Vi vet ikke allverden om Platon. Han skrev stort sett bare dialoger, det vil si samtaler. I disse dialogene er stort sett Sokrates hovedpersonen, Platons læremester. Platon ble født i 437 f.kr, fire år etter utbruddet av Pemeponeserkrigen. Han døde i 347 f.kr. I unge år var hans sterkt samfunnsengasjert. I motsetningen til et politisk liv møtte han Sokrates, og det var derfor teori og tenkning som ble hans bane – framfor praktisk utøvelse av politikk. I motsetning til filosofer før han, antar vi at vi har bevart hele hans forfatterskap. Hans filosofiskole – Akademiet – varte i omtrent 900 år. Dette var en skole for statsmenn, og kan betraktes som en forløper til universitetene. Fagkretsen kan man kanskje kalle statsvitenskap – selv om det formelt sett er et relativt ungt fag. Statslivet opptok Platon livet i gjennom, og kan ikke snevres inn til det politiske liv. Akademiet eksisterte til Romerrikets fall. Her voktet man hans skrifter. Hans forfatterskap har hatt noen hvileskjær opp i gjennom historien, men igjen aktuelt, fra og med renessansen. Siden renessansen har Akademiet vært en inspirasjonskilde for skolevesenet. Platons lære er vokst ut av en dyp krise i gresk åndssliv – og han kritiserer i sine skrifter mange av sine samtidige filosofer, og står selv for et syn der «ikke alt er foranderlig, men bestandig.» Hans mange faggreiner kan samles i én benevnelse; Filologi. Han stiller også spørsmålet; «Hva er virkelighet?» Han besvarelse av «virkelighet» og «erkjennelse» har hatt vidtrekkende betydning. Han forfekter et syn om at mennesket ikke er fullstendig fritt, men en «del av den politiske enhet;» Polis eller staten. Mennesket er et samfunnsvesen. Skulle staten være et rettssamfunn, eller konsentrasjon av makt?
«I min ungdom gikk det med meg, som med mange. Så snart jeg ble min egen herre, skulle jeg vie meg det offentlige sin interesse. Da inntraff ved skjebnes skikkelse visse avgjørende politiske begivenheter. Det kom til en omveltning av datidens politiske statsforvaltning»
Omriss av Platon
«Hvem er Platon – i ånd og sannhet?» Platon var sønn av aristokraten Ariston i Aten, for omtrent 2500 år siden. Han framstår som åndsmenneske i demokratiets oppløsningstid. Han ble tenker, og forsker, og vendte dikterrollen ryggen. Han forente skaperkraft med praktisk virke, elev av Sokrates og lærer for Aristoteles. Hans tidlige skrifter omhandler Sokrates forsvarstale, og dialogen Kriton. I sistnevnte utgivelse drøfter han borgerrens lydighetsplikt, altså lojalitet til fellesskapet. Det er en interessant diskusjon generelt hvor vår lojalitet skal ligge, og Riksbladet har sveipet innom denne problemstillingen tidligere – og er aktuelt i Internetsamfunnet? Dette skal ikke brytes uten visse former for integritet, er mitt syn. Senere kom dialogen Gorgias, der han konkluderer med at «dyd og lykke» ikke oppnås ved hensynsløs maktbruk. Også dette kan kalles en arv fra Aristoteles om Den gyldne middelvei, som ikke må forveksles med at man i enkelttilfeller kan være kompromissløs. De tre mest betydningsfulle arbeidene til Platon er Staten, Statsmannen og Lovene. Han snakker blant annet om å styre ut ifra innsikt, og tar for seg stater i forfall – og dynamikken i disse. Malnes og Midgaard hevder at han hadde sine dypeste røtter i Sokrates tankegang – ikke oppsiktsvekkende, siden det går en linje mellom Sokrates, Platon og Aristoteles. Han la vekt på definisjoner, gjennom samtaler med andre mennesker. Det eer grunn til å tro at han gjorde det, for å avklare «hva er virkelighet.» Malnes og Midgaard gjør følgende klassifikasjoner av de normative undersøkelsene, som Platon foretar: I) Fortolkende og kritiske analyserende undersøkelser. II) Konstruktive undersøkelser der grunnlaget for det ideelt beste foreslås. III) Pragmatiske undersøkelser, når det beste ikke inntreffer.
