De sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter – en avveining.

Har tidligere uttalt at all moderne politikk bør springe utav tanker om våre menneskerettigheter. Ja, det mener jeg – og i det offentlige ordskiftet kan det være mangel på prinsipiell tenkning. Vi bør på best mulig vis optimalisere virkeliggjørelsen av alles sivile, politiske og sosiale rettigheter – menneskerettigheter, for alle.

Jeg synes ikke det er spesielt spennende å skrive om disse temaene. Men de er for viktige til å forbigå i stillhet.

Forholdet sivile/ politiske og sosiale rettigheter eller friheter er et anliggende som angår og bør angå alle partier i liberaldemokratiet og ellers andre forkjempere for denne styreform og forfatning – som vi i hvert fall foreløpig anser som det eneste riktige for idag - og framtiden.

Jeg skal derfor også forsøke å kommentere innhold av disse, med samfunnsanliggender.

Det finnes klare tradisjonelle høyre/ venstre-skiller i disse spørsmålene. Mens høyrepartier vektlegger de sivile rettigheter, vektlegger venstrepartier sosiale rettigheter. Noen på høyresiden mener sosiale rettigheter ikke tilhører menneskerettighetstenkningen, men enkelte på venstresiden ønsker å frata sivile rettigheter (der eiendomrettigheter står i en særstilling) til folk gjennom revolusjon – altså at sivile rettigheter eller det man har anskaffet seg ikke har en ukrenkelig verdi. I hvert fall ønsker noen veldig sterk omfordeligsprinsipp, som ikke verner de sivile rettigheter. Politiske friheter havner ofte i en mellomposisjon – og forfektes gjerne betegnede nok av det liberale sentrum. Sentrum er også mer delt i synet på sivile og sosiale rettigheter – kontra høyre- og venstresiden, der vi ser mer steile fronter. Det er ikke det som er mest interessant, det viktigste er hvordan vi skal tenke omkring disse begrepene for framtiden eller framover – for alle partier i liberaldemokratiet mener vi må kompromisse i disse spørsmålene, med ulik vektlegging.

Det er altså gradsforskjeller fra høyre- og venstresiden. Derav skillet revolusjonær kontra revisjonistisk venstreside. Derav også skillet mellom venstreborgerlige og rene høyrepartier. Ingen (venstre)partier i liberaldemokratiet er revolusjonære. Det eksistrer også forskjeller på høyresiden – med diverse merkelapper – som i hovedsak gjøres verdibenevnelser langs den økonomiske høyre/ venstreakse. De mest rendyrkede høyrefolkene mener at sosiale rettigheter krenker de sivile rettigheter – for andre på høyresiden er ikke forbindelsen like åpenbar. De mest rendyrkede menneskene på venstresiden hevder vernet om sivile rettigheter ødelegger for de muligheter man har overfor sosiale rettigheter og omfordelig/ redistribusjon.

I den vestlige verden og Norge ser vi mellomløsninger – og man kan derfor gjerne si at kampen for velferdsstaten er vunnet. Dette er noe alle deler – selv om det også her finnes gradsforskjeller. Samtidig er kanpen om markedsløsninger vunnet – ved at makredsøkonomien har en naturlig posisjon i liberaldemokratiet. Dette har både høyre- og venstresiden vedkjent seg – og man kan si at venstresiden har vært en pådriver for offentlig velferd. Høyresiden har vært en pådriver for privat velferd – særlig vern gjennom sivile friheter. Og kanskje har i hvert fall størstedelen av høyresiden vært bremseklosser i spørsmål omkring velferdsstat – og vise versa? Det er ikke det mest interessante i denne sammenheng. For begge leire har mye rett eller poenger, og vi bør finne kompromisser som ivaretar de ulike hensyn – derfor har vi det vi kan kalle for en blandingsøkonimi mellom offentlig/ privat – den viktigste faktoren på økonomisk høyre/ venstre akse, som igjen er den viktigste faktoren for å strukterere våre partier i partilandskapet. Vi trenger, som en tenker har sagt, radikale og konservative krefter. Som bidrar til demokratisk debatt, de riktige avveininger. Sagt på en annen måte – alle har rett! For mens høyresiden kanskje kan ses på som ofte bremseklosser i offentlige anliggender, kan venstresiden ses ofte på som bremseklosser i spørsmål som angår markedsløsninger.

