Konstruktivisme eller sosial-konstruktivisme – hva er det?

Kanskje er begrepet sosialkonstruktivisme vanskelig – kanskje ikke? Kanskje er det rett og slett lagt til siden innenfor samfunnsvitenskapen, mer eller mindre. Jeg vil her komme med min forståelse eller definisjon, som grunngis under. Jeg tror dette som forskningsfelt er noe som kan forskes mer på, innenfor humaniora og samfunnsvitenskap – gjerne i skjæringspunktet – som grunnlag for god samfunnsbygging og samfunnsforhold.

Har en kort artikkel om dette nå, siden jeg har berørt begrepet i nylige artikler.

Det står følgende definisjon i Wikipedia, som jeg ikke er uenig i, men som jeg velger å reformulere i et enklere språk – uten å miste kjernen i definisjonen.

«Sosial konstruktivisme innebærer at de begreper og klassifikasjoner som konstituerer virkeligheten som en erkjennbar orden, er et resultat av de sosiale konvensjoner som uttrykkes i og gjennom språklig adferd. Dermed ansees virkeligheten i siste instans å være betinget av disse konvensjonene»

Min definisjon er følgende, uten at jeg har lest meg særlig opp på litteraturområdet. Re-formuleringen henter for det meste inspirasjon fra gjengitte definisjon:

Sosial-konstruktivsme er hvordan vi bruker språket til å skaffe, strukturere og utvekslse forståelse av virkeligheten – gjennom bokstavering.

Det siste i kursiv er skrevet på fleip. Det kan byttes ut med det ordet du mener passer. Det er valgfritt! Og du kan komme med innspill!

Bærebjelker bør i så måte være det positive menneskesyn, vår felles liberal-humanistiske arv og kunnskap om språk – for de som ønsker å forske på området.  

Egeninteresse/ idealisme – en avveining

                                                                                     

Det skrives en del om, i hvert fall med en underliggende forståelse,  at liberalisme handler om å følge sin egeninteresse. Hvis dette forveksles med egoisme i vår fellesliberale arv er man i et farlig farvann – egeninteresse er ikke egoisme. Andre ord for egeninteresse er selvmaksimerende eller egenmaksimerende individer. Heller ikke det er riktig i forhold til idearv. Er en slik fellesliberal forståelse et gode for samfunnet? 

Det gjøres vanligvis en distinksjon mellom egeninteresse og idealisme/ verdiorientering; En dikotomi som jeg mener har lite for seg. For som en dyktig journalist en gang sa det; «verdiorientering kan være fordekt egeninteresse.» Men enda viktigere, gode verdier mener jeg er viktig for å ivareta et godt samfunn – som kommer den enkelte til gode. Seg selv og nærstående. Det er dette som gavner et menneske. 

Denne artikkelen argumenterer for at egeninteresse bør i vår forståelse inkorpore aspektet idealisme – selv om egeninteresse ikke er et godt ord. Men et ødeleggende ord. Så får vi vel kalle det egeninteresse inntil vi har et annet begrep.

Denne problemstilling tror jeg er velkjentfor de fleste – så hvorfor opererer vi med begrepet egeninteresse i snever forstand det offentlige ordskiftet? Og snever egeninteresse som noe som tilhører en idéretning?

Eksempelet er enkelt; En person som hele tiden forsøker å dra fordeler av en situasjon eller saker, er ikke et moralsk menneske – og kan neppe kalles fri eller vite sitt eget beste. Noen ganger kan vi absolutt skille mellom hva som gagner en person, som kortere eller lengre sikt, kan frambringe to ulike svar. Det er bare ett perspektiv på saken. Men altså – egeninteresse uten verditilhørighet, som gjerne må være almennmenneskelige prinsipper, er neppe i en persons egennytte. I hvert fall ikke på lengre sikt?

Jeg skulle ønske vi så på idéretninger generelt med mer idealistiske øyne. For jeg tror ikke engasjementet starter med egenintressen. Kanskje heller en blanding?

Egeninteresse som begrep kan ses på – og vår forståelse eller forveksling skaper ikke et sunt samfunn.

De sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter – en avveining.

Har tidligere uttalt at all moderne politikk bør springe utav tanker om våre menneskerettigheter. Ja, det mener jeg – og i det offentlige ordskiftet kan det være mangel på prinsipiell tenkning. Vi bør på best mulig vis optimalisere virkeliggjørelsen av alles sivile, politiske og sosiale rettigheter – menneskerettigheter, for alle.

Jeg synes ikke det er spesielt spennende å skrive om disse temaene. Men de er for viktige til å forbigå i stillhet.

Forholdet sivile/ politiske og sosiale rettigheter eller friheter er et anliggende som angår og bør angå alle partier i liberaldemokratiet og ellers andre forkjempere for denne styreform og forfatning – som vi i hvert fall foreløpig anser som det eneste riktige for idag - og framtiden.

Jeg skal derfor også forsøke å kommentere innhold av disse, med samfunnsanliggender.

Det finnes klare tradisjonelle høyre/ venstre-skiller i disse spørsmålene. Mens høyrepartier vektlegger de sivile rettigheter, vektlegger venstrepartier sosiale rettigheter. Noen på høyresiden mener sosiale rettigheter ikke tilhører menneskerettighetstenkningen, men enkelte på venstresiden ønsker å frata sivile rettigheter (der eiendomrettigheter står i en særstilling) til folk gjennom revolusjon – altså at sivile rettigheter eller det man har anskaffet seg ikke har en ukrenkelig verdi. I hvert fall ønsker noen veldig sterk omfordeligsprinsipp, som ikke verner de sivile rettigheter. Politiske friheter havner ofte i en mellomposisjon – og forfektes gjerne betegnede nok av det liberale sentrum. Sentrum er også mer delt i synet på sivile og sosiale rettigheter – kontra høyre- og venstresiden, der vi ser mer steile fronter. Det er ikke det som er mest interessant, det viktigste er hvordan vi skal tenke omkring disse begrepene for framtiden eller framover – for alle partier i liberaldemokratiet mener vi må kompromisse i disse spørsmålene, med ulik vektlegging.

Det er altså gradsforskjeller fra høyre- og venstresiden. Derav skillet revolusjonær kontra revisjonistisk venstreside. Derav også skillet mellom venstreborgerlige og rene høyrepartier. Ingen (venstre)partier i liberaldemokratiet er revolusjonære. Det eksistrer også forskjeller på høyresiden – med diverse merkelapper – som i hovedsak gjøres verdibenevnelser langs den økonomiske høyre/ venstreakse. De mest rendyrkede høyrefolkene mener at sosiale rettigheter krenker de sivile rettigheter – for andre på høyresiden er ikke forbindelsen like åpenbar. De mest rendyrkede menneskene på venstresiden hevder vernet om sivile rettigheter ødelegger for de muligheter man har overfor sosiale rettigheter og omfordelig/ redistribusjon.

I den vestlige verden og Norge ser vi mellomløsninger – og man kan derfor gjerne si at kampen for velferdsstaten er vunnet. Dette er noe alle deler – selv om det også her finnes gradsforskjeller. Samtidig er kanpen om markedsløsninger vunnet – ved at makredsøkonomien har en naturlig posisjon i liberaldemokratiet. Dette har både høyre- og venstresiden vedkjent seg – og man kan si at venstresiden har vært en pådriver for offentlig velferd. Høyresiden har vært en pådriver for privat velferd – særlig vern gjennom sivile friheter. Og kanskje har i hvert fall størstedelen av høyresiden vært bremseklosser i spørsmål omkring velferdsstat – og vise versa? Det er ikke det mest interessante i denne sammenheng. For begge leire har mye rett eller poenger, og vi bør finne kompromisser som ivaretar de ulike hensyn – derfor har vi det vi kan kalle for en blandingsøkonimi mellom offentlig/ privat – den viktigste faktoren på økonomisk høyre/ venstre akse, som igjen er den viktigste faktoren for å strukterere våre partier i partilandskapet. Vi trenger, som en tenker har sagt, radikale og konservative krefter. Som bidrar til demokratisk debatt, de riktige avveininger. Sagt på en annen måte – alle har rett! For mens høyresiden kanskje kan ses på som ofte bremseklosser i offentlige anliggender, kan venstresiden ses ofte på som bremseklosser i spørsmål som angår markedsløsninger.

For å ta de politiske friheter først. Det er særig aktuelt ved Internetts framvekst. Internett er et demokrati-verktøy vi bare ser begynnelsen av, i vår forsåtelse av kunnskap og deltakelsessamfunnet. Å reversere samfunnsframskritt har aldri vært noe hensiktsmessig fellesliberal forståelse – altså for ingen av oss, også derfor har vi fargefjernsyn. Å derfor ikke bruke internett til å komme med innspill i det offentlige ordskiftet er derfor ikke forsmålstjenelig – å skulle gjelde alle. Det man sier på internett er kommentarer på det man finner på internett – ikke noe annet.