Relasjonen Platon-Sokrates
Platon-sitatet ovenfor henspeiler på og viser til at Sokrates ble henrettet av daværende maktovertakere – tross at han skulle være den rettferdigste av alle menn. Sokrates nektet å adlyde i renkespillet som pågikk og ville ikke bli delaktig i deres skjensler. Platon trakk seg dermed bort fra den daværende «elendighet,» som han selv kalte det. I forhold til spørsmålet ovenfor var nok Platon langt mer en talsmann for rettssamfunnet, enn rene maktinteresser. Platon mente at filosofer burde overta statsstyret, eller at statstjenestefolk burde bli filosofer. Politkk, i betyding makt, var derfor ikke det som lå Platons hjerte nærmest. Tidlig stod én ting klart i Platons tidlige voksenliv; Han ble fascinert av Sokrates indre sjel, i et ellers ikke så prangende ytre. Under sitt 8 årige vennskap med Sokrates arbeider han seg gjennom en rekke erfaringsområder. I 399 henrettes Sokrates. Platon begynner umiddelbart sitt sokratiske forfatterskap, en perlekjede av filosofiske dialoger. Gradvis demres Platons kongstanke om et filosofisk statsstyre. Han forkaster på det skarpeste idéen om den sterkestes rett – i betydning vilkårlig maktutøvelse. Og opplevde man urett, skulle man selv heller oppleve urett. Man skal ikke gjengjelde mot tilfeldige mennesker. Dette er kanskje viktig, blant annet i lys av de hatefulle ytringer man finner på Internet – der folk tar ut opparbeidet frustrasjon på andre gjennom tilfeldige ytringer. Hans hovedverk regnes for å være Staten. Staten tar innover seg alt annet han har skrevet, og kan derfor regnes som en samlede skrift. Et annet viktig verk er Lovene. Dette utgjør 1/5 av hans produksjon. Platon viser seg ikke som utpreget human, sett ut i fra Opplysningstidens humanistiske og kristne idealer – på tross av at hans skrifter likevel regnes som viktige bidrag innenfor feltet humanisme. I dette verket Lovene regnes imidlertid idéen om velferdsstaten å ha sitt utspring, som kan ses på som humanistisk fundert – selv om humanismen ikke her har enerett. Han opptar seg i den forbindelse med innbyggernes sjelelige velferd. Platon mener den beste styreform er blandingen mellom monarki og demokrati – altså slik vi tilnærmelsesvis har det i Norge. Platon er ellers høyfilosofi. Noen mener det er lettlest, andre mener det er vanskelig tilgjengelig. Platons tanker angår paideia – det handler om individets plass i fellesskapet, og individets muligheter til å fungere i og oppdra fellesskapet gjennom samfunnsansvar. Det er derfor grunn til å konkludere – på bakgrunn av dette – at ansvar er et viktig element i Platons tenkning. Gjennomgangstonen i Staten er Den godes idé. Både begrepet ansvar og den godes idé kan sies å åpne veien for fagstyre – gjennom byråkrati eller statsadministrasjon. Men selvsagt kan ansvarlighet og den godes idé realiseres også i demokratiet, av borgeren, så jeg tror ikke det ville vært Platon imot at folk deltok i ordskiftet på Internet. Staten er hans hovedverk, selv om han fortsetter å skrive etter dette. Dialogen Statsmannen har fortsatt sin gyldighet idag, som mye annet.
Platons brister
Platons sjelsliv blir eksponert for offentligheten – og framstår ikke udelt sympatisk. De inhumane trekk i verket Staten er flere.
Særpreget i Platons forfatterskap
Platon skrev egentlig aldri noen filosofisk avhandling. Han legger ordene i munnen på folk eller enkeltpersoner via samtaler, selv om det nok etter all sannsynlighet er skrevet ut i fra Platons tankegang. På den måten kunne han få fram poenger, uten å gå god for alt som ble sagt. Han ble født i 427 i Aten. Han var av fornem slekt; Moren og faren spilte en ledende rolle i Atens politiske liv. Han hadde kunstneriske ferdigheter, derfor kombinerte han gjerne statskunnskap med noe diktning. Men en rendyrket dikter ble han aldri. Sokrates var personen som mer enn noen andre, forandret hans liv. Han var 40 år eldre. I stedet for å aktivt gå inn i det politiske liv, eller forsøke seg som tragediedikter – viet han altså livet til filosofien. Han forsøkte seg som politiker, men uten noe særlig hell. Men han lærte av Sokrates at verken politikk eller diktning kunne eksistere, uten hjelp av filosofien. Og kun filosofien kan gjøre en til samtidig statsmann og dikter.