For å ta de politiske friheter først. Det er særig aktuelt ved Internetts framvekst. Internett er et demokrati-verktøy vi bare ser begynnelsen av, i vår forsåtelse av kunnskap og deltakelsessamfunnet. Å reversere samfunnsframskritt har aldri vært noe hensiktsmessig fellesliberal forståelse – altså for ingen av oss, også derfor har vi fargefjernsyn. Å derfor ikke bruke internett til å komme med innspill i det offentlige ordskiftet er derfor ikke forsmålstjenelig – å skulle gjelde alle. Det man sier på internett er kommentarer på det man finner på internett – ikke noe annet.

Selv har jeg skrevet noe biografisk materiale, men jeg har begrenset det til barndom – og skulle ikke støte noen? Man skal i hovedsak snakke generelt/ samfunnsanliggender – derfor heller ikke privat som hovedregel.

De politiske friheter kan defineres som tanke- og ytringsfrihet – og ellers de verdier og grunnlag som knytter seg til demokrati. Politiske rettigheter er de rettigheter borgeren har til å utøve innflytelse på statsstyret og samfunnsutviklingen. Det betyr både den relle og faktisk muligheten enkeltpersoner og grnpper har til å påvirke politiske beslutningsprosesser. Jo flere rettigheter man han har, jo mer avansert er demokratiet – er tommelfingerregelen. Dette er helt sentrale verdier i vår humanistiske arv; verdier som virkeliggjør det å være menneske eller fornuftig vesen.

Det er kanskje derfor ikke rart at dette tradisjonelt forfektes mest av sentrum – som jeg vil hevde ligger nærmest humanismen.

Sivile rettigheter – hva er så det? Det er vårt fysiske og materielle vern. Retten til fysisk vern, men også materielt vern. Det er på grunn av dette frihetsvern et fåtall, langt ute på høyresiden, synes skatter og avgifter er forbrytersk. Alle oppfatter tyveri som forbrytersk, men et fåtall vil også synes at økonomisk omfordeling gjennom generelle skatter og avgifter ikke er illegalt – og ikke bryter med prinsippet om at det man har anskaffet seg tilhører personen. Alle er enige i at vi skal skjermes for vold eller fysisk skade – men deretter melder en rekke spørsmål seg. hva angår eksempelvis hvor sterke dommer som skal felles imot enkeltaktører – og det være seg straffeutmåling, og hvilke hensyn som skal vektlegges.

Mens sosiale rettigheter er våre materielle goder, i vanlig forståelse; Hva det offentlige skal bidra eller hjelpe med. De sosiale rettigheter kan knyttes til velferdsstat og velferdstatlige tjenester. Dette fordi vår eiendomsrettigheter, som selvsagt har frambrakt velstand, sorterer under sivile friheter. Det går altså et generelt offentlig/ privat skille – mens sivile rettigheter er privat, er gjerne sosiale rettigheter frambrakt gjennom offentlig hjelp. Mens sivile rettigheter gjerne er frihet fra inngripen, er sosiale rettigheter hva vi har retten til. Noen mener frihet til og fra går på bekostning av hverandre – men også da må man ofte  til ytterlighetene på begge ender av skalaen.

Ja, hva er så de praktiske følgende av dette? Jo, de er mange – og hovedknuten av problemer melder seg gjerne ved; «Hvor langt skal man strekke seg i offentlig hjelp/ velferdsstat? Skillet går langt i fra bare her – men det er det som er mest debattert i offentligheten. Jeg har skissert noen hovedutfordringer som dette kan by på. Og viktigst synes jeg det er i å skaffe like muligheter for resten av livet. Derfor – sats på tidlig innsats i livet, som en generell regel. Samtidig synes jeg vår eldreomsorg kan styrkes i denne forbindelse – voksne mennesker som kanskje har gått gjennom hele livet uten noen offentlig støtte bør sikres en verdig alderdom. Dette for å realisere de sosiale rettigheter i en verdig avslutning på livet – på tvers av kapitaloppbarbeidelse (altså likebehandling - og verdighet)