitte å skryte av andre kamerater i et telefonrør, men jeg skal ikke si det skyldes misunnelse av den grunn. Og "at kvinner sitter på t-banen og gjetter seg til noe nedsettende de kan si om kvinnen som sitter over en, hvis vedkommende er mer velkledd." For det første kan jeg ikke skjønne at Russel kan være inni kvinnehoder generelt. For det andre er det vel en viss tankevirksomhet blant menn som tar t-bane også - der dette fenomen selvsagt kan inntreffe blant menn. Jeg synes det er noe sjåvinistisk over det hele. Og slike bombastiske uttalelser (1948:112) som at vitenskapsmenn er mer lykkeligere enn kunstnere, samtidig som man hevder at vitenskapsmenn sjelden blir respektert av sine kolleger. Er ikke kolleger det kanskje viktigste når "arbeidet adler mannen?" Jeg blar videre.

Hva gjør en lykkelig?

Så til kardinalspørsmålet: "Hva gjør en lykkelig?" Slik jeg forstår Russel henger ikke lykke sammen med eksempelvis intelligens ("De gærne har det godt" kan godt stemme, men ikke alltid.) Han vektlegger verdien av å mestre noe, kanskje det beste er når man så vidt mestrer noe (Russel 1948:110). Samtidig (1948:112): Stadig selvhevdelse fører ikke til lykke. Akkurat dette tror jeg er viktig også i vår tid. 

Hva er Magna Carta?

Helt fra Vilhelm Erobreren sine dager var engelskmennene vant med konger som styrte med jernhånd (Estlander 1975:44).  Magna Carta var et lovverk til beskyttelse for det engelske folk, som kongen heretter måtte rette seg etter (Estlander 1975:45). Magna Carta («det store brev») er et dokument på 63 paragrafer. Dette var et resultat av fredsforhandlinger i England, 1215 e. kr. Allerede på 1200-tallet ble det betraktet som en slags grunnlov, rettigheter som undersåtter hadde overfor kongen (Bagge 1984:262).Den slo fast at ingen engelskmann kunne fengsles eller miste liv og eiendom uten lov og dom (Estlander 1975:45). Motvillig undertegnet Kong Johan uten land dokumentet, og mente samtidig at «alle ville gjøre seg til konger over meg» - og forsøkte like etterpå å få dokumentet opphevet(Estlander 1975:45). Dokumentet ble trukket fram ved anledninger da kongemakten hadde en tendens til å bli for sterk, blant annet kampen mellom kongen og parlamentet på 1600-tallet (Bagge 1984:262). Man har betraktet år 1215 og vedtaket om Magna Carta som gjennombruddet for det engelske demokrati. Betydningen av dokumentet kan kanskje synes vanskelig for enkelte, fordi det består av detaljbestemmelser av rettsvesenet og forholdet mellom kongen og hans vasaller – hovedsakelig på det økonomiske området (Bagge 1984:262). Det  ble gitt retningslinjer for at kongen kun i bestemte situasjoner kunne kreve økonomisk bistand fra sine vasaller, og den berømte paragraf 39 sa at man bare kunne fengsles etter dom (Bagge 1984:262). Borgerskapet i byene og mindre jordeiere fikk muligheten til å sende representanter til parlamentet (Estlander 1975:46) Ser man dokumentet i lys av andre tilsvarende dokumenter, er det noen spesielle trekk: Man aksepterer en sterk statsmakt, og ønsker ikke å svekke den kongelige rettshåndhevelse, men de ønsker en rettshåndhevelse i tråd med den vanlige manns interesser (Bagge 1984:263). For det andre, selv om mange av paragrafene er utformet for høyadelen, har den betydning og gyldighet også overfor menigmann, den frie befolkning (Bagge 1984:263). Men det overordnede prinsippet er at undersåttene er underlagt kongemakten (Bagge 1984:264). Ved bruk av moderne terminologi er det skillet mellom offentlig-privat som blir trukket opp med Magna Carta (Bagge 1984:265) – uten at Bagge helt forklarer hvorfor. Men det er grunn til å tro at det er fordi Magna Carta satte en stopper for kongemaktens altomfattende virkeområde.  

Kilder:

·        Bagge, Sverre (1984): «Høymiddelalderen» Oslo: Cappelen.

·        Estlander, Bernhard (1975): «Fra sagn og saga 2 – glimt fra historien i tiden 1000 – 1600»  

             Oslo: Cappelen. 

Den moderne økonomiens far

Adam Smith - verdens fremste økonom - har satt spor etter seg, mer enn det rent økonomiske feltet. 

Man kan kanskje dele Smiths tilhengere i to: Den ene halvdelen applauderer han som en drivende dyktig økonomisk tenker. Den andre halvdelen framholder hans etiske dybde, når de samtidig verdsetter hans økonomiske tanker. Adam Smith kan ikke tas til inntekt for et umoralsk profittjag. Han var en skotsk moralfilosof og en foregangsmann for opplysningstiden - og var en pionér som økonomisk tenker. Han er mest kjent for to klassiske verker: The Theory of Moral Sentiments (1759), og Wealth of Nations (1776). Sistnevnte verk er regnet for den første økonomiske lærebok.

Seminarer, forelesinger og kongress-paper
Smith studerte sosial-filosofi ved Universitetet i Glasgow, og Oxford. Etter å ha gitt en rekke forelesinger ved universitetet  i Edinburgh, ble han invitert til å jobbe sammen med David Hume ("all kunnskap bygger på erfaring, sa Hume.  Men har Hume erfart all kunnskap?"). Smith fikk et professorat i Glasgow, der han underviste i moral-filosofi, og det var under denne perioden han skrev sitt største store verk, tittel gjengitt ovenfor. Han reiste rundt i Europa, og traff ledende intelektuelle i datiden.

Etterlot seg behørig bagasje
Smith la fundamentet til den frie markedsøkonomien. Han vektla at den rasjonelle egeninteresse og konkurranse kan lede til økonomisk velstandsvekst. Smith var kontroversiell i sin samtid, og ble ofte satirisk omhandlet av datidens torryer eller konservative, i den moraliserende tradisjonen til William Hogarth eller Jonathan Swift (forfatteren bak bøker som "Gullivers reise"). I 2005 ble "Wealth of Nations" kåret til Skottlands beste bok (kanskje ikke uventet, ut i fra skottenes noe gjerrige sinnelag, ifølge myten). Det sies at tidligere statsminister Margareth Thatcher hadde en utgave av boka i håndvesken.

Litt slektstre
Smith var født i Kirkcaldy i Skotland. Faren var merittert, han hadde alskens høyere stillinger - det virker som om folks høye tillitt til mannen gjorde at man kastet allslags titler etter Mr. Smith. Han giftet seg i 1720 med Margaret Douglas. Adam var nært knyttet til sin mor, som nok stimulerte hans interesse for skolegang. På skolen lærte han seg latin, matematikk, historie og skriving.

Universitetskritikk
Smith gikk inn i universitet i Glasgow når han var fjorten (!), og studerte moral-filosofi under Francis Hutcheson. Smith utviklet en pasjon for selvråderett, fornuft og ytringsfrihet. Smith syntes undervisningen i Glasgow var langt mer stimulerende enn hva den var i Oxford - der Adam Smith mente at man hadde fjernet seg fra sitt oppdrag om å lære fra seg. Han fortalte også senere at boka han en dag leste av David Hume, ble konfiskert ved universitetet i Oxford (Kanskje var det her idéen om "den usynlige hånd" stammet fra?) Men Smith satt ofte i biblioteket i Oxford, og leste utdrag fra de mange bøkene de hadde der. Senere skrev han utfyllende om den manglende intelektuelle aktiviteten ved engelske universiteter, kontra skotske.

Personlighet og overbevisninger
Det er ikke mye som er kjent omkring Smiths personlige oppfatninger, utover det som står i hans akademiske artikler. Hans personlige notater ble ødelagt etter hans død, etter eget ønske. Han ble aldri gift, men forble nært moren hele livet. Hun døde seks år før Smith. Smith beskrives som en humoristisk anlagt person. Kjent var han for å snakke med seg selv. Han hadde ikke så høye tanker om sin egen fysikk, derfor satt han aldri portrettmodell - slik storheter gjerne gjorde før i tiden. Bildene som er tegnet av han er derfor tegnet etter malernes hukommelse. Det er hefitig diskutert hans religiøse overbevisninger. Han berører aldri Gud direkte i sine utlegninger, men skriver om "universets store far," noe som kanskje gir grunn til å kalle han agnostiker. Men hans nære venn David Hume var ateist.

The Theory of Moral Sentiments
I 1759 publiserte han sitt første verk, The theory of Moral Sentiments. Han gjorde stadige revisjoner av boken, fram til sin død. Selv om forståsegpåere framholder "Wealth of Nations" som hans beste verk, pekte Smith selv på førstnevnte. Smith kritiserte tenkere i hans egen tid, og vektla at sosial bevissthet ville vokse fram med relasjonsbygging. Gleden ved at det går andre vel, er et uutslettelig trekk ved menneskenaturen, ifølge Smith. Det er derfor ikke egoisme som er særtrekket ved menneskenaturen. Likevel går det an å argumentere for at nok neppe alle mennesker er bygget for hverandre, mener jeg. Feilen kan være at med for tett integrering kan man "gå hverandre på nervene," et perspektiv som nok kanskje også Smith vil være enig i. Mange har kanskje lett for å bli uten selvkritikk der integrasjonen er for tett, slik at man blir likegyldig den andre. Og for de som gjerne er tilbøyelige til sjalusi og misunnelse, kan dette være svært så gjeldende. Men: Smiths poeng er at dette er ikke i ens egeninteresse. Neivel, men historien har gang på gang vist at enkelte mennesker på dette punkt ikke klarer å handle rasjonelt. Smith var kanskje litt vel optimistisk? Han medgir imidlertid at lovløshet og voldelig konflikt kan oppstå, men det er ikke det som preger menneskenaturens "sosiale orden." Det er heller unntaket som bekrefter regelen, og Smith skriver normativt.