Europeisk tenkning
Platon er en av Europas første geniale tenkere, og han levde 50 år etter Sokrates. Det sies at Sokrates ikke kan sammenliknes med noe annet menneske. Og ingen andre steder i filosofihistorien står vi overfor en tilsvarende relasjon mellom to personer. Sokrates skrev ikke selv et ord, og foruten Platons arbeider kjenner vi han bare overfladisk og anekdotisk. Jeg vet ikke hvor mye av tankene i dialogene som er Sokrates egne, men jeg antar Platon skriver ut i fra hvordan han forstår Sokrates. Årsaken til samtaleformen som Platon valgte, skyldes ikke bare at han ville etterlikne Sokrates. I tillegg til det nevnte, var Platon opptatt av språk, og til forskjell fra andre sjangere, mente han meningen i en tekst kom best fram slik. Språket er avgjørende for å formulere viten og i samtaleformen ligger det en viss motstandskraft. Og kanskje er hans metode induktiv, framfor deduktiv? Jeg tror det. Undervisningen må etter Platons syn være dialogisk, innta en samtaleform. Kanskje hensikten med dette var å frambringe og virkeliggjøre begrepet forståelse? Til slutt vil erkjennelsen eller kunnskap dukke opp i mottakerens indre. Den sokratiske samtalens hovedhensikt kan man si er å avkle fordommer; Det vesentligste er ikke hva man vet, men hva man ikke vet. Å skrelle av fordommer kan gjøres i mange sammenhenger, for å oppnå kjernen i hva som er sant. Derfor sier også Sokrates at han «ikke har lært noe» - et utsagn som jeg imidlertid mener er feil. Man har lært – hva noe er og ikke er, eksempelvis gjennom undersøkelser. Platon bruker mytefortellinger i sine utlegninger, der samtalen av en eller annen grunn slutter eller går i stå. Disse fortellingene rommer en dyp sannhet. På den måten inneholder Platons filosofi – som tidligere skissert om filosofiens rekkevidde – både statsmannskunst og diktning. Det kan også tas med, at som leder av Akademiet, hadde han større innflytelse – enn hva som framkom i hans egne skriftlige gjengivelser. Sagt med andre ord, han har hatt innflytelse på mange andre tenkere.
Den etiske godhet
Platon streifer innom en rekke emner. Han beveger seg særlig over erkjennelsesteori, antropologi og statsteori. Platon skriver at i ethvert menneske, finnes det en spennvidde mellom kosmos og kaos. Kosmos betyr orden og harmoni. Platons mål er å restituere kosmos. Ifølge Platon er veien dit gjennom erkjennelse. Hva gjelder skriving, skal man derfor ikke lyve. Han satte sin lit inn på å forstå det etiske. «Hva skjer om vi lever i overenstemmelse med vår etiske godhet?» På gresk heter etikk «areté,» og er mer vidtrekkende er vår bruk av ordet «etikk.» Areté betyr dyktighet; Evnen til å fungere som man skal. I henhold til tidligere betoning av begrepet fri, er det grunn til å tro at Platon mener frihet/ ansvar er to sider av samme sak? Mennesket og staten må ha areté. For staten gjelder det å være velordnet – at stender og institusjoner er på riktig sted. Å skikke seg kan derfor betraktes som også viktig i enkeltliv. Areté var fra gammel av delt opp i mange dyder.;Visdom, rettferdighet, sindighet og tapperhet – for å nevne noe. Det er egentlig samme alen alt i sammen, i følge Platon – og beherske dem, er å være et menneskevesen. Men da må man erkjenne hva det er for noe. Dette slekter på de menneskelige dygder hos J.S. Mill – og det er grunn for å tro at Mill hentet sin inspirasjon fra Platon? Også Benjamin Franklin – dygder som skisseres er ganske sammenfallende hos store tenkere. Platons samtaler avsluttes altså gjerne med at Sokarates konkluderer med at ingenting kom utav den. Min bemerkning er at dette kan ses på som elegant sokratisk ironi. Man skal imidlertid ikke narres over at dialogen har vært uten resultat.
Dialogen Kriton
I Kriton beskrives Sokrates tid i fengselet. Sokrates ble forrådt til døden. Kriton er en venn av Sokrates, som besøker han i fengselet, og oppfordrer han til å flykte. Jeg må medgi at jeg ikke skjønner helt hva fagstoffet gjengir om saken. Men poenget er vel at Sokrates mener det er riktig å bøye seg, fordi landets lover vedtar at slik skal det være – og Sokrates har hatt valget i å forlate fedrelandet, hvis han er uenig i lovverket. Det er mye som kan sies om dette. Det mest interessante er kanskje at man skal respektere landets lover. På den andre siden, har det ikke skjedd etter prosessuelle prinsipper – og er ugjerningen vedkommende har gjort, her Sokrates, ikke er så grov, at det påkaller straff, så skulle ikke drapet på Sokrates ha inntruffet. Det er viktig at Sokrates tenker disse tanker i århundrer før det vi idag betrakter som noenlunde riktig rettergang. Sokrates var altså ikke utpreget fremme på det juridiske området. Dødsstraff er tross alt en hard straff?
Staten
Boka Staten er utformet som en samtale, gjengitt av Sokrates, mellom Sokrates selv og en rekke andre personer. Han skriver blant annet om aldersommen, som han mener ikke er anstrengende, hvis man har skjøttet seg nøysomt. Det er grunn til å tro at han tenker både fysisk og mentalt. En rollefigur i samtalen – Kefalos – sier at nøysomhet ikke er nok. Rikdom gjør det blant annet lettere å tale sant, og forhindrer lureri. Kanskje det siste, men nok neppe det første – er min merknad. Med dette er spørsmålet om rettferdighet reist; «Hva er rett ferd?»
