Jan P. Syse – den verdikonservative samfunnsforvalter, med de utallige læresetninger

Han var en svært klok mann, som kunne utrettet meget mer som statsminister, hadde det ikke vært for EF-saken, og et siden den gang kvistet forhold mellom Høyre og Senterpartiet. 

I over 10 år har jeg hatt boka om Syse stående

i bokhylla, etter at jeg kjøpte den med noen

oppsparte midler. Vil du ha mer om Jan P. Syse kan

du høre utdrag fra Nyttårstalen hans fra 1990, her!  

Først litt «Syse for dummies.» Han (H) var statsminister i Norge 1989 – 1990, et drøyt år. Syse måtte kaste inn håndkledet fordi Høyre og Senterpartiet røk i tottene på hverandre, på grunn av EF-saken.

Denne gjennomgangen tar utgangspunkt i biografien «Ta nå ikke den ironiske tonen der – tanker og taler av Jan P. Syse.» Den er skrevet av Henrik Syse (sønn) og en kollega. Så lenge ikke annet er angitt, og det åpenbart ikke er refleksjoner fra min side, er teksten hentet herifra. Henrik Syse er en av Norges mest fremragende akademikere, og blir brukt i en rekke noble sammenhenger, også utenfor universitetet. Biografien synes jeg er veldig god, og skiller seg fra biografier flest ved at det er tankene som er i førersetet. Det er ikke alltid konteksten er like interessant, og spesielt ikke i de tilfeller der man ikke alltid har hatt historiske omstendigheter med seg i ryggen. Trivialiteter og oppvekstkår er også redusert, for det var vel ingen andre enn Jan P. Syse som kunne fortalt om det, hadde han fått anledning til det. Denne artikkelen har kokt ned 300 sider til omtrent 8 – inklusiv bidrag fra andre, i andre bøker. Hvis du vil ha mer om personen jeg også kaller JPS i fortsettelsen, vil jeg anbefale den glitrende boken for politisk interesserte og andre samfunnsengasjerte. 8 sider skulle være nokså passelig format for å gi et viss omriss av personer og saker – som du på annet vis kan stifte nærmere bekjentskap med.  

Barndom og foreldre

Jan P. Syse (1930 – 1997) vokste opp på Nøtterøy, ved Tønsberg. Nøtterøy var en ganske velstående landsbrukskommune, men øynene rettet ut i verden på grunn av sjøfart og hvalfangst. Hans far, Peter Syse, var mangeårig Høyre-ordfører både før og etter krigen, før han ble rådmann fram til pensjonisttilværelsen i 1958. Av utdannelse var han tannlege. Jan P. Syses mor, Magnhild Bjønness hadde slekt som i generasjoner hadde bodd på Nøtterøy. På sommeren underholdt bestefaren den unge Syse med hva man burde ha gjort med dem som hadde forsømt vårt forsvar, og hva han mente om nazister og andre totalitære. På Tjøme var det mange personligheter som gjorde inntrykk, blant annet dikteren Alf Larsen – som den eldre Syse satte høyt. Han ble tidlig begeistret for musikk, og hans senere smak var vid.

Studietid

JPS flyttet til Oslo i 1949, for å studere juss. Han kom tidlig med i politikken, gjennom Det norske studentersamfund. Studentpolitikk var et nasjonalt anliggende, debattene ble blant annet gjengitt i avisene (Syse 2003:14). Han ble formann i Den konservative studentforening i 1952 og i Studentersamfundet i 1953. Av forbilder stod Ludwig Erhard sterkt, den vesttyske økonomiminister og senere forbundskansler, og arkitekt bak «den sosiale markedsøkonomien.» Han regnes gjerne som en vesentlig bakmann for «det vesttyske økonomiske underverk.» I 1953, som 23-åring gav han ut boken Foreningsledelse og taleteknikk, som kom i ny utgave 20 år senere.

Tidlig yrkesliv

Etter embetseksamen i 1957 startet han hos rederiet Wilh. Wilhelmsen i Oslo. Forvalteransvar var viktig for JPS, hvor rederiet var i virke i tredje generasjon. Men politikken var kjernen, og han blir medlem av landsstyret i 1957 og Sentralstyret i 1959. Den gang het partiet fortsatt Høire. Selveierskapstanken stod sentralt og det som ledd i å gjennomføre «en konservativ demokratisering av kapitalismen,» hvor han blant annet red tospann med Kåre Willoch. Tanken ble særlig utviklet i Unge Høire, under JPS ledelse. Kjernen i denne tanken er blant annet at arbeiderne kan kjøpe aksjer i bedriften de selv jobber i (Kjølås 1999:304). I 1959 gifter han seg med Else Walstad. Fra kommunevalget i 1963 følger åtte år i kommunestyret i Oslo (Syse 2003: 16). JPS ble underdirektør i Handelsdepartement under Kåre Willoch, etter han ble statsråd der i 1967, og var på direkte oppfordring fra Willoch. Fra 1970 til 1971 var han statssekretær i justisdepartementet. «Lov og orden»-Syse ble raskt et kallenavn.

Stortingsrepresentant fra 1973

I 1973 ble han valgt som representant fra Oslo til Stortinget, og det var svært mange sterke navn fra Høyre på 1973-benken (Syse 2004:16). Han var stolt av å være parlamentariker og det var en meningsfylt tilværelse. Syse satt i årene 1975 – 1979 som medlem av Finanskomiteen. Her bygget han bro mellom de borgerlige partiene ved å komme med felles merknader, etter en splittende EF-strid i 1972. Egenskaper som tålmodighet og pragmatikk gjorde ingen bedre i stand til dette enn JPS (Kjølås 1999:302). Dessuten var han omgjengelig og svært godt likt (ibid). Han ledet Stortingets justiskomité 1979 – 1980. Bydelspoliti ble på 70-tallet en av hans kjernesaker. JPS overtok ledelsen av Finanskomiteen i 1981. Like viktig som en statsrådstaburett var de å lose budsjettet i havn sammen med sentrumspartiene i Stortinget, Willoch ville ikke tappe Stortinget for dyktige Høyrefolk (Kjølås 1999:302).

Industriminister, og parlamentarisk leder etter regjeringsutvidelse

Da Regjeringen Willoch innlemmet KrF og Senterpartiet i 1983, og ble en flertallsregjering, overtok JPS Industridepartementet. Det var statsrådsposten Syse helst ville ha (Kjølås 1999:302). Her gjaldt det å lage et rammeverk for verdikonservativ politikk, blant annet først og fremst avvikling av subsidiepolitikk, men også nedsalg i statseierskap. Syse forstod seg på industripolitikk, han hadde erfaring fra næringslivet (Kjølås 1999:303). Da 1985 kom, og Willoch-regjeringen ikke lenger hadde flertall etter valget, var det Willochs ønske å ha Jan P. Syse tilbake som parlamentarisk leder (Syse 2003:18). «Han ble ført i lenker tilbake til Stortinget,» som det het seg. Parlamentarisk leder er en krevende posisjon; Dels politikkansvarlig, dels prinsippfast leder, dels kompromissmaker, dels personalsjef (Syse 2004: 18). Carl I Hagen og hans tomannsgruppe hadde sagt de ville bøye seg for et eventuelt kabinettspørsmål fra en borgerlig regjering, men det gjorde de altså ikke – viste det seg. Da regjeringen gikk av i 1986, etter at FrP hadde stemt imot bensinavgiftsøkning, håpet Høyre-folk på rask tilbakekomst i regjeringskontorene – fordi det var borgerlig flertall på Stortinget.

Årene 1986 -1989 i opposisjonsrollen

 I 1986 ble Rolf Presthus utnevnt til partiformann og den regelrette etterfølger av Kåre Willoch. Han hadde vært en populær finansminister. I 1987 kom det blant annet et mistillitsforslag fra de borgerlige til Brundtland-regjeringen, men SP støttet ikke forslaget. Kommunevalget var for Høyre en liten nedtur (1987), og Rolf Presthus sa han ikke ville la seg gjenvelge i 1988. 1 Nyttårsdag 1988 dør Rolf Presthus, etter langvarig politisk motgang – hvor stress regnes som dødsårsaken. Bare noen uker etter ble det avholdt landsmøte, og JPS ble valgt til formann. JPS satt som formann i årene 1988 – 1991 – og Kaci Kullmann Five overtar. Nedturen fortsatt tross en begeistrende tiltredelsestale fra JPS, men kursen var likevel klar: Samarbeid med KrF og Senterpartiet, der Høyre skulle være moderat og verdikonservativt, i møtet med sentrum. JPS motstod press fra flere Høyrefolks krav om tettere samarbeid med Fremskrittspartiet (Kjølås 1999:305).

Valget 1989

De tre borgerlige partiene utformet en 22 punkts-erklæring foran valget i 1989, selv om flere Høyrefolk var usikre på om man kunne stole på SP. Initiativet til 22-punktserklæringen kom fra KrFs leder Kjell Magne Bondevik, og første reaksjon i Høyre-kretser var at forlaget kom ubeleilig (Bondevik 2006:234) Velgerne ble med dette gitt lovnader om borgerlig treparti-regjering - hvis ikke-sosialistisk side fikk flertall. Syse gikk med på en slik erklæring, under forutsetning at den i tilstrekkelig grad avvek fra Arbeiderpartiets politikk, slik at de kunne framstå som et alternativ (Bondevik 2006:234) Valgresultatet gav 22,2 prosent for Høyre, åtte prosentpoeng lavere enn fire år tidligere. Arbeiderpartiet gikk også markert tilbake. Vinnerne var fløypartiene, SV og FrP, med henholdsvis 10 og 13 prosentpoeng. Venstre klarte ikke å kravle seg over sperregrensen. Det ble ikke-sosialistisk flertall, og de tre gamle borgerlige partiene hadde 62 av 165 mandater – ett ikke for sterkt parlamentarisk grunnlag. Men med FrPs støtte hadde de 84 mandater, mot de resterende 81. Høyre ville snu politikken i vekst-stimulerende retning, etter tre år med AP-styre, og satset på utdanning og velferd (Syse 2003: 20). KrF ville fremme familie- og sosialpolitikk, som det lå vel til rette for under JPS ledelse. Da ble det forhandlinger, og de framforhandlet Lysebu-erklæringen. 