Motstridelse eller komplimentære arbeider? 
Det vil aldri stå samme ting i to ulike bøker. Flere har imidlertid kritisert de to verkene til Smith for å være motstridende. "The Theory of Moral Sentiments" vektlegger sympati for andre, mens  "The Wealth of Nations" fokuserer på egeninteressen. Men jaggu har ikke folk de senere år kommet fram til at det ikke eksisterer noen motsetning. Man har vektlagt at de to perspektivene avhenger av situasjonen, mener enkelte. Til det kan man svare på mange måter: Hvis man elsker den neste, som deg selv, vil ikke noe motsetning oppstå - man må søke såkalte vinn-vinn-situasjoner. Dessuten er det ikke i folks egeninteresse å opptre usympatisk. Man kan selvsagt utnytte den andres uvitenhet, men det vil neppe være i egeninteressen til den personen som har handlet slemt når dette kommer for dagen, eller det vil forkrøple sinnet  - og kanskje det blir oppdaget hos nestemann. I et moderne samfunn er det grunn til å legge til at lover og regler er utformet for å regulere dette, og gjøre folk bevisst hva som er god atferd, hva man bør kunne forvente av andre. I den såkalte moderne tidsalder har derfor Smith fortsatt mye for seg.

The Wealth of Nations
Interessant nok er det uenigheter mellom skoleretninger om hvilke begreper fra Adam Smith som er det viktigste. Uenigheten går mellom klassiske og neoklassiske økonomer. Neoklassisistene vektlegger den usynlige hånd (markedet regulerer seg selv), mens klassistene vektlegger den gjesidige avhengighet, slik jeg forstår debatten. Men dette må kvalitetssikres av den ivrige leser. For det første er jo begrepet "gjensidig avhengighet" langt mer åpenbart moralsk, enn "den usynlige hånd" - som kan forveksles med den sterkestes rett, som man skal ha et noe alternativt moralsyn for å forfekte, hvis man ikke samtidig mener at "sterk" innebefatter et solid moralsyn. I et perfekt samfunn, der man utopisk nok utruster alle med samme moralsyn i utgangspunktet, vil den usynlige hånd imidlertid være formålstjenelig, siden da umoral skaper svakhet. Og - et moralsk menneske mener jeg i utgangspunktet er sterkt, selv om nok samfunnet nok neppe kan omtales som perfekt - slik at vi idag allerede har en viss, om enn ikke gjennomsiktelig, utvelgelse av gode mennesker. På den andre siden kan også "gjensidig avhengighet" føre til kompaniskap med svært umoralske mennesker, slik at her er det ikke gitt. Men i et samfunn av utallige individer står man fritt til å velge hvem man kan samarbeide med, selv om kommunikasjonsmetoder begrenser dette noe. Det er derfor langt lettere regulere dette selv, ut ifra moralsyn, og derfor appelerer kanskje naturlig nok de klassistiske tilhengerne til meg mer, enn de neoklassisistiske. Selv om vi igjen kan argumentere for at også de moralsk svake menneskene nok finner hverandre de også - dessverre.  

Kritikk av Adam Smith
Alfred Marshall kritiserte Smiths definisjon av økonomi - på flere punkter. Han framholdt at mennesker var vel så viktig som penger, tjenester er like viktig som varer. Dette bygger på at det ikke er en bestemt type verdiskaping som er bedre enn andre, men det blir for omfattende til å drøfte videre her. Og Nobelpris-vinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, har sagt: Grunnen til at den usynlige hånd ofte ikke virker er fordi den ikke er der. Men dette har jeg allerede vært inne på :)

Ideárv
For ettertiden er det først og fremst hans liberalistiske idéer som forbindes med Smiths navn, men dette er også en sannhet med modifikasjoner. Sosial harmoni må ses på sentralt hos Adam Smith, som neimen ikke alltid vektlegges blant de drevne liberalister. Det er grunn til å hevde at Smith forfektet sosial harmoni, når det skrives "Arbeidsdeling er en viktig årsak til samfunnsmessig velferd" (Malnes og Midgaard 1993:178). Dette tilsier ikke immobilitet, men at mennesker har bestemte funksjoner å  fylle i samfunnsmaskineriet - hvilket kan skape en tilfredshet hos den enkelte også. Dette betyr heller ikke at posisjoner kan rullere, slik at de beste til enhver tid fyller de riktige posisjoner. Smith mener også at staten må ivareta det som ikke kan fikses ved den "usynlige hånd" - eksempel samfunnets sikkerhet (Malnes og Midgaard 1993:1973). Noen lettvekterstat var kanskje ikke i Smiths tanker, men kanskje noe imot en nattvekterstat? Han medgir også at forbrytelser skjer i samfunnet på grunn av økonomisk skjevfordeling, og henviser igjen til at "den usynlige hånd" - abstrakt forstått - ikke alltid fungerer. Men riktignok advarte Smith mot ineffektivitet - såvel offentlig som privat - og kan ikke tas til inntekt for noe storslagent byråkrati. Han advarer også, ifølge Malnes og Midgaard, om at åndelig forringelse vil komme i kjølvannet av et samfunn med ufortrødent pengejag. Han mener menneskets karakteregenskaper er det beste bolverk mot både åndsnød og et utrygt samfunn.

Anders Fogh Rasmussen - en moderne skandinavisk tenker

Inngangsporten til å nå snakke litt om Anders Fogh Rasmussen er gjennom boka "Venstre - tid for forvandling." Det er vel den personen, som jeg er mest enig i hva gjelder politisk retorikk - i hvert fall får han, i det jeg har lest, sagt ting på et glitrende vis.

Anders Fogh Rasmussen var ledende bak forvandlingen av partiet Venstre (Danmark), fra å være en nær sagt anakronisme, til å bli det ledende politiske partiet (og desidert størst på borgerlig side). På 80-tallet viste nemlig undersøkelser at Venstres velgere var nok de mest gammeldagse i hele landet, sammenliknet med velgere til andre partier. Iløpet av 10 år endret dette seg markant. Ikke det at det er etterstrevbart å være moderne, men det er nok ikke gagnlig for et politisk parti å ikke tilhøre samfunnsmodellen. Dette var selvsagt ikke Anders Fogh Rasmussens bragd alene - partiet fulgte med, og han hadde et nært arbeidssamarbeid med den mangeårige formann og senere utenriksminister, Uffe Elleman-Jensen. Men Anders Fogh Rasmussen la en ny retorikk til grunn, som viste seg å fornye det danske samfunn og folks tenkemåte. Boken "Venstre - tid for forvandling" er skrevet av den dyktige journalisten Hans Mortensen, som forsøker å beskrive de tanker som ligger bak det moderne Venstre. Anders Fogh Rasmussens tanker er merket med anførselstegn. Det andre er mine betraktninger. Det er ellers andre tanker i boken som ikke er innlemmet, fordi det berører i stor del mye av det samme som jeg gjengir, samt at jeg ikke vil gjengi alt i respekt for bokforfatteren. Hvis du vil lese mer om Venstres nyere historie, og noe mer om Anders Fogh Rasmussen som person, anbefaler jeg boken. Ellers kan du selvsagt ta i bruk nettleksikon og andre kilder.

"Et menneskesyn som setter mennesket først"
Enig i den humanismen som utvises i sitatet ovenfor, og Anders Fogh Rasmussen sa tidlig: "Venstre tror på markedsøkonomien, fordi den er best i stand til å skape mest velferd. Men Venstre ønsker også et sterkt fellesskap om de bærende verdier i vort samfund." Uttrykket "bærende verdier" er de felles prinsipper som folk kan enes om skal være gjeldende i vårt samfunn. Anders Fogh Rasmussen sier videre: "Vi har behov for økonomisk frihet" og er videre kritisk til "organisationsvælde" og "centralisme." Dette betyr ikke at man ikke skal ha organisasjoner eller sentralstyring, langt derifra - organisasjonsfrihet er blant annet et ledende liberalt prinsipp, og sentralstyring er ikke til å unngå i en moderne stat. Men han var kanskje kritisk til de mange organisasjoner som påberoper seg førsterett til å styre samfunnsutviklingen, men ønskemålet er nok at de skal få bli hørt. "De offentlige utgifter skal holdes uendret," sier Fogh Rasmussen, og med dette prinsipp så vektelegger han at det ikke er mulig at det offentlige får en stadig større andel av BNP. Offentlig og privat sektor er avhengig av hverandre, og derfor er det viktig med en tilstrekkelig stor privat sektor, som gjennom skatteinngang finanserer det offentlige. På den andre siden, trenger man det offentliges uttallige institusjoner for å skape et godt samfunn, av blant annet velfungerende borgere.

"Venstre har et tankesystem som er menneskevennlig"
Anders Fogh Rasmussen sier: Vi ønsker et liberalt samfunn (som dagens samfunn best kjennetegnes av) som vil arbejde for reformer, der på én gang utvider det enkelte menneskets frihed og forstærker det personlige sosiale ansvaret overfor det fællesskab, vi alle er en del av." Flott sagt! Videre argumenterer Anders Fogh Rasmussen mot keynesiansk etterspørselspolitikk, i tilfellet strukturkrise - og at reformering må til i enkelte tilfeller: Vi skal være i posisjon og opposisjon til det system vi forvalter, sier Fogh Rasmussen. Med det mener han at politikere blant annet må se kritisk på eksisterende systemer, som kan forbedres - og som kan utgjør en brodd mot konservativ tenkning, i flere politiske leire. Ellers så synes jeg ikke Fogh Rasmussens tidligere lesing av Milton Friedman har så mye eksplisitt for seg. Men det Rasmussen selv skriver: "Venstre vil give en chance til mennesker som ønsker å klare sig selv. Man skal ikke svigtes, selv om man vil leve udenfor de offentlige systemer." Dette synes jeg er flotte tanker, om ansvar for seg selv, og andre. "Venstre vil at alle skal føle sig trygge. Vi vil kæmpe for at alle skal få et arbejde. Vi vil sørge for at alle vil få hjelp i tilfelle arbejdsløshet, sygdom eller invaliditet. Og vil sikre at alle skal føle økonomisk tryghed som eldre."

