Nye politiske koster på sagaøya

Islands sosialdemokratiske statsminister Jóhanna Sigurdardóttir vil trekke seg fra politikken når Alltingets periode utløper i april, opplyste hun torsdag, melder Stavanger Aftenblad.

Den nå 69 år gamle første kvinnelige statsministeren på Island sier at de siste fire årene har vært krevende for både henne og islendingene. Etter at det islandske konservative partiet «Selvstendighetspartiet», under ledelse av Geir Haarder (med røtter i Ryfylke), fikk skylda for den islandske økonomiens sammenbrudd som bør regnes som år 0 på Island, fikk venstresiden for første gang flertall i 2009. Selvstendighetspartiet opplevde et velgerras, der partiet gikk tilbake 12,94 prosentpoeng til 23,70 prosents oppslutning. Det er kanskje rart ikke velgerflukten var større, med tanke på hvor «hårde» beskyldningene mot Haarder var. Størst var nedgangen for Selvstendighetspartiets kanskje nærmeste allierte «Frjálslyndi flokkurinn,» det liberale partiet: Deres oppslutning sank med 5,04 prosentpoeng til 2,22 prosents oppslutning. Vi kan jo koste på oss en liten gjennomgang av Frjálslyndi flokkurinn.

Sagaøyas liberale bevegelse

Dagens liberale parti heter Lys Framtid, og partiet skal senere ses nærmere på. Dagens partileder heter Gudmundur Steingrimson (bildet til høyre). Liberalismen har vært en livskraftig bevegelse på Island siden 1897, men partipolitisk ble de forent med de konservative. I 1897 stiftet man partiet «Framskrittspartiet,» som i motsetning til det norske FrP hadde sine røtter i politikkens sentrum. Etter navne-endringer, kom de i 1905 fram til at partiet skulle heter «Det demokratiske parti.»  Sammen med partiet som kanskje best kan oversettes med «Partiet for landets beskyttelse,» forente den liberale og konservative bevegelsen på Island seg i partiet «selvstendighetspartiet,» i 1908 – og dette heter det hovedsakling konservative partiet også i dag. På 1920-tallet opplevde partiet avskallinger til både høyre og venstre: I 1923 tilsluttet den del av høyresidens medlemsmasse seg det nyopprettede «Borgerpartiet,» mens i 1926 tilsluttet venstresiden seg agrar-/ bondepartiet «Framskrittspartiet.» Resten dannet partiet det liberale partiet «Frjálslyndi flokkurinn.» Det liberale partiet eksisterte ikke lenge, allerede i 1929, tre år etter opprettelsen, gikk også dette partiet – i likhet med det Demokratiske partiets fusjonering i 1908 – inn i «Selvstendighetspartiet.» Først i 1998 hentet man fram det gamle navnet, og dannet et rent liberalt parti på Island, hvilket ikke hadde eksistert på sagaøya de siste tre generasjonene. Navnet på partiet var selvfølgelig«Frjálslyndi flokkurinn.» Oppslutningen om partiet har variert, men det har alltid vært et juniorparti: 7,38 prosents oppslutning av velgerne i 2003 er partiets toppnotering, men bare marginalt dårligere oppslutning – og fortsatt fire representanter - i 2007. Siden har partiets oppslutning vært lite lystelig lesing, og partiet falt ut av Alltinget i 2009. Dagens leder heter Sigurjón Þórðarson, født 1964. Han har naturfaglig utdannelse fra Island og England, og med spesialområde innenfor vannforurensing er han kanskje kandidat til en miljøvern-ministerpost? Partiet står for fri markedsøkonomi, og er vektlegger sterkt Islands uavhengighet i utenrikspolitikken. Kanskje islandendingers skeptisisme til fri markedsøkonomi – i kjølvannet av finanskrisen – har fått islendingene til å se seg om etter partier med annet ideologisk grunnlag, foran neste valg.

Meningsmålinger   

Mye kan tyde på det – men det er også på gang en gjenreisning av «Selvstendighetspartiet». Samstaða, eller "Solidaritet,“ er et nyopprettet parti som har sine røtter i Grønt venstreparti. Partiet forfekter klassiske venstreorienterte idealer som styrking av velferdssystemet, beskyttelse av miljøet og er pro-egalitert (Likhetsorientering). Partiet fikk ved sin første notering på et meningsmålingsinstitutt i 2012 en oppslutning på 21,3 prosent av stemmene. Partiet ser ut til å stjele enorme stemmemengder fra Sosialdemokratene, som på samme måling går tilbake fra 20 til 8 mandater, hvilket vil virke slunkent overfor de 63 plassene som eksisterer i verdens eldste fungerende parlament, Alltinget, fra år 930. Partiet stjeler også fra Grønt venstreparti, som går tilbake på målingene. Mye kan tyde på dødt løp mellom blokkene: Selvstendighetspartiet ser ut til å igjen bli det største partiet, der oppslutningen om partiet ser ut til å skaffe partiet 24 taburetter, det vil si tre ganger så stort som den gamle erkefienden sosialdemokratene (Slevstendighetspartiets leder er idag Bjarni Benediktsson Jr., avbildet til høyre) . Islandsk nyeste parti, som best kan oversettes med „Lys framtid,“ ser ut til å overta det liberale partiets plass i mange henseender. Lys framtids idealer er liberlismen, en grønn politikk, internasjonal og demokratiske orientering – og alt i alt: en lys framtid. Kanskje skiller partiet seg mest fra det foregående liberale partiet i utenrikspolitikken.  Det skal bli spennende å følge med på det islandske valget, og om ikke-sosialistene får flertall i nasjonalforsamlingen. Tar man med Framskrittspartiets 8 representanter, som de lå an på målingene i januar, så er det stor sannsynlighet for ikke-sosialistisk flertall. 24 representanter (Selvstendighetspartiet – det konservative partiet) + 8 representanter (Framskrittspartiet – agrar- / bondepartiet) + 4 representanter (Lys framtid – det liberale partiet) = 36 representaner, hvilket med dette regnestykket gir flertallskoallisjon av borgerlige partier i Alltinget. 

Eplekjekkasene går til filmen

Første og andre september var Eplekjekkasene langs jærkysten, i villmarken og på golfbanen for å filme materiale til sin nye revy.

Vi kan røpe såpass at det ligger an til to filminnslag i årets revy, «om cider.» Vi røper ingenting hva det ene innslaget omhandler.

Det andre innslaget, som er revyens første filminnslag, går ut på å presentere oss fire deltakere på en positiv og fordelaktig måte – en ekte grand prix-åpning. Hvor sant er det som fortelles, er derimot ymse. Over ser vi Andreas Lagesen i kompaniskap med en ku, langs Nærlandsstranden. Andreas har alltid hatt en evne til å komme nært firbente skapninger, i motsetning til undertegnede som måtte stå et par hundre meter unna – i frykt for at en okse skulle se rødt denne dagen. Jeg ville ikke angripes av storfe i full vigør.    

Borgerlig-liberale VVP vinner valget i Nederland!

Både liberale VVP og arbeiderpartiet PvdA stikker av med valgseieren i Nederland. Partiene har understreket avstanden mellom dem, der konfliktlinjen har vært av det klassiske slaget: Keynesiansk etterspørselspolitikk versus vektleggingen av den ortodokse økonomiske skole – innenfor EU. Paradoksalt nok må kanskje VVP danne regjering med PvdA.  

Ekstra hyggelig er det at det ytterliggående høyreradikale partiet, under ledelse av Geert Wilders, Frihetspartiet, får halvert oppslutning i nasjonalforsamlingen, etter gårsdagens katastrofevalg for partiet.  Det ellers innvandringskeptiske partiet, har denne gang spilt på andre nasjonalistiske saker, der de har villet gjøre valget til en folkeavstemning mot Euroen. Det har tydeligvis ikke falt i god jord hos velgerne, som ser ut for å ha opptrådt lojalt overfor Nederlands medlemskap i den Europeiske Union.  

«Folkepartiet for frihet og demokrati» (VVP) får én eller to plasser mer enn arbeiderpartiet PvdA. Det er viktige ekstrataburetter, siden det da blir naturlig at regjeringen utgår fra VVP – det sittende regjeringspartiet. VVP får 41 mandater i nasjonalforsamlingen, mot PvdA sine 39. Mark Rutte, VVP-leder og statsminister holder inntil videre kortene tett inntil brystet med hensyn til hvem han vil henvende seg til for å danne regjering: – Jeg kommer i morgen til å ta første steg i arbeidet med å danne regjering, var alt han ville si natt til torsdag, melder NRK. Begge partiene er tilhengere av EUs krisehåndtering og euroen, og politiske kommentatorer spår at Rutte vil invitere Samsom med i en såkalt lilla koalisjonsregjering, videreformidler det samme mediehuset. Selv om det har vært uoverenstemmelser over hvilke økonomiske skoleretninger EU skal føre, er de altså enige om EUs krisetiltak – så langt.

Inntil gårsdagens valg har VVP regjert sammen i mindretallsregjering med det kristeligdemokratiske sentrum-høyre partiet CDA. VVP og CDA har henholdsvis vært den største og tredje største partigruppe i nasjonalforsamlingens førstekammer. VVP kan ligger nærmere norske Høyre, enn Venstre, dersom vi tar utgangspunkt i økonomisk politikk. CDA opplever en betydelig tilbakegang dette valget, en nedgang på 5,2 prosentpoeng sørger for en reduksjon i taburetter fra 21 til 13. Velgernes manglende tillitt denne gangen fører kanskje med seg at partiet selv velger i tre ut i fra mindretallsregjeringen, som domineres av VVP. Partiet har blitt redusert fra å være tredje størst, til å havne på en femte plass. Det fjerde største partiet er sosialistpartiet SP, som beholdt sine 15 seter med en oppslutning på 9,9 prosent.

