Mosel – en av Europas kjæreste turistskatter

 Flott klipp!

Har flotte ferieminner derifra. 

Dalføre er med sine mange småbyer og teglverkshus, sammenknyttet av en velgivende elv, av virkelig verdensarv å regne. Et rekreasjonssted jeg kan anbefale alle, i alle aldersgrupper. Av alle plasser jeg har vært, i den Vestlige verdens krinkelkroker, er det få

steder som overgår disse tyske elvebyer.

Fenomenet komiker

Jeg hadde vel et ønske om å bli komiker/ skuespiller, et ønske som kom i 10-12 års-alderen. 

Nå ble det ikke slik, i hvert fall ikke i konvensjonell forstand.

Det er et fenomen blant komikere at man ønsker å også framstå med kunnskap og dybde med årene, for dette er gjerne et behov som vokser seg fram. Det er nok av idioter der ute, som tror at komikere er noen overfladiske villkaniner – men slik er det i all hovedsak ikke. Og jeg tror komikere får et økende behov for dette med årene, nettopp i møte med disse overfladiske villkaninene, som komikerne speiler.

Det er nok av eksempler på komikere med nevnte utvikling; Blant annet John Cleese og flere Monty Python-medlemmer. Det finnes også hjemlige eksempler.

Som regel konsentrerer komikere seg om ting som foregår over navlen, og da ligger det gjerne et samfunnsengasjement bak. Mitt budskap er å ta vare på dem som sprer glede og har glimt i øyet.

I dag kom den triste beskjeden om at det syvende og «godt bevarte» Monty Python-medlemmet Neil Innes er død, 75 år. Hva passer vel bedre å spille én av hans sanger. Flott låt! 

Når man liker 3-4 låter…

Og ikke mer enn det. 

Jeg liker 3-4 låter av Albert Hammond. Jeg liker 3-4 låter av Finn Kalvik. Jeg liker 3-4 låter av Halvdan Sivertsen. Røft sagt, ikke mer enn det.

Jeg spiller gjerne disse låtene, fordi jeg liker dem – og samfunnet trenger dem. Hvis jeg får anledning til å si noe om Halvdan Sivertsen, synes jeg det er bemerkelsesverdig hvordan han i ung alder allerede var en moden tekstforfatter. Hør eksempelvis Vårvise Nordaførr.

Jeg får vel spille min tredje favorittlåt av Albert Hammond; The peacemaker. Flott låt! 

Aust Agder - Stavern

Stavern

Har et godt forhold til Aust Agder – Stavern, denne kyststripe. Har flere muligheter for sommeren 2020, og hvis jeg går for ett av valgene, kan det være jeg legger turen innom det som for meg fortoner seg som Norges vakreste provins. Hvis det en gang blir sommerhytte i Norge, holder jeg en knapp på dette området. 

Vreeswijk på norsk-stavangersk

Spiller med jevne mellomrom Cornelis Vreeswijk. Den låten jeg spiller nå er en kuriositet. Er ikke spesielt begeistret for sangen, men det er noe ved den.

Vreeswijk synger nemlig på norsk, og det virker som han har forestilt seg et slags stavangersk. Flott låt!

Mål med tilværelsen

Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke har vært noe særlig karrierebevisst. Det stemmer, selvsagt. Samtidig har jeg ved ulike tidspunkt hatt yrkesdrømmer.

Jeg har tidligere blogget om dette, så det er bare å bla seg bakover i Riksbladet.

På ett tidspunkt har jeg, i tillegg til det tidligere nevnte, hatt et ønske om å bli dirigent. Da var jeg noe eldre, men også det var i barneskolealder. Jeg har aldri sett på meg selv som musiker, men dirigent - ja, hvorfor ikke?  Men - jeg tenkte nok at en enkel kar fra Hinna neppe kunne bli dét. Det var vel da Kontrapunkt (med Sixten Nordstrøm) hadde sitt høydepunkt, og jeg lånte strikkepinner av mamma som dirigentstav. Jeg husker jeg likte å være inni musikken, med blant annet temposkifter i verkene.

Jeg synes folk svært gjerne må ha et yrkesmål. Samtidig mener jeg folk tenker for lite kreativt hvis ikke dette går i oppfyllelse, for man besitter stort sett egenskaper som kan brukes til andre formål.

Da jeg var liten, hadde vi katt

Det vil si, vi hadde to katter. Michael I og Michael II.
Usikker på om jeg noen gang vil anskaffe meg dyr.
Begge kattene så nesten nøyaktig slik som avbildet ovenfor. 

Glad i maleriene til Håkon Gullvåg

Han er vel den samtidsmaleren jeg liker best.

Min første CD var med Roxette og Marie Fredriksson

Marie Fredriksson døde 9. desember 2019, 61 år. 

Men minnene lever videre. Jeg var skikkelig fan av plata Joyride, i hvert fall megahiten med samme navn. Plata ble gitt ut mars 1991. Jeg var 10 år, og sammen med Bonnie Tylers greatest hits hits var dette mine to første CD-plater.

Det jeg husker, var at vi spilte data – og hørte vekselvis på Roxette, Vazelina Bilopphøggers, nærradiokanalen RFM. Det var en lykkelig tid! Flott låt!  

Det storslåtte samfunnet – en juletale

Flott låt!

Ladies and gangsters

Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdier, holdninger og prinsipper skal vi ta med oss inn i den nye tid. Hvilke verdensanskuelser har vi? Ikke alt som er nytt er bra – tenk bare på skulderputene?

Også i år har vi gjennomgått rask forandring. Samfunnsomveltninger eller samfunn i rask endring krever tiltak, og noen aspekter eller perspektiver skal vi se på med den største årvåkenhet. Det gjelder særlig sosial nød/ fattigdomsbekjempelse, og samholdsforvitring. Dette rammer og kan ramme alle, også tilfeldig. Vi må gjøre alt vi kan for å skape Et inkluderende oss.

En underliggende samfunnsstrøm av ny-liberalisme preger oss i hverdagen, og er viktig å sette ord på. Å sette ord på, som et forsvar for de instanser som står imot uheldige utviklingstrekk i samfunnet. Å være imot ny-liberalismen er et forsvar for de som bevarer verdier og holdninger i vårt samfunn. Ny-liberalismen kan ses på som en trussel imot konservatisme, sosialdemokrati og tradisjonell liberal tenkning.  Jeg kan gjerne nevne skolesektoren, vår justis- og domstolsvesen og Helse-Norge. Jeg kan også nevne alle som står på gølvet i stats- og kommune-Norge, og ledere i offentlige virksomheter. Ja, min lojalitet i disse tider ligger først og fremst hos offentlige virksomheter, som har et samfunnsoppdrag, som er viktigere enn på årtier. I tillegg til de nevnte sektorer, bør statsbudsjett og lovgivning framover særlig ivareta barn og eldre. Klarer vi alt dette, vil det være god samfunnsutvikling, også for middelklassen - særlig de trange tidskår og økonomi som preger mange småbarnsfamilier. I vårt lille Oaseland, Norge.

Det private næringsliv må også blomstre, innenfor rammen av verdighet og anstendighet. Vi kan ikke – i ny-liberalistiske tider – ødsle med det gode i mennesket, som kan forsømmes dersom yteevnen hos den enkelte bringes til ytterlighetene. Et samfunn av rovdrift overfor enkeltmennesker bringer med seg menneskelige tragedier, og utgifter overfor alle, eller fellesskapet. Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv. For det kan det fort gjøre.

Og vi må rette vårt utsyn imot verden og Europa, prøve å såkalt erobre grønne markedsandeler – framfor å tro at konkurranseutsetning og besparelser i det offentlige skaper lykke her hjemme. Det er bedre å innhente kapital utenfra, i stedet for å innføre stadig flere markedsløsninger i det offentlige – fra et marked, med begrenset overføringsverdi og sammenlikningsgrunnlag. Husk på at det offentlige ikke er et varemarked, de har andre verdier å virkeliggjøre enn de umiddelbart målbare. Vi må bedre vår samfunnskultur, for at næringslivet skal oppleve videre vekst, innenfor grønn omstilling. Heller det, framfor skatte- og avgiftslettelser.

