Paul Simon – en autobiografi, som han selv ville gjort det

Denne artikkelen har lagt til grunn tre bøker/ biografier om Paul Simon; redusert omkring 600 sider til 10 sider. Jeg bruker denne gang ikke referanser underveis, men all informasjon – utenom refleksjoner – er hentet fra disse bøkene. Av diverse forhold er ekteskapelige forhold og utfordringer tonet ned. Artikkelen prioriterer videre den første halvdelen av karrieren, og ikke så mye de siste 15 årene. De tre bøkene er følgende:

-          Paul Simon – Still Crazy After All these Years (1988)

-          Paul Simon – The Definitive Biography of the Legendary Singer/ songwriter (2002)

-          Paul Simon – A Life (2010)

Rock’n roll sin innvirkning på 50-tallets Amerika er nesten vanskelig å forestille seg. Eisenhover var president, og forfektet tradisjonelle verdier. Senator Joe McCarthy jaktet etter mulige kommunister og tradisjonelle verdier i Hollywood holdt stand. All denne tradisjonen etterlot seg en ganske stor mengde konform tenkning, og rock’n roll brøt med det vante. Rocken var fortrinnsvis en ungdomskultur, med navn som Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Little Richard, Buddy Holly og Gene Vincent. Særlig stor gjennomslagskraft fikk rock’n roll i middelklassen. Det åpnet også veien for neste generasjons rockere; Paul Simon - John Lennon, Bob Dylan, John Fogerty og Bruce Springsteen, blant andre.

En unge blir født

Paul Frederic Simon ble født 13. oktober 1941 i Newark, New Jersey, og var den førstefødte ungen av Louis og Belle Simon. Fire år etter Paul kom Eddie. Louis og Belle var immigrantpar fra Ungarn. Faren ble regelmessig brukt som bassist og orkesterleder i radio og TV og hadde tidligere vært fiolinist ved Budapest radioorkester. De kom til USA tidlig 1930-årene, etter at jøder på denne tid ble forfulgt i Europa. Musikk har alltid spilt en stor rolle i Paul Simons liv. Pauls mor var grunnskolelærer (og tidligere talentfull musiker), til den dagen hennes to barn ble født. Mor var strengere, enn far. Idolet for unge Paul var baseball-spilleren Joe Dimaggio, som han senere innlemmet tekstlig i sangen Mrs. Robinson. På fritiden gikk det meste med til baseball (blant annet New York Yankees), og var dyktig selv. Til sammenlikning var ikke sport Arts mest nærliggende interessefelt. Av kunstneriske sysler spilte han som 11-åring (1953) i en musikkteateroppsetning ved skolen, rollen White rabbit, i skoleforestillingen Alice i Eventyrland. Det var her – i 12-årsalderen Paul og Art stiftet bekjentskap. Musikk opptok det meste av samtalene. Familien Garfunkel bodde i et nesten tilsvarende hus som Simon-familien, tre kvartaler unna. Garfunkel-familien hadde ingen kontakt med showbusiness overhode. Men faren til Art kjøpte tidlig en båndopptaker, og begge foreldre var opptatt av Art Garfunkel rene, melodiske stemme.  Båndopptakeren ble Simon & Garfunkel vennskapets naturlige samlingspunkt. Paul Simons første gitar fikk han i presang til fjortenårsdagen – og kostet 25 dollar. Familien flyttet til Forest Hill, nærmere bestemt det fasjonable middelklassestrøket Kew Gardens, hvor Art Garfunkel ble født, 5. november, samme år. Og var ellers venstrehendt. Paul Simon var kvikk på skolen, og hadde få tilpasningsproblemer, også han venstrehendt. Tidlig hadde han glitrende eksamensresultater. Paul Simon viste også tidlig sterk interesse for de harmoniene, som kunne framkomme i en duo. Simon og Garfunkel begynte å opptre i skolekonserter og ved lokale danser. Han ble oppmuntret av sine foreldre til å fortsette med musikken, så lenge det ikke gikk ut over skolearbeidet. Paul Simons musikkinteresse eksploderte i 1954, da rock’n roll brøt i gjennom; The Platters og Bill Haley; for å nevne et utvalg. Og Elvis ble en helt. 19-årige Elvis Presley slapp «That’s all right» i 1954. Louis Simon, Pauls far og yrkesbassist, foraktet som de fleste foreldre denne nymotens rock’n roll-musikken. Paul Simon likte også Fats Domino, Chuck Berry, Little Richard og Jerry Lee Lewis. Paul hadde utvilsomt sterkt intellekt, men det var en annen sak som skapte komplekser i et ungt sin: Han var veldig kortvokst. Selv sier han dette gjorde han mer introvert, men som kanskje kom godt med til låtskrivingen. Både han og Art var enig i at de kunne gjøre det bedre enn sangene som ble presentert i radioen.  

Simon & Garfunkel

Paul og Art sine rollemodeller var Everly Brothers, som brøt igjennom med Bye bye love, mai 1957. Senere samme år nådde Everly Brothers førsteplassen på hitlistene, med Wake up little Susie. Paul Simon likte å arbeide sammen med Art Garfunkel, blant annet på grunn av hans rene stemme, som kom godt med. Garfunkel hadde rykte på seg til å være den beste sangeren i nabolaget. De kalte seg Tom & Jerry. Garfunkel, en racer i matematikk og student innenfor arkitektur, ble godt hjulpet av Paul Simon, som utviklet sin sangskriving. Hvis du var ung, rock’n roll-låtskriver i New York på 1950-tallet, var samlingspunktet 1619 Broadway. Det var her de beste låtskriverne møttes. Plassen ble stedet for folk som Neil Diamond, Barry Mann, Neil Sedaka, Carol King og Mike Stoller.

1957

I 1957 var rock’n roll-musikken i endring. Man fikk blant annet et mykere sound. Simon og Garfunkel, som kalte seg først Tom og Jerry, hadde den første slageren Hey Schoolgirl. Riktignok var den første sangen de komponerte The girl for me, men den ble aldri utgitt. Hey schoolgirl var blant de 100 beste sangene på Billboard, solgte 100.000 eksemplarer - og hadde 49. plass, som sin beste plassering. Royaltisene Paul Simon fikk for dette, gjorde at han kunne kjøpe seg sin første bil. Tom og Jerry-pseudonymet nådde sitt toppunkt i 1957, da de deltok i showet American Bandstand. Jerry Lee Lewis spilte hiten sin Great Balls of fire. Det var en stolt følelse de som 16-åringer bar på en hit i ryggen, i konkurranse med størrelser som Lewis. Historien om rock’n roll er pepret med one hit wonders, og dette kunne bli deres eneste slager. Selve albumet ble en måtelig suksess, ikke noe vendepunkt for andre enn dem selv – i musikkbransjen. Året var 1957 og Eisenhower hadde fortsatt to år igjen av sin presidentperiode. Joseph McCarthy hadde nylig gått bort og Apartheid-regimet i Sør-Afrika strammet til raselovene, etter valgseier. Og Everly Brothers hadde sluppet deres første sang og hit – Bye bye love.  Art Garfunkel hadde begynt på Columbia Universitet for å studere matematikk, mens Paul Simon studerte engelsk ved Queens College. Men – Simon hadde blitt bitt av rock-basillen. Han følte hans framtid lå innenfor musikken, framfor akademia. Simon ble en mester i opptaksteknikk, hvor han brukte seg selv som en poet og et en-manns-band. Han raffinerte mikrofonteknikken, og utviklet studioferdigheter som ble viktige for Simon & Garfunkel, seks år etterpå. I tillegg til musikken, mente Paul Simon at en god utdannelse ville være viktig, for framtiden. Selv om han i det høyere utdanningsløp var rastløs og kjedet seg lett. Simon opererte under pseudonymet Jerry Landis, og laget flere hits – men ingen av dem nådde så høyt opp på listene; de ble ubetydeligheter. Moren ville at Paul Simon skulle studere rettsvitenskap, og eks-kjæresten, som var sammen med Paul i fem år, Judith Piepe, forteller at moren ellers ønsket at han også skulle bli lege. «Musikk er vel og bra, men det kan ikke bli noe levebrød,» var morens budskap, på tross av eksempelvis farens karrierevei. Simon brukte seks miserable måneder på å studere juss, for å tilfredsstille sine foreldre. Men hjertet lå nok ikke for det tørre juridiske språket. Det var en stadig økende interesse hos publikum for folk music, og det var Kingston Trios 1958 nummer 1-hit, Tom Dooley, som gjorde folkemusikken kommersielt, og dette konsoliderte seg i 1962/63 da Peter, Paul and Mary lanserte flere Bob Dylan-sanger i deres flerstemte utgave. Paul Simon kan siteres fra et intervju, 1971: «Jeg pleide å gå ned Washington Square på søndager og lytte til mennesker som spilte folkesanger. Jeg likte det langt bedre enn Bobby Vee.» Og på Washington square så han folkesangere som liknet langt mer han selv, enn Elvis Presley. Som mange andre i sin generasjon ble han fjetret av renheten i stemmen til Joan Baez. Men det var Bob Dylan som lærte Paul Simon at et komplekst sosialt spørsmål kunne fortelles på enkelt og effektivt vis. Paul Simon har senere fortalt: «Før Bob Dylan var det ingen som fortalte sannheten. Bob Dylan muliggjorde Sound of Silence.» 30. mars 1964 ble debuten for Simon & Garfunkel.  Paul Simon var begeistret for Bob Dylan, med sin stemme fra Midtvesten, og en rusten innpakning av jødisk herkomst. Et slags ekko av Woody Guthrie. Paul Simon og Art Garfunkel  framførte Sound of silence for første gang, ved Folk City. Det var en slags gjenforening for College-elever (lavere grads universitetsstudenter red. anm.) Robert Shelton var visesanger-anmelder i New York Times på tidlig 60-tall, og var en avgjørende mann i utviklingen av folkemusikkens gjenfødelse, i New York. Det var han som først oppdaget Bob Dylans uovertrufne talent, og han karakteriserte Simon som en «forstadsutgave av Dylan.» Litt mer polert og raffinert, med andre ord.  