Partiet som ligger nærmest det norske Venstre, er det sentrumsorientert frihetselskende partiet D’66. De gikk fram ett prosentpoeng, og fikk en oppslutning på 7,9 prosent og 12 taburetter. Flertallet av VVP og PvdA fører sannsynligvis til en slagkraftig flertallsregjering på mange felter, selv om det ikke går an å stikke under en stol at det er uenigheter mellom dem når det gjelder økonomiske virkemidler for å få fart på økonomien. Kanskje får PvdA betydelig gjennomslag for sin økonomiske politikk, dersom en regjering av PvdA dannes. Det er nemlig sannsynlig at PvDA får den viktigste finansministerposten, som må jobbe nært sammen med utenriksministeren for å fremme en felles poltikk overfor EU, om hvilken økonomisk politikk EU skal føre. Erfaringene fra Storbritannia, som etter kraftige nedskjæringer i offentlige utgifter og skattelette ikke har opplevd mer en marginale vekstrater, fører kanskje til at Nederland ser til venstre for VVP etter en økonomisk suksessformel?

Raus Paus

Ole Paus holdt på i 2 ½ time på Sandnes Brygge

Han sørget for en minneverdig fredagskveld. Sangene spente fra de ordrike, beskrivende livsvisdomsvisene til satiriske godbiter, av det samme klassiske slaget. Ole Paus spenner fra nasjonalskald av statsmannsformat til opprørsk nidvisemaker, og krydrer kvelden med svært gode historier mellom låtene, hvor særlig ordvalget løfter den i utgangspunktet lune humoren i taket. Av godbiter vil jeg trekke fram «Innerst i sjelen,» som ifølge hovedpersonen selv ble skrevet ikke mange steinast unna Sandnes Brygge; på Ogna. Ellers var det fantastisk å oppleve sangen om Sylvia Rafael fra tidlig Pausposten, som jeg for øvrig en gang i tiden skrev en alternativ tekst til.

Ole Paus er en intelligent ringrev som kjenner sitt publikum, og det humoristisk anlagte, men dog lydhøre publikummet, fikk servert mange sanger av det «løgne» slaget. For eksempel den tidløse «Tønnesen.» Veldig kjekt var det at de nyere sangene som Paus spilte denne kvelden, ikke står tilbake for hans mest kjente slagere, hvor mange i hvert fall er 25 år gamle. Av disse nyere sangene vil jeg spesielt trekke fra «det begynner å likne et liv dette her, det begynner å likne en bønn.» Dessuten fikk vi en norsk Paus signert versjon av Cohens «Halleluja,» som nok var i tilstrekkelig tro mot originalen til at kor slutter å synge sangen som julesang.  

Ole Paus stemme har ikke hvert bedre enn på lenge, rent stemmeteknisk og i mer symbolsk forstand; Han representerer i dag på mange felt en hørverdig motkultur i dagens Norge. Det gjorde han også på 70-tallet, der han flere ganger iløpet av kvelden streifet innom den militante feministbevegelsen. Og vi trenger en slik røst, for å sitere Ole Paus første låt i kveld, i vårt lille land.

Ole Paus framstår dessuten som en usedvanlig hyggelig og hjertego’ visekunstner. Jeg fikk øyekontakt med Paus, på tomannshånd i det han forlot scenen.

Eplekjekkasenes nye show «om cider» er lansert

Premieren er 17. oktober i Stavangeren.

Vi fikk god mediedekning i Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland og Rogalands Avis. Det er vi selvsagt glade for. Kan jo røpe såpass at vi strevde lenge med å finne en passende dato for at lanseringen ikke skulle krasje med andre begivenheter, slik at spalteplassen hadde blitt mindre på kultursidene. Vi visste blant annet at Humorfestivalen hadde lansering dagen derpå, og torsdagen sprakk også nyheten om fire tunge institusjoner er inne for å lage musikalen «Les Miserables,»  som blant annet skal spille i Sandnes.

Aftenbladet velger i sin overskrift å fokusere på «det vanskelige andreshowet.» Vi (eller jeg) avfeide under intervjuet at dette hadde vært noe vanskelig andreshow, men den dyktige og kildekritiske journalisten Rolf Frøyland stolte kanskje ikke tilstrekkelig på denne uttalelsen. Men jeg kan forsikre leseren om at dette ikke har føltes som noe vanskelig andreshow, i hvert fall ikke for undertegnede, og heller ikke det inntrykket jeg har fått fra de tre andre. Det knyttes selvsagt forventninger til oss, men nå som vi har blitt bedre kjent, og kommet dypere inn i humortenkning, har det virket lettere. Denne gangen har vi jo også fått Kvammen og Sægrov produksjoner med på laget, og det gjør i det minste den praktiske delen lettere.

I Aftenbladet stod de parat med fotograf i eget studio, og det ble tatt noen «løgne» bilder vi ikke hadde forutsett. Den samme fotografen – Anders Minge – stod også klar med videokamera for å spille inn en sketsj . Og under forutsetning av at sketsjen er god er jo dette i både Aftenbladets og våres interesser. Vi spilte en improvisert «kavalkade» over en del av våre parodier, der Harald Eide Ellingsen improviserte fram spørsmål som parodiobjektene våre skulle svare på. Det hele var improvisert, og tatt etter første tagning. Litt freidig kan jeg avslutningsvis konkludere med at vi er profesjonelle tatt resultatet, improvisasjonen og første tagning i betraktning.     

Festtelegram: Hans Morten Hansen hanker på nytt inn årets stand-up artist!

Den årlige komiprisen er ett av årets TV-høydepunkt. Og det var fantastisk at Hans Morten Hansen på nytt vant årets stand-up artist.  

Morsomste innslag syntes jeg var Jonas Rønnings innslag som Nord-Koreansk statsleder. Han hadde et fantastisk kroppspråk, og vanvittig taiming. Ikke ulikt vinneren av årets stand-up artist: Hans Morten Hansen.  Rønning klarte å dirigere publikum på en fabelaktig morsom måte, ikke ulikt diktatorer flest. Det var fabelaktig moro!!! Men aller kjekkest; Gratulerer, Hans Morten Hansen.  

  

Hva er varieté?

Humorgruppa Eplekjekkasene har blitt omtalt som varieté.

Jeg kan medgi at ingressen ikke har et tilfeldig ordvalg: Noen liker uttrykket «show,» mens andre i gruppa liker betegnelsen «revy.» Jeg føler meg tilfreds med sistnevnte betegnelse. Hvorfor, kan jeg skrive om en annen gang. Ingen av oss i Eplekjekkasene har vel særlig forholdt til uttrykket varieté vil jeg tro, og kanskje humorgrupper ikke selger tilstrekkelig mange billetter ved den noe ulne betegnelsen varieté. Hva er varieté?  

Underholdningsform

Definisjonen av varieté er ganske kortfattet i det norske wikipedia: «Varieté er en særpreget sceneframførelse, som omfatter trylling, sjonglering, akrobatikk, utbryterkunst, sketsjer og i noen tilfeller også musikk, dans og lignende scenekunster. Begrepet har også av og til på scenebasert sirkusunderholdning, og om sirkusunderholdning som ikke inneholder dressurnumre.» Bare for å gjøre det klart, jeg takler ikke per dags dato sirkus (og heller ikke tivoli for øvrig). Sånn sett er jeg skeptisk til å kalle Eplekjekkasene varieté. Vi har heller ikke trylling eller sjonglering på scenen, ingen av oss har planer om å slå stiften. Men så begynner jeg å komme til de punktene som Eplekjekkasene består av: sketsjer, musikk, gjerne dans – og for øvrig også stand-up, som vel burde inkluderes i den moderne bruken av varieté. Så hvorfor ikke i stedet kalle Eplekjekkasene revy?

Kongelig varieté

Den mest berømte varieté-oppsetningen er kongelig varieté fra Storbritannia, den som vel går i Royal Albert Hall. Hvorfor ikke forsøke noe liknende i Norge – kongelig varieté fra Chat Noir? Dette hadde nok vært en anerkjennelse for den såkalte lettere underholdningsformen, og ikke minst – feiende god underholdning som ville vært et glitrende utstillingsvindu for mange artister. Jeg kan medgi at jeg liker den engelske kongelige varietéen, som vel sendes i september – og jeg gleder meg for så vidt allerede. Bakgrunnen for å kalle Eplekjekkasene for varieté tror jeg bugner i vår enkle scenografi, som vel også kjennetegnes den engelske kongelige varietéen. Men for oss i Eplekjekkasene tror jeg diskusjonen går rundt om vi skal betegne dette som revy eller show, varieté er nok ikke aktuelt å kalle det.

Civilization 5 – Gods and kings

Jeg har spilt 413 timer Civilization 5.