Lysebu-erklæringen 

Forhandlingene var ingen lett match, for noen av partene (Syse 2003: 21). Alle parter kom med gjentatte trusler om å bryte samtalene. Kjell Magne Bondevik satte først veto om at kontantstøtte skulle innføres, men JPS mente det ble for kostbart. Johan J. Jakobsen skriver at det som heller ble vedtatt var at Kontantstøtten skulle innføres 1.1. 1991 – med 10.000 kroner årlig til barn opp til tre år, som ikke gikk i barnehage (Jakobsen 2000: 217). Da var som kjent regjeringen falt, og Arbeiderpartiet gjennomførte ikke dette etter deres overtakelse. Distriktspolitikk, skattepolitikk og EF-spørsmålet var den store bøygen (Syse 2003:21). Johan J. Jakobsen skriver at ønske om regjeringssamarbeidet var størst hos Høyre, som ønsket seg tilbake til Willochs glansdager (Jakobsen 2000:213). Kjell Magne Bondevik skriver på sin side at det var KrFs klare ønske om å inngå i regjeringsforhandlinger, som alternativ til Arbeiderparti-styre (2006:238). Senterpartiet vegret seg altså mest. Senterpartiet ville ha en hånd på rattet i tilpasningspolitikken overfor EF, og gikk slett ikke av banen for å bryte samarbeidet dersom samarbeidet med EF ble for nært (Jakobsen 2000: 213). Norge hadde nemlig allerede en frihandelsavtale med EF, forhandlet fram av regjeringen Korvald. Men ifølge Bondevik gjorde Senterpartiet det klart at de ikke kunne godta de fire friheter eller tanken om overnasjonalitet (Bondevik 2006:239)  Da forhandlingene startet stod de vanskeligste sakene øverst på lista: EF, dernest skatte- og avgiftspolitikken (Jakobsen 2000: 213). Sp ønsket finansminister eller handelsminister, men fikk ikke noe av dette. Av statsrådposter fikk Høyre åtte, KrF og Senterpartiet fem hver (Syse 2003:22). JPS og medier mente det var en sterk regjering som ble stablet på beina. Det ideologiske prosjektet var vekst, som skulle gi flere arbeidsplasser - skattereform, strukturpolitikk, opphevelse av reguleringer og monopoler, og reduksjon av statens rolle i økonomien (Syse 2003:22). I EF-saken het det seg: «Det er regjeringens mål å bidra til et utvidet samarbeid i Europa, både når det gjelder samarbeid mellom øst og vest og i forbindelse med EFTA/ EF-prosessen og tilpasningen til EFs indre marked.» Ifølge Johan J. Jakobsen var Syses humoristiske sans gull verdt, når forhandlingene holdt på å låse seg fast (Jakobsen 2000: 215).

Syse-regjeringens dagligliv

Tross regjeringens kortvarige liv, fikk den gjort mye. Finansminister Arne Skauges budsjettpolitikk var stram. En ny energilov ble fremmet. Modernisering av offentlig sektor og arbeidsmarkedspolitikken opplevde reformer, drevet fram av den da unge Kristin Clemet. Hun ledet et nyopprettet Arbeids- og administrasjonsdepartement. Arbeidet med ny konkurranselov og det senere Konkurransetilsynet var politikkområdet fra Syses regjeringstid. Videre solgte regjeringen ut statlig eierskap i flere industribedrifter (Syse 2003:22). Høsten 1990 ble ventelistegarantien innført – ingen skulle vente mere enn seks måneder, ved alvorlig sykdom. Private sykehus ble godkjent som supplement til offentlig sektor. Det ble foreslått to uker fødselspermisjon før fødselstermin. Finnmark og Nord-Troms fikk en særegen skattelovgivning, de fikk lavere skatter og avgifter (Syse 2003: 22). (Det står for øvrig et annet sted i boken at Finnmark var et fylke som lå Syse hjerte nært.) TV2 ble foreslått opprettet. Henrik Syse skriver i boken at det er lett å glemme hvor mage statlige reguleringer det på denne tiden var, noe som gjør det lett å glemme partiet Høyre som garanti for det motsatte (Syse 2003:23). I budsjettforslaget 1991 reduserte man den offentliges andel av BNP, der ambisjonen var langsiktig vekst og dermed velferd (Syse 2003:23).

«La oss dele hverandres saker»

Regjeringen eksiterte på samme tidspunkt som Berlinmurens fall i 1989 – og de var altså vitne til en enorm omkalfatring i Europa. Russernes dystre ivaretakelse av Kola-halvøya nært norskegrensen ble avdekket – og norske tiltak ble iverksatt for å bedre skadene. JPS likte seg best i regjeringskollegiet når sakene også ble belyst ut i fra ideologiske ståsteder. Samarbeidspolitikeren Syses uovertruffelighet kan nok øynes i en tale som ble holdt til sine tre regjeringspartier:

«Vi bør unngå å bli stengt inne i hver bås når man snakker om budsjettet. La oss stjele hverandres saker! Småbarnsforeldre som stemmer Høyre eller Senterpartiet, har ikke noe mindre grunn til å glede seg over kontantstøtten enn KrF. Privatøkonomien blir også bedre i KRF- og Senterparti-hjem når skattene blir senket, ikke bare hos Høyre-folk. Familiebudsjettene blir romsligere også hos øHøHødddhfsfdgsfgsHøyre og KrF, når matmomsen blir lavere. Lov og orden er like viktig for SP-velgere, distriktsutbygging like viktig for Høyre-folk, økonomisk vekst og sysselsetting like viktig for KrF-sympatisører. De er alle sammen mennesker som trenger at hele Norge fungerer.

                                                 

                                                                                                                                    Jan P. Syse.

Johan J. Jakobsen beskriver Syse som en smidig møteleder, hvor sentrumspartiene ikke opplevde han favoriserte statsråder fra eget parti (Jakobsen 2000: 228).  

Regjeringen faller

Det var ikke bare EF-saken som skapte hodebry i regjeringen. Etter budsjettforhandlinger om 1991-budsjettet truet Finansminister Arne Sauge med å gå, fordi flere i Sp og KrF motsatte seg å kutte i budsjettet med 400 millioner kroner (Bondevik 2006:276). Konsesjonslovene krevde den gang at utlendinger måtte søke om oppkjøp, hvis de skulle eie mer enn 1/3 av selskapets aksjer. Dette ble sett på som diskriminering, av EF. For SP var dette en stor symbolsak, og de sa nei til endring av loven. Senterpartiet ville ikke gjøre loven ikke-diskriminerende av hensyn til nasjonalitet (Kjølås 1999:307). Dette var den umiddelbare foranledning til regjeringens avgang 3. november 1990. Men når det gjaldt samarbeidsavtale med EF var det flere saker hvor Sp og Høyre stod fjernt fra Hverandre (Syse 2003: 24), og «Nei til EF»-bevegelsen hadde sommeren i forkant av Syse-regjeringens kollaps bruset med fjørene (Kjølås 1999:307). Johan J. Jakobsen, daværende Senterparti-formann, sa i ettertid at Konsesjonslovene var en gunstig sak for Sp å gå på (2004: 24). Da regjeringen fratrådte november 1990 var arbeidsledigheten på vei ned og prisstigningen var på 4 prosent – laveste på 20 år. Konkurranseevnen var forbedret, rentenivået var på gått ned gjennom året og investeringer i landbasert industri var på vei opp. «Alt» pekte i riktig retning. Høyre og Sp har siden den gang ikke sittet i regjering sammen, og det er nå gått over 25 år for disse såkalte borgerlige partiene. For øvrig kan det nevnes at Jan P. Syse, norsk politikks gentleman, fikk vite om sin egen regjerings fall og Senterpartiets utnevnelse av Gro Harlem Brundtland som statsminister, via Dagsrevyen. Det var for de fleste en litt uvant kanal.

JPS som ideologisk politiker

Mer enn andre politikere i samtiden var han en ideologisk politiker (Kjølås 1999: 304). JPS ble kjent som samarbeidsmannen i norsk politikk. Han var særlig begeistret for aksen Høyre – Kristelig Folkeparti. Han så på seg selv som en viderefører av John Lyngs visjon om borgerlig samling, der man snakker pent om sine venner, og respekterer hverandres egenart (Syse 2004:30). Ideologisk forstod han Høyre og KrF som en kristeligdemokratisk fraksjon, etter mønster fra kontinentet.  

«Når de samarbeider husker Høyre at politikken består av mer enn kroner og ører, og KrF blir minnet om at politikken er avhengig av kroner og ører»

                                                       
                                                       Jan P. Syse.

Han likte blandingen mellom en næringsorientert liberalisme og en religiøst forankret konservatisme. Kristne budskap som ansvarlig individ, gleden over ærlig arbeid og rettferdig fordeling av eiendom (selveierdemokratietI). Selv om han ikke ville være bitter på Senterpartiet og deres personer (ifølge Henrik Syse), så han med frustrasjon mot deres venstredreining mot kollektivisme, anti-urbanisme og motstanden mot et mer samarbeidende Europa (Syse 2004: 31). Hva gjelder klassisk liberalisme var ikke JPS noen tilhenger av dette, i den forstand at staten bare skulle sikre helt grunnleggende samfunnsfunksjoner: Forsvar, politi og markedsfrihet – ikke noe mer enn grunnleggende beskyttelse. JPS mente at staten også hadde ansvar for å fylle samfunnet med verdier og kultur (Syse 2004: 31) – som ville virke som et kompass for samfunn i forandring. Dette kan eksempelvis skille liberale og konservative, men noen ganger er det også motsatt JPS standpunkt. JPS engasjerte seg derfor som en følge av dette sterkt i skole- og kulturpolitikk. Viktige stikkord var dannelse, tradisjon og kunnskap. I den økonomiske politikken var JPS tilhenger av Adam Smiths liberalisme. Han så farene ved Høyre som ensidig næringsparti, uten annen bredere, folkelig appell (Syse 2004: 33). Han likte ikke vedtaket om åpne høringer i Stortinget fra 1995, fordi han mente det innbød til mer underholdning i politikken – som ville skjemme ærligheten og fortroligheten han mente man heller ville oppnå i lukkede fora (Syse 2004:33). I de senere årene ble han opptatt av begrepet «Den tilfredse majoritet» som enkelt fortalt går ut på at flertallet har det godt, hvilket forhindrer nødvendig omstillinger for å møte framtiden.