"Fra velferdsstat til velferdssamfunn, med økt personlig initiativ"
Anders Fogh Rasmussen ville skape et "mer levende og dynamisk samfund." Han stod for en arbeidslinje, der man selvsagt skal utvise sosial rettferdighet og omtanke for dem som ikke er i stand til å arbeide: "Vi må hjælpe hinanden  ud av den livsløgn, der bygger på, at stadig større offentlige ydelser utgjør større trygghed  (...) det er en karikatur av et velferdssamfund." Her tror jeg han er innenfor noe vesentlig: Passifisering er ikke bra for den enkelte, og jeg tror heller ikke et samfunn er bærekraftig dersom man har for mange stønader.

"Det er enhver regerings pligt konstant at forholde sig kritisk til de bestående systemer i samfundet"
Dette betyr nok ikke at man skal protestere på en gressplen utenfor landets nasjonalforsamling, men at man innenfra forsøker å forandre de systemer man har ansvar for å forvalte. "At sidde å administrere et bestående system kan aldri være et mål i sig selv," sier den tiltaksivrige Fogh Rasmussen. Videre sier han det viktigste for en borgerlig-liberal regjering er å stå for fornyelse. "Socialstaten  har frembragt mennesker uden mod" tror jeg har mye for seg, som er en skadevirkning av for store offentlige velferdsytelser. Passifisering er ikke i noens interesse, men å delta i samfunnet på en konstruktiv måte - så godt det lar seg gjøre. Han står videre for en "kulturkamp," som jeg tillater å omtale som den åndskamp ethvert menneske har, i å bygge seg og sin framtid, i fellesskap med andre. Ingenting kan måle seg med kunnskapsrike enkeltmennesker, som evner å treffe riktige valg - det kan hjelpe mennesker i større grad en lovgivingsendringer. Det innebærer, for å trekke veksler på tidligere Rasmussen-sitat, og være kritisk og ta oppgjør med seg selv, og velge hvilke prinsipper som er viktig for framtiden. Rasmussen utformet i Venstres prinsipp-program at det danske samfunnet skulle bygges på: "Det kristne livssyn med respekt for andres tro og holdninger." Ville heller valgt ordlyd som "kristne og humanistiske verdier", framfor kristent livvsyn. Men jeg synes det ikke er riktig å kritisere Fogh Rasmussen for å bringe inn religiøse aspekter. Nettopp fordi man kommer ikke unna religion i et moderne samfunn heller, og der Rasmussens utsagn egentlig sier at religiøs, privat tro til en viss grad skal respekteres, uansett verdensreligion - men at den danske kulturarv er den kristne tro.

"Det liberale menneskesyn bygger på, at hvert menneske har rett til ansvar for sitt eget liv."
Så må man selvsagt gi muligheter og midler til andre samfunnsinstitusjoner (som skole), slik at menneskene får muligheter til å virkeliggjøre sine liv. Innenfor skolepolitikken, så gjengir jeg noe svært klokt sagt av Anders Fogh Rasmussen, som jeg i sin helhet slutter meg til. Han berører blant annet det jeg har sagt i alle år, at fagkunnskap blir undervurdert i møte med såkalt evne til å kunne drøfte, og han ser ellers stor verdi i paratviten (den kunnskap vi møter verden med): "Det kan være udmærket at sidde i rundkreds å samtale med hinanden. Men den første forudsætning for at føre en meningsfyllt samtale er altså, at man ved, hvad man snakker om. Hvis ukvalificerede meninger bliver lige så gangbare som kvalificeret viden, så ender det alt sammen i tomhed og dumhed. Og hvis man er nødt til å slå opp i leksikon eller på internett, hver gang man nærmer seg noget konkret, så blir det altså en noget tung samtale." Men så er det også mang en hersketeknikk som dessverre har uttrykt seg som "det er ikke det vi diskuterer." Likefullt vil jeg mene at uttrykket er fabelaktig godt, fordi essensen i det er undervurdering av fagkunnskap.

Dansk mindretallsregjering må hente støtte fra tre partier

Christiansborg

Statsminister Lars Løkke-Rasmussen må være smidig, i landet som ikke akkurat er kjent for slalåmkjøring.

Dansk Folkeparti, Liberal Alliance og De konservative blir det parlamentariske grunnlaget for mindretallsregjeringen til Venstres Løkke Rasmussen, som må finne støtte i Folketinget fra sak til sak. Etter valget 18.juni i vår ble det kjent at det borgerlig-liberale partiet Venstre, med bare 19,5 prosents oppslutning og 34 mandater bak seg i Folketinget, utgjør Danmarks nye regjering. De blå partiene (Dansk folkeparti, Venstre, Liberal Allianse og Det konservative folkeparti) fikk 90 taburetter, mot de rødes 85 – derfor banet dette veien for et regjeringsskifte, og et farvel til sosialdemokratisk styring. Til tross for Venstres tilbakegang siden forrige valg (fra 47 til 34), får de borgerlige flertall blant Folketingets 175 representanter. Dette skjer hovedsakelig på grunn av Dansk folkepartis framgang, til hele 37 mandater – hjulpet av også Liberal Allianses lille framgang.

Mandatfordelingen

Alle de tre støttepartiene trengs for å få flertall. Venstre har som sagt 34 mandater. Dansk Folkeparti har 37. Liberal Allianse har 13 mandater. Og de konservative – som har gjort et famøst valg, trolig det verste i moderne tid, får 6 mandater. Partienes prosentvise oppslutning er henholdsvis 19,5%, 21,1%, 7,5% og 3,4% (!). Det er flere saksområdet som det kan bli vanskelig å bli enige om, med det spennet som er mellom partiene.  

Dansk Folkeparti

Partiet er et høyrepopulistisk parti, som i sin tid brøt ut av det danske Fremskrittspartiet, under ledelse av Pia Kjærsgaard. Pia Kjærsgaard ledet partiet i årene 1995 – 2012, og overlot partiklubba til Kristian Thulesen Dahl. I årene 2001 – 2011 støttet partiet, uten å sitte i regjering, det liberal-konservative styret utgjort av Venstre og De konservative – fram til et 4-årig rød-grønt intermesso. Partiet fikk såpass mye gjennomslag, at samarbeidet ble kalt VKO-regjeringen. Dansk folkepartis grunnlag er å beskytte frihet og dansk kulturarv. Partiet står for kulturassimilering av innvandrere, der man ønsker at utlendinger skal bli så danske som overhodet mulig. Videre står partiet for et sterkt lovstyre, med særlig vern omkring familien. De vil fremme vekst og entreprenørskap, der de står for utdanning og arbeidslinje. Paradoksalt nok, men ikke så paradoksalt likevel til å være et populistisk høyreparti, er de i økonomisk politikk for et sentrumsparti å regne.

Venstre

Partiet er et konservativt-liberalt parti i den europeiske konteksten, og motoren på borgerlig side. De ble stiftet av bønder som var motstandere av adelsmakten i Danmark. I dag står partiet for en pro-markedsideologi, i følge Wikipedia, men sannheten er nok at partiet står for en blandingsøkonomi, med borgerlig tilnærming. Partiet har produsert statsministre i søkk og kav, og har hatt en lang regjeringsperiode i 2001 til 2011 – sammen med De konservative. Lars Løkke Rasmussen tok over i 2009, da Anders Fogh-Rasmussen ble generalsekretær i NATO. Venstre klassifiseres som sentrum-høyre parti, og har en markedsorientert tradisjon, med agrarrøtter.  Partiet regnes likevel som mer markedsorientert enn sine søsterpartier i Europa. Likevel ble det gjort en vesentlig venstredreining undr Anders Fogh Rasmussens statsministerperiode, slik at det er usikkert hvor partiet i dag står – ved en komparativ undersøkelse. Men under samme statsminister vedtok man skattestopp – skattene skule ikke økes i forhold til forgjengerens sosialdemokratiske styre.

Liberal Alliance

Det opprinnelige partiet – med partinavnet Ny Allince – så på seg selv som et sentrumsparti, som skulle ivareta de beste elementer fra sosial-liberalismen og sosial-konservatismen. Det er en statsvitenskapelig vits å omtale partiet som et opprinnelig kaderparti, der partiets daværende leder – Nacer Khader – vant fram på grunn av personpopularitet. Etter at partiets Gitte Seeberg forlot partiet, ble sosial-konservatismen droppet, og partiet skiftet navn til Liberal Alliance. Men det var ikke før Khader ble erstattet av Anders Samuelsen (fr januar 2009) at partiet beveget seg i retning av et mer klassisk liberalt parti. Partiet har fremmet utpreget økonomisk reform, der man blant annet har ønsket å innføre flat skatt på 40 prosent, framfor den progressive beskatningen man har i dag. Man har ønsket å halvere bedriftsbeskatningen, og ha større egenandeler i helsevesenet.  Man gikk i 2011 imot regjeringspartiet Venstre ønske om inngåelse i Euro Plus Pact. Liberal Alliance er det eneste partiet i Danmark som er forkjemper for kjernekraft. I 2009 gikk man imot subsidier til miljøtiltak, fordi man ikke samtidig innførte grønne skattekutt. Partiet ønsket likestilling av homofile og heterofile innenfor kirken, og man gikk imot strengere grensekontroller i 2011. Liberal Alliance ønsker å åpne opp for at utlendinger kan kjøpe ferieboliger i Danmark, der det sær-danske regelverket på dette området er svært restriktivt.

