Europeiske liberale tradisjoner og variasjoner I: Storbritannia

David Lloyd George.
Storbritanias hittil siste liberale statsminister. 

Liberale uttrykker seg noe forskjellig innenfor ulike nasjonalstatlige kontekster, og jeg skal ta en titt på den britiske, historiske betydningen av begrepet. 

Det er viktig å si at det er ikke nødvendigvis slik at de liberale partiene er så forskjellige, men at de uttrykker seg ulikt fordi konteksten (nasjonalstatene) er ulike. Sånn sett er liberal et ganske relativt begrep, i likhet med konservative partier som også varierer ut i fra nasjonale tradisjoner. Og - sosialdemokrater vil også vektlegge utbyggingsprogrammer ulikt, fordi eksempelvis sosiale ordninger ikke er like, på tvers av land. Denne korte gjennomgangen tar utgangspunkt i to klassiske verker av J. Salwyn Shapiro ("Liberalism: It's meaning and history") og såvidt Guido De Ruggerio ("The history of European liberalism") for å forklare noen av de ulike perspektiver som ligger i begrepet "liberalisme."

1.1. Den britiske liberale tradisjon
England regnes som liberalismens fødested. Iløpet av det 19. og 20. århundret har ikke konservatismen vært reaksjonær på øya, ifølge Schapiro (1958:40), og sosialdemokratene har som navnet tilsier ikke vært revolusjonære. Den britiske liberalismen har vokst fram, og kan ses på som en lang, historisk tilkjempelse av rettigheter. Frihetsorienteringen har blitt sett på som en del av landets politiske tradisjon, helt siden Magna charta på 1200-tallet.

1.2. Liberale reformer
England regnes av mange også som det parlamentariske fødested, fra revolusjonen i 1688 til "reform bill" i 1832.   I starten ble stemmeretten gitt dem som i hovedsak hadde eiendomsrettigheter. Det var bare parlamentet som hadde myndighet til å gjennomføre liberale reformer, som før 1832 bestod av et konservativt aristokrati. Den framvoksende borgerlige middelklassen, og et utall arbeidere, presset på for reformer. Og mye ble gjennomført, takket være de konservatives medgjørlighet - av ymse årsaker. Man fikk en rekke såkalte "Acts," som skrittvis utvidet de liberale rettigheter.

1.3. En ny type liberalisme 
Det som skapte en progressiv liberalisme i England var utilitaristisk tankegang, som i sin kjerne betyr å maksimere den allmenne velferd. Dette gav grobunn for sosial-liberalismens framvekst, og selvsagt sosialdemokratisk tenkning, der man for de liberales vedkommende gikk bort i fra klassisk liberalisme, der man mente at likhet for loven og økonomisk frihet var tilstrekkelig i et rettferdighetsperspektiv. Jeremy Bentham (1748-1832) var utilitarismens far. Utilitarismen la til bunn et annet syn på moral, enn eksempelvis de klassiske liberale: Målet var "størst mulig samlet lykke," hvilket betydde at omfordeling av goder var moralsk for å frambringe denne gleden. Størt-mulig-lykke-til-flest mulig-mentaliteten ble brukt som innretning mot datidens institusjonelle utforminger, som ifølge utlilitaristene var beskyttelse for de få og ulykke for de fleste.

1.4. Filosofisk radikalisme 
Nært utilitaristene lå de filosofisk radikale, en gruppe av "eggheads" i politikken, ifølge Schapiro (1958:42). (Uttrykket lar seg vanskelig oversette, men stammer vel av at hårmanken er heller skrøpelig, og at det i praksis betyr folk som nok neppe aldri har hatt møkk under neglene - men har hjerner som feilfrie dampmaskiner).De hadde stor innflytelse på opinionen. De forfektet radikale politiske og sosiale reformer, for å forhindre former for folkelig oppstandelse. James Mill - den radikale bevegelsens ledende tenker - angrep aristokratiets innflytelse på kirke og stat. Han gikk i bresjen for et radikalt program, som skulle utvide stemmerettten, begrense Overhusets makt, skille kirke og stat, samt selvstyre til koloniene.

1.5. Manchester-skolen
Denne skoleretningen blir brukt om folk som kjemper for klassisk økonomisk innretning, eller mot en laisezz-faire stat. De fleste forkjemperne hadde sitt sete i industrihovedstaden Manchester, og derav navnet. De mente frihandel og fred hørte sammen, og ønsket ellers kolonialt selvstyre - der man da ser at høyre- og venstreliberale fant sammen. De ønsket at Storbritannia skulle fire på sine imperiale ambisjoner, og ønsket samtidig sterkt begrenset offentlig intervenering i økonomien - selv under sosiale omstendigheter. De tilkjennes gjerne årsaken til britenes koloniale tilbaketreden.

1.6. Reform Bill, 1832. 
Dette gikk ut på å reformere parlamentet, og stemningen var på bristepunktet: En ny revolusjon kunne blitt utløst, dersom det ikke ble tatt affære. Men reformen gikk i gjennom i parlamentet. Utvidelsen av stemmeretten innbefattet nå middelklassen, det skjedde dermed en redistribusjon av taburetter - og lordene ble underlagt Underhuset. Torriene - såvel som whigene - gav sin støtte til dette, hvilket gjorde at liberalismen ble en del av den nasjonale, politiske tradisjon. I løpet av perioden 1832 til 1870-årene kom det en serie reformer, som gjorde England til forbilde for mange andre land. Noen gikk i gjennom etter påtrykk fra de liberale, andre ganger konservative. I 1833 ble slaveriet opphevet i koloniene, og samme år gikk en fattigdomslovgiving i gjennom. I 1835 fikk man lokal selvråderett. Fabrikklovene i 1842 og 1847 regulerte arbeidet i fabrikkene, og i gruvene. I 1846 kom kornlovene. Og "The british North America act" gav i 1867 selvstyre til koloniene (riktignok etter den amerikanske borgerkrig). Canada ble samtidig langt på vei løsrevet fra det britiske imperiet.

1.7: Politikeren Gladstone
Den ledende liberale statsmann i perioden var William E. Gladstone (1809 - 1898) som hele livet var en ivrig reformator, med kløkt og varsomhet. Som statsminister proklamerte han sin primæroppgave: Fremme fred og reform." Han hadde en finger med i enhver reform, så og si, i hans levetid. Gladstone var inkarnasjonen av britisk liberalisme. Fordi han trodde på laisezz-faire, og kanskje derfor var hans reformer begrenset til politisk, utdannningsmessig og religiøs reform, selv om dette også i tilfeller betydde avvik fra hans i utgangspunktet begrensede økonomiske intervensjon. Gladstone var imidlertid en del av Manchester-skolen. Gladstone var en dypt religiøs mann, og derfor kanskje ikke rart at engelsk liberalisme og reform var ispedd kristen tankegang, i motsetning til den franske liberalismen som var direkte anti-klerikal, på sett og vis anti-religiøs.

1.8: Tenkeren John Stuart Mill
John Stuart Mill (1806 - 1873) var kanskje den filosofen som best uttrykte de liberale idéer, og vektleggingen av politisk, sosiale og kulturelle forhold. Han startet som en borgerlig liberaler, men han ble mer radikal med årene til å også omfatte universell stemmerett, sosial reform - og attpåtil velferdsstat. Mill kombinerte vidsyn og intelektuell integritet. Mill kom til den konklusjon at det politiske demokratiet, når det ble etablert, skulle fremme "størst mulig lykke til flest mulig" (utilitarisme). Han forkastet laisezz-faire-tankegangen, og mente staten burde intervenere av sosiale hensyn. Mill er uomtvistelig den ivrigste forkjemper for individuell frihet. Hans bok, On Liberty, forfekter individuell frihet som nøkkelen til framgang - uten at dette skulle skade andre. Mill var ikke bare motstander av statlig tyranni (i en tid da staten nærmest var absolutt), men også motstander av sosiale tabuer og konvensjonelle idéer. Mill viste i mye han skrev vei til den sosiale liberalismen.

1.9: Demokratisk liberalisme
Med utvidelsen av stemmeretten inngikk den britiske liberalismen i en demokratisk tidsalder (1832). I 1870 kom loven om fri grunnskole. I 1888 fikk ateister lov til å sitte i parlamentet. Dette - sammen med en rekke andre lover - viste vei til en mer demokratisk liberalisme. Synet på staten ble forandret ved demokratisk framvekst. I motsetning til de klassiske liberale, som så på staten som et onde, så demokratiske liberale som staten som noe godt. Demokratisk liberalisme fikk dypt fotfeste i det første årtiet i det 20. århundret. Det liberale partiet gikk i gjennom en sterk forvandling da de forkastet nattvekterstaten. Samtidig ble et nytt parti dannet, Arbeiderpartiet. De hadde et langt mer radikalt sosialt program, med sosialisme som mål. De ønsket å gi folk større sikkerhet, som også ville fremme deres frihet.

1.10: Sosiale og demokratiske reformer
De liberale, med støtte fra Labour, hadde makten i årene 1906 til 1916. I disse årene kom en rekke sosiale reformer. Man fikk egne forsikringsordninger for folk som hadde blitt syke eller skadet på jobb (1906). Pensjoner (1908). Minimumslønn (1909). arbeidsledighets- og sykepenger (1911). Hva gjaldt demokratisk liberalisme fikk man universell stemmerett (menn og kvinner) i 1918.

1.11: Arbeiderpartiet 
Partifloraen gjennomgikk et hamskifte, da Labour kom til makten i 1923. Arbeiderpartiet hadde da erstattet de liberale som den naturlige motpol til de konservative. De liberale og konservative ble i sterkere grad en klynge på borgerlig side. Den sosiale liberalismen ble virkelig virkeliggjort etter andre verdenskrig, da velferdsstaten ble massivt utbygd. Arbeiderpartiet satt i regjeringskontorene i perioden 1945 - 1951. Statsminister Clement Attlee iverksatte sosiale reformer som var langt mer vidtgående enn hva man hadde sett tidligere - og man etablerte en "vugge-til-grav-politikk," det vil si at det offentlige var nærværende i alle livsløp. Mye av det eksisterende velferdssystemet ble bygget ut, med utvidede ordninger, men også nye goder kom til.

1.12: Den engelske liberalismens kjennetegn
Den engelske liberalismen kjennetegnes av motstand mot autoriteter, både sekulære og religiøse, og med vektlegging av menneskeverd og egenverdi. En iver etter å bedre folks hverdag, skrittvis og fredfullt. Og en generøs holdning til at lavere klasser kan endre både moralsk og sosial standard gjennom hardt arbeid, i følge Schapiro (1958:49). Liberalismen har blitt inkorporert av først konservative, så Arbeiderpartiet - og har forblitt som ulike tradisjoner i disse partiene. I så måte har liberalismen vært en forenende kraft i det engelske folk.

1.13: De Ruggerios bidrag
Kort oppsummert sier De Ruggerio at den engelske liberalismen består av radikalisme, økonomisk tenkning, Manchester-skolen og religiøs tenkning. Det går altså en skillelinje i partiet på den økonomiske høyre/ venstre-aksen, utgjort av keynesianister på venstresiden, og manchester-skolen på den andre siden. Dette har resultert i - som vi senere skal se - avskalling til venstre i et eget parti rundt 1980 (SDP). Selv om den nylige avgåtte lederen, Nick Clegg, trolig har brakt partiet i høyreretning på den økonomiske/høyre-venstre akse, er det likevel - i hvert fall historisk - et ganske radikalt parti i økonomisk terminologi, til et liberalt parti å være. Vi får se om partiet framover utvikler et enda mer venstre-progressivt program, enn hva som har vært gjeldende de senere år. Ellers kan man si om den engelske liberale bevegelse at den ikke er så religionskritisk, som den franske liberale bevegelse - men snarere en forkjemper for det kristne verdigrunnlag.