Europa-reise

Paul Simon ankom Paris i 1964, da Frankrike var godt inne i sin femte republikk (av 1958). De Gaulle var det ubestridte statsoverhode. The Beatles hadde nettopp sluttført 20 kvelder på Olympia Teatret, deres første steg imot verdensdominans på hitlistene. Paris var et veldig trendy sted å oppholde seg, i 1964. Her kunne man rusle eller legge seg ned langs Seinen, slentre eller sette seg ned langs cafébordene. Han ble introdusert for Sør-amerikansk musikk. Blant annet hørte han gruppen Los Inca, og en melodi som han senere brukte, til El Condor Pasa. Det er knyttet noe usikkerhet til hva som ble Paul Simons «første seriøse sang.» Sannsynligvis kan man regne det som He was my brother. Sangen handler om tre unge bortgerrettighetsaktivister, som ble myrdet av Ku Klux Klan i juni 1964. Av venner i denne perioden, kan nevnes Al Stewart, den britiske singer/songwriter, som reiste fra Bournemouth til Paris, for å spille med Simon. I april 1964 dro Paul Simon til London, og ble her i åtte måneder. En jente ved navn Kathy ble hans kjæreste, som inspirerte han til å skrive de senere sangene «Kathy’s song,» «Homeward Bound» og «America.» Simon leide seg en leilighet i Hampstead, og begynte å jobbe som trubadur på folkepuber i London – før han dro til Nord-England. Han tjente for det meste 8,10 pund per kveld, noe som var godt betalt etter datidens standard. Og honoraret lå flere ganger halvannen gang over denne summen. Hovedsakelig sang han sine egne sanger. I et intervju i 1986, forteller Paul Simon at perioden i London i 1964/65 var den beste i hans liv. Simon hadde et lite, men godt, repertoar, «He was my brother,» «A church is burning» (en annen av hans sanger som angrep Ku Klux Klan), «A most peculiar man» og ikke minst «Sound of silence.» Han var selvsikker, og sa at dersom han ikke var millionær ved passerte 30 år hadde han feilet.  September 1965 var han tilbake i London, og bodde sammen med den senere anerkjente låtskriveren Al Stewart. I denne perioden stiftet han også bekjentskap med Ralph McTell. Simon hadde et stort britisk publikum, til en pubsanger å regne - men han reiste likevel tilbake til USA. Paul flyttet inn hos foreldrene sine, for en periode. I New York opptrådte han på puber i Broadway, og Tom Wilson ved Columbia records hørte sangen «He was my brother.» Han ville levere sangen til en gruppe kalt Pilgrims, men Simon insisterte på at den ville låte bedre sammen med Art Garfunkel. Han tilbrang mye tid med Art Garfunkel, hvor de laget arrangementer – etter at Simon hadde laget melodi og tekst. Paul Simon og Art Garfunkel skrev under kontrakt med CBS, som blant andre hadde Bob Dylan, Johnny Cash og Andy Williams i stallen. CBS ville kalle dem Simon and Garfunkel, da de hittil hadde kalt seg Tom og Jerry. Men Paul Simon mente det var et mer kledelig navn for komikere, selv om det etter hvert ble slik. I oktober 1966 kom albumet Parsley, Sage, Rosemary and Thyme – som var den hittil høyeste listeplassering for et album av Simon & Garfunkel, en fjerdeplass. Feelin groovy framkommer på denne platen, som Simon visste ville bli en hit idet han skrev den. Av og til tok det en natt å skrive en sang, men Sound of Silence ble til i løpet av tre måneder. En av hans mer uvanlige komposisjoner var 7 O’clock News/ Silent night, fra denne plata. Sangen Wedensday morning 3 AM var banebrytende innenfor folk-sjangeren, og albumet inneholdt ellers coverlåter som i dag er historiske; Last night I had the strangest dream, Go tell it on the mountains og Times they are a changin. Plata inneholdt bare fem originale Paul Simon-sanger, mend de øvrige åtte var coverlåter. Albumet Wedensday morning 3 AM utkom ikke i England før 1968, men ble sluppet i USA mars 1966. Noen beskriver plata som lyden av Everly Brothers og protesttekster alla Bob Dylan. Det første året solgte plata ikke mer enn 3000 kopier. Opplagstallene skulle endre seg.

En poet og et enmannsband

Mai 1965 skulle Paul Simon utgi sitt første soloalbum og bestod av 12 sanger, laget over en toårsperiode. Albumet fikk navnet The Paul Simon songbook – og inneholdt blant annet sangen I am a rock. Al Stewart kunne i 1987 fortelle at han første gang traff Paul Simon våren 1965 og at han lærte av Paul Simon hvordan man skulle håndtere et publikum og (visstnok) hvordan ha utstråling. Han kunne videre fortelle at han bodde i rommet ved siden av Paul Simon, mens han skrev «Homeward Bound.». Det tok han angivelig tre timer. I 1965 reiste han og Kathy rundt i Amerika, hvilket inspirerte han til å i 1968 skrive sangen «America.» En herre ved navn David Rugg beskriver Paul Simon i perioden som tydelig liberal, tydelig anti-rasist – men langt derifra marxist.

«Sound of silence»

Mens Paul Simon reiste rundt i Europa, konsentrerte Art Garfunkel seg om å ta mastergraden ved Columbia Universitet. Art Garfunkel var i ferd med å gi opp musikken. The sounds of silence ble forøvrig aldri noen hit for Simon & Garfunkel i Storbritannia. Sound of Silence var i tillegg navnet på albumet. I am a rock kom såpass høyt som tredjeplass, på Billboard, i løpet av sommeren, 1966. ‘

The Graduate: Mrs. Robinson

California-soundet og bandene derifra gjorde det sterkt på midten av 1960-tallet, og var i ferd med å overta Londons rolle i å være det mest interessante musikkstedet. I 1965 sang Bob Dylan om tider som endret seg. Mange sammenlikner Paul Simon med Dylan, men Simon selv mener det er mer eller mindre grunnløst. 1967 var året for debutalbummet til kommende stjerner som David Bowie, Traffic, Jimi Hendrix, The Doors og Velvet Underground. I filmens verden var det året for Easy rider, og The Graduate – sistnevnte forandret mannsrollen, med Dustin Hoffman i hovedrollen. Og – låten som ble valgt som filmen The Graduates lydspor var Paul Simons Mrs. Robinson. Opprinnelig var sangen skrevet til en presidentfrue som gjorde mye for landets fattige og veldedighet ellers, Elanor Roosevelt – Mrs. Roosevelt. Mrs. Robinson ble Simon & Garfunkel hittil største salgssuksess, men sangen figurerer i filmen bare som instrumentalversjon – i tillegg til en forkortet versjon, med alternativ tekst. Filmen The Graduate kom i desember 1967 i New York og Los Angeles, mens den hadde premiere i flere andre kinoer i mars 1968. The Graduate ble et nummer 1-album i USA, og et nytt album signert Simon & Garfunkel, var ikke langt unna.