JPS som retoriker

Han gikk inn for å krydre et politisk poeng med gode formuleringer (Syse 2004:34). Hvis språket kunne løfte et standpunkt var det flott. Han var kanskje derfor den fødte parlamentariker? Hans tanke var at umotiverte vitser måtte unngås, humoren skulle brukes til å få fram et poeng. Enig i at vitser bør stå i stil til egne meninger og personlighet.  Under følger noen sitater som er hentet fra spredte steder i boken og andre bker, i håp om å understreke JPS uomtvistelige retoriske egenskaper:

            

             «Vi må henge sammen, hvis ikke blir vi hengt hver for oss.» (Jakobsen 2000: 229)

  «De stjal våre klær mens vi badet» (Syse 2004:93)

   Om Arbeiderpartiets stjeling av Høyresaker og Høyres ideologiske hvileskjær.

   «Vi må kunne snakke med Carl I. Hagen» (Bondevik 2006:239).

 «Vi har ikke dans på våre møter. Til gjengjeld har vi hyppige foredrag av Sjur Lindebrække»     (Syse 2004:102-103)

Under følger et par utdrag fra taler og artikler som JPS har skrevet. Har tatt tak i noen utdrag i boken, den inneholder langt flere på de snaut 300 sidene som jeg ikke kan berøre her. Kriteriet for at det blir med er relevans. Det kan bety så mye. Det er vel en salig blanding av å kaste lys på Syses personlighet, hvorvidt det angår oss i dag og til dagens samfunnsutfordring, og at jeg selv synes det har noe for seg.

En arv fra hjem og jord: «All kultur er fellesskap,» sier JPS. «All samfunnsutvikling må bygge på den enkeltes menneskeverd.»

Ingen industripolitikk? Vi har ikke den forrige regjeringens industripolitikk: Vi har satset på å få staten ut av private bedrifter, og private inn i statsbedrifter. Vi ser mer trygghet i lønnsomhet, enn i subsidier. Vi tror ikke at staten kjenner industriens fremtid, mer enn industrien gjør. Det betyr ikke at man skal utnytte mennesker grovt, men å utnytte ressurser effektivt.

De stjeler våre klær mens vi bader: I Høyre er vi mer opptatt av frihet som mulighet, enn frihet som fare. Vi ser personlig frihet og sosialt ansvar i sammenheng. Den enkelte har en moralsk forpliktelse overfor samfunnet, overfor sine nærmeste og overfor egen livsførsel. Vi tror på individets frihet til å være seg seg selv, men ikke seg selv nok. Det er vanskelig å få Arbeiderpartiets interesse for frihetsbegrepet til å virke like troverdig. Intet parti har etablert flere monopoler, innført flere reguleringer, satt opp flere forbud, enn Arbeiderpartiet. Sosialismens tanke om frihet er ikke frihet til.

Verdikonservative prinsipper: Ethvert samfunn går i stykker dersom vi ikke har ansvaret for hverandre. Konservatisme betoner individets plass i fellesskapet. Vi trenger en verdikonservativ forankring. Her ligger 1990-tallets utfordring. Vi i Høyre ser ikke frihet og trygghet som motsetning til hverandre. For oss er det to sider av samme sak. Reell frihet forutsetter trygghet. Men virkelig trygghet kan ikke oppnås uten frihet. Et ufritt samfunn er ikke et trygt samfunn.

Refleksjoner rundt biografien og Syse

Et arsenal av gode historier og sitater, kombinert med en intellektuell begavelse, gjorde Syse til en av Norges mest fremragende talere gjennom tidene (Kjølås 1999:303). Foruten de nevnte verv satt han som leder av Oslo Høyre og var i flere perioder president i Nordisk råd. Han var Lagtingspresident på slutten av Stortingskarrieren. Og hans organisatoriske engasjement var i tillegg langt lengre. Hans gjennomføringskraft skyldes også hans pragmatisme overfor andre partier. Men - dessverre, "norsk politikks gentleman gikk bort så altfor tidlig. 

Jan P. Syse dør 17. september 1997, dagen etter Stortingsvalget og valgvake, av hjerneblødning.

For det første er det en god biografi, men blir kjent med mennesket Syse, gjennom tanker og sitater – først og fremst. For det andre tror jeg Syse kunne utrettet langt mer, hadde Senterpartiet og Høyre blitt enige om Europapolitikken, eller sagt på en annen måtte: Hadde spørsmålet om EF-medlemskap ikke kommet opp. Og -en statsminister som kunne styrt Norge, hvis det parlamentariske grunnlaget hadde vært annerledes. I vår tid mener det er mangel på verdikonservativ tenkning. Kontinuitet var et ord Syse likte, men verdikonservatisme betyr noe langt mer. Det sier noe om kultur, tanketradisjoner og verdier som er nyttige kompass i vår frihetsforvaltning og hvordan vi best utnytter vår frihet.

Kilder:

-          Syse, Henrik og Else, Christian (red) (2004): Ta nå ikke den ironiske tonen der – tanker og taler    av Jan P. Syse. Oslo: Press.

-          Bondevik, Kjell Magne (2006): Et liv i spenning. Oslo: Aschehoug.
-      Kjølås, Harald (1999): Norske statsministrar. Oslo: Samlaget. 

-          Jakobsen, Johan J (2000): Mot Strømmen. Oslo: Gyldendal.

-          Stortinget. No

-          Regjeringen. no

"Landet der sjarmen forsvant"

Flott låt!  Fra forestillingen Sommer i Tyrol.

Er det for mye alvor? Og - skulle det være noe motsetning mellom sjarm og seriøsitet?

Dette kan man stille spørsmål om, særlig etter siste tiders avisoppslag og nyhetsdekning. Kritikkverdige forhold skal man belyse - men det gjør vel noe med oss likevel?

Man skal utvise toleranse i disse spørsmålene, for av og til smiler vi ikke fordi det skyldes andre ting enn den aktuelle situasjonen vi er i.

Akkurat budskapet i denne artikkelen tror jeg noen på youtube kan si seg enig i, derfor plukker jeg fram den danske skuespiller-legenden Ove Sprogøe. 

Det er langt fra noe favorittnummer, men historiske
innspillinger kan også si noe om tiden vi lever i dag –
og bli bemerkelsesverdig aktuelle. 

Odvar Nordli (1927-2018) – den siste statsminister fra fagbevegelsens velmaktsdager

Et jovialt, varmt og ettertenksomt menneske, som aldri glemte sine røtter i eller utenfor statsministergjerningen.  

Denne artikkelens utgangspunkt er Odvar Nordlis selvbiografi «minner og meninger,» i sammenheng med Odvar Nordlis nylige bortgang. Det er begrenset hvor vide perspektiver en kan ha per blogginnlegg, i hverdagen, oppå andre oppgaver. Det vil være bidrag fra noen utenforstående overfor hans statsministerperiode, 1976 – 1981. Det kommer også egne refleksjoner over Odvar Nordlis selvbiografi og hans statsministerperiode.

Denne artikkelen vektlegger mennesket Oddvar Nordli og regjeringens politikkimplementering. Generelt synes jeg den politiske journalistikken og historieskriving i for stor grad vektlegger personer, maktkamper og intriger – der landets skjebne og hverdagsmennesker kår blir skjøvet mer i bakgrunnen. Det er verd å tenke over hva som er viktigst. I den sammenheng har det ikke alltid vært like lett å øyne hva som var Nordlis reformer ut i fra ting som blir skrevet – selv om han gav sine vesentlige bidrag til norsk samfunnsutforming.

«Odvar Nordli – minner og meninger»

Boka «Odvar Nordli – minner og meninger» åpner med en beskrivelse av noe av mystikken som omkranser Stortinget. Riktignok er ikke ritualene og tradisjonene så dyptgripende som det eksempelvis er i Westminister - men like fullt nok til å skape et visst alvor og verdighet over den samfunnsoppgaven, som de folkevalgte har. Ringelyd fra Stortingts voteringssentral, korridorene, spenningen og forventningene , «17- mai-kontorene» som vender mot ærverdige Karl Johan, møterommene dokumentmappene og skrivebordene, – alt dette vitner om historie og ikke minst politikernes  mulighet til å skape historie. Oddvar Nordli nådde lenger enn de fleste, helt til topps fra gølvet;  AUF - fagbevegelsen – lokalpartiet – lokalpolitikken - Stortinget – ministerpost og til slutt statsminister. Hva var det som gjorde dette mennesket skikket til å bli det de fleste omtaler som en klok og reformivrig statsminister?

«Det er hverdagsmenneskets behov, problemer og drømmer som en søker å finne, og hamre ut i praktiske tiltak – i dette politiske verkstedet som Stortinget er.»

                                                                       Odvar Nordli

Nordlies forfedre

Han ble født på Tangen, i en hvitmalt stue langs ved skogkanten. Han ble født hos mormor, hans foreldre hadde flyttet inn der (Nordli 1985:12). Mormor var som snytt ut av rollemodellen – Odvar fikk alltid trøst hos henne, da livet buttet imot (Nordli 1985:12). Farfaren hadde ikke hatt det lett i sin oppvekst, han ble overtatt av datidens sosialomsorg. Årsaken var at hans foreldre ikke klarte å skjøtte barnet, grunnet fattigdom (Nordli 1985:13). Farfaren kjøpte stedet på Nordli, og av en ungeflokk på åtte var det ikke alle som vokste opp – på grunn av tuberkulose. Farmoren døde etter en arbeidsulykke med øks (Nordli 1984: 14). Det var kanskje den sosiale elendigheten blant småfolk som motiverte Nordli til politisk arbeid, for de fleste på denne tiden var nettopp fattige. Odvar Nordli bruker begrepet «hverdagstragedier» om det som eksisterte, implisitt at ulykker og nød var dagligdags. Odvar Nordli ble blant annet oppbrakt av en lege som uttalte at: «Fattigfolk ringer i tid og utide, de må ikke ringe søndager» - som det stod i avisa. Nordli reflekterer over om de i det hele tatt tok hensyn til at dette småfolket bodde i elendige boliger, hadde mangelfullt kosthold – og strevde seg i gjennom arbeidsdagene?