1.14: John Curtis bidrag og de liberale partiets historie
I boka "Liberal parties in western Europe" framkommer det i artikkelen "Great Britain - social liberalism reborn" at det engelske liberale partiet er en av drivkreftene i den vest-europeiske bevegelse. Partiet ble stiftet i 1859. De satt sammen med Winston Churchill (tidligere politiker for det liberale partiet) i hans samlingsregjering under den andre verdenskrig. William Beveridge (kjent for iverksettelsen av velferdsstatsutbyggingen) ble representant for det liberale partiet i parlamentet i 1944, og Keynes - en annen liberaler - ble tonengivende for sin motkonjunkturspolitikk, med særlig vektlegging av viktigheten med full sysselsetting. Som parti ble det liberale partiet mer marginalt, der konkurransen i dette to-parti/ Westministersystemet, stod mellom De konservative og Arbeiderpartiet: Fra 1931 til 1970 kom aldri oppslutningen over 10 prosent av stemmene, med unntak av ett valg - hvilket begrenset seg et fåtalls mandater. I de senere år har det liberale partiet (Liberal Democrats) deltatt i regjeringssamarbeid med De konservative, hvilket jeg har berørt i andre artikler på denne bloggen. Imidlertid er idéen ikke ny. Edward Heath, De konservativ statsminister i etterkrigstiden, forhørte seg om mulig samarbeid med de liberale, men dette ble etter hvert avvist på grunn av for stor motstand innad i det liberale partiet. I stedet for ble det den gang utgått en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Et tettere samarbeid mellom liberale og Labour ble etablert, med sluttført i 1978 etter en lengre periode på 70-tallet, fordi dette heller ikke ble tatt godt imot av velgerne. Og som vi nylig så i den britiske politiske historie, har også regjeringssamarbeid med De konservative vist seg å være vanskelig å forsvare overfor velgerne - gjennom dramatisk elektoratsmessig tilbakegang ved siste valg. Venstresiden i det liberale partiet brøt ut og dannet Social Democratic Party (SDP) rundt 1980, men under 10 års alenegang inngikk de omsider i det liberale partiet på slutten av 1980-tallet - kanskje blant annet framdrevet av datidens noe høyreorientert politiske klima i fotballriket. Idag framstår partiet som et noe broket politisk alternativ, med sin lille oppslutning i valgkanalen ved siste valg - men dette kan endre seg.

1.15: Politikkens innhold
Curtice viser historisk til en rekke progressive tiltak for å utjevne klasseforskjeller. Men jeg vil understreke at dette heller skyldes et humanistisk ståsted, framfor klassekamp-retorikk, som Labour forfekter. Det er det som er så flott med den liberale bevegelse, at det skjer på selvstendig, humanistisk grunnlag? En av bærebjelkene i det liberale partiets retorikk i etterkrigstiden var nasjonalisering - særlig innenfor kraftmarkedet. Man har kjempet for utdanning, slik at folk kan realisere sitt potensial (menneskets rett til selvutvikling jour. anm.) Og man har ønsket et redistributivt skattesystem, slik at velstand kommer alle til gode. Laisezz-faire staten ble forlatt i etterkrigstiden, nå skulle landet bygges med alle gode hender. Og kampen for jordbruksstøtte førte til at mange høyreorienterte hoppet over til De konservative, på 1970-tallet. De liberale partiet har stått for keynesianisme, motkonjunkturpolitikk - særlig overgangen mellom 1970- og 1980-årene. Dette er et syn som de senere har moderert. De har vært tidlig ute med sine miljøbekymringer.

2.1: Konklusjon
Den liberale tradisjon har dype røtter i Storbritannia, og det er dette landet som av enkelte forståsegpåere som regnes som liberalismens fødested. Den liberale bevegelse har som eget parti stått for en sentrumspolitikk, med noe skiftende innretning på den økonomiske høyre/venstre aksen. Det som imidlertid kjennetegner den engelske liberalismen er deres progressive, sosiale innretning - blant annet uttrykt ved den egentlig venstreliberale Gladstone, og har vedvart siden denne tid. Likefullt finnes det mer høyreorienterte fraksjoner i partiet, som kanskje har følt seg mer hjemme hos De konservative? Partiet har nylig samarbeidet med De konservative, men bruker nok tiden i dag til å gjenfinne sine primærstandpunkt - selv om de også har fått stort gjennomslag for disse, i kompaniskap med Torryene. Deres kristne tilbøyelighet har ført til en litt radikal tolkning, der mennesket har et ansvar for hverandre, og derav utbygd velferdsstat. Beveridge - en som følte seg mer hjemme i Det liberale partiet, enn sosialdemokratiet, gikk i bresjen for en sterk velferdsstatsutbygging i etterkrigstiden. Skal man oppsummere den liberale bevegelse i Storbritannia kan man kanskje si at credoet er nestekjærlighetsbudskapet, og et progressivt sosialt program.

John Stuart Mill på norsk

Når man skriver om han er det viktig å ikke rote seg bort i spissfindigheter. 

"Den eneste grunn til å utøve makt i siviliserte samfunn, mot andres vilje, er å stoppe dem fra å utøve skade mot andre."

Hva skal man med politisk tenkning når demokratiet er fullbyrdet, stiller Jonathan Wollf spørsmål om i boka "Political philosophy." John Stuart Mill (1806 - 1873) svarer: For å forhindre majoritetens tyranni. Det er velkjent for dem som har fulgt meg at jeg er svært opptatt av mindretallsvern (minoritetenes rettigheter). Uten offentlig debatt og meningsbrytning, med de tilskudd vi får fra politiske tenkere, baner vi veien for vilkårlighet. Gis folk fullstendig frihet, åpner dette for misbruk, ifølge Mill - og i sitt frihetsbegrep har blant annet Hegel misforstått, ifølge meg. Makt korrumperer, som det heter. Når skal staten intervenere? Det er, i følge Mill, når man utøver skade mot andre. Det vil da være innlysende å spørre om dette bare skal innebære fysisk skade? Ifølge meg, selvsagt ikke - men det er veldig mange dilemmaer som melder seg ut i fra et ytringsfrihetsperspektiv. Men de har også misforstått de som mener at en liberal forståelse av dette ikke skulle innebære vern mot å få alskens ytringer slengt i trynet. Jeg har liten tilbøyelighet til å komme med ytringer som rammer eller nedsnakker grupper av mennesker. Men innenfor politikk bør takhøyden for kritikk og satire være noe høyere enn ellers. Og  - jeg avskyr mobbing, gjentakende utbrudd mot samme mål, med de samme premiss, er forferdelig. Intet samfunn har vel klart å oppfylle Mills ønske, slik det var ment. Men jeg tror at vi stadig kommer nærmere Mills visjon. Frihet kan ellers gjøre stor skade, er Mills poeng. 

Grenseoppganger

Det skal være begrensninger på hva man skal få lov til å si offentlig. "Men hvis vi undertrykker et sant standpunkt, eller hva som delvis er sant, mister vi muligheten til å korrigere dette syn, slik at det blir riktig." Eller hvis vi undertrykker noe som er uriktig, i følge Mill, så får vi heller ikke muligheten til å korrigere og bekrefte det sanne syn. Slik at det er svært vanskelig å se noen grunn til å undertrykke uriktige påstander i alle tilfeller, ifølge Mill. Det er verd å nevne at Mill utformet dette i en helt annen tid, og Mill så nok neppe for seg den personifiseringen av ytringer som samfunnsutviklingen har skapt. Dette kommer nok blant annet som økt frihetsforståelse, velstandsvekst, beskyttelse og andre forhold, som ligger utenfor her å diskutere. Men viktig er det å påpeke at Mill nok, som den anstendige personen han var, så for seg at offentlig debatt foregikk innenfor de rammer der man diskuterte sak, ikke person. Det er innenfor denne konteksten som Mill først og fremst må forstås utifra, synes jeg. Men: Distinksjonen er ikke åpenbar hos Mill, men han sier at ytringen må ha et mål om å opprettholde sosial fred. Ytringer som virker samfunnsnedbrytende er altså ikke ønskelig hos Mill, selv om det vil være et skjønnsspørsmål hvilke ytringer som bidrar til byggingen av det gode samfunn. Her kan man ane et perspektiv som er gitt den moderne betegnelsen ytringsansvar. Mill stiller spørsmålet: Skal man undertrykke noe som er usant? Han stiller videre spørsmålet: Hvordan kan vi vite at det er usant? Historien viser hva som er uriktig eller riktig, i følge Mill (og historieskrivingen kan jo lenge ta feil journ. anm). Hvem vil idag eksempelvis framholde at jorden er flat, hekseri eksisterer (eller at global oppvarming ikke er menneskeskapt journ.anm.) Sokrates ble henrettet for umoral, Jesus for blasfemi (Wolff 2006:108). Og der vil jeg innvende at Sokrates i ettertiden har vært forbundet med moral, og at Jesus kan betraktes som noe helt annet en en guds-bespotter. Dette viser at at Mill og Kant er sammenfallende: Målet (sosial fred) helliger ikke middelet, selv om man kan stille spørsmålet om målet oppnås ved slike tiltak. Og et (direkte) utilitaristisk syn sier at man kan begå urett mot en person, dersom det øker den allmenne lykke. Et slikt syn er på ville veier. Og - jeg vil framholde ytringsfrihetens grunnfunksjon: sannhetssøking. Misforstått har noen tatt til orde for at man bare kan si hva man vil om andre, fordi ytringsfriheten i seg selv er en hellig ku. Dette er umoralsk. Ytringsfriheten skal ikke brukes til et slik formål, man skal ikke framsette noe man vet ikke er sant. Men blir man eksempelvis utsatt for fysisk skade, skal man ha en svært alternativ forståelse av juridiske forhold, hvis det ikke skal være mulig å si i fra. Og- ytringsfriheten kan fint brukes til å beskytte andre, den neste. Hvordan definerer Mill hva som "gjør skade?" Mill er tydelig på at det som skader en annen persons egeninteresse, ikke er et kriterium alene for å skulle tie stille. Og å skulle forby tankefrihet er svært betenkelig, fordi det er gjennom tankens kraft man finner fram til sannheten. 

Individualitet og framgang

"Selvråderett leder ikke alltid til forbedring, men forutsetninger for forbedring er selvråderett," sier Mill. Videre sier Mill at rollemodeller og idealer er viktig, der det særlig for den mindre kreative er viktig å ha noen som viser vei, som man kan etterlikne for å finne utav eksistensielle spørsmål. Mill støtter seg her til antikkens idealer om læremestre, ifølge meg, og det mener jeg er i hovedsak riktig. Rollemodeller kan vise folk hvordan de skal leve livene sine. Menneskeheten er progressiv, i følge Mill: Man lærer av erfaring, egne og andres, og dette tjener alle. "Kloke mennesker lærer av andres erfaringer," som det heter i et velkjent sitat. Videre: Utemmet selvråderett vil lede til anarki (Igjen: Hegels misforståelse journ.anm.) "Særinteressene må vike for det allmenne vel," et annet Mill sitat, er på sin plass her. 