Selv har jeg skrevet noe biografisk materiale, men jeg har begrenset det til barndom – og skulle ikke støte noen? Man skal i hovedsak snakke generelt/ samfunnsanliggender – derfor heller ikke privat som hovedregel.

De politiske friheter kan defineres som tanke- og ytringsfrihet – og ellers de verdier og grunnlag som knytter seg til demokrati. Politiske rettigheter er de rettigheter borgeren har til å utøve innflytelse på statsstyret og samfunnsutviklingen. Det betyr både den relle og faktisk muligheten enkeltpersoner og grnpper har til å påvirke politiske beslutningsprosesser. Jo flere rettigheter man han har, jo mer avansert er demokratiet – er tommelfingerregelen. Dette er helt sentrale verdier i vår humanistiske arv; verdier som virkeliggjør det å være menneske eller fornuftig vesen.

Det er kanskje derfor ikke rart at dette tradisjonelt forfektes mest av sentrum – som jeg vil hevde ligger nærmest humanismen.

Sivile rettigheter – hva er så det? Det er vårt fysiske og materielle vern. Retten til fysisk vern, men også materielt vern. Det er på grunn av dette frihetsvern et fåtall, langt ute på høyresiden, synes skatter og avgifter er forbrytersk. Alle oppfatter tyveri som forbrytersk, men et fåtall vil også synes at økonomisk omfordeling gjennom generelle skatter og avgifter ikke er illegalt – og ikke bryter med prinsippet om at det man har anskaffet seg tilhører personen. Alle er enige i at vi skal skjermes for vold eller fysisk skade – men deretter melder en rekke spørsmål seg. hva angår eksempelvis hvor sterke dommer som skal felles imot enkeltaktører – og det være seg straffeutmåling, og hvilke hensyn som skal vektlegges.

Mens sosiale rettigheter er våre materielle goder, i vanlig forståelse; Hva det offentlige skal bidra eller hjelpe med. De sosiale rettigheter kan knyttes til velferdsstat og velferdstatlige tjenester. Dette fordi vår eiendomsrettigheter, som selvsagt har frambrakt velstand, sorterer under sivile friheter. Det går altså et generelt offentlig/ privat skille – mens sivile rettigheter er privat, er gjerne sosiale rettigheter frambrakt gjennom offentlig hjelp. Mens sivile rettigheter gjerne er frihet fra inngripen, er sosiale rettigheter hva vi har retten til. Noen mener frihet til og fra går på bekostning av hverandre – men også da må man ofte  til ytterlighetene på begge ender av skalaen.

Ja, hva er så de praktiske følgende av dette? Jo, de er mange – og hovedknuten av problemer melder seg gjerne ved; «Hvor langt skal man strekke seg i offentlig hjelp/ velferdsstat? Skillet går langt i fra bare her – men det er det som er mest debattert i offentligheten. Jeg har skissert noen hovedutfordringer som dette kan by på. Og viktigst synes jeg det er i å skaffe like muligheter for resten av livet. Derfor – sats på tidlig innsats i livet, som en generell regel. Samtidig synes jeg vår eldreomsorg kan styrkes i denne forbindelse – voksne mennesker som kanskje har gått gjennom hele livet uten noen offentlig støtte bør sikres en verdig alderdom. Dette for å realisere de sosiale rettigheter i en verdig avslutning på livet – på tvers av kapitaloppbarbeidelse (altså likebehandling - og verdighet)

Markeds- og statsintervenering? En avveining

Mye misforstått skrives eller formidles om statens plass, gjerne utifra såkalte frihetlige synsvinkler. Slike perspektiver er for alvorlige til å forbigå uten en viss pekestokk og forsøk på bevisstgjørelse og kreativitet.  Hovedanliggende er at makt skal begrenses eller innskrenkes, enten den tilhører enkeltpersoner eller sammenslutninger, i privat/ offentlig sektor. Man kan ikke gjøre hva man vil. Selvsagt har vi fullmakter, men makt kan – kan - korrumpere. Noen skal ha makt, eksempelvis ved avståelse i hierarkier - og selvsagt skal lojalitet forventes. Det er vel viktig å si at makt oftest virkeliggjør, framfor å korrumpere? Men det viktigste er å forhindre vilkårlig maktutøvelse.

Liberalismen knyttes ofte til en begrenset stat - man kunne idag like gjerne kalt det for begrenset marked. Hensikten er stats- eller markedshjelp – for å virkeliggjøre menigmanns frihetsfølelse eller – utfoldelse.  Men det viktigste er at vi idag diskuterer innenfor rammen av liberaldemokratiet slik at vi er innenfor – også for framtiden.

Å hefte begrepet fri til statsskeptsisme har først og fremst av en historisk-deskriptiv verdi, og man bør se større trussel i begrepet misbruk av makt – framfor statfiendtlighet. Staten og aktører bør framover ses på som en hjelper, i form av ansvarsbegrepet - framfor makt. Ordet makt er kanskje for flittig i bruk?  .

Den viktigste oppgave for staten er idag å sikre våre friheter. Som vi tidligere har sagt – all poltikk bør springe utav av våre naturrettigheter eller menneskerettigheter; Hva har vi rett til som mennesker? Sivilt, politisk og sosialt? Norge står i en særstilling på grunn av Oljefondet,; Vi står i finansiell posisjon til å virkeliggjøre hverandres liv. Også av disse hensyn er det særlig ikke i Norge formålstjenelig å være statsskeptikere, men ha et positivt syn på hva staten kan tilrettelegge for, uten av det offentliges andel av BNP nødvendigvis vokser. Vi kan gjøre ting annerledes?

Begrenset stat, ja selvsagt - likefullt skal man sørge for begrenset marked – for mennesket skal av diverse årsaker heller ikke overlates til et markedskreftenes frie spill?

Liberalismens utgangspunkt har altså historisk vært bekjempelse av den absolutte stat – eneveldet. Man kan derfor stille spørsmål om det var staten de klassiske tenkere var imot? Dette er svært interessant. Det kan sikkert vanskelig gjøres noe klart skille – sannsynlig var de kritsik til urettmessig maktutøvelse. Og derfor betrakte liberalisme som statsskeptisme, er derfor ikke nødvendigvis riktig. For framtiden.

Tro og tvil – en vanskelig avveining

For meg handler tro dypest sett om tro på optimisme. Det gode i mennesket (humanisme). Jeg snevrer altså ikke dette til noe som er religiøst begrenset – og i liberaldemokratiet er det slik at tro i sitt innerste ikke skal krenkes. Eksempelvis troen på det positive menneskesynet.

Tro tilhører våre liberale rettigheter eller friheter, enten det være seg i form av framskrittsoptimisme, religion eller tro på det gode. I seg selv innebærer tro en viss tvil, fordi man ikke vet. Derav også uttrykkene verifisere eller falsifisere innenfor vitenskapsteorien – det er en del innenfor spesielt samfunnsvitenskap som ikke er åpenbart rett eller galt. Ikke all kunnskap er like fasttømret eller sikker - derfor også respekt for de som mener de har rett, samt åpenhet for innspill av de som mener de har kunnskapsbidrag.

Dette er forankret i moderne forskningsvitenskap, der det er gale å avvise når ting viser seg riktig. Men hva som er rett og galt er ofte ikke alltid gitt – derfor toleranse for innspill. Derfor bør vi etterstrebe de gode samtaler og diskujoner (demokrati), eksempelvis bør man godta religiøs tro, fordi det er like vanskelig å avvise - som bevise? Det som hittil er skrevet er rasjonalisme. Vi bør ha en generell respekt for fag og fageksperter – der meningmann kan være nyttige å bringe andre perspektiver på banen fra særlig andre fagkretser selv om fag står i en særstilling. Av blant annet disse hensyn bør man derfor ha ytringsansvar. Å ha respekt for fag er ikke elitisme, det er humant å vise respekt for et fag en person har fordypet seg i.

Så lenge man ikke har åpenbare motrgumenter, skal man også være varsom med å avvise i henhold til tanke- og ytringsfrihet. Men man kan i henhold til det positive menneskesyn gi tilslag hvis en person har rett Men altså - er det godt begrunnet, har man rett til å tilbakevise det som har blitt framsatt. Man skal rett og slett ha en viss ytringsrespekt – som også går begge veier. Vi skal i utgangspunktet betrakte folk som ytrer seg som kjærkomne bidrag. Selvsagt skal man ha rett til å kritisere, men i henhold til toleranse og raushet overfor kunnskapsbidragene, skal det som oftest underbygges – helst solid. Det viktigste er den som kommer med ytringen; Disse forhold er viktigere enn de som har rett til å kritisere. Det er i det generelle bedre å være en idéklekker, enn en kritiker, fordi tankefriheten er det vesentligste – og oppfylles mest ved den som framsetter verifiserte meninger. Et menneskets tankefrihet er viktigere enn andre folks ytringsrett til å kritisere – dypest sett. Derfor bør folk ytre seg, og man skal være varsom med å kritisere – i hvert fall uhøvlet, men kanskje heller undrende? Samtidig skal man i enkelte tilfeller godta uhøvlede meninger. Av diverse årsaker – men ikke der det krenker våre naturrettigheter. Og generelt bør gode ytringer anerkjennes, det er en del av vårt ytringsansvar. For vi verdsetter vel andre folks ytringer?

