Platon – den første virkelige statsfilosofi

Han har en unik posisjon blant de tidlige filosofene hva angår statstenkning, men også mye annet. Med Platon begynner den europeiske filosofi.

Vi vet ikke allverden om Platon. Han skrev stort sett bare dialoger, det vil si samtaler. I disse dialogene er stort sett Sokrates hovedpersonen, Platons læremester. Platon ble født i 437 f.kr, fire år etter utbruddet av Pemeponeserkrigen. Han døde i 347 f.kr. I unge år var hans sterkt samfunnsengasjert. I motsetningen til et politisk liv møtte han Sokrates, og det var derfor teori og tenkning som ble hans bane – framfor praktisk utøvelse av politikk. I motsetning til filosofer før han, antar vi at vi har bevart hele hans forfatterskap. Hans filosofiskole – Akademiet – varte i omtrent 900 år. Dette var en skole for statsmenn, og kan betraktes som en forløper til universitetene. Fagkretsen kan man kanskje kalle statsvitenskap – selv om det formelt sett er et relativt ungt fag. Statslivet opptok Platon livet i gjennom, og kan ikke snevres inn til det politiske liv. Akademiet eksisterte til Romerrikets fall. Her voktet man hans skrifter. Hans forfatterskap har hatt noen hvileskjær opp i gjennom historien, men igjen aktuelt, fra og med renessansen. Siden renessansen har Akademiet vært en inspirasjonskilde for skolevesenet. Platons lære er vokst ut av en dyp krise i gresk åndssliv – og han kritiserer i sine skrifter mange av sine samtidige filosofer, og står selv for et syn der «ikke alt er foranderlig, men bestandig.» Hans mange faggreiner kan samles i én benevnelse; Filologi. Han stiller også spørsmålet; «Hva er virkelighet?» Han besvarelse av «virkelighet» og «erkjennelse» har hatt vidtrekkende betydning. Han forfekter et syn om at mennesket ikke er fullstendig fritt, men en «del av den politiske enhet;» Polis eller staten. Mennesket er et samfunnsvesen. Skulle staten være et rettssamfunn, eller konsentrasjon av makt?

«I min ungdom gikk det med meg, som med mange. Så snart jeg ble min egen herre, skulle jeg vie meg det offentlige sin interesse. Da inntraff ved skjebnes skikkelse visse avgjørende politiske begivenheter. Det kom til en omveltning av datidens politiske statsforvaltning»

Omriss av Platon

«Hvem er Platon – i ånd og sannhet?» Platon var sønn av aristokraten Ariston i Aten, for omtrent 2500 år siden. Han framstår som åndsmenneske i demokratiets oppløsningstid. Han ble tenker, og forsker, og vendte dikterrollen ryggen. Han forente skaperkraft med praktisk virke, elev av Sokrates og lærer for Aristoteles. Hans tidlige skrifter omhandler Sokrates forsvarstale, og dialogen Kriton. I sistnevnte utgivelse drøfter han borgerrens lydighetsplikt, altså lojalitet til fellesskapet. Det er en interessant diskusjon generelt hvor vår lojalitet skal ligge, og Riksbladet har sveipet innom denne problemstillingen tidligere – og er aktuelt i Internetsamfunnet? Dette skal ikke brytes uten visse former for integritet, er mitt syn. Senere kom dialogen Gorgias, der han konkluderer med at «dyd og lykke» ikke oppnås ved hensynsløs maktbruk. Også dette kan kalles en arv fra Aristoteles om Den gyldne middelvei, som ikke må forveksles med at man i enkelttilfeller kan være kompromissløs. De tre mest betydningsfulle arbeidene til Platon er Staten, Statsmannen og Lovene. Han snakker blant annet om å styre ut ifra innsikt, og tar for seg stater i forfall – og dynamikken i disse. Malnes og Midgaard hevder at han hadde sine dypeste røtter i Sokrates tankegang – ikke oppsiktsvekkende, siden det går en linje mellom Sokrates, Platon og Aristoteles. Han la vekt på definisjoner, gjennom samtaler med andre mennesker. Det eer grunn til å tro at han gjorde det, for å avklare «hva er virkelighet.» Malnes og Midgaard gjør følgende klassifikasjoner av de normative undersøkelsene, som Platon foretar: I) Fortolkende og kritiske analyserende undersøkelser. II) Konstruktive undersøkelser der grunnlaget for det ideelt beste foreslås. III) Pragmatiske undersøkelser, når det beste ikke inntreffer.