Utilitarisme

Mill skrev om etikk, vitenskapsteori, politikk og økonomi. I likhet med sin far var han en sterk forsvarer av det demokratiske system, der hans far også var tenker - men hadde en utilitaristisk innfallsvinkel. Mill deler utilitarismens viktige premisser: Et velferdsorientert verdikriterium og et konsekvensetisk prinsipp for riktig handling. Et avgjørende punkt for Mill er en persons subjektive opplevelse, har han det godt eller ikke? Mill mener at enkeltmennesket derfor er best skikket til å ivareta sine egne interesser. Min innsigelse mot Mill her oppstår ved lesingen av at Mill ikke mener alle er skikket til demokratisk deltakelse - hvis den åndelige tilstanden er dårlig. Man kan derfor stille spørsmål hvorvidt de er i stand til å ivareta sin egeninteresse, dersom den "åndelige tilstanden" er dårlig?  Mill mener også at man skal forsøke å maksimere velferden, fordi jo mer tilfredse folk er, jo bedre handlinger fører det til. Å handle riktig er det som maksimerer individuelle velferdsnivå. Videre mener Mill at lovgivingen bør være slik at det gjenspeiler det som må forstås som flertallsviljen. Og jo større deltakelsen er, jo mer vil det gjenspeile folkeviljen. Løsningen på folkestyret gikk, ifølge Mill, gjennom representasjon. Det er viktig å legge til at Mill så betenkeligheter med flertallsviljen, fordi sammenfallende flertall i sak etter sak kan føre til undertrykkelse av de som gjerne såvidt har havnet i mindretall - gjentatte ganger.  Mill mener at man skal ha en upartisk tilnærming, etter alles interesse, derav uttrykket: "Særinteressene må vike for det allmenne vel" (nøytralitet). En kjepphest for Mill er å framholde at ikke alle samfunn er modent for demokrati: Demokrati kan bare innføres etter at samfunnet har nådd et visst modenhetsnivå. Hvis demokrati innføres for tidlig, vil det kunne undergrave demokrati som ideell styreform. Disse generelle vendingene er lett å si seg enig i. Men å undertrykke medbestemmelse kan også ha sine negative konsekvenser, som kan overgå de feilgrep det vil være å ikke åpne opp for deltakelse, i følge meg. Hvor grensen går vites ikke om Mill har noe svar på; Når er man modne? Og - hvis ethvert menneske er i stand til å ta vare på seg selv, så er jeg uenig i Mill, fordi dette innebærer at man er i stand til å tenke upartisk: Et fullstendig egoistisk menneske vet ikke sitt eget beste. 

Karakterideal

Spennende er det å lese om Mills karakterideal. Fire komponenter inngår.

I) Intelektuell styrke

II) Praktisk dyktighet

III) Moralsk modenhet

IV) Individualitet

Intelektuell styrke innebærer teoretisk kunnskap, og evnen til å diskutere (Synes det sistnevnte idag vektlegges ofte for sterkt i forhold til det førstnevnte). Praktisk dyktighet er en strevende, energisk karakter - ærgjerrighet. Moralsk modenhet er evnen til empati, sette seg inn i en annens situasjon og bedømme handlinger upartisk. Individualitet - kjenne sin personlighet. Mill er kritisk til rigiditet og konformitet, indivdualitet skaper en "ringeakt for vaner og konvensjoner." Over tid vil summen av velferd økes, jo lenger den moralske og intelektuelle modenheten kommer. Vaner fører til at mennesker slutter å tenke, hvilket strider mot å være et menneske. Ifølge meg fører dette nok neppe til at karakteridealet utvikles. 

Motstykke til konservativ tenking

Mills tanker om det autonome menneske, evnen til å være reflektert, selvkritisk, åpen og fordomsfri står i sterk kontrast til Edmund Burke. Konservative forfekter nettopp verdien av å holde tradisjoner i hevd. Ofte ser de vaner, tradisjoner og ritualer for et gode. Edmund Burke snakker utførlig om verdien av å opprettholde illusjonene i et samfunn. Det er vel med dette sentrale konservative punkt, både Mill og undertegnede utgjør den rake motsetning. Man blir lett doven, trangsynt og uproduktiv med denne konservative tilnærming, til stor belastning for andre. 

Mill med konservative strømninger

Det er vanskelig å dele det syn Mill har på demokrati, der han ser for seg politisk ulikhet. Mill mener ikke alle stemmer skal vektlegges likt; han ser for seg at noen menneskers stemmegiving skal ha større betydning enn andres. Han mener dette er viktig for å unngå inkompetanse og klassetyranni. Han vil unngå at en samfunnsklasse overtar kontrollen over lovgivende organer. Tanken om politisk ulikhet er jo innført i et tokammer-system, slik jeg forstår det - der et aristokrati eksempelvis har vetorett mot lovvedtak. Tanken om politisk ulikhet er derfor ikke så fjern som det intuitivt kan virke som. Hvordan dette skal løses er svært vanskelig å se for seg, og Mill har ingen gode svar. Hovedspørsmålet som reiser seg er jo følgende: Hva er kompetanse? Hans uheldige "elitstiske" eller "ugjennomtenkte" syn bringer han mot den konservative leir. 

Konklusjon

Denne artikkelen har tatt for seg enkelte elementer i John Stuart Mills tenkning. Viktige stikkord har vært ytringsfrihet, demokrati, utilitarisme og karakterideal. Som artikkelen har vidt synes jeg han er en viktig bidragsyter innenfor alle felt, men er mest enig i hans tanker om ytringsfrihet, utilitarsime og karakterideal. Hans tanker om demokrati var banebrytende i det 19.århundret, men han var nok for bekymret over folkestyrets negative konsekvenser. Han hadde nok neppe hatt samme tanker om politisk ulikhet i dag hadde han sett de konsekvensetiske følgene av det representative demokrati som styreform. 

"Frakt under havet"

Et skuespill av Arthur Miller som man kan sette opp, i hvert fall hvis man vil spille et stykke av Miller. Stykket er godt. 

"A view from the bridge" (engelsk tittel) er en slags gresk tragedie. Teaterstykket tar utgangspunkt i 1950-tallets Amerika, i et italiensk-amerikansk nabolag nær Brooklyn Bridge i New York. Det innbefatter et kor og har en forteller i rollefiguren Alferi. Eddie, en tragisk hovedrolleinnehaver er uheldig nok forelsket i Catherine, som han er helt oppslukt av. Handlingen foregår mellom havnearbeidere i italiensk miljø i New York på 50-tallet. Den frie immigrasjon til Statene var stoppet. Nød i Europa drev mange over havet til Amerika for å forsøke å skaffe seg innpass og arbeid, ulovlig. Den italienske familien Carbone får to slektninger fra Sicilia illegalt i huset, brødrene Marco og Rodolpho. Eddie Corbones forhold til niesen Catherine, som han og kona Beatrice har oppfostret siden hun var liten, stikker dypere enn han selv forstår. Han drives til vannvidd når Rodolpho og Catherine forelsker seg i hverandre. Risikoen familien løper ved å skjule de ulovlige innvandrerne og Eddies sjalusi bringer en allerede latent konflikt i den lille familien til fullt utbrudd.

Aktuelt og universelt
Det er er kvalitetsstykke som forteller noe viktig om å være nyinnflyttet til et annet land - og går dermed direkte inn i innvandrings- og integreringsdebatten. Det er dessuten replikker som er vel så gjenkjenbart idag, som for 50-tallets vedkommende: "Alle vil bli skuespillere." Og - "den er visst lang den filmen, som går på Paramount" (Les TV3). Rodolpho er en følsom kar, som synger mens han jobber på kaia. Dette er selvsagt ikke noe ekte mannfolk i Eddies øyne - nok et syn som nok er drevet fram av sjalusien eller trekantdramaet Rodolpho, Catherine og Eddie. Det siste han vil - virker det som - er at Rodolpho skal ta med seg Cathrine - ut av huset, et annet sted. Beatrice forsøker å få Eddie på andre tanker, med det argument at  hun snart er 18 år. Uvitende om Eddies syn på han, spør Rodolpho om de ikke kan dra til Broadway. Eddie vil ikke innrømme overfor Cathrine at han ikke synes noe om Rodolpho, og pakker det inn i at "han respekterer deg ikke." Videre sier Eddie at han bare vil ha henne fordi han da kan bli amerikansk statsborger, etter giftemålet. Catherine insisterer på at Rodolpho elsker henne, overfor Eddie. Eddie har en samtale med Alferi (fortelleren), der han reagerer på at Rodolpho bruker penger på klær og sko, i stedet for å spare dem til husly. Fyren er rett og slett ikke normal, i følge Eddie. Etterhvert blir Eddie ganske febrilsk i samtalen med Alferi, der han reagerer på hans lyse sangstemme. Alferi sier det er lite som kan gjøres med det, men videreformidler til Eddie at de immigrantene (Rodolpho og Marco) kom ulovlig inn i landet. Hva som videre skjer, kan man få vite ved å lese stykket.

Interessant
Synes det er et interessant stykke, som berører annerledeshet. Ikke bare å være utlending i et nytt land, men også de karaktertrekk som Rodolpho visstnok skal ha - ifølge Eddie. Og det kan være godt det stemmer det som sies om han, men det er ganske urovekkende at disse egenskapene beskrives i så nedlatende ordelag fra Eddie sin side. Dessuten er det et stykke som også handler om å holde fast på noe som ikke lenger er naturlig å holde fast ved. Slektskapet mellom Eddie og Cathrine er ikke god nok grunn til å holde på Cathrine - med den tyngende forpliktelse som Cathrine føler overfor dette. Arthur Miller har også lagt handlingen til julehøytider. Dette er ikke viktig for handlingen, det er nesten bare datoen som tilsier dette. Men det danner likevel et symbolsk bakteppe - en tid som forbindes med familie. Av svakheter så synes jeg ikke fortellergrepet med Alferi fungerer helt, som er en korfunksjon hentet fra gresk tragedie. Stykket er også ganske likefram til dagens standard å regne - men det er likevel et viktig stykke, med sine etiske problemstillinger.

Når gitarer kan gråte

Bjørn Afzelius er en artist som synger så direkte og fra hjertet at jeg tidvis får frysninger på ryggen. 

Og kanskje henger hans egen historie i sammen med dette, han ble aldri en del av "the establishment." Han havnet alltid mellom to stoler - verken finkultur eller folkekultur. Det er en artist som jeg synes synger med hjertet, med sitt skånske, skarpe målføre. Jeg skal her ta for meg 10 sanger, som du kan høre en gang til - der gjennomgangsmelodien er at de kanskje er svært såre?

Ikaros
Introen til denne sangen gjør at jeg får tårevåte øyne. Alle har vanskelige barndomsopplevelser, men sangen appellerer til medfølelse for dem som virkelig har hatt en vanskelig oppvekst. Hele teksten er gripende, men alt kan ikke gjengis her, men noe (på svorsk):

"Når jag tenker tilbake på min barndom, 
ser jag skrekkbilde tydeligst av alt. 
Dom gånger dom skremde eller slog mej,
er dom minnerna som hårdast sitter fast. 
For som barn tar man kærleken for given..."

Det styggeste man kan gjøre er å slå et barn, og la forsvarsløse unge leve i frykt. Det er skremmende å høre om et godtroende barn som ikke får oppfylt kjærlighet de har krav på. Samtidig kan det være en idé å stimulere dem til en retning i livet, ut i fra barnets interesser. Det kommer tydelig fram i sangen at for dette barnet er ikke dette tilfellet:

"Før så står dom voksna der og pekar
uten retning dom tycker man skal ta"

og:

"E man lydig belønner man og hyllas
revolterar man mister man alt
Ingen elskar et barn som ikke lykkas
Ingen elskar et barn som er sterkt." 

Dette barnet er altså prisgitt vannskjøtsel av , der ingenting visstnok kan gjøres - barnet er bondefanget. Det er en vanvittig sterk fortelling. Barnet har altså bare å være lydig, og oppfylle foreldres behov. Så handler det om å være flink, flink, flink - der det kan tyde på at hele personligheten forsvinner i et kappløp om å være vellykket. Her er det nok en avgrunn i sjelen på dette lille barnet.

"La dine blommor slå rot der det finns jordmonn
La dine vekstar få leva der dom trivs
Lås inte inn dina planter i et drivhus
låt dom få slippa et onaturlig ljus" 

Synes bildet av drivhuset er vanvittig sterkt, og trenger vel ingen ytterliggere kommentar på hvor ille dette barnet må ha det.