Det nihilistiske standpunkt; den sterkestes rett og lykke
Nihilisme kan definerer som en som tviler på alt. Thrasymakos kommer her med et svar på hva som er rett ferd, som er interessant; Jeg påstår at det rettferdige er intet annet enn hva som ganger den sterkere. Sokrates stiller spørsmål til han, og gir i hvertfall tilsynelatende inntrykk av at han ikke forstår hva han sier – et typisk sokratisk knep. Statsinnretningen blir da et anliggende (Jeg må også her si at jeg ikke skjønner diskusjonen omkring rettferdighets-begrepet. Jeg tolker sitatet annerledes enn det gjengitte i boka til Malnes og Midgaard. Jeg mener den sterkeste skal tolkes som den som er sterkest i moralsk henseende, som selvsagt innebefatter kunnskap og moral. Hvilke kunnskaper som er nødvendige i moralske spørsmål er ikke fastlagt, det kan være tilstrekkelig med sunn fornuft eller bondevett. Derfor skal man kanskje ikke innrette lovverket på en slik måte at det avviker fra en allmenn rettsoppfatning). Ifølge Thrasymakos er det i forretningslivet det er den urettferdige som kommer ut med den beste handelen, og i forhold til staten er det den urettferdige som betaler minst skatt, gitt en bestemt inntekt – og blant dem som har et offentlig verv, er det de urettferdige som oppnår fordeler. Den rettferdige vil eksempelvis ikke benytte seg av offentlig midler til eget gode/ korrupsjon. Sokrates overtaler T. til at den rettferdige ikke vil få overtaket over den som er rettferdig, men den som er urettferdig. Med den gjennomsiktelighet som Internett skaper er det derfor grunn til å anta at det vil komme åpenbare feider mellom folk hvor den ene har behandlet den andre urett. Hvis vi kan kalle det demokratisering, så kanskje – i hvertfall er det moralsk skjerpende. For i et demokrati skal – som Platon antyder – de sterkeste (i moralsk henseende) styre. Videre hevder Platon at den rettferdige bare vil få overtaket over den som er ulik han selv – og vi kan derfor kanskje kalle dette saklig uenighet, der sak overgår person i diskusjonen. Platon hevder samtidig at den som er urettferdig vil gå løs på den som er lik han, eller som han tror er lik eller vil være – dette trolig for å rydde vedkommende av veien. Men tanke på dette, åpenbarer ikke Internett seg for slike feider – fordi åpenheten er så tilstedeværende at den underlegne bare vil dumme seg ut, i hvert fall på lengre sikt. Det er derfor ikke vits i å starte en feide. Hele poenget med Platons utlegninger, der han bruker Sokrates som figur, er å vise at det er den sterkeste rett som gjelder – som jeg vil hevde er en moralsk kamp. Eksempelvis vil ikke en amatørmusiker prøve å overgå en virtuos, når internettets åpenhet og åpenbaringer er tilstede. Det (Internett) skaper derfor løft for samfunnet som helhet. Samtidig – skal man opptre rettferdig, og derfor heller ikke straffes i overmåte – et særdeles viktig poeng.
Rettferdighet som kontrakt mellom alminnelige egoister
Glaukon, en samtidig med Platon, kommenterer Platons arbeider, og hevder det finnes tre forskjellige typer goder. I) goder som er mål i seg selv. F. eks lyst og glede. II) goder som er mål i seg selv og har gode virkninger. f. eks. visdom, helse og godt syn. III) Goder som er smertefulle i seg selv, men som har gode virkninger. F. eks. anstrengende øvelser og medisinsk behandling. Hva slags gode er så rettferdighet? Sokrates oppfattelse er at det er av type 2; Det er noe man må elske for dets egen skyld og dets virkninger. Folk flest, sier Glaukon, oppfatter rettferdighet av type 3; Det tilhører klassen av besværlige goder: Goder som er smertefulle i seg selv, men ha gode virkninger. Sokrates er enig i at dette er den vanlige oppfatning. Glaukon beveger seg deretter inn på hva som er den vanlige oppfattelsen av rettferdighet. Etter sin natur følger menneske sin egeninteresse, også om andre mennesker påføres lidelse. For egeninteressens konsekvenser vil ha gevinster, som overstiger tapene det medfører. Dette vil jeg understreke er en moralsk kamp – om etiske spørsmål, fortrinnsvis. Det er ingen som med vett i behold vil åpenbare sin grådighet på internett, eksempelvis. Dette fører til at mennesker avstår friheten, til å gjøre som de helst vil. I stedet inngår de avtaler og blir enige om lover. Den største friheten skal altså være en mellomting mellom den friheten som kan føre til straff, for så å begå urett som ikke vil bli straffet. Og det største onde – er å gjennomgå urett, uten å kunne hevne seg. Så skriver Malnes og Midgaard noe om «den sterkestes rett» og kontraktteori som jeg ikke kan forstå er riktig. Dette hopper jeg over, men gjør oppmerksom på dette, i en ellers god gjengivelse.
Sokrates må gjøre en omvei. Å studere rettferdigheten i mennesket er som å lese en tekst i svært små bokstaver, når en er nærsynt. Det vil være lettere å studere den samme teksten i store bokstaver. Rettferdighet, skriver Malnes og Midgaard, skal gjelde såvel mennesker, som stater. Det vil være lettest å studere i forbindelse med staten, hvor det forekommer i den største målestokk. Dette blir derfor Sokrates metode. Han stiller spørsmålet – hva kjennetegner den rettferdige stat? Når det er klarlagt, har han fått grunnlag til å studere rettferdighet/ urettferdighet i individet. Også for å vise at rettferdighet er bedre enn urettferdighet.