Det konservative folkeparti

Partiets storhetstid i moderne historie var under Poul Schluters ledelse, som var statsminister i perioden 1982 – 1993. Partiet ligger nært sine skandinaviske søsterpartier, Høyre (Norge) og Moderaterna (Sverige), men regnes likevel for et parti som hegner enda mer om familien og nasjonen. Segmenter av partiet regnes som sosial-konservative og nasjonal-konservative, framfor liberal-konservative. Partiet arbeider for utbredelse av de konservative holdninger. Partiet framhever tenkere som David Hume, Edmund Burke og Karl Popper – framfor ideologi, forfekter partiet holdninger og verdier. Partiet står for individuell frihet og ansvar, markedsøkonomi, privat eiendomsrett, fellesskapets betydning for individet, begrensning og reformering av offentlig sektor, desentralisering, effektivt nasjonalt forsvar, økt samarbeid med EU, og respekt for nasjonal egenart, samt vektleggelse av historie og tradisjon, der gjennomgangstonen er «forandre for å bevare.» De vil ta vare på nasjonalfellesskapet og folkekirken. De viktigste samfunnsinstitusjoner er angivelig «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» De Konservative oppsummerer selv sitt verdigrunnlag slik:

• Fellesskapet skal ta ansvar overfor de svakeste.
• Individet skal ha størst mulig frihet og ansvar for eget liv.
• Man skal belønnes for å yte en ekstra innsats.
• Man skal kunne forvalte en større del av sine egne penger.
• Statens utgifter skal holdes nede og ikke overleveres til neste generasjon.
• Den økonomiske politikken skal være ansvarlig og evne å prioritere.
• Verne om dansk kultur, tradisjoner og kristne verdier.

I dag fremhever partiet spesielt følgende politiske saker:

• Redusert skattetrykk; av den siste tjente krone skal ingen betale mer enn halvparten i skatt.
• Aktiv forebyggelse av livvstilssykdommer og fedmeepidemier; livstruende sykdommer skal ha høyeste prioritet
• Målsetning om uavhengighet av fossile energikilder i 2050; økt utbygging av havvindmøller
• Et trygt Danmark; en streng justispolitikk hvor kriminelle straffes konsekvent og hardt.

Hvilken politikk kan man vente?

Her kan man vente seg en ganske ortodoks borgerlig politikk, det er få venstreliberale eller venstreborgerlige elementer i partiprogrammene. Politikken vil ha en konservativ grunntone, der man ønsker å bevare det bestående, blant annet institusjoner og struktur. Skattetrykken ventes lavere, som et ledd i tilpasning til internasjonal konkurransesituasjon, noe som nok er musikk i ørene for partiene som vil overlate større ansvar til folks liv. «Du er din lykkes smed» er nok gjennomgangstonen, der alt og alle bærer frukter av hva de selv sår. Helsepolitikken blir nok mindre ekspansiv enn hva den ville vært under sosialdemokratene, og justispolitikken mer rettskaffen.  Man ønsker mer privat eller personlig inittiativ generelt, der særlig bedriftsbeskatningen ventes senket. De blir generelt ikke noe tull med finansene, og det forventes en stram økonomisk politikk. Videre ventes en patriotisk linje, med sterkt vern om Vestlige verdier og prinsipper, en restriktiv innvandringspolitikk og et pragmatisk forhold til det europeiske fellesskap.

I wish I knew how it could feel to be free

Flott låt! Nina Simone

I wish I knew how                                     
It would feel to be free
I wish I could break
All the chains holdin' me
I wish I could say
All the things that I should say
Say 'em loud say 'em clear
For the whole 'round world to hear

I wish I could share
All the love that's in my heart
Remove all the bars
That keep us apart
I wish you could know
What it means to be me
Then you'd see and agree
That every man should be free

I wish I could give
All I'm longin' to give
I wish I could live like I'm longing to live
I wish I could do all the things that I can do
And though I'm way over due
I'd be startin' a new

Well I wish I could be
Like a bird in the sky
How sweet it would be
If I found I could fly
Oh I'd soar to the sun
And look down at the sea

Then I'd sing 'cause I'd know yeah
And I'd sing 'cause I'd know yeah
And I'd sing 'cause I'd know
I'd know how it feels
I'd know how it feels to be free
Yeah, yeah I'd know how it feels
Yes, I'd know
I'd know how it feels, how it feels
To be free, oh lord

Arkitekturens innvirkning

Er ikke særlig bevisst interessert i arkitektur, men jeg merker noen ganger det ikke fungerer. 

Husker da jeg var ikke gamle knotten, og var på besøk i Danmark. Jeg gikk gatelangs i en av Københavns forsteder, sammen med mamma. De røde mursteinsblokkene formelig veltet ut i gaten. Jeg kan ikke ha vært mer enn 5 år. Selv om jeg har et ganske så lyst anlagt sinn, husker jeg at jeg ble deprimert av de vertikale mursteinsblokkene, som man kunne lure på om ikke snart ramlet over en. Fra tidlig barnsben av (kan nok ikke ha vært mer enn 5 år), husker jeg at jeg oppdaget at jeg kunne reagere negativt på arkitektonisk utforming, eller mangel på sådan. Et ordtak sier at "arkitekten begynner der ingeniøren slutter." I for mange tilfeller virker det slik at arkitekten aldri får påbegynt sitt arbeide.

Interiørarkitekter

Vet at arkitektens arbeid alltid blir begrenset av de midler en har til rådighet. Og - arkitektens arbeid blir også begrenset av de føringer som er gitt av andre. I andre tilfeller virker det som om arkitektens vyer får litt for stort gjennomslag.  En kamerat av meg fortalte også at innredningen av bygg idag bærer preg av for mye glass. Man kan jo tenke seg at det ikke er noe trivelig for fødende og presse ut barn i et glassmonter. Til og med fødeavdelinger har glassvegger. 

Tilfellet Jæren

I noen tilfeller må beløpene være så graverende fattigslig at et bygg kan skjemme et strøk. Av og til virker det som om det ikke er mange midler som skal til for å gi et bygg nødvendig ansiktsløftning, slik at det ikke forsøpler et boligområde. Skal her ta for med tre bygg som jeg synes er hårreisende at står der de gjør, og to av byggene er nylig oppført. La meg begynne med det eldste: Tilbygget i front av Stavanger museum. 

Stavanger museum

Det ligger en rektangulær betongkasse foran inngangen til Stavanger museum, som ikke kan huse mange kontorene. Men den arkitektoniske utformingen er så skjemmende, at det ødelegger hele den flotte fasaden til det gamle museet, som er ærverdig til Stavanger å være. Byggets historiske sus blir ødelagt av den arkitektoniske støyen som er i front av bygget. Hadde det vært opp til meg, kunne man revet hele bygget sporenstreks. Vet ellers at museet lider av plassmangel. Da kunne man forsøkt å laget et moderne tilbygg på sørsiden av museet, eventuelt kjøpe omkringliggende hus - eller benyttet deler av det gamle sykehuset, før man eventuelt på lengre sikt også kunne overtatt deler av Rogaland Teater, etter deres eventuelle nybygg. 

Statens hus

Dette bygget er ikke mange år gammelt. Likevel har man bygget en fullstendig upersonlig kasse, som man kunne tro ble bygget i etterkrigstiden. Det har en funksjonalistisk stil, men mitt begrepsapparat innenfor arkitektur er for mangelfullt til å skulle karakterisere dette nærmere. Fasaden virker som en festning mot omverdenen, der eksteriøret skal virke like fremmedgjørende som de anonyme saksbehandlerne. 

Blokken i Rovika 

I Sandnes havns østre  side har man også et bygg, som ser ut for å ramle ut i veien. Blokken, som strekker seg mangfoldige etasjer opp i været, reiser seg kun et par meter borte fra veibanen. Blokkene er egentlig fine mot vest (der solen ligger), men det hadde gjort seg med noen balkonger også mot øst, siden veggen virker svært upersonlig, der den strekker seg opp i mot himmelhvelvet. Heller ikke dette bygget er mange år gammelt, men det hadde gjort seg om de som godtok dette tok arkitekt-tegningene nærmere i øyesyn. 

Menneskelig

Manglende humanitet i den arkitektoniske utforming har fulgt meg hele livet. Jeg husker da jeg som 20-åring ankom Youngstorgets søndre eller nordre side, og fikk LO-bygget i vidvinkelen. Også dette bygget utstråler en form for makt, som LO sikkert har bygget i motmaktens ånd. Håper således det nye regjeringskvartalet får en human utforming, hvordan det enn måtte bli seende ut til slutt. Ellers så synes jeg det er flott med brytningen mellom gammelt og nytt, og jeg er vel én av de ikke svært mange som synes at St. Olavs kvartalet, med de høye blå og hvite blokkene i Stavanger, er stilige. Husker jeg var på ordførerens kontor en gang (Leif Johan Sevland), der han snakket litt om den fine skylinen fra ordførerkontoret, noe jeg er helt enig i: Bygningene ligger fint i terrenget. Dessverre ser det ut som vi fortsatt må være varsom med å godkjenne bygg, hvis eneste mål noen ganger ser ut til å innkassere penger, eller stadfeste myndighet. 

Skrivedyktige Harald Heide-Steen jr.

Det er svært morsomt å lese boken "Sett og hørt" av Harald Heide Steen jr., som er en slags tøysete selvbiografi med gøyale tekster. 

For folk flest er han mest kjent som figurmakeren, med alle de artige rollefigurene og tøvete stemmene. Han kunne virkelig lage finurlige roller. Det mange kanskje ikke vet, er at han var en svært dyktig tekstforfatter også (som man selvsagt må være, skal man improvisere fram alt det elleville han gjorde). Men skrivekyndigheten er altså nedtegnet i denne boken, der jeg for anledningen vil trekke fram ett utdrag (ellers, løp og kjøp i nærmeste antikvariat!)