Som en duva
Som en rake motsetning til Ikaros, handler denne sangen om frihet - som en due. Dette er en gla' låt, men samtidig vemodig - som Afzelius sanger ofte er. Dette handler om flyktninger, fra fremmede land: "Som en duva." "Som et ljus fra sloknade stjerner, som någon har stampat i grus. Den som har opplevd friheten, vil alltid søke friheten igjen." Sterke verselinjer. "Fogelen skal flyga som en duva tilbaka igjen."

På egna vingar
Sangen handler om hva man har med seg i bagasjen hjemmefra, når man flytter. Her handler det om Afzelius 19-årige datter. Tiden har gått raskt, det er ikke lenge siden datteren lå inntil sin far, og fikk trøst. Men nå er vedkommende 19-år, er settingen. "Hva fikk du av meg?" er sangens sentrale problemstilling. Et spørsmål som sikkert alle har kjent på - på godt og vondt, for det er ikke slik at man kan få alt man ønsker seg. En sang til ettertanke.

Sång til friheten
Sangen starter med en lys, håpefull fløyte - av søramerikansk karakter. Deretter følger et drivende komp, som tøffer framover. "Du er det finaste jag vet," synger Afzelius: "Du er det dyraste i verden. Du er som stjårnorna" Kanskje en noe klisjefylt tekst, men jeg synes den er fin i sin enkelthet. Likefram tekst. En hyllest til et menneske man er glad i, mest sannsynlig kjæreste. Og som tittelen henspeiler på, kan et parforhold utløse en voldsom kraft og frihetsfølelse. Så kommer "friheten er ditt vakra navn, vennskapet er din stolta moder". Det dreier seg altså om et begrep: Frihet. Men teksten kan tolkes i begge henseender. Flott vise.

Tusen bitar
Sangen synges også usedvanlig godt av Laleh, men jeg tar utgangspunkt i Bjørn Afzelius versjon - selv om teksten selvsagt er den samme. "Før når vennerna forsvinner, eller kærleken tar slut, ser man alt med lita andra øgon." Alle ting kan forsvinne, og et hjerte kan gå i tusen knas - er tekstens budskap. Ja, og hva skjer dersom man ender opp som en misantrop? Da tror jeg ikke vi klarer å bygge de gode nære eller større fellesskap. Man skal altså passe seg for å såre, vi har et ansvar for hverandre.

En natt i Santiago
Sangen får meg til å tenke på Italia, der Afzelius viet mye av sin tid, og også hentet musikalsk inspirasjon. Sangen handler om en lystig kveld i Santiago. En natt i Santiago kan få deg til å glemme tid og sted, og det er herlig med slike kvelder, når man ikke har noen trusler å tenke på - noe som bekymrer. En glalåt - men vemodig.

Rebecca
Sangen er en øredøvende kjærlighetsdose, med sitt skjærende fiolinspill i starten, påfølgende pianosynth, som går rett inn i sjelen. Sangen stiger liksom til værs. En ny hyllest til et menneske, som åpenbarte seg i livet til Afzelius. Dette er en sang som handler om "kjærlighet ved første blikk" - en eventyrfortelling egentlig. Og sangen har et noe eventyrlig komp - men som eksemplifiserer nettopp Afzelius posisjon mellom to stoler: Folke- og finkultur. Med dette som bakteppe, gjør det hele ekstra sårt. Jeg synes sangen er fin i sin storslåtte enkelthet.

Tankar vid 50
Handler om en person over det livet han har hatt, fram til han er 50 år. Sangen handler også om hva som betyr noe i livet - gullplatene kan du eksempelvis kaste over bord. Dette er et menneske som er stolt over det han har utført hittil i livet - og han har fråtset i kvinner til og med (hvordan få tid til alt?) Synes sangen er flott, fordi det er en hyllest til hverdagsmennesket (om ikke alt).

Du
En ganske likefram, kort og lettbeint vise, men synes likevel den sier en hel del om et menneske man er glad i. En følgesvenn på en eller annen måte, om det er kjæreste, kamerat eller hva det måtte være. Bestemor for den del. "Du er den jag lever for," som kan være så viktig.

Ljuset
Siste sang passer å være "ljuset," som handler om en person som slukker lyset. Lyset er selvsagt en allusjon, og det kan handle om et liv som er ved endestasjonen: "Dom brinner alla ut." Fine, enkle bilder på livet, inneholder sangen.

Sjokkerende god tidtrøyte

Shockeheaded Peter, i regi av Rogaland Teater i Zetlitz-salen, Stavanger konserthus, er vel anvendt tidsfordriv.

Dette var gøyalt! Selv om man ikke sitter igjen med så altfor mye. Det er som en av flere filmer med Leonardo Di Caprio: Det er godt spilt, og det gir seg ikke ut for å være så veldig mye annet enn ren underholdning. Regissøren har gjort en glitrende jobb (og en ellers drivende god oversettelse av Are Kalvø, som holder seg innenfor anstendighetens rammer i et makabert, sirkusaktig univers). Dette er først og fremst forestillingen for deg som vil oppleve en form for skranglete rocke-cabaret, der den verste frykten man har som barn blir virkeliggjort på scenen; å få fingrene klippet av med saks. Dette er en barnefortelling for voksne, har den blitt markedsført som - og er derfor noe ganske annet enn en klassisk familieforestilling: ikke ta med de yngste barna, men tilkall gjerne ungdommer. Noen ganger, og særlig midtveis i forestillingen, undrer man seg over om forestillingen vil gå den groteske veien eller ikke, men heldigvis blir ikke dette et scenisk blodbad. Du må tåle at systua på teatret har sydd innvoller, som tyter ut av  kropper, som et slags birkemosk partytriks, men heldigvis holder forestillingen også igjen. Av høydepunkt kan av barnslig glede trekke fram "makken i baken," som blant en ellers fengende låt og sprelsk koreografi, tyr til hypnotisering av makk på asiatisk vis. Skuespillerprestasjonene er sterke, der jeg spesielt vil trekke fram den finurlige og outrerte tolkningen av hovedpersonen, gjort av Christian Eriksen, og ellers Espen Hana, som er en klippe på scenen -  og er forestillingens solide ankerfeste og bærevegg. Scenografien er litt tivolipreget, og det kler dette skranglete og forseggjorte universet. Pur morro! Solid terningkast 5.

Bent Røiseland - uteblivelsen av en sikkert framragende statsminister

Han var etterkrigstidens Venstrehøvding, som ved en misforståelse ikke ble statsminister på 1960-tallet. 

For mange år siden leste jeg boka "Bent Røiseland - statsministeren vi ikke fikk". Har nå tatt fram igjen boka av Olav Garvik, Marianne Røiseland og Jens Vetland, for å skrive en artikkel om Bent Røiseland. Leste den sist i 2003 - 12 år siden. Det som fascinerer er hans jordnære og nøkterne form for mer klassisk liberalt tankegods, der hans lavmælte stil blant annet ikke gjorde han til noen stor folketaler - men likevel en dyktig debattant, særlig innenfor replikkordskiftet: "Blidt sørlandsk, men skarpt nok i kantene." Og talene, som han aldri vektla å bli uovertruffen på, kunne være av den humoristiske sorten. Men på den nordiske arena kunne han forbause eksempelvis en journalist fra Jyllandsposten: "Ordene rullede som et klippeskred." Han var svært intelligent - flink til å se svakhetene ved meningsmotstandernes argumentasjon. Han var særlig god til å stille spørsmål ved "etablerte sannheter." Det virker som det var noe svært ekte ved Bent Røiseland - bonden fra Vest-Agder. Tankene går litt til svenske Anders Chydenius, hva gjelder deler av hans tankegods (som jeg ved en senere anledning får komme tilbake til). Jeg vil kommentere underveis, da jeg vet at det alltid er lett å være etterpåklok. 

Sørlandstekke, dialog og sosial bevissthet
Bent Røiseland (1902 - 1981) stod sterkt i Sørlandets kristenliv, med sine egne trosoverbevisninger. Han brukte enkle ord og uttrykk, han snakket et språk alle forstod. Han var ingen mann som tydde til ulne abstraksjoner og politiske bortforklaringer. Et eksempel på dette finner jeg ved å lese: "Vi ønsker frihet, men ikke på bekostning av naboen" Dette er langt mer jordnært og folkelig enn uttrykket "din frihet slutter der en annens begynner."  Han var tydelig i sitt sosiale engasjement, og talte om å gjenreise Nord-Norge etter krigens dager. Dessuten ville han ha brede allianser i utenrikspolitikken, for å forhindre et nytt 9. april. I hele hans periode, fra 1945 til 1969, var hans sterke evne til å kommunisere med tilhørerende hans absolutte fortrinn, ifølge bokforfatterne - og TV var for han nyttig: Han snakket direkte, uten manuskript (for å sitere Churchill: Få ting krever så mye forberedelse som en improvisert tale, journ. anm). Han var en politiker som ønsket å gi folk suverenitet, som sammen med hans kristentro resulterte i at han ønsket å gi jødene et hjem. Han var kritisk til detaljstyring av næringslivet, pris- og lønnspolitikken, og et skjemavelde som gav vekstvilkår til det han omtalte som "kontorstyre." I samme åndedrag kan nevnes at han var skeptisk til offentlig byråkrativekst. Han var opptatt av de liberale frihetsidéer, men aldri at samfunnet skulle forbigå deres forpliktelser. Og heller da ikke på bekostning av naboen.

Kommunikasjon og kunnskap
Han kjempet for sin egen landsdel, hva gjaldt utbygging av veier i landsdelen, og tidlig ønsket han distriktshøyskole i Agder. Bra. Med sin autoritet og erfaring klarte han å få gjennomslag både til høyre og til venstre i politikken, for disse sakene, ifølge boka. Han kjempet også for konkurransevilkårene for næringslivet, i landsdelen.

Utenrikspolitikk
Han tok ja-nederlaget tungt ved EF-avstemmingen i 1972, fordi han så på EEC som et prosjekt i byggingen av et fredfullt Europa. Enig, og EU har vel uomtvistelig vært et fredsprosjekt, i det ellers så krigsherjede Europa - om kanskje ikke veldig innlysende ved nåtidens greske tragedie. Og gjennom 60-tallet var Venstre det mest EU-vennlige partiet blant sentrumspartiene, hvilket også nok er tilfellet i dag. Han var en varm tilhenger av et felles nordisk forsvarssamarbeid - som var svært viktig politisk sak i etterkrigstiden. Hadde jeg levd på den tiden, hadde jeg forhåpentligvis hatt de samme ønsker. Men, som Bent Røiseland sa: "Me må holda fast på NATO." Og han gikk i bresjen for andre nordiske samarbeidstiltak, som passfri sone. Videre: Felles arbeidsmarkedsbestemmelser og TV-samarbeid på tvers av relativt små språklige forskjeller. Etter et møte i Nordisk Råd i 1968 medga den danske politiker Hilmar Baunsgaard at det var den nordiske politikeren de lyttet mest til - med hans kunnskaper, som gav han evne til å se de lange linjer og sammenhenger. Hans analyser brøt tvers i gjennom de språklige barrierene.

Kulturfeltet
Han gikk i mot opprettelsen av Norsk Tipping AS etter krigen, fordi han fryktet pengespillingens framvekst, der folk kunne spille seg fra sans og samling. Statlig velsignelse av dette så han på som umoralsk. Han nektet også at staten skulle dekke underskudd hos Riksteatret, som også ble opprettet like etter krigen, ifølge boka. Stramhet i finansene var altså et kjennemerke ved Røiseland. Og - det mer kulturradikale Dagbladet holdt han seg for god for, han var ikke enig i mye av det de skrev (da det alltid har vært en spenning mellom Vestlands-Venstre og det urbane (Dagblad-)Venstre). Han var nok kultur-ortodoks - noe jeg til en stor grad deler. Røiseland var eksempelvis et motstykke til Dagbladets ønske om å fjerne kristendoms-undervisning fra skolen. Selv syntes han parodiene av han selv var morsomme, gjort av Rolf Just Nilsen (som jeg får skrive om i en annen anledningen). Etter mitt skjønn har jo Røiseland den kanskje morsomste og mest karikerte sørlandsdialekten, vest for Kristiansand.