Jeg synes Civilization 5 er et fantastsik strategispill som jeg har valgt å sette av tid til. Som utdannet «sivilisasjonsstabilisator» er det jo fantastisk kjekt å bruke utdannelsen til noe nyttig! Jeg har en tendens til å streve med økonomien på to utviklingsstadier, like før jeg finner opp markedsplassen, og like før jeg får bygd børs i alle byer. Det er alltid én nabosivilisasjon som oppfører seg krigersk mot meg, og det er irriterende, siden jeg ikke pleier å prioritere militæret særlig høyt før mot slutten av spillet. Akademikeren Jeremy Bentham argumenterer jo for at et sterkt militær er forutsetningen for liberal-demokratiet, så sånn sett burde jeg vel kanskje prioritert dette høyere. Har også en tendens til å være hevngjerrig mot den nasjonen som bedriver snikangrep på meg – riktignok som antydet mot slutten av spillet, da den militære slagkraften min er på det sterkeste. Jeg spiller på vanskelighetsgrad prince, og er nesten alltid Frankrike. Etter at jeg har fått «Gods and kings»-pakken i slutten av juni, har jeg spilt en runde. Da har jeg valgt Sverige, og statsleder Gustavus Adolfson. Har jo en spesiell forkjærlighet for Sverige. Har tenkt å røyne meg ut på en ny runde med Nederland, og dets statsleder William, et liberalt handelsorientert land jeg også har en forkjærlighet for. Svenskene går nok kanskje for å være mer regelorienterte og autoritetstro, i hvert fall i nordisk sammenheng.
Det mest spennende med «Gods and kings»-pakken synes jeg er alle de nye morsomme nasjonene. Jeg har ikke savnet behørig muligheten for spionasje (som de på nytt har inkludert), ei heller religion. Jeg forstår ennå ikke helt vitsen med  religionens funksjon i spillet. Og jeg liker ikke spionasje, fordi jeg liker renhårig spill. Av andre mindre endringer er vel muligheten for å oppkalle byer og styrker med egne navn, og det synes jeg er en fin mulighet. Det stimulerer fantasien, og styrker innlevingsevnen. Dessuten er det noen nye ressurser, og det er gøyalt – men det er vel av pedagogiske grunner tobakk ikke er innlemmet som en slik ressurs, og det blir det sikkert aldri. Dessuten er det moro med også nye bygninger som kan oppføres. Litt mer krigsorientert tror jeg spillet også har blitt. Det synes jeg er bra, siden det da skjer mer i spillet. Det var en periode med Civilzation 4 at jeg følte alt dreide seg om religion, og det synes jeg blir litt kjedelig okkultisk. Men la meg understreke at jeg synes religion er med som et element, om enn mer i bakgrunnen. Spill Civilization 5 hvis du vil koble ut i en travel hverdag, for det er ikke stressende og hektisk å spille som f.eks andre Sim-spill, men desto mer stimulerer tankevirksomheten.  

Da kommer sommeren

Og nå værvarselet: Det vil stort sett bli tunge regnbyger resten av dagen. Det vil komme til å regne katter og hunder på kysten Lindesnes Åna-Sira, og dalstrøka innafor, mens de i Rågaland kan vente seg noe lettere vær, nemlig blytunge regnbygger med opptil 50 mm regn i timen. Gradestokken vil krype oppunder 3 grader, så haggelet legge seg som is, og forårsake speilglatte veier over hele fylket. Så vil det bli lettere igjen: det vil nemlig bare regne bøtter ut resten av måneden. Det vil komme storm i kastene, men den 23. oktober kan det være muligheter for gløtt av sol. Det er for de som reiser med et flyselskap, da kan det være du bryter skylaget, og får øye på gløtt av sol idet sidemannen lukker solen ute med den dingsen du drar nedover ruta, derav navnet rutefly.

Romantisk riviera

Vil du oppleve sol, kultur og jetset-liv er den franske riviera vel verd et besøk.

La meg slå det fast med en gang, jetset-livet må jeg seg langt etter. Jet-set er en journalistisk term sombeskriver en internasjonal sosial gruppe av velstående folk, som organiserer seg og deltar rundt omkring i verden med aktiviteter som vanlige folk kan se langt etter. Selv har jeg ingen yacht, ingen svulmende lommebok eller solbriller til en verdi av en toromsleilighet på Romsås. Men; jeg har friheten til å gå hvor jeg vil, her i den lille byen, hvor småboder og caféliv slynger seg langt inn i sidegatene; Antibes. Selvfølgelig er også denne plassen preget av turister, men det oppleves som et ekte stykke Frankrike, når du hører en mann plystre ”Marseillaisen,” tre etasjer nedenfor skoddene, som stenger solen og naboens husbråk ute mesteparten av døgnet.

Fransk kultur
Jeg har særlig interesse for den franske kulturen, den franske folkesjelen. Noe kunnskaper om dette har jeg tilegnet med gjennom lesing av professoren, akademikeren og nederlenderen Gert Hofstede, som var pensum på et masterkurs jeg tok på universitetet i Bergen: ”Leadership in an organization and culture context.” Han undersøker 40 lands plasseringer langs fem dimensjoner: Grad av maktdistanse, grad av usikkerhetsunngåelse, individualisme – kollektivisme, maskulinitets- og feminitetsverdier og fortid kontra framtidsorientering. For å oppsummere disse resultatene viser dette at Frankrike skiller seg i behørig grad fra Norge. Ifølge Hofstedes resultater er det bare kollektivisme – individualisme dimensjonen at Frankrike og Norge er veldig like. Der skårer begge landene på noe mer vektleggelse av individualisme kontra kollektivisme. Det kan likevel være store mindre forskjeller, siden begge ytterpunkter utgjøres av drøssevis av indikatorer. Den individuelleog kollektive  pol kan defineres på følgende vis: I individuelle samfunn er båndene mellom individene lave, mens i kollektive samfunn er båndene mellom individene sterke. For å gjøre de øvrige tallene forståelige, er det gjerne enklest å forklare Frankrikes plassering i forhold til Norge: Frankrike har stor grad av maktdistanse, faktisk det høyeste i det gamle Vest-Europa. Norge har liten grad av maktdistanse. Maktdistanse kan defineres som i hvilken grad man aksepterer at det er forskjell på folk innenfor organisasjoner og samfunn. Frankrike skårer svært høyt hva gjelder usikkerhetsunngåelse, der Norge skårer middels. Usikkerhetsunngåelse kan defineres som hvorvidt medlemmene av et samfunn kan håndtere usikkerhet om framtiden, uten at det skaper unødig stress. Frankrike skårer moderat i internasjonal sammenheng hva gjelder maskuline verdier, der Norge har en eksepsjonell stor vektleggelse av feminine verdier. Maskuline verdier defineres som et klart kjønnsrollemønster. Feminine verdier defineres som at kjønnsrollene er utflytende, der både menn og kvinner anses for å være omsorgsfulle, oppmerksomme og opptatt av livskvalitet.  Det foreligger ikke noe om fortidig eller framtidig orientering, verken for Norge eller Frankrike, i de tallene som jeg har tilgang til her nede på Rivieran. Tallene er i hvert fall interessante. Noen har forklart at bakgrunnen for at Frankrike skårer høyt på maktdistanse er deres byråkratisk innrettede organisasjoner – der en sak må gjennom mange ledd før den endelige beslutning blir tatt. Hvorvidt dette er riktig analyse er diskutabelt. Det er et spørsmål om høna eller egget, hva er årsak og hva er virkning. Det kan jo være at nettopp bakgrunnen for høy grad av hierarki er nettopp deres tro på maktdistanse. Sosiologen Henri Mendras har funnet ut at Frankrike imidlertid har blitt mindre hierarkisk i etterkrigstiden (Bell 2002: 22) Andre trekker fram at franskmennene verdsetter høflighet. Jeg har i hvertfall lært meg ett fransk ord her nede; Pardon. Det betyr unnskyld, og er en høflighetsfrase. Dette er nok et ord som franskmenn setter pris på, om enn bruker jeg ikke de mer maktdistanserelaterte begrepene madamme og monsieur. Dessuten bruker jeg mye ”bonjour,” det i et forsøk på å være høflig, men jeg switcher deretter over på engelsk, det er jeg ikke særlig stolt av. Og det er sikkert ikke franskmenn heller. De kalte meg monsieur da jeg kom inn i klesforretninger i Nice, og da har jeg i det minste innsett at jeg nå har blitt voksen. Det er nok ikke uten grunn til nynner ”Marseillaisen” i gatene, for kulturnasjonalistiske er de. Det finnes mange ordninger innenfor kultursektoren blant annet, for å hegne om den franske kulturen.

Hvor var jeg?
Jeg hørte en vakker sang på bussen her nede, men jeg fanget ikke opp navnet på den kvinnelige sangerinnen, og det er synd, men det var ikke nasjonalikonet Mireille Mathieu – som for øvrig har en vakker versjon av Les Trois Cloches på you tube. Kan noen hjelpe? Vakker fransk sang, altså. Det er altså i byen Antibes jeg har holdt tilhold. Første dagen var bare avslapping i leiligheten, leid ut av en journalist – så jeg får vel omskrive dette til leid ut av en kollega. Vi gikk litt ut i gatene, shoppet mat, og diltet omkring. Den andre dagen var det strandliv, i Antibes. Den tredje dagen reiste vi til Cannes, og den fjerde dagen til Nice. Til Cannes tok vi buss 200 til Cannes, et ypperlig alternativ til latterlig billig pris.Innenfor dette administrasjonsområdet som jeg ikke ikke vet navnet på har jeg blitt fortalt at en bussbillett koster 1 euro uansett destinasjon,og det er jo verd å legge merke til hvis du er lysten på å reise langveis. Turen til Cannes tok vel en snau halvtime, med rutebussen. Cannes hadde noen interessante klesbutikker, bak det fasjonable hotellet som ligger langs stranden, men jeg ville ikke lagt turen hit hvis du var opptatt av kles-shopping alene. Men jeg så en fantastisk flott lyseblå skjorte (og jeg har hatt mange lyseblåe skjorter i årenes løp, så jeg vet hva jeg snakker om). Men jeg oppfattet denne som i overmåte dyr, selv om jeg angrer i ettertid. Ellers er byen omtrent delt i to, ved en midtlinje, der bysentrummets vestre del er preget av det som kan karakteriseres som suvenirbutikker, pluss et lite marked. Markedet er attraktivt dersom du er opptatt av mynter, rokokkostoler og blomkål – men jeg har ikke kommet i den livsfasen. Ellers har vi som sagt vært i Nice, der jeg kjøpte to billige og fine plagg på en av hovedgatens mange kjedebutikker. Det er vel på tide å snakke litt om den stolte franske historie.   