Teaterhistorie
Under vil jeg gjengi et fantastisk utdrag fra boken, det lille kapittelet "En anekdote." Det er kanskje ekstra morsomt for de som har drevet mye med teater, men det forstås absolutt av utenforstående. Har samtidig også tillatt meg å komme med egne anmerkninger, og det står i parentes. Det har seg nemlig slik at det er en del skuespillere som har behov for å fortelle teaterhistorier (og de skuespillerne trenger ikke være særlig gamle), men de ønsker å fortelle poengfattige historier for å illustrere teatrets magi. Jeg synes dette utdraget fra Harald Heide Steens jr. bok er tatt på kornet.

En anekdote
"Jeg husker så godt, ja, nesten som det var igår en artig liten episode fra Christiania Theater, eller "Den gamle kassen på bankplassen" som man så betegnende kalte det på den tiden. - Det var endog Agnes Mowinckel, - eller var det Julie Lampe, ja det kan være det samme (samme hvem man utleverer, og kanskje tidens tann har slitt på hukommelsen slik at resten av historien ikke er så riktig) - en av dem var det i hvert fall, som skulle sette i sene et muntert lite stykke av André Lachotte (ærverdig navn), men han var en høyt ansett komedieforfatter på den tiden, som dere unge helt sikkert ikke har hørt om - det var som sagt Agnes Mowinckel, jo, Agnes Mowinckel var det (vesentlig for poenget?) - nå husker jeg det klart, det var ikke Julie Lampe for hun... (Ja, hva med hun?) ... Det var Agnes! Agnes Mowinckel. Hun var jo viden kjent for å være en meget bestemt dame, ja til og med ganske striks til tider kunne hun være - noen ganger kunne hun si de grusomste ting til sine skuespillere (grusomt bestemt), og det vakte til tider både skrekk og munterhet (nervøst), men man måtte selvsagt være forsiktig så man ikke kom på kant med Lampe... Nei, Agnes Mowinckel var det det var (stryk over store deler av historien hittil). Hva var det nå stykket het igjen, det hun satte opp den gangen, jo det var "den ambivalente hustyrannen" (morsom og meningsløs tittel) av nettopp André Gavotte (Lachotte het han vel, men hele denne André er uvesentlig for historien). Han var ikke fransk, som man sikkert skulle kunne tro, nei han var belgier (essensielt for historien?). Fantastisk morsomme ting var det han skrev - hvorfor spiller de ikke han lenger, nei jeg skjønner jo ikke dagens repertoire og alt det der jeg. Også alle streikene da (arbeidskonfliktene er sikkert ikke vesentlig for anekdoten). Det skulle vel tatt seg ut før i tiden! Selv på Bjørneviks Teater var det helt uhørt å sette opp noe som helst, nei det var en distraksjon (digresjon), - hvor var jeg... Jo hele 20 ganger ble det spilt "den ambisiøse Husvennen" (sikkert oppfølgeren). Det var altså i korte trekk Agnes Mowinckel som satte den opp, og skuespiller Hilmar Gundersen hadde den mannlige hovedrollen - han var slik en flott mann, med glimt i øyet (viktig for historien?)... en riktig "damenes hans" var han - vi sa alltid damenes hans i steden for "pikenes Jens", den gangen, det vakte slik en megen munterhet (furore). Ja, skuespilleren herr Gundersen var en skikkelig flottenfeier (veldig utleverende). Den Gundersen, den Gundersen, når jeg tenker på alt det merkelige han kunne få i stand, så må jeg nesten le. Som sagt, så var det prøvetiden på "den amorøse husmannen av André Lachotte at man hadde en ung dame, lille frøken Emma Hildring, hun skulle spille stuepiken, hun da. Frøken Hiildring av aldeles praktfull og skue dengang (kom til poenget), og hun var i besiddelse av en høy og staselig byste for å si det mildt. Fru Mowinckel kom en dag litt for sent til en av de avsluttende prøvene, hvor man skulle ha kostymer for aller første gang der på scenen. Aldeles nydelige kostymer, kan jeg forsikre - det var vår daværende kostymesjef Ragna Wangensteen (voldom name-dropping) som hadde tatt seg av dem. Virkelig flid hadde hun gjort seg. Montro ikke også Ragne Wettergren også var med? Nei, det må ha vært i "den liderlige Basanio" av Engelbrecht Stock. Oi, som jeg roter av og til. I alle fall var Julie Lampe med, hun hadde den kvinnelige hovedrollen som vanlig, hun likte ikke meg. Men det var jo om Fru Mowinckel og lille frøken Hildring jeg skulle berette. Som sagt, så sitter altså fru Wetter... Mowinckel i salen og røker sin Medina og ser fryktelig streng ut. Hun var jo litt sent ute den dagen, så hun tok liksom igjen ved å se ekstra bister ut - akk ja, den fru Mowinckel! aldri får vel norsk teater se hennes make (det bistre?) - hun var jo bergenser på sin hals - vel, litt forsinket blir så prøven satt i gang, og en av de første replikkene skulle nettopp komme fra stuepiken, frøken Hildring, som hadde fått noe frivolt kostyme etter vår smak - som nok fremhevet hennes tunge byste vel meget, for å si det på den måten. Så kan man høre følgende replikkveksling mellom fru Mowinckel i salen og skuespilllerinnen, frøken Hildring. Vi hadde forøvrig et lite frekt rim om frøken Hildring, vi kollegene: "Emma Hildring - ingen hindring" hahahahaha! åhhh. Følgende replikkveksling fulgte:
Fru Mowinckel: "Frøken Hildring, den bysten er for stor, den må bort!"
Frøken Hildring: "Men Fru Mowinckel, de er jo ekte...
Fru Mowinckel: Ekte eller uekte - få dem vekk!!!"

Ja, da formelig knakk vi alle sammen, vi som stod i kulissene."  

Desiderius Erasmus og kristen-humanismen

Desiderius Erasmus regnes som den største humanist nord for alpene. 

Denne gjennomgangen vil hovedsaklig ta utgangspunkt i Paulus Svendsens bidrag i boka "Vestens tenkere fra antikken til våre dager" (1962). 

En menneskevenn

Erasmus produksjon er svært omfangsrik, og er blant annet samlet i elleve bind. Han var den første generasjonen som var oppvokst med trykkekunsten. Noen myter knyttes til Erasmus, som f.eks når han var født, hvor i Nederland han ble født og hva som var dåpsnavnet. Han hadde både mange venner og fiender. I år 1500 debuterte han som forfatter, i første halvdel av 30-årene, etter mange slitsomme leseår. Hans første tekst skrev han mens han var i kloster, "Antibarbari." Han var ellers flink til å bevare sine brev, som reflekterer et menneske med trang til relasjoner med andre mennesker, og et menneske som hadde analyser om sin samtid - og hans arbeidskapasitet var høy. Han gjorde stor suksess med et skrift kalt "Adagia," der han hadde samlet sitater og småtekster fra og med antikken, der han fletter inn personlige meninger - hovedsaklig med perspektiver fra samtiden. Også prinsipielle spørsmål om statstyret tok han opp. Han var en kongevenn, men avskydde tyranner. Paulus Svendsen skriver at med fokuseringen på individualismen i renessansen, så glemmer man de mange tanker som også på den tid ble produsert om fellesskapet. Jus, medisin og teologi var yrkesvitenskaper, i følge Erasmus, og ville lage en vitenskap som lå utenfor det som ble betraktet som de umiddelbart formålstjenelige: Humanismen. 

Anstendighet 

Han gjorde tilføyelser til sine skriverier hele livet, derfor er det en moden mann man leser fra - når man leser Erasmus, ifølge Svendsen. Men det er ikke kjent at han noe gang hadde en krise eller personlig omvendelse, som gjør at hans arbeider må ses i lys av epoker.  Jeg forstår egentlig ikke at Svendsen kan skrive dette, siden Erasmus visstnok gjorde revisjoner hele livet. Men: Et bevis er at de mange tankene hans går igjen i arbeidene hans, men han hadde rikholdig med virkemidler: Moraliserende, forkynnende, ironiserende, satirisk, polemisk (ordkløyveri) og belærende. Hans menneskesyn var tydelig, han mante til fornuft - slik at ikke andre krefter skulle overta viljen: "For mennesket er intet villdyr farligere enn mennesket." Noe lettere omskrevet kan man si at Erasmus ord var "Hester fødes, mennesket dannes." Dette er hele grunnlaget for Erasmus skriverier. 

Sivilisasjonspedagog

Innenfor skolevirksomhet sa han at pedagogikk vil utvikle menneskers anlegg. Han avskydde autoritær oppdragelse, og satte forøvrig lærergjerningen svært, svært høyt. Viljen er fri, men svak - så det er ingen grunn til hovmod og arroganse. Mennesket er ikke ondt, men ofte er de dumme, mente Erasmus, ifølge Svendsen. Overalt finner du smiger, forfengelighet, selvtilfredshet og hykleri - sier Erasmus. Han likte et fritt og redelig ordskifte, der takhøyden var stor. Ordet var det eneste menneskelige våpen, ifølge Svendsen. Svendsen skriver videre noe meget interessant: Meningsbrytningene ble ofte så forenklet at mer nyanserte syn representerte en fare for tradisjon. Dette tror jeg har mye for seg også i vår tid, og kanskje derfor ble kanskje Erasmus sett på som mer radikal enn hva han i virkeligheten var? Og fiendene av han - for eksempel datidens kirke - hadde jo sin interesse i fortelle at Erasmus befant seg i en villfarelse (Svendsen 1962:296). Erasmus prosjekt var å gjenerobre fortidens tankeliv, skriver Svendsen (1962:297) og føyer til: Derfor regnes han ikke blant de største filosofer. Dette mener jeg er et litt merkelig perspektiv. Det er vel ingen filosof som uttaler seg uten forankring i det bestående? Og - det kan vel ikke kalles reaksjonært å  hente fram tanker som er glemt, og eventuelt gjøre sine personlige tilføyelser? 