Bookends

Våren 1968 arbeidet Paul Simon med et nytt album; Bookends. Professor Iwan Morgan sier at mange av Paul Simons 60-talls hiter bærer preg av «tapt amerikansk identitet, i forhold til de verdier som barn er oppdratt til å praktisere.»  Sangen America er et slikt eksempel, og det beste. De beste sangene fra den plata er kanskje America og Mrs Robinson? I andre halvdel av 1960-tallet gikk Paul Simon i terapi, opptil flere ganger i uken.

Alt har sin tid

I 1969 spilte Art Garfunkel en filmrolle i Catch 22. Estimert opptakstid for filmen var tre måneder, men det passerte det dobbelte. Paul Simon var misfornøyd, han likte ikke at deres musikalske karriere kom i andre rekke. Det ble sluppet en singel i april 1969; The Boxer. Mange mener dette er Paul Simons beste låt. Den renommerte tekstforfatteren Tim Rice sier «Paul Simon er en av de beste sangskribentene i sin generasjon,» og trekker spesielt fram The Boxer. «Paul Simon sier det folk tenker, selv om det er vanskelig å vite hvor det viktigste aspektet ved en teksforfatter-virksomhet skal ligge.» Ikke ulikt Bob Dylan?

The boxer og The bridge

The boxer er kardinaleksempelet på det soundet Paul Simon skapte. Ifølge Paul Simon ble sangens musikalske uttrykk tilblitt alle veier; grunnkompet i Nashville, strengeinstrumentene ble lagt på i New York, vokaler i en kirke i New York, for å nevne noe. Noen påstod at sangen skulle være et angrep på Bob Dylan, men Paul Simion fortalte at det var en selvbiografisk sang. I 1969 hadde de premiere på sangen «Bridge over Troubled water,» på et TV-show. Og albumet – Bridge over toubled waters – ble deres siste studioalbum sammen. Bridge over troubled waters slo alle tidligere salgsrekorder, og nådde ut til et publikum som vanligvis ikke kjøpte plater. Salget hadde for lengst passert 10 millioner eksemplarer. Den fikk fem Grammy-priser. Etter ett år på markedet tjente Paul Simon over 50 millioner norske kroner på salget, etter datidens prisindeks. Det dreier seg altså om svimlende beløp i dag. Albumet som helhet hadde den amerikanske førsteplassen i over 10 uker. Sangens musikalske røtter lå i Gospel-sjangeren, en musikkstil som alltid hadde fascinert Paul Simon. Flere har påpekt likheten mellom Bridge over Troubled waters og Beatles Let it Be. Simon fortalte bladet Rolling Stone: «det er like sanger, både musikalsk og tekstlig. De er begge håpefulle, fredfulle sanger» – og senere kom andre religiøst-inspirerte sanger, fra andre artister: Morning has broken og My Sweet lord. En annen låt fra plata – Cecilia – har Paul Simon selv omtalt som et lite stykke magi. Og det er på denne plate El Condor Pasa framkommer. Tiltakende misnøye mellom det tidligere trygge vennskapet mellom Simon og Garfunkel satte nå en stopper for videre samarbeid. Blant annet skyldes dette kunstnerisk uenighet. Plata skulle inneholde 12 spor, men det ble med 11. Blant annet ble en siste sang fjernet på grunn av at Art Garfunkel ikke var enig med teksten, som angrep presidenten, og innreiseforbudet for amerikanerne til Cuba. Men også musikalsk var det uenighet, hvorpå Paul Simon ikke likte de etter hvert store orkestreringene – og ville heller ha et enklere, mer funky, sound.

Simon står på egne bein

Ved Nixons inntog i Det hvite hus forsvant optimismen blant mange, og en ny form for konservatisme var i emning. I motsetning til Bob Dylan, som besøkte studio i forbifarten, brukte Paul Simon måneder bak spakene – finpusset, tok nye opptak. Paul Simon ble imponert av låtskrivere som Elvis Costello, Lou Reed, David Byrne og Bruce Springsteen. Han har også beundret John Lennon, men har et mildt sagt ambivalent forhold til Bob Dylan – i hvert fall ifølge boka Paul Simon – still crazy after all these years. Ellers har Paul Simon følt slektskap til filmskaperen Woody Allen. Som mange andre artister, er Paul Simons tekster autobiografiske. Det vil si at man setter seg selv inn i den historiske, samfunnsmessige konteksten. Paul Simon brakte med seg poetiske uttrykk inn i sangtekstene, noe som nok har sammenheng med at han studerte engelsk og litteratur ved universitetet, i unge år. Høsten 1969 giftet Paul seg med Peggy, etter at hun hadde tatt ut skilsmisse med sin ektemann. Hun støttet Paul Simons undring om det beste var å gå egne veier, uten Garfunkel. I februar 1970 kom Simon and Garfunkels mestestykke, Bridge over troubled waters.

Bridge over troubled waters

Albumet ble den mestselgende platen i Storbritannia, 1970. Den toppet listen i 41 uker, og var inne blant de 10 i 126 uker. Og – så å si alle kritikkene var overstrømmende. Chris de Burgh, den britiske låtskriveren, som står bak sanger som Lady in red, har uttalt: «Jeg har vært Paul Simon-fan i mange år. Han er en poet, som har skrevet mange sangklassikere. For meg er han blant de tre beste låtskriverne i vår tid. Bridge over troubled waters kan nesten betraktes som en nasjonalsang.» I albumet Bridge over troubled waters blir tittelsangen etterfulgt av El condor Pasa. Sang nummer tre er Cecilia. Sangen handler om en kar som blir uviktig i en kvinnes liv, og dumpet. So long, Frank Lloyd Wright handler om en prisbelønt arkitekt. Art Garfunkel har uttalt at det er en siste hilsen til han, som selv studerte arkitektur. Men det som mange betrakter som den åpenbare Art Garfunkel-hilsen, er sangen The only living boy in New York city. I april 1970 startet Paul Simon sitt halvår på New York Universitet, og underviste en klasse i låtsnekring. Etter dette la Simon og Garfunkel ut på turné, som skulle vise seg å bli den siste på 10 år.

Renessansemannen

Med 10 millioner solgte eksemplarer av Bridge over Trouble waters trakk Paul Simon seg tilbake, og det ble tid til å tenke. Pauls viktigste oppgave var nå å finne en ny musikalsk identitet. Han studerte musikkteori i månedsvis, samt lytte til ulik musikk. Helt siden han var liten likte han afrikansk musikk, blant annet psilte faren noe av dette. Han likte Calypso, jazz, reggae og R & B. Han reiste til Jamaica i 1971 for å hente inspirasjon.

American Tunes

Det første soloalbummet på syv år bar det enkle navnet Paul Simon. Det kom tidlig i 1972, og det inntok førsteplassen på salgslistene i Storbritannia, nummer fire i USA. Albumet ble spilt inn overalt i verden; Jamaica, Paris, New York, Los Angeles og San Francisco. Åpningssporet var Mother and child reunion. Simon var trolig den aller første rock’n roll artisten som benyttet seg av reggae-rytmer. Senere ble reggaerytmer brukt av andre artister, som Paul McCartney og ikke minst Eric Clapton. Me and Julio down by the schoolyard er fra denne plata, og kan beskrives som en mesterlig poplåt. Duncan var også en sang som skilte seg ut i kvalitet.  De to første sangene ble verdensomspennende hiter. Fem måneder etter Paul Simon-albumet kom Simon and Garfunkel greatest hits, og i mai 1973 kom et nytt studioalbum signert Paul Simon: There goes rhymin’ Simon. Plata er lys i uttrykket, og inneholder spor som A sunny day. Bladet Rolling Stone nominerte American Tune som årets sang 1973, men påpekte at melodien hentet deler av Bachs Sacred heart. American Tune ble sett på som en slags reservenasjonalsang, og ble brukt ved Jimmy Carters innsettelse i 1977. I 1986 ble den brukt til den offisielle hundreårsmarkeringen til Frihetsgudinnen.  Take me to The Mardi Gras er også fra denne plata. Ellers er flere Paul Simon klassikere fra denne plata; Loves me like a a rock, Something so righ og Tenderness. Kritikerne var ikke i ekstase, men de aller fleste omtalte plata respektfullt. I 1972 kom også barnet sammen med Peggy, Harper.