Foreldrene og kamerater

Odvar Nordli karakteriserer moren som «nøysom, arbeidsom og flink.» Odvar la seg aldri sulten – og sier selv han kan takke to samvittighetsfulle foreldre for det. De var ikke blant de fattigste arbeiderne – men arbeidsledighetsspøkelse lå der alltid (Nordli 1985: 15),. Odvar Nordli fikk utdannelse – takket være velvilje og oppsparte midler fra foreldre (Nordli 1985: 17) –  og noe særlig penger til overs, ut over det basale, er det få grunner til å tro at de hadde. Det fantes ikke studiefinansiering den gangen.  Han hadde en god og lykkelig barndom – men hadde en livslang lengsel etter søsken (Nordli 1985: 17), men til gjengjeld nok av kamerater. «Fattigkassa» - i den tiden det ikke fantes alminnelige trygdeordninger, men heller matutdeling fra «Kommunen» - stod for Nordli som en skrekk, i ettertid. Men i samtid så han kanskje også fattigdommen fra et rystende perspektiv: Søskenflokk hvor alle ikke kunne gå på skolen samtidig, fordi de ikke hadde nok sko, i vinterkulda (Nordli 1985: 19). Nordli kan fortelle om en indre justis i kameratflokken – det var ikke populært hvis noen forvillet seg bort til «de fine» eller «borgerlige» (Nordli 1985:22). Heldigvis er dette i dag et tilbakelagt syndrom. Men kanskje finnes det andre delelinjer?

Det klassedelte samfunnet

Det er tydelig at den unge Odvar var vitne til sjelsettende inntrykk i sine nære omgivelser. Men også storsamfunnet var det mye elendighet å se. Odvar Nordli mente at fagbevegelsens framvekst og partikampene forandret blant annet Hedmark på 1930-tallet (1985:23). De visste hvor de kom fra og de ville fordrive fattigdommen ut av huset (1985: 23). Nordli erkjenner at også Venstre snakket om disse gruppene, men at de gjorde ifølge Nordli lite (Nordli 1985: 24). Nordli hadde ikke særlig mye til overs for høyttravende ideologier og tankesystemer i seg selv, men ville gjennomføre praktiske tiltak som lettet hverdagen til folk, ut i fra det som er å lese (Nordli 1985: 24) Og i denne sammenheng – etterlyser han også kirkens engasjement: Arbeiderne følte seg sviktet av kirkens menn (Nordli 1985: 27). Han har altså en viss fortvilelse over KrF og Venstres ansvarsfraskrivelse.  Han mente Arbeiderpartiregjeringen Nygaardsvold (fra tiltredelse 1935) startet en markant forbedringsperiode (Nordli 1985: 27), etter det borgerlige politiske hegemoni.  

Berikende ungdomsår i etterkrigstiden

Av plassbegrensninger hopper jeg over de fem okkupasjonsårene i Nordlis liv. Etter krigen avla han førstegangstjeneste, og starter som revisorassistent i Bærum Kommune – et arbeid han ikke syntes var spesielt utviklende (Nordli 1985: 41). På samfunnsnivå var det heftige debatter omkring NATO-medlemskapet (Nordli 1985: 42) – hvor han sier det er naturlig det er en del pasifister blant sosialdemokratisk ungdom. Hvorfor? Sannsynligvis fordi krig ikke hører naturlig med til arbeiderbevegelsens kampmidler – under parolen: «Arbeidere i alle land, forén eder» Han forteller at tilslutningen til vestmaktene, kontra Sovjetunionen, særlig var drevet fram at Stalins destruktive atferd (Nordli 1985: 43) – framfor amerikansk begeistring. I Arbeiderbevegelsen stod gjenreisning, sosiale reformer og utjevning sentralt – i etterkrigsårene, og de hadde regjeringsmakt til å gjennomføre det de trodde på. I etterkrigstiden var det også, ifølge Nordli, nødvendig med effektivisering og mekanisering av landbruket (Nordli 1985: 44) – en omstilling Arbeiderpartiet tok på alvor. Folk generelt opplevde dårlige forhold. Titusener i Nordlis egne hjemtrakter Hedmark var uten strøm (Nordli 1985: 44). Dette kompliserte en rekke arbeidsoppgaver til folk og forhindret levekårsvekst. Arbeiderpartiet hadde ifølge Nordli jordnær og framtidsrettet politikk før Stortingsvalget i 1951 (Nordli 1985:45). Et slags ungdomsopprør i Stange Arbeiderparti fører til at Nordli blir nominert som varaordfører (Nordli 1985: 46).

Offentlige tillitsverv  

Nordli ser tilbake på perioden i formannskap og kommunale ombud som stimulerende. Arbeiderpartiet fikk i Stange (Hedmark, «Det røde fylket») 69 prosent av stemmene. Marit Haraseth ble hans kone, og var aktiv i AUF – datter av småbrukere.  Omsider ble han valgt til AUF-leder i Hedmark, som førte han til automatisk deltakelse i fylkespartiets ledelse (Nordli 1985: 48). Særlig sentralt stod en poltikk for å sikre skogarbeiderne og deres krav om helårsansettelse (Nordli 1985: 48). Av AUF-saker som gjorde seg gjeldende var kravet om 9-årig fellesskole (Nordli 1985: 49). I 1957 ble det varaplass til Stortinget, for Arbeiderpartiet. Nordli sier selv at han jobbet for å havne på Stortinget – og fikk så plass i 1961.

 «Kamp innad, samhold utad»

Det var en ny generasjon som var i ferd med å ta over rundt 1961. De gamle var på vei ut, mens de unge var på frammarsj. Også de hadde visse komplekser for mangel på skolering – og hørte på 1920- og 1930-tallets læremestre innenfor arbeiderbevegelsen (Nordli 1985: 52).  Fred og gjenreisning var det som preget 1960- og 1970- tallets Arbeiderpartipolitikere, ifølge Nordli. Og de nye, fremadstormende representantene fikk et økenavn – «Sølvguttene.» Navnene var Odvar Nordli, Ragnar Christiansen, Arvid Johanson og Guttrom Hansen, som skulle ta velgerne og samfunnsutviklingen med storm.  Og de fleste trodde på drømmen om et samarbeidende Europa: Uavhengige nasjonalstater, men med felles mål (Bratteli 1985:53).

1960-årene

Arbeiderpartiet opplevde rivninger også på 1960-tallet. «De ser ikke problemene nord for Bjerkebanen,» var det mange som hevdet, da de uttalte seg om partiledelsen (Nordli 1985: 57). Kritikken var at ledelsen var for Oslo-dominert – en ikke ukjent kritikk. Begrepet «grasrot» var ikke oppfunnet enda, men det var fra grasrota kritikken kom. Fra 1961 måtte Gerhardsen gå over til «sak-til-sak»-samarbeid i Stortinget, en form som har vedvart så lenge vi har hatt mindretallsregjeringer i dette landet, etter at Arbeiderpartiet mistet sitt rene flertall. Arbeiderpartiet mistet nemlig sitt rene flertall i 1961 - og måtte fortrinnsvis hente støtte fra SF. Kings Bay ulykken i 1962, som førte til regjeringens avgang i 1963, er ifølge Nordli et eksempel på at en ulykkeshendelse blir utnyttet partipolitisk – det har egentlig ikke noe med politikerne å gjøre (Nordli 1985: 61:62). Etter at SF og Finn Gustvesens medrepresentant stemte sammen med de borgerlige om regjerings mistillit, åpnet dette opp for et borgerlig fellesprosjekt under ledelse av Statsminister John Lyng (H) - 1963. Den var imidlertid kortvarig, men Arbeiderpartiet kunne ikke lenger argumentere for borgerlig kaos og sprik. De borgerlige vant valget i 1965, og etterkrigstidens Arbeiderparti-hegemoni var over.

Ja eller nei til Europa?

I perioden 1965 – 1969 sitter Odvar Nordli i kommunalkomiteen, et verv han for så vidt hadde hatt siden 1961. I perioden 1969 – 1971 var han nestformann i sosialkomiteen. Han hadde dermed Stortingserfaring som var et godt utgangspunkt for en senere sosialminister- eller kommunalministerpost. Han sitter også i utenriks- og konstitusjonskomiteen i perioden 1969 – 1971. Flere var bekymret over EEC-medlemskap (dagens EU), blant annet at vi skulle måtte oppgi våre sosiale velferdsordninger som følge av medlemskap. Og – at fiskefeltene ville bli fratatt og jordbruket måtte legges brakk (Nordli 1985: 68). Selvstendighetstanken stod sterkt, i mange kretser. Mange av de samme medga at vi tilhørte Vest-Europa, men at det var problematisk å frasi seg suverenitet over politikkområder. Nordli reflekterer over at behovet for trygghet like lett kan føre til ønske om proteksjonisme og nasjonalisme, som åpenhet og samarbeid (Nordli 1985:69). Med andre ord – trygghetsbehovet kunne like gjerne føre til et EU-nei, som et EU-ja. Norge hadde kommet langt lengre hva gjaldt sosial utjevning, enn andre land (Nordli 1985: 70). Sosialdemokratiet stod nemlig sterkere her, enn andre steder i den vestlige verden. Skulle dette forspilles? Nordli mente at EEC-saken fikk en dårlig start fordi man diskuterte enkelte, ganske perifere enkeltsaker – framfor å diskutere det store ideologiske fredsprosjektet EEC var (Nordli 1985: 71). I Europa foregikk det maktkamp, der den franske presidenten De Gaulle satte en stopper for Storbritannias medlemskap i 1963 – og for Norge gjaldt det å ikke komme i diplomatisk klinsj med noe land. Den daværende regjeringen Borten var splittet i EEC-spørsmålet og slet med drakamper – noe også borgerlig leir har gjort siden. Men også Arbeiderpartiet var splittet. Stortinget og regjeringen inviterte folket gjennom folkeavstemming til å ta den viktigste avgjørelsen i etterkrigstiden, som skulle avholdes 1972. Nordli mener det er problematisk når politikerne selv ikke våger å innta klare standpunkt i partiene i svære saker,men overlate dette til velgerne – om enn ikke direkte feil (Nordli 1985: 76).