Moral og fornyelse

Svendsen skriver videre noe viktig: Tidligere hadde man en autoritær lesemåte, der målet var å underbygge vedtatte sannheter. Skrifter som ikke hadde dette som formål var forkastelige og farlige (1962:297). Erasmus hadde en fri og udogmatisk forhold til de mengde bøker han leste, skriver Svendsen, da det virker som det var sannhetssøking som var Erasmus fremste drivkraft. Målet var å restituere (gjenreise) den gamle kunnskap, derfor synes jeg det er litt merkelig at Svendsen et annet sted ikke betrakter Erasmus som en opplysningsfilosof. "Verdier har forfalt ved forsømmelse eller uvitenhet" skriver Svendsen om Erasmus, hvilket jeg tror har stor gyldighet også idag - da man kanskje har en tendens til å følge de nyeste trender, innenfor "alle" felt. Mesteparten av Erasmus liv gikk med til å overbringe gamle kulturelle uttrykk til sin samtid - med det som kunne forenes med kristi lære (Ofte stod romersk og kristen kulturtradisjon i motsetningsforhold til hverandre). Erasmus tilskrives ellers å ha levd i en uoversiktelig tid. Språket, mente han, hadde således en dannende kraft over personligheten, ifølge Svendsen (1962:301). Han formulerte seg enkelt. Kanskje bidrog han til å gjøre verden bittelitt mindre uoversiktelig? 

Renessansen - fornyelse av tankekraften, som viste vei til opplysningstiden

Uten renessansen, ingen opplysningstid. Renessansen regnes som "gjenfødelsen" av antikkens idealer, for klassisk kunst og kultur, men utgjør kanskje først og fremst kjernen i den moderne tidsalder: opplysningens vei. Renessansen representerer en sjelrik epoke. 

Historisk har renessansen blitt beskrevet som forløperen for den moderne tid, med sitt brudd med middelalderen. Denne artikkelen skal ta en hurtiggjennomgang av bruddstykker ved renessansen. Ved opplysningstiden kom den vitenskapelige revolusjonen og sekulariseringen, men dette var allerede påbegynt ved renessansen. Reformasjonen regnes som en frigjøringskamp, der man tok et oppgjør med kirkens makt og altomfattende virkeområde. Vestens idéhistorie gjennomgår et paradigmeskifte med renessansen.

Italia - i førersetet
Renessansen som periodebegrepet varte i omtrent 200, fra 1480 (Palmer et.al 2002:54). Utdannede italienere var interessert i studio humanitatis, noe vi idag kaller humanisme (Noble et. al 2006:371) - det vil si retorikk og litteratur. Man ønsket å ta tilbake den tapte tid, fra den gresk-romerske sivilisasjon (Palmer et.al. 2002:54).  Både lovverk, økonomi og regjeringsstyre lå nå åpen for forandring (Palmer et.al 2002:54). Italienske humanister og kunstnere følte de levde i en ny tid, med et ønske om å vekke til live den antikke forståelsen. Italienerne søkte nå til den antikke forståelsen, for å besvare spørsmål knyttet til kultur, politikk og utdanning (Noble et.al 2006:370) I antikkens skriverier fant man andre perspektiver enn hva man hadde hatt i middelalderen (Palmer et. al 2002:61) I tillegg brøt man med middelalderen, der man nå fikk en langt mer sekulær forståelse av tilværelsen (Palmer et.al. 2002:56). Det var ikke tilfeldig at gjennombruddet kom i Italia, der hadde man en langt mer anti-klerikal tilnærming enn resten av Europa (Noble 2006:371) Men å snakke om gjenfødelse, blir ikke riktig, mener jeg. Det var ikke slik at de vil gjenetablere det samme man hadde i antikken, uten å tilføre noe nytt. Blant annet var flere filosofer fra antikken kjent før renessansen, Aristoteles, Platon og Ciecero, men hadde lenge vært glemt (Fløistad 1991:22; Palmer et.al 2002:54). Humanistene snakket heller om renovatio (fornyelse), enn en renessanse (gjenfødelse)(Lingaas 2013:263). Tar man en virkelig vid forståelse til grunn, må kjernen i renessansen betraktes som menneskets selvrealisering, framfor fornyelse eller gjenfødelse (Fløistad 1991:21). Det var forøvrig de italienske humanister som selv først brukte begrepet middelalder, og den lange tiden fram til deres tid, fra den greske og romerske antikken (Lingaas 2013:263). Fornyelsen kom imidertid ikke med en gang, noe som gjør det grunn for å dele renessanse-perioden i to: Den første halvdel preget av etterliknelse av de greske idealer. Og den andre halvdel, der vi fikk virkelig fornyende kunstnere som Michelangelo og tekniske genier som Leonardo Da Vinci. Det er vel kun etter en viss tid, med tusenvis av timer med trening, at det forløser? Kreativiteten var derfor sterkere i andre halvdel av perioden, kontra den første (Lingaas 2013:263). Det vil selvsagt være avvik fra dette, men det er hovedtendensen.

Individualisme, sekularisme og empirisme
Burckhardt var vel den første til å identifisere omfattende fellestrekk ved renessansen, ifølge Lingaas (2013:265). Han vektlegger fem faktorer (ibid): Renessansen har en ganske klar begynnelse og slutt (årstall). For det andre, framveksten av individualitet, der "geniet" for alvor ble et begrep. (Mann ble nå opptatt av ekstraordinære menn, for det var kun menn som gjaldt, Palmer et.al 2002:57) For det tredje, vokser det fram en sekulær verdensanskuelse - vel og merke relativ sådan, siden det ikke er sammenliknbart med dagens samfunn. (For det fjerde, var den italienske renessanse-erfaringen eksepsjonell i europeisk sammenheng). For det femte, Italienerne lærte Europa å bli moderne. For Burckhardt representerte renessansen skillelinjen mellom det moderne og det før-moderne. Ifølge forståsegpåere er noe av svakheten med Burckhardts framstilling at han peker på mange likheter mellom renessansen og moderne tid, men overser de mange forskjellene (Lingaas 2013:266). Akademikeren Else Marie Lingaas besvarer ikke dette direkte, men forklarer i boka "Vestens idéhistorie" at: Renessansen ble et uttrykk for essensen i det moderne (2013:262)" - og da kan jo jeg henvise til underoverskriften til dette kapittelet, hva kanskje essensen var?  Savner imidlertid at Lingaas ikke berører hvilke likheter det skulle være mellom renessansen og den moderne tid, siden det angivelig er kritikkverdig at Burckhardt utelater det.  Det kan da selvsagt være en hel del som ikke samsvarer med den moderne tidsalder, og det kan være mye mer som samsvarer og som Burchardt utelater. Videre skriver Lingaas: "Et forsøk på å løsrive renessansen fra den gamle dramaturgien var å omskrive den fra å være startpunktet for moderniteten til å representere overgangen til den moderne verden. Og et problem med dette er imidlertid hva som er det særegne ved renessansen." Er det her forskjell på startpunkt og overgang, uavhengig hva som er renessansens essens? Så kommer det plutselig noe jeg ikke skjønner: "Dessuten medfører overgangsmetaforen at renessansen (eller enhver annen overgangsperiode) mister sin egenart. Den blir en slags ustabil bro mellom to faste endepillarer, i dette tilfellet middelalderen og moderniteten." Men jeg skjønner bro som metafor. Stusser også på at annalistene, en skoleretning innenfor historiefaget, ikke skulle være opptatt av å studere politiske forandringer (2013:268). Ellers må jeg bemerke at fremmedord og fagbegrep kunne vært færre, hvilket hadde gjort innholdet mer substansielt. Ellers så synes jeg at Joan Kelly-Gadols artikkel "Om kvinner hadde en renessanse" er ganske på siden, ut i fra Lingås gjengivelse. Det finnes nemlig ikke belegg for påstandene Kelly-Gadol framsetter, ut i fra det gjengitte. Jeg får bruke noe annet uforståelig som neste underoverskrift.

"Reformasjonen er også et epokebegrep som har en lang og innviklet historie, med ulike betydningsnivåer og verdier." 
Guttorm Fløistad (1991:19) skriver at individiets selvutfoldelse ble mer vektlagt, enn hva som var Guds vilje. Det utadvendte, handlende og skapende individ ble mer framtredende, men at renessansen selvsagt ikke kan tolkes som en anti-religiøs bevegelse (1991:19-20). Men; frigjøringen var et faktum. Kristendommen skulle bli mer humanistisk, og vi fikk kristen-humanister som Desiderius Erasmus (1991:20). Man fant i eksempelvis i naturvitenskapen ut at ting kunne forklares utenfor en eventuell guds-eksistens (1991:20).

Filosofien
Filosofien trekkes i to ulike retninger, en mot kristendom eller Gud (blant annet Descartes og Spinoza), en annen mot vitenskapen eller erfaringen (blant annet Locke og Hume) (Fløistad 1991:21). Men fellesstrekket i renessansen er ikke først fremst at kulturen er teologisk eller forskningsbasert, men moralsyn (Palmer et.al 2002:54) . Dette gjør at rennessansen står i mellomposisjon mellom middelalder (teologi) og Opplysningstiden (forskning). I økende grad ser vi framveksten av to kulturer - også utenfor filosofien, som startet ved renessansen: En kristen, og en ikke-kristen (Fløistad 1991:21). Gresk ble ellers det nye motespråket (Fløistad 1991:22). Så kan det føyes til at hvorvidt en kristen eller ikke-kristen forståelse lå til grunn, avvek noe geografisk. I Italia ble individorienteringen større, mens i de nå tyske området ble gudstroen mer vektlagt (Fløistad 1991: 23). Ikke bare fryktet den katolske kirke en flukt bort fra religionen, men de fryktet at Bibelen skulle tolkes annerledes enn hva de ønsket - og kunne derfor utfordre den maktposisjonen kirken hadde (Fløistad 1991:22). De mest framstående humanister var Thomas More (England), Desiderius Erasmus (Nederland) og franskmennene Francois Rabelais og John Calvin (Plamer et al. 2002:68).