Relativt tidlig fransk historie og politikk
Den franske revolusjonen er velkjent for de fleste, da ble den første republikken dannet. Den franske revolusjon varte i vid forstand perioden 1789 til 1799, og markerer en periode med store politiske og sosiale omveltninger i Frankrike (Store norske leksikon), dessuten starten på nyere historie i Europa (Noble m.fl.2002:643) Den franske revolusjon har inspirert den politiske utviklingen i andre land, deriblant den norske grunnloven av 1814, som var en liberal forfatning. Det mest kjente slagordet fra revolusjonen er «frihet, likhet, brorskap.» Den franske revolusjon har vært en viktig bidragsyter til andre politiske retninger, som sosialisme og liberalisme, særlig gjennom begreper som likhet og frihet. Året 1789 markerer det første viktige vendepunktet under revolusjonen. 14 juli brøt det ut masseopprør i Paris, og fengselet Bastillen ble stormet. Denne dag markeres i dag som Frankrikes nasjonaldag.  Revolusjonen markerte slutten på det franske stendersamfunnet, der de høyeste stendene (adelen og de geistlige) hadde hatt særrettigheter i samfunnet. En nasjonalforsamling ble dannet i 1789, og eneveldet ble avskaffet (Store norske leksikon). Kongen ble tvunget til å godta konstitusjonelle begrensninger, hvilket også truet enevelde i andre europeiske stater (Noble m.fl. 2002:643). Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettighetene, hvor det ble fastslått at alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket (Store norske leksikon). En av de utløsende årsakene til den franske revolusjonen var den kritiske økonomiske situasjonen i Frankrike i 1780-årene (Store norske leksikon). Noble m.fl (2002:647) supplerer med andre faktorer, og nevner tre årsaker til krisen sent i 1780-årene: Høy statsgjeld, institusjonelle forordninger som beskyttet privilegieinteresser, og en befolkning som ønsket dyptgripende reformer. Det kan jo skytes inn her at alle faktorer trolig har økonomiske overtoner. Noble m. fl. (2002:643) hevder indirekte også at det er en sammenheng mellom faktorene: Monarkiets fiskale krise hadde pågått under lang tid, der de rikeste var beskyttet av tradisjonelle privilegier (Noble m.fl. 2002:643). Beskyttelse av adelens særinteresser førte altså til høy statsgjeld på grunn av mangelfull skatteinngang. Adelen slapp i Frankrike skattelegging (Noble m.fl. 2002:643). Fritak for adelsbeskatning hadde vært sedvane flere steder i Europa, men unikt for Frankrike var de institusjonelle begrensningene som forsvarte systemet (Noble 2002:643). Som eksempel på Frankrikes statsgjeld, kan det vises til at under Ludvig 16. var ¼ av alle utgifter lånefinansierte, og rundt halvdelen av statsbudsjettet gikk med til å nedbetale gjeld (Noble m.fl. 2002:648).  Statens økonomiske problemer var delvis forårsaket av alle krigene på 1700-tallet, blant annet de enorme kostnadene ved landets deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrigen (Store norske leksikon). Men de skyldtes også et ineffektivt skatteinnkrevingssystem, omfattende skatteprivilegier til de mest velstående, samt en dyp politisk tillitskrise som gjorde at långivere krevde relativt høye renter og til slutt ikke ville gi staten mer kreditt (Store norske leksikon). Den utløsende årsaken til Den franske revolusjon regnes som matmangel, der folk protesterte i gatene (Noble m.fl 2002:651). Så kan vi bevege oss fra den franske revolusjon til en annen revolusjon, studentrevolusjonen av 1848. (Franskmennene mestrer jo ikke reformer, derfor kommer det revolusjoner av og til.) Studentrevolusjonen av 1848 markerer også et vendepunkt i fransk historie. (Jeg leser undertiden Les Miserables (De elendige) av Victor Hugo, og vil kanskje komme tilbake med en bokomtale?).  Europa opplevde en serie med revolusjoner dette året. (wikipedia). Ved 1848 hadde Europa opplevd en revolusjonsbølge som hadde pågått i et halvt århundre, siden den franske revolusjonens dager (Noble m.fl 2002:707) Den første revolusjonen i 1848 brøt ut på Sicilia, og spredte seg raskt til Frankrike (Wikipedia). Revolusjonene var en voldelig reaksjon på de store forandringene kontinentet hadde gjennomgått de forutgående tiårene (Wikipedia) – hva som ligger i dette utsagnet ved jeg ikke, utdraget er ganske ullent. På det politiske plan forsøkte den raskt voksende borgerklassen å øke sin representasjon i sine nasjoners styresett (Wikipedia).De konservative ønsket å verne om det gamle, mens nye ideologier som romantikken, nasjonalisme, liberalisme og sosialisme utfordret dem (Noble m.fl 2002:707 og 708). Romantikken var et brudd med opplysningstiden, og dets rasjonalistiske verdier (Noble m.fl 2002:711). I kontrast til opplysningstidens filosofer som vektla fornuft, lovpriste romantikerne følelser (Noble 2002: 2002:712). På hvilken måte romantikken truet den gamle samfunnsordenen, er imidlertid ikke Noble m.fl. tydelige på. Nasjonalismen vektla at folket får sin identitet fra deres nasjon, der nasjonale kjennetegn gjerne er språk, religion og politisk autoritet (Noble m.fl 2002:715 og 716). Den franske adelen motsatte seg imidlertid skatter fra franske myndigheter, fordi de mente de ikke tilhørte noen nasjon (Noble m.fl 2002:716). Deriblant kom nasjonalismen i konflikt med det bestående Liberalismen var den direkte motsatsen til det 18. århundrets absolutte styre (Noble m.fl 2002:716). Liberalismen vokste fram i en tid med absolutt kongemakt, og det var det absolutte styret som ble liberalismens fremste skyteskive. Liberalismen ble derfor en utfordring for de gamle eneveldige statene, og begrensning av kongemakt ble derfor utfordret.  De klassiske liberale trodde at individuell frihet best ble ivaretatt dersom statens størrelse ble redusert til et minimum (Noble m.fl. 2002:716). De ønsket konstitusjonelle begrensninger på makten, etablere lovstyre, og lovpriste det frie entreprenørskap (Noble m.fl 2002:716). Liberalismen er både en økonomisk og politisk teori (Noble m.fl. 2002: 717). Økonomisk teori med særlig innflytelse av Adam Smith, som også hadde rent politiske meninger, og en politisk teori, hvor inspirasjonen er svært mange tenkere.  Og politisk var nok liberalismen påvirket av både romantikken og nasjonalismen. Dette antyder også  Noble m.fl. (2002:716): Romantikken, ved at menneske skulle fullbyrde sitt potensial som mennesker, og nasjonalismen ved at det skulle etableres frie institusjoner, spesielt i multinasjonale autokratiske stater, som Østerrike, Russland og det Ottomanske riket (Noble m.fl 2002:716). Det er like fullt grunn til å tro at liberalismen var en videreføring og et barn av opplysningstidens idealer, som romantikken og nasjonalismen var en motreaksjon mot. Opplysningstiden innebar troen på menneskets evner (Wikipedia). Således kan man si at liberalismen var forenelig med både opplysningstidens idealer, romantikken og nasjonalismen – liberalismen er som kjent ganske så tilpassningsdyktig. Romantikken ved at følelser fullbyrder et menneske, og nasjonalismen ved at frie forfatninger sikrer menneskets livsutfoldelse. Så har man sosialismen, som også utfordret den gamle ordenen: felles eiendomsrettigheter for folket kan spores helt tilbake til Platon )Noble m.fl 2002:719) Betegnelsen «sosialist» kom på begynnelsen av 1820-tallet, og henspeilte nettopp på at sosialistene ønsket «sosialt eierskap til eiendom.» (Noble m.fl 2002: 719). Og i 1848 laserte Karl Marx det kommunistiske manifestet, som nettopp ble en brannfakkel i de bestående kretser: Boken framholdt at arbeiderne ikke hadde annet å miste enn sine lenker (Noble m.fl. 2002:721)  De teknologiske forandringene som kom etter den industrielle revolusjon førte i hvert fall til at arbeiderklassen strømmet til nye ideologier som nasjonalisme og liberalisme (Wikipedia) – herunder også demokratisk medbestemmelse. Det er vel også grunn til å tro at romantiske idéer som mennesker som følende vesener, og sosialismen – som var enda mer politiske innrettet – også spilte en rolle. Revolusjonene oppstod i en tid da stater ønsket større enheter (Tyskland og Italia), eller selvstyre (Hellas.) Napoleons nederlag på begynnelsen av 1800-tallet hadde sluttført Frankrikes dominans i Europa (Noble m.fl. 2002:708) Mellom 1800 og 1850 hadde Europas befolkning økt med nærmere 50 % (Noble m.fl 2002: 708) Det er grunn for å tro at behovet for mat eksploderte? Revolusjonene i Europa ble utløst av økonomisk ustabilitet og avlingssvikt i jordbruket, som igjen førte til matmangel i de lavere samfunnssjikt (Wikipedia). Også Wienerkongressen i 1815 hadde laget et europeisk kart preget av store staters interesser, og det skjedde en ideologisk konfrontasjon som kulminerte i revolusjonene i 1848. Noble m.fl (2002: 711) omtaler det som en konservativ orden, der man vektla bevaring av eksisterende monarki, aristokrati og den etablerte kirken (Noble m.fl 2002:711). Tidsånden var til dels  preget av den konservative kardinaltenkeren Edmund Bruke som argumenterte for at styresmaktene skulle være ankret i tradisjonen, uavhengig hvor elendig det franske monarkiet og dets institusjoner hadde tjenet nasjonen (Noble m.fl. 2002:711).   Beveger vi oss til Frankrike dreiet sakene i revolusjonen i 1848 om politiske og sosiale rettigheter (Noble m.fl. 2002:733). Man ønsket altså fullbyrdelsen av de samme idéer som man kjempet om under den franske revolusjon, om enn i noen andre forgreninger enn tidligere – massen var denne gang kanskje ikke like ensartet.