Overfor vårt Statsbudsjett, som i Norge diskuteres året rundt – til og med i sommerhalvåret – har de siste årene økt dramatisk. Vi ber om at samfunnets kjerneoppgaver prioriteres i budsjettene framover. Når selveste Sorenskriver Helge Bjørnestad roper etter mer penger til domstolene, er det viktig å rope varsku - også andre steder. Også skole og helse bør verdsettes mer, når karusellen svinger for full rulle, i markedet. Noen må gå motstrøms. Noen må ivareta de bestandige verdier. Vi må bygge et samfunn på redelighet og ærlighet – derfor er det viktig å ikke la eksempelvis nedrig virksomhet passere. Skolen kan danne, helsevesenet kan lappe, begge kan forebygge. Vi er Et inkluderende oss.

Når jeg nå har valgt å nevne Et inkluderende oss, er det også et forsøk på å revitalisere sosiologien, som fagfelt. Vi kan i Norge ivareta vårt fellesskap og tilhørighet som flokk, i større grad, enn det vi gjør i dag. Det innebærer å ikke godta former for utenforskap. De innebærer at vi som folk er imøtekomne overfor hverandre, for vi vet aldri hva et annet menneske har opplevd eller gjennomlevd. Vi er alle minoriteter.

Vi opplever den største omkalfatring av vårt samfunn siden Den industrielle revolusjon. Vi er inne i Den informative revolusjon. Samfunnet blir stadig mer kompleks, og sjeldnere enn noen gang finnes det enkle løsninger. Men våre prinsipper er enkle og gjennomtrengende.  Vi må heller ikke gjøre ting mer komplisert enn de er. Da trenger vi partier som også regulerer, ikke bare står for frislipp – som Venstre, et sentrumsparti, som både skal og bør ta et oppgjør med ytterliggående høyreutslag - som ny-liberalismen innebærer. Inger Lise Rypdal sang det så godt i sangen I mitt liv. Jeg siterer Inger Lise; «I mitt liv, var det aldri plass til drømmer.» Et land og folk som mister tro – er et land imot avgrunnen. Det er viktig å utvise liberal utviklingsoptimisme, selv om vi ikke stenger våre øyer for problemer. Det er viktig at alle norske radio- og TV-kanaler i året som kommer, sender jevnlige repriser av denne sangen. I Dagsrevyen, Norge Rundt – overalt, for å holde motet oppe. Akkurat det er veldig viktig. For – vi er da optimister? Vi kan bygge Det storslåtte samfunnet.

Så kan jeg bevege meg over i hjørnet, av det største alvor. Det er med bekymring vi antar at vi går en tid i møte, med mer sosial nød. Ny-liberalisme må ikke få ødelegge for alt som ikke er umiddelbart målbart, og redusere mennesket til egen-maksimerende individer. Det er ikke gunstig for samfunnet, ei heller for den bekostning det påfører fellesskapet – i tillegg til de menneskelige tragedier dette medfører. Det storslåtte samfunnet handler om å styrke både privat og offentlige virksomhet, ved at private blir mer konkurransedyktge utenlands og det offentlige blir gitt muligheter til å ivareta de verdier, holdninger og hensyn de er satt til å forsvare. Det kan være heldig med en endring av departementsstrukturen, for å iverksette tiltak på samfunnsområder som begrenser omkostninger for offentlige organer og instanser, ja – hele det menneskelige fellesskap. Vi legger ikke noen annen mening i uttrykket radikal enn offentlige tiltak/ intervenering – og kan ikke tas til inntekt for noe annet tankesystem, enn de som regulerer til vern om vårt samfunn; sosialdemokrati, konservatisme og et tradisjonelt og liberalt verdisett - og i disse tider vekt på klima. For å bruke en amerikansk betegnelse, er det en progressiv liberalisme. Et navn som jeg kan trekke fram i året som kommer – og som vi kan vente oss en del fra, er Franklin Delanor Roosevelt (FDR). For – mens en medstrøms liberalisme er viktig for å få fart på et samfunn i stillstand, er en motstrøms liberalisme viktig i et samfunn under rask endring. Begge deler, men nå det sistnevnte, for å realisere rettferdighet.

Norge er i utgangspunktet et Oaseland, som har gode forutsetninger for å lykkes framover. Vi kan ikke måle lykke i økonomi, selv om finanser selvsagt er et gode. Vi har stor petroleumsformue, til å skjøtte vårt bo. Vi har store arealer, som kan huse flere mennesker enn dagens drøye 5 millioner. Og vi har et klima, som aldri når temperaturhøyder som Sahara. Jeg skulle ønske vi vektla mer Fredsnasjonen Norge, for rettferdighet, åpenhet og inkludering og klimaløsninger – med et enda større internasjonalt engasjement og samkvem, enn det vi har i dag. Måtte vi sette vårt land, formet som en omvendt feilkonstruert badminton-racket, på kartet i internasjonale fora – ja, som internasjonalt fór. Lenge leve Den liberale intergovernmentalismen.

Alle våre fem plattformer har i året som har gått, gått som normalt. I denne forbindelse vil vi spesielt trekke fram Riksbladets arbeider, og se tilbake på de lovnader de gav ved forrige jul. De sa de kom til å skrive om 1700- og 1800-talls historie. Det har ikke blitt så mye tid til dette foreløpig, men det er et løfte vi tar med oss inn i 2020. Like fullt har de oversatt Bellman til stavangersk; en dikter som dere også i fortsettelsen vil stifte nærmere bekjentskap med. De har også omhandlet den historiske Tea party-hendelsen i USA, og snakket om poteten. Riksbladet sa de ville omhandle berømte personer, og de har i år skrevet om Abraham Lincoln og Paul Simon. Og de har også tatt for seg vitenskapsteori; Den grunnleggende forskjellen mellom kvalitativ og kvantitativ metode – og hva som er mest hensiktsmessig til ulike formål, innenfor samfunnsvitenskapen. Vi sa ikke vi skulle skrive om humor og musikk – men dette har også vært et gjennomgående trekk i året som er gått. De har også hatt flere essays om samfunnskultur, som forener historie, kultur, blant annet Vi har også underliggende pekt på at de liberale, ikke må miste sine politiske venstreperspektiver.

Hvorvidt Riksbladet kommer ut neste år, er usikkert. Vi synes det er mange ting med vårt samfunn å gripe fatt i, men vi vet ikke. I tilfelle vi frekvensen være mindre hyppig. I tilfelle Riksbladet kommer ut, vil vi trolig skrive mer om litteratur, og ha flere 2-siders kronikker – enn tidligere. Også i 2019 har vi gitt ut rundt 100 artikler.

Og for å avslutte med noen velvalgte ord av Øysten Sunde; Åna Sira, Senorita, kiss me goodnight. Jeg vil ønske deg en riktig god, fredfull jul. 

Vestlandsfanden!

Flott låt! 

Thorleifs velklingende jul

Flott låt!

Jeg fant en dør i deg

Mitt savn etter en kvinne i mitt liv, førte til dette diktet. Den kan synges etter melodien til Ed Sheeran, "Perfect." Men det er ikke en fullstendig oversettelse av sangen. Man kommer ikke lenger enn halvveis. 

Flott låt! En moderne klassiker.

Jeg fant en dør
I deg                                             
Kjære
Hvor jeg stupte

Du er så flott!

Rakrygget og ven
Vakker og stolt

Jeg visste ikke hva godhet var
før du ble min bolt

Vi var ganske gamle
da det ble oss?
Kjærligheten
til tross
blomstrer bare mer
Åh snakk
Kjære
Bukk og takk!
For at jeg tar plass
i din sjel
Kaster sol
Gjør meg hel

Gjør meg hel

Kjære
Du danser når det er svart
Idet jeg mister min sol
Er du mitt kart
Klokskapen bæres med overalt

Du er mitt blod

I all din integritet
er du smart

Kjære
Du er helt vidunderlig god

Ja
jeg fant en kvinne
sterkere i sin sjel og ånd

Enn jeg noensinne har møtt

Vi er sterkere
enn på egenhånd

Noen ganger flyr jeg som en ørn

Flott låt!

