Dennis Diderot – en biografi over én av de sentrale opplysningsfilosofene

Han var den ledende filosofen i 1700-tallets Frankrike; Le philosophe. 

Hans dikteriske virke – romaner og skuespill - regnes ikke å være i verdensklasse, ifølge Echoff (1927: III). Til det manglet han det romantiske eller romantiserende, og han levde et litt for borgerlig liv til å selv pådra seg erfaringer til å skrive om livet – ifølge Echoff. Diderot, født 1713, går i hvert fall inn i historiebøkene for å ha forfattet et leksikon, i tillegg til en del annet, før han døde 71 år gammel, i 1784. Ikke bare fransk utviklingshistorie, men i hele den vestlige verden, er han angivelig sentral. Han har utgivelser som utmerker seg, over mye annet av det han gjorde – som mange andre forfattere. Hans produksjon fortjener å være gjenstand for ganske inngående granskning. Han hadde stor betydning i historien. Han hadde en særpreget/ unik personlighet. Hans indre utvikling står i sterk kontrast til det stillferdige ytre liv, han levde. Vi skal først skissere hans ungdomsliv, et erfaringsgrunnlag han brakte med seg inn i forfatterskapet – selv om det kanskje ikke var spesielt utsvevende.

Barne- og ungdomstid

Gjennom hardt arbeid hadde hans familie etablert seg i byens borgerskap. I over 200 år hadde familiens slekt vært knivsmeder i Langes, og faren hadde mange penger – delvis opparbeidet gjennom arv. Hans hjem var åpent, og fattige gikk ikke derifra uten noe i hendene – og ingen gikk derifra uten et godt råd. Familieoverhodet var aktet utad, og fryktet innad. Faren forteller gjerne om vinteren dannelseshistorier, ved peisen. Moren døde ganske tidlig, og den godhjerta søsteren, som stelte for faren, gjorde at han holdt kontakt med byen Langes, etter at han flyttet til Paris. Hun hadde brutt med de fleste av barndomshjemmets religiøse og moralske forestillinger – men hennes frisinn bidrog til å ivareta søskenkjærligheten – på tvers av meningsforskjeller. Hans andre søster var av en annen støpning – hun gikk i kloster, og ble drevet til religiøst vanvidd - visstnok. Dennis Diserot hadde også en bror som var strengt religiøs. Dennis Diderot betraktet kirkens menn generelt for intolerante og snevre. Som ung gikk Dennis Diderot i lære hos jesuittene. Da Dennis Diderot avsluttet jesuittskolen, kom det for første gang en virkelig uenighet mellom han og faren. Han nektet å studere teologi, deretter nektet han å studere jus; han hadde heller stor interesse for språk, litteratur og matematikk. Faren satte hardt imot hardt, hvis det ikke ble legestudiet kunne han glemme økonomisk støtte hjemmefra. Og slik ble det ikke – og Dennis begynte sine frie studier. Det ble brudd mellom han og barndomshjemmet, men moren sendte noen kjærlige slanter til sønnen, av det hun hadde opparbeidet seg av midler på egenhånd. I ti år levde han fra hånd til munn, av privattimer og mindre litterære arbeider. Kunder var deriblant kirkens menn – eksempelvis prekener til biskoper. Hans lesing var ikke systematisk; Han leste forskjellige verker. Han fulgte også forelesinger ved det åpne universitetet, i nærheten. Han gikk turer som adspredelse, og var vel så mye delaktig i den ytre verden, som bøkenes. Han var rett og slett til stede. Dette står i motsetning til det som forfatteren av forordet har skrevet. For mens han i denne perioden innhentet livserfaring, ifølge bokforfatteren, hadde han ikke en slik livsdybde, som vi har lest, ut ifra forfatteren av forordet. Det gav nok grobunn for sitt framtidige yrke som forfatter og journalist. Han levde en bohemtilværelse, som nok ikke utelukkende var et gode – ifølge bokforfatteren. Men han blir i perioden mindre fordomsfull. Han hadde stor fantasi og forestillingsevne – og hadde nok en viss ekshibisjonisme, som kunne likne en skuespiller. Han var fri som fuglen, helt til han falt i forelskelsen – Anne Toinette Champion. Hun sydde og broderte, og forsørget på denne tid sin mor. Året var 1747 – og ungkarslivet var over (34 år gammel). Diderot var ulykkelig i ekteskapet – noe han aldri avfeide. Det skyldes det at de ikke delte samme interessefelt, i hvert fall ikke dem Diderot verdsatte. Hun leste blant annet ikke det han skrev. Gjennom hele livet stod hun utenfor den åndelige sfære som hennes mann levde i. Selv på sine eldre dager, da Diderot hadde fått et gjennombrudd med skuespillet La pere de famille, syntes hun det var flaut å oppsøke den nest siste forestillingen på teatret. Hun var gjerrig overfor mannen, hun knep inn på det meste huslige. Og den tidligere eventyreren Dennis Diderot hadde problemer med å innordne seg hennes mer småborgerlige livsførsel. Hele ekteskapet igjennom måtte hun leve med at han stort sett oppholdt seg i etasjen ovenfor. Han innledet heller et forhold med Madam de Puisuiex. Han fant glede i arbeidet, og brydde seg langt mindre om publikumstilfang.  Hans forfattergjerning skyter virkelig fart etter å ha passert 30, da han må skrive via forlag for å brødfø sin familie. Det skal nå redegjøres mer inngående om hans tidligste skrifter.

Hans første filosofiske arbeider

De første arbeider han gjorde offentlig var å oversette noen engelske bøker, sikkert etter oppdrag fra forlaget. Han kunne gjerne tilføye personlige merknader i forkant eller etter verkene. Blant annet fra sin samtids innflytelsesrike Jarlen av Shaftesbury – til fransk. Han vektlegger viktigheten av at mennesker har lidenskaper. Han forfektet den frie tanke, og var således mer en pliktetiker – og langt derifra noen konsekvensetiker; etter det jeg kan se. Han hadde gjennom årenes løp ikke bare tilegnet seg faktakunnskap – men også metodiske framgangsmåter for forskning innen diverse fagfelt. Han opptar seg med hvorvidt våre sanser innvirker på vår moral; Noe jeg ikke intuitivt forstår eller finner vesentlig interessant. Men det var kanskje banebrytende, og jeg vil langt derifra avfeie det. Utenom det moralske perspektiv, studerer han hvordan våre sanser påvirker vår verdensoppfattelse og abstraksjoner av fenomen. Han hadde vidtrekkende interesser – og dermed var det kanskje tålmodigheten som satte en stopper for lange vitenskapelige avhandlinger. Han var naturhistoriker, matematiker og sosiolog – på lik linje som filosof. Han elsket kunsten, menneskene og livet. Voltaire mente han likte alt det menneskelige. Allsidigheten hans satte imidlertid en stopper for detaljene. Han hadde ikke tid/ nøyaktighet nok til de store vitenskapelige avhandlingene. Han ble mer en lærer, en vekker – enn forsker. Og han ville ikke låse seg fast til én vitenskapelig grein. Derfor passet det han bra å forfatte leksikon. Encyklopedien kom til å oppta han i 25 år. Vi skal nå ta for oss dette arbeidet.