I vårt liberaldemokrati verner vi om noen grunnleggende naturrettigheter; Det å være menneske, og de er blant annet av tanke- og tros-art. Ikke bare religion, men vi har rett til å tro på våre meninger – i hvert fall så lenge det ikke krenker eller ødelegger for folk. Vernet om våre liberale rettigheter – bør være særdeles sterke, og bør være viktigere andre hensyn, som ikke tilhører naturrettigheter.

Overgår frihetsbegrepet alt – en vanskelig avveining

Fortrenger vår ødsling med frihetsbegrepet alle andre verdier? Nei, det bør det aldeles ikke – derfor heller ordet fri.

Alle vil vel være fri? Men selv om vi har en rekke friheter, fortrenger det ikke andre verdier? Selv om friheten kanskje er hovedmålet med samfunnsutforming.

Dette er også en konstruktivistisk artikkel. Jeg snakker ikke om disse temaene andre steder en her, derfor er det en form for ekslusivitet.

De mest nærliggende verdiene å se dette opp imot, i hvert fall for meg, er ansvar, lojalitet og likhetsidealet. Det er dette jeg i hovedsak drøfter her, selv om det selvsagt finnes flere andre komplimentære verdier

Det kan ses på som en slags protest mot ødslingen av denne terminologien.

Rolv Wesenlund sa en gang noe morsomt og interessant; Han sa at bare man plasserer frihet foran et annet ord (samskriving), så fikk ordet en positivt valør. For eksempel Frihetspartiet,  som i mange sammenheter er reinspikka rasistiske partier.

Jeg mener vi i norsk kontekst bruker frihet eller friheter for ofte, som fortrenger hensyn til andre verdier. Ordet Fri er bedre – og inkorporerer i så måte andre verdier. Som lojalitet (til organisasjoner, bedrifter og samfunnsmennesker), som ansvar (for samfunnsutforming og medmennesker), som likhet – der vil eksempelvis til en viss grad forsøkter å skape utjevning og rettferdighet (se også forskjeller på likebehandling og resultatlikhet)

Friheter skal sikre det autonome mennesket, men friheten stanser der det ødelegger for andre mennesker frihetsopplevelse. Derfor er friheten sosial innrettettet, man skal ikke bare ture på.

Friheten må ses i sammenheng med de andre verdiene, som til syvende og sist handler om å fungere i fellesskap med andre mennesker.

Hva er vel friheter hvis ingen var lojale,  ville ikke det true vårt grunnleggende trygghetsbehov? Hva er vel frihet uten ansvar, skal man ikke være kjærlig imot sine nærmeste, og selv skjøtte sitt liv etter beste evne slik at frihet oppleves?

Jeg har berørt det jeg har på hjertet i denne sammenheng – i korte trekk. Frihet er et misbrukt begrep (i Norge). Men samtidig; Ingenting overgår å være Fri.

Et postivt eller negativt menneskesyn – den vanskelige liberale avveining

Enhver vil vel hevde at de har et positivt menneskesyn. Men så melder hverdagen seg – og det er ikke sikker vi er en gladlaks i alle samfunnsspørsmål? Og de fleste som forfekter et annet menneskesyn, vil vel neppe si de har et negativt menneskesyn – men et realistisk menneskesyn? Et negativt menneskesyn ses kanskje best i språket – for vi bør vel gjøre våre ytterste anstrengelser på å skape optimisme i våre begreper? Men mange alminnelige begreper er negativt ladet. Vi bygger vel i all hovedsak på et positivt menneskesyn – eller gjør vi det anno 2020? Kanskje burde vi kreve større opprydning i vår begrepsbruk?

Dette er også en artikkel som føyer seg inn i konstruktivistisk/ sosialkonstruktivistisk teori – i tillegg til å være et liberal/ liberaldemokratisk dilemma. Det forener språk og samfunnsforskning - og skjærer i en viss forstand på tvers av ideologisk tenkning. I hvert fall i liberaldemokratiet. Det kan derfor ikke tas særlig til inntekt partipolitisk. 

Alle er vel enige i at landeveisrøvere er landeveisrøvere, og ikke frigjøringsskvadron – som vi kunne sagt, dersom vi la all vår anstrengelse i å skape positiv blest rundt fenomenet? Terror er terror/ kriminalitet – og ikke frihetshær, PLO på 70-tallet var noen bøller i allmennhetens øyne. Men Arafat endte opp med Fredsprisen. Vi kan derfor konkludere med at forandring alltid er mulig – derfor også en mest mulig optimistisk språkbruk? Selv om man må kalle en spade for en spade noen ganger. Noen har stilt spørsmål om eksempelvis norske Kardemomme by er en hyllest til sosialdemokratiet eller har åpenbare anarkistiske tendenser. Vi tar ikke standpunkt til dette – det er åpent for tolkning. Men det er derfor også viktig for undertegnede at våre abstraksjoner gjøres mest mulig posititive. Derfor er vel Kardemomme by kanskje sosialdemokrati?

Abstrahering av fenomener i mest mulig postivt lys er viktig og kan by på utfordringer – som skissert. En person som er er ivrig i TV-debatter, skal vedkommende skildres som at vedkommende er sint (negativt ladet ord.) eller engasjert (positivt ladet ord.) Forhåpentligvis er det rimelig å anta at vedkommende er opprørt eller rett og slett – ja, engasjert.

Selv disse liberale snuttene jeg presenterer bærer i seg et ikke udelt positivt ord – som vanskelig. Det mest tidsriktige, inntil nylig, hadde selvsagt vært utfordrende. Rundt 2013 var i hvert fall ingenting vanskelig – men utfordrende, i det offentlige rom. Jeg liker vel bedre ordet vanskelig rett og slett – fordi det nettopp er vanskelig. 

Dette kaster vel lys over to forhold, i hvert fall: Jeg har ikke et reinspikka positivt menneskesyn. Det er det ene. Det er av ren samfunnsart. For det andre – det er viktig å bruke de ordene som best dekker aspekter ved et fenomen. Hvis en sak er 70 prosent komplisert eller vanskelig, men består 30 prosent av åpenbare mulighter eller mulighetenes kunst, bør man velge det begrepet som er mest dekkende? Dette for å ikke underslå eller lyge. Og i eksempelet skissert er det, ja – nettopp; vanskelig. Javel, da er vel en sak vanskelig? Det er vel bare å være realistisk, slik at et fenomen blir håndgripelig?

Tilbake til det tydelige utgangspunktet for artikkelen; Negativt eller positivt menneskesyn. Jeg vil hevde at liberal teori er den idéretning som bygger på det mest positive menneskesyn, av absolutt alle idéretninger. Det motsatte er fascisme – som er preget av autoritær tenkning. Dernest vil jeg hevde at sosialdemokratiet og konservatismen kommer på en andre og tredjeplass, i det positive tenkningens favør, Konservative tenkere er de som åpenbart av de to forfekter et mer negativt (realitisk menneskesyn) – ihvertfall i historisk øyemed. Men nå er jo partier som Høyre liberal-konservative, og noe entydig konservativt parti finnes ikke i Norge.

Hva gjelder menneskesyn mener jeg liberale har mer til felles med sosialdemokratiet, enn Høyre – mens undertegnede står i så måte i en liberal-konservativ arv. Men Venstre har altså – vil jeg hevde – mer til felles med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene (Sosialdemokrati/ sosial-liberalismen).

Hva har dette å si for samfunns- og politikkutforming?

Jo, jeg vil jo hevde at menneskesyn er det viktigste for samfunnsutforming – og slår inn på hele vår tenkning. For det første – troen på at mennesker, institusjoner og strukturer kan endres. Dette åpner for sosial ingeniørkunst – omfordelig, samfunnsbygging, nasjonsbygging. Men mennesker er viktigst – og preger alt dette. Troen på endring – og det vedkjenner også liberalkonservative Høyre er mulig. Hva med å satse på sosial boligbygging – i en eller annen forstand? Hva med å gi folk muligheter for gratis utdanning hele livet - i alle land? Hva med å tro på det skapende mennesket – ikke kvele dem gjennom byråkrati og skatter og avgifter og skjemaveldet? Hva med å tro på at forbrytere kan rehabiliteres og føres tilbake til samfunnet – hvor mye straff skal gis? Hvor mye skal vi satse på kriminalomsorg? Hvor mye skal hevn spille i straffeutmålingen, selv om det vel ikke er et offiselt motiv? Skal det være likt tjenestetilbud fra det offentlige over hele landet, eller skal man si at det mangfoldige Norge ivaretas best med forskjeller mellom bygd og by – der gleden ved å bo ulike steder ikke kan sammenliknes med hverandre uansett? Og tro på at mennesker (positivt menneskesyn) velger det stedet som passer dem best? Eller – skal det ses på som en ulykke å bli født i Oslo? Det er gjerne i det menneskeintensive politikkkretser man finner avveininger mellom pisitivt og negativt menneskesyn – som sosialsektor, utdanning, kultur og helse – eksempelvis. Skal man ha en storstilt satsing på Folkehelse og Folkehelseinstituttet – fordi man tror at mennesker kan endre atferd? Jeg mener det er viktig med optimisme og optimistisk menneskesyn, derfor bør vi gjøre våre ytterste for å anstrenge oss i å bygge politikk og begreper på dét – selv i de tilfeller det kan være utfordrende.