Tekst og melodi: John Denver
Gjendiktning: André Hageseter

I all min utforskertrang                             

vil jeg finne meg en port
Når sjelen fylles med sang
Gi det, fort

Et vakkert sted

En krok på vår jord

som fylles med alt jeg har lært

Alt jeg har kjært

Jeg ser etter et sted

Hvor jeg kan være fri

Et sted som forstår

Et sted i det fri

Det er en kjær, kjær drøm

Når jeg tenker meg om

Noen ganger flyr jeg som en ørn

Tenk om det alltid var sånn?

Alene i universet, noen ganger virker det sånn?
Når jeg aldri blir tenkt på, eller sett
Men ser jeg inn i meg selv, ser jeg klart

For der finnes solskinn - åpenbart

Jeg ser etter et sted

Hvor jeg kan være fri

Et sted som forstår

Et sted i det fri

Det er en kjær, kjær drøm

Når jeg tenker meg om

Noen ganger flyr jeg som en ørn

Tenk om det alltid var sånn?

I all min utforskertrang, vil jeg takke deg

Som gir meg muligheter, skaper vei

Når du ser etter et sted

Og utvikler den du er

Kan du få alt du holder kjær

Det er en kjær, kjær drøm

Når jeg tenker meg om

Noen ganger flyr jeg som en ørn

Tenk om det alltid var sånn?

Noen ganger flyr jeg som en ørn

Som en ørn

Ohhhhh… 😊

Angående siste ball på Grønlund

Flott låt! 

-          Bellman på stavangersk                          

Tekst og melodi: Carl Michael Bellman

Gjendiktning: André Hageseter

Movitz, ikveld e det ball

Hos Molberg, ja – dette blir knall!
Der, korr du ser lyktå
så lys opp heile hyttå
Der e det ball, ikveld!

Blås i ditt valthorn – nå!
La då vaktpersonalet gå!
Koffor står du å undre?
La trommå di tromle og dundre
Og klokkene; De slå                                                                                                                                  For alt det nattablå
Den blanke månen glinse
Når tiden, i det minste
innvarsle ein morning

Movitz, ikveld e det ball!                                                      

Hos Molberg, ja – dette blir knall!
Der, korr du ser lyktå
så lys opp heile hyttå
Der e det ball, ikveld!

Takk, kjære søster, stor takk!
barbeinte slusker og pakk!
Kjenne du vårt yrke?
De med mot og styrke

Ska alltid inn – stor takk!

Hei, Madam Wingmark, goddag!
Eg vil takka for oss to, i lag!
Hurra, eg ska bråga!
så ein solten måga!
Og spela på, ein sag
Hurra, for moro og sang
Eg velge meg ein rosa
I gangen står ein sofa
La walthornet si sin klang!

Takk, kjære søster, stor takk!
barbeinte slusker og pakk!
Kjenne du vårt yrke?
De med mot og styrke

Ska alltid inn – stor takk!

Hornlyden dure i grend
Blåse så stolt, om igjen
Nynn den menuetten,
som han med klarinetten
så spelte seg, heilt hjem!

Ulla, i vinduet står
Se nå korr du trår!
Slepp oss inn i salen
Vår hund e korporalen
Så vokte i dørå og flår  
Slepp oss in! Du får
ikkje siste valsen
Då synge eg fra halsen
Ein sang som rektigt slår

Takk, kjære søster, stor takk!
barbeinte slusker og pakk!
Kjenne du vårt yrke?
De med mot og styrke

Ska alltid inn – stor takk!

Den beste stavangerske komedien skrevet

«Gudlabadne te na mor» er den beste Stavangerkomedien, som er skrevet hittil. Jeg er spent på Stavangerens oppsetning, med premiere i januar 2020. Forfatteren er Ajax/ Andreas Jacobsen.

Stavangeren har sikret seg mange gode, folkekjære skuespillere til denne oppsetningen - og tatt deres Maktå på Straen-oppsetning i betraktning, er det grunn til å glede seg. Det ligger an til de får maks utav et i utgangspunktet godt teaterstykke.

«Gudlabadne te na mor,» som i bokmålsvariant ville vært «Gullungen til mor,» henter sin handling fra 1950-tallet i Stavanger, da det blant annet var boligmangel.

Forestillingen er bedre enn «Maktå på Straen», blant annet fordi den er skrevet i etterskrigstiden, ikke under Første verdenskrig.

Årsaken til å bedømme stykket som godt, er at Rogaland Teater hadde en meget vellykket oppsetning på begynnelsen av 2000-tallet – som jeg så. Med Christian Eriksen som gullungen, Sally Nilsson i morsrollen, og etter det jeg mener var en viss bergenser på stavangerdialekt.

Stavangerens oppsetning blir antageligvis tilsvarende god, og er det ett Stavangerstykke som bør spilles med jevne mellomrom/ hvert 10. år, er det dette.

Det lystige, amerikanske 80-tall

Flott låt! En sang som står for framtidsoptimisme! 

Paul Simon – en autobiografi, som han selv ville gjort det

Denne artikkelen har lagt til grunn tre bøker/ biografier om Paul Simon; redusert omkring 600 sider til 10 sider. Jeg bruker denne gang ikke referanser underveis, men all informasjon – utenom refleksjoner – er hentet fra disse bøkene. Av diverse forhold er ekteskapelige forhold og utfordringer tonet ned. Artikkelen prioriterer videre den første halvdelen av karrieren, og ikke så mye de siste 15 årene. De tre bøkene er følgende:

-          Paul Simon – Still Crazy After All these Years (1988)

-          Paul Simon – The Definitive Biography of the Legendary Singer/ songwriter (2002)

-          Paul Simon – A Life (2010)

Rock’n roll sin innvirkning på 50-tallets Amerika er nesten vanskelig å forestille seg. Eisenhover var president, og forfektet tradisjonelle verdier. Senator Joe McCarthy jaktet etter mulige kommunister og tradisjonelle verdier i Hollywood holdt stand. All denne tradisjonen etterlot seg en ganske stor mengde konform tenkning, og rock’n roll brøt med det vante. Rocken var fortrinnsvis en ungdomskultur, med navn som Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Little Richard, Buddy Holly og Gene Vincent. Særlig stor gjennomslagskraft fikk rock’n roll i middelklassen. Det åpnet også veien for neste generasjons rockere; Paul Simon - John Lennon, Bob Dylan, John Fogerty og Bruce Springsteen, blant andre.

En unge blir født

Paul Frederic Simon ble født 13. oktober 1941 i Newark, New Jersey, og var den førstefødte ungen av Louis og Belle Simon. Fire år etter Paul kom Eddie. Louis og Belle var immigrantpar fra Ungarn. Faren ble regelmessig brukt som bassist og orkesterleder i radio og TV og hadde tidligere vært fiolinist ved Budapest radioorkester. De kom til USA tidlig 1930-årene, etter at jøder på denne tid ble forfulgt i Europa. Musikk har alltid spilt en stor rolle i Paul Simons liv. Pauls mor var grunnskolelærer (og tidligere talentfull musiker), til den dagen hennes to barn ble født. Mor var strengere, enn far. Idolet for unge Paul var baseball-spilleren Joe Dimaggio, som han senere innlemmet tekstlig i sangen Mrs. Robinson. På fritiden gikk det meste med til baseball (blant annet New York Yankees), og var dyktig selv. Til sammenlikning var ikke sport Arts mest nærliggende interessefelt. Av kunstneriske sysler spilte han som 11-åring (1953) i en musikkteateroppsetning ved skolen, rollen White rabbit, i skoleforestillingen Alice i Eventyrland. Det var her – i 12-årsalderen Paul og Art stiftet bekjentskap. Musikk opptok det meste av samtalene. Familien Garfunkel bodde i et nesten tilsvarende hus som Simon-familien, tre kvartaler unna. Garfunkel-familien hadde ingen kontakt med showbusiness overhode. Men faren til Art kjøpte tidlig en båndopptaker, og begge foreldre var opptatt av Art Garfunkel rene, melodiske stemme.  Båndopptakeren ble Simon & Garfunkel vennskapets naturlige samlingspunkt. Paul Simons første gitar fikk han i presang til fjortenårsdagen – og kostet 25 dollar. Familien flyttet til Forest Hill, nærmere bestemt det fasjonable middelklassestrøket Kew Gardens, hvor Art Garfunkel ble født, 5. november, samme år. Og var ellers venstrehendt. Paul Simon var kvikk på skolen, og hadde få tilpasningsproblemer, også han venstrehendt. Tidlig hadde han glitrende eksamensresultater. Paul Simon viste også tidlig sterk interesse for de harmoniene, som kunne framkomme i en duo. Simon og Garfunkel begynte å opptre i skolekonserter og ved lokale danser. Han ble oppmuntret av sine foreldre til å fortsette med musikken, så lenge det ikke gikk ut over skolearbeidet. Paul Simons musikkinteresse eksploderte i 1954, da rock’n roll brøt i gjennom; The Platters og Bill Haley; for å nevne et utvalg. Og Elvis ble en helt. 19-årige Elvis Presley slapp «That’s all right» i 1954. Louis Simon, Pauls far og yrkesbassist, foraktet som de fleste foreldre denne nymotens rock’n roll-musikken. Paul Simon likte også Fats Domino, Chuck Berry, Little Richard og Jerry Lee Lewis. Paul hadde utvilsomt sterkt intellekt, men det var en annen sak som skapte komplekser i et ungt sin: Han var veldig kortvokst. Selv sier han dette gjorde han mer introvert, men som kanskje kom godt med til låtskrivingen. Både han og Art var enig i at de kunne gjøre det bedre enn sangene som ble presentert i radioen.  