Grunnlegger av verdens første leksikon

Uten Encyklopedien, sannsynligvis ingen fransk revolusjon (1789 – 1792), selv om det er vanskelig å bevise noen kausal mekanisme mellom én bok og revolusjon. Men encyklopedien innebærer en svært viktig del av vår europeiske kulturhistorie. Encyklopedien var på 18 bind og utgjorde en maktfaktor i samfunnet.  På slutten av 1740-årene, da arbeidet ble påbegynt, var han en fortsatt ukjent skribent. Han hadde utgitt noe, men var ikke anerkjent. Diderot gjorde derfor det fornuftigste å gjøre, han slo seg sammen med en forfatterkjendis – Jean d’Alembert. Han var borgerlig, Diderot var vanskeligere å kategorisere. D’Alembert var kald, nøktern og forsiktig – og langt mer detaljorientert enn Diderot. De skapte en redaksjon av den allerede kjente Montesquieu (som er velkjent i dag) og Buffon, Diderot sørget egenhendig for at Jean-Jaques Rousseau ble rekruttert. Også han akademikerkjendis. I tillegg fantes det flere andre skribenter, som hadde ansvaret for ulike emner/ fagfelt. Gjennomgangstonen var i utgangspunktet at ingenting var for ubetydelig til å få plass i encyklopedien. Artiklene ble samlet i alfabetisk orden. Leksikonet var radikal i forhold til kirke og statsstyret – der artikkelforfatterne gjerne la inn sine personlige merknader. Dennis Diderot var blant dem i redaksjonen, som hadde moderne anskuelser i artiklene han skrev. Han interesserte seg for mekaniske kunstarter, før Den industrielle revolusjonen hadde trådt inn. Han skrev omtrent 1000 artikler, om tekniske nyvinninger. Sosiologiske, psykologiske og politiske artikler rokket oftest ved den eldre tankegang. I dag kan artiklene se harmløse ut, men den gang kunne instanser og personer se på det som en trussel. Kirken og regjeringen begynte etter hvert så smått å motarbeide encyklopedien. Redaksjonen la dermed bånd på seg, ved å ikke gi ut altfor dristige artikler. I 1753 kom eksempelvis det tredje bindet ut, som var så vast at det ergret Voltaire. Ved de tre neste bindene, truet regjeringen og kirken med sensur. Og i mars 1759 kom forbudet mot å utgi nye bind, samt videreselge eldre utgivelser. Diderot framstod som seig, og hvilken kapasitet som bodde i han? Han hadde en urokkelig styrke. Han oppnådde mye, idet han ble overlatt til seg selv. Han hadde sine karakterbrister, med viste handlekraft idet skuffelsene stod i kø, og venner falt fra – det var i motgangstider han var best eller mest produktiv. Han viste hvilken personlighet han var, mens bekymringer tynget hans skuldre. Livet gav rikelig næring til hans menneskeforakt. D’Alembert forlot redaksjonen, som var Diderots dyktigste medarbeider. Han forsvant inn i diplomatiet. D’Alembert ville rett og slett ha høyere gasje enn det forlaget kunne betale, er den vanligste forklaringen. Han brøt ikke helt med Diderot og Encyklopedien, han leverte mindre artikler om geometri. Filosofi, historie, politikk og psykologi – artikler om dette, ble signert Diderot - og encyklopedien fortsatte sin utgivelse. Arbeidet varte som sagt i 25 år.

Stigende anerkjennelse

Dennis Diderot tjente ikke veldig mye på encyklopedien, men hans anseelse steg – i tillegg til viten og erfaring. Han ble kjent gjennom hele den litterære verden. Tross borgerlig bakgrunn var han ikke spesielt taktfull eller elegant, men ble hanket inn av sosietetskretser. Han var veltalende, og på sitt vis sjarmerende. Mademoiselle Volland mottok 139 brev fra Diderot i perioden 1759 – 1774, som er enestående i verdenssammenheng – og man kan her skaffe seg et rikt innblikk i hans liv. Hans personlighet åpenbarer seg.  Her finnes slibrige anekdoter og filosofiske betraktninger, om hverandre. Det er reiseskildringer, særlig av romantiske landskaper. Det er bruddstykker av noveller, og moral-psykologiske vurderinger. Musikk, poesi og kjærlighet. Det finnes også barndomsskildringer, fra hans tilværelse i Langes. Ett og alt – en spekket autobiografi, fortalt episodisk.

Diderot som kunst- og kulturkritiker

Så begynner Diderots tilværelse som kunstkritiker. Den Litterære korrespondanse var et blad som utkom to ganger i måneden. Til abonnenter i Italia i sør, Russland i øst og Sverige i nord. Men bladet var såpass dyrt, at det stort sett ble holdt av fyrster. Det erstattet på mange vis privatrapporter, som småkonger benyttet seg av, også i det 18. århundret. Melchior Grimm utvidet lesekretsen, og ved de økte inntekter ble også bladet forbedret. Det ble etter hvert Europas mest fornemme litterære revy. Grimm var en mangesidig og talentfull skribent, selv om han aldri er regnet blant de mest betydningsfulle tenkerne. Men han hadde også teft for hva sine medarbeidere kunne settes til. Han var videre en myndig mann, som forstod å utnytte sine medarbeideres kunnskap og evner. Fra og med 1759 klarer han å få Dennis Diderot til å skrive kunstkritikk i bladet. Dette er opp til vår tid det mest leste, av hans produksjon. Noen beundrer hans innspill, andre ser på det som eksempler på hvordan kunstkritikk ikke skal skrives. Generelt er Diderots skrivefantasi livlig, inspirert gjerne av forfallet han så rundt seg.  Men kunstmalerier var neppe det som opptok han mest, det var nok i hans øyne noe fjernt over det. Han var for opptatt av livet, og oppsøkte heller de sosiale kunstformer; Teatret. Dette skal vi se nærmere på nå.

Dramatikeren Diderot

Diderot var tidlig interessert i teater. Han ønsket tidlig i livet å bli skuespiller. I 1757 (43 år gammel) skrev han et sentimentalt og moraliserende skuespill; Le fils naturel («Den naturlige sønn»). Dette ble etterfulgt av et skuespill i samme sjanger, Le pere de famille («Familiefaderen»). Det sies at det var like mange våte lommetørkler, som tilskuere, i salen. Det var ganske nytt den gang, at man tok utgangspunkt i realistiske bilder og miljø. Enkelte scener har i dag en viss interesse, men ellers regnes stykkene for å være passé. På denne tid var det vanlig at konger og fyrster figurerte i tragedier, mens det borgerlige miljø ble innplassert i komedier og farser. Diderot var her nyskapende – han skrev tragedier hentet fra borgerlige/ middelklasse-miljø. Fravær av slike sjangerhybrider, som det i samtiden egentlig var, førte til manglende forståelse av de ulike stendene og menneskene i samfunnet. Etter Diderot brøytet vei, ble slike nyvinninger mer og mer vanlig. Man forstod seg etter hvert mer på menneskenaturen. Diderot arbeidet fortrinnsvis for teatret i to år. Kanskje hadde han tilegnet seg flere dramaturgiske ferdigheter, om han hadde arbeidet lenger med dramatikk? Allerede etter to år mellom de to stykkene, hadde han nemlig vist stor utvikling. Fra 1770-årene finnes det også et annet skuespill; Est-il bon, est-il mechant. Han manglet imidlertid noe evne til konsentrert komposisjon, som et skuespill på flere timer krever. Men han var god til å skrive levende dialoger. Vi skal nå se på Diderots skjønnlitterære verker.

Diderots samtaler med akademikere

Diderot var vel ikke den første til å utlede sine teorier og meninger i samtaleform. Slik som Platon gjengir Sokrates. Men han gjengir konstruerte samtaler i et levende språk – med tilhørende god bevisførsel. Enkelte regner disse dialogene for de mest virkningsfulle siden Platons tid. Han refererer til samtaler med virkelige kulturpersonligheter. Han angriper den egosentriske lykkesøken. Han skriver om skuespillerkunst. For å nevne noe.

Russlandsvenn og -kritiker

Så kommer det igjen noe motsetningsfullt i biografien om Diderot, det står at encyklopedien hadde gitt han nok penger til å leve en pensjonisttilværelse, Dette står i kontrast til det som tidlidere er gjengitt. Vel, vel – det er grunn til å hevde at han ikke tjente ubetydelige midler på encyklopedien. Da Angelique nærmet seg voksen alder, var Diderot villig til å ofre sitt bibliotek – for at hun skulle unnvære en mann som kunne brødfø henne. I 1765 fikk han solgt samlingen, til Russlands Keiserinne Katharina, for 15000 franc. Han oppholdt seg 7 måneder i St- Petersburg, men han ville ikke skrive ned de iaktakelser om all ulykken han så. Han vanket eller selv i hoffomgivelser, og trivdes ganske dårlig. Han foreslo imidlertid reformer for Russlands forvaltning, Keiserinne Katharina fikk langt derifra det hun ønsket seg; En forfatter som kunne lovprise Russland og dets styre, overfor Frankrike og Europa. Han var nedbrutt da ha han kom tilbake fra Russland, og de 10 siste årene av hans skrivegjerning bli langt derifra sett på som det beste. Han var omgitt av rikdom og luksus, men ikke så produktiv eller kreativ som i kampens år.