Likebehandling og resultatlikhet – den vanskelige liberale avveining

Denne artikkelen er ikke revolusjonerende, men reiser et tradisjonsrikt fellesliberalt dilemma, ut i fra enkle begreper. Kanskje gir det noen nye tanker, som du ikke har tenkt tidligere? 

Norge er et land som i stor grad er preget av resultatlikhet som prinsipp, og kan sorteres som en sosialdemokratisk arv, vi bærer med oss. Langs konfliktaksen økonomisk høyre/ venstre har vi i Norge et ganske utjevnende system, kontra andre land. Vi omfordeler/ redistribuerer rikdom. Det vil ikke si at også liberale kan forfekte dette syn om resultatlikhet, selv om likebehandling eller formallikhet som prisnipp er et mer nærliggende liberalt utgangspunkt. Men her er det gradsforskjeller. Det er åpenbart et idémessig dilemma. Resultatlikhet preger den såkalte venstresiden, likebehandling preget den såkalte høyresiden – og liberale ligger i en (ofte uavklart eller nyansert) mellomposisjon

Hovedproblemet med teori er at det utformes fra en perfekt verden, som ikke eksisterer deskriptivt – den praktiske verden. Teori er ofte utopier. For verden er ikke perfekt eller fullkommen. Dette vil jeg komme tilbake til.

Likebehandling kontra resultatlikhet er mest brukt innenfor økonomisk politikkutforming – men langt ifra begrenset til dette. I den juridiske verden eksisterer selvsagt også disse begrepene, der man innenfor rettsvitenskapen bruker begrepet formallikhet, i stedet for likebehandling. Formallikhet er det bærende juridiske prinsipp. Alle skal eksempelvis dømmes likt overfor samme fartsovertredelser i trafikken. I etikken ser man det samme – vi skiller mellom pliktetikk kontra konsekvensetikk. Pliktetikk er en form for likebehandling, der man eksempelvis skal avgjøre moral ut i fra moralske prinsipper, prosesuelle prinsipper, uavhengig utfall. I konsekvensetikken kan virkemidlene variere, man prøver gjennom metode å se på konsekvensene – man har et konsekvensetisk utfall/ utfallsorientering. Altså resultatorientering, eller mer ettertrebende resultatlikhet. Likebehandling kontra resultatlikhet er derfor gjennomstrømmende i vår samfunnsvitenskapelige tenkning, med noen ulike begreper/ merkelapper eller benevnelser.

Teoretisk er det derfor ikke bare jeg som forfekter likebehandling som prinsipp; Jeg argumenterer for at det er et mer liberalt utgangspnukt - Og det er grunnlag for å hevde dette i fellesliberal teori.

Tenk juridisk. Det skal være likhet for loven. Tenk økonomisk. Tjener man like mye, skal man skatte likt. Tenk moralsk – skal man ikke behandles likt, trynefaktor eksisterer vel ikke – eksempelvis? Er en person sleivkjefta, skal vedommende få like mye irrettsettelse som en annen som er like sleivkjefta. Men man må også kanskje ta i betraktning summen av det gode en person gjør - kanskje avvikende i forhold til formell likhet?

Så kommer virkelighetens verden inn. Tenk hvis helsevesenet innførte en egenandel for behandling av sykdommen slatters, som var lik for alle? Slatters er en sykdom i kneet, La oss si at behandling av slatters hadde en prislapp på 50.000 kroner. Nå kan det være at noen mennesker var mer arvelig disponert for sykdommen slatters enn andre – der vi idag vet at at noen sykdommer er arvelig. Derfor er ikke likhet et utngagspunkt, og det er derfor vanskelig å dømme likt når sakene er ulike? Er det da likebehandling som prinsipp etisk forsvarlig – utifra de forholdene som er skissert, som vi trolig ikke kan gjøre noe med? Alle har ikke de samme gener. Andre som eksempelvis spiller like mye fotball, har ikke fått slatters. Dette taler gjerne for en velferdsstat eller velferdstatlige tjenester, for å oppnå resultatlikhet? Det vil kanskje derfor være urettferdig med en egenandel? Tenk juridisk – man skal dømmes etter likhet for loven, i all hovedsak. Fartsovertredelse i trafikken er greit, for der er vi alle likestilt. Veiene er like for alle. Dersom man imidlertid er født inn i et miljø som har en grovkornet språkbruk – skal man da dømmes for diskrimenerende uttalelser på sosiale medier? Har ikke mennesker da store ulike forutsetninger - og dermed er ikke like? Fordi man mer eller mindre er oppdratt i fordomsfulle omgivelser – jf. Strukturelle forskjeller mellom mennesker, som forfektes mest av venstresiden. Derfor ser man igjen at likebehandling ikke er en typisk venstresidesak. Vanskelig dilemma, og derfor også en viss toleranse i disse spørsmålene. Forutsetningene mellom mennesker er derfor ikke alltid like, og vi skal derfor vise en viss toleranse eller raushet i disse spørsmålene....? Nettopp fordi like utgangspunkt ikke eksisterer? Derfor kanskje også overlevere noen saker til omsorgsvesen/ kriminalomsorg – kontra domstolene? Tenk deg et samfunn med lovløse preg – er det der vanskelig å innføre rettferdige domsavsigelser overfor enkeltmennesker? Godt vi lever i Norge.

Venstre er et parti som har forsøkt å innføre flere saker preget av likebehandling/ formallikhet – hvilket er mer hjemmehørende i partiets høyrefraksjon, enn venstrefraksjon. Eksempelvis borgerlønn. Eksempelvis flat skatt. Er man arbeidsledig, skal man ha en garantert minsteinntekt – uavhengig om man har vært i jobb eller ikke, Uavhengig av om man er banksjef eller aksjemegler. Flat skatt er likebehandling av arbeid som prinsipp, er man i arbeid er man i arbeid, og skal betale like mye – uavhengig bortfalt inntekt i henhold til tanken om borgerlønn. Så melder problemene seg, som har mange filosofiske innfallsvinkler – og jeg vil skissere de mest åpenbare. 

Skal man ikke yte etter evne. Har man 2 millioner i inntekt, evner man å betale en større andel av inntekten, kontra en som tjener 400.000, Derfor kan man ikke bare se på arbeid per se. Og derfor heller differensierte satser, kontra flat borgerlønn. Man kan si at borgerlønn skal være en form for garantert minimumsinntekt, deretter differensiere. På den annen side, hva gjelder arbeid – skal ikke ansvar belønnes? Skal ikke ansvar premieres – derfor lik prosentsats for arbeidende folk, selv om man oppnår mer resultatulikhet En som tjener mer, har som regel et større ansvar. Skal ansvar straffes i form av høyere marginalskatt? Det skal det vel ikke? Derfor er for eksempel lønn utarbeidet av en rekke forhold – noe innslag av likebehandling, noe innslag av resultatlikhet.

På et annet område, synes jeg likebehandlingsprinsippet er mer relevant. Skal en person som er født inn i fattigdom og elendighet behandles på samme måte som en person som er født inn i luksus. Skal det ikke være mulig å gi folk en ny start - uten å straffe dem som har det bra? Derfor for eksempel rehabiliteringssentre for folk med slatters – som kan være gratis, fordi man er arvelig belastet for det. Man utarbeider altså da politikk som sørger for friske knær for alle – eksempelvis innslag av reultatlikhet, som prinsipp.

Disse begrepene slår inn på en rekke områder. Har jeg noen svar på disse spørsmålene? Jeg vil framholde viktigheten av likebehandling som generelt hovedprinsipp i samfunnsutforming, men resultatlikhet som prinsipp der forholdene/ utgangspunktene ikke er like – eksempelvis i spørsmål i bekjempelse av barnefattigdom. Skal man ha likebehandling som prinsipp bær forutsetningene være like, noe de ikke alltid er. Dette bør være utgangspunkt i framtidens politikkutforming - utover det økonomiske området. Innenfor helse og ytringsfrihet, som skissert. Dette er viktig. vi trenger liberal prinsipiel tenkning på mange, mange samfunnsområder som kanskje krever en annen tenkning enn forenklet høyre- venstretenkning? For framtiden. 