Relasjonen Platon-Sokrates

Platon-sitatet ovenfor henspeiler på og viser til at Sokrates ble henrettet av daværende maktovertakere – tross at han skulle være den rettferdigste av alle menn. Sokrates nektet å adlyde i renkespillet som pågikk og ville ikke bli delaktig i deres skjensler. Platon trakk seg dermed bort fra den daværende «elendighet,» som han selv kalte det. I forhold til spørsmålet ovenfor var nok Platon langt mer en talsmann for rettssamfunnet, enn rene maktinteresser. Platon mente at filosofer burde overta statsstyret, eller at statstjenestefolk burde bli filosofer. Politkk, i betyding makt, var derfor ikke det som lå Platons hjerte nærmest. Tidlig stod én ting klart i Platons tidlige voksenliv; Han ble fascinert av Sokrates indre sjel, i et ellers ikke så prangende ytre. Under sitt 8 årige vennskap med Sokrates arbeider han seg gjennom en rekke erfaringsområder. I 399 henrettes Sokrates. Platon begynner umiddelbart sitt sokratiske forfatterskap, en perlekjede av filosofiske dialoger. Gradvis demres Platons kongstanke om et filosofisk statsstyre. Han forkaster på det skarpeste idéen om den sterkestes rett – i betydning vilkårlig maktutøvelse. Og opplevde man urett, skulle man selv heller oppleve urett. Man skal ikke gjengjelde mot tilfeldige mennesker. Dette er kanskje viktig, blant annet i lys av de hatefulle ytringer man finner på Internet – der folk tar ut opparbeidet frustrasjon på andre gjennom tilfeldige ytringer. Hans hovedverk regnes for å være Staten. Staten tar innover seg alt annet han har skrevet, og kan derfor regnes som en samlede skrift. Et annet viktig verk er Lovene. Dette utgjør 1/5 av hans produksjon. Platon viser seg ikke som utpreget human, sett ut i fra Opplysningstidens humanistiske og kristne idealer – på tross av at hans skrifter likevel regnes som viktige bidrag innenfor feltet humanisme. I dette verket Lovene regnes imidlertid idéen om velferdsstaten å ha sitt utspring, som kan ses på som humanistisk fundert – selv om humanismen ikke her har enerett. Han opptar seg i den forbindelse med innbyggernes sjelelige velferd. Platon mener den beste styreform er blandingen mellom monarki og demokrati – altså slik vi tilnærmelsesvis har det i Norge. Platon er ellers høyfilosofi. Noen mener det er lettlest, andre mener det er vanskelig tilgjengelig. Platons tanker angår paideia – det handler om individets plass i fellesskapet, og individets muligheter til å fungere i og oppdra fellesskapet gjennom samfunnsansvar. Det er derfor grunn til å konkludere – på bakgrunn av dette – at ansvar er et viktig element i Platons tenkning. Gjennomgangstonen i Staten er Den godes idé. Både begrepet ansvar og den godes idé kan sies å åpne veien for fagstyre – gjennom byråkrati eller statsadministrasjon. Men selvsagt kan ansvarlighet og den godes idé realiseres også i demokratiet, av borgeren, så jeg tror ikke det ville vært Platon imot at folk deltok i ordskiftet på Internet. Staten er hans hovedverk, selv om han fortsetter å skrive etter dette. Dialogen Statsmannen har fortsatt sin gyldighet idag, som mye annet.