Hans ettermæle

En betydningsfull forfatterpersonlighet som Diderot ble mer anerkjent etter sin død, da også andre uutgitte skrifter ble offentliggjort. Et veltalende geni, som viste seg i mange av hans verker. Han var en fengslende, underholdende og livlig kronikør – og generelt var hans navn mer lysende 100 år etter hans død. Man har klart å identifisere hans verker under andre forfatternavn, et gavmildt hjerte med rik produksjon. I flere verker avfødet han idéer, som ble grepet fatt i av senere vitenskapsmenn. Dennis Diderot forutså blant annet utviklingslæren til Charles Darwin.  Han har skrevet noveller og romaner, som kan sammenliknes med den stor forfatter Balzac. Og Strindbergs «Frøken Julie» er inspirert av Diderots måte å tenke teater på. I noveller har han forsvart kvinner og ugifte mødre, og var i det hele tatt en romantikker og realist – lenge før disse stilretninger fikk sitt gjennombrudd. Men hans produksjon er mer preget av bruddstykker, enn helhet – som kan ses i sammenheng med hans personlighet. Av hans mer politiske slagside, snakket han om et fritt samfunn, preget av toleranse.

Kilder

-          Echoff, Lorentz (oversetter) 1927: Diderot. Kristiania: Aschehoug.

-          Noen fåtalls andre leksikalske nettsider.

Korridorhockey

Dette var en gledesfylt æra fra min barndoms verden.

Min bror og jeg spilte gjerne korridorhockey i gangen i kjelleren. Det er en lang, smal gang – uten noen former for glass, og egner seg til idrettsgrenen korridorhockey.

Vil legge til at jeg ikke oppfordrer til korridorhockey i de tusen hjem. Det beror på om forholdene er tilstede, hvis ikke kan du finne på andre aktiviteter. Men hos oss var det mulig.

Korridorhockey foregår med en hockeykølle og tennisball. Skaftet skal være avsagd til halve størrelsen, det samme skal stangen. Begge skal sitte på kne. Så – da ligger forholdene til å dundre løs. Dere kan være hver deres keeper, og finne på egne regler.

Vi spilte dette helt til alderen sa en stopper for dette. Blant annet kunne det gjøre vondt, hvis tennisballen traff steder den ikke burde treffe.

Jeg var som oftest keeper, mens min bror var spiss/ straffeskyter. 

Vi fikk etterhvert glassdør i kjelleren, som også satte et naturlig punktum. 

Trygve Bratteli – en mann av folket, og selvlært akademiker II

Trygve Bratteli avanserer i årene 1934 til 1945 fra et AUF-medlem til nestformann i Arbeiderpartiet.

Denne artikkelen er artikkel to, om Trygve Bratteli. De følger årene fra en ung mann ankommer Oslo,  der han via tysk okkupasjon og konsentrasjonsleir, blir gift med sin Randi. Politisk går han fra en politisk novise til nestformann i Arbeiderpartiet. Årene er 1934 til 1945. Vil du lese artikkel én, finnes den her. 

Europa var i villrede. Året var 1934. Bratteli ankom Oslo, og gled inn i et rikt politisk miljø.  Både Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var i vekst og utvikling. Arbeiderpartiet ønsket å bringe landet ut av 1930-tallets depresjonsår. Arbeiderpartiet vektla det som forente dem på denne tid – og fraksjoner la bort sine kjepphester.

Nazi-trusselen

Bratteli var redaktør i «Arbeiderungdommen.» Oslo Arbeidersamfunn ble et møtested for folk, langt utenfor Arbeiderpartiets krets. Johan Scharffenberg holdt jevnlig, fram til Norges invasjon fra Nazi-Tyskland, foredrag om Hitlers politiske galskap. Den unge tyske flyktningen, Willy Brandt, organiserte protester imot Hitler-regimet. Selv Høyremannen, Carl Joachim Hambro, ble invitert til å holde taler i Arbeidersamfunnet – fordi han advarte i sin samtid imot nazismen. Det kom sammenstøt, og Vidkun Quisling holdt folkemøter på Arbeiderpartiets hjemmebane, Youngstorget. PÅ denne tid var uniformer på moten rundt omkring i Europa, men i 1933 kom forbudet imot politiske uniformer – i Norge.

Engasjement og selvstudium

Oslo var dominert av Arbeiderpartiet, og ved valget i 1933 fikk partiet 51 prosent av stemmene. Oscar Torp ble byens ordfører, før han etter kort tid inngikk i Nygaardsvold regjering. Hvilke personligheter fra Arbeiderpartiet er fra denne tid? I 1936 blir Einar Gerhardsen partisekretær i DNA. I Arbeiderpartiet blir Olav Larssen partiets hovedmann, i tillegg til Martin Tranmæl. Oscar Torp blir i Nygaardsvold-regjeringen konstituert Forsvarsminister, før han blir sosialminister – hvorpå han i en tung tid for landet hadde ansvaret for arbeidsledigheten og sosial boligbygging. I 1939 blir Einar Gerhardsen valgt som nestformann i Arbeiderpartiet. Arbeiderbevegelsens sentrale leder er fortsatt på denne tid Martin Tranmæl. Arbeiderpartiets linje var å samle «arbeidere, bønder og fiskere.» Det var det sistnevnte som ble Trygve Brattelis (og Gunnar Sand) sin oppgave. Deres respektive feil var gjerne at Gunnar Sand kunne bli for snakkesalig og munter, mens Trygve Bratteli kunne bli tilsvarende alvorstung. At Bratteli kunne henfalle i tanker, er visstnok en gjennomgående beskrivelse av Brattelis væremåte. Bratteli var spesielt bekymret for arbeidsledigheten blant ungdom, og den tilhørende sosiale nød. Trygve Bratteli kom i denne tid inn i Oslos studentmiljø, og han følte seg like belest – tross egen manglende universitetsutdannelse. Selv om han gjerne var taus, hadde han ingen intellektuelle mindreverdighetskomplekser. Han levde nøysomt i en liten leilighet på St. Olavsplass – røyket ikke, drakk ikke, danset ikke. Trygve Bratteli var en aktiv deltaker på jevnlige konferanser i Geneve, under ledelse av ILO («International Labour Organization.») Han lærte seg engelsk i førkrigsårene, noe som ikke var vanlig å kunne. Dette stimulerte han intellektuelt. I 1939 fikk han med seg et minikurs i Oxford. Europa formet Bratteli, før krigen kom til landet, 9. april 1940.