Fra opposisjon til posisjon

Borten-regjeringen falt i 1971, etter langvarig intern slitasje. Kommentariatet la skylden på statsminister Borten, men Nordli mener dette bare er delvis riktig – heller ikke en statsminister kan klare det umulige. Ifølge Nordli var det EF-saken, ikke statsministerens lederstil, som avgjorde fallet. Frontene var særlig sterke mellom Senterpartiet og Høyre.  Arbeiderpartiet tok over i 1971, med et vanskelig parlamentarisk grunnlag (Nordli 1985: 77-78). Trygve Bratteli sin første regjering satt i perioden 1971 – 1972. Påtroppende statsminister Bratteli var usikker på Nordli som minister, eksempelvis sosialminister (Nordli 1985: 80). Innsigelsen mot dette, som Bratteli hadde, var hvordan Nordli skulle møte et «sprenglærd» embetsverk med manglende formell utdannelse (Nordli 1985: 80). Han hadde riktignok 2-årig revisoreksamen. Ifølge Bratteli måtte det likevel bli som «bud eller statsråd.» Nordli ble heller kommunalminister, etter at Stortingsgruppa ytret ønske om dette (Kjølås 1999:268). Hvorfor Arbeiderpartiets Stortingsgruppe ville ha han som kommunalminister? Trolig henger det sammen med det Nordli selv oppgir som sine tre viktigste saker i stillingen: Bedriftsdemokrati, boligbygging og distriktspolitikk (Nordli 1985: 82). Nordli mente det førstnevnte ville styrke lederskapet i bedriftene (Nordli 1985: 84). Nordli beskrives av Kjølås som en politiker med solid gjennomføringskraft. Og ikke ideologisk svermeri (Kjølås 1999: 268). Rolig, sindig og humoristisk var egenskaper som skaffet han flertall i Stortinget, og var godt likt i alle leire – særlig i SV (Kjølås 1999:268). Han fikk gjennomført en god del demokratisk sosialisme, som han avslutningsvis også slår et slag for.

Nei fra folket

EF-saken skulle også avlive Bratteli-regjeringen, i 1972. Bratteli personlig hadde en tydelig ideologisk overbevisning om EF-prosjektet. Nordli skryter av regjeringens firkløver, som forhandlet fram EF-avtalen. Regjeringen ble imidlertid svekket av at fiskeriminister Hoem avtrådte, hvilket var et skudd for bauen for EF-tilhengerne. Ut i fra Nordlis refleksjoner, er det kanskje grunn til å stille spørsmål til om Bratteli var rett person til å stå i spissen for medlemskap som statsminister – som «avskydde alle former for teatrale innslag i politikken» (valgkamp, journ.anm.).

Kompromiss i 1975

EF-nei førte til at det var stort sprik mellom folkemening og representantenes holdning i Stortinget. Stortinget bestod av flest ja-folk, men folket sa altså nei.  Sentrumspartiene overtok regjerings-makten, fordi Arbeiderpartiet og Høyre hadde utspilt hverandre. Det var mer naturlig at Nei-partiene overtok (Sentrumspartiene) KrFs Lars Korvald måtte bli den selvskrevne statsministeren (Bratteli 1985:96). Handelsavtalen, og ikke et politisk samarbeid, ble innledet med EF (EFTA-avtalen) – og Nordli omtaler Korvald-regjeringens poltikk på dette området som «klok.» Bratteli og Arbeiderpartiet opplevde tilbakegang i 1973, men det var Brattelis tanke at man først og fremst måtte gyve løs på politikkens innhold, framfor personkabaler, for å bringe partiet tilbake.

Bratteli-regjeringen II (1973 – 1976)

Det blir ikke noen gjennomgang av denne regjeringstiden her, i betydelig grad. Det får bli ved en annen anledning. Men jeg kan fortelle litt om perioden, ut i fra Nordlis ståsted. Partiet fikk det hittil dårligste valgresultatet i etterkrigstiden, på 35,3 prosent. Men SF og Norges kommunistiske parti skaffet dem et flertall, som ikke var lett å håndtere grunnet store politiske sprik. Det hjalp heller ikke på at Bratteli hadde lidd egentlig to valgnederlag, EF-saken 1972 og Stortingsvalget 1973. Det som skjedde var at Einar Gerhrdsen kom med innspill om at formannskapsvervet og statsministervervet burde deles. Dette var ikke Brattelis tanke i utgangspunktet. Når det ble slik, fikk de i praksis en reserve-statsminister som satt og ventet på at Bratteli skulle gå av. Nordli ble valgt som statsministerkandidat og Reiulf Steen som partiformann. Nordli forteller at Bratteli hadde gitt signaler om at det ikke var han som kom til å lede Arbeiderpartiet ved valget i 1977, skriver Nordli (1985:99). Dette er en ganske annen historie enn Kjølås forteller om i boka «Norske statsministrar.» Der fortelles det at Bratteli var i sjokk over vedtaket, og isfront oppstod mellom Bratteli og Nordli, som aldri ble leget. Bratteli satt på oppsigelse, en feil som for så vidt ikke var Nordlis. Det samme perspektivet inntar Berge Furre: «Bratteli satt på oppsigelse» (2004:256). Nordli antyder at Bratteli stod sterkere i folket, enn han gjorde på Youngstorget. Men forøvrig – så stod nok også Nordli sterkere i distriktene, enn han gjorde i Oslo (Furre 2004:256) Nordli berømmer Bratteli for at han loset partiet gjennom en vanskelig periode. Bratteli ville ikke utpeke sin etterfølger, som så mange andre ledere, skriver Nordli. Flere ville ha en partiformann fra distriktet, og andre igjen advarte mot venstrefløyen representert ved Reiulf Steen (Nordli 1985: 101). Nordli lot seg stille som formann og ble en form for distriktsrepresentant, ifølge han selv (Nordli 1985: 101). Nordli sier at han ikke kan huske at de noen gang var uenige i de store politiske sakene siden 1975, mellom han og Steen (Nordli 1985:101) – derfor kan vel også Nordli kalles venstrefløyens representant? Men – her kan det være at Nordli underslår politiske forskjeller, mer enn virkeligheten tilsier. Nordli var nok nærmere sentrum enn Steen. Men personlighet og form skilte, ifølge Nordli (Nordli 985: 101). Berge Furre hevder på sin side at stilen til Nordli kan beskrives ganske lik Nygaardsvold, mens Steen var fargerik og ungdommelig (Furre 2004:256). Her kan jeg også legge til at Steen var en intelektuell ideolog, til forskjell fra den mer praktisk anlagte Nordli. Nordli var nok også mer politisk moderat, enn Steen, særlig i utenrikspolitiske anliggender. Nordli sier han ønsket en posisjon i partiet der han kunne få innflytelse og gjennomføre Arbeiderpartiets politikk – men var usikker på om formannskapsvervet var den rette stillingen. Kanskje var det administrasjonsrollen, og utformingen av politikkformuleringene, som bø han imot – ifølge det som kan leses på side 102. Han medgir selv at han nok var en større praktiker, enn teoretiker. Han ble valgt som statsministerkandidat, Reiulf Steen som partiformann. Uten kampvotering ifølge Nordli, mens Kjølås skriver at landsmøte gjorde sine respektive vedtak. I hvert fall -  Nordli sier at han ikke trodde Arbeiderpartiet ville vinne valget i 1977. De borgerlige var virkelig i siget under deres nye, folkelige ledelse. Nordli tok over i 1976, valget stod i 1977. Nordli underslår hvor stor valgseieren var, kanskje av sjenanse: 76 mandater og det beste resultat siden 1957.

Nordli-regjeringens hverdag (1976 – 1981)

Arbeiderparti-regjeringen fortsatte «sak-til-sak»-samarbeidet i Stortinget – og programmet deres avvek ikke mye fra mellompartienes programmer, ifølge Nordli (Nordli 1985:106). Enkelte statsråder fra Brattelis periode ønsket å fratre, og Nordli hadde sine kandidater han ville ha med i den nye regjeringen. Nordli mener ingenting er mer givende enn å sitte i regjering, for den politisk interesserte. Altfor ofte i politikk, mener Nordli, står avgjørelsen mellom to onder (Nordli 1985:108) – hvilket vel kan være ansvarstyngende?  I 1979 kom det som Nordli omtaler som et valgnederlag ved kommunevalget, men Nordli valgte å fortsette, med rokkeringer i regjeringen (Nordli 1985: 108). Han så særlig behovet for å styrke LO sin innflytelse i regjeringen (Nordli 1985: 111). Reiulf Steen gikk inn i regjeringen som handelsminister (Nordli 1985: 111). Samarbeidet mellom disse to var ifølge Nordli nært og ukomplisert. Nordli forteller at det ofte slo gnister mellom miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og Olje- og energi minister Bjartmar Gjerde (Nordli 1985: 112) – på grunn av motpoler på vekst-vern-aksen. Finansminister var den sagnomsuste Per Kleppe, som var en klippe i regjeringskollegiet i kraft av sin posisjon og personlighet – helt siden Brattlis regjeringstid. De berømte Kleppe-pakkene skulle holde tempoet oppe i norsk økonomi i en periode der Per Kleppe, med flere, mente man opplevde nedkonjunktur, ikke strukturkrise.  For Arbeiderpartiet var «arbeid til alle» begrunnelsen for den motkonjunkturpolitikken som ble valgt (Nordli 1985: 177). Den innenlandske etterspørselen måtte holdes oppe, ifølge Nordli. Betydelige midler ble brukt for å hjelpe enkeltbedrifter og bransjer, mot det som fortonte seg av flere økonomer i inn- og utland som en konjunkturkrise – ikke fortrinnsvis en strukturkrise, sier Nordli. Norge unnslapp arbeidsledigheten, men prisen måte betales på andre områder – delvis gjennom sparetiltak. Etter hvert ble det klart at den internasjonale tilbakegangen skyldtes en strukturkrise, og ikke konjunkturkrise. Samtidig kom regningen – som ble betalt ved utenlandslån. Regjeringen så også nødt til å justere marginalskatten, siden inntektsøkning på 70-tallet hadde gitt langt flere høyskatteytere. Dette gav mindre statsinntekter, i hvert fall i første omgang. Årlig lønnsvekst lå eksempelvis i 1975 på 20 prosent, men nå ble det innført lønnsstopp (Furre 2004:256) Snart var statsgjelden oppe i 150 milliarder kroner (Kjølås 1999:269). I Norge ble altså omstilling utsatt, og norsk næringsliv fikk svekket konkurranseevne (Kjølås 1999:269). Omslaget kom i 1977/ 78 og økonomiske utfordringer fulgte hele hans statsministerperiode - den sosialdemokratiske orden vaklet.