Platons brister

Platons sjelsliv blir eksponert for offentligheten – og framstår ikke udelt sympatisk. De inhumane trekk i verket Staten er flere.

Særpreget i Platons forfatterskap

Platon skrev egentlig aldri noen filosofisk avhandling. Han legger ordene i munnen på folk eller enkeltpersoner via samtaler, selv om det nok etter all sannsynlighet er skrevet ut i fra Platons tankegang. På den måten kunne han få fram poenger, uten å gå god for alt som ble sagt. Han ble født i 427 i Aten. Han var av fornem slekt; Moren og faren spilte en ledende rolle i Atens politiske liv. Han hadde kunstneriske ferdigheter, derfor kombinerte han gjerne statskunnskap med noe diktning. Men en rendyrket dikter ble han aldri. Sokrates var personen som mer enn noen andre, forandret hans liv. Han var 40 år eldre. I stedet for å aktivt gå inn i det politiske liv, eller forsøke seg som tragediedikter – viet han altså livet til filosofien. Han forsøkte seg som politiker, men uten noe særlig hell. Men han lærte av Sokrates at verken politikk eller diktning kunne eksistere, uten hjelp av filosofien. Og kun filosofien kan gjøre en til samtidig statsmann og dikter.

Europeisk tenkning

Platon er en av Europas første geniale tenkere, og han levde 50 år etter Sokrates. Det sies at Sokrates ikke kan sammenliknes med noe annet menneske. Og ingen andre steder i filosofihistorien står vi overfor en tilsvarende relasjon mellom to personer. Sokrates skrev ikke selv et ord, og foruten Platons arbeider kjenner vi han bare overfladisk og anekdotisk. Jeg vet ikke hvor mye av tankene i dialogene som er Sokrates egne, men jeg antar Platon skriver ut i fra hvordan han forstår Sokrates. Årsaken til samtaleformen som Platon valgte, skyldes ikke bare at han ville etterlikne Sokrates. I tillegg til det nevnte, var Platon opptatt av språk, og til forskjell fra andre sjangere, mente han meningen i en tekst kom best fram slik. Språket er avgjørende for å formulere viten og i samtaleformen ligger det en viss motstandskraft. Og kanskje er hans metode induktiv, framfor deduktiv? Jeg tror det. Undervisningen må etter Platons syn være dialogisk, innta en samtaleform. Kanskje hensikten med dette var å frambringe og virkeliggjøre begrepet forståelse? Til slutt vil erkjennelsen eller kunnskap dukke opp i mottakerens indre. Den sokratiske samtalens hovedhensikt kan man si er å avkle fordommer; Det vesentligste er ikke hva man vet, men hva man ikke vet. Å skrelle av fordommer kan gjøres i mange sammenhenger, for å oppnå kjernen i hva som er sant. Derfor sier også Sokrates at han «ikke har lært noe» - et utsagn som jeg imidlertid mener er feil. Man har lært – hva noe er og ikke er, eksempelvis gjennom undersøkelser. Platon bruker mytefortellinger i sine utlegninger, der samtalen av en eller annen grunn slutter eller går i stå. Disse fortellingene rommer en dyp sannhet. På den måten inneholder Platons filosofi – som tidligere skissert om filosofiens rekkevidde – både statsmannskunst og diktning. Det kan også tas med, at som leder av Akademiet, hadde han større innflytelse – enn hva som framkom i hans egne skriftlige gjengivelser. Sagt med andre ord, han har hatt innflytelse på mange andre tenkere.