Forholdet til andre partier
Røiseland mente det ikke var riktig å samle alle kristne i et parti, som KrF - men at det var en sammensatt gruppe som ikke hadde nok til felles i politikken, til at de skulle samles i ett parti. Som ung stod det faktisk mellom sosialdemokratiet eller Venstre, men det ble Venstre grunnet hans syn på enkeltmenneskers sosiale ansvar og individets rett til utvikling. Svært enig. Samtidig var Venstre mer forenelig med hans kristne grunnsyn. Men gjennom hele livet hadde han respekt og tillit til Arbeiderpartiets statsråder - tross at han så på Arbeiderpartiets økende maktarroganse med skepsis. Og - det var ingen i opposisjonen som utenriksminister Hallvard Lange hadde mer tillit til, enn Bent Røiseland. Ved Venstre synkende oppslutning i valgene etter krigen, ønsket han på et tidspunkt å se på mulig sammenslåing mellom Venstre og Bondepartiet/ Senterpartiet. Han så det heller ikke umulig å samarbeide med Arbeiderpartiet, men var ambivalent. John Lyng samarbeidet han lett med, blant annet på grunn av Lyngs fortid i det tidligere "Frisinnede Venstre." Lyng forstod seg på Venstre. Røiselands forhold til Høyre generelt er imidlertid lite beskrevet i boka ut i fra hva jeg kan se, og er et savn.

Personlighet
Han var svært prinsippfast, og forlangte respekt for sine meninger - selv om man selvsagt kunne være uenig. Selv hadde han stor toleranse for andres standpunkter, ifølge boka. En naturlig gudstro preget han gjennom hele livet. Tidlig fikk han stort ansvar, 23 år gammel overtok han gården med mor og søster - og ansvarlighet ble nettopp kanskje hans brennmerke i sinnet. Bent var pedagogisk overfor barna han fikk, som en Sokrates stilte han spørsmål og fikk dem til å tenke - slik at de selv kunne treffe egne valg. I politikken viste han raushet og sann humanisme - dette var hans ledetråd i prinsippielt viktige saker. "Staffasje" lå ikke for Røiseland.

Venstre-verv
Leder av Venstre ble han i 1952 (til 1964), blant mange andre verv - men Røiseland ivret ikke etter sjefsvervet, der hans avmålthet også bidrar til forklaringen på hvorfor han aldri ble statsminister. Det var ikke administrative oppgaver som lå hans hjerte nærmest. Han var den hittil yngste Venstre-lederen i historien, med sine 50 år. Og han lå lenger til høyre enn en annen Venstre-nestor - Gunnar Garbo. Han var blant de moderate og konservative - mot de radikale,  i Venstre - men Garbo og Røiseland la vekt på hva som forente dem. Røiselands autoritet og kompromissvilje bidrog nok til å stable sammen den kortvarige borgerlige regjeringen i 1963 - der det ikke var selvfølge å samarbeide med Høyre. Og han ble fellesparlamentarisk leder for alle de borgerlige partiene - i steden for statsminister - under regjeringen Borten. Og - Borten var ikke dynamisk nok for Røiseland (og i hvert fall ikke for Kåre Willoch).

Hvorfor ble aldri Røiseland statsminister?
Anders Lange pekte på Bent Røiseland, når statsministerspørsmålet kom på banen (Det var han som startet "Anders Langes parti for setningskonstruksjoner som er ekstremt lange" journ. anm) Lange var liberalist, og fordømte alt som kunne smake av ventreside-politikk. (Morsomt sitat, når han taler på Youngstorget: "Å avskaffe hele statsskatten") I flere brev oppfordret han faktisk Røiseland til å bli statsminister. Krf opplyste tidlig i forhandlingene at de ikke ville fremme egen kandidat, men pekte på Røiseland eller Per Borten. Senterpartiet fremmet sin egen Per Borten, mens Venstre og Gunnar Garbo lanserte Røiseland, ifølge forfatterne. Høyre innså at de denne gang ikke ville kunne få statsministeren, at den måtte komme fra sentrum. For å gjøre en lang historie kort, så var det viktigere for Venstre at KrF ikke fikk Kirke- og undervisningsdepartementet, og når de satte alle kluter inn på dette glapp statsministerposten. Det endte med at Venstre verken fikk kirke-, undervisnings- eller statsministersaker i sin portefølje. Korvald stiller i sin memoarbok spørsmål til om det var riktig? Ifølge boka "Røiseland - statsministeren vi ikke fikk" hadde Kåre Willoch stor sans for Røiseland. Og mer om regjeringsspillet (hvorfor Røiseland ikke ble statsminister), kan man lese om i Kåre Willochs glitrende bok: "Myter og virkelighet - " der Willoch, i motsetning til Korvald, er tydelig på at det ikke var riktig å unnvære Røiseland som statsminister, framfor Borten: Venstres framgang, etter mange års tilbakegang fram til valget i 1965, skyldes folkets tillitt til Bent Røiseland (2002:84) - hvor Willoch i motsetning til forfatterne bak Røiseland-boka vektlegger at Høyre fremmet sin egen statsministerkandidat i John Lyng. Når det ikke skjedde at Lyng ble statsminister, men Borten, framfor Røiseland, er Willochs bemerkning: Et komplott i Høyres stortingsgruppe førte til at Borten, framfor Røiseland, ble statsminister, der Willoch gjengir daværende sjefredaktør i Aftenposten Egil Sundar (2002:90-91). Og om Røiseland mer enn antyder Willoch at han nok hadde vært en mer progressiv statsminister - og mer forenelig med viktige høyresaker. (Ellers er det veldig morsomt, når den ellers sindige Willoch bruker ordet malplassert, på side 94)

Røiseland - statsministeren vi ikke fikk
For mer om Røiseland vil jeg absolutt anbefale boka. Der kan du blant annet lese mer om Røros-saken, Cuba-krise, industriskandaler som King Bay og mer om mennesket Røiseland. Røiseland har fulgt meg siden jeg første gang leste boka i 2003, og er 12 år etter et stort forbilde og rettesnor i mitt politiske engasjement.

Kollegiale Rolf Just Nilsen

Programserien "Kjære kollega" ga et innblikk  
i Rolf Just Nilsens være- og tenkemåte.

Flott klipp! 

"Kjære kollega" var en programserie som var en form for skjult kamera, der alt materialet om intervjuobjektet ikke ble brukt fra det virkelige intervjuet, men alt som skjedde forut for opptakene - mens de satt og ventet på klarsignal, i stolen. Dette varte ofte, og rakk, men med Rolv Wesenlunds avslappede stil, fikk han intervjuobjektene til å åpne seg. Og et fantastisk klipp med Rolf Just Nilsen framkommer på DVDen "70 år," i anledning Rolv Wesenlunds 70-årsdag. Rolf Just Nilsen var en en vanvittig dyktig parodiker, og det oser klasse av mannen lang vei. Han hadde en enorm stemme; som sanger, som skuespiller - og som parodiker. Jeg har sett klipp fra Just Nilsen hist og pist - blant annet gjennom et eget portrettprogram av han - men jeg synes denne ganske lille sekvensen fra "Kjære Kollega" sier en hel del.

"Kjære kollega"
For det første er det vanvittig kjekt å se hvor gøyalt de har det sammen, mens Just Nilsen parodierer og de streifer innom ulike samtaleemner. Kan ikke tro at komikere har det så gøy, alltid? Selv om Just Nilsen framstår klassisk i sin skuespillergjerning, framstår han moderne og "kul" på en verdig måte. Programinnspillingen sammenfaller samme dag som Venstres landsmøte, og med datidens mange karikerte Venstre-folk, baner veien for at Just Nilsen parodierer. Blant annet Gunnar Garbo og Bent Røiseland. Just Nilsen forteller at det først og fremst er karakteregenskaper i stemmen, som danner basis for parodier. Og - det er jeg helt enig i. Når Rolf Just Nilsen parodierer Lars Korvald er det veldig gøyalt - selv om jeg faktisk ikke vet hvordan Korvald snakker, men det er en glede å følge med på Just Nilsen. Vet ikke om jeg kan skrive dette, men er enig i at enkelte ganger - når man snakker med mennesker, så skjønner man sluttpoenget - slik at man begynner å studere andre ting ved personen istedenfor. Når Just Nilsen skal imitere Rolv Wesenlund, så synes jeg han blant annet har for mye luft på stemmen, som ikke gjør det så treffende. Men; svært begavet kar.

Konservativ liberaler, med sosialdemokratiske strømninger.

Hvor jeg står hen politisk kan best beskrives med følgende overskrift, dersom man bare tar politisk terminologi i bruk.

En som kjenner meg godt fra gammelt av har beskrevet meg som "stokk konservativ." Jeg trenger nok ikke stokk, men kanskje enkelte konservative trenger det. Det nok vedkommende siktet til, var at jeg kunne stå last og brast ved enkelte prinsipper. Og de er liberale, ikke konservative. I så måte firer jeg ikke på så mange liberale prinsipper, og kan derfor kalles "stokk-liberaler." Eller konservativ liberaler. Dessuten har jeg en fellesskapsorientering (under forutsetning av at det bygges nedenfra), som gjør at jeg ikke har et ubetydelig sosialdemokratisk sinnelag. Men skulle de knake i sammenføyningene har visst historien vist at jeg har støttet meg til stokken, som det gjerne har vært støtte i: Konservativ-liberaler i konfliktfylte situasjoner. I praktisk politikk har dette gitt seg utslag i en sentrum, sentrum-høyre-posisjon. Eller med andre ord: Konservativ liberaler, med sosialdemokratiske strømninger.

Gjenåpning av blogg

Etter å ha tatt pause i over ett og et halvt år er jeg atter igang med skriving. 

Mye har skjedd siden sist. Blant annet har jeg kjøpt meg leilighet i Langflåtveien på Mariero - og trives svært godt i de nye blokkene (oppført 2014). Det er deilig å flytte inn i noe flunka nytt (flunka er kanskje ikke så erketypisk Stavangeruttrykk, i like liten grad som gær'n er det).

Vil skrive to ganger i uken, kanskje fram til jul. Har alltid syntes det har vært kjekt å skrive, selv om det i periodevis har blitt lite av det. Vet ikke helt hvorfor jeg synes det er gøyalt, men i stor grad tror jeg det skyldes en form for formidlingsbehov og intellektuell stimulans. Retningslinjen for denne blogger, er å ikke blande inn andre enn meg selv - jeg blander ikke inn kjennskap og vennskap. Som hovedregel. Videre skal det være en informativ og positiv blogg, men det betyr ikke at jeg ikke kan komme med kritikk når det beint fram er berettiget. Tror at jeg klarer og holde meg saklig til dette - der det i den debatten kan synes vanskelig å se at generell barnelærdom om å skille sak og person ikke skal skape grobunn for uvennskap. I Stavanger er vi forsynt med det som noen betegnende nok en gang kalte en konsensus-kultur: Enigheten råder. Jeg tror at grunnleggende samstemthet er godt for vekst og utvikling, samtidig som jeg mener at uten noe konflikt så stagnerer man. Man bør være enig om det grunnleggende (hva nå enn det er til enhver tid), men noe friksjon og meningsbrytning er nødvendig for den beste løsning. En konsensuskultur må derfor ikke forveksles med en "selvsentrert-," "navlebeskuende-" eller "hårsårhetskultur" - da tror jeg vi er på ville veier. Og kanskje kan det være grunn til å minne om det? Er av den oppfatning at stillingen til de som fremmer kritikk er utsatt. Kritikken skal alltid være anstendig og gjort med omtanke, samtidig må det tilpasses situasjonen. Den skal ha en aktverdig intensjon. Likevel er det grunn til å påpeke at noen ganger er situasjonen så krevende at tyngre kritikk er på sin plass. Man må ikke gå i den fella - som liberale partier i mellomkrigtidens Tyskland ble anklaget for - å være for feige og veike, slik at totalitære ideologier kunne marsjere fram og iverksette grufulle handlinger. Det vil vi ikke ha. Denne bloggeren skal først å fremst hedre de som fortjener det - og jeg lover at det skal være ektefølt.