 Den andre republikk

Etter revolusjonen ble det opprettet en uorganisert, provisorisk regjering, kalt den andre republikk, som etter en måneds tid møtte motstand av de opposisjonelle konservative.
I løpet av året 1848 ble 479 nye aviser grunnlagt. Det var også en nedgang på 54 % i antall forretninger i Paris, da flesteparten av de velstående hadde flyktet. Nasjonale arbeidsgrupper i mottoet «Rett til arbeid» ble satt opp, men feilet i forsøket på å forhindre sosial uorden.Regjeringen satte i gang forsøk på å reetablere økonomien, og gi velferdstjenester. Nye skatter ble påført bøndene, skatter som var ment å finansiere velferdstilbud til de arbeidsledige i byene. Skattene ble i stort omfang oversett, og den nye regjeringen i Frankrike mistet sin støtte fra bøndene. Hardtarbeidende bønder ønsket ikke å betale for arbeidsledige i byene og for deres «rett til arbeid», som førte til at Paris ble overbefolket med langt flere arbeidssøkere enn det var jobber. Noen jobber ble tilbudt, som veibygging og planting av trær, men det var klart at regjeringens krav var langt mer påtrengende enn det de revolusjonære hadde forutsett.De nasjonale arbeidsgruppene og «Retten til arbeid» ble senere forlatt. Noen opphissede arbeidere tok til våpen i de kjente «junidagene». Før hadde arbeiderne og en liten del av borgerskapet kjempet sammen, men nå begynte stemningen mellom gruppene å bli mer anspent.Allmenn stemmerett ble gjennomført den 2. mars og gav Frankrike 9 millioner nye stemmeberettigede. Som i alle andre europeiske land, hadde kvinnene fortsatt ikke muligheten til å stemme.

Den tredje republikk
Videre kan vi hoppe til den tredje republikken. Denne perioden varte 1870-1940. den tredje republikkens tidlige år var preget av den fransk-preusiske krig, som Frankrike fortsatte på tross av lederens fall. Krigen førte blant annet til tapet av landområde Alsace-Lorraine. Det ble også sosial oppstandelse. Tidlige regjeringer i den tredje republikk forsøkte å gjeninnføre monarkiet, men dette ble det ikke noe av.  Frankrike er en anti-klerikal stat. Statens bindinger til den katolske kirke ble endelig brutt med Dreyfus-saken, i overgangen mellom det 19. og 20. århundre.  Likefullt viser dagens velgerundersøkelser at religion er en bedre predikator for å stemme på høyre-partier, enn hva sosial klasse er (!): Jo mer man identifiserer seg som katolikk, jo mer er tilbøyeligheten for å stemme på høyrepartier (Bell 2002:5). Den største konfliktlinjen i den tredje republikk overfor kirken var deres rolle i skolesektoren (ibid). Bøndene har hatt større tilbøyelighet enn andre til å stemme på mer ytterliggående venstrepartier (ibid). Bondenæringen var for øvrig fram til i hvert fall andre verdenskrig sterkt underindustrialisert (Bell  2002:6). Industrinæringen var også tilbakeliggende i europeisk sammenheng, skjermet av høye tollbarrierer. Industrialiseringen har gått sakte i Frankrike (ibid). De har helt tilbake til Ludvig den 14. hatt en tro på statlig intervensjon i industrien (Bell 2002:8). Støtte for den minimale staten har aldri hatt bred oppslutning i fransk politikk, slik det til tider har hatt i England (Bell 2002:8). Staten har en sterk intervenering i sivilsamfunnet, i både det økonomiske og sosiale liv (Bell 2002:15). Før 2. verdenskrig var Frankrike sterkt rural, der det var jordbruket som var største bidragsyter til BNP av enkeltnæringer (Bell 2002:11.)    

 Fransk historie og politikk etter 1945

Den fjerde republikken varte fra 1946 til 1958. Iløpet av denne perioden hadde Frankrike 25 regjeringer. Både 1940- og 1950-tallet var preget av partier i partisystemet som i stor utstrekning var anti-system partier – med kommunistene på venstresiden og gaullistene på høyresiden – og hele systemet ble holdt i sammen av noen fragmenterte sentrumspartier (Bell 2002:40). Bell hevder årsaken til de mange regjeringsskifter skyldes ustabile majoriteter, der saksspørsmålene delte den franske politiske elite (Bell 2002:8).Den fjerde republikken var begynnelsen på trente glorieuses-årene med økonomisk ekspenasjon, Frankrike opplevde en sterk vekst i industrien i etterkrigsårene (Bell 2002:11 og 20).

Den femte republikk
Den femte republikk har vart fra 1958. I motsetning til den tredje og fjerde republikk, der makten l i parlamentet, ble nå mye makt overtatt av presidentembedet (Store norske leksikon). Det var kanskje på grunn av de mange regjeringsskifter at den femte republikken oppstod? De Gaulles intensjon var nettopp å fjerne de kaotiske politiske tilstandene som landet hadde gjennomgått siden slutten av andre verdenskrig (Bell 2002:41). Landet fikk nå en venstre/ høyre polarisering av partiene som landet ikke tidligere hadde opplevd (Bell 2002:41). En som studerer partier og partisystemer finner raskt ut at Frankrike er et rikt landskap. De Gaulle klarte å splitte sentrum, og forene høyresiden (Bell 2002: 42). I valget i 1958 fikk det nyopprettede gaullist-partiet UNR flest seter i nasjonalforsamlingen, og 19,5 prosent av stemmene, samt 199 taburetter. Kommunistpartiet fikk 19 prosent av stemmene, som på grunn av valgordningen fikk langt færre seter enn UNR – 10 seter. Bell referer til at de bare fikk 10 seter (2002: 42). Sosialistene fikk 15,7 prosent av stemmene (44 taburetter). De radikale fikk 8,3 prosent (32 taburetter). MRP fikk 11,1 prosent (57 taburetter)  - et kristendemokratisk sentrumsparti (Wikipedia). De konservative fikk 22,9 (133 taburetter). Gaullistene hadde hegemoni på høyresiden. De gaulle dannet en form for regnbuekoallisjon, som varte til 1962 da kristendemokratene gikk ut av regjeringen. Kristendemokratene gikk ut av regjeringen på grunn av De Gaulles europapolitikk (Bell 2002: 42). Ved valget til ny nasjonalforsamling dominerte De Gaulle høyresiden, og dannet en allianse der han UNR dominerte (Bell 2002:43). De Gaulles parti og partiet Uavhengige Demokrater, anført av Valéry Giscard d’Estaing (som jeg senere med forkjærlighet vil komme tilbake til) fikk rent flertall. Industrien utgjorde hele 47 prosent av BNP allerede i 1965 (Bell 2002:20) Frankrike opplevde økonomisk nedgangstaider fra og med oljekrisen, og har siden restrukturert seg – de siste to tiårene (Bell 2002:20) Jordbruket ble også transformert etter krigen, og industrien begynte å ekspandere på det europeiske markedet.  Industrien gikk fra å være innoverrettet, til å bli en markant aktør i det internasjonale markedet, blant annet innenfor elektronikk (Bell 2002: 11). Staten har i hele etterkrigstiden spilt en aktiv rolle, der hovedanliggende har vært å beskytte franske industriinteresser (Bell 2002:20). Industrien er hovedsakelig lokalisert i Paris-regionen, den øvre delen av Rhone, og Alsacee er en gammel industriregion (Bell 2002:20). På tross av deindusrialisering, som mange andre vestlige land, er de fortsatt ledende innenfor kosmetikk, jernbaneutstyr, luftfartsprodukter, biler og elektronikk (Bell 2002:20). Frankrike har vært ett av G7-landene som har vært mest kritisk til globaliseringen vedrørende internasjonal økonomi. Både på fransk høyre- og venstreside har man vært motstander av den anglo-saksiske tro på markedskapitalisme og deregulering, individualisme og Thatcheristisk minimalstat (Bell 2002:25). Republikken har siden revolusjonen via de Gaulle stått for en sterk stat, sentralisme, likhet og velferd (Bell 2002:25). På tross av dette har man sett tiltakende statlig salg av industribedrifter under den konservative statsminister Alain Juppé (1997-2000) (Bell 2002:26).      

Politiske merkelapper
Frankrike benytter merkelapper for å beskrive policy orientering i det politiske rom.
Dette er ganske morsomt. Av merkelapper jeg kjenner til er jakobinere, bonapartister, legitimister gaullister, giscardienere og orleanister. René Remond konstruerte tre av retningene, som hadde til hensikt å skille franske høyreparter: Legitimister, Orleanister og Bonapratister. Gaullismen bygger på tanker og handlinger til Charles de Gaulle. Van Herpen hevder det er essensen i gaullismen er staten Frankrikes viktige nasjonalstatlige rolle (2004:68). Nasjonalismen er viktig i gaullismen (Fysh 1997:75) Gaullismen innebærer blant annet en sterk og uavhengig utenrikspolitikk. Det tidligere liberale partiet UDF beskrives eksempelvis som  Giscardienere og ikke-gaullister. (Fears 1988-124-125.) Giscardienere, etter den franske president Giscard E’staing, var en autentisk liberaler i liberalismens franske og engelske betydning (Fears 1988: 124). I Frankrike betyr liberalisme motstand mot statlig intervensjon i økonomien og sosialt liv, og kjennetegnes først og fremst av konstitusjonalisme. (De Ruggerio 1966: 158-176). Den engelske betydningen av liberalisme kan tolkes som betydelig offentlig intervensjon i økonomien – at liberalismen var radikal. Det skulle derfor være motsetningsfullt å på den ene siden argumentere for at fransk liberalisme innebærer betydelig intervensjon i økonomien, og på den andre siden argumentere for at de ikke innebærer intervensjon i økonomien. Hvem har rett? I mine tidligere undersøkelser av det liberale partiet i Frankrike, UDF (årene 1990 – 2005) viser dette at partiet skårer litt mer høyreorientert enn et gjennomsnittlig Vest-Europeisk liberalt parti. Paritet er derfor et tydelig sentrum-høyre parti, der standardavviket underbygger dette. Det er viktig å understreke den franske liberalismens sosiale ansikt; den er liberal og sosial (Fysh 1997:75). Det går derfor an å kombinere høyrepolitikk, med en aktiv sosialpolitikk, og det er nok i dette landskapet tidligere UDF befant seg, og dagens franske liberale bevegelse opererer innenfor. Giscardienere kan derfor kanskje defineres som en tydelig høyreorientering for det politiske sentrum, med en aktiv sosialpolitikk, og vesentlig offentlig intervensjon i økonomien – om enn noe motsetningsfull definisjon. Orleanister er beslektet med giscardismen. Orleanister er høyreorienterte. Orleanister kan defineres som en økonomisk liberal retning, som i dag gjenfinnes i moderate konservative partier. Orleanister er borgrlige, framfor populistiske.  Legitimister kan defineres som royalister. Bondapartismen kan defineres som en politisk bevegelse som står for en sterk og sentralistisk stat, hvor populistisk retorikk støtter en sterk (gjerne militant) leder. Jakobinere kan defineres som radikale.   