Den etiske godhet

Platon streifer innom en rekke emner. Han beveger seg særlig over erkjennelsesteori, antropologi og statsteori. Platon skriver at i ethvert menneske, finnes det en spennvidde mellom kosmos og kaos. Kosmos betyr orden og harmoni. Platons mål er å restituere kosmos. Ifølge Platon er veien dit gjennom erkjennelse. Hva gjelder skriving, skal man derfor ikke lyve. Han satte sin lit inn på å forstå det etiske. «Hva skjer om vi lever i overenstemmelse med vår etiske godhet?» På gresk heter etikk «areté,» og er mer vidtrekkende er vår bruk av ordet «etikk.» Areté betyr dyktighet; Evnen til å fungere som man skal. I henhold til tidligere betoning av begrepet fri, er det grunn til å tro at Platon mener frihet/ ansvar er to sider av samme sak? Mennesket og staten må ha areté. For staten gjelder det å være velordnet – at stender og institusjoner er på riktig sted. Å skikke seg kan derfor betraktes som også viktig i enkeltliv. Areté var fra gammel av delt opp i mange dyder.;Visdom, rettferdighet, sindighet og tapperhet – for å nevne noe. Det er egentlig samme alen alt i sammen, i følge Platon – og beherske dem, er å være et menneskevesen. Men da må man erkjenne hva det er for noe. Dette slekter på de menneskelige dygder hos J.S. Mill – og det er grunn for å tro at Mill hentet sin inspirasjon fra Platon? Også Benjamin Franklin – dygder som skisseres er ganske sammenfallende hos store tenkere. Platons samtaler avsluttes altså gjerne med at Sokarates konkluderer med at ingenting kom utav den. Min bemerkning er at dette kan ses på som elegant sokratisk ironi. Man skal imidlertid ikke narres over at dialogen har vært uten resultat.

Dialogen Kriton

I Kriton beskrives Sokrates tid i fengselet. Sokrates ble forrådt til døden. Kriton er en venn av Sokrates, som besøker han i fengselet, og oppfordrer han til å flykte. Jeg må medgi at jeg ikke skjønner helt hva fagstoffet gjengir om saken. Men poenget er vel at Sokrates mener det er riktig å bøye seg, fordi landets lover vedtar at slik skal det være – og Sokrates har hatt valget i å forlate fedrelandet, hvis han er uenig i lovverket. Det er mye som kan sies om dette. Det mest interessante er kanskje at man skal respektere landets lover. På den andre siden, har det ikke skjedd etter prosessuelle prinsipper – og er ugjerningen vedkommende har gjort, her Sokrates, ikke er så grov, at det påkaller straff, så skulle ikke drapet på Sokrates ha inntruffet. Det er viktig at Sokrates tenker disse tanker i århundrer før det vi idag betrakter som noenlunde riktig rettergang. Sokrates var altså ikke utpreget fremme på det juridiske området. Dødsstraff er tross alt en hard straff?

Staten

Boka Staten er utformet som en samtale, gjengitt av Sokrates, mellom Sokrates selv og en rekke andre personer. Han skriver blant annet om aldersommen, som han mener ikke er anstrengende, hvis man har skjøttet seg nøysomt. Det er grunn til å tro at han tenker både fysisk og mentalt. En rollefigur i samtalen – Kefalos – sier at nøysomhet ikke er nok. Rikdom gjør det blant annet lettere å tale sant, og forhindrer lureri. Kanskje det siste, men nok neppe det første – er min merknad. Med dette er spørsmålet om rettferdighet reist; «Hva er rett ferd?»