There Goes Rhymin’ Simon

I juni 1973 kom hans neste og tredje soloalbum; There Goes Rhymin’ Simon. Generelt er takten ganske temposterkt. Kodachrome var allerede ute som singel, og brukte et kameramerke som en varm og lys anskuelse på verden. Av andre spor på platen kan nevnes «something so right» og «One Man Ceiling is another man’s Floor.»

Fram og tilbake og like langt

Paul Simon flyktet inn i låtskrivingen våren 1975, etter at ekteskapet havarerte. Dette hadde en rensende effekt, siden han tidvis var overstrømmet av følelser i leiligheten sin, i New York. Han studerte ellers musikkteori, særlig jazz. Dette endte med hans mest personlige album, Still crazy after all these years. Paul Simon hadde i årene mellom platene Bridge over Troubled Water og Rhymin’ Simon blitt en voksen mann, og hadde utviklet seg som låtskriver. Han hadde studert klassisk gitar, og hørte på et bredt sett av musikkartister. Stadig flere etablerte artister covret også sangene til Paul Simon, hvilket betydde klingende mynt i kassen, for Paul Simon. 50 ways to leave your lover er blant de mest kjente sangene fra denne plata. Et annet prosjekt som opptok Paul Simon i 1974/ 75 var Warren Beattys nyeste film Shampoo, men de to sangene han skrev for filmen ble ikke brukt. Still cracy after all these years (1975) var et album som markerte Simons inntog i de voksnes rekker. Sangen 50 ways to be your lover ble den første amerikanske nummer 1-hiten, siden Bridge over Troubled Waters.

Tilbaketrukket tilværelse

Andre halvdel av 1970-årene hadde Paul Simon en beskjeden tilværelse i det offentlige, han levde tilbaketrukket. Han gjorde enkelte opptredener i Saturday Night live, med kameraten og komikeren Chevy Chase. Chevy Chase er for øvrig ranket som særdeles intelligent. Paul Simon var også en intelligent mann, med mye humor – gjerne sarkastisk. Han spilte en liten rolle i Woody Allen-filmen Annie’s Hall. I 1978 gjorde han en cover av «What a wonderfull world,» sammen med Art Garfunkel og James Taylor – hvilket ble en hit. Han slapp to singler i 1977, der en av dem var Slip Slidin Away. I 1978 deltok Paul Simon som seg selv, i Eric Idles Beatles-parodi, filmen The Rutles. Han syslet i disse årene med å selv skrive et filmmanus.

Storslått konsert i Central Park

Han lekte også med tanken om å skrive en forestilling, som skulle settes opp på Broadway. Men han valgte filmretningen. Det ble et rockedrama, kalt One Trick Pony.  Det handler om en fallende rockestjerne, som blir glemt mellom andre musikalske trender. Noen mente det var autobiografisk, men Simon selv henviste til Elvis og andre artister. Filmingen av One Trick Pony startet høsten 1979. I 1980 tok han igjen kontakt med Art Garfunkel, som også hadde gjennpmgått turbulente tider. Han fikk måteholdne kritikker i sin skuespillerkarriere, og kona hadde nettopp tatt livet av seg, i leiligheten. De snakket om å igjen gjøre noe sammen. Oktober 1980 hadde One Trick Pony premiere. Den fikk lunkne kritikker, og enkelte var nådeløse. Simon pådro seg skrivesperre. En gjenforening av Simon & Garfunkel ville bli den største gjenforeningen, ved siden av The Beatles. Og det ble gjenforening – i Central Park. Det var den første gangen de holdt konsert sammen, på 11 år.

Klassiske feilgrep

I mars 1982 ble Paul Simon innlemmet i låtskrivernes Hall of fame, og anerkjennelsen kunne ikke komme mer beleilig. Central Park-konserten var allerede blitt legendarisk, og konsertalbummet solgte som hakka møkk. Han giftet seg med Carrie Fisher, 16. August 1983. I 1983 kom også albumet Hearts and bones, som det en periode var aktuelt å gjøre til en Simon & Garfunkel-plate. Men det ble ikke slik. Det var tydelig et album fra en mann som var passert 40, i den forstand at tekstene hadde et voksnere og reflektert uttrykk, til saker og tema. Reaksjonene på plata var blandet og salgstallene dertil. På albumet Hearts and bones hedret Paul Simon sin barndomshelt Johnny Ace, med sangen The late great Johnny Ace, blant annet. Sommeren 1984 gjennomgikk han på ny skilsmisse. Han måtte på ny jobbe seg igjennom en krise, og neste stopp ble Afrika.

Livets rytmer

Sommeren 1984 hadde Paul Simon gjennomgått noen deprimerende måneder. Han fant trøst i afrikanske rytmer. Dette økte kreativiteten, og resultatet ville – ifølge han selv – bli det beste han hadde gjort. Og det ville føre til et kommersielt comeback. Han hadde skaffet seg et nytt hjem i Montauk, Long Island. Han spilte musikk i bilen til New York sentrum, og det var særlig Gumboots som tiltrakk han. Paul Simon hadde slått følge med Stevie Wonder, Diana Ross og Bob Dylan – blant flere, i innspillingen av We are the world, med Band Aid, 28. januar 1985. Noen hevder at slike tiltak, som Paul Simon igangsatte, er å stjele musikk av andre. Dette kan ses på som en fortsettelse av plyndringen av Afrika. Imidlertid kalte flere Paul Simon for en «døråpner,» blant annet Joseph Shabalala – lederen for Ladysmith Black Mambazo, som var svært deltaktig på Simons Graceland-plate. Mange av sangene ble skrevet i hans hjem i Montauk med bare gitar, papir og penn. Sommeren 1986 var albumet klar for musikkhyllene. Graceland inneholder 11 spor, og kanskje er den mest fengende låten «You can call me Al.» Ralph McTell, den britiske singer/ songwriter, synes eksempelvis Graceland er Simons beste plate. Fordi den er gjennomført. Paul Simon så seg om etter et annet kontinent for inspirasjon.

En filantrop

Hjemløshet og fattigdom setter sitt preg på enhver storby, men problemet var særlig gjeldende for New York, på slutten av 80-tallet. Paul Simon var på denne tid opptatt av sør-amerikansk musikk, særlig lyden av brasilianske trommer. I oktober 1990 kom singelen «Obvious child,» fra albumet Rhythm of the saints. Albummet nådde til topps i Storbritannia, og fjerdeplass i USA. Men det var langt unna salgstallene til Graceland. Han la ut på turné, med tittel fra en annen kjent sang fra platen: Born at the right time. Paul Simon har gjennom årenes løp ellers vært engasjert i en rekke veldedighetsprosjekt, og han har vært aktiv i valgkamper for Det demokratiske partiet. I 1992 ønsket Nelson Mandela Paul Simon hjertelig velkommen til Sør-Afrika, etter å ha fremmet afrikansk musikk.   

Siste karriereår

Hans siste arbeidsår, ettersom han nå har lagt gitaren på hylla, blir her sparsommelig behandlet. Men det kan nevnes at i 1998 kom forestillingen The Capeman – som ikke var en braksuksess. Paul Simon kunne ikke etter dette unngå en ny superturné, med Art Garfunkel – og har avholdt en del konserter sammen med han, siden år 2000. Han har etter det Riksbladet kjenner til utgitt i underkant av 300 sanger, hvilket ikke er en veldig stor katalog til visesangere å være – men det er mye kvalitetsmateriale.