Simon & Garfunkel

Paul og Art sine rollemodeller var Everly Brothers, som brøt igjennom med Bye bye love, mai 1957. Senere samme år nådde Everly Brothers førsteplassen på hitlistene, med Wake up little Susie. Paul Simon likte å arbeide sammen med Art Garfunkel, blant annet på grunn av hans rene stemme, som kom godt med. Garfunkel hadde rykte på seg til å være den beste sangeren i nabolaget. De kalte seg Tom & Jerry. Garfunkel, en racer i matematikk og student innenfor arkitektur, ble godt hjulpet av Paul Simon, som utviklet sin sangskriving. Hvis du var ung, rock’n roll-låtskriver i New York på 1950-tallet, var samlingspunktet 1619 Broadway. Det var her de beste låtskriverne møttes. Plassen ble stedet for folk som Neil Diamond, Barry Mann, Neil Sedaka, Carol King og Mike Stoller.

1957

I 1957 var rock’n roll-musikken i endring. Man fikk blant annet et mykere sound. Simon og Garfunkel, som kalte seg først Tom og Jerry, hadde den første slageren Hey Schoolgirl. Riktignok var den første sangen de komponerte The girl for me, men den ble aldri utgitt. Hey schoolgirl var blant de 100 beste sangene på Billboard, solgte 100.000 eksemplarer - og hadde 49. plass, som sin beste plassering. Royaltisene Paul Simon fikk for dette, gjorde at han kunne kjøpe seg sin første bil. Tom og Jerry-pseudonymet nådde sitt toppunkt i 1957, da de deltok i showet American Bandstand. Jerry Lee Lewis spilte hiten sin Great Balls of fire. Det var en stolt følelse de som 16-åringer bar på en hit i ryggen, i konkurranse med størrelser som Lewis. Historien om rock’n roll er pepret med one hit wonders, og dette kunne bli deres eneste slager. Selve albumet ble en måtelig suksess, ikke noe vendepunkt for andre enn dem selv – i musikkbransjen. Året var 1957 og Eisenhower hadde fortsatt to år igjen av sin presidentperiode. Joseph McCarthy hadde nylig gått bort og Apartheid-regimet i Sør-Afrika strammet til raselovene, etter valgseier. Og Everly Brothers hadde sluppet deres første sang og hit – Bye bye love.  Art Garfunkel hadde begynt på Columbia Universitet for å studere matematikk, mens Paul Simon studerte engelsk ved Queens College. Men – Simon hadde blitt bitt av rock-basillen. Han følte hans framtid lå innenfor musikken, framfor akademia. Simon ble en mester i opptaksteknikk, hvor han brukte seg selv som en poet og et en-manns-band. Han raffinerte mikrofonteknikken, og utviklet studioferdigheter som ble viktige for Simon & Garfunkel, seks år etterpå. I tillegg til musikken, mente Paul Simon at en god utdannelse ville være viktig, for framtiden. Selv om han i det høyere utdanningsløp var rastløs og kjedet seg lett. Simon opererte under pseudonymet Jerry Landis, og laget flere hits – men ingen av dem nådde så høyt opp på listene; de ble ubetydeligheter. Moren ville at Paul Simon skulle studere rettsvitenskap, og eks-kjæresten, som var sammen med Paul i fem år, Judith Piepe, forteller at moren ellers ønsket at han også skulle bli lege. «Musikk er vel og bra, men det kan ikke bli noe levebrød,» var morens budskap, på tross av eksempelvis farens karrierevei. Simon brukte seks miserable måneder på å studere juss, for å tilfredsstille sine foreldre. Men hjertet lå nok ikke for det tørre juridiske språket. Det var en stadig økende interesse hos publikum for folk music, og det var Kingston Trios 1958 nummer 1-hit, Tom Dooley, som gjorde folkemusikken kommersielt, og dette konsoliderte seg i 1962/63 da Peter, Paul and Mary lanserte flere Bob Dylan-sanger i deres flerstemte utgave. Paul Simon kan siteres fra et intervju, 1971: «Jeg pleide å gå ned Washington Square på søndager og lytte til mennesker som spilte folkesanger. Jeg likte det langt bedre enn Bobby Vee.» Og på Washington square så han folkesangere som liknet langt mer han selv, enn Elvis Presley. Som mange andre i sin generasjon ble han fjetret av renheten i stemmen til Joan Baez. Men det var Bob Dylan som lærte Paul Simon at et komplekst sosialt spørsmål kunne fortelles på enkelt og effektivt vis. Paul Simon har senere fortalt: «Før Bob Dylan var det ingen som fortalte sannheten. Bob Dylan muliggjorde Sound of Silence.» 30. mars 1964 ble debuten for Simon & Garfunkel.  Paul Simon var begeistret for Bob Dylan, med sin stemme fra Midtvesten, og en rusten innpakning av jødisk herkomst. Et slags ekko av Woody Guthrie. Paul Simon og Art Garfunkel  framførte Sound of silence for første gang, ved Folk City. Det var en slags gjenforening for College-elever (lavere grads universitetsstudenter red. anm.) Robert Shelton var visesanger-anmelder i New York Times på tidlig 60-tall, og var en avgjørende mann i utviklingen av folkemusikkens gjenfødelse, i New York. Det var han som først oppdaget Bob Dylans uovertrufne talent, og han karakteriserte Simon som en «forstadsutgave av Dylan.» Litt mer polert og raffinert, med andre ord.  