Frankrike i dag
I dag er jordbruket verdensledende. Frankrike er den nest største vinprodusenten i verden, de kommer på sjetteplass hva gjelder eksport av fjærkre,på femteplass som okse-eksportør, og femte plass når det gjelder eksport av frokostblandinger – og står for 23 prosent av den europeiske jordbruksproduksjon (Bell 2002: 19). Franskmennene er stolte av sitt sjenerøse helse- og velferdssystem (Bell 2002: 27). Religion strukturerer ikke lenger den politiske debatten (Bell 2002:32). Og landet ledes av den sosialistiske presidenten Hollande. Takk for denne gang, Marianne.

Kilder:

Wikipedia

Store Norske leksikon

Bell, David S (2002): ”French politics today,” Manchester University Press.

Stor skuespillerkunst!

Meryl Streep imponerer som vanlig, denne gang i rollen som Margareth Thatcher i filmen
 «The iron lady.»

Det er utrolig hvordan Streep klarer å karikere fru. Thatcher så på kornet, samtidig som hun klarer å være situasjonen, når hun spiller – med mesterlig finmimikk, som jeg ikke vet er Thatcher, Streeps eller en hvilken som helst gammel dames reaksjonsmønstre – men det er uansett mesterlig. Hun lager et helstøpt menneske av Margareth Thatcher, ikke en kald isdronning som uten mål og mening satte hardt i mot, men et menneske vi får medfølelse for. Margareth Thatcher stod for konservative verdier, og det var prinisippene som Margareth Thatcher hele tiden forsvarte. Man skal være tro mot sine prinsipper, mener også jeg, blant annet også derfor mener jeg filmen presenterer henne som en respektabel dame. Filmen framstiller dessuten Thatcher som en særdeles talefør dame, og det er noen fantastiske sitater og logiske tankerekker i filmen som er vakre, og tankevekkende. Filmen er på bare 1 time og 41 minutter. Det synes jeg er  for kort. Filmen veksler mellom nåtid, fortid, og enda fjernere fortid. Disse hoppene er ikke vanskelige å følge, men filmen gaper over veldig mye på  ganske kort tid. Det gjør at filmen ikke er noen beretning for de historieinteresserte, men heller for dem som ønsker å se hvordan det er å ha aldersdemens, for dette vies tilstrekkelig oppmerksomhet – altså nåtiden. Jeg forstår ikke helt denne prioriteringen, man trenger ikke underslå dette faktum, men jeg spør meg selv om hvor interessant egentlig dette er. Vi er vel ikke der at vi tror at statsledere kan være fritatt for demens, så spennende er vel ikke tematikken heller? Det er heller ikke en film for deg som utelukkende vil oppleve hvordan det er å ha demens, men når jeg sier at de spanderer rikelig med tid på dette, mener jeg at «joda, vi forstår at Margareth i dag roter for mye,» og ellers opptar seg med hva gamle opptar seg med, nemlig prisstigningen. Selv om det sistnevnte nok er ekstra nødvendig å følge med på for en (eks-)statsminister. Filmen framstiller ofte hennes politiske overbevisning som av svært personlig karakter: det er gjerne personlige opplevelser som former hennes poltiske synspunkter. Deriblant attentatet på en av hennes aller mest fortroligste medarbeidere, som fører til hennes kompromissløse forhold til IRA. Et kjent Thatcher-sitat i så måte, som nok burde være med i filmen (hvis det ikke var det?), er: Terrorisme blir aldri politikk, terrorisme er og blir terrorisme. Dette er i det hele tatt en dame av få kompromisser, hvilket også blir hennes svanesang: Margareth Thatcher blir tvunget til å gå av i 1991 på grunn av hennes innførsel av flat skatt. Scenene som framstiller dette, hennes siste tid som regjeringsleder, blir kanskje i overmåte overdrevne. Ellers fungerer hennes mann som Thatchers muntrasjonsråd, og man kan sågar spørre om ikke også flere konservative har vært kritisk til framstillingen av så vel han, som henne. Alt i alt: En film vel verd å få med seg, særlig for de som liker politisk kontekst. Terningkast 5.       

    

Annerledespartiet KrF og kristendemokratiet.

Flere peker på at KrF bør bli et parti av kontinental kristelig-demokratisk type. Er partiet et kristelig demokratisk parti allerede?  Eller passer ikke kristen-demokratiet på norsk?

Denne kronikken vil først se på KrF sin plassering langs en økonomisk høyre/ venstre akse, i den europeiske kristne partifamilie. Dernest vil kronikken se på partiets plassering langs en sosialkonservativ/ sosial-liberal akse, i den kristne europeiske partifamilie. Så vil jeg komme med noen avsluttende betraktninger. Jeg skal angi KrF sin plassering langs akser ved å bruke data som framkommer i Mapping Policy preferences II (2005). Prosjektet sitt mandat er å kode setninger og kvasisetninger (ufullstendige setninger) fra valgprogrammer, i kategorier, slik at disse indikatorene kan brukes til dimensjonsanalyse. Hensikten med denne kronikken er å sammenlikne KrF med andre kristelig-demokratiske partier.

Kristeligdemokratiet: Wikipedia definerer Kristelig-demokratiske partier som å være utgjort av sosial-konservatisme og økonomisk liberalisme. Janne Håland Matlary viser til at kjernen i den kristelig-demokratiske tradisjonen var en borgerlig ideologi, som ikke kunne forenes med kollektive tankemønstre (Stavanger Aftenblad 4. oktober 2010). Kristen-demokratiet har historisk fortrinnsvis vært anti-kommunistisk og anti-fascistisk. Kristne partier har tatt avstand mot fløy-politikk Det var sentrumsorienteringen som deriblant gjorde det italienske kristelig-demokratiske partiet så vellykket, fram til Trianhopoli-skandalen i 1992, med 45 års sammenhengende regjeringsmakt. Også hjemlige KrF har vedvarende tatt avstand fra de norske fløypartiene, både på høyre- og venstresiden, der Kjell Magne Bondevik har vært blant de tydeligste i KrF til å markere avstand til både SV og FrP. Den felles europeiske kristen-politiske tradisjon kan sies å være sentrumsorientert, i retning sentrum-høyreorientert.

Det antas ofte at kristelig-demokratiske partier (de kontinentale) befinner seg lenger til høyre politisk, enn de skandinaviske kristelige partiene.  Hvordan måle høyre/venstre skiller i politikken? Den mest betydningsfulle aksen i så måte er gjerne den økonomiske høyre/ venstre aksen. Jeg har konstruert denne aksen, der økonomiske høyreverdier er I) regjerings- og administrasjonseffektivitet, II) Fri entreprise, positiv III) Incentiver, positiv, IV) Proteksjonisme, negativ, V) Økonomisk ortodokshet, VI) Velferdstatlig begrensning VII) Arbeidsgrupper, negativ. Økonomiske venstreverdier er: I) Økonomiske planlegging, positiv, II) Proteksjonisme, positiv, III) Keynesiansk etterspørselspolitikk, IV) Kontrollert økonomi, positiv, V) Nasjonalisering positiv, VI) Arbeidsgrupper, positiv.

Dersom man tar for seg partienes plassering langs en økonomisk høyre/ venstre dimensjon, ved siste valg opptil 2005 (ved at man undersøker standpunktene i partiprogrammene) er faktum at det norske KrF skårer som et venstreorientert parti av de i alt 15 kristen-europeiske partiene i undersøkelsen. Med høyreorientering som toppplassering, kommer KrF tredje sist, slått av finske SKL og ett av de to belgiske kristne partiene . Like fullt er ikke deres skåre så langt til venstre for skåre null, -6.90. slik at partiet kan fortsatt betegnes som et sentrumsparti. Gjennomsnittskåre for de nordiske kristne partiene er -5,379.  KrF har en sentrumsposisjon i den nordiske kristne partifamilie. Den kontinentale (og anglosaksiske, dvs. inkludert Fine Gael, Irland) skåre langs aksen er 2,20 – det vil si noe til høyre for sentrum. Men; vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å få en høyredreining langs aksen, der svenske Kd skårer typisk kristeligdemokratisk, 3,614 – noe til høyre for sentrum. Dette vil si at de kristelig-demokratiske kontinentale partiene (og Kd), ligger noe lengre til høyre enn norske KrF – dersom man undersøker partiene over den mest tonenagivende aksen for Høyre/ venstre skiller. KrF er i sin europeiske sammenheng et radikalt parti i økonomisk forstand.

