Ladies and gangsters
Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdier,
holdninger og prinsipper skal vi ta med oss inn i den nye tid. Hvilke
verdensanskuelser har vi? Ikke alt som er nytt er bra – tenk bare på
skulderputene?
Også i år har vi gjennomgått rask forandring.
Samfunnsomveltninger eller samfunn i rask endring krever tiltak, og noen
aspekter eller perspektiver skal vi se på med den største årvåkenhet. Det
gjelder særlig sosial nød/ fattigdomsbekjempelse, og samholdsforvitring. Dette
rammer og kan ramme alle, også tilfeldig. Vi må gjøre alt vi kan for å skape Et
inkluderende oss.
En underliggende samfunnsstrøm av ny-liberalisme preger
oss i hverdagen, og er viktig å sette ord på. Å sette ord på, som et forsvar for
de instanser som står imot uheldige utviklingstrekk i samfunnet. Å være imot
ny-liberalismen er et forsvar for de som bevarer verdier og holdninger i vårt
samfunn. Ny-liberalismen kan ses på som en trussel imot konservatisme,
sosialdemokrati og tradisjonell liberal tenkning. Jeg kan gjerne nevne skolesektoren, vår
justis- og domstolsvesen og Helse-Norge. Jeg kan også nevne alle som står på
gølvet i stats- og kommune-Norge, og ledere i offentlige virksomheter.
Ja, min lojalitet i disse tider ligger først og fremst hos offentlige virksomheter,
som har et samfunnsoppdrag, som er viktigere enn på årtier. I tillegg til de
nevnte sektorer, bør statsbudsjett og lovgivning framover særlig ivareta barn og
eldre. Klarer vi alt dette, vil det være god samfunnsutvikling, også for
middelklassen - særlig de trange tidskår og økonomi som preger mange
småbarnsfamilier. I vårt lille Oaseland, Norge.
Det private næringsliv må også blomstre, innenfor rammen av
verdighet og anstendighet. Vi kan ikke – i ny-liberalistiske tider – ødsle med
det gode i mennesket, som kan forsømmes dersom yteevnen hos den enkelte bringes
til ytterlighetene. Et samfunn av rovdrift overfor enkeltmennesker bringer med seg
menneskelige tragedier, og utgifter overfor alle, eller fellesskapet. Vi
skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv. For det
kan det fort gjøre.
Og vi må rette vårt utsyn imot verden og Europa, prøve å såkalt
erobre grønne markedsandeler – framfor å tro at konkurranseutsetning og
besparelser i det offentlige skaper lykke her hjemme. Det er bedre å innhente
kapital utenfra, i stedet for å innføre stadig flere markedsløsninger i det
offentlige – fra et marked, med begrenset overføringsverdi og
sammenlikningsgrunnlag. Husk på at det offentlige ikke er et varemarked, de har
andre verdier å virkeliggjøre enn de umiddelbart målbare. Vi må bedre vår
samfunnskultur, for at næringslivet skal oppleve videre vekst, innenfor grønn
omstilling. Heller det, framfor skatte- og avgiftslettelser.
Overfor vårt Statsbudsjett, som i Norge diskuteres året
rundt – til og med i sommerhalvåret – har de siste årene økt dramatisk. Vi ber
om at samfunnets kjerneoppgaver prioriteres i budsjettene framover. Når
selveste Sorenskriver Helge Bjørnestad roper etter mer penger til domstolene,
er det viktig å rope varsku - også andre steder. Også skole og helse bør verdsettes
mer, når karusellen svinger for full rulle, i markedet. Noen må gå motstrøms.
Noen må ivareta de bestandige verdier. Vi må bygge et samfunn på redelighet og
ærlighet – derfor er det viktig å ikke la eksempelvis nedrig virksomhet passere.
Skolen kan danne, helsevesenet kan lappe, begge kan forebygge. Vi er Et inkluderende
oss.
Når jeg nå har valgt å nevne Et inkluderende oss, er
det også et forsøk på å revitalisere sosiologien, som fagfelt. Vi kan i Norge ivareta
vårt fellesskap og tilhørighet som flokk, i større grad, enn det vi gjør i dag.
Det innebærer å ikke godta former for utenforskap. De innebærer at vi som folk
er imøtekomne overfor hverandre, for vi vet aldri hva et annet menneske har
opplevd eller gjennomlevd. Vi er alle minoriteter.
Vi opplever den største omkalfatring av vårt samfunn siden Den
industrielle revolusjon. Vi er inne i Den informative revolusjon.
Samfunnet blir stadig mer kompleks, og sjeldnere enn noen gang finnes det enkle
løsninger. Men våre prinsipper er enkle og gjennomtrengende. Vi må heller ikke gjøre ting mer komplisert
enn de er. Da trenger vi partier som også regulerer, ikke bare står for frislipp
– som Venstre, et sentrumsparti, som både skal og bør ta et oppgjør med
ytterliggående høyreutslag - som ny-liberalismen innebærer. Inger Lise Rypdal
sang det så godt i sangen I mitt liv. Jeg siterer Inger Lise; «I mitt
liv, var det aldri plass til drømmer.» Et land og folk som mister tro – er et
land imot avgrunnen. Det er viktig å utvise liberal utviklingsoptimisme, selv
om vi ikke stenger våre øyer for problemer. Det er viktig at alle norske radio-
og TV-kanaler i året som kommer, sender jevnlige repriser av denne sangen. I
Dagsrevyen, Norge Rundt – overalt, for å holde motet oppe. Akkurat det er
veldig viktig. For – vi er da optimister? Vi kan bygge Det storslåtte
samfunnet.