Vurderinger av biografiene

Jeg synes alle de tre biografiene er vel opptatt av listeplasseringer, til låter og album - og derfor ikke riktig gode. Riktignok er kommersiell suksess viktig i underholdningsbransjen, men jeg synes det er flere andre elementer som er av større interesse. Jeg hadde eksempelvis håpet på flere tips om hva som gjør en låt til en god sang, både musikk og tekst. Jeg hadde også håper på flere anekdoter fra underholdningsbransjen, slik biografiene er nå er de veldig nøkterne. Dette hadde vært mulig, uten at man ble for uanstendig. Det jeg her har skrevet gjelder alle de tre biografiene.

Avsluttende betraktninger

Simon & Garfunkel vil alltid være større en deres respektive solokarrierer.  Paul Simons karriere er fulle av (kommersielle) oppturer og nedturer. Paul Simon var musikalsk distingvert og tekstlig elegant, noe som sammen skilte han fra andre samtidige sing and songwriters.

Herlige fnisekompanjonger

I går var det premiere på Fnisekompaniets «Nå? Koser vi oss?» Det var velspilt, veldreid fnising – som står til terningkast 5.  

Gaffel og Karaffel: Fullsatt.

Kapellmester: Anders Brunvær Hauge.

Tospannet Pål Schreiner og Andreas Lagesen er både like og ulike – aller viktigst utfyller de hverandre. Begge er absurde og begge vet hvordan de, sammen med en dyktig regissør, skaper logiske og ulogiske sketsjer, med elegante sluttvrier. Jeg ville nok heller kalt showet «Nå koser vi oss!» for vi trenger ingen undring; Også tredje spir, Mari Hauge, viser komisk talent og musikalsk-herlige ferdigheter. Hva gjelder scenisk utfoldelse viser de alle teft; scenisk ro, mimikk og kroppsspråk, og jevnt over solide tekster, og sprell.

Lagesen & Schreiner

Det er vel Pål Schreiner som er mest på scenen, med sin lekenhet og bemerkelsesverdige trygghet. Han viser variasjoner over russiske egennavn, som er morsomtgodt skuespilleri. Han raljerer over emojier/ kommunikasjonsrådgivere, og folks malplasserte mobilmerknader. Både Lagesen og Schreiner (og ikke minst Mari Hauge) har gode ferdigheter i svensk takt og tone – da de under en TV-programpost fra Eskilstuna tidvis raljerer meget godt over det svenske.'

Figurmakeren og parodikeren

Der Pål Schreiner er en finslepen figurmaker, er Lagesen en skarp parodiker – om det for anledningen dreier seg om Willoch, Nordstoga eller andre. Det er flott de gir rom for begge deler – som skaper et flott show av godt, blanda drops. Vi synes første halvdel er bedre enn andre halvdel, der vi særlig kan trekke fram nesten-åpningsnummeret Revyskolen – med Andreas Lagesen. Her parodierer han historiske revyfigurer, som er universelt morsomt, men som særlig må være en vårløsning for det indre-medisinske humor-Norge.

Som sagt, terningkast 5.   

Kvammen og Lyse i Absolutt løgnas 3

Vi overvar premieren på det veltrimmede showet «Må jo bare le,» med Pål Mangor Kvammen og Steinar Lyse. Det var gjennomarbeidet, poengrikt og akkurat passe kvasst.

Terningkast 5: Riksbladet pleier ikke å skrive showanmeldelser fra Stavangeren, vi skriver av og til forhåndsomtale. Akkurat denne gangen tar vi imidlertid bladet fra munnen.

Vi satt uten notatblokk, og vi glemte å ta med oss programblad fra forestillingen – slik vi pleier. Dette blir derfor er enkel vurdering. Steinar Lyse er med sine hverdagslige betraktninger, observasjoner og gummimaske en komediens grand old man, absolutt en 1951-modell som fortjener en plass i lyse. 

Ved showstart raljerer de over den skjeivbalansen som eksisterer mellom Kvammen og Lyse, med tanke på utmerkelser og prisdryss som har vanket eller ikke vanket nært de to garvede komikerne. 

Steinar er passe alminnelig og tidvis snytt, i kontrast til den mer medaljerte Kvammen. Vi vet ikke akkurat hvorfor vi husker dette, men kjemien mellom dem er fra starten veldig god. Riksbladet oppfatter dem dit hen at de deler samme grunnverdier; og da kan det komme mye komisk utav. Og det gjør det.

Kvammen banker sin trygghet inn i publikum, og reisen, sammen med Lyse, og en dyktig regissør, gir oss veltrimmede to timer – som er stappet med observasjonshumor (Lyse) og showstoppere (Kvammen). De når godt ut over fylkesgrensene med kvaliteten de serverer, og vi vil våge den påstand at Kvammen er i sitt livs form, og et ess i sammen med de rette medmakkerne på scenen. Vi håper det jærske publikum slutter opp om forestillingen, selv om den første akten er bedre enn den andre.  

Vi skriver ikke noen konvensjonell anmeldelse, men vi i Riksbladet har en viss tradisjon for å trekke fram høydepunkt – når vi første begir oss inn på anmelderiet. Kvammens Kurt Kevin (som vi vanligvis ikke ler mest av), åpenbarer sin enkle psykologi når han avslører at hans nattlige drømmer handler om marsmellongs. Det i seg selv og konsekvensene av dette er fra en annen crazykomisk planet.  

Artig alenetid med Jon Niklas Rønning

Jon Niklas Rønning er en morsom og sjelden plante i show-Norge; Det er alltid gjennomarbeidet og kvalitetsmerket, det han kommer med.

Terningkast 5: Jeg har vært fan av han i i hvert fall 15 år. Jon Niklas Rønnings «Jeg reiser alene» var en meget trivelig opplevelse, som etter det Riksbladet erindrer inneholder aktuelle sleivspark og en god porsjon 90-talls mimring, for de av oss som var ungdommer den gang. Selv om det er universelt forståelig - for alle.

Siden det er omtrent tre uker siden Riksbladet så forestillingen, uten notatblokk, vil vi ikke skrive en konvensjonell anmeldelse av forestillingen. Men vi kan gjerne trekke fram et personlig høydepunkt, som går i den absurde retningen: Rønnings raljering over bursdags- eller jubilanttaler, der taleren i hovedsak ikke sier noen ting – men pakker det hele inn i floskler og generelle vendinger.

Ellers er det noe som kunne vært strøket, Beatles-potpurriet er ikke helt vellykket. Riksbladet har sine teorier om hvorfor, men lar være å komme med dem her.

Jon Niklas Rønning er best i sine veltrimmede sanger, og er en god iakttaker som balanserer akkurat passelig på frekkhets-grensen – med stil og eleganse. Det blir spennende å følge med Rønning, i lang tid framover. 

Når sanger viser oss dem som ikke har det bra

Kan nå si noen ord av det største alvor. 

Jeg kan kalle en spade for en spade – det er særlig to ting jeg synes er smertefullt. Det ene vil jeg ha for meg selv, og angår tro. Det andre er barn som har det rett og slett jævlig. 

Heldigvis har jeg hatt en veldig god barndom. Og som en hyllest til egen barndom har jeg skrevet en norsk tekst ut i fra sangen «Carolina in my mind;» «I mitt sinn så reise eg te Hinna.»

Men å lese om barn som vokser opp i elendighet, gjør inntrykk. Og det kan sanger også beskrive. Det er få som har stor innvirkning på meg som stemmen til nå avdøde John Denver. Når han synger Carolina in my mind, synes jeg det er fryktelig sterkt.

Jeg vil advare imot det jeg vil tro er sterke følelesmessige inntrykk, som kan oppstå ved å høre denne sangen: her!

Noe av det jeg er stoltest av med Venstre, er deres bekjempelse av barnefattigdom og – elendighet.