Det nihilistiske standpunkt; den sterkestes rett og lykke

Nihilisme kan definerer som en som tviler på alt. Thrasymakos kommer her med et svar på hva som er rett ferd, som er interessant; Jeg påstår at det rettferdige er intet annet enn hva som ganger den sterkere. Sokrates stiller spørsmål til han, og gir i hvertfall tilsynelatende inntrykk av at han ikke forstår hva han sier – et typisk sokratisk knep. Statsinnretningen blir da et anliggende (Jeg må også her si at jeg ikke skjønner diskusjonen omkring rettferdighets-begrepet. Jeg tolker sitatet annerledes enn det gjengitte i boka til Malnes og Midgaard. Jeg mener den sterkeste skal tolkes som den som er sterkest i moralsk henseende, som selvsagt innebefatter kunnskap og moral. Hvilke kunnskaper som er nødvendige i moralske spørsmål er ikke fastlagt, det kan være tilstrekkelig med sunn fornuft eller bondevett. Derfor skal man kanskje ikke innrette lovverket på en slik måte at det avviker fra en allmenn rettsoppfatning). Ifølge Thrasymakos er det i forretningslivet det er den urettferdige som kommer ut med den beste handelen, og i forhold til staten er det den urettferdige som betaler minst skatt, gitt en bestemt inntekt – og blant dem som har et offentlig verv, er det de urettferdige som oppnår fordeler. Den rettferdige vil eksempelvis ikke benytte seg av offentlig midler til eget gode/ korrupsjon. Sokrates overtaler T. til at den rettferdige ikke vil få overtaket over den som er rettferdig, men den som er urettferdig. Med den gjennomsiktelighet som Internett skaper er det derfor grunn til å anta at det vil komme åpenbare feider mellom folk hvor den ene har behandlet den andre urett. Hvis vi kan kalle det demokratisering, så kanskje – i hvertfall er det moralsk skjerpende. For i et demokrati skal – som Platon antyder – de sterkeste (i moralsk henseende) styre. Videre hevder Platon at den rettferdige bare vil få overtaket over den som er ulik han selv – og vi kan derfor kanskje kalle dette saklig uenighet, der sak overgår person i diskusjonen. Platon hevder samtidig at den som er urettferdig vil gå løs på den som er lik han, eller som han tror er lik eller vil være – dette trolig for å rydde vedkommende av veien. Men tanke på dette, åpenbarer ikke Internett seg for slike feider – fordi åpenheten er så tilstedeværende at den underlegne bare vil dumme seg ut, i hvert fall på lengre sikt. Det er derfor ikke vits i å starte en feide. Hele poenget med Platons utlegninger, der han bruker Sokrates som figur, er å vise at det er den sterkeste rett som gjelder – som jeg vil hevde er en moralsk kamp. Eksempelvis vil ikke en amatørmusiker prøve å overgå en virtuos, når internettets åpenhet og åpenbaringer er tilstede. Det (Internett) skaper derfor løft for samfunnet som helhet. Samtidig – skal man opptre rettferdig, og derfor heller ikke straffes i overmåte – et særdeles viktig poeng.

Rettferdighet som kontrakt mellom alminnelige egoister

Glaukon, en samtidig med Platon, kommenterer Platons arbeider, og hevder det finnes tre forskjellige typer goder. I) goder som er mål i seg selv. F. eks lyst og glede. II) goder som er mål i seg selv og har gode virkninger. f. eks. visdom, helse og godt syn. III) Goder som er smertefulle i seg selv, men som har gode virkninger. F. eks. anstrengende øvelser og medisinsk behandling. Hva slags gode er så rettferdighet? Sokrates oppfattelse er at det er av type 2; Det er noe man må elske for dets egen skyld og dets virkninger. Folk flest, sier Glaukon, oppfatter rettferdighet av type 3; Det tilhører klassen av besværlige goder: Goder som er smertefulle i seg selv, men ha gode virkninger. Sokrates er enig i at dette er den vanlige oppfatning. Glaukon beveger seg deretter inn på hva som er den vanlige oppfattelsen av rettferdighet. Etter sin natur følger menneske sin egeninteresse, også om andre mennesker påføres lidelse. For egeninteressens konsekvenser vil ha gevinster, som overstiger tapene det medfører. Dette vil jeg understreke er en moralsk kamp – om etiske spørsmål, fortrinnsvis. Det er ingen som med vett i behold vil åpenbare sin grådighet på internett, eksempelvis. Dette fører til at mennesker avstår friheten, til å gjøre som de helst vil. I stedet inngår de avtaler og blir enige om lover. Den største friheten skal altså være en mellomting mellom den friheten som kan føre til straff, for så å begå urett som ikke vil bli straffet. Og det største onde – er å gjennomgå urett, uten å kunne hevne seg. Så skriver Malnes og Midgaard noe om «den sterkestes rett» og kontraktteori som jeg ikke kan forstå er riktig. Dette hopper jeg over, men gjør oppmerksom på dette, i en ellers god gjengivelse.