«Arbeidsledighetens medfødte angst»

Veksten var kraftig i Norge og Vest-Europa på 1970-tallet – men så kom krakket og taktomskiftet i 1977/78. Galopperende oljepriser og Vestlig økonomi i ubalanse. Og – massearbeidsløsheten. Nordli fryktet 100.000 arbeidsledige, som enkelte eksperter anslo. Nordlis ekko fra barndommen var skremmende. Nå gjaldt det å bekjempe arbeidsledighet for alle kluter. Per Kleppe vakte oppmerksomhet også i utlandet, over det de kalte «Det norske eksperimentet.» Etter hvert trakk også flere tungvektere seg fra viktige statsrådsverv; Det gjaldt Bjartmar Gjerde, Inger Louise Valle og Andreas Cappelen. Oppå økonomisk krise ble Odvar Nordli beskyldt for å mangle lederegenskaper eller tilstrekkelig styringsdyktighet. Akkurat som Brattelis siste tid på statsministerens kontor, virket han sliten.

Reformer og politiske seire for Nordli-regjeringen

Odvar Nordli medga at han ikke i særlig grad hadde engasjert seg i utenrikspolitiske ordskifter, bortsett fra EF-saken, før han tiltrådte som statsminister (Nordli 1985:128.)  Hans engasjement beskriver han som «å finne løsninger på dagsaktuelle, nære ting.» Jens Evensen fikk imidlertid i perioden framforhandlet den gullgjeve 200 milssonen uti havet, som har gitt Norge omfattende inntektskilder. Under Nordli hadde vi den berømte Alta-aksjonen. Arbeidsmiljøloven (1977) ble innført, blant annet av medarkitekt Thorbjørn Berntsen, som sikret ansatte bedre arbeidskår. På dette området ble Norge verdensledende. Kriminalmeldingen (1977) var omfattende og sørget for mindre bruk av fengsel som straffereaksjon. Syklønnsordningen kom, med arbeidernes rett på full sykelønn fra dag én. Norge forsøkte å forhandle seg fram til eierinteresser i Volvo, men dette strandet, tross norsk-svensk iver. Videre kom loven om selvbestemt abort. Han var dessuten den siste talsmann for betydelig offentlig engasjement og hjelp til industrien. Med Nordlis avgang forsvant også den lange etterkrigsperiodens tro på sterk statlig styring.

Frustrasjoner og avgang

Nordli reflekterer sympatisk over om han hadde de riktige lederevner til å være statsminister, der han sier selv at det helt sikkert finnes delte meninger om dette. Frustrasjonen hans var at samtaler, som han trodde var fortrolige, lekket til pressen – selv fra små, relativt identifiserbare fora (1985:184-185). Dette førte til et til tider lite velsmurt regjeringskollegie, der saker ikke kunne framlegges i riktige instanser, til riktig tid, på grunn av mistenksomhet. Det gjaldt særlig i sentralstyret, noe som svekket deres innflytelse over regjeringens politikk (1985: 185). I tillegg tårnet det seg opp politiske vansker, blant annet var inntektspolitikken ikke særlig populær i folket. Nordli mente Alta-saken kostet politisk. Siste halvdel av 1980 var en personlig vond tid for Nordli, hovedsakelig på grunn av helseproblemer. Det var helsemessige årsaker som førte til Nordlis avgang. Gro Harlem Brundtland tok over statsministerens kontor, selv om Nordli pekte på Rolf Hansen.

Refleksjoner rundt biografien

På en av boksidene sier Nordli: «Jeg verken kan eller vil foreta noen omfattende analyse av regjeringspolitikken i årene 1976 – 1981 nå.» Man kan jo lure på hva som er årsaken. Nordli sier at en analyse bør gjøres av noen utenforstående (i tillegg til at boka er skrevet i for nær tid til at han ifølge selv har tilstrekkelig avstand fra begivenhetene). Derfor har jeg også brukt andre kilder. Kanskje skyldes det Nordlis vegring for å komme med kant med andre og hans naturlige sjenanse, som gjør at han ikke vil gjøre sine analyser? Noe av problemet med boken er at Nordli ikke ofte redegjør for de politiske sakene, men hopper rett på refleksjons- og drøftingsdelen. Det gjør det av å til vanskelig å forestille seg hva han snakker om – og man bør derfor ha en viss kjennskap til norsk politisk historie før man leser boken. Tror ikke Nordli har brukt veldig lang tid på boken, han kunne nok gått grundigere til verks – og blant annet også gjort den mer strukturert. Men så var Nordli heller ingen akademiker, noe som også var noen av hans styrker som politiker. Foruten sosialdemokrat kaller han seg for øvrig demokratisk sosialist. Han hadde et ektefølt engasjement, trygt plantet på venstresiden. Men det er litt dumt, for å bruke det uttrykket, at når han kommer opp i vanskelige saker – så svarer han gjerne med å dra en utenforliggende anekdote. Han er veldig opptatt av det organisatoriske og Arbeiderpartiet, at ting går riktig for seg – i kanaler og saksgang, noe han selv ikke alltid opplevde fra omgivelsene. Dette vitner om et samvittighetsfullt organisasjonsmenneske, med sikkert tilhørende skuffelser når det ikke har fungert. De siste 50 sidene inneholder kapitler om mennesker han har møtt, blant annet offentlige tjenestemenn og statsledere. Den anekdotiske formen er på en måte Nordlis kjennemerke, men jeg skulle ønske han prioriterte mer de politiske sakene. Dessuten er det litt i overkant mye om Arbeiderpartiets valgkampstrategier mot slutten, som ikke er like interessant for dem som er mer opptatt av politikkens innhold og samfunnsutvikling ikke taktikk,. Mot slutten har han et kapittel om Gudstro, der han angir en viss form for tro. Alt i alt vitner det om en mann som fikk gjennomført betydelige reformer i hans statsministerperiode, en varm person, som elsket medmennesker – og som kunne gjennomført enda mer hadde han hatt økonomisk medvind i seilene.

Hovedkilder:

-          Nordli, Odvar (1985) : «Minner og meninger»

-          Furre, Berge (2004): «Norsk historie – 1914 – 2000.» Oslo: Samlaget.

-          Kjølås, Harald (1999): «Norske statsministrar.» Oslo: Samlaget.

-          Diverse leksikalske nettkilder

-          Regjeringen.no

Stortinget.no

Lattervekkende og gripende fra Andersen & Kvammen & Sægrov produksjoner

Rune Andersen veksler mellom gapskratt og fortellingen om en voldelig far i forestillingen  Lykkeliten.

Terningkast 6. Andersen tar i Lykkeliten sin oppvekstskildring til scenen, og har skapt en innholdsrik forestilling, der han også åpner opp for høydepunkter i egen underholdningshistorie. Lykkeliten er full av morsomme og varme historier fra det blide Sørland, med en brutal far som hele tiden lurer i bakgrunnen. Vold i nære relasjoner er opprivende for dem som måtte oppleve det – og ekstra brutalt, når det dreier seg om et barn, og det som skulle vært en omsorgsfull far. Heldigvis er dette også en historie om hans kjærlige mor. Også andre personer fra oppveksten deltar – og forestillingen er balansert i den forstand at det er passelige mengder av alt – når man gråtkvalt får høre om en fireåring som opplever sin slagkraftige far for første gang, så er gjerne enden på historien en vits, og en latterkule tar over.

Dette er en viktig historie.

Vi som heller opplevde å brette dynetrekket over beina, i frykt for at det skulle dukke opp spøkelser fra sengekanten om nettene, har godt av å se en slik rystende barndomstilværelse.

Og for å bruke noe jeg har sagt før:

                                                         «Det er godt vi har latteren som kommer gråten i forkjøpet.

                                                          Men ingenting er lykkeligere enn det motsatte. « 

Noen finanspolitiske nøkkeltall

Nedenfor følger noen områder som jeg synes vi skal bruke noe av våre penger på. 

Det er mye annet som kan justeres og endres. Men nå konsentrerer jeg meg om noen fåtallige symboltall. Man skal ikke kimse av såkalt symbolpolitikk – for det genererer vel langt mer enn symboler? Den teoretiske begrunnelsen får jeg ta ved en annen anledning.

1 prosent til bistand –  
tradisjonelt KrFs fanesak

1 prosent til kultur –   
nyere Arbeiderpartipolitikk

2 polititjenestemenn per 1000 innbygger – satsingsforslag fra Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre.

Vreeswijk goes bluegrass

Ofte tolker Vreeswijk best seg selv. Ikke alltid. 

Flott låt! 

Ord om musikk

Bruker hovedsakelig musikk i to øyemed: Livsglede og trøst – i den rekkefølgen.

Liker hovedsakelig lyse sanger.

Har aldri likt moll-stemt musikk, selv om sanger selvsagt kan inneholde moll-toner.

Jeg mener at jeg i all hovedsak hører på enkel musikk. Kan ikke si det er noe spesielt avansert – ved det jeg liker. Man kan være lidenskapelig opptatt av musikk, humor og samfunnsspørsmål – uten at man tilhører noen form for ytterlighet.

Noen ganger er det melodien som fenger, andre ganger er det samvirke mellom tekst og toner.

Retningslinjen er som jeg har nevnt tidligere å ikke skrive om ting jeg ikke liker. Men et lite unntak kan her gjøres – jeg forstår ikke folk som bruker noe så vakkert som musikk i destruktivt øyemed. Bryte seg selv ned, ved å høre på for harde uttrykk.

Jeg synes kulturuttrykk i en viss forstand skal være oppbyggelig. 

Arvelige egenskaper og interesser bidrar til å binde sammen familier

Når det gjelder kulturelle interesser så slekter jeg på både far og mor. 

Smak, interesser og egenskaper bidrar til å binde sammen familier, og godt er det. Kultur fungerer som lim, ikke bare i samfunnet, men også innad i familier.

Når jeg tenker på kulturuttrykk som binder meg til både mor og far, tenker jeg først og fremst på musikk og humor – selv om både jeg og dem også har andre kulturinteresser.

Musikksmaken min slekter mer på far, enn mors – uten at jeg skal påberope meg at far står inne for sanger jeg spiller. Det går også skiller mellom meg og far, men populærmusikalsk har vi visse fellestrekk. Selv om det selvsagt også finnes låter som er treffpunkter mellom  meg og mor.

Når det kommer til latterkuler, er jeg nok dypest sett likere mor. Vi liker ulike former for humor, men særlig «det er så dumt, atte»-humoren har jeg mest til felles med mor. Liker generelt ikke skadefryd-humor. 

Fellesopplevelser tror jeg det generelt er gradvis mindre av i familier, på grunn av ulike tendenser. Men det skaper samhold, tilhørighet og lykke når det inntreffer.