Europa-reise

Paul Simon ankom Paris i 1964, da Frankrike var godt inne i sin femte republikk (av 1958). De Gaulle var det ubestridte statsoverhode. The Beatles hadde nettopp sluttført 20 kvelder på Olympia Teatret, deres første steg imot verdensdominans på hitlistene. Paris var et veldig trendy sted å oppholde seg, i 1964. Her kunne man rusle eller legge seg ned langs Seinen, slentre eller sette seg ned langs cafébordene. Han ble introdusert for Sør-amerikansk musikk. Blant annet hørte han gruppen Los Inca, og en melodi som han senere brukte, til El Condor Pasa. Det er knyttet noe usikkerhet til hva som ble Paul Simons «første seriøse sang.» Sannsynligvis kan man regne det som He was my brother. Sangen handler om tre unge bortgerrettighetsaktivister, som ble myrdet av Ku Klux Klan i juni 1964. Av venner i denne perioden, kan nevnes Al Stewart, den britiske singer/songwriter, som reiste fra Bournemouth til Paris, for å spille med Simon. I april 1964 dro Paul Simon til London, og ble her i åtte måneder. En jente ved navn Kathy ble hans kjæreste, som inspirerte han til å skrive de senere sangene «Kathy’s song,» «Homeward Bound» og «America.» Simon leide seg en leilighet i Hampstead, og begynte å jobbe som trubadur på folkepuber i London – før han dro til Nord-England. Han tjente for det meste 8,10 pund per kveld, noe som var godt betalt etter datidens standard. Og honoraret lå flere ganger halvannen gang over denne summen. Hovedsakelig sang han sine egne sanger. I et intervju i 1986, forteller Paul Simon at perioden i London i 1964/65 var den beste i hans liv. Simon hadde et lite, men godt, repertoar, «He was my brother,» «A church is burning» (en annen av hans sanger som angrep Ku Klux Klan), «A most peculiar man» og ikke minst «Sound of silence.» Han var selvsikker, og sa at dersom han ikke var millionær ved passerte 30 år hadde han feilet.  September 1965 var han tilbake i London, og bodde sammen med den senere anerkjente låtskriveren Al Stewart. I denne perioden stiftet han også bekjentskap med Ralph McTell. Simon hadde et stort britisk publikum, til en pubsanger å regne - men han reiste likevel tilbake til USA. Paul flyttet inn hos foreldrene sine, for en periode. I New York opptrådte han på puber i Broadway, og Tom Wilson ved Columbia records hørte sangen «He was my brother.» Han ville levere sangen til en gruppe kalt Pilgrims, men Simon insisterte på at den ville låte bedre sammen med Art Garfunkel. Han tilbrang mye tid med Art Garfunkel, hvor de laget arrangementer – etter at Simon hadde laget melodi og tekst. Paul Simon og Art Garfunkel skrev under kontrakt med CBS, som blant andre hadde Bob Dylan, Johnny Cash og Andy Williams i stallen. CBS ville kalle dem Simon and Garfunkel, da de hittil hadde kalt seg Tom og Jerry. Men Paul Simon mente det var et mer kledelig navn for komikere, selv om det etter hvert ble slik. I oktober 1966 kom albumet Parsley, Sage, Rosemary and Thyme – som var den hittil høyeste listeplassering for et album av Simon & Garfunkel, en fjerdeplass. Feelin groovy framkommer på denne platen, som Simon visste ville bli en hit idet han skrev den. Av og til tok det en natt å skrive en sang, men Sound of Silence ble til i løpet av tre måneder. En av hans mer uvanlige komposisjoner var 7 O’clock News/ Silent night, fra denne plata. Sangen Wedensday morning 3 AM var banebrytende innenfor folk-sjangeren, og albumet inneholdt ellers coverlåter som i dag er historiske; Last night I had the strangest dream, Go tell it on the mountains og Times they are a changin. Plata inneholdt bare fem originale Paul Simon-sanger, mend de øvrige åtte var coverlåter. Albumet Wedensday morning 3 AM utkom ikke i England før 1968, men ble sluppet i USA mars 1966. Noen beskriver plata som lyden av Everly Brothers og protesttekster alla Bob Dylan. Det første året solgte plata ikke mer enn 3000 kopier. Opplagstallene skulle endre seg.

En poet og et enmannsband

Mai 1965 skulle Paul Simon utgi sitt første soloalbum og bestod av 12 sanger, laget over en toårsperiode. Albumet fikk navnet The Paul Simon songbook – og inneholdt blant annet sangen I am a rock. Al Stewart kunne i 1987 fortelle at han første gang traff Paul Simon våren 1965 og at han lærte av Paul Simon hvordan man skulle håndtere et publikum og (visstnok) hvordan ha utstråling. Han kunne videre fortelle at han bodde i rommet ved siden av Paul Simon, mens han skrev «Homeward Bound.». Det tok han angivelig tre timer. I 1965 reiste han og Kathy rundt i Amerika, hvilket inspirerte han til å i 1968 skrive sangen «America.» En herre ved navn David Rugg beskriver Paul Simon i perioden som tydelig liberal, tydelig anti-rasist – men langt derifra marxist.

«Sound of silence»

Mens Paul Simon reiste rundt i Europa, konsentrerte Art Garfunkel seg om å ta mastergraden ved Columbia Universitet. Art Garfunkel var i ferd med å gi opp musikken. The sounds of silence ble forøvrig aldri noen hit for Simon & Garfunkel i Storbritannia. Sound of Silence var i tillegg navnet på albumet. I am a rock kom såpass høyt som tredjeplass, på Billboard, i løpet av sommeren, 1966. ‘

The Graduate: Mrs. Robinson

California-soundet og bandene derifra gjorde det sterkt på midten av 1960-tallet, og var i ferd med å overta Londons rolle i å være det mest interessante musikkstedet. I 1965 sang Bob Dylan om tider som endret seg. Mange sammenlikner Paul Simon med Dylan, men Simon selv mener det er mer eller mindre grunnløst. 1967 var året for debutalbummet til kommende stjerner som David Bowie, Traffic, Jimi Hendrix, The Doors og Velvet Underground. I filmens verden var det året for Easy rider, og The Graduate – sistnevnte forandret mannsrollen, med Dustin Hoffman i hovedrollen. Og – låten som ble valgt som filmen The Graduates lydspor var Paul Simons Mrs. Robinson. Opprinnelig var sangen skrevet til en presidentfrue som gjorde mye for landets fattige og veldedighet ellers, Elanor Roosevelt – Mrs. Roosevelt. Mrs. Robinson ble Simon & Garfunkel hittil største salgssuksess, men sangen figurerer i filmen bare som instrumentalversjon – i tillegg til en forkortet versjon, med alternativ tekst. Filmen The Graduate kom i desember 1967 i New York og Los Angeles, mens den hadde premiere i flere andre kinoer i mars 1968. The Graduate ble et nummer 1-album i USA, og et nytt album signert Simon & Garfunkel, var ikke langt unna.

Bookends

Våren 1968 arbeidet Paul Simon med et nytt album; Bookends. Professor Iwan Morgan sier at mange av Paul Simons 60-talls hiter bærer preg av «tapt amerikansk identitet, i forhold til de verdier som barn er oppdratt til å praktisere.»  Sangen America er et slikt eksempel, og det beste. De beste sangene fra den plata er kanskje America og Mrs Robinson? I andre halvdel av 1960-tallet gikk Paul Simon i terapi, opptil flere ganger i uken.

Alt har sin tid

I 1969 spilte Art Garfunkel en filmrolle i Catch 22. Estimert opptakstid for filmen var tre måneder, men det passerte det dobbelte. Paul Simon var misfornøyd, han likte ikke at deres musikalske karriere kom i andre rekke. Det ble sluppet en singel i april 1969; The Boxer. Mange mener dette er Paul Simons beste låt. Den renommerte tekstforfatteren Tim Rice sier «Paul Simon er en av de beste sangskribentene i sin generasjon,» og trekker spesielt fram The Boxer. «Paul Simon sier det folk tenker, selv om det er vanskelig å vite hvor det viktigste aspektet ved en teksforfatter-virksomhet skal ligge.» Ikke ulikt Bob Dylan?