Alminnelig toleranse og fordommer/ fordomsfrihet – den vanskelige liberale avveining

Et ytterst vanskelig spørsmål innenfor liberal idéarv er spenningsfeltet mellom toleranse og hvorvidt man skal godta fordommer. Rett og slett - skal fordommer tolereres? I hvert fall for oss er spørsmålet relevant – som oppfatter det norske samfunnet som ganske fordomsfult, i hvert fall for 20 år siden – i formative år.

Ideologisk går det en spenning mellom liberale og konservative i dette spørsmålet – tross fellesborgerlig arv. Den konservative førstetenker Edmund Burke vektla viktigheten av fordommer – det var kanskje det han var mest opptatt av? Ordet hadde en litt annen betydning enn hva de har idag - det kan forstås som holdninger eller forståelse vi møter verden med. Dette for å i det hele tatt strukturere vår virkelighetsforståelse (med begreper), der det er hensiktsmessig at ethvert fenomen eller hendelse ikke oppfattes som nytt, for hver gang. Kunnskap er i så måte en form for fordommer – vi møter verden med et begrepsapparat. Hvis ikke ville verden vært i overmåte kaotisk – derfor også verdien av fordommer, som Burke har rett i også er et gode. Å derfor si at fordommer utelukkende er et onde, er derfor problematisk.

Samtidig er det av vesentlighet at vi ikke har for fyldige fordommer. Vi ser det gjerne i begreper vi kaster omkring oss. Det norske samfunnet kan idag – i hvert fall inntil nylig – sies å preges for mye av hat - kontra kjærlighet. Konstruktivismen som idéretning handler i stor grad hvordan man sorterer fenomener i begreper, og er det noe som trenger mer analyse i offentlige rom er vår begrepsbruk, der ting sorteres i kategorier som ikke er hjemmehørende med hverandre. Å kalle drittslenging for satire (vittig spott), er rett og slett ikke satire – det er drittslenging. Hvis satire blir møkk får vi et negativt samfunn, og et negativt menneskesyn. Det ødelegger vår tanskefrihet – det mest grunnleggende. Å sortere omtanke og kjærlighet, som et spørsmål om seksualitet, er heller ikke riktig – nærhet til andre mennesker har folk ønsket i ualminnelige tider. Glede og lykke er allmennmenneskelig. Å abstrahere fenomen i for ladede ord og grovkornede inndelinger – bygger rett og slett på et feilaktig (ofte negativt) menneskesyn. Det burde ikke høre hjemme i et moderne land anno 2020? Hvorfor eksempelvis kalle noe for frihet – når det rett og slett er frihetsberøvelse overfor andre mennesker? Hvorfor kalle noe likhetsideal – når det rett og slett er assimilering av forskjeller og utradering av menneskers evnerikdom/ spisskompetanse? Det er humanisme, ikke eltiisme – betegnede nok, og et godt eksempel. Hvorfor kalle noe likhetsideal – som truer menneskets evnerikdom, truer menneskets evne til å bli unike på områder som ikke skader andre mennesker – altså at man samtidig klarer å fungere i et fellesskap? Hvorfor kalle noe å være tolerant, når det handler om identietskrenkelse av andre mennesker? Vi skal ikke bli krenkehysterikere – men det går også grenserfor andre menneskers maktdemonstrasjon?

Jeg har tidligere skrevet på bloggen at er det én grunn for hvorfor jeg valgte Venstre, som parti, er det fordomsfrihet – en ikke lett balansegang når man historisk har drevet med humor. Der råder gjerne fordommer, man spiller på gjerne i humorøyemed på folks fordommer – som er lite hensiktsmessig hvis målet er å frigjøre framfor å segmentere? Gjenkjennelse og gjenkjennelseseffekten er et langt bedre ord i så måte? Og derfor har jeg også lagt bort flere sider ved min tidligere humorgjerning.

Mitt syn i hovedsak er at man ikke skal krenke, når det kommer til liberale rettigheter – som reinspikka eller indirekte rasisme. Det må likevel an å tøyse med folkloriske trekk med folkeferd eksempelvis – uten at det skal kalles rasisme. Vi trenger rett og slett et mer finskjemmet begrepsapparat, og flere avklaringer, i Norge – rundt hva er hva? Her har samfunnsforskningen, og humaniora, en stor og ytterst viktig jobb foran seg, for framtiden.

Tilbake til hovedspørsmålet; Fordomsfrihet – et flott ord. Toleranse kan brukes til å fremme eller hemme fordomsfriheten – derfor vil jeg si at fordomsfriheten er et fortsatt viktigere liberalt anliggende i Norge – anno 2020. Riktignok er visse fordommer nødvendig, blant annet i vår utøvelse og opplevd frihet – men hovedregelen er at det ikke skal være til skade – men gagn – for andre mennesker.

Årets sommerschlager 2020

Hva passer vel bedre enn pur glede, i Korona-dvalen?

Flott låt!

Opplysningstiden – i et kunnskaps- og vekstperspektiv

Hva er det som kjennetegner utviklingen i sentrale deler av den Vestlige verden på 1700-tallet?

I rennessansen og klassismens tidsalder frigjorde man seg fra den tenkning som hadde vært mer eller mindre rådende opp til middelalderen. For å forstå litteraturen og historieframstilliing i Opplysningestiden, må vi legge merke til at matematematikkens og naturvitenskapens metoder ble overført til åndsvitenskapene. Man skulle kunne bevise fenomener kvantitativt. Tycho Brahe og Gallilei brakte ny kunnskap til verden gjennom observasjoner. For det andre, verdsatte man i langt større grad menneskets evne til abstraksjoner. Man begynte i større grad å tolke iaktaktelser, utledet av matematiske formler. For det tredje, etter vært som naturvitenskapen vokste fram, så man sammenhenger der man tidligere ikke hadde sett forbindelser. Dette gjorde at man betraktet Gud som en styrer i et ordnet kosmos, skriver én forfatter – men jeg kan ikke helt se hva som skulle skille en slik velordnedhet fra middelaldersk tankegang? Det nye var nok at man kunne observere fenomener, uten at man kunne avvise at en Gud stod bak. Kunst og kultur frigjorde seg fra at religiøse overbevisninger og tankehegemoni på 1700-tallet (Opplysningstidens periode).

I Opplysningstiden forandret verdensbildet seg. Illustrerende for dette var at man ikke lenger betraktet verden som verken flat eller sentrum i kosmos. Ved inngangen til 1700-tallet stilte man spørsmål til mange forestillinger man hadde om verden. Store framskritt vokste fram i naturvitenskapen på 1600-tallet, blant annet innenfor astronomi og matematikk - som drev den vitenskapelige utviklingen mot Opplysningstiden. De gamle sannheter hvilte på tanker fra Aristoteles, Bibelen og diverse kirkemøter (Boberg 1985:9). Renessansen, som varte i cirka i 200 år fra 1480, og deres humanisme, hadde ifølge Boberg ikke forandret den autoritetstro tenkningen. Humanismen kan derfor altså ikke ses på som et brudd med middelaldersk vitenskap, sagt med andre ord. Det naturvitenskapelige framskrittet var i stor grad påvirket av tre tenkere; Galilei, Francis Bacon og Rene Descartes, henholdsvis italiensk, engelsk og fransk. Bacon var påvirket av den induktive metode; Det vil si å trekke konklusjoner fra enkelttilfeller til det allmenngyldige. Descartes var deduktiv, og utledet mange ting i verden ut ifra matematiske formler og betegnelser – og forklarte med dette hvordan verden så ut. Induktiv og deduktiv metode ses på som vitenskapelige motsetningsfulle tilnærmeringer, der den ene undersøker fenomenter nedenfra-opp, den andre ovenfra og ned. Mye av det Descartes gjorde, blant annet innenfor matematikk, fikk varig verdi. Bacon står gjerne fram som eksempelet på at mennesket kunne underlegge seg naturen og at vitenskapen kunne føre verden framover. Av mine personlige merknader er det kanskje mer formålstjenelig med deduktiv metode innenfor det naturvitenskapelipe felt, enn det samfunnsvitenskapelige – der faktorer er mer komplekse (alle fenomener er unike), men man skal i begge tilfeller – også derfor – være varsom med generaliseringer (innenfor samfunnsvitenskapen)

Astronomi og matematikk

Det altså innen det naturvitenskapelige feltet at framgangen var stor på 1600-tallet. Vår forståelse av universet ble anskueliggjort av Nikolaus Copernikus (1473 – 1543), og hans seks bind om himmellegemets kretsbevegelser utkom straks etter hans død. Copernikus hevdet at solen var sentrum av universet, og at planetene streifet rundt den. Dette brøt som sagt med middelalderske tanker, der man ikke kunne bevise at alt var utledet av en overmakt.