Årets kulturlokomotiv 2019: Benny Andersson

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv, der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinner: Benny Andersson har gjennom flere tiår vist en evne til å skape musikalske innertiere Han fikk et navn som ABBA-komponist, og har senere vist seg som en dyktig musikalmaker; med forestillinger som Chess og Kristina fra Duvemåla. I de senere år har han fortsatt sitt toneklekkeri under navnet BAO (Benny Anderssons orkester), til glede for kjente og ukjente sangutøvere. Juryen vil også trekke fram hans livslange kompaniskap med kollega og kamerat Bjørn Ulvaeus, som gjennom fire forrykende tiår stort sett har stått for sangtekstene. Vi er ikke beskjedne, når vi vil si at han i et retrospektivt lys vil rage på høyde med en av sine musikalske forbilder, Johan Sebastian Bach. Vi tror musikken vil overleve i århundrer framover. Juryen vil særlig trekke fram hans evne til å forene populærmusikk og folkemusikk, i en unik klang som gjør Benny Andersson til et varemerke.

Vi har mange låter å ta av, men skal vi spille det som juryen omtaler som verdens mest innsmigrende bridge, er dette gjort av Abba-jentene i sangen Super Trouper: Flott låt!

Gleden er på juryens side.

Mesterlig

Flott låt! Fra "Teaterkonsert Mozart" (Stavanger Konserthus/ Rogaland Teater/ Aarhus Teater)

10 norske sanger jeg liker

Kultur kan være samfunnslim, og skal etter mitt skjønn i brytningstider være det – framfor

konfliktskapende. Ikke et enten eller, men mer appellerende til samhold og borgerånd.

Her kommer 10 norske sanger jeg liker. Det er melodi og tekst som samlet, i varierende grad, gjør at jeg liker de. Det betyr at jeg også liker flere andre norske sanger.

Jeg har valgt å trekke ut én tekstlinje fra sangene, som jeg synes utmerker seg.

Gjør oppmerksom på at rekkefølgen ikke er noen rangering. Men tekstlinjene til høyre for sangen, kan leses loddrett nedover som en sammenhengende tekst. Det er ikke nødvendig, men det viser at kjærlighet skal gjelde alle, uavhengig hvordan man ser ut. 

Ikke at sangene er fullkomne. Men man kan finne flotte tekstlinjer i sanger, på lik linje med budskapet i europeiske klassikere. Jeg har vel ikke nevnt disse tidligere?

1. Det begynner å bli et liv                           Hvem orker se meg som den jeg er?                         

2  Vit at jeg elsker deg                                  Vit at jeg elsker deg

3. Rosalita                                                     Når verden blir kald og stor

4. Spurv på en snor                                       Har jeg prøvd å være meg selv

5. Den feite mannen                                      Den feite mannen 

6. En mengde vakre ord                                Og de fleste vil bli store, i en liten flik av verden

7. Fysste morningen                                      En del av deg var igjen

8. Sommerøya                                               Det var å ta en liten Maria fly-fly i sin hånd.

9. Så kom sangen                                          Jeg husker deg som du var

10. Smil                                                         Gi et smil

Som en duva

Flott låt!

Våre instrumenter

Flott låt!

Kjære…

Flott melodi. Flott låt!

Komediefabrikken, sesong 2

Følgende sketsjer framkom i andre sesong fra Komediefabrikken

1.       Sommerlåt via Leonard Cohen                                   

2.       Marton fra Stavanger ser flere lysglimt

3.       Språkforsker forklarer

4.       Arne Rettedals katastrofestol 

5.       Odd Nordstoga i studio

6.       Nye nasjonale retningslinjer for «Vri åtter»

7.       Kalkulerte Kari

8.       Dansk TV

9.       Språkforsker forklarer 2

10.    Ny musikal om Jens Book-Jensen

11.     Nytt masterfag ved Universitetet i Innlandet 

Ap + V + KrF = Sant

Mitt foretrukne alternativ, et alternativ jeg har valgt å kalle "Solsikkefabrikken." 

Så lunka vi så småningom!

Flott låt! 

Elektriker Steen

Flott klipp!

Hymn to Freedom

En type jazz, og særlig sangvalg, jeg synes er fengslende.

Flott låt! 

Ingen skuespillere har drømmeroller III

Ingvar Hirdwall som Keiseren av Portugalien.

En drømmerolle er utvilsomt Jan i Skrolycka fra boka Keiseren av Portugalien.

Boka skildrer Jan I Skrolyckas ekstreme fattigdom i datidens 1870-årene, i Varmland. Han bor i en tømmerhytte og mangler det meste som vi i dag betrakter som selvfølgeligheter. Han elsker sin datter, som ut ifra alle objektive hold er tindrende vakker. Hun flytter tidlig til Stockholm, storbyen, og hun gir ikke lyd fra seg. Trolig henger dette sammen med den livsførsel hun fører, det er stor sannsynlighet for at hun blander seg med gatelivets fristelser og det inntektsgrunnlag som prostitusjon gav jenter på denne tiden. Og det er også sannheten, og hun vil vel av skam ikke skrive hjem? Rykter om hennes tilværelse sprer seg til Varmland. Det er vanskelig å vite hva som er hva i faren Jan sitt sinn, men fortvilelsen over skjebnen som har rammet hans eneste barn driver Jan i Skrolycka til vanvidd. Han tror til slutt at han er en keiser, Keiseren av Portugalien. 

Jeg beveger meg ikke inn på dette psykologiske fenomenet, annet enn at man kan kunne fastslå at dette nok er en overlevelsesmekanisme fra Jan I Skrolycka sin side. I tillegg til at han savner sin datter, er «innsettelsen» av seg selv som keiser noe som forrykker maktforholdet og det sosiale hierarkiet i denne Varmlandsbygda. Han oppsøker eksempelvis godseiere, og deltar på deres tilstelninger - i keiserlig forkledning. Helt sentralt tema i boka er derfor lengsler og fortvilelse, forholdet far-datter og fattigdom.

Boken er skrevet av Selma Lagerløf, en av de aller største innenfor svensk litteratur. Selma Lagerløf har mange historier som egner seg for teater og film. Selv om hun har verk som er mer kjent og rangerer høyere enn Keiseren av Portugalien, er Jan i Skrolycka utvilsomt en drømmerolle. Trolig er dette en av de aller beste rollene for en skuespiller i Selma Lagerløfs univers – for en litt eldre herre.

Jeg har lest boka, for en en del år siden. Første gang jeg stiftet bekjentskap med fortellingen var gjennom en TV-serie fra SVT på 1990-tallet. Serien inneholdt også overnaturlige fenomener, med symbolske hvite hester, i nattemørket, utenfor fattigslige stuevinduer i datidens Varmland. 

Den serien av regissert av Lars Molin og hadde skuespillerkjempen Ingvar Hirdwall i mesterlig utfoldelse som en svært sårbar Jan i Skrolycka/ Keiseren av Portugalien. Det er Ingvar Hirdwall som er avbildet fra 1992-utgaven av Keiseren av Portgugalien i denne bloggen.

Du kan se klipp fra Keiseren av Portugalien: Her!

Du kan se et 10 minutters intervju om den sympatiske skuespilleren Ingvar Hirdwall: Her!

Jeg kunne sitte i timesvis foran TV

Omtrent sånn. I de perioder det ikke snødde, i Stavanger. 

Hvilken Bitterblue?

Det er skrevet to solide sanger om Bitterblue, vil jeg si. Den ene er ved Cat Stevens, den andre Bonnie Tyler – to favorittartister fra unge år. Hvilken går du rundt og tenker på? 

Flott låt!

                                                                                        Flott låt!

«Rørende og skummel Lion King»

Flott versjon, særlig Circle of life: Flott låt!  

I sommer har jeg sett Lion King, versjon 2019. Har aldri sett filmen tidligere. 

Vil anbefale å se denne gripende historien, som jeg gjerne kunne gitt seks øyne på terningen. Jeg så den i norsk versjon og det er meget vellykket norsk tale.

I tillegg til engasjerende historie, har filmen gode replikker – som jeg ofte synes er svakheten med norsk film; replikker med livsvisdom.

Jeg sitter igjen med flere replikker,
i tillegg til den elegante historien.
Historien forteller mye, blant annet
om vennskap, lojalitet og trofasthet

 – og oppgjør imot urettferdighet,

alt som hører med med i livet,
og det å være menneske.  

Historien er viktig og oppbyggelig.

"En kort vise om tinnsoldaten med frue"

Låt! Fra Vellyst og vemod

To store stemmer i verdens merkeligste duett

Flott låt!