The boxer og The bridge

The boxer er kardinaleksempelet på det soundet Paul Simon skapte. Ifølge Paul Simon ble sangens musikalske uttrykk tilblitt alle veier; grunnkompet i Nashville, strengeinstrumentene ble lagt på i New York, vokaler i en kirke i New York, for å nevne noe. Noen påstod at sangen skulle være et angrep på Bob Dylan, men Paul Simion fortalte at det var en selvbiografisk sang. I 1969 hadde de premiere på sangen «Bridge over Troubled water,» på et TV-show. Og albumet – Bridge over toubled waters – ble deres siste studioalbum sammen. Bridge over troubled waters slo alle tidligere salgsrekorder, og nådde ut til et publikum som vanligvis ikke kjøpte plater. Salget hadde for lengst passert 10 millioner eksemplarer. Den fikk fem Grammy-priser. Etter ett år på markedet tjente Paul Simon over 50 millioner norske kroner på salget, etter datidens prisindeks. Det dreier seg altså om svimlende beløp i dag. Albumet som helhet hadde den amerikanske førsteplassen i over 10 uker. Sangens musikalske røtter lå i Gospel-sjangeren, en musikkstil som alltid hadde fascinert Paul Simon. Flere har påpekt likheten mellom Bridge over Troubled waters og Beatles Let it Be. Simon fortalte bladet Rolling Stone: «det er like sanger, både musikalsk og tekstlig. De er begge håpefulle, fredfulle sanger» – og senere kom andre religiøst-inspirerte sanger, fra andre artister: Morning has broken og My Sweet lord. En annen låt fra plata – Cecilia – har Paul Simon selv omtalt som et lite stykke magi. Og det er på denne plate El Condor Pasa framkommer. Tiltakende misnøye mellom det tidligere trygge vennskapet mellom Simon og Garfunkel satte nå en stopper for videre samarbeid. Blant annet skyldes dette kunstnerisk uenighet. Plata skulle inneholde 12 spor, men det ble med 11. Blant annet ble en siste sang fjernet på grunn av at Art Garfunkel ikke var enig med teksten, som angrep presidenten, og innreiseforbudet for amerikanerne til Cuba. Men også musikalsk var det uenighet, hvorpå Paul Simon ikke likte de etter hvert store orkestreringene – og ville heller ha et enklere, mer funky, sound.

Simon står på egne bein

Ved Nixons inntog i Det hvite hus forsvant optimismen blant mange, og en ny form for konservatisme var i emning. I motsetning til Bob Dylan, som besøkte studio i forbifarten, brukte Paul Simon måneder bak spakene – finpusset, tok nye opptak. Paul Simon ble imponert av låtskrivere som Elvis Costello, Lou Reed, David Byrne og Bruce Springsteen. Han har også beundret John Lennon, men har et mildt sagt ambivalent forhold til Bob Dylan – i hvert fall ifølge boka Paul Simon – still crazy after all these years. Ellers har Paul Simon følt slektskap til filmskaperen Woody Allen. Som mange andre artister, er Paul Simons tekster autobiografiske. Det vil si at man setter seg selv inn i den historiske, samfunnsmessige konteksten. Paul Simon brakte med seg poetiske uttrykk inn i sangtekstene, noe som nok har sammenheng med at han studerte engelsk og litteratur ved universitetet, i unge år. Høsten 1969 giftet Paul seg med Peggy, etter at hun hadde tatt ut skilsmisse med sin ektemann. Hun støttet Paul Simons undring om det beste var å gå egne veier, uten Garfunkel. I februar 1970 kom Simon and Garfunkels mestestykke, Bridge over troubled waters.

Bridge over troubled waters

Albumet ble den mestselgende platen i Storbritannia, 1970. Den toppet listen i 41 uker, og var inne blant de 10 i 126 uker. Og – så å si alle kritikkene var overstrømmende. Chris de Burgh, den britiske låtskriveren, som står bak sanger som Lady in red, har uttalt: «Jeg har vært Paul Simon-fan i mange år. Han er en poet, som har skrevet mange sangklassikere. For meg er han blant de tre beste låtskriverne i vår tid. Bridge over troubled waters kan nesten betraktes som en nasjonalsang.» I albumet Bridge over troubled waters blir tittelsangen etterfulgt av El condor Pasa. Sang nummer tre er Cecilia. Sangen handler om en kar som blir uviktig i en kvinnes liv, og dumpet. So long, Frank Lloyd Wright handler om en prisbelønt arkitekt. Art Garfunkel har uttalt at det er en siste hilsen til han, som selv studerte arkitektur. Men det som mange betrakter som den åpenbare Art Garfunkel-hilsen, er sangen The only living boy in New York city. I april 1970 startet Paul Simon sitt halvår på New York Universitet, og underviste en klasse i låtsnekring. Etter dette la Simon og Garfunkel ut på turné, som skulle vise seg å bli den siste på 10 år.

Renessansemannen

Med 10 millioner solgte eksemplarer av Bridge over Trouble waters trakk Paul Simon seg tilbake, og det ble tid til å tenke. Pauls viktigste oppgave var nå å finne en ny musikalsk identitet. Han studerte musikkteori i månedsvis, samt lytte til ulik musikk. Helt siden han var liten likte han afrikansk musikk, blant annet psilte faren noe av dette. Han likte Calypso, jazz, reggae og R & B. Han reiste til Jamaica i 1971 for å hente inspirasjon.

American Tunes

Det første soloalbummet på syv år bar det enkle navnet Paul Simon. Det kom tidlig i 1972, og det inntok førsteplassen på salgslistene i Storbritannia, nummer fire i USA. Albumet ble spilt inn overalt i verden; Jamaica, Paris, New York, Los Angeles og San Francisco. Åpningssporet var Mother and child reunion. Simon var trolig den aller første rock’n roll artisten som benyttet seg av reggae-rytmer. Senere ble reggaerytmer brukt av andre artister, som Paul McCartney og ikke minst Eric Clapton. Me and Julio down by the schoolyard er fra denne plata, og kan beskrives som en mesterlig poplåt. Duncan var også en sang som skilte seg ut i kvalitet.  De to første sangene ble verdensomspennende hiter. Fem måneder etter Paul Simon-albumet kom Simon and Garfunkel greatest hits, og i mai 1973 kom et nytt studioalbum signert Paul Simon: There goes rhymin’ Simon. Plata er lys i uttrykket, og inneholder spor som A sunny day. Bladet Rolling Stone nominerte American Tune som årets sang 1973, men påpekte at melodien hentet deler av Bachs Sacred heart. American Tune ble sett på som en slags reservenasjonalsang, og ble brukt ved Jimmy Carters innsettelse i 1977. I 1986 ble den brukt til den offisielle hundreårsmarkeringen til Frihetsgudinnen.  Take me to The Mardi Gras er også fra denne plata. Ellers er flere Paul Simon klassikere fra denne plata; Loves me like a a rock, Something so righ og Tenderness. Kritikerne var ikke i ekstase, men de aller fleste omtalte plata respektfullt. I 1972 kom også barnet sammen med Peggy, Harper.

There Goes Rhymin’ Simon

I juni 1973 kom hans neste og tredje soloalbum; There Goes Rhymin’ Simon. Generelt er takten ganske temposterkt. Kodachrome var allerede ute som singel, og brukte et kameramerke som en varm og lys anskuelse på verden. Av andre spor på platen kan nevnes «something so right» og «One Man Ceiling is another man’s Floor.»

Fram og tilbake og like langt

Paul Simon flyktet inn i låtskrivingen våren 1975, etter at ekteskapet havarerte. Dette hadde en rensende effekt, siden han tidvis var overstrømmet av følelser i leiligheten sin, i New York. Han studerte ellers musikkteori, særlig jazz. Dette endte med hans mest personlige album, Still crazy after all these years. Paul Simon hadde i årene mellom platene Bridge over Troubled Water og Rhymin’ Simon blitt en voksen mann, og hadde utviklet seg som låtskriver. Han hadde studert klassisk gitar, og hørte på et bredt sett av musikkartister. Stadig flere etablerte artister covret også sangene til Paul Simon, hvilket betydde klingende mynt i kassen, for Paul Simon. 50 ways to leave your lover er blant de mest kjente sangene fra denne plata. Et annet prosjekt som opptok Paul Simon i 1974/ 75 var Warren Beattys nyeste film Shampoo, men de to sangene han skrev for filmen ble ikke brukt. Still cracy after all these years (1975) var et album som markerte Simons inntog i de voksnes rekker. Sangen 50 ways to be your lover ble den første amerikanske nummer 1-hiten, siden Bridge over Troubled Waters.

Tilbaketrukket tilværelse

Andre halvdel av 1970-årene hadde Paul Simon en beskjeden tilværelse i det offentlige, han levde tilbaketrukket. Han gjorde enkelte opptredener i Saturday Night live, med kameraten og komikeren Chevy Chase. Chevy Chase er for øvrig ranket som særdeles intelligent. Paul Simon var også en intelligent mann, med mye humor – gjerne sarkastisk. Han spilte en liten rolle i Woody Allen-filmen Annie’s Hall. I 1978 gjorde han en cover av «What a wonderfull world,» sammen med Art Garfunkel og James Taylor – hvilket ble en hit. Han slapp to singler i 1977, der en av dem var Slip Slidin Away. I 1978 deltok Paul Simon som seg selv, i Eric Idles Beatles-parodi, filmen The Rutles. Han syslet i disse årene med å selv skrive et filmmanus.