Pressemelding: Liberalisme på avveie

Hvilket overgrep er det ikke å i årevis lese om såkalt liberalisme som ligger meg fjernt fra liberalismens utgangspunkt? Er luta lei årelang propagandering av ytterligheter og misforståelser, som i varierende grad har noe som helst med liberalisme å gjøre. Dette er svært viktig å si noe om, fordi det forsøpler samfunnet.

Denne artikkelen ble skrevet fortløpende etter eget hode, og derfor kan elementer mangle. Men dette er et bidrag til å diskutere liberalismen på et noe annet grunnlag enn det enkelte andre gjør.

Gjerne har denne såkalte formen for vulgær-liberalismen en viss tilhengerskare i konservative kretser og klubber. 

Liberalismen kan oppsummeres med ett ord: Fri.

Det er en mengde problemstillinger som reiser seg til begrepet fri. Vil forsøke å ta for meg det viktigste.

Fri er ikke det samme som friheter. Vi har friheter til å foreta oss mye, men det gjør oss nødvendigvis ikke frie, samvittighetsfrie. Ansvarsbegrepet ligger automatisk inne i begrepet fri, for ansvarsløshet gjør en ufri eller lenket.

Å være fri skal gjelde alle og overalt. Å være fri dreier seg ikke bare om et økonomisk velstandsnivå. Mener at med dagens relativt utbygde velferdsstater, så er alle i en viss forstand økonomisk fri – selv om vi heller ikke har kommet i mål, men er alltid underveis. Og visse forskjeller mener jeg må eksistere for å skape et dynamisk samfunn. Vår ufrihet ligger etter mitt skjønn hovedsakelig på andre plan.  Det har kanskje særlig sitt utspring i tankefrihet – den frie tanke, og mellommenneskelige forhold – hvor vi kan gjøre enda mer for å komme ut av villfarelser.

Det som først og fremst forarger meg med dagens oppnevnte tankebærere av liberalisme er følgende, som forsøkes begrenses til tre punkter:    

I)                    En overdreven vektlegging av liberalismens økonomiske aspekter.

En enkel inndeling er mellom den politiske og økonomiske liberalismen. Det er først å fremst de politiske perspektiver liberalismen har sitt historiske utspring i, selv om et økonomisk perspektiv selvsagt lang fra er galt. Og man fant for så vidt raskt ut at for å gi folk frihet og politiske rettigheter så måtte folk også tillates økonomisk spontanitet og entreprenørskap.  

II)                  Et overdrevent jeg-perspektiv kontra et fellesskaps-perspektiv

Liberalismen sjeler både til høyre og til venstre, selv om man selvsagt ikke kan hevde at høyresiden ikke er opptatt av fellesskap, eller at venstresiden ikke er opptatt av individet. Men de fleste liberale befinner seg i det politiske sentrum, fordi radikale og konservative avveininger trengs for å skape et samfunn med frihetsmuligheter til flest mulig. Sentrumsliberalere er stort sett kommunitarister, de er opptatt av «frihet og fellesskap» og de er opptatt av at «min frihet slutter der en annens begynner.» «Frihet til» og «frihet fra.» Liberalere slekter på den konservative moderasjonstanke og den sosialdemokratiske solidaritetstanke. Liberalere mener det beste for den enkelte og fellesskapet ligger i sentrum, oftest.  

III)                En overdrevet vekt på vulgær-liberalisme

Mange såkalte liberale tilhengere forfekter sexkjøplov, narkotikapolitikk og utleie av livmødre som det mest nærliggende å komme på når de tenker liberal. Ja, for å si det slik – det er ikke dette som har århundrelang sakstradisjon siden renessansen. Når det gjelder det første vil jeg minne om at det er noe som heter internett, som burde holde…

Kort skisse hva som er liberalismen grunnfilosofi

Hva gjør et menneske fri?

Tankefriheten.

Menneskerettigheter – sivile, politiske og sosiale. Dette berører egentlig alt, og bør være utgangspunkt for politikkformulering.

Sivile: Fravær av diskriminering av tro, opphav, seksualitet og andre forhold som er en del av menneskets identitet. Ingen skal bli møtt med hat på disse felt.

Politisk: ytrings- forsamlingsfrihet og stemmerett – det som hører med i et moderne demokratisk samfunn.

Sosiale rettigheter: Menneskets rett til å virkeliggjøre sine liv gjennom det markedsøkonomiske samfunn. Ta markedet i bruk, framfor at mennesket skal lenkebindes av markedet. Tilhøre og utfolde seg i fellesskap med andre mennesker.

Sentrale prinsipper og verdier for menneskelig samkvem og samfunnsinnretning: Mangfold, toleranse og raushet – og være et anstendig, gagns menneske.  

Hva slags konservatisme?

Konservative elementer har vel noe for seg?
Opplever enkelte konservative idag mer tankekaos, enn orden?

Ved internett så åpenbarer folk og meninger seg mer enn før. I den forbindelse stiller jeg meg ofte spørsmålet om hvilken form for konservatisme enkelte forfekter?

Min interesse for konservatisme strekker seg langt tilbake i tid. En enkel og tradisjonell hovedinndeling har gått mellom verdikonservative og de økonomisk høyreliberale. Dette skillet er ikke fastsatt, og kan kombineres på ulike vis.

Det som kan synes som om norske konservative i stadig økende grad innfører er en frislippspolitikk på absolutt alle områder – som i hvert fall står i kontrast til den klassiske verdikonservatismen. Ja, kanskje på verdiområdet fires det? Jeg tror eksempelvis folk som Jan P. Syse ville sperret øynene opp, hvis han i dag fikk oppleve noen av dagens «konservative tenkere.»

Mener liberalere og partiet Venstre har mye til felles med særlig verdikonservaitv politikk. Med dagens «Høyrefolk» er jeg mer usikker. Mange virker totalt historieløse, i ulik forstand.

Mener at jeg selv er både konservativ og radikal. Sentrumsliberaler eller venstreborgerlig.

Vil komme tilbake til konservatisme senere. Imens kan du kanskje lese om en konservativ tenker som jeg synes har mye for seg, Edmund Bruke. Her!

Og så synes jeg konservative kretser kan ta et oppgjør med egen konservatisme, for slik det er idag synes jeg mange talerør har skrotet det beste ved konservatismen.

Å bevare et menneskets uskyldighet

Flott, flott, flott! Flott låt! 

Tror alle mennesker har opplevelser som har vært for brutale til å takle, til at det ikke har satt spor i sjelslivet. 

Gjerne i møtet mellom mennesker. Vi må passe oss for å skape et hardt samfunnsliv, der de unge og eldre er mest utsatt. 

Mennesker er også satt til jorden for å ta vare på hverandre.

Å bevare et menneskets uskyldighet har en enorm verdi.

Har ingen planer om å ligge med Bruce Springsteen

Flott låt! 

Selv om jeg synes han er kul, og kan smile av det. Det er noe som heter kameratskap, som handler om å ære hverandre.

Hvis verden hadde vært en dyrehage

Flott låt!  Mild i form, men sterk i sak - også det noe å lære av?  

… og alt vi da kunne gråte over på grunn av maktesløshet - for har du ikke ansvar? 

Billy-fever i Sandnes!

Billy Elliot i Sandnes Kulturhus er rett og slett gripende og underholdende. 

Terningkast 6. I en tid da det ser ut som om mye i samfunnet er normoppløsende og individualisert, bidrar Billy Elliot-musikalen til å binde mennesker sammen på tvers av generasjoner og skiller.  

Musikalen tar sitt historiske utgangpunkt i en engelsk gruveby på 1980-tallet som var plaget av mange streiker, ifølge noen, men som opplevde en frihetskamp for arbeiderne for å motvirke livsfarlige arbeidsdager og lave lønninger, ifølge andre. Musikalen henter sin handling under Thatcherismens topp-punkt, og vi følger hovedsakelig 11-åringen Billy og hans familie i deres arbeidermiljø. Musikken er ved Elton John, som jeg synes komponerer ekstra godt i massescenene – og de moderne arbeidersangene framføres storslått, iscenesatt av regissør og framført av skuespillerensemblet.

Alle i denne forestillingen er flinke, selv om det er enkelte småting å sette fingeren på – men det fortjener ikke å bli trukket fram. Begge de to ungene, Billy og kameraten, spilles mesterlig – der begge også utviser stor teft for teatrets kunstform. I tillegg er det et kobbel av andre barneskuespillere som på herlig vis sprer livsglede!

Billys drøm ut over i fortellingen er å bli danser. Han blir selvsagt møtt med fordomsfullhet og forakt i det arbeidermiljøet han er oppvokst i  - også fra sin egen far og bror. Det er rystnende hvordan enkelte ilegger tilleggsegenskaper eller lidenskaper til andre mennesker, ut i fra hvilke interesser man har – «man trenger ikke være homo fordi man danser,» en gjennomgangsfrase i forestillingen. I en tid med #metoo-kampanje er dette gjerne en forestilling som vekker bevisstheten om den allmenne belastningen det er å bli kalt «jævla homo» - som er feil på alle vis. Moren er død, og kanskje er det hennes side av familien Billy hovedsakelig henter dansetalentet sitt fra. Men det er ikke sikkert – hadde både far og bror turt å prøve seg på disse felt, kunne de helt sikkert blitt like flinke. Forestillingen handler derfor også om å tørre, stå for den du er – og at vi er delvise produkter av oppvekstmiljø. Derfor har vi kanskje alle våre sorger, som denne forestillingen kan hjelpe folk ved å si noe om. 

Oversettelsen er etter det jeg hører god – i den forstand at teksten gir mening. Og språket i forestillingen er tilpasset de ulike miljøene på akkurat passe vis – uten at det blir uanstendig.

Forestillingen er jevnt over ekstremt solid, og manus, regissør og artister klarer på en mesterlig måte å bygge dette opp mot et topp-punkt, de siste scenene.

Forestillingen er ikke forkynnende verken i den ene eller andre retningen, og det er befriende. Men den tar det enkelte mennesket på alvor. Hvis de i det hele tatt forkynner noe ut over hovedhandlingen er det alle menneskers rett til å bli ivaretatt i sine miljøer på en god måte, leve den friheten man vil ha, samt retten til menneskevern.