Krigen er i anmarsj

Norge var en ung nasjonalstat. Bare i overkant av 30 år hadde landet vært selvstendig, før nazistene inntok hovedstaden. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 var landet potensielt truet, som andre mindre, europeiske land. Arbeiderpartiet betraktet nazismen som i det minste reaksjonært, og Bratteli omtalte nazismen som «Den nye middelalder.» Bokforfatteren forteller at det ikke var noe grobunn for et vekstkraftig miljø i Norge, inspirert av Hitler, Mussolini eller Franco. Arbeiderpartiet var sterkt anti-militaristisk på denne tid – men ikke i sine hovedtrekk pasifistisk. Redselen i Arbeiderpartiet var at militæret skulle benyttes av borgerskapet imot befolkningen. Flere sentrale og framskutte Arbeiderpartifolk talte imot partiets egen antimilitaristiske linje. Trygve Bratteli står midt mellom fløyene, forteller bokforfatteren, mens han et annet sted, skriver at Bratteli inntok ledelsens syn, i denne striden. Den politiske ledelsen gikk aktivt inn for å styrke det norske Forsvaret. Da verdenskrigen brøt ut i 1939, var Bratteli 29 år gammel. Hva var hans forhold til personer i ledelsen? Nygaardsvold hadde han ikke noen spesiell relasjon til. Han beundret Halvdan Koht (utenriksministeren) intellektuelt. Språkpolitisk lå de sørlig nær hverandre, mens avstanden var større utenrikspolitisk.    Martin Tranmæl hadde han ikke noe forhold til, men Bratteli beundret nok Einar Gerhardsen.  Oscar Torp stod han nærmest. Bratteli var til å stole på, artikulert og arbeidsom, men fjern – og på grensen til en enstøing. Alle var enige om at han var usedvanlig begavet. Han har stor forståelse for de kreftene som er i anmarsj i verden. Han hadde stor tro på seg selv, og irriterte seg særlig over de aldrende menn i Stortingsgruppa. Han var organisasjonsmessig meget aktiv, og var ikke bare en ideologisk politiker.

Nazi-Tyskland invaderer Norge

Kongen, regjering og Storting besvarte invasjonen med å umiddelbart gjøre motstand, skriver bokforfatteren. Kongen og regjering flyktet fra landet – det gjald både Statsminister Nygaardsvold, partiformann Oscar Torp og Utenriksminister Halvdan Koht. Nestformann og fungerende Oslo-ordfører, Einar Gerhardsen, forlot også Norge. Trygve Bratteli var den gang ingen sentral person i Arbeiderpartiet, han var ung og lovende. Han bestemte seg for å forbli i Oslo. Han ble mer sentral i Arbeiderpartiet, fordi han ble værende i hovedstaden – og hadde kontakt med flere tillitsvalgte. Han tok selvfølgelig, ut ifra egen personlighet, oppgave alvorlig. Man aner etter hvert at Bratteli har politiske ferdigheter av dimensjoner. Han viser også sine svakheter; «Ting tar tid.» Undersøke, overveie og vurdere – dette var hans varemerke. Bratteli kom i berøring med alle, mens tyskerne ville nazifisere Norge. Bratteli var på denne tid en skolert organisasjonsmann; Bratteli ble partisekretær på partikontoret. Bratteli raffinerer på denne tid sine sterkeste sider; Kjølig realistisk. Etter hvert, under krigen, kom mange av Arbeiderpartiets lederskikkelser igjen tilbake til hovedstaden. Det var debatt den gang, om man skulle samarbeide med tyskerne (slik eksempelvis den danske regjering gjorde), eller om man skulle sette seg til motverge. Brattelis syn var at skulle Norge nazifiseres, skulle det være uten nordmenns hjelp. Bratteli så med bekymring på et land der de enkle, fattige og små sine ønsker om et verdig liv, skulle bli knust. Han er en realistisk sentrumsmann, i partiet - men med kraften i behold. Det var ikke midtposisjonen i Arbeiderpartiet, for denne posisjonens egen skyld. Da Kongen og Regjeringen hadde forlatt landet, dukket det opp spørsmål hvordan Norge skulle administreres. Tyskerne tok makten, og partiene ble innkalt til konferanse. Trygve Bratteli møtte, sammen med fungerende partiformann Ljøner og én til.  DNA-mannen Magnus Nilssen hadde ansvaret for forhandlingene med tyskerne, fra norsk side. AUF, som Bratteli hadde sterke bindinger til, var mest kritiske til forhandlingene. Stortingsgruppa var delt; Flere var enige med AUF at samarbeid med tyskerne stred imot nasjonale og demokratiske tradisjoner. Einar Gerhardsen og mange av de emigrerte, sentrale Arbeiderpartimenneskene, mente man skulle stå imot. Den 25 september innførte Rikskommisær Terboven unntakstilstand, og forbød politisk virksomhet. Dermed fordrev han norsk politikk under jorden. Einar Gerhardsen innkalte sine partikamerater, og dermed var den illegale virksomheten i gang

Bygningsarbeideren

I november 1940 reise Bratteli til Kristiansund. Han var bygningsarbeider. Kristiansund hadde blitt bombet, og det fantes arbeid der. I 2 ½ måned, fram til januar 1941, sitter han i et rom og skriver. To andre bygningsarbeidere satt i rommet, men Bratteli skrev. Det ble til boka Våren som ikke kom. Han fikk ryddet i tanker og kunne tenke framover. I August 1941 holder AUF landskonferanse på Dovre, og Trygve Bratteli holder tale om situasjon. Det var en illegal konferanse. Han viste sterke ideologiske sider, og i etterkrigstiden skulle han ha ansvaret for Arbeiderpartiets programarbeid. Bratteli advarer imot at man etter krigen tar ulike former for interne oppgjør. Han sier det politiske persongalleri vil bli endret etter krigen – også innad i Arbeiderpartiet. Nye folk kommer til å overta, og hva tenkte Bratteli selv disse skulle stå for? Blant annet snakker han om at kongemakten bør bestå (som et naturlig samlingspunkt), og at den politiske kultur må høynes innenfor Norges grenser. Han berør utenrikspolitikk, og tenker først og fremst på et styrket nordisk samarbeid. Men han ønsker også videre integrasjon og samarbeid med de Vestlige allierte. Og når nazismen er knust, vil ha styrke forbindelsene med Tyskland – og for så vidt Italia. Han talte for elementer av planøkonomisk tenkning, med blant annet priskontroll. Både av knapphetshensyn og utnyttelsesbehov. Han snakker om et landssvik-oppgjør, men at det i alle tilfeller må skje på sivilisert vis. Han åpner i sakens anledning for dødsstraff, men ønsker å ta de store – og la de små passere. Samvittigheten kan være straff nok? Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiets fungerende formann i Norge, ble arrestert. Han satt på Møllergata 19 i tre måneder, før han ble sendt til den norske konsentrasjonsleiren på Grini – deretter med båt til Tyskland. Han satt der i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Tyskerne rullet etter hvert opp mer og mer av illegal virksomhet, og strømmen til konsentrasjonsleirene tiltok.

Konsentrasjonsleirenes vrede

10, juni 1942 hørte Trygve Bratteli tunge støvler utenfor hybelen i Kristiansund. Det viste seg å være Gestapo, det hemmelige tyske sikkerhetspolitiet. Han ble holdt ett døgn i celle i Kristiansund, før det bar i skipsarrest til Trondheim. Etter en måned bar det til Møllergata 19. Her satt han i to måneder. September 1942 ble det Grini, hvor han satt i to måneder. I mai 1943 bar det også for han til Sachsenhausen. I boka Fange i natt og tåke beskriver han tilværelsen i konsentrasjonsleiren. Han satt her i to år og 10 måneder, og var blitt 35 år gammel da han slapp ut. Dette er ikke en inngående beskrivelse av tilværelsen i konsentrasjonsleiren, men det kan nevnes at de rundt halvparten av de 504 som ble sendt i konsentrasjonsleirene, overlevde. Det var Folke Bernadotte, den svenske Røde Kors-leder, som Bratteli var takk skyldig for at han kom levende fra konsentrasjonsleiren. Han forhandlet med Gestapo-sjef Himmler om å få en del fanger utlevert til nøytrale Sverige. April 1945 startet den storstilte evakueringen av norske og danske fanger. En ny generasjon stod klar i Arbeiderpartiet. Det var motstandsfolk som Gerhardsen og Bratteli som overtok partiet. Nygaardsvold var såret over at ingen snakket med han om Gerhardsen som ny Statsministerkandidat. Heller ingen snakket med Torp om formannskapsvervet. Bratteli ble valgt til nestformann, på det første landsmøtet etter krigen. Haakon Lie ble partisekretær og formannen var Einar Gerhardsen. Igjen skrev han seg ut av krisen; boka fange i natt og tåke.