Jeg er fan av Tom Jones og Luciano Pavarotti. Men at de skal konkurrere om Delilah…

Pavarotti er nok den største stemmen i min/ våres levetid, jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve en liknende størrelse noensinne.

Men når en annen ruvende stemme, konkurrerer om Delilah, imot Pavarotti, er det hele ganske morsomt. 

Ricky Gervais og Extras

En serie jeg har et lattermildt forhold til, av flere Ricky Gervais- ting, er Extras.

Extras gjennomgangstema og -personer er folk som bedriver statisteri. 

I den sammenheng sveiper Ricky Gervais innom ulike sjangere, med de samme «unike» statistene. Nå er dette litt i hyrten og styrten, jeg vil nok komme tilbake til Extras. Men en av episodene, blant de beste, er en parodi på elendig sitcom. Enkelte episoder og sekvenser er virkelig gode parodier over skuespillerbransjen. 

Her kommer vignetten, du kan jo selv søke opp episoden? Flott klipp!

Revy skal være i farger

Med noen ytterst få hederlige unntak finnes det ikke et revyklipp jeg liker i sort-hvitt. 

Flott klipp!

Det går et humorskille i Norge, og sikkert skiller innenfor andre områder, da fargefjernsynet kom til landet. Siden jeg av det selvbiografiske materiale skriver om stort sett barndom, henter jeg også klipp jeg husker fra tidligere tider – som blant annet har inspirert meg. Dette innslaget har rystet meg. 

Jeg har et tidligere sted på bloggen skrevet at det finnes ett og annet humorinnslag (i svart-hvitt) som er hjerteskjærende. Og jeg sikter her til to numre, spesielt. Og – det mest rystende for meg, som barn, er det jeg vil vise nå – som sikkert er kjent for noen.

Det er et nummer med Kari Diesen og Arvid Nielsen, som jeg ble grepet av i svært unge år. Vet ikke helt hvordan det skal beskrives – men det handler åpenbart om fattigdom. I tillegg er det en svært «tom» og «fortettet» stemning i innslaget, som selv et barn opplevde som «meningsløs.» Det kan være greit å ta med seg i en tid preget av velferd og vellykkethet. For - det finnes fortsatt folk som ikke har det bra, verken materielt, eller opplevd lykke i tilværelsen. 

Dette er altså norsk revy i eksistensialistisk utgave. 

"En til, for å feire"

Hadde gleden av å jobbe med en dirigent en gang, som jeg i dag mener er ansatt som dirigent på Den Norske Opera. Etter en viss øvingsmengde, og vi presterte bra, sa han alltid: «Vi tar den en gang til, for å feire.» Det synes jeg da er en fin tanke?

Jeg kan bruke det overfor Vazelina Bilopphøggers, for vi tåler en sang til av dem, fra det aller beste – for å feire: Flott låt!

Odd Nordstoga er råflink

Liker mange av hans sanger, som mange andre. Selv om jeg har vært med å tøyset og raljert litt med 

han, er det gjort med hjertevarme og omtanke. For helt uten belegg er det vel ikke? Glede og raljering er vel en del av liberaldemokratiet? En av mine favorittlåter er denne: Flott låt!

Gudstro?

Jeg har da det - selv om jeg ikke har så lyst å angi så mye. Jeg har ikke noen finkjemmet tro, men anser meg som kristen. Blant annet siden vi befinner oss innenfor den Vestlige kulturkrets. Noe tanker har jeg om det, men noe vil jeg ha privat. Men; Flott låt, med James Last: Flott låt!

Bill. Mrk: Hustru og familie

Jeg vil gjerne stifte familie. Hvem det blir med, er foreløpig usikkert. Kanskje er det ei jeg allerede har møtt, kanskje ikke. Eller kanskje hun kjenner meg likevel – gjennom Riksbladet?

En annen favorittlåt

Denne sangen synes jeg er råbra, og det er ikke rart de har fått betegnelsen supergruppe: Flott låt!

Komparativ metode – alltid best?

 - En artikkel om vitenskapsteori.

Komparativ metode betyr sammenliknende metode. Sammenlikning gjør vi hele tiden, om vi sammenlikner aktører, institusjoner eller strukturer. Denne artikkelen vil drøfte komparativ metode innenfor rammen av statsvitenskap, til dels historie.

Det er spennende å sammenlikne, men det byr også på utfordringer. Sammenlikning gjøres ofte for å teste hypoteser, men det kan gi oss nye teser – som kan være teoriutviklende. Det kan være med utgangspunkt i statistikk, eller historiske case – for å nevne noe. Særlig innenfor statsvitenskapelig forskning har komparativ metode vokst fram i de tilfeller vi har med et fåtalls enheter å gjøre, såkalt «liten N.» Men undersøkelsene skal være systematiske. Vi skal her gjennomgå noen hovedsyn på komparativ metode, som har utviklet seg de siste tre tiår. Ikke alt nevnes nå, men jeg vil komme tilbake til det i andre artikler. Innenfor statsvitenskapen kan de fåtalls enhetene være eksempelvis revolusjoner eller post-kommunistiske regimer. Noen analytikere mener til og med at den komparative metode alltid er best, for å undersøke fenomener. Siden komparativ metode innebærer et fåtalls enheter, utgår statistisk som metode. Jeg vil i denne artikkelen drøfte påstanden hvorvidt «komparativ metode – alltid best?»

Kvalitative eller kvantitative teknikker? 

Til det vil jeg si at jeg ikke kan avgjøre om komparativ metode alltid er best innenfor statsvitenskapen eller historie. I kvantitativ metode teller man, veier man, fenomener. I kvalitativ metode ligger veien mer åpen for fenomener som ikke kan veies, eller telles, også kan undersøkes. Man kan innenfor komparativ metode ha muligheter til å undersøke flere variabler, enn hva tilfellet er ved en statistisk undersøkelse. På den andre side, selv om vi undersøker flere variabler, kan det være noe særkjennetegn ved fenomenet, som en undersøkelse ikke fanger opp – noe som også vil være gjeldende med et større antall, statistiske enheter. Men å påberope seg svaret på hvorfor et fenomen inntreffer, foreta en generalisering, kan dét være mer innlysende for den komparative metode, siden man står overfor et begrenset antall case, med de muligheter det innebærer for å undersøke disse case nøyere. Innsigelsen mot et lite antall case, er at det er vanskeligere å trekke generelle slutninger fra det, fordi vi står overfor et lite antall enheter eller eksempler. Overføringsverdien til det generelle kan synes begrenset. I en stor kvantitativ undersøkelse, med mange case, kan vi si at resultatene er – hvis de er det – statistisk signifikante. Man kan i disse tilfellene overse mye, som har vært relevante for de ulike utfall. Men her kommer det noe interessant, det kan være en feilslutning. Fordi man i en statistisk undersøkelse kan peke på variabler – som viser fellestrekk mellom de ulike undersøkelsene – eksempelvis variabler som må gi bestemte utfall for at et fenomen skal inntreffe. Kvantitative undersøkelser kan derfor være gull verd, hvis vi skal peke på variabler som må være til stede, for at et fenomen inntreffer.

Konklusjon

Jeg vil ikke si at kvantitative undersøkelser alltid er best, når man skal foreta sammenlikninger. Men å si at komparativ undersøkelse, med et fåtalls case og kvalitativ måling, alltid er best, er i like stor grad en feilslutning. Kvantitative undersøkelser kan derimot være best for å undersøke hvorvidt en eller noe fåtalls variabler er viktige hvorfor et fenomen har statistisk innvirkning, hva som må være til stede for at noe skjer - på tross av begrensninger, også ved denne metoden. 

Eventyret om den vidunderlige kartoffel

Barne-TV synes jeg er best når de klarer å kombinere underholdning med det informative. Det er nemlig viktig å lære noe som barn også. Et Barne TV-program jeg husker, blant annet fordi jeg har det på teip, støtte jeg på, på Youtube.

Det er historien om poteten. En fascinerende fortelling, selv om tiden har tæret på animasjonsfilmen. Det er blant annet historien om utplyndring, fattigdom og velstandsvekst. Jeg likte veldig godt denne tegnefilm-dokumentaren, som barn. Denne utgaven er på dansk, men på NRK var den med norsk tale – i sin tid: Flott klipp!  