Vi kan nå definere sosial-konservatismen. Sosial-konservatismen defineres som å bestå av kulturelle, sosiale og moralske saker.  Sosial-konservatismen innebærer en tro på tradisjonell moral og normer. Antagonisten/ motsatsen til sosial-konservatismen kan nokså ukontroversielt sies å være sosial-liberalisme. Trolig er det spenningen mellom sosial-konservatismen og sosial-liberalismen som utgjør en av kjerneuenighetene i KrF, og helt sikkert også i andre kristne europeiske partier. For å undersøke dette nærmere har jeg operasjonalisert en sosial-konservativ / en sosial-liberal dimensjon. Sosial-konservative indikatorer er følgende: I) Holdning til tradisjonell moralkodeks II) politisk autoritet, positiv III) nasjonalt levesett, positivt, IV) Lov og orden V) Multikulturalisme, negativ.  Sosial-liberale indikatorer er følgende: I) Tradisjonell moralkodeks, negativ. III) Multikulturalisme, positiv. IV) posititivisme til underprivilgerte grupper, positiv.  V) Nasjonalt levesett, negativt. VI)I frihet og menneskerettighrer. Hva er så resultatene av dette? KrF skårer nest minst sosial-konservativt av alle de 15 europeiske kristne partiene, kun slått av partiet Biancofiore, Italia. KrF skårer som det mest sosial-liberale partiet. Dersom man trekker fra sosia-konservativ skåre, med sosial-liberal skåre, og får en samlet plassering langs aksen, finner vi også interessante resultater. KrF skårer da som det tredje mest sosial-liberale partiet i den europeiske kristne partifamilie.  Overfor sine nordiske søsterpartier skårer partiet veldig radikalt, der gjennomsnittsskåre for de nordiske partiene er -20,86, og skåren for KrF er -4,35 – der alle de andre nordiske partier har skåre på minst – 15. Svenske Kd ligger nærmest det kontinentale gjennomsnitt med skåre 15.663, der snittet på kontinentet (inklusiv Fine Gael) er 12,90. Ser man Europa under ett er skåren -15,02 – svært nær svenske Kd. Dersom man vil hente inspirasjon til en tilnærming mot kontinentale kristen-demokrati, trenger man ikke, ifølge disse undersøkte akser, gå lenger enn til Sverige få å søke inspirasjon.

Hvordan oppsummere resultatene? KrF er et langt mer liberalt og økonomisk radikalt parti enn andre kristne partier i Europa – og det er dette som i så tilfelle er norsk kristendemokrati. KrF befinner seg i en sentrumsposisjon i den nordiske kristelig-demokratiske partifamilie, målt ved den økonomiske høyre/ venstre aksen, men er utpreget mer liberalt langs den sosial-konservative/ sosial-liberale akse. KrF har en tilhørighet til venstre langs den økonomiske høyre/ venstre akse, sammenliknet med europeiske søsterpartier. Partiet er utpreget mer liberalt i kulturelle, sosiale og moralske saker enn sine europeiske søsterpartier. Det er dette som er kristendemokratiet på norsk. Og – partiet forblir trolig et annerledesparti, da det ikke har vist seg å være vellykket å bli et mer sosial-konservativt mørkemannsparti.  

Denne kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad februar 2011.

Kvasse, komiske kjekkaser

Denne anmeldelsen stod på trykk i Stavanger Aftenblad 29. september i fjor, etter Eplekjekkasenes første show. Det er kjekt å kikke tilbake på denne, nå når sesongen oppsummeres. Kritikken er skrevet av Elisabeth Bie, journalist i Stavanger Aftenblad.     

Rykende aktuelle. Frekke, treffsikre og ekstremt observante. Eplekjekkasene heter de, og er fryktelig løgne.

Fire vanlige, norske mannfolk i assortert alder og størrelse.  Deres talent og kreativitet. Deres ukuelige vilje til å jobbe med hver detalj for at samspillet mellom tekst og utførelse skal sitte som et skudd. Og en instruktør som har fått det beste utav dem. Som ensemble er de umake, men suverene. Hver for seg også. Harald Ellingsen er stand-up mannen, ofte alene på scenen med sine aktuelle og treffsikre hverdagsbetraktninger, enten han nå snakker om facebook, moderne familekonstellasjoner, julekortbilder, den norske turist eller tegn på at du kan ha blitt snikislamisert. Vi kjenner noen eller kjenner oss igjen. Og vi ler. Høyt og lenge. Egil bjørøen utmerker seg som vanlig med glitrende parodier. Hans Eyvind Hellstrøm og Morten Abel var to av showets absolutte høydepunkt: treffsikkert kroppsspråk og stemmebruk følges av glitrende, treffende tekster. De to yngste på laget, Andreas Lagesen og André Hageseter er de største allrounderne i ensemblet, men begge levérer også glitrende enkeltprestasjoner. Lagesen parodierer Ove Rocketroll og Tønes så jeg ler bare jeg tenker på det. André Hageseter er en stemmeimitator av rang, hans Geir Helljesen i Humordebatten var suveren. «Kor tar de det fra?» holder gjennomført høy kvalitet i alle detaljer og ledd, selv om Eplekjekkasene gaper over mye. Ikke mye glam her, det er absolutt ikke kostymer, musikk, lyssetting og fancy scenedekorasjoner som gjør «Kor tar de det fra?» til en så herlig opplevelse. Hvileskjærene, som det må være noen av for at vi skal hente oss inn igjen mellom latterkulene, er minimale. Og heldigvis: eplekjekkasenes humor er så variert at den ikke bare kaller på gapskratten. En av showets beste tekster kom i nummeret «Nettavisa,» der Egil Bjørøens betraktninger rundt nettsurfing kaller mer på et ettertenksomt smil enn latter. Men gapskratt ble det nok av! Publikum likte aller best innslaget «Førtiårslaget,» om fire fjonge venniner som har laget sang og underholdning til Kari i anledning den store bursdagen, her nådde latteren hysteriske høyder. I løpet av det to timer lange showet får vi sang og dans, parodier og imitasjoner, stand-up, kostymesketsjer. De fleste hadde gått på trynet med å gape over så mye, men ikke denne gjengen. For fellesnevneren er gode og freidige tekster. Dette MÅ oppleves! Dette showet MÅ få et langt liv!

En stor svensk revypersonlighet

En av mine aller største favorittartister innen revyverden er svenske Bosse Parnevik

Jeg har ikke sett altfor mye av Bosse Parnevik, men han har en stoisk, sleip ro på scenen - i tillegg til å være glitrende folkelig satiriker.Det er noe glatt, som gjør det morsomt. Bo Sigfrid ”Bosse” Parnevik er født den 20. mars 1938, i Gøteborg – og er en svensk imitator og komiker. Familien flyttet til Munkfors i Varmland når Bosse var to år gammel. Han begynte sin artistkarriere allerede i tenårene. Hans TV-debut kom nyttårsaften 1957, i et program fra Nalen i Stockholm. Charlie Norman, Ingemar Johansson og Povel Ramel var imitasjonsobjekter på repertoaret allerede fra disse årene.  Bosse en dyktig friidretts-mann.Heltidsartist ble han i 1964.  Etter å ha deltatt i Folkparkernes Artistforum i Vasterås i 1969, begynte ryktet om Bosses fortreffelighet å spre seg. Han slo for alvor i gjennom i Lennart Hylands ”Karusellen” i 1963. Stor suksess gjorde han også i Ulf Thorens serie ”Hvar fjortonde dag,” 1965 – 1967.

Etter gjennombruddet
På slutten av 1960-tallet var Parnevik så etablert at han gjorde omtrent 300 opptredener i folkeparkene mellom mai og september. Han ble raskt en av Sveriges mest etablerte artister.  I 1971 gjorde han sine første egne TV-program, kalt ”Harpsundpartaj.” Årene 1978 – 1979 var han programvert for TV-serien ”Party hos Parnevik,” som ble en enorm seersuksess. Foruten hans unike stemmeimitasjoner, la han sjelen ned i sminken, hvilket gjorde at han ble enormt lik dem han parodierte. Blant Parneviks mest kjente imitasjoner kan nevnes Olof Palme, Ingemar Mundebo, Lennart Bodstrøm. Sven-Bertil Taube og Bengt Bedrup.

Entreprenør
I sammen med Hasse Wallman etablerte han også som kroeier, og kjøpte et antall resturanter i Stockholm, blant annet Bacchi Wapen i Gamla Stan. Sin første revy satt han opp på Chinateatern, ”Parneviks revyparty,” med blant andre Siw Malmkvist, Grynet Molvig og Lars Amble på rollelisten. Køddetelefoner var han en mester i. Han pleide ofte, for ulike underholdningsprogram, å ringe, mens han gav seg ut for å være kjente personer. Som oftest klarte han å lure samtalepartneren i andre enden. En klassisk samtale er da han ringte Anni Frid-Lyngstad, der han utgir seg for å være Charlie Norman. Et annet klassisk eksempel er hans samtale med Malena Ivarsson, der han utgir seg for å være Bengt  Bedrup.

Ingen festbrems
I 1987 hadde han premiere på Oscarsteatern med ”Parneviks Oscarparty”, en suksess som spiltes 368 ganger. I 1993-1994 var spilleplassen Cirkus i Stockholm, der han spilte ”Parneviks Cirkusparty.” Etter dette har det vært sparsomt med sceneopptredener, siden han har levd en pensjonisttilværelse.   I november 2007 var det premiere på forestillingen ”Parneviks Gubbrøra” på Maximteatern i Stockholm. Iløpet av drøye to timer viste han noen av sine mest minneverdige TV-innslag, samt gjorde liveimitasjoner på scenen. Han fortalte også om sine møter med majesteter, statsministre, presidenter, skuespillere – og andre imitasjonsobjekter. Parnevik er hedersmedlem i LIS – Lokalrevyer i Sverige – og deler hvert år ut en revypris, Parnevikstipendiet, til unge revytalenter. Det ligger en del videoklipp med Bosse Parnevik på you tube, som jeg anbefaler på det sterkeste.

Fornøyelig Flor og fjære

På fredag var jeg med jobben på Flor og Fjære. Et tropisk planterike på Sør-Hidle, midt i Rogaland, like utenfor Stavanger, som jeg aldri tidligere har besøkt – tross ønsket om det.