Forretningsliv og boktrykkerkunst
Oppdagelsen av Amerika og andre kjente sjøreiser gjorde at man fikk et nytt verdensbilde, og dette åpnet også muligheter for handel. Kjøpmenn tjente stort på handelsvirksomhet, de lånte ut penger til konger og prinser, og tjente seg søkkrike som bankfunksjonærer (Palmer 2002:54). Handel, sjøfart, teknologi og økonomi skjøt også fart i renessansen (Fløistad 1991:25). Innenfor teknologi er det verdt å trekke fram kompasset (selv om det var kjent fra tidligere), kruttet (riddervesenet ble plutselig umoderne) og skipsbyggerkunsten (Fløistad 1991:25). Og med de store oppdagelser, av eksempelvis Amerika, begynte handelen å florere (1991:25). Innenfor tankelivet fikk man nå beviser på at jorden var rund, ikke flat - og tidligere hadde kirken henrettet folk som mente det bodde folk andre steder i verden (Fløistad 1991:27). Oppdagelsesreisene bidrog derfor til å svekke kirkens stilling (Fløistad 1991:27). Det er også grunn til å hevde at kimen til det moderne demokratiet ble lagt i renessansen, på grunn av den framvoksende borgerstanden (Fløistad 1991:27). Boktrykkerkunsten kom på 1450-tallet (Fløistad 1991:27). Blant annet kunne da studentene føre mer kontroll over hva professoratet sa i sine forelesninger, ved universitetene - og det katolske presteskapet mistet egenrådigheten over bibelfortolkninger (Fløistad 1991:29).

Nytt menneske- og samfunnssyn
I renessansen vokste det fram nye politiske tenkere. Machiavelli, Hobbes og Locke er alle barn av renessansen, men det er sistnevnte jeg vil ta for meg - siden jeg liker han utvilsomt best, og er mest betydningsfull (vil jeg ønske å tro) i vår tid. Locke sier at det er mulig å være fri, samtidig som man har et ordnet samfunn (Fløistad 1991: 37). Det går an å både unngå anarki og totalitære regimer (Fløistad 1991:37). Han innfører begrepet naturlige rettigheter som alle mennesker er født med (Fløistad 1991:37) - en forløper for tanken om menneskerettigheter. Dette viser den langt større individfokuseringen det var i renessansen enn tidligere, enkeltmenneskers ukrenkelighet og verdighet. Viktigst var retten til liv, frihet og eiendom (Fløistad 1991:37). Makt må overføres til overordnede organer, og for å unngå misbruk trengs maktfordeling (Fløistad 1991:37). Synes ellers det er litt synd at Fløistad problematiserer om det finnes slike naturlige rettigheter, blant annet ved å trekke inn Marx og Hegel (1991:38).

Nederlandsk særstilling
Andre igjen har pekt på at flamsk (nederlandsk) kultur også var svært langt framme. Det riktigste er nok å si at den første bølgen i renessansen kom i Italia, mens den neste store bølgen kom i nord. Det får bli med en annen anledning jeg skriver om det som historisk har vært den nederlandske gullalder.

Gjenfødelse i Firenze
Firenze regnes som gjenfødelsens hjem. "Det finnes ikke noe sted, som kan sammenliknes med florentinernes praktfullhet og urbanitet," skrev Leonardo Bruni i 1405. Universitetet i Firenze var ungt og dynamisk, blant annet derfor kunne de utforske og bedrive banebrytende forskning. Byen tiltrakk seg både intelektuelle og kunstneriske begavelser. Og byen var rik, takket være sin tekstilproduksjon. Medici-familien kunne eksempelvis finne på å bestille store mengder bøker, og i den tiden - da bøker var håndskrevne - er det tydelig at det for noen ble svært så innbringende. Siden "genier" og boktrykkerkunsten ble populære fenomener, ble raskt "biografien" er farsott - av særlig fortidens helter. Firenze ble et arnested for kunst og lærdom, som siden spredte seg utover Europa. "Humanistene" var opptatt av studiet av "menneskeheten." Humanistenes arbeid gikk for en stor del med på å nedtegne ting, ikke ulikt denne blogger. Humanistene skulle utdannes til byens og hoffets fortjeneste, og var ikke forbeholdt kirken. Grammatikk dannet grunnlaget for deres kunnskap, som senere førte til retorikk (kunsten å overbevise), etikk, poesi og historie. Allsidige, kultiverte og engasjerte mennesker var etterstrevbart.

Teppet gikk opp i de lærdes studiekamre 
Universietetene var man kritisk til dengang, fordi man mente at de konsentrerte seg om teologi, lovverk og medisin - der de humanistiske lesevitenskapene fikk liten plass. Ellers var man kritisk til at det ble utført for lite eksperimentell vitenskap (Palmer et.al 2002:68). En ledende humanistisk skikkelse ble Petrarch (1304 - 1374), som blandet klassisk moral og litteratur med aktuelle stridsspørsmål i det 14. århundret (Noble et.al 2006: 372). Han trodde at det eneste som kunne bøte på en trist verden var etterliknelse av antikkens romere (Noble 2006:372). Han forble kristen, og den sekulære innflytelse var derfor begrenset (Noble et. al. 2006:373). Vestlige og sørlige Tyskland kunne skilte med mye rikdom - der blant annet Fugger-familien var den rikeste i Europa. I disse omgivelsene la Johann Muller til grunn en matematisk forståelse av universet. Han var kanskje den største vitenskapsmann i det 15. århundret, i hvert fall siden Leonardo Da Vincis arbeider lenge forble ukjent (Palmer et.al 2002:69). Og Copernikus forfektet at jorda og planetene gikk i bane rundt sola, og denne polsk-tyske vitenskapsmann ble betydelig for våre dagers forståelse av universet.  Det er myte som har befestet seg hos mange, at renessansen betydde at man gravde fram bøker som lenge hadde vært glemt. Det kan gått være det, men først og fremst tok man fram bøker og forstod dem utenfor en kristen eller kirkelig forståelseshorisont - og tilførte datidens forståelse. Det er derfor kanskje litt rart at man dyrket allegorien, der man for å forstå en uttrykksmåte måtte forstå og henvise til noe annet først. Meningen ved allegorisk bruk er derfor ikke alltid åpenbar - i hvert fall ikke for det moderne øyet. Videre verdsatte man de klassiske forfatterene, og forsøkte selv å nå samme nivå. Et verk av Desiderius Erasmus, som har hatt stor innvirkning på europeisk kultur, er "Adagia." Dette er en samling av sitater fra den europeiske verdensarv, i spedd Erasmus kommentarer og filosofiske betraktninger.

Humanisme i styre og stell
Petrarch og de sivile humanister ønsket at styrere skulle praktisere det kristne syn på tro, håp og kjærlighet - og de betraktet både lovverk og styret som noe ganske uforandelig. Fra denne perioden finner man også Machiavelli, som blant mye annet skiller seg i synet på hvorvidt etterliknelse av tidligere tider er ønskelig; Han mente man ikke skulle det. Hver historiske tid krevde sitt eget form for styre (Noble 2002: 378-379). Det som kjennetegner renessansen i politisk øyemed er egentlig at ingen institusjonelle nyvinninger av betydning ble etablert, men man hadde dyktige enkeltpersoner innenfor handel og forskningsvirksomhet, som i forskjellig vellykket grad samarbeidet med lokale enevoldsmakter.

Konklusjon
Denne artikkelen har tatt for seg renessansen, som fornyende tankekraft - og viste vei til den moderne tid og Opplysningstiden. Man snakket om fornyelse, framfor gjenfødelse - der Italia var ledende land på grunn av det som av mange oppsiktsvekkende (moteord red.anm.) nok var lite kristelig i forhold til andre vest-europeiske land. Dette gav grobunn for å stille teologisk kritiske spørsmål, og man tenkte nytt omkring blant annet individet og fellesskapet. Frigjøringsprosessen var ikke anti-religiøs, selv om den var anti-klerikal og kirkelig maktkritisk. Geniet ble framhevet, der man fikk størrelser av typen Leonardo Da Vinci - for å nevne en av flere. Det yrende forretningslivet blomstret og man fikk en rekke teknologiske nyvinninger. Vi får gryende tanker om individers rettigheter og ukrenkelighet, kimen til de moderne menneskerettighetene.

Kilder:
 - Fløistad, Guttorm (1991): "Filosofi og vitenskap - fra renessansen til vår egen tid." Oslo: Universitetsforlaget.
 - Lingaas, Else Marie (2013): "Vestens idéhistorie - renessanse og reformasjon" Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
 - Noble, Thomas F.X; Strauss, Barry; Osheim, Duane J.; Neuschel, Kristen B.; Cohen, William B.; Roberts, David R.; Fuchs, Rachel (2002): "Western Civilization - a continuing experiment." New York: Houghton Mifflin Compay.
 - Palmer, R.R; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2006): "A history of the modern world" Boston: MacGrw Hill.

Whola lotta Willoch going on!

Den mest betydeligste norske politiske tenker i etterkrigstiden, og en av de fremste statsmenn landet har fostret. 

Willoch er liberal-konservativ. Noen sier han likner en venstremann, og delvis: Det kan likne. Tross Willochs uttrykte venstredreining de senere år, er og forblir han liberal-konservativ, og den desidert største høyremann  gjennom tidende. Tittelen på denne artikkelen gjenspeiler nok neppe den moderasjon, som er Willochs kardinaldyd - og som var helt sentralt for den konservative tenkers far: Edmund Burke. Dessuten: Willoch vektlegger også sosial harmoni som en dyd (langt i fra uforenelig med Burke), noe som knytter han nærmere den konservative, enn den liberale leir - og hvor jeg forøvrig også her slutter meg til Willoch: Vi trenger sosial harmoni, men det kan være delte meninger om hva som skaper en fredfull verden. Her ligger nøkkelen til Willochs konservatisme, mener jeg: Moderasjon. Jeg vil skynde meg å legge til at det er med den største respekt for Willoch, jeg har valgt å omskrive denne Jerry Lee Lewis-frasen.