Etterkrigstidens DNA

48 år gamle Einar Gerhardsen var den ubestridte leder. Den økonomiske planleggeren var Erik Brofoss – 37 år gammel. Forsvarsminister (og strategisk tenker) var Jens Chr. Hauge – 30 år (!). Utenriksminister Halvard Lange - 43 år gammel. 40 år gamle Haakon Lie var partisekretær. Nestformann var Trygve Bratteli – 35 år gammel. Bratteli var fortsatt ungkar – og ville ikke ende opp som Martin Tranmæl, som var enslig hele livet. Bratteli var ikke lenger avholdsmann, og hadde til og med begynt å røyke. Han treffer Randi – datteren av redaktøren i Arbeiderbladet, Olav Larssen. Randi var i 1945 21 år gammel. Hun brakte åpenhet og spontanitet inn i livet til Trygve, og de var i det hele tatt et usedvanlig par. Som andre politikere hadde også Bratteli få fortrolige, men Randi var én av dem. Nå var det familiære på plass, og han kunne konsentrere seg om det politiske liv som en gang brakte han til formannsskapsvervet – og Statsministerposten.

20 svenske favorittlåter anno 2020

Her kommer et omtrentlig anslag over 20 av mine svenske yndlingssanger.

Spillelisten finnes her! (Lenke fjernet 31.12.2020) 

I utgangspunktet skal ikke én artist være representert med mer enn én sang. Det finnes unntak, og angir til en viss grad favorittartist eller -låtskriver. Tekstene skal være svenske, noe som utelater enkelte artister. Det finnes ett unntak - sangen kommer jeg ikke forbi. Navnene som står til høyre er ganske tilfeldige, de angir enten låtskriver eller artist; om hverandre.

Det er ulike avveininger som har ført til at listen ser ut slik den gjør. Listen kunne vært lengre. Nå ble det disse. Jeg har prøvd å strekke meg over flere tiår. Noen sanger har jeg nevnt tidligere, men har ikke vært til å unnvære når en slik liste skal lages.  

Rekkefølgen er i all hovedsak tilfeldig. Og det er ingen rangering.  

Hvis jeg skulle gitt albummet et navn, ville det kanskje vært Livsglede. 

1.       Till himmelen                                                         Magnus Johansson

2.       Axel Ohman                                                           Lill Lindfors

3.       Det børjar verka Karlek banne mej                        Claes Gøran Hederstrøm

4.       Slepp fangarna loss                                                Tommy Korberg

5.       Hum hum från Humlegården                                  Lars Winnerback

6.       Låt Karleken slå rot                                                Ted Gardestad

7.       Pamflett 53                                                              Cornelis Vreeswijk

8.       Jag spelar for livet                                                   Sofia Karlsson

9.   Anglamark                                                                  Evert Taube

10.   Jag ger dig min morgon                                           Fred Åkerstrøm

11.   Fattig Bonddrang                                                      Georg Riedel

12.   Perfekt                                                                      Mats Westling

13.   Godmorgon                                                               Uno Svenningson

14.   Så lenge skutan kan gå                                             Evert Taube

15.    Kling mina klockor                                                  Benny Andersson

16.    Trubadur                                                                  Magnus Uggla                                            

17.   For min kara                                                             Benny Andersson

18.   Fanfar                                                                       Staffan Hellstrand
19. Sommartider                                                        Gyldene tider
20. Final Countdown                                                 Europe

New Deal – hva var det? Og hva er mulighetene i dag?

New deal var et storstilt reformprogram, etter børskrakket i 1929. Tiltakene skulle bringe de økonomiske hjulene i gang igjen, og føre hverdagen tilbake til folk. New Deal brøt med tidligere tiders tankegang, og de såkalte klassiske økonomene, som etter bedriftsøkonomiske prinsipper mente man skulle spare i nedgangstider. Man kan si at New Deal var keynesiansk etterspørselspolitikk, etter samfunnsøkonomen Keynes, da det gjaldt å opprettholde etterspørsel og kjøpekraft i en tid da man opplevde krise/ økonomisk krise – med tilhørende sosial nød.

Ingen president har hatt større betydning for USA i det 20. århundret enn Franklin D. Roosevelt – FDR, som var presidenten som iverksatte New Deal. FDR er den eneste amerikanske presidenten, som gikk inn i en fjerde valgperiode (ikke tre perioder, som man ofte framholder). På grunn av unntakstilstand tilsidesatte man den skikk og bruk som har vært rådende både før og etter, at en president ikke skal sitte mer enn to perioder Denne artikkelen tar for seg New Deal, ikke president Franklin Delanor Roosevelt. Mennesket FDR har jeg skrevet om tidligere, og kan leses, om ønskelig: Her. FDR hadde tidligere hadde vært guvernør, og innførte arbeidsledighetstrygd, styrket barnelovgiving, skattelette for bønder og pensjoner til eldre, i den forbindelse. Store deler lå, og ligger også i dag, under delstatenes myndighet, ikke nasjonalstatlig, i USA. Han hadde derfor bakgrunn fra å bringe økonomi og tro på fote igjen. Selv om denne artikkelen omhandler New Deal (reformprogrammet), er det umulig å ikke sveipe innom FDR. Det bør også rask nevnes at FDR var bærer av både tradisjonelle høyre- og venstre-standpunkter, selv om han tilhørte Demokratene.

Bygge samhold

I administrasjonens første dager (fra 1933), skapte FDR en optimisme og handlekraft - i en rystet nasjon. Han første radiotale som president holdt han 12. mars 1933, da han kom med de velklingende ordene; «Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.» Og radiotaler ble hans varemerke. Han klinket inn mot og tro i det amerikanske folket, og viste en sterk medfølelse, fra Det hvite Hus. Roosevelt hadde et knippe nøkkelrådgivere rundt seg, som kom med til dels kryssende råd. Noen var forkjempere for fiskal konservatisme, for å konsolidere dollarens troverdighet, andre kjempet for flere offentlige tiltak, for å holde hjulene i sving. Det vil altså si, på den ene siden spare penger, på den andre siden bruke penger. Men alle framholdt behovet for økt samarbeid og integrasjon. Sammenvevingen mellom mennesker og borgerånd måtte styrkes. I datidens USA betydde dette også endring i bedriftsstrukturen, til større enheter. Blant annet aksept for masseproduksjonens muligheter, og evne til distribusjon – som også krevde strukturelle endringer, hvor hver og én ikke lenger skulle sitte på hver sin tue.

De første hundre dager

Fra mars (FDRs innsettelse) til juni 1933 – de hundre dager – fikk FDR gjennomført mye såkalt Depresjonslovgiving. Roosevelt hadde fremragende personlige ferdigheter – som strakk seg utover rene politiske syn. Blant annet var han en samarbeidets mann, en glitrende koalisjonsmaker – og hans evne til å kommunisere med befolkningen var uten sidestykke. New Deal var ikke et enhetlig, overordnet program – men en rekke enkeltvedtak. Man kan kanskje karakterisere New Deal med ordnene «lettelse for den enkelte, reform og gjenoppbygging.»

Fem tiltak var spesielt viktig og innovativt, og gjennomgås her:

CCC – The Civilian Conservation Corps

Tiltaket førte til ansettelse av unge mennesker for å beskytte og konservere USAs naturressurser. Hjelpeprogrammet kom tidlig, i mars – ved FDRs innsettelse. Men tiltaket strakk seg utover naturressursene; Veibygging og annet, der ungdommen var stasjonert i arbeidsleire, rundt omkring i landet. CCC gav unge arbeidsledige husly, og en månedslønn på 30 dollar. Da programmet ble faset ut i 1942, hadde 2,5 millioner unge vært innom arbeidsprogrammet, da man i 1942 hadde en befolkning på 135 millioner mennesker.  