Smørsang

Den fløyelsmyke stemmen er ment å behage, men har paradoksalt nok forarget enda mer. 

Hva er en Crooner? På norsk; smørsanger. Crooning er en sangstil som kjennetegnes av synging av populære sanger med en myk, og i begynnelsen sentimental stemmebruk. Etter hvert ble smørsangen brukt om både tunge og lystige sanger, men der fellesnevneren nettopp var selve stemmebruken: Man skulle synge nært mikrofonen, slik at lytteren oppfattet budskapet som av nesten privat karakter. En Crooner er oftest en mann som synger balladesanger. Den norske betegnelsen smørsanger brukes gjerne i nedsettende ordelag, for menn er vel ikke ballademakere? Smørsangen uttrykker vel heller ikke alltid kjerneverdiene i det maskuline, men det var vel heller kanskje ikke stemmen til Marlon Brando? Men man skal ikke snakke nedsettende om smørsangere: Sangstilen krever en sterk og fleksibel kontroll på stemmebåndene, og det krever samme romlighet i stemmen, som en operasanger bør ha. Vel er stemmene mykere og lavere enn andre sangstiler, men det betyr slett ikke at alle klarer å synge slik. Og pusten er avgjørende for god smørsang: den skal ikke høres. Ordet ”Crooning” betyr egentlig ”nynning.” Som en godnatta-sang skal ikke teksten være opprivende eller kontroversiell, men det musikalske uttrykket skal i alle tilfeller bevege lytteren.  Storhetstiden for smørsangeren regnes for perioden 1920 – 1950 årene. Crooning ble imidlertid brukt som betegnelse før dette. Sent i det 19.århundre fikk nemlig smørsangen såkalte rasemessige overtoner; det var en mørkhudet person som sang godnatta-sanger til barn, som for det aller meste var hvite i huden. På 1920-tallet fikk imidlertid crooning-betegnelsen en annen betydning, da handlet det om – på grunn av radioens framvekst – å synge mykt og direkte inn i mikrofonen. Blant de første som utnyttet denne teknikken, finner man en kvinne ved navn Vaughn de Leath (1900 – 1943) – som oftest bare ble akkopagnemert av en Ukulele. Hun ble ledende vokalist i gruppen «The voice of Firestone» i 1928, et NBC-program, som fra og med 1930-tallet viet henne 15 minutter med musikalske innslag i programmet. På grunn av hennes varsomme stemmebruk ble hun raskt alles venninne i høytaleren.    

Radio: Det var takket være radioapparatet at smørsyngingen blomstret, særlig i mellomkrigsårene. Apparatet var som skapt for en myk, sensitiv lyd. Nå behøvde sangen ikke lenger formidles til de bakerste radene i en teatersal – og man kunne nå fokusere på følelser og nyanser – ikke volum, og kraft bak stemmen. Det nye mediet var som skapt for dem som ville være nær mikrofonen, og derav lytteren. Croonerne dominerte raskt plateindustrien, og ble raskt superstjerner i krystallapparatet: Cliff Edwards (bedre kjent som «ukulele Ike»), Art Gillham («Den viskende pianist»), Little Jack Little («den vennlige stemmen fra Cornfields), «Hviskende Jack Smith» (Den hviskende barytonen») og Joe White («Sølvmaske-tenoren») ble populære på slutten av 1920-tallet/ begynnelsen av 1930-tallet. Kanskje var den mest populære gruppen Gene Austins. De tre mest anerkjente navnene fra 1930-tallet er imidlertid Rudi Vallee, Ross Columbo og Bing Crosby. Alle smørsangere sang om kjærlighet og romantikk. Og etter hvert ble det også det folk ville høre. ved tidlig 1930-tallet var 2/3 av radioshowene musikkbasert. Ved slutten av årtiet bestod musikkprogrammer fortsatt for 57 prosent av sendeflaten. Det som imidlertid gjorde at smørsangen ble populær, var at populærmusikken stod for en stadig større andel av låtvalget – til fortrengelse for klassisk musikk, operetter, etnisk- og regional musikk. I 1939 stod populærmusikken for 75 prosent av låtvalget. Stadig oftere var hiten eller schlageren å høre i eteren.   

Røtter og eksempler: Ordet stammer nok fra skotsk språk. Smørsangens røtter finnes i den italienske opera-tradisjonen Bel Canto, men man kan også hevde at smørsangen henter sin inspirasjon fra jazzen. Forskjellen mellom Crooning og Opera ligger særlig i at Croonerne ikke vektlegger det samme volumet som påkreves i Opera-sjangeren. Crooneren vektlegger jazzens frasering. Blues, dixieland-jazz og hawaii-toner har også vært framtredende elementer innenfor sjangeren, og innslag av country, der kanskje Bjøro Haaland er det norske eksempelet, gjerne ispes crooning. Det er vel kanskje de mange sjanger-blandingene som gjør at smørsangen best kan beskrives som underholdningsmusikk? Kjente internasjonale croonere er Bing Crosby, Dean Martin, Frank Sinatra, Dick Powell, Nat King Cole, Andy Williams, bobby Darin og Jimmy Durante.  I Norge var Einar Rose en smørsanger, helt til plateomslaget avslørte han som ganske omfangsrik. Ellers kan kongerike skilte med smørsangere som Jens Book-Jensen og siddisene Jan Høiland og Hans Petter Hansen. 

Fragmentert tsjekkisk valgresultat

Det tsjekkiske valget fant sted 25. og 26. oktober, og det nyinnsatte fragmenterte parlamentet skaper hodebry om hvilken regjering som kommer til å bli dannet.

I alt syv partier er representert i parlamentet, og oppslutningen om det største partiet er på relativt beskjedne 20,45 prosent. Deretter følger har partiene 18,65 prosent, 14,91 prosent, 11,99 prosent, 7,73 prosent, 6,88 prosent og 6,78 prosent. Hvorvidt avstanden mellom partiene er stor, skal vi senere komme tilbake til. Men det er åpenbart ingen store partimotorer som kommer til å danne spydspissen i den regjeringen som blir dannet. Jeg vil her ta for meg partiene etter synkende oppslutning i valgkanalen. Deretter vil jeg avslutningsvis peke på hvilken regjering som sannsynligvis blir dannet.  

CSSD

«Det tsjekkiske sosialdemokratiske parti» er som navnet tilsier et sosialdemokratisk sentrum-venstre parti, som i den fiskale politikken er keynesianister. Med oppslutning på 20,45 prosent, fikk lederen Bohuslav Sobotka 50 av 200 taburetter i landets nasjonalforsamling. Med en fjerdedel av nasjonalforsamlingens seter ønsker partiet å bygge landet på frihet, rettferdighet og solidaritet, der markedsøkonomien aksepteres, men partiet ønsker ikke at sosiale relasjoner forsvinner i jakten på profitt. Partiet kjemper for å utbygge velferdsstaten, der staten garanterer for sosiale rettigheter til borgere som er gamle, syke eller arbeidsledige. Partiet hevder de er mer tiltrengt enn noen gang tidligere, på grunn av angrepene på velferdsstaten, som kommer fra de tsjekkiske høyrepartier. De hevder statsminister Necas simpelthen mangler en økonomisk politikk, der det eneste han gjør angivelig er å stå bak massive kutt i budsjettene. Det er blant annet pensjonistene og barnefamiliene som kuttene visstnok rammer. Istedenfor å løse landets problemer, hevder sosialdemokratene at de styrende partiene har hendene fulle av korrupsjonsskandaler. Sosialdemokratene hevder videre at partiet er det eneste alternativet til Necas styre, og ønsker et omfordelende skattesystem, et rettferdig sosialsystem som legger opp til solidaritet på tvers av generasjoner, og et helsesystem som ikke bare skal komme de velstående til gode. Partiets leder, Bohuslav Sobotka (f. 1971) har vært partiets leder siden 2010, og er var finansminister i perioden 2002 – 2006. Den den gang svært unge mannen var da også tidvis visestatsminister.

ANO 2011

«Handling for utilfredse borgere» heter partiet som er et liberalt sentrumsparti. Bokstavene ANO er også tsjekkisk for «ja.» Etter å ha lest bruddstykker av partiprogrammet på tsjekkisk (ved google translate) har nok imidlertid partiet en retorikk som minner mer om liberalistisk innhold. Det er første gang partiet stiller til valg, og fikk et oppsiktsvekkende stort antall stemmer: 18,65 prosent, og ble nest størst. Partiprogrammet slår i innledningen fast at staten er ingen god manager, og reflekterer nok mer en høyrepopulistisk forankring. Partiprogrammet fortsetter med å hevde at staten svikter innbyggerne i å gi gode tjenester. «Staten er for stor, tung og byråkratisk – vårt mål er en stat som er mager, billig, og i stand til å gi alle innbyggerne nødvendige tjenester.» Partiet nevner en del tiltak for å skape en billigere og mer gjennomsiktelig offentlig sektor. I tillegg vil de redusere merverdiavgiften til 10 prosent. De vil ha stramme offentlige budsjetter, og forhindre tiltak som bremser den økonomiske veksten i økonomien. ANO 2011 vil ha et skattesystem med flere incentiver for yting, og går blant annet inn for å redusere arbeidsgiveravgiften for firmaer som har ansatte som er over 50 år. Videre er partiet opptatt av en rettskaffen justissektor, industri og grundere – hvilket kjennetegner mer partier på høyrefløyen, kontra liberale partiers kjernesaker. Partiet leder er entreprenøren og forretningsmogulen Andrej Babis (f.1954). Mannen er den nest rikeste i Tsjekkia, og har en personlig formue på omtrent 13 milliarder norske kroner. Han eier Agrofert gruppen, som til sammenlikning med norske forhold er at slags Orkla: Paraply-kjeden innehar over 200 selskaper, og er særlig tungt inne i jordbruks-, matvare- og kjemisk industri.

KSCM

Det ytterliggående venstrepartiet er kanskje ikke så internasjonalt innrettet som man kanskje skulle kunne forvente, partiet omtales gjerne som et nasjonalt kommunistparti. Med en oppslutning på 14,91 prosent, har de 33 seter i parlamentet. Partiet har hatt en framgang på 3,64 prosent, og 7 taburetter siden forrige valg. Partiet har en klassiske venstreside retorikk, der de vil bekjempe imperialisme og umenneskelig bedriftspraksis. Imidlertid har partiet moderert den nasjonale kommunisme de senere år, partiet står ikke lenger for storstilt nasjonalisering av industrien, og ei heller sentral statlig planlegging. I sitt program i 2008 gikk partiet inn for arbeidernes kontroll over industrien, og kraftig infrastruktur-utbygging. Partiet ble stiftet såpass sent som i 1989, i områende som noe senere ble Den tsjekkiske republikk. Partiet er langt mer desentralisert enn de tidligere kommunistpartiene, der de gir lokal sammenslutninger vesentlig lokal autonomi. I den første partikongressen i 1990 ønsket den daværende lederen å gjøre partiet til et demokratisk sosialistparti. Partiet måtte den gang hanskes med basketak mellom gammel-kommunister og nye venstreradikale, der det var de venstreradikale som vant fram med nytt partiprogram, selv om partiet beholdt ordet kommunisme i partinavnet. Etter videre stridigheter i partiet, fikk gammel-kommunistene økt innflytelse ved partikongressen i 1992. Etter dette har partiet også hatt flere indre opprør, men gjorde ved dette valget – sammenliknet med valgene etter år 2000 – et ganske gjennomsnittlig resultat med tanke på oppslutning i befolkningen.