Rettferdighet som samvirke og spesialiering – behovet for voktere
Sokrates presentere først en teori om samfunnets opprinnelse. Den skal hovedsakelig ikke forstås rent historisk; Det er et tankeeksperiment. Hans utgangspunkt er at individet ikke er selvtilstrekkelig; Det er mange behov som man ikke kan dekke selv. Samarbeid er derfor nødvendig. Med det mener at han spesialisering er det beste, der behovene blir dekket, hvis hver og en overholder sine forpliktelser. Spesielt tar han opp evnen til å forsvare seg – et forsvar. Evnen til å verne seg imot ytre fiender. En stat som vil overleve, må ha gode krigere eller voktere. Det viktigste ved disse, er deres årvåkenhet, hurtighet, styrke og mot – og har en vill eller aggressiv sjel. Men dette pågangsmotet må avbalanseres med vennlighet overfor medborgerne; ellers kan man ikke sikre indre harmoni. Er det mulig å forene disse ulike egenskapene? Sokrates hevder det, og viser til opplæring av vakthunder. Under henvisning til deres evne til å skjelne, fremhever han også at voktere må ha et filosofisk naturanlegg. En stat må altså ha sine krigere eller voktere. Og disse må besitte en kombinasjon av egenskaper. Hvordan så lære opp vokterne? Sokrates funderinger kan deles i to; For det første drøfter han hvilken undervisning borgerne må gjennomgå, i alderen 10 til 20 år. Her står spørsmålet om hva som kjennetegner gode krigere. Videre må de i gjennom studier og trening, og en rekke prøver, som gjelder både intellektuelle forutsetninger, utholdenhet, mot og evne til å motstå fristelser. Sokrates ser for seg en vokterklasse. Ansvaret for statens indre utvikling har kommet i forgrunnen, og Platon har latt han uttale noen ord som på godt vis illustrerer Platons tenkning:
Hvis ikke filosofene blir konger i staten, eller de som nå kalles konger og herrer, blir virkelige filosofer, hvis ikke makt og filosofi blir av samme slag, så er det ikke noe ende på elendigheten. Kjære Glaukon, verken for staten eller den menneskelige slekt.
Hovedtrekk ved den rettferdige stat
Sokrates betoner at vokterne trenger intellektuell kapasitet, men også omsorg for fellesskapet. Igjen – den gode moral er framtredende hos Platon. De skal konsekvent handle på en måte som gagner samfunnet. Så kan man jo da spørre hvor enkeltindividets plass er, oppi alt om samfunnets beste? Hvis vi bygger en stat på liberalt prinsipp- og verdigrunnlag, skulle det imidlertid være lov med en viss slingring – noe jeg også mener er nødvendig for å fullbyrde menneskets unike egenskaper. Dernest gjør han gjeldende at de som gjennom utdannelse og prøver viser seg som velegnet, skal gis den høyeste myndighet i staten. Ikke bare skal de beskytte staten mot ytre fiender, men de skal også sørge for at borgerne ikke vil skade staten. De som får dette høyeste ansvar, de styrende, skal kalles voktere i streng forstand. De vokterne som ikke har nådd et visst nivå, eller kommet gjennom alle nåløyer, kalles hjelpere. De har som oppgave å iverksette beslutninger, om det være seg militære eller sivile oppgaver. Alt i alt vil samfunnet bestå av tre klasser; Vokterne, hjelperne og de øvrige (bønder, håndverkere, kjøpmenn, o.l.). En utfordring er følgende: Selv om man skal være valgt ut på best mulig grunnlag, kan de tjene andre interesser enn statens. Sokrates mener de ikke bør besitte privat eiendom, sett bort i fra det mest nødvendige. En slik form for regel mener jeg ikke er et gode, fordi man forfordeler bestemte innretninger på livet; Her – at eiendom ikke skal kunne opparbeides av alle, og ønskelig. Man må tilrettelegge for en vid slingring hos også vokterne og hjelperne på dette felt – fordi de er ikke noe annet enn borgere, med samme rettigheter, plikter og ikke minst livsmuligheter som andre. Og en generell kjøreregel er at familiære interesser ikke skal komme på tvers med statens interesser, derfor er det ifølge Sokrates best å ikke ha noe familie. Det kan godt være – men også dette bør være opp til den enkelte for å skape empati med andre borgere, blant annet, og gis livsmuligheter. Alminnelige borgere skal tilates å ha familie, og privat eiendom. Men han vektlegger viktigheten av små forskjeller, gjerne økonomisk, for å bevare god innsats fra alle. Det er jeg enig i og små forskjeller har vi i Norge. Men vel så viktig er det at det skal være forskjeller, i betydning resultatulikhet – for å bevare mangfold og innsats. Staten må være ikke større enn at det er muligheter til å forsvare denne. Viktigst av alt er oppdragelse og utdanning. Dette gjør at det er mindre behov for lovregulering, fordi mennesket handler moralsk. Platon forsøker gjennom Sokrates å kartlegge hva rettferdighet er. Hva er rettferdighet og dets opprinnelse? Staten er, sier Sokrates, inkarnasjonen av de fire kardinaldyder: Visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet. Man kan derfor kanskje si at staten er en form for farsfigur, i Platons verden. Visdom styrer ut i fra innsikt og hensynet til statens lykke. Motet finnes hos hjelperne. Den tredje kardinaldyden, selvbeherskelse, kan ikke på samme måte lokaliseres til én samfunnsklasse – og går på tvers. Hvor kommer rettferdiheten inn i bildet? Sokrates gir følgende vide definisjon: «Rettferdigheten består i at enhver har og gjør det som tilkommer han.» Enhver skal altså gjøre det som svarer til sitt naturlige anlegg. Sokrates bemerker at det ikke er lett å plukke ut en dyd som betyr mest for statens fullkommenhet. Men den største forbrytelsen mot staten består i urettferdighet. Det vil si, folk påtar seg oppgaver de ikke er i stand til å utføre.