Idéspredning

En ting er at ting stadfestes, en annen sak er hvordan idéene blir spredt og får tilslutning? En viktig faktor var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, midt på 1400-tallet (Boberg 1985: 12). Man kunne nå ut med hundrevis av eksemplarer, i Europa, og verden utenfor. Det var ikke lenger bare eksemplarer nok til de lærde, men til massene. Kunnskap ble også videreformidlet av vitenskapsakademier på 1600-tallet, i Italia, Frankrike og England. Konservative forskere, religion og kirke forhindret imidlertid utvekslingen av kunnskap (Boberg 1985: 12). De nye tankene lot seg ikke forene med bokstavtro, religiøs tolkning – innenfor katolisisme, protestantisme eller buddhisme. Men – de fleste vitenskapsmenn var ikke gudsfornektere. Descartes la for eksempel mye arbeid ned i å bevise Guds eksistens. Dette kan ses på som hver og en vitenskapsmenns overbevisninger, eller for å ikke komme på kan med kirken?

Solens seier

Spredningen gikk fortsatt langsom og var geografisk ujevn, i alle tilfeller fikk den størst gjennomslag i de lærdes kretser (Boberg 1985: 13). Copernikus sin heliosentrisme slo blant annet ulikt igjennom i ulike land, med ulik styrke og ved ulike tidspunkt. Heliosentrismen slo først virkelig igjennom på 1700-tallet. Anerkjennelsen av Newtons idéer gikk også langsomt. Den langsomme spredningen gjør at det vitenskapelige gjennombrudd kan fførst betraktes som et 1700-talls fenomen. Teleskopet ble sterkt forbedret iløpet av 1700-tallet. Regnemaskiner som kunne utregne de fire ulike matematikkarter, dessuten trekke ut kvadratrøtter, kom også på 1700-tallet – ved hjelp av logaritmer. Frigjøringen fra autoritetene og den autoritetstro tenkningen, samt eksperimenteringslysten, skapte gjennombruddet for den vitenskapelige revolusjon under Opplysningstiden

Jorden

På 1700-tallet ble det også klart at Jorden ikke lenger var skapt etter innfall fra Gud, men tilblitt gjennom svært lang tid etter naturens lover. Dette står ikke nødvendigvis i strid med Gud som skaper av Tellus og universet, men det står i strid med skapelsesberetningen i Det gamle testamentet. Hvorvidt det fantes en allmektig Gud kunne dermed ikke tilbakevises, selv om skapelsesberetningen ikke helt var til å stole på – og måtte betraktes med som et bilde på verdensskapelsen.

Hvite flekker på 1700-tallskartet

Det var ikke bare vitenskapen som var i rivende utvikling på 1700-tallet. Det fantes ved år 1700 mange hvite flekket på verdenskartet. Langt ifra hele Amerika var utforsket, og russerne holdt på å trenge igjennom de store sibirske slettene. Bortsett fra Etiopia var Afrika lite kjent, man kjente lite til områder innenfor vestkysten. Det kontinentet som var minst kartlagt var Australia. Selvsagt kjente aboriginerne til områder som den hvite mann ikke kjente til, på lik linje med indianerne i Amerika (Boberg 1985: 19). Oppdagelsesreiser var den gang motivert utifra anskaffelsen av edle metaller og militære baser, men i økende grad spilte vitenskapen en rolle; Marinesoldater ble erstattet av astronomer, botanikere og andre naturvitenskapsmenn – man ville utnytte det det ukjente landet kunne gi av ressurser og råvarer.

Sydhavet

Alt på 1500- og 1600-tallet hadde spanske og nederlandske skip foretatt reiser til Stillehavet. Men flere steder måtte gjenoppdages på ny, fordi kartene var unøyaktige med tidligere tiders teknologi. Den nederlandske oppdagelsesreisende Tasman (1603 – 1659) hadde nesten oppdaget Australia på sine reiser. Han antok imidlertid at det fantes et kontinent i sør, et Terra Australis Inkognita. James Cook oppdaget Australia først i 1770 – som er tidligere omtalt i Riksbladet, ved en artikkel om hans forliste skip Endavour. Med seg hadde han vitenskapsmenn, der oppdraget var å oppdage Venus-passasjen. Cook tok også New Zealand og den østlige australske kyst i besittelse av den engelske krone. Først fra og med 1788 tok engelskmennene øya i bruk, som deportasjonssted for straff-fanger (Boberg 1985: 21). Man oppdaget altså flere steder i verden, som kunne være åsted for kolonialisering og det fortrinn som Europa gjennom dette fikk i århundrene som fulgte.

Det nordlige Stillehavet

Nord-Amerikas vestkyst var også gjenstand for undersøkelser på 1700-tallet (Opplysningstiden). Man forsøkte å finne en passasje mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Cooks kartlegging av den nordamerikanske Stillehavskysten ble viderebragt av sjøforskeren George Vancouver (1757 – 1798). den asiatiske østkysten ble utforsket av russiske oppdagere – hvis vi ser på det hele med europeiske øyne. Stor betydning hadde «Peter den store,» som gav ordre om at «Den store nordiske ekspedisjon» skulle utforske disse områdene. Oppgaven ble gjennomført etter hans død, av dansken Vitus Bering (1681 – 1741), derav Beringstredet. Stort sett hele verdenskartet ble satt for europeerne iløpet av 1700-tallet, utenom polarpunktene – som var delvis oppdaget, av James Cook.

Amerikas og skipsbyggingen

Hva gjaldt utforskning av landområdet, gjorde man størst framskritt i Nord-Amerika (Boberg 1985: 24). Fortsatt forble store områder ukjent til langt utpå 1800-tallet, i likhet med Sør-Amerika. Utforskingen av Afrika tilhører stort sett 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet var det fortsatt slik at skip ble bygget etter tidligere tiders erfaringer, framfor moderne matematiske beregninger (Boberg 1985: 25). Dette skyldes manglende kunnskaper om matematikk og fysikk. Svensken Henrik Fredrik av Chapman 1700-talles tegninger fikk først innvirkning på 1800-tallet. Navigatørene kunne derimot dra nytte av astronomi, noe som gjorde framkommeligheten bedre. Smavirke mellom matematikk/ astronomi og eventyrlyst skapte framskrittet.

Bedre navigasjon

Lengdegradene/ longitudene hadde man observert ble lengre jo nærmere polene man kom. Dette var ikke det eneste navigasjonsmessige eller astronomiske problem som ble løst på 1700-tallet. Breddegradene, altså linjene som ligger parallelt med ekvator, kunne man lettere stadfeste. Longitudutfordringen var så vanskelig å løse, at regjeringene i Spania, England, Nederland og Frankrike utlovte store dusører til dem som klarte å løse floken (Boberg 1985: 26). I England lovet man ikke mindre enn 20000 pund til dem som klarte å fullføre oppdraget. Først da kronometeret ble konstruert i England på 1700-tallet, klarte man å løse floken (Boberg 1985: 26). Den ble kontinuerlig forbedret iløpet av 1700-tallet, og ble vellykket bruk av James Cook i 1770. Først på slutten av 1700-tallet fikk verdenskartet noenlunde korrekt form. Newtons gravitasjonskraft-funn førte til forbedringer i geofysikken, hvilket ble til gunst for skipsfarten. England, deretter Nederland og Frankrike, som hadde tatt ledelsen på sjøen i det 1600-århundret, fikk stor nytte av nyvinningene innenfor sjøfarten. På 1700-tallet var det mer enn noen andre britene som «hersket over bølgene.» Vitenskapelige framskritt hadde derfor spillover på en rekke områder, som skapte velstand.

Fra rokokko til ny-klassisisme

Fra Italia kom nyklassisismen, som gjenspeilte seg i arkitektur, skulptur og maleri (Boberg 1985: 34). Rokokkoen måtte vike for den nye strømningen. Smaksutviklingen kan belyses gjennom Pompadour (1721 – 1764). Hun likte først rokokokko, men gikk senere over til nyklassisisme. Hennes bror, som var sjef for de kongelige kunstsamlinger, oppdaget nyklassisisme under en studiereise til Italia. I en mer folkelig språkdrakt kan man si at stilen endret seg fra det jålete til det funksjonelle.

Samferdselen

Imponerende er det å lese om de mange reiser folk gjorde på 1700-tallet, tross farligheten ved det. Eksempelvis herjet pirater langs kysten (Boberg 1985: 36). Til lands ble framkommeligheten vanskeliggjort av et elendig veinett. Det gamle Romerriket etterlot seg veier fra antikken, og ellers i Europa var det mye leire der vogner kjørte. Først på slutten av 1700-tallet fant man ut av bedre måter å bygge veier på. Man brukte da makadam, knust stein. I England overtok firmaer, som krevde avgift av de reisende. Ordningen kaltes turnpike roads, også benyttet senere i USA – og er gjeldende enkelte steder den dag i dag. Dette kan ses på som gammelmodige bomstasjoner. I Frankrike hadde blant annet Colbert gått inn for å forbedre hovedveiene. Bøndene ble både pliktig til å bygge og vedlikeholde veiene. Vogner ble iløpet av 1700-tallet ofte utstyrt med fjærer, noe som bedret humpende kjøretøy. Vertshusene var gjerne miserable, og særlig i Italia klaget man over lopper i sengene (Boberg 1985: 38). Men det ødelegger ikke for at reising ble mer utbredt, som gjennom en form for globalisering gjorde at man utvekslet kunnskap og erfaringer, på tvers av store avstander.