FERA – Federal Emergency Relief Administration

Kongressen bidrog med 500 millioner dollar til dette hjelpetiltaket. Halvparten av pengene gikk med til direkte lettelse for delstatene. Resten av pengene ble gitt som en slags stønad til delstatene, der hver tredje dollar som ble gitt fra delstatene, ble fulgt av en fjerde dollar i støtte. Hensikten med prosjektet var «å gi ufaglærte jobber i delstatene.» Jobber kostet mer enn trygd, men siden det var delvis finansiert av sentralt hold i form av hver fjerde dollar, var det en gulrot for ansettelser fra delstatene. Ordningen gav 20 millioner jobber, selv om akkurat disse tallene er vanskelig å regne seg fram til, også med tanke på de ringvirkningene som fulgte.

AAA – Agricultural Adjustment Administration

Fondet skulle hjelpe landets bønder, og medførte sentral prisfastsettelse og planlegging av hvilke varer som skulle produseres. Man kanaliserte derfor produksjonen til nøkkel- eller basisprodukter. Basisprodukter fikk sin fastpris/ veiledende pris, som vi som var barn på 80-tallet kjenner til. Vareslagene gjaldt korn, hvete, bomull, ris og melkeprodukter. Erfaringene fra årene 1909 til 1914, hadde vist at det var mulig med minimumspriser, og derfor ville veiledende priser sørge for inntekstsikring til bønder, samt at prisene ble holdt til en overkommelig penge for forbrukeren. AAA innebar også subsidier, hvorpå bønder fikk kompensasjon der det var overproduksjon. Imidlertid, det fantes godseiere som ikke gav underordnede bønder disse pengene – og de ble heller brukt til traktorer eller egenprofitt. Traktorer var ikke det verste, for å forbedre produksjonen, derimot ble profitt sett på som urettferdig i en beinhard tid. Mange amerikanere reagerte også på at mat ble destruert – for å forhindre overproduksjon, mens mange gikk sultne i gatene. Dette er en kritikk jeg intuitivt er enig i, man kunne for eksempel gitt maten utenfor markedet til de aller mest trengende, samtidig som man opprettholdt et alminnelig prisnivå.  

TVA – The Tennessee Valley Authority

TVA var en av de mest kontroversielle tiltakene i hele New Deal-pakken. TVA var en offentlig bedrift eller organisasjon, som bygget dammer, kraftverk og billige jordbruksmaskiner for bønder – og mest av alt, brakte lavkost-elektrisitet til tusenvis av mennesker, i seks sørlige provinser. Det ble av flere fordømt som veien imot sosialisme, men like fullt stod det i årtier som eksempel på hvordan man kunne løfte fattige dramatisk – gjennom planlegging, ved sosiale og økonomiske velferdsprogrammer til underutviklede regioner. irkningsSelv om det var kontroversielt, var det virkningsfullt. Jeg ser at kritikken selvsagt kunne være at det bare kom seks provinser til gode, og at man i disse regionene ikke klart å forsyne alle rettferdig med subsidierte tjenester og produkter. Men det hjalp nok alle i den forstand at det var et felles løft, for å gjenoppbygge landet, og blant annet frigi midler til kjøpekraft.

PWA – The Public Works Administration

Dette tiltaket ble ledet av innenriksminister Harold Ickes, og fordelte hele 3,3 milliarder dollar til bygging av veier, offentlige bygninger, som i sin intensjon skulle skape jobber og gjenopprette markedsetterspørsel i befolkningen. Egentlig var regningen på 4,2 milliarder dollar, og i tillegg til det allerede nevnte bygget man skoler, postkontorer og bruer, med mer.

Roosevelts kritikere på høyre- og venstresiden

Fra høyresiden kom kritikken i form av at tiltakene var for intervenerende; For stor inngripen i folks liv, og langt utover det man tradisjonelt så på som en offentlig oppgave. Fra venstresiden kom det kritikk av at man ikke gjorde nok. Republikanske tidskrift og republikanske forretningssammenslutninger, angrep administrasjonen for å rokke med eiendomsrettighetene, og en framvoksende velferdsstat – som la bånd på den personlige friheten. Den konservative demokraten Al smith, som hadde stilt opp som presidentkandidat i 1928 karakteriserte New Deal som «sosialisme.» Den største utfordringen for FDR kom imidlertid fra venstre – flere bevegelser oppstod, og ble sett på som protestering.

Konklusjon

 New Deal var kanskje sentrum-venstre- orientert i økonomisk forstand, men det kan nevnes at FDR – ved å lese overstående artikkel – stod til høyre i andre saksområder, blant annet bekjempelse av kriminalitet og mislighold. På den andre siden, hva gjelder økonomi har høyre- og venstresiden lært av hverandre, så det er vanskelig i dag for sentrum-venstresiden å kreve enerett på dette tankegodset. I henhold til økonomisk teori var programmet banebrytende, ved at tanken var å ikke foreta innstramminger i krisetider, som ville bråstoppe økonomi- og samfunnsliv. Som vi ser av tiltakene var fellestrekket å skape jobber, som skaper mange ringvirkninger. I tillegg var det bygging av nødvendig infrastruktur og bygninger som kom befolkningen til gode, og skapte et dynamisk næringsliv – i mange år etterpå. Kanskje er det den viktigste overordnede lærdommen man kan trekke fra New Deal-programmet?

Så traske me sånn ittekvert

 - Bellman på stavangersk: Flott låt!                                                                                           

Tekst og melodi: Carl Michael Bellman

Gjendiktning: André Hageseter

Så traske me sånn ittekvert

Fra Bacchis braser og tumult

Når døden robe, «kjære – kom!»

Ditt timeglass e fullt!

Du gubbe, slepp din krykke ner!

Og du, du yngling – følg meg nå!

Den skjønne nymf, så av deg ler

Det finns et «ittepå!»

Synes du at graven er for stor

Så ta ein knert før blomster gror

øve håvet ditt, der du e fortøyd

Då dør du merr fornøyd!

Du, ved ditt glass og buksepress

rødsprengt og med hatt på snei

Snart skride fram ein ligprosess

og opp, ein himmelvei

Og du så prate stor bokstav

Med bånd og stjerner, på din frakk

La snekring sørga for din grav

Før me legge deg i kistelakk

Synes du at graven e for stor

så ta ein knert før blomster gror

øve håvet ditt, der du e fortøyd

Då dør du merr fornøyd

Men du, så står med skrumpet fjes

Bland hengsler, hålar, jern og lås

I deg så fins’kje lenger fres

Me legge deg i bås

Og du så fylte liv med hat

pokaler, speil og renkespel

Sei godnatt, og drikk deg lat

Sjalusi, får sitt farvel!

Synes du at graven e for stor

så ta ein knert før blomster gror            

øve håvet ditt, der du e fortøyd

Då dør du merr fornøyd

Og du, så bar på titlane

kan nå få takka evigt av 

Vår herre skille ikkje rang

Då du stige fra din grav

Og e du pløsen, feit og lat

Som aldri hjelpe der det trengs

Vil aldri merr få nyda mad

Og aldri merr slå lens                          

Synes du at graven e for stor

så ta ein knert før blomster gror

øve håvet ditt, der du e fortøyd

Då dør du merr fornøyd

Men du, så reise bort fra oss

Så forlate dette gledesskrål!

Ta med deg, alt du fikk – det tross

at me for sjeldent tog ein skål.

Festen roper høgt sitt «Ja!»

Deg vil med savna, hjerta blør!

Med hilse korr du komme fra

Når du nå går bort, og dør.

Synes du at graven e for stor

så ta ein knert før blomster gror

øve håvet ditt, der du e fortøyd

Då dør du merr fornøyd

Var det nok, min venn – va livet bra?

Så pris vår verden denne dag

For i himlen bler med adle glad!

Der ska med vandra, samma ka!

Men fysst så drikk opp vinet ditt

Om det e rødt, oransj eller kvitt

så va livet vårt verdt kvert ett ritt!

Derfor robes høgt: «Hurra!»

Synes du at graven e for stor

så ta ein knert før blomster gror

øve håvet ditt, der du e fortøyd

Då dør du merr fornøyd

Max von Sydow er død

Den største skandinaviske skuespillerstjernen gikk bort i en alder av 90 år.  

Han gikk bort i mars.