Vokternes utdannelse
I sine innledende skrifter om hva oppdragelsen og opplæringen i den første grunnleggende fase bør omfatte, sier Sokrates at det må dreie seg om både sjelens og legemets utvikling. Men både her og senere gjør han det klart at sjelen, som er evig, må vies særlig oppmerksomhet. De musiske kunster – diktning, musikk og bilder – står sentralt. Sokrates tar først for seg diktningen, med dets fortellinger og beretninger. Sokrates var sterkt kritisk til mye av diktningen i datidens Hellas. Og som spilte en stor rolle i barnas opplæring, også deres religiøse opplæring. Det er også viktig at barn utvikler mot; Krigere må ikke frykte døden. Diktningen inneholder mye som kan motvirke dette, ifølge Sokrates. Sokrates tillegger musikken stor betydning, de unge bør utsettes for musikk som bidrar til karakterutviklingen. Derfor bør man, ifølge Sokrates, unngå klagende og jamrende toner. Musikken skal heller ikke være for slapp, i følge Sokrates. Så drøfter Sokrates gymnastikk. Sokrates bemerker at en god sjel vil sette legemet i best mulig stand. Kostholdet bør være nøkternt. Alt i alt fører enkelthet til sunnhet, akkurat som enkelthet i musikk, fører til beherskelse. Sokrates snakker faktisk om overtrening, og at treningen ikke må komme i veien for studier og tenkning. Hva han legger i det er derimot litt vanskeligere å si. Det er grunn til å tro at den generelle regelen er at man skal studere først, for å så trene når man kjenner et metningspunkt. Sokrates, gjennom Platons skrifter, anbefaler 2-3 års militærtjeneste – opptil 20 årsalderen. Her står den fysiske treningen sentralt. Moralsk integritet og sosial evne må også settes i høysetet. De som plukkes ut til videre studier må ha de beste evner. De må lære lett, ha god hukommelse, være målbevisste, og trives med hardt arbeid. De må være sannhetskjærlige, som innebærer en dyp vilje til selvkritikk. Verken sosial bakgrunn eller kjønn legges det vekt på i utvelgelsen, Platon står for likestilling mellom kjønnene. Etter miliærtjenesten, altså ved 20 årsalderen, skal det for de utvalgte vente 10 år med studier. Opp til man er 30 år må evnen til helhetlig tenkning utvikles. Ved 30 år er det en ny utvelgelse. De evner den enkelte har hatt til å se ting i sammenhenger, tillegges vesentlig vekt. Det er avgjørende at man velger ut personer med sikker og stø karakter. Ellers vil ferdigheter og posisjoner bli misbrukt. De må være gode i dialektikk; Evnen til analyse, og argumentasjon. Tolkning og kritikk av tradisjonelle forestillinger. I en alder av 35 år skal de ut i praktisk virke. Etter 15 år, dvs. I 50 års alderen er de modne for statsstyret. De skal da veksle mellom filosofisk tenkning og praktisk gjerning. Det kan være det er slik at det bare er en vokter som har den høyeste myndighet, og vi står da overfor et monarki. Eller det kan være flere som utgjør statsstyret. I så fall dreier det seg om et slags aristokrati. Jeg synes Platon sier utrolig mye klokt i dette avsnittet.