Må medgi at jeg ikke har særlig peiling på flora. Likevel var det fantastisk opplevelsesrikt å ta innover seg de mange plantevekstene som familien Bryn har fått til å vokse på den en gang så golde øya, da det betegnende nok var 8 grader midt i juni. Beskjedne tall på gradestokken til tross, solen skinte, og kolleget var i feststemning. Her har de palmer, her har de Aloe-planter, kaktuser og japanske Bonzai-tre. Parken er inndelt i ulike avdelinger, som klosterområdet, Asia og Mexico – med tilhørende passende plantevekster.  Båtturen fra Skagenkaien tar kun 20 minutter, så er du praktisk talt i andre verdenshjørner. Her er så vakkert, her er så fredfullt. Stedet har møysommelig blitt beplantet, utvidet og ivaretatt siden familien Bryns patriark, Åsmund Bryn, kjøpte tomten som landsted i 1965. Siden har en av sønnene overtatt, og senere blitt utvidet. Faktisk så hadde jeg trodd stedet var større en det er, det er ikke veldig stort (veldig relativt uttrykk dette, altså). Men planteelivet er rikere enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Etter en times omvisning, ble besøket avsluttet med en 5-retters middag av en dyktig nederlandsk kokk som selvfølgelig bærer navnet André.   

Dyktige Pernille!

Pernille Sørensen gjestet Stavangeren 18. og 19.mai, og jeg var heldig som fikk overvære dette one-woman-showet.

Tittelen på forestillingen er ”Flink pike.” Pernille Sørensen er flink i alle ordets aspekter. Hun er drivende dyktig når hun forteller om småbarnsfamilie-problematikk, og ikke minst når hun dykker ned i ungpikeverdenen. Aller best var de to parodiene av Mette-Marit – her tar hun karaktertrekk til det ekstreme, og det blir så gjenkjennende at lattersalvene står i taket. Forestillingen får terningkast 5 av meg.

Jeg var så heldig å opptre samme kveld som Pernille Sørensen på Hall Toll i 2006, og hun var veldig imøtekommende og hyggelig, og gav meg gode tips i etterkant av opptredenen som
jeg husker ennå.  

Det Liberale Folkepartiet (1972-1988)

Hvis du lurer på hvor jeg står politisk, så vil jeg benytte anledningen til å henvise til det gamle liberale folkepartiet DLF, ikke det nåværende DLF.

Dagens DLF er et ultra-liberalistisk parti. Det opprinnelige ”Det liberale folkepartiet,” som virket i overnevnte periode, var et sentrum-høyreparti. Jeg vil samtidig understreke at politikk blir utformet i sin samtid, der jeg erkjenner at jeg ikke sikkert hadde vært moderat sentrum-høyre, borgerlig liberaler i et annet land, i en annen tid. Men for å beskrive mitt ståsted de siste 15 årene – i Norge – er det formålstjenelig å henvise til det gamle liberale folkepartiet.

 Europeisk posisjonering

Jeg befinner meg akkurat midt i sentrum av den liberale tradisjonen på kontinentet, der det Luxembourgske liberale partiet befinner seg – langs sentrale akser. Jeg er altså en gjennomsnittlig europeisk liberaler, sett ut ifra foregående problemstilling om mitt norske utgangspunkt anno 2012. I nordisk liberal sammenheng ligger mine synspunkter nærmest det svenske Folkpartiet. I norsk sammenheng tilhører jeg nok høyrefløyen i Venstre, men heller ikke dette er alltid entydig. Dessuten kan det være vanskelig å angi høyre- og venstreskiller i politikken. Men i likhet med Det liberale Folkpartiet er jeg blant annet ikke like ihuga miljøverner som Venstre er, og klarer meg godt hvis du omtaler meg som tilhørende høyrefløyen i partiet av denne grunn. Men; det er langt mer enn et mer vekstorientert utgangspunkt – som Det liberale folkepartiet hadde til forskjell fra Venstre -  som gjør at jeg nok tilhører en gammel DLF-arv. Veldig forenklet sagt blir DLFs politikk ivaretatt av henholdsvis Venstre og Høyre i Norge, der jeg befinner meg i en mellomposisjon. Derfor er det kanskje ikke så rart at min drømmeregjering er flertall for Venstre, KrF og Høyre – med noe annet forholdstall mellom partiene enn det er i dag. Jeg anser meg som i alle hovedsak som liberaler, i spedd konservative og sosialdemokratiske strømninger.

Partiets historie

Partiet ”Det liberale Folkepartiet” (som Venstre selvsagt i dag burde hete) var opprettet etter splittingen på Venstre sitt ekstraordinære landsmøte på Røros i 1972. Bakgrunnen for splittelsen var en langvarig konflikt mellom ulike fløyer i Venstre. Enkelte grupper i Venstre, blant annet store deler av Unge Venstre, hadde vært misfornøyde med at Venstre deltok i den borgerlige koallisjonsregjeringen til Per Borten. En kan på den tiden snakke om en høyre- og venstrefløy i Venstre. Da EF-striden kom ble denne motsetningen forsterket, og Venstre ble omtrent delt på midten i EF-spørsmålet. Etter EF-avstemningen i 1972 var EF-motstanderne i Venstre, med gunnar Garbo og Hallvard Eika i spissen med i regjeringen Korvald, en ren nei-regjering med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Ja-fløyen, som også kan kalles høyrefløyen i partiet, reagerte sterkt på dette. Resultatet var det ekstraordinære landsmøte på Røros. Etter at ja-folkene innså at de var i mindretall i salen, forlot de lokalet, den 11. november 1972. Utbryterne kallet seg i starten ”Folkpartiet Nye Venstre,” men måtte endre navn til ”Det nye Folkepartiet” (DNF) etter at regjeringen Korvald ikke godkjente partinavnet. 8 av 13 av Venstre sine stortingsrepresentanter ble med i ”Det nye Folkepartiet,” deriblant nestelederen Helge Seip og den tidligere lederen og Venstre-høvdingen fra Vest-Agder, Bent Røiseland. Ved Stortingsvalget i 1973 fikk DNF valgt inn ett direktemandat, Ole Myrvoll, fra Hordaland. I 1977 falt partiet ut av Stortinget, og kom aldri inn igjen. I 1980 endret partiet navn til ”Det Liberale Folkepartiet.”

Politisk posisjonering      

Det står noe forunderlig i Wikipedia: ”Partiet hadde sterke likhetstrekk med Venstre, men var klart mer sosialliberalistisk.” Sosial-liberalistisk er en misvisende betegnelse. De var i tilfelle mer sosial-liberalt, eller liberalistisk, for å henholdsvis beskrive partiet lenger til venstre eller lenger til høyre, for Venstre. Hybriden sosial-liberalistisk er en kortslutning. Sosial-liberale eller radikale beskriver de noe mer venstreorienterte liberale partiene, mens liberalistisk beskriver de noe mer høyreorienterte liberale partiene. Faktum var at partiet lå i en europeisk sentrumsarv, og kan derfor best beskrives som liberalt, noe lenger til høyre enn det sosial-liberale Venstre. Det står også noe annet misvisende i Wikipedia om Venstre, slik jeg er kjent med partihistorien: Mens Venstre på 1970-tallet prøvde å ta avstand på den borgerlige siden, og på 1980-tallet søkte samarbeid med Arbeiderpartiet, var DLF alltid er klart borgerlig parti. Det er nok riktig at DLF var mer tydelige borgerlige. Men at Venstre søkte samarbeid med Arbeiderpartiet er nok noe som skyldes en misforstått og klønete valgplakat der Odd Einar Dørum blir viet med Gro Harlem Brundtland. Dette ble tolket som at de søkte regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, mens teksten på plakaten lød noe slikt som ”et slikt samarbeid bør vi ikke ha noe av.” Klønete, absolutt, men nettopp derfor kan det stilles tvil til om Venstre i virekligheten søkte samarbeid med Arbeiderpartiet på 1980-tallet, slik Wikipedia beskriver.    

DLFs sortie

Utover 1980-tallet gikk opplsutningen om partiet stadig nedover. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 1987 stilte Venstre og DLF felleslister i mange kommuner og fylker. På en samlingskongress 4. og 5. juni 1988 var partiet gjenforent med Venstre. Den siste lederen Marit Bjorvatn ble nestleder i Venstre, og DLF-medlemmer ble kvoterte inn i styre på alle plan i Venstre. Av store personligheter i Venstre kan vi foruten de to nevnte ta med Ole Myrvoll, som var partiets eneste stortingsrepresentantant noensinne, perioden 1973 – 1977. Det var Høyres Willoch/ Norhus som red på høyrebølgen (og ALP/ FrP), der verken Venstre eller DLF nøt godt av den borgerlige vinden som startet på 1970-tallet, og varte til langt ut på 1980-tallet. Litt uforståelig, men mye kan nok skyldes at den norske liberale bevegelsen den gang søkte støtte i Høyre, fordi både Venstre og DLF lå med brukket rygg.

Kritikk av Røros-vedtaket

En hovedkritikk mot Røros-vedtaket kan sies å ha et borgerlig perspektiv. Hos andre borgerlige partier – som Høyre – er det nok mindre tradisjon for at et landsmøte dikterer stortingsrepresentanters stemmegiving. Venstre-vedtaket, som gjorde at stortingsflertallet i Venstre for EF kom i mindretall, var et diktat fra landsmøtet som nok virket som en unødig inngripen i det som kanskje burde være en liberal holdning, nemlig å overlate til representatene selv å stemme ut i fra sin holdning. At flertallet av stortingsrepresentantene meldte seg ut av Venstre, og opprettet et eget parti, er delvis forståelig i en så stor og viktig sak, men det skapte kraftige sår som nok ikke tjente de som ble igjen i Venstre heller, ved elektoratsmessig synkende oppslutning for Venstre gjennom tre tiår etterpå. Ikke alt skyldtes Røros, men det gjorde likevel svært stor skade på lang sikt. Jeg mener ønsket om et slagkraftig borgerlig sentrumsliberalt parti, som burde holdes forent, burde veie mer enn hva splittelsen på Røros kostet. En annen viktig kritikk mot å la landsmøte-vedtak styre over den parlamentariske gruppens synspunkter, er at forskning viser at landsmøtedelegater er mer ytterligående i sin standpunkt enn parlamentsrepresentater, sammenliknet med velgerne. Siden Stortingsgruppens synspunkter kanskje lå nærmere Venstre-velgeren, og kanskje spesielt velgerpotensialet, burde Stortingsgruppens synspunkter veie tyngst.