Han har gjort enormt mye film, og var aktiv inntil det siste. Jeg har to gode opplevelser med Max von Sydow, fordi jeg bare har sett to filmer med han.

-          Pelle Erobreren, regi: Bille August etter en legendarisk roman av Martin Andersen Nexø.

-          Hamsun

Jeg skriver disse ordene etter hukommelsen. Martin Andersen Nexø mesterverk beskriver lutfattigdommen i Danmark, i en tid da mange i Skandinavia (også Danmark) emigrerte til Amerika. Det er en gripende film.

Jeg slår ikke opp på internett for å lese meg opp på filmen, men velger å skrive noen ord etter hukommelsen. Nexøs univers er skralt, tomt og innholdsløs – og beskriver et bondesamfunn, da man med rette kan stille spørsmål ved «hva er meningen med tilværelsen?» Samfunnet er bunnløst fattig, etter det jeg erindrer – og denne arbeiderromanen tar for seg elendig og smålig behandling av arbeidere og bønder, av patrikalske godseiere blant annet, der Max von Sydow spiller Pelle Erobrerens far – som etter beste evne forsøker å gi omsorg og mening til en kar som egentlig, etter evnene å bedømme, skulle ha de beste framtidsutsikter. Samfunnet som blir beskrevet setter imidlertid en stopper for dette. Nexø univers skildrer en ekstrem tomhet, og er en av Danmarks viktigste nasjonalfortellinger.  

Den andre filmen jeg har sett med Max von Sydow, er spillefilmen om Knut Hamsun. Her spiller han en ganske febrilsk og oppskjørtet Hamsun, der han er naiv i møte med nazistene, samtidig som han kjemper ulike kamper i ekteskapet. Etter det jeg erindrer.

Felles for de to filmene, som kanskje var en bærebjelke i Sydoes skuespillergjerning, var at nervene satt utenpå, i begge rollene. I begge filmene spiller Sydow ganske nevrotiske og frynsete karakterer, selv om personligheten mellom Pelles far og Hamsun, var ganske så ulik. På den ene siden omsorgsfull, på den andre siden stabeist.

Max von Sydow døde i Frankrike. Max von Sydow var en ekte karakterskuespiller og ellers særegen.

Kanskje den største skandinaviske filmstjernen noensinne.

"Den norske interkommunale luftrevy"

Også i år var kontrollshowet vellykket.

Fint utdrag

Idylltilværelsen Norge?

Fremmer eller hemmer oljen god samfunnsutvikling?

Boka, med tittelen «Norsk idyll?» av Francis Sejersted, sier den har to formål. Det ene er å se på utviklingen av samfunnet – i et historisk perspektiv. Den andre hensikten, er å se på samfunnet i lys av den sosialdemokratiske orden. Dette kan vanskelig holdes adskilt fra hverandre, men det blir i alle tilfeller en interessant lesing av en hedersmann i norsk akademisk liv.  

Francis Sejersted skriver at den norske, moderne historieskrivingen hovedsakelig har vært påvirket av to forhold;

I)                    Framskrittstroen

II)                  Nasjonalstatens framvekst

Hvis man skal bedømme dette ut i fra kritisk hold, kan det være at dette er illusjonsbygging – og at dette kan stenge for ærlighet i framstillingene. Det er altså en viss konservatisme i dette, da illusjoner i hovedsak er en verdi innenfor konservatisme. Skal man bedømme det ut i fra faktisk innhold, kan det være det taler til fordel for sosialdemokratiet – der nasjonalstat og utvikling/ vekst går hånd i hånd. Det kan selvsagt også kaste et kritisk øyekast på nasjonalstatens ekspansjon, og da også her ha en mer konservativ innfallsvinkel til historieskrivingen.

En liberal framstilling av norsk historie, er man trolig ikke overstrømmet med innenfor historiefaget. Det er viktig med slike framstilling, for det preger aller viktigst vår videre tenkning om hva som er god samfunnsutvikling.

Vår sterke tro på staten i Norge – hvor oljen også har smurt høyrekrefter – har ført til en ekspansiv statsmakt – som har flere sidevirkninger. Det gjør at samfunnets kjerneoppgaver trolig forsømmes. Dette fordi det ikke blir hanslingsrom for det, i budsjettene. Men aller viktigst – det fører med seg liten betoning av hva samfunnet som helhet bidrar med innenfor nasjonalstaten (herunder markedsløsninger- og frivillighetslivet). Og de to punktene over, viser kanskje også at man ikke har kritiske øyne på ekspanderende stat, fordi det representerer framskritt – og kanskje ikke den ødeleggende effekt det kan ha på for eksempel kreativitet, skaperkraft og innovasjon. Oljepenger, så lenge det er innenfor visse begrensninger, er ikke i seg selv et onde. Det er en gave. Men det må benyttes med klokskap, fordi det er samtidig viktig å huske på at dette er en ikke-fornybar ressurs som vi forbruker, som framtidens generasjoner kunne brukt i stedet for. Og igjen, eller i hvert fall beslektet med tidligere poeng: 

Det er ikke oljepengebruken i seg selv som er skadelig, fordi det kan ses på som en investering. Men – det må ikke sløve ned våre sinn, som skaper et klient-samfunn det kan være meget vanskelig å gjenopprette/ gjøre noe med i framtiden. Det er den verste mulige virkning.

Alf Cranner

Nylig kom beskjeden at Alf Cranner er død. 

Han er nok mest kjent for den humanistiske hymnen «Din tanke er fri,» i norsk oversettelse. Har aldri hatt noe nært forhold til Alf Cranner. Han tilhører nok en litt eldre viseskole, enn hva som var min lidenskap. Utvilsomt var han likevel en døråpner for visebølgen her til lands, fra og med 1970-tallet. Han var en brobygger mellom navn som Alf Prøysen på den ene siden, og de mange visesangere dette landet har – født på 1940- og 1950-tallet.

Et stykke tankefrihet har dermed gått i graven, sammen med Alf Cranner.

Jeg har spilt «Din tanke er fri,» tidligere – der jeg blant annet setter stor pris på fløytepillet.

Hvis jeg skal trekke fram noe fra Alf Cranners karriere, som jeg selv har et forhold til, er det at han skrev filmmusikken til 1970-tallsfilmen «Mestertyven Ole Høiland.» Jeg så den filmen flere ganger, i unge år. Derfor spiller jeg «Balladen om Mestertyven Ole Høiland,» tolket av en annen musiker;  Flott låt!

Samtidig – samarbeidet han med Odd Børretzen. Fra en legendarisk plate, som jeg stiftet bekjentskap med i 18-årsalderen, kan jeg også spille denne – som jeg setter enda større pris på: Flott låt!

Jeg har brukt en melodi av Alf Cranner i en revy en gang, men det får bli en annen historie.

10 statssuiter

Jeg har skrevet 10 statssuiter. De er ikke lenger tilgjengelig via YouTube, men kan kontaktes for oppførelse. De 10 statssuitene som er gitt Norge, det fellesskap og arv vi forvalter, er følgende:

1.       Salutt for Norge!

2.       Forsvarsfløyte fra Akershus Festning

3.       Strengekavaleriets mobilisiseringsmarsj på Akershus Festning

4.       Fredstoner fra Akershus Festning

5.       Kong Olav Vs fredsmarsj over Skaugum

6.       Haakon 7. Nattmarsj over Fredrikshald

7.       Dronning Mauds marsj for statsbesøk fra fjerne himmelstrøk

8.       Nattskiftet på Akershus Festning

9.       Den vakreste kvinnen i milevis omkrets passerer Akershus Festning

10.   Vaktsuite fra Fredriksvern

Jahn Teigen er død

For noen dager siden kom beskjeden at Jahn Teigen er borte.

Flott låt! Substans i tekst, fin melodi. En av mine aller største favoritter fra Teigen.
Jeg har streifet innom han et par ganger på dette nettstedet. Hvil i fred.

Teater som griper og underholder

«Hjemkomsten» på Rogaland Teater var en tankevekkende opplevelse. Inntrykkene er mange, på grensen til det utmattende.