Den rettferdige stat og det rettferdige mennesket
I løpet av Platons gjengivelser stopper Sokrates av og til opp, og gjør oppmerksom på samtalens formål: Å avdekke rettferdighetens og urettferdighetens vesen. Man må finne fram til det paradigme hvor flest mulig virkeliggjør sine liv.For vår tid mener jeg dette er liberaldemokrati. Sokrates mener at idealet ikke er mulig. Det er åpenbart at den fullkomne stat, kjennetegnet av visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet, bare lar seg realisere om de styres av folk som besitter disse egenskaper. Spesielt må de oppfylle strenge krav til rettferdighet. Hva kjennetegner så det rettferdige menneske, ifølge Sokrates/ Platon? Sokrates tar utgangspunkt i de betraktninger om hvilke komponenter, som ligger i sjelen. Den har også en ufornuftig/ begjærende del. Vi føler der trang til næring, beplantning, o.l. Nøkkelen til individets rettferdighet ligger i forholdet mellom sjelens tre deler.
Da må man huske på at enhver av oss er rettferdig og oppfyller sin oppgave, når hver del av hans sjel oppfyller sin oppgave.
De fire kardinaldydene visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet utgjør fullkommenhetsidealet for mennesket, akkurat som for staten. Når fornuften utvikles, gir den gode råd. Ved rett utvikling styres man også av fornuften, framfor begjæret. Sjelen er altså kjennetegnet av selvbeherskelse. At de ulike sjelsområder er i balanse, er følgelig et kjennetegn ved rettferdighet. Sokrates konstaterer at mennesket er kjennetegnet av rettferdighet, og da vil man ikke underslå gull/ sølv, rane templer, ikke stjele og ikke svike verden med hat. Karakteregenskaper hos mennesker er derfor nøkkelen til å begrense store utfordringer i vår tid.
De urettferdige eller ufullkomne statsformer og personlighetstyper
Spørsmålet om hva som kjennetegner urettferdige eller ufullkomne statsformer, følges av en tilsvarende personlighetstype – hos Platon. Tankene bygger på sjelens tre deler. Utfordringen er når fornuften eller visdommen ikke er styrende kraft. Sokrates stiller opp fire ufullkomne statsformer. Først beskriver Den timokratiske stat. I denne statsformen er æren det styrende prinsipp. Det vil si at ledelsen ligger hos vreden, viljen eller motet. Sokrates nevner Sparta og Kreta som eksempler. Dernest kommer oligarkiet, som betyr fåmannsvelde. Den styres hovedsakelig etter rikdom, og begjæret er det styrende prisnipp. Den tredje statsform er demokratiet. Ordet betegner folkestyret, eller styret av de mange – og det er en slik statsform Sokrates forfekter. Det sentrale i Sokrates tanke er hva som skjer så lenge det ikke finnes noe styrende prinsipp i et stat. Det verst tenkelige utfall er anarki, og også tyranniet – der én hersker etter eget forgodtbefinnende. Sokrates tenker at den rettferdige stat – idealstaten, er aristokratisk styrt. Det er de beste som styrer. Viljestyrke, stridslyst og ærgjerrighet vil altså være personlighetstrekk som åpent vurderes høyt, og som trer tydelig fram. Så må man være påpasselig imot korrupsjon. Og man skal være årvåken overfor at de ikke ødsler med andres penger. Til den timokratiske staten, der æren er det styrende prinsipp, svarer til en timokratisk person. Han er ærgjerrig, energisk, atletisk – men preget av indre usikkerhet og konflikt. Vedkommende har sviktende fornuft. I oligarikiet er det pengene som teller. «De rike hersker, den fattige har ingen deltakerrolle i statsstyret.» Her vil det være et eiendomsjag, som skaper en farlig underklasse. Hvordan oppstår den oligarkiske mennesketype? Sokrates har en forklaring. Man begynner å etterlikne, kanskje særlig voksenpersoner, som far. Oligarkiet er en frukt av oligarkiet og oligarkiets natur. De rike er umettelige i sitt pengebegjær. Malnes og Midgaard reiser så spørsmålet om Platon noen steder beskriver et liberalt samfunn? Der man har bevegelsesfrihet, ytringsfrihet, og frihet for alle livsmønstre. Den menneskestype som svarer til demokratiet – slik beskrevet – kan tenkes å ha vokst opp i sparsommelighet, men uten å ha fått nødvendig dannelse. Min innsigelse imot Platon er at han gjør det til motestning mellom demokrati og aristokrati. I et demokrati vil det nemlig være systemer for den beste utvelgelse. Et demokrati styres i tanken av de beste, i de enhver tid gjeldende posisjoner. Her kan det reises mange problemstillinger. Men mitt anliggende er bare å peke på at aristokrati og demokrati ikke er noen motsetning. Sagt på en annen måte, kan du også si at jeg er tilhenger av innslag av aristokratisk styre – eksempelvis fagstyre, i dets ulike former.