Nye nasjonale retningslinjer for «Vri åtter»

Det nye nå er at du kan vri med 7 og 3.

-          Det du gjør, er at du deler ut 3 til 5 kort, til hver av spillerne. Noen kan få 2, andre 8.

-          Spillet består mellom 2 til 6 spillere, og du bruker en normal hyttekortstokk. Det vil si at essensielle kort mangler.

-          Hensikten er å bli kvitt samtlige kort ved å følge farve eller verdi på øverste kort i bunken   eller   å skifte til en annen farve («vri») ved hjelp av en åtter, tre og syv, eller et kort med samme verdi   som ligger øverst i bunken. Så vrir du deg fram til seier 😊

Vi gir deg våre vingeslag

Kranset i samhold og folkemakt                                                       

Flott låt!

Med tverret hjerte høres håpets lyd og tro

Vi løfter en knesatt Europapakt

Staker ut vår verdensbro

Kranset i vennskap og sannhetsjakt

Følger vi rettferdighet, forent i frihetskamp

Om idégodset trues med tankeslakt

Så skriver vi mot denne ramp

Ååå – Europa, kjenn vår gjestfrihet

Vår vilje tramper for verdensfred

Ååå – krans en håndfull bjerkeløv

Om så hele Dovre rives ned

Kranset i mot og åndekamp

Med freidige bokstaver bekjempes verdensnød

Vi åpner våre nister, vi er på lag

Vi gir deg våre vingeslag

Kranset i samhold og folkemakt

Med tverret hjerte høres håpets lyd og tro

Vi løfter en knesatt Europapakt

Staker ut vår verdensbro

 - Åndeleder

Ingen skuespillere har drømmeroller II

En drømmerolle er utvilsomt Esteban Treban i Åndenes hus.

Flott klipp! 

Rollen ble originalt spilt av Jeremy Irons.

Jeg har et ambivalent forhold til selve filmen. Det er en såkalt utopisk realistisk fortelling av Isabelle Allende, som jeg ble fjetret av, da jeg så den, i 1994. Da jeg så filmen på et senere stadiet ble jeg ikke like begeistret. Det betyr ikke at det ikke kan være en god film, men at jeg personlig fjernet meg litt fra sjanger-tilhørigheten med årene.

Esteban Treban er en forkvaklet reaksjonær, som driver en gård etter antikvarisk mønster, med blant annet fysisk avstraffelse av arbeidere som ikke duger. Han er en såkalt patron. Han stiller etterhvert til valg for det erkekonservative partiet, og må kjempe mot en tidligere bekjent
om politiske posisjoner.

Egentlig er det en drittsekk, men som har et kall.

Romanens handling veksler mellom herregårdsroman, spøkelsesroman, kjærlighetsroman og politisk dokumentar. Den skildrer – gjennom en familie – chilensk historie fra 1900 frem til kuppet i 1973 og drapet på president Salvador Allende. 

Filmen omhandler mye, og er regissert av dansken Bille August. 

Når Sunde besøker Nashville

Har du klage for ei ku har du ku for ei støtte har du støtte for å råd til å kjøpe den er nødt til å ha hvis du skulle holde deg på banen (...) Jeg har bærbart kart og bærbar PC og bærbart barskap og bærbar WC og kona står og bærer seg hele da'n! 

Ja, denne regglen husker jeg i hodet ennå, fra 1989-landeplagen "Kjekt å ha!" Flott låt! 

Kvardag, av Olav H. Hauge

Dei store stormane 

Då spurde du ikkje

kvi du var til,

kvar du kom frå eller kvar du gjekk,

du berre var i stormen,

var i elden.

Men det gjeng an å leve

i kvardagen òg,

den grå stille dagen,

setja potetor, raka lauv

og bera ris,

det er so mangt å tenkje på her i verdi,

eit manneliv strekk ikkje til.

Etter strævet kan du steikja flesk

og lesa kinesiske vers.

Gamle Laertes skar klunger

og grov um fiketrei,

og let heltane slåst ved Troja.

Frå Dropar i austavind (1966)

Et romskip fra annen galakse har besøkt Melkeveien

Kunstnerisk etterlikning av hvordan Oumuamua trolig så ut. 

Nå slår forskere fast at det er første gang i historien vi med stor sikkerhet vet vi er blitt besøkt av en annen galakse, i 2017 - av et flyvende objekt som har fått navnet Oumuamua.

Astroide? Komet? Romskip? Vår galakse er fullstappet med stjerner, som har sine egne systemer av planeter. Hvis det finnes noe liv der ute (noe annet vil virke usannsynlig red.anm.), så vil vi nok en dag finne svaret på det - etter hvert som forskningen går framover.
Og er Oumuamua det
første skikkelige tegn på et slikt liv -
fra en verden som åpenbart har
kommet lenger enn oss, i hvert
fall på det astronomiske området.

19. oktober 2017 ble det nemlig observert en såkalt UFO over Hawaii. UFO har lav troverdighet som begrep hos enkelte, men dette funnet kan innebære alvor. Teleskopet på Hawaii fanget bildene av dette såkalte romskipet, 33 millioner kilometer unna jorda.

Oumuamua ble observert som en irregulær skapning, ulikt alt annet tidligere iakttatt. Formen på objektet var sigarliknende, 10 ganger så lang, som bred. Fargen var mørkerød.

Er dette vårt første tegn på å kunne slå fast UFO? Det kan vel ikke avskrives? Siden dette fortsatt er usikkert, går ikke Riksbladet videre inn i saken, men henviser til andre kilder. Samtidig kan vi slå fast at det er et svært fascinerende forskningsfelt.

Du kan lese mer om funnet under
Wikipedia: Her!
Artikkel i Physics world: Her!

Tor Endresens beste låt

Flott låt!

En KLM-sketsj jeg likte spesielt godt

Flott sketsj!

Jeg syntes vel det aller morsomste var den rappkjefta og oppmerksomhetsivrige Kirkvaag-figuren, i kontrast til den mer forsagte makkeren (Knut Lystad).

Dessuten er det morsomme inngjerdinger, fra blant annet Kongebesøket.

To flotte tekster av Per Inge Torkelsen

Og jeg liker melodiene.

Sangene er ikke morsomme, de er såkalt seriøse. En klovn innehar oftest mye livsvisdom. Og – i Norge verdsetter vi for lite allroundere, folk som kan ulike ting. Vi har en tendens til å kategorisere og båssette. Jeg leste noe i den duren i en avis en gang, og er hjertens enig.

Her kommer sangene, jeg liker dem godt:

Sitte å tenke: Flott låt!

Svarte toast med grønnkokt egg: Flott låt!

Nå er den her

Flott låt!

I can see clearly now

Jeg er ikke så glad i salmer, selv om policyen på denne nettsiden er å ikke skrive om det jeg ikke liker. 

Men så er det heller ikke noe jeg ikke liker, jeg er bare ikke så begeistret for det.

Kan imidlertid like sanger som innebærer aspekter ved tro, kristne verdier og fellesreligiøsitet i seg. Et eksempel på det, er denne: Flott låt!

Den nest flotteste norske barnesangen!

Flott låt! 

Også den optimistisk og fantasirik!       

Skaperkraft, før maktkamp

Her kommer min ultimate Henning Kvitnes låt, i hvert fall hittil. 

Det kommer mange flotte folk fra også Halden. En sang som appellerer til vennskap, samhold og tro – utover bygrensen, er det denne låten. Norge trenger mer varme - enn de mange maktkamper som utspiller seg i mediebildet. Det gjør Norge, og blant annet det politiske liv, fattigere og innholdstomt.  

Ta vare på hverandre! Flott låt!    

Vazelina Bilopphøggers og Eva Knardahl

Flott låt!

Et tidlig TV-minne i mitt liv er en oppsiktsvekkende opptreden av Eva Knardahl, sammen med et av mine barndoms favorittband.

Det var opplevelsesrikt for en ungfole å se en gammel, ærverdig dame, som Eva Knardahl, spille boggie woogie-rock, en dame som heller konsentrerte seg om Edvard Griegs småstykker.

Årets sommerschlager 2019

Her kommer min personlige sommerhit for året. Flott låt!