Når alt det overnevnte blir blandet sammen med morskjærlighet og tapet av mor (for en 11-åring) mot slutten av Billy Elliot-musikalen, brast det virkelig i tårekanalene for meg. Og – det viser at teatret har mye å gi også i vår tid, i samfunnslivet – som fellesarena hvor flere hundre mennesker noe stilltiende kan dele sorger og gleder. Etter at teppet går ned, går teppet opp igjen, og hele ensemblet hyller livet i et herlig paradenummer! Dette førte til at flere hundre publikummere og et stappfullt Sandnes Kulturhus gikk noe hulkende og lattermilde ut i vinternatten – og man skal være rimelig idiot om man ikke blir grepet av denne Billy Elliot-forestillingen. Som sagt – terningkast 6.   

- Drømmelandet

Et samfunn for alle! Flott låt.

Korreksjon om åndsliv

Ser at personen vi har ansatt likner litt på en dårlig karikering av Cato Schiøtz, som er Norges fremste antroposof. Det er en tilfeldighet. Schøitz er en av flere akademikere der ute som også klarer å frigjøre seg fra sitt fagfelt, og i hans tilfelle, mene noe ut over det juridiske. Særlig slike trenger Norge. 

Vi trenger et krafttak for Norges åndelige tilstand, og da vet jeg det er mange der ute som har mye å bidra med.

Så får vi se hva vår nye prosjektmedarbeider kan utarbeide. Men sant – det vet vi ikke… 

Vi presenterer av og til nye medarbeidere...

Prosjektmedarbeider og antroposof

Vi har gleden av å introdusere en ny medarbeider, som jobber i én av våre avdelinger. Han er ansatt i tenketank-avdelingen «Tankekrampen.» Plutselig kommer det noe fra den kanten…

#Norsk-restart

Flott låt! 

Vi trenger kanskje å vende om på ting i dette landet? Skal all samfunnsmoral gå opp i liminigen? Altfor mye hat og lengsler i det norske samfunnet - som fører til merkelig atferd. 

Hva er det vi mangler?

«Fritt elektrisitets band»

Denne lille favorittsangen er oversatt av min makker i oversetteravdelingen. Han er fornøyd med utfallet. Han har lang fartstid innenfor translasjonsbransjen.

Flott låt!

Min pappa er en doktor, han er så familiær

Min mor driver veldedighet som vokser raskt som trær

De er begge klare nordmenn som forholder seg til lov

De verdsetter vår frihet, som gir meg masse lov

De betalte meg litt frihet, da de sendte meg på camp

På sommer’n var det sommer-camp, og vinter’n bandykamp

Min utsikt i systemet ble snakket om dann og vann

Men jeg gav det opp for mussikk, og et fritt elektristets-band!

Jeg ventet til jeg gikk på skolen i håndvaska klær

Med voksa hår og skjorta ren, så gikk jeg ganske svær

Der lærte vi verdier som jeg tar med overalt

Jeg er ordn’tlig menns’ke og jeg gjør ei krim om det smalt

Min far organiserte en kolasje som var flott

Men det hadde seg jo slik at jeg ble bitt av kjempe flått

Da havna jeg på sykehus, ble kjørt bort i en van

Men jeg gav det opp for mussikk, og et fritt elektristets-band!

  

Vel, de pleide å sitt å gnure på hva jeg skulle bli

Kanskje i service-bransjen? Har jo alltid vørre blid

Bare gi meg brød og gittar og vann i i mi hand

For jeg trenger bare musikk, og brød og littegrann vann

Min far sendte meg penger, som jeg la i sparegris

Jeg fant en vakker dame, og vi koker flittig ris

Ja, vi lærte oss å kjenne, mye bedre etter hvert

Vi reiser sjelden utenlands – for i Danmark har jeg vært

Nå pusser vi opp hybel’n, og har investert i en ventil

Da jeg spurte om vi skulle gifte oss, måtte jeg ta en liten dispril

Til slutt så sa hun ja, etter mye om og menn

Så nå ligger gitaren på hylla, kanskje tar jeg den frem igjen?

Musikk for liberaldemokratiet

… for de av dere som trodde dette organet er noe partipresse. Det er det ikke. Dere som synes det er for lite

 generell valgkampmusikk i eteren, da spiller jeg denne. Vi må bygge et flott samfunn og passe oss for søvngjengeri. God natt!  Flott låt!  

Vi er dem

Alle mennesker har rett på medmenneskelighet og omtanke. Vi har alle barnet i oss. Vi har krav på grensesetting og vern. Vi lar oss ikke leke med! 

En av mine aller fremste favorittsanger av Kim Larsen – som for meg også handler om å stå opp mot trender man er imot. Flott låt! 

Det er noe galt i Norge!

Skal vi ha politikere som ikke har levd sine liv? Det viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker. 

Det er svært mange problemstillinger som reiser seg i kjølvannet av de siste tider søkelys på offentlige personers eventuelle maktmisbruk. For det er det det handler om – eventuell maktmisbruk. Jeg vil ikke ha et samfunn der folk må ringe politikammeret før de inngår et kjærlighetsforhold med et annet menneske, eller ringe partikontoret før man smiler til et annet menneske – for å klarere om det er godtatt. Visse politikere, med normal bakgrunn, som folk flest – med laster, brister og lyster – har jeg store vanskeligheter med å forstå at historier skulle høre hjemme i offentligheten. Så lenge de ikke har vært slemme, men da er det først og fremst straffesaker. Hva slags politikere er det vi vil ha – reiser det spørsmål om? En som ikke har levd sine liv? Som ikke har erfaringer fra dette store livet? Som ikke har testet noen grenseoppganger – og høstet erfaringer for hvilke grenser som skal settes for menneskelig atferd? Man skal ikke dyrke grenseoppganger – men man skal ha fått lov å feile, som alle andre.  Det viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker. Det finnes noe som heter medmenneskelighet, omtanke – ja, kanskje til og med kjærlighet, som også politikere bør kjenne til skal de utforme en politikk til beste for folket. Da må også politikere kjenne på hva det vil si å være mennesker – og den noe så platte frasen: Poltikere – de er mennesker de også, gis praktisk innhold. Hvis det er poltiske broilere eller karrierepolitikere vi vil ha – ja, så ligger da veien åpen for…. Hvem? Det viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker.

Et dypere samfunnsproblem

Vi har en seksualisert offentlighet – og en slik kritikk bør komme fra et annet sted enn KrF-leiren, hvis den skal ha slagkraft – og for også å spare KrF-ere fra fordomsfull imøtekommenhet de ville blitt møtt med, som bærere av en slik kritikk. Det bør komme fra en annen kant. Tror flere har gjort feilgrep, ja – kanskje overtramp, på dette felt de siste par år – derfor skal man være varsom med å kaste den første stein. Skrive «fysj» i kommentarfelt – særlig når stemmene blir så massive, som fortrenger «argumentenes vekt.» Og når det gjelder norsk offentlighet – skal vi ha «McCarthyisme på norsk?» Skal vi oppnevne oss selv til Joseph McCarthy, som i sin tid drev klappjakt på mulige kommunister? Bare at denne gang dreier det seg om det basalt menneskelige?  Nei, vi skal ikke ha hekseprosesser på nytt i dette landet. Vi kaster ikke ut ryktespredning i norsk offentlighet – for å sjekke om vedkommende flyter, sånn helt uten videre. Maktmisbruk og ondskap, utnyttelse av andres naivisme – det skal samfunn og straffelovgiving sette en markant stopper for, og bør prioriteres av riktige instanser. Det er dette kriminalpolitikken bør bygge på, etter mitt skjønn. Det er ikke det vi snakker om.Mornings! Folk kan kanskje være selvransakende? Har jeg bidratt til et seksualisert samfunn – eller dreier det seg om oppriktig omtanke og medmenneskelighet, det jeg bedriver? Vi er alle barn av vår tid og det samfunnet vi lever i – derfor synes jeg dette er for alvorlig til å bli overlatt til tilfeldighetens spill, enkeltstående politikere som blir ofret for en samfunnstrend - som trenger noen radikale grep for å gjøre noe med. Mine tanker går først og fremst til dagens unge – som jeg håper ikke vokser opp i seksualiserte miljøer. Vi vil ikke ha det! Ingen vil ha det!

Tilskuersamfunnet

Det viktigste er at vi har vært snille med våre medmennesker - dette har sine naturlige grenser. Jeg har spilt kjærlighetsviser offentlig – fordi jeg mener det handler om nærhet og omtanke, som er mangelvare. Kall meg med ulike navn – men kulturarbeidere skal også være samfunnslim, og medmenneskelighet finnes det ikke for mye av. Tror normal kjærlighet kan bøte på en seksualisert samfunn – og at samfunn som er seksualiserte lider av mange på omtanke, nærhet. Og – jeg vil ikke ha noe tilskuersamfunn – der vi latterliggjør til enhver tid folk som påtar seg ansvar.

Samfunnsatire

Kunne skrevet lenger om de gamle grekerne, som raljerte over samfunnstoppers utsvevende og ansvarsløse atferd. Det er ikke dette det handler om – man skal være varsom med å lete med petimeter i folks fortid. Det viktigste er at vi har vært snille med våre medmennesker. Hva har livet lært deg? Og man skal møte folk fordomsfritt – man vet aldri hva et menneske har gjennomlevd, som kanskje har fremtvunget en eller annen feil. Men – sett en stopper for ondskap og utnyttelse av andres naivisme! 

Conquistador!

Flott låt!  

The brightest side of life

Flott låt! 

-          a song to a lady

This is traditional norwegian folk music!

Før nyttår gikk det et flott program om Finn Kalvik på NRK1. Dette gav meg inspirasjon til å oversette en av hans aller flotteste sanger.

The morning come

The bird is gone

To pick some food, and give it to the small ones

When the sunlight breaks through

I got thinking about you

And I slowly hear a distant sound of some drums

I’m on the sea

And I am free

And whole the coastline waiting for a visit

And when I hear returning bird

It is the nicest ever heard

The Norwegian coast – I think you should not miss it.

Here, the brightest side of life is where I belong

And some day I will hope you also come along

Here, I listen to my soul

Here, I set my future goal

Get filled with all the beauty of tomorrow

The life is like, a beauty hike

A travel, where you seeking for the answers

You never know the folks, who give you tears and jokes

Now I’m feeiling like I am some of the advancers

Here, the brightest side of life is where I belong

And some day I will hope you also come along

Here, I listen to my soul

Here, I set my future goal

Get filled with all the beauty of tomorrow