Statsmannen
Dialogen Statsmannen er blant Platons senere arbeider. Hans samtalepartner er «den unge Sokrates.» Sokrates blir raskt enig med en fremmed at statsmannen er en form for spesialist. De blir også umiddelbart enige om at den form for kunnskap for statsmannen og statsmannskunst, må klargjøres. Verket grunnlegger – både terminologisk og metodologisk – statsmannskunst som statsvitenskap. Den fremmede begynner å skjelne mellom rene og anvendte vitenskaper. En ren vitenskap er ikke opptatt av dets praktiske rekkevidde. Forholdet er annerledes med for eksempel tømmermannsfaget, og andre fag rettet imot framstilling. Deres produkter eksisterer ikke før faget har trådt i funksjon, og fagets virke er en integrerende del av framstillingsprosesssen fra rå-emne til ferdig produkt. Hvor plasserer man så statsmannskunst? Den kan umulig tilhøre den første kategorien. Imidlertid blir ikke den fremmede ved dette. Han karakteriserer statskunsten som teoretisk vitenskap. Den fremmede og den unge Sokrates konkluderer med at det foreligger en avgjørende forskjell, idet statsmannen ikke – slik som gjeteren – er et høyere vesen i forhold til det kollektiv han har ansvar for.
Statsmannen som vever; Langsiktighet og balanse
Et bilde på statsmannen blir introdusert: Veveren som føyer sammen renning og islett til en enhet. Dette bildet blir stående sentralt i resten av dialogen. Selv om forholdet mellom utøver og gjenstand er vesensforskjellig i de to virksomhetene, gir bildet et viktig perspektiv på statsmannens oppgave. Sammen med de overveielser som dialogen ellers rommer, innebærer bildet av statsmannen at vedkommende tenker langsiktig. I statens ledelse er det utvilsomt behov for snarrådighet og handlekraft, men grunnlaget legges i det langsiktige arbeidet – noe som selvsagt begrenses gjennom fire år mellom hvert valg. Platon snakker om en klok utenrikspolitikk, og det tidligere gjengitte, hva gjelder opplæring og utvelgelse. Statsmannskunst innebærer ikke bare å endre lover, men også etablere nye lovverk. Dette føyer seg inn i det jeg mener om tankefrihet. Det avgjørende må være at den som har ansvaret, skjøtter det på en kyndig måte, til gagn for dem de har ansvaret for. For statsmannens vedkommende innebærer det at han må skjøtte «upartisk rettferdighet.» Det inngår i grunnlaget at bare ganske få har mulighet for å skaffe seg innsikt og utvikle den evne som skal til for å styre staten på en kyndig måte.
Den nest beste stat; Styre ved lov
Den fremmede (som vi antar er Platon selv) i Platons dialoger, sier følgende: Så lenge lovene respekteres, er ikke styret det verst tenkelige. Det verst tenkelige er om lovene benyttes til å legitimere all elendig oppførsel fra noen, og dermed favorisere enkeltaktører. Det nest beste styresettet består derfor å kreve full respekt for lovene. Det finnes tre former for statsstyre som er i samsvar med dette kravet; Kongedømme eller monarkiet, som er styre av én. Og aristokratiet – som er styret av de få. Og så har du demokratiet, som er styret av de mange. Disse er mer eller mindre gode kopier av den sanne forfatning. De kan alle forfalle. Monarkiet kan forfalle til tyranni og aristokratiet til oligarki. Av de gode kopiene er monarkiet best, for det er det mest effektive av «de nest beste» styreformene.» Deretter kommer aristokratiet, og så demokratiet. Av samme grunn er tyranniet den verste av forvrengningene, deretter kommer oligarkiet og demokratiet. Demokratiet anses altså som den dårligste av de gode forfatningene, og den beste av de dårlige. Den advarselen som er tilbakevennende hos den fremmede, er at makthaverne aldri må bryte lovverket, for å tilfreddstille egeninteresse eller lidenskaper. Da er man over i det vilkårlige styre. Jeg mener Platons tanker og nedvurdering av demokratiet ikke er like relevant innenfor rammen av liberaldemokratiet.
Lovene
I dette skriftet framgår det at dygd omfatter mye mer enn mot og dyktighet i krig. Det innebærer først og fremst god dømmekraft eller fornuft. Dernest kommer selvbeherskelse, som innarbeidet vane. Hvis disse to dygdene kombineres med mot, foreligger det «rettferdighet.» En av samtalepartnerne er opptatt av hvordan man skal motvirke at mennesker som vokser opp, lar seg rive med av forskjellig begjær og frykt. I Sparta og Kreta er mot, altså overvinne frykten for smerte og død, blitt viet stor oppmerksomhet. Men hvordan motvirke det som truer selvbeherskelse, finnes det vagere oppskrifter på. Atheneren går også inn for kunstens mulige rolle i oppdragelsen. Her kommer resonnementer som allerede er kjent fra verket «Staten.» En god forfaning skal kjennetegnes ved at den fremmer dygd, dømmekraft og klokskap – kombinert med sjelelig styrke, herunder selvbeherskelse. Jeg skriver ikke noen oppsummering over Platons skriverier, jeg har kommet med merknader underveis. Men jeg vil avslutte med noen velvalgte ord fra Platon, som vil gjelde såvel stater som enkeltmennesker: En stat skal være fri og klok. Den skal ha en viss indre harmoni.
Denne gjennomgangen er skrevet hovedsaklig utifra Raino Malnes og Knut Midgaards bok: Politisk tenkning fra antikken til vår tid, med et fåtalls andre innspill.