TOP 09

Partiets initialer er tsjekkisk for ordene «tradisjon, ansvar og framgang,» og kan karakteriseres som et liberal-konservativt høyreparti – som ellers er pro-europeiske integrasjonstilhengere og fiskalt konservative. Fri markedsøkonomi er en ledesnor for partiet, og dets leder Karel Schwarzenberg. Partiet brøt ut fra partiet «Kristen-demokratisk union» i 2009, hovedsakelig på grunn av TOP 09s høyreorientering på den økonomiske høyre/ venstre aksen. 11,99 prosents oppslutning var en dramatisk tilbakegang for partiet, som fikk 26 av tidligere 41 representanter. Ut i fra det jeg kan lese i partiprogrammet på tsjekkisk (google translate) er partiet et anstendig liberal-konservativt blått parti. Som de viktigste sakene har partiet «frihet og demokrati» (respekt for menneskerettighetene og prinsippene for det sivile samfunn)  «Utdanning, vitenskap, forskning og sport» (utdanning er nøkkelen til framtiden) «Kultur, media og kirker» (Kultur er et nødvendigsgode, der statlig subsidiering er en forutsetning) «helse» (folkehelse), «sosialpolitikk» (solidaritet), «Miljø» (der vi ikke har kommet langt nok, selv om tiltakene har blit bedret)  «land, regionalpolitikk og landbruk» (tradisjonell distriktspolitikk, for å opprettholde levende bygdesamfunn),  «den økonomiske politikken» (der de ikke uventet formaner om budsjettansvar), «Utenriks- og forsvarspolitikk» (der de innledningsvis oppfordrer til fred og stabilitet), «justispolitikk» (rettsstat), «Sikkerhet, kampen mot korrupsjon og kriminalitet» (der de med sitt økonomiske perspektiv vinkler dette som at det er en kamp for å sikre tsjekkisk konkurransekraft», «forvaltningsloven» (NPM-reformer). Avslutningsvis slår partiprogrammet fast at de er et konservativt parti, som verdsetter læren i de ti bud.   

ODS  

«Det sivile demokratiske parti» er også et konservativt parti, men som i motsetning til TOP 09 er EU-skeptiske. Partiet er økonomisk liberale, og har det engelske konservative partiet som sitt forbilde. Partiet har altså mer nasjonalistiske strømninger enn TOP 09. ODS ble etablert av Vaclac Klaus i 1991, og partiet vant raskt valget i 1992 – og har nesten alltid sittet i regjering. Partiet gjorde et særdeles dårlig valg i 2013, der til dette partiet å være fikk skarve 7,72 prosents oppslutning, en nedgang på 37 taburetter (!) til 16. 7,72 prosents oppslutning er en halvering siden forrige valg, der de fikk over 20 prosents oppslutning. Det er nok slik at både ODS og TOP 09 lekker velgere til det nystiftede ANO 2011. Partiet slår i innledningen til partiprogrammet fast at partiet er til for «frihet og styrkelse av personvernet.» De er tilhengere av privat eiendom, lavere skatter og en begrenset omfordeling. De ønsker - for–nklet sagt – «et enklere Tsjekkia,» der skjemaveldet må ned. De har forståelse for statens uerstattelige rolle, staten utfører mange viktige funksjoner når det gjelder områdene sikkerhet og rettferdighet, forsvaret for nasjonale interesser og sikre landets interesser på den internasjonale arena. Staten skal stå for et tilbud av et stort antall tjenester. Det er tydelig at alt for mange partier i Tsjekkia konkurrerer om de samme velgerne på høyresiden, og så vidt meg bekjent er det en rekke skandaler tilknyttet partiet, i de siste syv årene de har styrt den unge nasjonalstaten.

UPD     

«Daggry for direkte demokrati» er et populistisk parti, dannet så sent som i mai 2013 av Tomino Okamura, en uavhengig senator med kristen-demokratisk forankring. UPD ønsker å gjennomføre storstilt direkte demokrati, for å forhindre korrupsjon, nepotisme, klientisme og kleptokrati (det siste en ganske latterlig betegnelse, i forsøk på å ideoligisere stjeling). De ønsker en ellers sterkere maktfordeling. Med 6,88 prosents oppslutning og 14 seter i nasjonalforsamlingen, må partiet ses seg svært godt fornøyd med siste valg. Partiet tilhører nok den borgerlige blokken, selv om partiet ser ut til å minne og være inspirert av den blokkuavhengige italienske «Femstjernesbevegelsen,» som gjorde det fenomenalt godt ved siste valg i Italia. «Prague daily monitor» har beskrevet partiet ikke bare som sosial populisme, men også nasjonal populisme, rett og slett sjåvinisme. Okamura har en ikke-stuerein fortid, der han tidligere blant annet har vært en uttrykt rasist og nasjonalist. Blant annet har han vært knallhard overfor Rom-folket. Selv er Okamura født i Tokyo, og enkelte mener han forsøker å kompensere sin ikke-europeiske fortid med å være svært så nasjonalistisk. Okumara, som har slått seg opp innenfor turistnæringen, fikk en senatorpost for et drøyt år siden. Han ville egentlig stille opp til presidentvalget, men fikk ikke nok underskrifter til å delta her. På våren dannet han bevegelsen «Daggry for direkte demokrati,» en talerstol han har brukt til å kritisere alle partier og det politiske systemet generelt. Partiet anses å særlig hente støtte fra innvandrer-skeptiske, og dem som er kritiske til rike entreprenører.

KDU-CSL

«Den kristne og demokratiske union» er et parti som kan beskrives som kristeligdemokratisk, sosialkonservativt og regionalistisk parti. Ved valget i 2006 fikk partiet 7,2 prosents oppslutning. Ved valget i 2010 sank oppslutningen til 4,4 prosent. Ved valget i 2013 fikk de 6,78 prosents oppslutning, en framgang på 2,39 prosent – og de fikk 14 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet har tradisjonelt stått sterkes på den katolske landsbygda. Partiet er blokkuavhengig, der de forsøker seg på samarbeid med den til enhver tid største koallisjonen av venstre- eller høyrepartier.

Hvilken regjering ble dannet?  

Det er ennå ikke blitt dannet noen ny regjering i Tsjekkia, men det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet CSSD er visstnok i samtaler med ANO 2011 ( Det liberale-liberalistiske partiet) og  KDU-CSL (kristeligdemokratene) i forsøk på å danne det som kan omtales som en sentrumsregjering. CSSD og ANO 2011 er fire seter unna av å ha rent flertall, og kan derfor da trenge støtte av kristeligdemokratene – som nok gjør seg kostbare under regjeringsforhandlingene, selv om skjæringspunktet i politikken nok ligger særlig langt i fra dem. Forhandlingene kommer til å bli tøffe mellom CSSD og ANO, som særlig skiller seg i synet på skatt/velferdsstatens omfang.

Bulgaria: Hvem har flertall?

Den store vinneren av det bulgarske valget i 2013 var Boris Borisov, lederen for det konservative sentrum-høyre partiet «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria.» Likevel klarte ikke det statsbærende partiet å danne regjering.  

Partiet (GERB) kan også omtales som populistisk og nasjonalistisk, og ble grunnlagt så sent som i desember 2006. Det er derfor ganske oppsiktsvekkende at et såpass nytt parti får så høy oppslutning: 30,5 prosent, en nedgang på 9,2 prosentpoeng siden forrige valg. Det nest største partiet ble «Bulgarsk sosialistparti,» et parti som har eksistert siden 1894 – men som fikk nytt navn på 1990-tallet etter kommunismens kollaps. Sosialistpartiet BSP fikk 26,6 prosents oppslutning, en framgang på 8,9 prosent . Og det ble disse som havnet i koalisjonsregjering. «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria» (GERB) klarte ikke å havne i regjeringskontorene, tross at partiet ble det største partiet.

De neste partiene på listen

«Bevegelsen for rettigheter og friheter» (DPS) kom på tredje plass, og er et liberalt sentrumsparti, med særlig forsvar for muslimske minoritetsinteresser.  Partiet har gjort kommunismen og dets innflytelse til sin hovedmotstander siden opprettelsen av partiet i 1980-årene, da under et annet navn. På tross av kommunistmotstand, har partiet sittet i regjering med kommunistene (i perioden 2005 – 2009), og kan derfor karakteriseres som et maktsøkende parti. Oppslutningen ved valget i 2013 var på 11,3 prosent, en nedgang på 2,7 prosentpoeng siden siste valg. Det fjerde største partiet er «Attack,» som er et ultra-nasjonalistisk populistisk parti på ytterste høyre. Ved valget i 2013 fikk partiet 7,3 prosents oppslutning, en nedgang på 2,3 prosentpoeng siden forrige valg. I likhet med Hellas har derfor også den bulgarske nasjonalforsamlingen fått sitt høyrefløyparti i nasjonalforsamlingen, med ikke ubetydelig oppslutning. Sperregrensen på 4 prosent sørget for at det 3,7 prosent store partiet NSFB, et nasjonalistisk euro-skeptisk parti, ikke ble representert i nasjonal-forsamlingen, i landet som huser 7,4 millioner innbyggere. 

Regjeringen

Det var bulgarske venstrekrefter som klarte å danne den regjering som sitter i dag. Sosialistpartiet BSP regjerer sammen med juniorpartner DPS, det liberale sentrumspartiet «Bevegelsen for rettigheter og friheter.» Det var et spill rundt regjeringsdannelsen. Den 24. mai fikk de konservatives leder «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria» (GERB) mandat til å danne ny regjering, av presidenten i landet.  Det klarte han imidertid ikke, han fikk ikke nok partier med på laget til å danne en flertallsregjering. Presidenten Rosen Plevneliev inviterte så BSP til å etablere en regjering. Og til slutt, etter en del fram-og-tilbake ble det etablert en sentrum-venstre regjering. Det jeg imidertid ikke forstår er at det bulgarske parlamentet har 240 seter. Det skal altså være mulig å dele parlamentet i to nøyaktig like store deler, med 120 taburetter til hver av fløyene. Det er nettopp det som har skjedd denne gang, ved valget i 2013: Sosialistpartiet har 84 representatner, mend det liberale sentrumspartiet og koalisjonspartneren har 36 representanter. Dette blir nettopp 120 representanter. Hvordan de får flertall – med mindre partipisken i de andre partiene er fraværende – er et mysterium.

Camerons høyredreining – et takk og farvel til Liberaldemokratene?

Det har stormet i det Liberaldemokratiske partiet vedrørende deres regjeringsprosjekt som  juniorpartner til de konservative. Er det tid for å bryte ut av koalisjonen?

Jeg mener (t)ja, selv om noen hevder at 75

prosent av partiprogrammet til Liberaldemokratene har blitt gjennomført. I hvert fall synes jeg at partiet bør søke kompaniskap med Labour etter valget i 2015, selv om de inntil valget bør holde begge dører åpne. Nytt valg avholdes i 2015. De konservative og Liberaldemokratene har klart å snu britisk økonomi fra nedtur til opptur. Partileder Nick Clegg hevder at dette nok neppe hadde vært tilfellet uten Liberaldemokratene i regjering. Snuoperasjon-prosjektet er selvsagt ikke ferdigstilt, men med De konservatives høyredreining i det siste, er det helt sikkert at Liberaldemokratene klarer å gjennomføre flere av sine hjertesaker sammen med Labour for øyeblikket, siden partiet i en vekstøkonomi kan tenke mer fordeling, kontra skattelette – i det klassedelte Storbritannia. Tidligere har jeg på denne bloggen argumentert for at regjeringskollaps er en mulig løsning, fordi det dreier seg om hvilken kurs det økonomisk splittede Storbritannia skal styres i retning av. Liberaldemokratene er et sentrum, sentrum-høyreparti – faktisk et ganske radikalt liberalt parti (ut i fra deres tradisjon) i den europeiske konteksten. Oktober-tallene i UK polling-report viser også at Liberaldemokratene av velgertaktiske årsaker kan tjene på å tre ut av regjeringen: UKIP er nå større en Liberaldemokratene. Meningsmålingen i den tidligere nevnte utgivelsen viser følgende tall, som har vært relativt stabile over en periode: Labour 41 prosent, The conservatives 31 prosent, UKIP 12 prosent og Liberaldemokratene 8 prosent. Camerons høyredreining skjer kanskje på selvstendig grunnlag, men styres nok også av en frykt for UKIP, og De konservatives høyredreining kan derfor motiveres av en oppdemming mot UKIP. Høyredreiningen skaper imidlertid problemer for samarbeidspartner Liberaldemokratene. Torryene er stadig mer skeptiske til EU, og det stikker kjepper i hjulene for det EU-vennligsinnede Liberaldemokratene. Dette viser Torryene har større idémessig fellesskap med UKIP. Hva kan Liberaldemokratene se tilbake på etter to år med regjeringssamarbeid med De konservative?