Storslått konsert i Central Park

Han lekte også med tanken om å skrive en forestilling, som skulle settes opp på Broadway. Men han valgte filmretningen. Det ble et rockedrama, kalt One Trick Pony.  Det handler om en fallende rockestjerne, som blir glemt mellom andre musikalske trender. Noen mente det var autobiografisk, men Simon selv henviste til Elvis og andre artister. Filmingen av One Trick Pony startet høsten 1979. I 1980 tok han igjen kontakt med Art Garfunkel, som også hadde gjennpmgått turbulente tider. Han fikk måteholdne kritikker i sin skuespillerkarriere, og kona hadde nettopp tatt livet av seg, i leiligheten. De snakket om å igjen gjøre noe sammen. Oktober 1980 hadde One Trick Pony premiere. Den fikk lunkne kritikker, og enkelte var nådeløse. Simon pådro seg skrivesperre. En gjenforening av Simon & Garfunkel ville bli den største gjenforeningen, ved siden av The Beatles. Og det ble gjenforening – i Central Park. Det var den første gangen de holdt konsert sammen, på 11 år.

Klassiske feilgrep

I mars 1982 ble Paul Simon innlemmet i låtskrivernes Hall of fame, og anerkjennelsen kunne ikke komme mer beleilig. Central Park-konserten var allerede blitt legendarisk, og konsertalbummet solgte som hakka møkk. Han giftet seg med Carrie Fisher, 16. August 1983. I 1983 kom også albumet Hearts and bones, som det en periode var aktuelt å gjøre til en Simon & Garfunkel-plate. Men det ble ikke slik. Det var tydelig et album fra en mann som var passert 40, i den forstand at tekstene hadde et voksnere og reflektert uttrykk, til saker og tema. Reaksjonene på plata var blandet og salgstallene dertil. På albumet Hearts and bones hedret Paul Simon sin barndomshelt Johnny Ace, med sangen The late great Johnny Ace, blant annet. Sommeren 1984 gjennomgikk han på ny skilsmisse. Han måtte på ny jobbe seg igjennom en krise, og neste stopp ble Afrika.

Livets rytmer

Sommeren 1984 hadde Paul Simon gjennomgått noen deprimerende måneder. Han fant trøst i afrikanske rytmer. Dette økte kreativiteten, og resultatet ville – ifølge han selv – bli det beste han hadde gjort. Og det ville føre til et kommersielt comeback. Han hadde skaffet seg et nytt hjem i Montauk, Long Island. Han spilte musikk i bilen til New York sentrum, og det var særlig Gumboots som tiltrakk han. Paul Simon hadde slått følge med Stevie Wonder, Diana Ross og Bob Dylan – blant flere, i innspillingen av We are the world, med Band Aid, 28. januar 1985. Noen hevder at slike tiltak, som Paul Simon igangsatte, er å stjele musikk av andre. Dette kan ses på som en fortsettelse av plyndringen av Afrika. Imidlertid kalte flere Paul Simon for en «døråpner,» blant annet Joseph Shabalala – lederen for Ladysmith Black Mambazo, som var svært deltaktig på Simons Graceland-plate. Mange av sangene ble skrevet i hans hjem i Montauk med bare gitar, papir og penn. Sommeren 1986 var albumet klar for musikkhyllene. Graceland inneholder 11 spor, og kanskje er den mest fengende låten «You can call me Al.» Ralph McTell, den britiske singer/ songwriter, synes eksempelvis Graceland er Simons beste plate. Fordi den er gjennomført. Paul Simon så seg om etter et annet kontinent for inspirasjon.

En filantrop

Hjemløshet og fattigdom setter sitt preg på enhver storby, men problemet var særlig gjeldende for New York, på slutten av 80-tallet. Paul Simon var på denne tid opptatt av sør-amerikansk musikk, særlig lyden av brasilianske trommer. I oktober 1990 kom singelen «Obvious child,» fra albumet Rhythm of the saints. Albummet nådde til topps i Storbritannia, og fjerdeplass i USA. Men det var langt unna salgstallene til Graceland. Han la ut på turné, med tittel fra en annen kjent sang fra platen: Born at the right time. Paul Simon har gjennom årenes løp ellers vært engasjert i en rekke veldedighetsprosjekt, og han har vært aktiv i valgkamper for Det demokratiske partiet. I 1992 ønsket Nelson Mandela Paul Simon hjertelig velkommen til Sør-Afrika, etter å ha fremmet afrikansk musikk.   

Siste karriereår

Hans siste arbeidsår, ettersom han nå har lagt gitaren på hylla, blir her sparsommelig behandlet. Men det kan nevnes at i 1998 kom forestillingen The Capeman – som ikke var en braksuksess. Paul Simon kunne ikke etter dette unngå en ny superturné, med Art Garfunkel – og har avholdt en del konserter sammen med han, siden år 2000. Han har etter det Riksbladet kjenner til utgitt i underkant av 300 sanger, hvilket ikke er en veldig stor katalog til visesangere å være – men det er mye kvalitetsmateriale.

Vurderinger av biografiene

Jeg synes alle de tre biografiene er vel opptatt av listeplasseringer, til låter og album - og derfor ikke riktig gode. Riktignok er kommersiell suksess viktig i underholdningsbransjen, men jeg synes det er flere andre elementer som er av større interesse. Jeg hadde eksempelvis håpet på flere tips om hva som gjør en låt til en god sang, både musikk og tekst. Jeg hadde også håper på flere anekdoter fra underholdningsbransjen, slik biografiene er nå er de veldig nøkterne. Dette hadde vært mulig, uten at man ble for uanstendig. Det jeg her har skrevet gjelder alle de tre biografiene.

Avsluttende betraktninger

Simon & Garfunkel vil alltid være større en deres respektive solokarrierer.  Paul Simons karriere er fulle av (kommersielle) oppturer og nedturer. Paul Simon var musikalsk distingvert og tekstlig elegant, noe som sammen skilte han fra andre samtidige sing and songwriters.

Herlige fnisekompanjonger

I går var det premiere på Fnisekompaniets «Nå? Koser vi oss?» Det var velspilt, veldreid fnising – som står til terningkast 5.  

Gaffel og Karaffel: Fullsatt.

Kapellmester: Anders Brunvær Hauge.

Tospannet Pål Schreiner og Andreas Lagesen er både like og ulike – aller viktigst utfyller de hverandre. Begge er absurde og begge vet hvordan de, sammen med en dyktig regissør, skaper logiske og ulogiske sketsjer, med elegante sluttvrier. Jeg ville nok heller kalt showet «Nå koser vi oss!» for vi trenger ingen undring; Også tredje spir, Mari Hauge, viser komisk talent og musikalsk-herlige ferdigheter. Hva gjelder scenisk utfoldelse viser de alle teft; scenisk ro, mimikk og kroppsspråk, og jevnt over solide tekster, og sprell.

Lagesen & Schreiner

Det er vel Pål Schreiner som er mest på scenen, med sin lekenhet og bemerkelsesverdige trygghet. Han viser variasjoner over russiske egennavn, som er morsomtgodt skuespilleri. Han raljerer over emojier/ kommunikasjonsrådgivere, og folks malplasserte mobilmerknader. Både Lagesen og Schreiner (og ikke minst Mari Hauge) har gode ferdigheter i svensk takt og tone – da de under en TV-programpost fra Eskilstuna tidvis raljerer meget godt over det svenske.'

Figurmakeren og parodikeren

Der Pål Schreiner er en finslepen figurmaker, er Lagesen en skarp parodiker – om det for anledningen dreier seg om Willoch, Nordstoga eller andre. Det er flott de gir rom for begge deler – som skaper et flott show av godt, blanda drops. Vi synes første halvdel er bedre enn andre halvdel, der vi særlig kan trekke fram nesten-åpningsnummeret Revyskolen – med Andreas Lagesen. Her parodierer han historiske revyfigurer, som er universelt morsomt, men som særlig må være en vårløsning for det indre-medisinske humor-Norge.

