Tro og tvil – en vanskelig avveining

For meg handler tro dypest sett om tro på optimisme. Det gode i mennesket (humanisme). Jeg snevrer altså ikke dette til noe som er religiøst begrenset – og i liberaldemokratiet er det slik at tro i sitt innerste ikke skal krenkes. Eksempelvis troen på det positive menneskesynet.

Tro tilhører våre liberale rettigheter eller friheter, enten det være seg i form av framskrittsoptimisme, religion eller tro på det gode. I seg selv innebærer tro en viss tvil, fordi man ikke vet. Derav også uttrykkene verifisere eller falsifisere innenfor vitenskapsteorien – det er en del innenfor spesielt samfunnsvitenskap som ikke er åpenbart rett eller galt. Ikke all kunnskap er like fasttømret eller sikker - derfor også respekt for de som mener de har rett, samt åpenhet for innspill av de som mener de har kunnskapsbidrag.

Dette er forankret i moderne forskningsvitenskap, der det er gale å avvise når ting viser seg riktig. Men hva som er rett og galt er ofte ikke alltid gitt – derfor toleranse for innspill. Derfor bør vi etterstrebe de gode samtaler og diskujoner (demokrati), eksempelvis bør man godta religiøs tro, fordi det er like vanskelig å avvise - som bevise? Det som hittil er skrevet er rasjonalisme. Vi bør ha en generell respekt for fag og fageksperter – der meningmann kan være nyttige å bringe andre perspektiver på banen fra særlig andre fagkretser selv om fag står i en særstilling. Av blant annet disse hensyn bør man derfor ha ytringsansvar. Å ha respekt for fag er ikke elitisme, det er humant å vise respekt for et fag en person har fordypet seg i.

Så lenge man ikke har åpenbare motrgumenter, skal man også være varsom med å avvise i henhold til tanke- og ytringsfrihet. Men man kan i henhold til det positive menneskesyn gi tilslag hvis en person har rett Men altså - er det godt begrunnet, har man rett til å tilbakevise det som har blitt framsatt. Man skal rett og slett ha en viss ytringsrespekt – som også går begge veier. Vi skal i utgangspunktet betrakte folk som ytrer seg som kjærkomne bidrag. Selvsagt skal man ha rett til å kritisere, men i henhold til toleranse og raushet overfor kunnskapsbidragene, skal det som oftest underbygges – helst solid. Det viktigste er den som kommer med ytringen; Disse forhold er viktigere enn de som har rett til å kritisere. Det er i det generelle bedre å være en idéklekker, enn en kritiker, fordi tankefriheten er det vesentligste – og oppfylles mest ved den som framsetter verifiserte meninger. Et menneskets tankefrihet er viktigere enn andre folks ytringsrett til å kritisere – dypest sett. Derfor bør folk ytre seg, og man skal være varsom med å kritisere – i hvert fall uhøvlet, men kanskje heller undrende? Samtidig skal man i enkelte tilfeller godta uhøvlede meninger. Av diverse årsaker – men ikke der det krenker våre naturrettigheter. Og generelt bør gode ytringer anerkjennes, det er en del av vårt ytringsansvar. For vi verdsetter vel andre folks ytringer?

I vårt liberaldemokrati verner vi om noen grunnleggende naturrettigheter; Det å være menneske, og de er blant annet av tanke- og tros-art. Ikke bare religion, men vi har rett til å tro på våre meninger – i hvert fall så lenge det ikke krenker eller ødelegger for folk. Vernet om våre liberale rettigheter – bør være særdeles sterke, og bør være viktigere andre hensyn, som ikke tilhører naturrettigheter.