Fra Holberg til Rousseau

Turistmålene endret seg iløpet av århundret, blant annet var Alpene sett på som for viltert; Stygt og bergfullt – ifølge Ludvig Holberg. Holberg omtalte imidlertid Provence i rosende ordelag; Idyllisk og vakkert. Rousseaus rosende omtale av Alpene i 1761 forandret på den andre siden manges inntrykk av fjellformasjonene. Den nye naturoppfattelsen fikk særlig gjennomslag i den framvoksende Romantikken. Og i 1786 ble Mount Blanc, Alpenes høyeste fjelltopp, for første gang besteget. For opplysningsfilosofene ble reiser og reiseskildringer en viktig del av den nye tid. Her kan det være på sin plass å eksempelvis nevne Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726); hovedsakelig en satirisk raljering over mennesker hjemkommet fra det de hadde opplevd i fjernere himmelstrøk. Opplysningstiden avføded Romantikken som stilperiode.

Linné og botanikken

Innenfor naturvitenskapen gjorde man også framskritt innenfor zoologi og botanikk. I sistnevnte fagkrets imponerte svensken Carl von Linné (1707 – 1787). Han systematiserte planteriket. Tidligere hadde plantenavnene vært ekstremt lange, men de ble nå systematiserte hver og én ved to korte navn. Disse bestod av ett slektsnavn, og ett vilkårlig valgt artsnavn. (Boberg 1985: 40-41). Innenfor zoologien gjorde han det samme med dyrene. Han sendte elever ut i verden, og de hjemkomne vekstene ble sortert. Systematisering av kunnskap, basert på empiri, ble derfor langt mer utbredt – også utenfor det botaniske området.

Folk og jord

I 1750 bodde det omtrent 750 millioner mennesker i verden, med cirka 100 millioners avvik. Folketelling på denne tid var vanskelig, uten Folkeregister. 140 millioner bodde i Europa, og kun noen millioner i Amerika. Asia var den rikest befolkede verdensdel (Boberg 1985: 43). På begynnelsen av 1700-tallet bodde det 20 millioner i Frankrike, mens 5 millioner levde i eksempelvis England. Frankrike var den desidert største europeiske nasjonalstat. Tross at Europa ikke var så langt framme i befolkningsmengde, var de et velstående hjørnet av verden.

Befolkningsvekst

På 1700-tallet økte befolkningen mange steder i verden. I løpet av 1700-tallet fordoblet Kina sin befolkning. I Europa økte befolkningen markant i løpet av århundret, til 190 millioner mennesker imot slutten av århundreskiftet. De tyske statene fikk en sterk økning, og engelskmennene tok innpå Frankrike. Av øvrige europeiske stater var veksten mest bemerkelsesverdig i Russland, som fordoblet befolkningen i løpet av 1700-tallet. Fertiliteten gikk ikke særlig opp, men dødeligheten gikk markert ned (Boberg 1985: 44). Hvorfor sank dødeligheten? Kosthold, boligforhold og sykepleie/ hygiene – blant mange andre svar. Poteten gav for eksempel større avlinger, og mindre areal kunne mette langt flere enn tidligere, med mye næringsstoffer. Opplysningstiden brakte derfor med seg kunnskap, om flere av livets områder, som gjorde at dødeligheten sank.

Nyvinninger i landbruket

Jordbruk og husdyrhold var fortsatt viktigste næringsvei, på 1700-tallet (Boberg 1985:52). Industrialiseringen, som kom først til England, begynte først i slutten av århundret (1790-årene). Europa kan innenfor næringslivet sammenliknes med et nåværende u-land, der eksempelvis jordbruk er viktigste næringsvei. Europa var selvforsynt på 1700-tallet med de viktigste næringsingredienser; korn og kjøtt. I jordbruket spilte enclosure-prosessen en viktig rolle (Boberg 1985: 52). Det gikk ut på at man samlet individuelle arealer til større enheter, og fellesjorden ble delt mellom eierne. At man kalte det enclosure, skyldes at man inngjerdet områdene. I England hadde bevegelsen eksistert siden middelalderen, og på 1700-tallet var det bare et fåtalls områder igjen. Dessuten var jorda iferd med å konsentreres på færre hender. På 1700-tallet var England blitt storgodsets land, med aristokrater. Staten hadde tidligere vært imot denne utviklingen, men på 1700-tallet ble man i stedet forkjemper for utviklingen (Boberg 1985:53). For jordbruket betydde dette bedre muligheter for å utnytte åkrer og eng, fordi større enheter ble forholdsmessig lettere å drive. Store gårdsbruk ble enda større. Gjennombruddet med nye jordbruksredskaper kom først et godt stykke inn på 1800-tallet. De nye jordbruksredskapene som kom i bruk på 1700-tallet, kom hovedsakelig fra Nederland – som var langt framme hva gjaldt gårdsbruk. På slutten av 1700-tallet kom poteten, som ble et viktige supplement til korn, som gjorde brødprisene høye grunnet stigende priser. Det er viktig å understreke at eiendomsrettigheter som fenomen ble vektlagt sterkere enn tidligere, noe som gav grobunn for økonomisk vekst.

Fra håndverk til industri

1700-tallet var en stor omveltningstid innenfor det økonomiske liv. Her skal det berøres noen hovedtrekk fra 1700-tallet, med vekt på det som var nytt. England hadde et forsprang, og ble en ledende nasjon innenfor teknikk og industri. De hadde noen geografiske fortrinn. Vann forener nasjoner, heter det, og England, med sine mange farvann i omkrets rundt øyriket, var et avgjort pluss kontra hva man opplevde på kontinentet. Bare Nederland opplevde liknende forutsetninger – som også var et land langt framme. Forekomstene av jern og kull lå nært hverandre, hvilket var gunstig for industri- og næringsutvikling (Boberg 1985: 58). Som vi skal se senere, var utviklingen i England og industrialiseringer der, godt hjulpet av teknologiske nyvinninger. Hvorfor den industrielle revolusjon akkurat inntraff i England, har flere eksperter hatt vanskeligheter med å forklare. Eksempelvis var det også i Frankrike naturvitenskapelig interesse og framskritt, og forfatteren Diderots enklocypedie er bare ett slikt eksempel. Men de lå lagelig til for handel, og en del av kulturen kan sies at gav gav vekstvilkår for industrialiseringen.

Risikovillig kapital

Industrialiseringen krevde folk som var villige til å foreta investeringer, og England var her heldige; De hadde mye kapital som handelsnasjon, og mekaniseringen av jordbruket hadde kommet såpass langt at det hopet seg opp penger (Boberg 1985: 60). Og – enkeltpersoner eller enkeltgrupper var villige til å sette sine likvider på spill. På kontinentet var adelen mest opptatt av å investere i jord, men i England var lorder og lavadel opptatt av å investere i teknikk og fabrikker. I England var det også en kultur for å re-investere kapitalavkastning, noe som førte til kapitalsterkt næringsliv. England importerte også kapital i begynnelsen av den industrielle revolusjon, fra Nederland. Renten der var billigere, og britene fikk derfor billige banklån. Under den nordamerikanske frihetskrigen havnet imidlertid Storbritannia og Nederland på hver sin side. Men da var Storbritannia beredt til å klare seg på egenhånd, og London overtok Amsterdams rolle på det internasjonale kapitalmarkedet (Boberg 1985: 61). En frihandelskultur kan sies å ha vært en forutsetning for å si at industrialiseringen inntraff akkurat i Storbritannia.

Felles marked

En annen faktor som var fordelaktig for den industrielle revolusjon var at britene ikke hadde statlige eller korporative hindringer for virksomhetene. Blant annet fantes ikke fagforeninger, som gjorde at fabrikkarbeidere mer eller mindre kunne gjøre som de ville. De medfølgende sosiale elendighetene som fulgte i kjølvannet av dette er beskrevet i en rekke romaner, særlig av Charles Dickens. Storbritannia var Europas første frihandelsområde, med sin laizezz-faire økonomi. På kontinentet hadde man imidlertid håndverkslaug, som var en ordning fra middelalderen, som kjempet imot kapitaleierne – i sin interessekamp. I Storbritannia var dessuten kjøpekraften og levestandarden bedre enn på kontinentet, for stor deler av befolkningen, noe som skapte marked for industriprodukter. Stadig mindre av av familieøkonomien gikk med til mat. Det oppstod dermed et marked for fabrikkproduserte varer (Boberg 1985: 62). Dette medførte at arbeidskraften ble knapp og prisene steg – en spiral som førte til en styrket britisk økonomi. Man kunne derfor gjennomføre Den industrielle revolusjon tidligere enn andre steder i Europa.