Terningkast 5 +

Det er flere tanker jeg gjør meg om stykket, som er regnet som Nobelprisvinner i litteratur, Harold Pinter, sitt mesterverk. Aller mest synes jeg det er en spennende sjanger; Et sted mellom absurdisme og sosial-realisme. Dette handler om en dysfunksjonell familie.

Hvis jeg skal trekke fram én ting, vil det vært spennende for en skuespiller å nettopp leke seg med replikkene. Skal de sies på en absurd måte (imot komedie), eller sosial-realistisk (tragedie). Jeg synes oppsetningen traff en meget god balanse, i dette.

En forestilling som absolutt er verd å anbefale, levert av Rogaland Teater (Teaterhallen). 

Vi pleier som sagt ikke skrive standardiserte revy- eller teateranmeldelser. Men vi huker av de bemerkelsesverdige opplevelsene.

Syv forelesere jeg ser tilbake på med stor glede

Alf-Inge Jansen

Men rekkefølgen er ingen rangering.                                                          

Tore Hansen (Statsvitenskap, UiO)

Alf-Inge Jansen (Administrasjon- og organisasjonsvitenskap, UiB)

Audun Offerdal (Administrasjon- og organisasjonsvitenskap, UiB)

Jan Erik Grindheim (Statsvitenskap, UiO)

Ole-Bjørn Rongen (Journalistikk, UiS)
Frank Aarebrot (Sammenliknende politikk, UiB)
Bernt Hagtvet (Statsvitenskap, UiO)

Det finnes også andre, men nå nevnes disse. Eksempelvis finnes det også mange dyktige akademikere, jeg ikke har hatt forelesinger av.

Hans Petter Hansen er død

Flott låt! 

I forrige uke kom den triste beskjeden at siddisen, med den store stemmen, har sunget sin siste strofe. Han var utvilsomt av internasjonalt format, i sin sjanger.

Har hørt han sunget en håndfull ganger, når mer eller mindre tilfeldighetene ville det slik.

Jeg opplevde han «laiv» én gang, på det som kan beskrives som en improvisert konsert, i et lite lokale, med et piano. Hans Petter Hansen var av godt humør, og jeg tror ikke det bare gjaldt denne kvelden. Det var ikke vanskelig å se at han fant stor glede i sangen, og humøret spredte seg til oss.

Ellers har jeg hørt han synge Viking FK-sanger, og ellers på andre utgivelser.

Vil blant annet huske han smilende gjennom et bilvindu, på Mariero – for et par år siden.

Våre tanker går til alle dem som fant glede i Hans Petter Hansens personlighet og kunstneriske virke.

Skru fiolinen!

                                                                               

Flott låt! 

-          Bellman på stavangersk                             

Tekst og melodi: Carl Michael Bellman
Gjendiktning: André Hageseter

Skru fiolinen!
Hei, spellmann, skynd deg nå!
Kjære søster, hei! Svar nå ikkje nei                                                                        Svar nå ja, så bler med glade.                                                          

Sett deg ner, på stolen
Og stryg ein sølvstreng, klar! 
Rødt ett hjerta slår
Og armen går 
Hørr tonene, du lade!
Du svette, og gnir
I forfriskninger, du bade!
For Bacchi, jo han bor - onna taget!
Ganske rektigt 
Ditt kall, e mektigt                                                                                                                                   Av det gode, retta slag

Blant kvinnenes skare
e du ein kjære gjest
Du både vil og kan     
Ein hederlig mann         
så skabe ro, og blesst!
Og kjærlige tonår,
så dure vilt i stry!
Kvert ett tonedrønn
Bler ein flotte drøm
Ein kunstneriske fest!
Det tar et minutt
Då forsvinne all dis tvil

Og vil toner ta slutt
Så sprett, litt til!
Hørr på tonen!
Over fjorden
Hørres futt!  

Eg elske det skjønne
Og all selvstendighet 
Når me begge ser
Og me begge ler                                                          

I engene, de grønne
Ein åker, for øyet
Og vin i blanke glass
Våres egen plass
Som et stort palass
Under himmelen, me køye!
Bekymring, farvel!  
I den gule halmen!
Og vinet, for i kveld
e selve salmen  
Skål og kyss!
og dryss, fra solen
senke freden,
øve oss!

10 læresetninger fra barneskolen jeg husker

Vaulen skole

-          Skolens datarom har to computere. 

-          Filmrommet besøker vi når vi skal se «en   opera av Mozart.»

-          «Hør basuners klare klang.» Allsang.

-          De fire store oppdagelsesreisende var Columbus (oppdagelsen av Amerika), 

       Magellan (jordomseilingen), Vasco Da Gama (sjøveien til India) og James Cook 

       (oppdagelsen av Australia) Columbus oppdaget Amerika med tre skip; Santa Maria, Pinta og Nina.
-     Merkur, Venus, Jorda, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun og Pluto. I den rekkefølgen. 

-          Bygg, hvete, rug og havre

-          Marton var en liten kar fra Stavanger, i «seilskutetiden.»

-          Roland Lengauer var en flink Stavanger-maler, som hadde kunstnerbolig ved   Breidablikk.

-          7 x 8 = 56. 7 x 7 er 49, men 7 x 9 = 63.

-         «Flott!»

Good groove!

"Vente te i mårå," av og med Reidar Larsen. Flott låt!

Glad i maleriene til Jakob Weidemann

Ikke alt, men en del. 

Hvis jeg begynner å male etter å ha passert 60, blir nok Weidemann en inspirasjon.

Til minne om Terry Jones

I går kom den triste beskjeden at Monty Python-medlemmet Terry Jones er død, 77 år gammel.

Av det jeg husker av Terry Jones, var hans ofte pertentlige kvinneskikkelser, gjerne med en snerpete overklasseframtoning - og skjærende stemme.

Jeg kan ikke så mye om Terry Jones. Jeg syntes han var dyktig. Han var regissør for flere av Monty Python-filmene, en regissørrolle han også har hatt i ettertid. Mener at han var, eller spilte ofte waliser eller med walisisk aksent. Det siste er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det er riktig.

Av sketsjer jeg husker jeg likte, var den korte sangen «Never be rude» - som ender med at sangeren eksploderer, i bokstavelig forstand.

For et par måneder siden, slo jeg opp på Wikipedia – fordi jeg lurte hva som stod om Terry Jones. Der husker jeg det stod at han blant annet var sterkt imot Irak-krigen, og har vært en kritiker av krigsproblematikk.

Ellers kan Michael Palin nevnes, som i anledning dødsfallet sa at Terry Jones var en av de mest fremtredende komikerne og komiske skribentene, i sin generasjon. Det er nok riktig.

Terry Jones var ellers universitetsutdannet, med historiker som hovedfagfelt, og har gitt ut – ut i fra det jeg i dag har lest – flere historiske bøker, blant annet om middelalderen.

Jeg skal nå spille av det som flere omtaler som hans mest berømte sekvens. Det er hentet fra Life of Brian, som han også var regissør av. Morsomt at den skjærende kvinneskikkelsen, blir smigret underveis, og at hun oppfører som en streng mor, som i sin tordentale til forsamlingen mer enn noe annet antyder at Brian har fått husarrest. Brian, som er til forveksling lik Jesus.

Ellers veldig morsomt med talekoret: «We are all individuals.» Flott klipp!

«Great balls of fire»

Dette eksempelet er også hentet fra barndommen/ tidlig ungdomstid. Overraskelse er et morsomt virkemiddel, og jeg kan huske jeg fikk latterkrampe av replikken «Great balls of fire.»

Eksempelet er hentet fra «Monty Python at the Hollywood bowl.» Eksempelet er velkjent for mange. For eget vedkommende, forsterket ved at jeg likte sangen godt - så det var også et element av gjenkjennelse. Ellers veldig artig at en totalitær leder i øst, har god oversikt over Vestlig populærkultur - refleksjoner bearbeidet i skrivende stund. En av mine aller fremste favorittsketjser fra dem. Flott klipp!