Sokrates må gjøre en omvei. Å studere rettferdigheten i mennesket er som å lese en tekst i svært små bokstaver, når en er nærsynt. Det vil være lettere å studere den samme teksten i store bokstaver. Rettferdighet, skriver Malnes og Midgaard, skal gjelde såvel mennesker, som stater. Det vil være lettest å studere i forbindelse med staten, hvor det forekommer i den største målestokk. Dette blir derfor Sokrates metode. Han stiller spørsmålet – hva kjennetegner den rettferdige stat? Når det er klarlagt, har han fått grunnlag til å studere rettferdighet/ urettferdighet i individet. Også for å vise at rettferdighet er bedre enn urettferdighet.

Rettferdighet som samvirke og spesialiering – behovet for voktere

Sokrates presentere først en teori om samfunnets opprinnelse. Den skal hovedsakelig ikke forstås rent historisk; Det er et tankeeksperiment. Hans utgangspunkt er at individet ikke er selvtilstrekkelig; Det er mange behov som man ikke kan dekke selv. Samarbeid er derfor nødvendig. Med det mener at han spesialisering er det beste, der behovene blir dekket, hvis hver og en overholder sine forpliktelser. Spesielt tar han opp evnen til å forsvare seg – et forsvar. Evnen til å verne seg imot ytre fiender. En stat som vil overleve, må ha gode krigere eller voktere. Det viktigste ved disse, er deres årvåkenhet, hurtighet, styrke og mot – og har en vill eller aggressiv sjel. Men dette pågangsmotet må avbalanseres med vennlighet overfor medborgerne; ellers kan man ikke sikre indre harmoni. Er det mulig å forene disse ulike egenskapene? Sokrates hevder det, og viser til opplæring av vakthunder. Under henvisning til deres evne til å skjelne, fremhever han også at voktere må ha et filosofisk naturanlegg. En stat må altså ha sine krigere eller voktere. Og disse må besitte en kombinasjon av egenskaper. Hvordan så lære opp vokterne? Sokrates funderinger kan deles i to; For det første drøfter han hvilken undervisning borgerne må gjennomgå, i alderen 10 til 20 år. Her står spørsmålet om hva som kjennetegner gode krigere. Videre må de i gjennom studier og trening, og en rekke prøver, som gjelder både intellektuelle forutsetninger, utholdenhet, mot og evne til å motstå fristelser. Sokrates ser for seg en vokterklasse. Ansvaret for statens indre utvikling har kommet i forgrunnen, og Platon har latt han uttale noen ord som på godt vis illustrerer Platons tenkning:

Hvis ikke filosofene blir konger i staten, eller de som nå kalles konger og herrer, blir virkelige filosofer, hvis ikke makt og filosofi blir av samme slag, så er det ikke noe ende på elendigheten. Kjære Glaukon, verken for staten eller den menneskelige slekt.