Så kan jeg bevege meg over i hjørnet, av det største alvor. Det
er med bekymring vi antar at vi går en tid i møte, med mer sosial nød.
Ny-liberalisme må ikke få ødelegge for alt som ikke er umiddelbart målbart, og
redusere mennesket til egen-maksimerende individer. Det er ikke gunstig for
samfunnet, ei heller for den bekostning det påfører fellesskapet – i tillegg
til de menneskelige tragedier dette medfører. Det storslåtte samfunnet handler
om å styrke både privat og offentlige virksomhet, ved at private blir mer
konkurransedyktge utenlands og det offentlige blir gitt muligheter til å
ivareta de verdier, holdninger og hensyn de er satt til å forsvare. Det kan
være heldig med en endring av departementsstrukturen, for å iverksette tiltak
på samfunnsområder som begrenser omkostninger for offentlige organer og
instanser, ja – hele det menneskelige fellesskap. Vi legger ikke noen annen
mening i uttrykket radikal enn offentlige tiltak/ intervenering – og kan ikke
tas til inntekt for noe annet tankesystem, enn de som regulerer til vern om
vårt samfunn; sosialdemokrati, konservatisme og et tradisjonelt og liberalt verdisett - og i disse tider vekt på klima. For
å bruke en amerikansk betegnelse, er det en progressiv liberalisme. Et
navn som jeg kan trekke fram i året som kommer – og som vi kan vente oss en del
fra, er Franklin Delanor Roosevelt (FDR). For – mens en medstrøms liberalisme
er viktig for å få fart på et samfunn i stillstand, er en motstrøms liberalisme
viktig i et samfunn under rask endring. Begge deler, men nå det sistnevnte, for
å realisere rettferdighet.
Norge er i utgangspunktet et Oaseland, som har gode
forutsetninger for å lykkes framover. Vi kan ikke måle lykke i økonomi, selv om
finanser selvsagt er et gode. Vi har stor petroleumsformue, til å skjøtte vårt
bo. Vi har store arealer, som kan huse flere mennesker enn dagens drøye 5
millioner. Og vi har et klima, som aldri når temperaturhøyder som Sahara. Jeg
skulle ønske vi vektla mer Fredsnasjonen Norge, for rettferdighet, åpenhet og
inkludering og klimaløsninger – med et enda større internasjonalt engasjement
og samkvem, enn det vi har i dag. Måtte vi sette vårt land, formet som en
omvendt feilkonstruert badminton-racket, på kartet i internasjonale fora – ja,
som internasjonalt fór. Lenge leve Den liberale intergovernmentalismen.
Alle våre fem plattformer har i året som har gått, gått som
normalt. I denne forbindelse vil vi spesielt trekke fram Riksbladets arbeider,
og se tilbake på de lovnader de gav ved forrige jul. De sa de kom til å skrive
om 1700- og 1800-talls historie. Det har ikke blitt så mye tid til dette
foreløpig, men det er et løfte vi tar med oss inn i 2020. Like fullt har de oversatt
Bellman til stavangersk; en dikter som dere også i fortsettelsen vil stifte
nærmere bekjentskap med. De har også omhandlet den historiske Tea
party-hendelsen i USA, og snakket om poteten. Riksbladet sa de ville
omhandle berømte personer, og de har i år skrevet om Abraham Lincoln og Paul Simon.
Og de har også tatt for seg vitenskapsteori; Den grunnleggende forskjellen
mellom kvalitativ og kvantitativ metode – og hva som er mest hensiktsmessig til
ulike formål, innenfor samfunnsvitenskapen. Vi sa ikke vi skulle skrive om
humor og musikk – men dette har også vært et gjennomgående trekk i året som er
gått. De har også hatt flere essays om samfunnskultur, som forener historie,
kultur, blant annet Vi har også underliggende pekt på at de
liberale, ikke må miste sine politiske venstreperspektiver.
Hvorvidt Riksbladet kommer ut neste år, er usikkert. Vi
synes det er mange ting med vårt samfunn å gripe fatt i, men vi vet ikke. I tilfelle
vi frekvensen være mindre hyppig. I tilfelle Riksbladet kommer ut, vil vi trolig
skrive mer om litteratur, og ha flere 2-siders kronikker – enn tidligere. Også
i 2019 har vi gitt ut rundt 100 artikler.
Og for å avslutte med noen velvalgte ord av Øysten Sunde; Åna
Sira, Senorita, kiss me goodnight. Jeg vil ønske deg en riktig god,
fredfull jul.
Nylig kom beskjeden at Alf Cranner er død. 