Forfatterskapet
Jeg har lest to bøker av Willoch fra perm til perm ("Myter og virkelighet" og "Utfordringer") og to bøker har jeg lest bruddstykker av: "Minner og meninger" og "Erfaringer for framtiden." Hvor skal en begynne, jeg har jo ikke gulet ut viktige poenger sist jeg leste disse bøkene? Kanskje er det på sin plass å begynne med den boken jeg liker aller aller best blant de knallgode bøkene: "Myter og virkelighet." Årsaken til at jeg liker den best er nok hans analyser av historiske forhold.

Boka "Myter og virkelighet"
Jeg har tillitt til Willochs tallbruk av den økonomiske veksten i Norge, Norden og Vest-Europa. Derfor er jeg også enig i at det ikke var så bemerkelsesverdig at den lange Arbeiderparti-perioden i etterkrigstiden betydde økonomisk oppgang, siden resten av Vest-Europa oppnådde minst tilsvarende vekstrater i økonomien. En Høyre-regjering kunne derfor skapt minst like gode kurver.

Ordbruk og velferdsstat
Jeg er ikke enig i Willochs framstilling av språkstrid på side 29, fordi jeg ikke synes han har et redelig eller riktig begrepsapparat for å karakterisere verken sine eller andres synspunkt. Dette er en litt gjennomgående tendens i boken (blant annet omtaler han ikke Labour i England som sosialdemokrater, men sosialister.) Andre historikere har beskrevet at årsaken til Arbeiderpartiets lange regjeringsperiode i etterkrigstiden skyldes deres vilje til samarbeid med opposisjonen. Da synes jeg det er litt dumt at Willoch skriver at det skyldes "opposisjonens påvirkningskraft" og "Arbeiderpartiets manglende konfrontasjonslinje med opposisjonen" (2002:40), som er langt mer negativt ladet uttrykk. At han også tilskriver velferdsstatens startgrop med Otto von Bismarck (2002:36), kan det forsåvidt være dekning for - men snarere er det riktig å si at dette var starten på sosial-staten, forløperen til - og langt mindre utbygd - enn velferdsstaten. Bismarcks ord var jo som kjent: "Gi dem noe, så slipper man å gi dem det hele" - altså drevet av å motvirke revolusjon, framfor sosialt engasjement eller et rettferdighetsperspektiv, og det var nok neppe et ektefølt engasjement for å løfte folk ut av elendigheten. Jeg synes ikke slik historieskriving passer under underoverskriften "Myter om velferdsstatens opprinnelse." (Hvorfor ikke ta utgangspunkt i William Beveridge, eksempelvis, som Willoch streifer innom på side 37 - der han avfeier at velferdsstaten kom med han). Videre skriver Willoch at den første trygdeordning kom i 1895. Det er etter min hukommelse riktig, den kom i hvertfall rundt 1890 (husker ikke helt, det begynner jo å bli en stund siden). Jeg synes ikke det er redelig å gjøre et poeng utav å si at det kom 8 år før Arbeiderpartiet fikk sin første representant på Stortinget, fordi vi fra og med 1884 hadde partiet Venstre - i tillegg til Høyre. Høyre kan derfor ikke på det gjengitte grunnlaget ta æren for denne form for trygdeutbetaling. Jeg deler Willochs oppfatning om at mange trygdeordninger i Norge har det i stor grad vært tverrpolitisk enighet om (2002:36), f. eks Folketrygden. Men Høyre har nok sjelden vært pådriver - men nettopp har formant til moderasjon. Ellers er det mye interessant som står i den boken, fordi Willoch er klartenkt, selv om jeg synes ordvalget enkelte steder kunne vært annerledes. Har ikke rukket å lese alt for andre gang.

Boka "Utfordringer"
I boka "Utfordringer" gir han interessante innspill på det flerpartisystemet vi har idag. Willoch sier at med så mange partier vi har idag blir kompromissene så mange at hvert parti blir stående igjen som løftebrytere (Willoch 2004:53) Dette gjør det samtidig innviklet for meningmann å følge med på politikk, fordi utspillene er så mange i hver enkelt sak (ibid). Her synes jeg Willoch har et kjempegodt poeng. På den andre siden; Lijphart viser til at de land som har flertpartisystem har mer utbygde velferdsstater enn land med eksempelvis to partier, slik at dette indirekte kan være et syn på velferdsstatens størrelse. Så kan man igjen argumentere mot Lijphart, fordi han har et svært spinkelt grunnlag å hevde dette på: Topartisystemer eksisterer i svært få land; Storbritannia, New Zealand og USA, fortrinnsvis. Og - uansett har Willoch et stort poeng i at hvert parti blir stående igjen som løftebrytere, der det ikke er lett for velgeren å vite hvilken politikk han stemmer på, fordi det kompromisses bort. Willoch peker her egentlig på den politikerforakt som kan oppstå på grunn av institusjonelle ordninger. Kanskje hadde norske politikere spart seg for mye slitsomhet, dersom antall partier hadde vært færre. En åpenbar løsning på dette er jo å heve sperregrensen noe, noe også Willoch foreslår i "Myter og virkelighet" (2004:45) Et annet alternativ som nok kunne bedret situasjonen er å styrke styringstillegget (noe det ellers ikke virker som Willoch ønsker ut i fra hans historiske analyser om etterkrigstiden i "Myter og virkelighet", side 38) Er ellers helt enig i Willoch at partienes beslutninger i hovedsak bør tas av stortingsrepresentanter, framfor partiapparat, fordi det er parlamentarikerne som må bære ansvarsbyrden over lover og budsjettvedtak.

Sosialt samhold og gjensidig respekt 
Når Willoch skriver om økonomi må jeg bare nikke beundringsfullt og lyttende. Det være seg når han skriver om konkurransevridning som fører til miljøforurensing (Willoch 2004:166), internasjonalt regelverk som fjerner skatteparadiser, som skaper sosial urettferdighet (2004:167), transport over store avstander som ikke avgiftsbelegges (2004:169), troen på regulerte markeder (2004:170), grådighetskultur (2004:174), som står i strid med hans moderasjonstanke (og som man idag kan tenkes strekker seg ut over det økonomiske området journ.anm). Willoch skriver en hel del om grådighet, og moderasjon. Og grådighetskultur virker demoraliserende på mennesket (2004:183).Og - hans tanker om verdsetting av seniorer i arbeidslivet (2004:175), hans motstand mot radikale eksperimenter (2004:186), og verdien av nasjonalt eierskap. Hans foregangstanker om skatt på kapitalinntekt (2004:239), og at det ikke egentlig er snakk om noen eldrebølge, men at fertiliteten går ned (2004:278) (Det er belastende for eldre å nærmest omtales som en belastning journ. anm). Hans syn på barnetrygd slutter jeg meg til, og styrken et samfunn har i å ta vare på de svakeste. Hans tanker om nødvendigheten av å kanskje gjøre skrittvise innstramninger, slik at ikke senere kutt skal bli altfor dramatiske (2004:285), og hans tanker om viktigheten av de nære fellesskapene som skaper gode mennesker (2004:290) - og: hans generelle betraktninger om gleden av å bo i et velfungerende samfunn.

Konservatisme og liberalisme
Dette er tankegods som er forenelig med både konservatisme og liberalisme, etter mitt syn, men dagens liberalisme er kanskje ikke i så stor grad bærere av slike tanker? Eksempelvis tyr Willoch til en liberal tenker gjentatte ganger, John Stuart Mill, og hans ord: Størst mulig lykke til flest mulig. Selv om dette selvsagt ikke kan underbygge alle standpunkt overfor, så er det ganske tankevekkende at Willoch like ofte henviser til liberale, som konservative filosofer, i sine skriverier. Det kan bety at dagens liberale tolkning på enkelte områder kan være på avveie. Og - det viser kanskje samtidig at det er illiberale farer med eksempelvis John Stuart Mill, som ofte tolkes noe lenger til høyre på høyre/ venstre-skalaen enn liberale flest - og som eksempelvis er blitt kritisert for å være for skeptisk til demokrati.

Mål, middel og nytte
Willoch skriver godt: "Et samfunn som nærmer seg dette mål (størst mulig lykke for flest mulig journ. anm.), kan vi bare få hvis folk flest ikke bare er opptatt av egen velferd, men ønsker godt for sine omgivelser." Her er jeg delvis enig, og grunnen til at jeg ikke kan slutte meg helt til utsagnet er at mennesker ikke skal være et middel for noe, men være et mål i seg selv. Med en utilitaristisk tankegang - som dette er - vil det bety at mennesket skal være et middel for å oppnå lykke for andre. Det er ikke riktig, men å i tilfeller se ut over den umiddelbare egeninteressen for å bevare sunne omgivelser, deler jeg. Samtidig understreker Willoch: Vi må stimulere til innsats (2004:180). Etikk er blant annet å sette andres interesser høyere enn egennytten (2004:181), hvilket går rett inn i hans moderasjonstankegang. Samtidig kan man jo argumentere for at å sette andres interesser først, kan også være egennyttig på lengre sikt.

Erfaringer for framtiden
I boka "Erfaringer for framtiden" (som jeg ikke har lest hele av) vil jeg likevel trekke fram to kapitler: "Kunsten og menneskene" og "Det vanskelige forholdet mellom religion og politikk." Willoch blir nok aldri en stor dramatiker, til det er han nok for nøktern. Men det er veldig kjekt å lese det han skriver om kultur. Ellers var jeg helt enig i Willoch, da jeg sist leste kapittelet om forholdet religion og politikk.

Minner og meninger
Dette er hans første bok, der han berører sitt opphav. Og familiemedlemmer har bindinger til det nå avviklede partiet "Frisinnede Venstre" - et parti som kanskje hadde formet Willoch enda mer, om det hadde eksistert idag. Jeg synes alle burde lese Kåre Willochs bøker. Gå å kjøp en bok av Kåre Willoch!