Industriens fødsel

Grovt regnet kan man si at Den industrielle revolusjon skred fram i England årene mellom 1750 -1790 (alt etter hvordan man regner) til 1850. Tekniske, sosiale, økonomiske og organisatoriske forandringer fulgte. Den mest betydeligste forandringen gjaldt kraftproduksjonen. James Watts oppfinnelse av dampmaskinen fikk avgjørende betydning for den industrielle revolusjon. Watts maskiner ble mange ganger mer effektiv enn de tidligere maskinene, som pumpet vann opp i fra gruvene. Det var først i 1780-årene den kom i industriell bruk. Hva gjaldt tekstilindustri, var det ull- og bomullsproduksjon som dominerte utviklingen i England. Siden middelalderen hadde man framstilt ullstoffer, og ble en viktig del av britisk økonomi. Ullvarer ble Englands viktigste eksportartikkel gjennom hele 1700-tallet (Boberg 1985: 64). Spinnersker og vevere satt oftest hjemme på landsbygda, og kapitalsterke folk gav investerte hos dem for å så eksportere produktet til utlandet. Men – på 1700-tallet fikk ull konkurranse, i bomullen (Boberg 1985: 64). Verdens største produsenter var India og Kina. I en del land i Europa ble det innført bomullsforbud, for å beskytte innenlandsk ullindustri. Og – en rekke oppfinnelser effektiviserte produksjonen ved vevstolene. Det skulle imidlertid drøye til 1890-årene før bomullet overtok ullproduksjonen i mengde, i England. England fikk derfor et fortrinn ved deres råvaretilgang.

Koks og jern

Også innenfor jernproduksjon spilte nyvinninger en stor rolle. Jernproduksjonen som vokste fram i England på 1500- og 1600-tallet var basert på oppvarming med trekull. Da trengte man ved, og man plasserte gjerne fabrikkene i skogkanten. PÅ 1700-tallet ble mangelen på skog etter hvert et problem. I 1709 hadde man imidlertid et gjennombrudd, man klarte å framstille jern ved hjelp av steinkull. Hvordan man skulle lage smijern av koks, ble først oppdaget i 1780-årene. I løpet av 1700-tallet steg produksjonen av jern kraftig. En viktig forutsetning for jernveksten, var at gruvene for jernmalm og kull ikke lå så langt fra hverandre. På slutten av 1700-tallet var dette langt lettere, på grunn av framveksten av kanalsystemet.

Staten som driftsherre

Privat initiativ og privat kapital skapte England i industriell transformasjon (Boberg 1985: 68). I det øvrige Europa var industrien mer avhengig av statlige tiltak. Flere av Europas fyrster ville utvikle industri på 1700-tallet (Boberg 1985: 68). Peter den store i Russland jobbet målrettet for å bygge opp en jern- og tekstilproduksjon. Han etablerte statsforetak, og hans engasjement ble viderefulgt av etterkommeren Katarina 2. (1762 – 1796). Det viktigste ved de industrielle tiltakene var økende jerneksport. Også i Østerrike, Preussen og Frankrike satset man på industri. Men de tekniske nyvinninger som ble gjort i England manglet imidlertid sin motsats, i eksempelvis Frankrike. I Preussen ble fattigfolk, løsgjengere, fanger og barn brukt som arbeidskraft i fabrikker og gruver, og man fikk en velutrustet våpen- og porselensproduksjon – for å nevne noe.

Konklusjon

Denne artikkelen har sett på Opplysningstiden som fenomen, med vekt på kunnskap og industrialisering/ næringsvirksomhet. Det er blitt pekt på at det bakenforeliggende var en vitenskapelig revolusjon, som gjorde at utforskertrangen og observasjonsevnen steg markant. Den naturvitenskapelige metode spredte seg blant annet til samfunnsvitenskapen og beslketede områder – der det er pekt på noen muligheter og begrensninger. Opplysningstiden brakte også med seg romantikken, som er all mulig grunn til å anta var samholdsskapende ved at tilværelsen ble idyllisert. Det skapte – alt i sammen – en tro og utviklingsoptimisme. Store oppdagelser via sjøen ble gjort, som skapte råvare- og ressurstilgang – som særlig kom Storbritannia til gode. Andre forhold i Storbritannia, som en kultur om mentalitet i stat og befolning, gjorde at framskrittet inntraff – selv om det også er pekt på sosial omkostninger som fulgte. Man skal derfor ikke konkludere med at utviklingen var et udelt gode. Det hele kan sammenfattes med spredning og deling av kunnskap – som har minst like stor gyldighet idag, som det hadde den gang.

"Kor komme du te stå"

Flott låt!

Norge – på vei imot bondekultur?

 - En 1. mai-kronikk 

Kulturutviklingen i Norge mener jeg er lite gunstig for landet, eller er jeg blitt gammel nok til å forstå det typisk norske? Jeg mener likevel det er mange trekk som tyder på det førstnevnte; Vi er i ferd med å få en kulturkodeks, som likner et bondesamfunn.

Det er mange innfallsvinkler til å snakke om dette temaet. Jeg har i utgangspunktet ikke det teoretiske grunnlaget for å snakke om dette, annet enn det jeg finner etter raske søk på internett. Jeg tror på den annen side at problemstillingen heller ikke forskes mye på – selv om man burde. Jeg mener det absolutt er hold i å hevde dette; at Norge er i større og større grad på vei imot en allmenn bondekultur, det mest negative ved det rurale liv, som brer seg som en folkekultur.

Man kan finne belegg for dette ved å se på Senterpartiets sterke oppslutning på 15 %. Det er ikke alt ved Senterpartiet som er gale, blant annet appellerer de til en viss nasjonal enhet, som absolutt har sine oppsider. Men nedsiden er at verdier, eller kanskje enklere fortalt, mangel på prinsipper, fører til et agrarsamfunn – som ikke er et gode for den moderniteten i prinsipper, verdier og holdninger vi bør møte verden med, for både konkurransekraft og vælvære. For møtes vi hverandre med felles-europeisk tenkning?

Man skal ikke langt utenfor Oslo (og Stavanger) før man møter på bondeholdninger, og kanskje er heller ikke de nevnte storbyer heller upåvirket av dette fenomen?

Norge står utenfor EU. Det mener jeg er hovedforklaringen på fenomenet. Dette er ikke en artikkel for EU-medlemskap, men det har absolutt sine negative sider ved å stå utenfor. Blant annet trekker vi oss mer og mer vekk fra Europa, og blir et særere folkeslag i nord – uten å delta i det dannelsesprosjektet som EU tross alt også er. Dette kan ikke nødvendigvis leses i offentlige budsjetter eller protokoller – men det preger vår hverdag, i måten vi omgås hverandre i storsamfunnet.

En bondekultur kan leses ut i fra en ensidig næringsstruktur, der vår råvareindustri (særlig olje og fisk) dominerer. Vi har vanskelig med å etablere noe storstilt annen næringsstruktur i dette landet, og klarer vi det, i mindre skala, skal du ikke se bort i fra at det er med offentlige stønader og hjelp. Jeg mener at mangelen på en gunstig næringsutvikling i Norge skyldes mangel på kultur/ grunderkultur eller næringsforståelse.

Forholder vi oss til hverandre som om vi var bønder? I motsetning til dette, møter vi hverandre med europeiske og særlig Vestlige verdier og holdninger – eller virker den siste setningen nokså gresk for de fleste? (for å bruke et passende uttrykk?)

Hva er bondekultur? Det er vanskelig å definere. For å bruke noe som tidligere er berørt i Riksbladet, handler bondesamfunnet blant annet om å ikke å bli pådyttet bylivets kulturkodeks. Dette kan ses på som dannelsesholdninger – uten at jeg ønsker at leseren skal tolke begrepet dannelse strengt. Men man man kan gjerne se en motsetning/ konfliktlinje mellom bondekultur og urbanisering. En bondekultur kan defineres som hva som er karakteristisk for bondestanden. En urban kultur kan ses på som en kultur som kjennetegner byborgeren. I denne forbindelse – er vår folkekultur mer preget av en bondekultur, eller vår vestlige verdens kulturarv? Jeg mener det førstnevnte. Av ord jeg gjerne knytter til bondekultur, selv om de er negativt ladet, er egenrådighet, selvbestemmelse – og hevdelse, mangel på verdimessig og prinsippiell tenkning ut i fra teori eller dannelsesaspekter, og et sterkt vern omkring seg selv – som i ytterste konsekvens bidrar til blant annet maktkamp. Det sistnevnte krever en litt mer teoretisk redegjørelse, enn hva som er gjenstand for i en kronikk. Men jeg mener det er riktig.

Noen har pekt på motsetningen mellom bondekultur og kystkultur – en implisitt motsetningen mellom sentrum-periferi. Kontakten med utlandet er mer utpreget langs kysten, enn i innlandet, er premisset. Det kan godt være, selv om min påstand er mer dyptgripende og skjærer på tvers av disse skillelinjer.

Jeg synes det er grunnlag for å hevde at Norge i sin delvise isolasjon – selv om vi skryter av en åpen økonomi – ikke er særlig integrert i det europeiske fellesskap på ikke-økonomiske områder.