Som sagt, terningkast 5.   

Kvammen og Lyse i Absolutt løgnas 3

Vi overvar premieren på det veltrimmede showet «Må jo bare le,» med Pål Mangor Kvammen og Steinar Lyse. Det var gjennomarbeidet, poengrikt og akkurat passe kvasst.

Terningkast 5: Riksbladet pleier ikke å skrive showanmeldelser fra Stavangeren, vi skriver av og til forhåndsomtale. Akkurat denne gangen tar vi imidlertid bladet fra munnen.

Vi satt uten notatblokk, og vi glemte å ta med oss programblad fra forestillingen – slik vi pleier. Dette blir derfor er enkel vurdering. Steinar Lyse er med sine hverdagslige betraktninger, observasjoner og gummimaske en komediens grand old man, absolutt en 1951-modell som fortjener en plass i lyse. 

Ved showstart raljerer de over den skjeivbalansen som eksisterer mellom Kvammen og Lyse, med tanke på utmerkelser og prisdryss som har vanket eller ikke vanket nært de to garvede komikerne. 

Steinar er passe alminnelig og tidvis snytt, i kontrast til den mer medaljerte Kvammen. Vi vet ikke akkurat hvorfor vi husker dette, men kjemien mellom dem er fra starten veldig god. Riksbladet oppfatter dem dit hen at de deler samme grunnverdier; og da kan det komme mye komisk utav. Og det gjør det.

Kvammen banker sin trygghet inn i publikum, og reisen, sammen med Lyse, og en dyktig regissør, gir oss veltrimmede to timer – som er stappet med observasjonshumor (Lyse) og showstoppere (Kvammen). De når godt ut over fylkesgrensene med kvaliteten de serverer, og vi vil våge den påstand at Kvammen er i sitt livs form, og et ess i sammen med de rette medmakkerne på scenen. Vi håper det jærske publikum slutter opp om forestillingen, selv om den første akten er bedre enn den andre.  

Vi skriver ikke noen konvensjonell anmeldelse, men vi i Riksbladet har en viss tradisjon for å trekke fram høydepunkt – når vi første begir oss inn på anmelderiet. Kvammens Kurt Kevin (som vi vanligvis ikke ler mest av), åpenbarer sin enkle psykologi når han avslører at hans nattlige drømmer handler om marsmellongs. Det i seg selv og konsekvensene av dette er fra en annen crazykomisk planet.  

Artig alenetid med Jon Niklas Rønning

Jon Niklas Rønning er en morsom og sjelden plante i show-Norge; Det er alltid gjennomarbeidet og kvalitetsmerket, det han kommer med.

Terningkast 5: Jeg har vært fan av han i i hvert fall 15 år. Jon Niklas Rønnings «Jeg reiser alene» var en meget trivelig opplevelse, som etter det Riksbladet erindrer inneholder aktuelle sleivspark og en god porsjon 90-talls mimring, for de av oss som var ungdommer den gang. Selv om det er universelt forståelig - for alle.

Siden det er omtrent tre uker siden Riksbladet så forestillingen, uten notatblokk, vil vi ikke skrive en konvensjonell anmeldelse av forestillingen. Men vi kan gjerne trekke fram et personlig høydepunkt, som går i den absurde retningen: Rønnings raljering over bursdags- eller jubilanttaler, der taleren i hovedsak ikke sier noen ting – men pakker det hele inn i floskler og generelle vendinger.

Ellers er det noe som kunne vært strøket, Beatles-potpurriet er ikke helt vellykket. Riksbladet har sine teorier om hvorfor, men lar være å komme med dem her.

Jon Niklas Rønning er best i sine veltrimmede sanger, og er en god iakttaker som balanserer akkurat passelig på frekkhets-grensen – med stil og eleganse. Det blir spennende å følge med Rønning, i lang tid framover. 

Når sanger viser oss dem som ikke har det bra

Kan nå si noen ord av det største alvor. 

Jeg kan kalle en spade for en spade – det er særlig to ting jeg synes er smertefullt. Det ene vil jeg ha for meg selv, og angår tro. Det andre er barn som har det rett og slett jævlig. 

Heldigvis har jeg hatt en veldig god barndom. Og som en hyllest til egen barndom har jeg skrevet en norsk tekst ut i fra sangen «Carolina in my mind;» «I mitt sinn så reise eg te Hinna.»

Men å lese om barn som vokser opp i elendighet, gjør inntrykk. Og det kan sanger også beskrive. Det er få som har stor innvirkning på meg som stemmen til nå avdøde John Denver. Når han synger Carolina in my mind, synes jeg det er fryktelig sterkt.

Jeg vil advare imot det jeg vil tro er sterke følelesmessige inntrykk, som kan oppstå ved å høre denne sangen: her!

Noe av det jeg er stoltest av med Venstre, er deres bekjempelse av barnefattigdom og – elendighet.

Årets kulturlokomotiv 2019: Benny Andersson

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv, der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinner: Benny Andersson har gjennom flere tiår vist en evne til å skape musikalske innertiere Han fikk et navn som ABBA-komponist, og har senere vist seg som en dyktig musikalmaker; med forestillinger som Chess og Kristina fra Duvemåla. I de senere år har han fortsatt sitt toneklekkeri under navnet BAO (Benny Anderssons orkester), til glede for kjente og ukjente sangutøvere. Juryen vil også trekke fram hans livslange kompaniskap med kollega og kamerat Bjørn Ulvaeus, som gjennom fire forrykende tiår stort sett har stått for sangtekstene. Vi er ikke beskjedne, når vi vil si at han i et retrospektivt lys vil rage på høyde med en av sine musikalske forbilder, Johan Sebastian Bach. Vi tror musikken vil overleve i århundrer framover. Juryen vil særlig trekke fram hans evne til å forene populærmusikk og folkemusikk, i en unik klang som gjør Benny Andersson til et varemerke.

Vi har mange låter å ta av, men skal vi spille det som juryen omtaler som verdens mest innsmigrende bridge, er dette gjort av Abba-jentene i sangen Super Trouper: Flott låt!

Gleden er på juryens side.

Mesterlig

Flott låt! Fra "Teaterkonsert Mozart" (Stavanger Konserthus/ Rogaland Teater/ Aarhus Teater)

10 norske sanger jeg liker

Kultur kan være samfunnslim, og skal etter mitt skjønn i brytningstider være det – framfor

konfliktskapende. Ikke et enten eller, men mer appellerende til samhold og borgerånd.

Her kommer 10 norske sanger jeg liker. Det er melodi og tekst som samlet, i varierende grad, gjør at jeg liker de. Det betyr at jeg også liker flere andre norske sanger.

Jeg har valgt å trekke ut én tekstlinje fra sangene, som jeg synes utmerker seg.

Gjør oppmerksom på at rekkefølgen ikke er noen rangering. Men tekstlinjene til høyre for sangen, kan leses loddrett nedover som en sammenhengende tekst. Det er ikke nødvendig, men det viser at kjærlighet skal gjelde alle, uavhengig hvordan man ser ut. 

Ikke at sangene er fullkomne. Men man kan finne flotte tekstlinjer i sanger, på lik linje med budskapet i europeiske klassikere. Jeg har vel ikke nevnt disse tidligere?

1. Det begynner å bli et liv                           Hvem orker se meg som den jeg er?                         

2  Vit at jeg elsker deg                                  Vit at jeg elsker deg

3. Rosalita                                                     Når verden blir kald og stor

4. Spurv på en snor                                       Har jeg prøvd å være meg selv

5. Den feite mannen                                      Den feite mannen 

6. En mengde vakre ord                                Og de fleste vil bli store, i en liten flik av verden

7. Fysste morningen                                      En del av deg var igjen

8. Sommerøya                                               Det var å ta en liten Maria fly-fly i sin hånd.

9. Så kom sangen                                          Jeg husker deg som du var

10. Smil                                                         Gi et smil