Økonomien snudd fra nedkonjunktur til oppgang

Den største bragden for De konservative/ Liberaldemokratene er at de har klart å bringe optimismen tilbake i britisk økonomi. Slår man opp på BBC sine økonomiske nettsider er det tre ord som går igjen: «Grow, grow, grow.» Ifølge Liberaldemokratene selv ville en regjering av utelukkende De konservative, vært en regjering uten sosial medfølelse. De ville ha kuttet offentlige utgifter så dramatisk at det ville ha gått markert ut over de aller fattigste og mest trengende. Privatiseringen hadde tiltatt, og de «grønne agenda» ville nettopp bare vært en «agenda.» Den grønne agenda oppmuntrer folk til å gjøre mer i hjemmene sine som er energibesparende. Innen neste valg har koallisjonsregjeringen lovet å øke bunnfradraget til 10.000 pund. Neste vår økes bunnfradraget til 8105 pund. Foreløpig har økningen vært på et par tusen pund. Dette hadde nok ikke skjedd i regjering, fordi De konservative er mer opptatt av å kutte skattene for middelklassen, fær eventuelle skattekutt for de svakere. Uten Liberaldemokratene ville den nasjonale helseforsikringen ha blitt privatisert. Liberaldemokratenes likestillingsminister Lynne Featherstone har varslet at det skal bli tilltatt med ekteskap mellom samme kjønn. Uten liberaldemokratene hadde lobbyisme fra banker og storindustri fått mer gjennomslag i regjeringen, mens nå er fokuset mer på små-skala-industriens interesser. Støtte elever økonomisk, som kommer fra lavinntektsfamilier, slik at de kan ta seg råd til utdanning. Dette står riktignok i begge partiers partiprogrammer, men Liberaldemokratene hevder Torryene stjal deres idé – og bør få æren for det, siden de også har vært en pådriver for denne ordningen i regjering. Bekjempelse av barnefattigdom er som kjent et sentralt liberalt politikkområde.  Liberaldemokratene har vært en støttespiller til Cameron og Storbritannias Europa-politikk, der statsministeren har merket press for en mildt sagt mer passivt medlemskap i EU. Økning av skolepenger var ikke i noe av de to koalisjonspartienes programmer, men Liberaldemokratene har åpenbart vært en bremsekloss mot å øke avgiften (Liberaldemokratene frykter sterkt at det de vil bli husket for er å nettopp øke studentavgiften.)    

Liberaldemokratene 2015

Lite tyder imidlertid på at Nick Clegg vurderer å gå ut av koalisjonen, og det noteres grunnet en mann som står meg svært nær politisk. Men noe kryptisk uttaler han på partikonferansen i høst av for Liberaldemokratene handler det om å velge det beste av to onder: « Labour vil vrake gjenoppbyggingen av britisk økonomi. De konservative vil bringe landet i feil retning,» sa Clegg den gang, og fortsatte: Liberaldemokratene kan sluttføre jobben, og bringe utviklingen i en rettferdig retning,» som kanskje er inspirert av den tidligere Labour-lederen Tony Blairs tredje vei? Clegg vil holde mulighetene åpne for begge «fløypartiene» etter valget i 2015 (og det er bra!), men framholder at Liberaldemokratene må få gjennomslag: «Vi er ingens juniorpartner.» Clegg er videre særlig kritiksk til Torryenes Europapolitikk, men mener at Liberaldemokratenes regjeringsdeltakelse er vel verd grunnet Storbritannias (økonomiske) snuoperasjon. Og – det gleder meg personlig – har Liberaldemokratene forbilledlig bremset konservative kutt i arveavgiften (som jeg uforståelig må registrere at andre europeiske liberale partier ikke alltid forfekter).      

Parlamentsvalget 2015

Valget i 2015 blir avgjørende for Liberaldemokratene. Et styre av de konservative/ Liberaldemokratene inntil valget, vil være svært merkelig å ikke gå til nyvalg på. Skal Liberaldemokratene frigjøre seg fra De konservatives høyredreining bør derfor Liberaldemokratene ut av koalisjonen nå, av valgtaktiske årsaker, men ikke minst av hensyn til hvilken samfunnsretning Storbritannia skal føres inn i. Avisen The independent skriver denne uken at Cameron vil møte oppstandelse i eget parti, om han går til valg på fortsatt koalisjon med Liberaldemokratene. Det kan godt være det. Men det er faretruende for De konservative å uttale dette nå, fordi Liberaldemokratene – for å redde stumpene – kan bryte ut av koallisjonen nå – i 2013. De konservaitves høytenkning, utluftig og ikke minst høyredreining er derfor uklokt, dersom også Liberaldemokratene demonstrerer makt- og realpolitikk der kjøttvekta teller. Med regjeringskollaps forsvinner Cameron som statsminister og De konservative som førende regjeringsparti, og erstattes av Labour og Ed Miliband. Dette er mitt råd, om ikke Nick Cleggs.

Østerrikes koalisjonsregjering fortsetter

Det liberale partiets NEOS leder kan smile over et
imponerende valgresultat for det nyetablerte partiet.

Storkoalisjonen av SPØ og ØVP fortsetter i Østerrike.

Koalisjonen har allerede rukket å styre i fem år. Jeg synes det er bra med en rød/blå-regjering, det er mye god liberal politikk som blir utmeislet mellom kompromisser av sosialdemokrater og konservative. Ifølge Reuters driver de blant annet en pro-europeisk sentrumspolitikk.  De to statsbærende partiene i Østerrike partiene går begge tilbake, mens de fire neste partiene på listen går fram. Faktisk er tilbakegangen for de to store partiene såpass markant, at disse to partiene samlet opplever sin dårligste oppslutning på årtier – det verste siden 1945. De to partiene oppnår et ganske knapt flertall – til de to største partiene å være – med 50,9 prosent oppslutning. Det kan derfor stilles spørsmål til hvorvidt regjeringen lenger kan kalles en storkoalisjon, fordi regjeringen ikke er særlig overtallig lenger. Østerrike opplever derfor en fragmentering av partilandskapet.  Gledelig er det at Østerrike nå har fått sitt liberale sentrums, sentrum-høyreparti, hvilket alpelandet ikke hadde forrige gang jeg skrev om Østerrikes politikk. Og som landet heller ikke har hatt i den foregående parlamentsperioden. Noen beskriver valget med det som vanligvis er to gjensidig utelukkende ord: Stabilitet og forandring. Stabilitet fordi regjeringskoalisjonen fortsetter. Forandring fordi småpartiene fosser fram.

Det liberale partiet NEOS

Partiet ble stiftet i 2012, og har siden opprettelsen hatt sin leder i Matthias Strolz. Partiet passerte sperregrensen på 4 %, med en oppslutning på 4,9 prosent . med 9 av 183 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet har forsøkt å kapre sentrum-høyre tilhengere, i følge akademikerne Silvia Kritzinger, Michael Lewis-Beck og  Eva Zeglovitz. De har passert sperregrensen som en hestehov, blant fem til-høyre-for-sentrum-partier.

Valgets vinner: FPØ

Valgets vinner er det (ytterliggående) høyrepartiet FPØ. Partiet gikk fram omkring fire prosent, til 21,4 prosents oppslutning. Det er særlig to saker som kjennetegner partiet, i hvert fall hva vekker internasjonal oppsikt: Anti-muslimske holdninger, og en motstand mot at Østerrike skal betale inn til EU for å finansiere livredning til fattigere EU-medlemsland. (Tendensen er altså ikke ulik fra den vi kjenner i Storbritannia for tiden, der innvandringsskepsisismen er på frammarsj og motstanden mot EU – en bølge som foreløpig ser ut til å tjene partiet UKIP.) – Vi er en suksesshistorie, sier FPØs partiformann Heinz-Christian Strache (44), som elsker å pirke i det bestående politiske systemet, fra en anti-establishment-synsvinkel. Overraskende godt gjør også miljøpartiet De grønne det, med 11,4 prosent oppslutning – en solid oppgang siden siste valg. Partiet De grønne er, sammen med sosialdemokratiske SPØ, det eneste venstre-for sentrum partiet, i det som er et markert høyreorientert politisk alpeklima (De grønne har blitt regnet som den sittende regjeringens tredje koalisjonspartner forut for valget, dersom koalisjonen ikke hadde fått flertall). Team Stronach (er dette et rally-lag?) er dannet av den østerriske-canadiske bildel-milliardæren Frank Stronach – og fikk 5,8 prosents oppslutning. Magnaten Frank Stronachs parti deler FPØs EU-skepsis, men har et langt mer positivt syn på innvandring og utlendinger enn FPØ – i landet som ikke har vært spesielt rause i immigrasjonsspørsmålet. Partiet kan derfor kanskje betegnes som et liberalistisk parti, selv om EU-aksen vanskelig lar seg plassere på en høyre/ venstre-akse. Kjekt er det at det ytterliggående høyrepartiet BZØ er ute av landets lovgivende forsamling, som helt sikkert har tapt stort til Team Stronach.   

Den blokkoverskridende koalisjonen

De to statsbærende partiene har ikke klart å enes eller gjennomføre store strukturelle reformer. Dette er dumt for Østerrike, siden nasjonalstaten har et segmentert Lager- og proporz-system jeg har skrevet mye om tidligere. De to store klassiske østeriske konfliktlinjene: Religion og sosial klasse, deler fortsatt Østerisk politikk, i hvert fall for de to store partiene. Høyere sosiale lag stemmer konservativt, mens lavere sosiale lag stemmer sosialdemokratisk. Religiøse stemmer konservativt, sekulære stemmer sosialdemokratisk. Hva gjelder andre store politikkområder, som skatt, skole og andre sektorer, er det stor uenighet mellom partiene.  Kritikerne mener de to partiene ikke har gode nok reformer, for å sikre levestandaren til innbyggerne i det 8,4 millioner store landet, ifølge Reuters. Tilhengerne av koalisjonen er overrasket over at tilslutningen om partiene ikke er større, siden arbeidsledigheten er blant EUs laveste, og veksten er godt over gjennomsnittet i det europeiske fellesskapet. Imidlertid har korrupsjonsskandaler blant etablert politikere rokket ved folks tillitt til de etablerte, hvilket kan bidra til å forklare samarbeidspartienes elektoratsmessige nedgang. – Vi skal åpne opp for mer marked, for å skape økonomisk vekst, uttalte ØVP-leder og utenriksminister Michael Spindelegger programaktig, valgnatten. Rikskansler Werner Faymanns (SPØ) har invitert Spindelegger og det sosial-konservative partiet ØVP til regjeringsforhandlinger, for å sikre at sentrumspolitikk blir videreført i skiheisnasjonen. Men Spindelegger og ØVP har ikke akkurat slått opp armene til SPØ, siden de nok kjenner presset fra flere ytterste høyrepartier. Det blir nok likevel en ny mellomstor-koalisjon.