Hovedtrekk ved den rettferdige stat

Sokrates betoner at vokterne trenger intellektuell kapasitet, men også omsorg for fellesskapet. Igjen – den gode moral er framtredende hos Platon. De skal konsekvent handle på en måte som gagner samfunnet. Så kan man jo da spørre hvor enkeltindividets plass er, oppi alt om samfunnets beste? Hvis vi bygger en stat på liberalt prinsipp- og verdigrunnlag, skulle det imidlertid være lov med en viss slingring – noe jeg også mener er nødvendig for å fullbyrde menneskets unike egenskaper. Dernest gjør han gjeldende at de som gjennom utdannelse og prøver viser seg som velegnet, skal gis den høyeste myndighet i staten. Ikke bare skal de beskytte staten mot ytre fiender, men de skal også sørge for at borgerne ikke vil skade staten. De som får dette høyeste ansvar, de styrende, skal kalles voktere i streng forstand. De vokterne som ikke har nådd et visst nivå, eller kommet gjennom alle nåløyer, kalles hjelpere. De har som oppgave å iverksette beslutninger, om det være seg militære eller sivile oppgaver. Alt i alt vil samfunnet bestå av tre klasser; Vokterne, hjelperne og de øvrige (bønder, håndverkere, kjøpmenn, o.l.). En utfordring er følgende: Selv om man skal være valgt ut på best mulig grunnlag, kan de tjene andre interesser enn statens. Sokrates mener de ikke bør besitte privat eiendom, sett bort i fra det mest nødvendige. En slik form for regel mener jeg ikke er et gode, fordi man forfordeler bestemte innretninger på livet; Her – at eiendom ikke skal kunne opparbeides av alle, og ønskelig. Man må tilrettelegge for en vid slingring hos også vokterne og hjelperne på dette felt – fordi de er ikke noe annet enn borgere, med samme rettigheter, plikter og ikke minst livsmuligheter som andre. Og en generell kjøreregel er at familiære interesser ikke skal komme på tvers med statens interesser, derfor er det ifølge Sokrates best å ikke ha noe familie. Det kan godt være – men også dette bør være opp til den enkelte for å skape empati med andre borgere, blant annet, og gis livsmuligheter. Alminnelige borgere skal tilates å ha familie, og privat eiendom. Men han vektlegger viktigheten av små forskjeller, gjerne økonomisk, for å bevare god innsats fra alle. Det er jeg enig i og små forskjeller har vi i Norge. Men vel så viktig er det at det skal være forskjeller, i betydning resultatulikhet – for å bevare mangfold og innsats. Staten må være ikke større enn at det er muligheter til å forsvare denne. Viktigst av alt er oppdragelse og utdanning. Dette gjør at det er mindre behov for lovregulering, fordi mennesket handler moralsk. Platon forsøker gjennom Sokrates å kartlegge hva rettferdighet er. Hva er rettferdighet og dets opprinnelse? Staten er, sier Sokrates, inkarnasjonen av de fire kardinaldyder: Visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet. Man kan derfor kanskje si at staten er en form for farsfigur, i Platons verden. Visdom styrer ut i fra innsikt og hensynet til statens lykke. Motet finnes hos hjelperne. Den tredje kardinaldyden, selvbeherskelse, kan ikke på samme måte lokaliseres til én samfunnsklasse – og går på tvers. Hvor kommer rettferdiheten inn i bildet? Sokrates gir følgende vide definisjon: «Rettferdigheten består i at enhver har og gjør det som tilkommer han.» Enhver skal altså gjøre det som svarer til sitt naturlige anlegg. Sokrates bemerker at det ikke er lett å plukke ut en dyd som betyr mest for statens fullkommenhet. Men den største forbrytelsen mot staten består i urettferdighet. Det vil si, folk påtar seg oppgaver de ikke er i stand til å utføre.

Vokternes utdannelse

I sine innledende skrifter om hva oppdragelsen og opplæringen i den første grunnleggende fase bør omfatte, sier Sokrates at det må dreie seg om både sjelens og legemets utvikling. Men både her og senere gjør han det klart at sjelen, som er evig, må vies særlig oppmerksomhet. De musiske kunster – diktning, musikk og bilder – står sentralt. Sokrates tar først for seg diktningen, med dets fortellinger og beretninger. Sokrates var sterkt kritisk til mye av diktningen i datidens Hellas. Og som spilte en stor rolle i barnas opplæring, også deres religiøse opplæring. Det er også viktig at barn utvikler mot; Krigere må ikke frykte døden. Diktningen inneholder mye som kan motvirke dette, ifølge Sokrates. Sokrates tillegger musikken stor betydning, de unge bør utsettes for musikk som bidrar til karakterutviklingen. Derfor bør man, ifølge Sokrates, unngå klagende og jamrende toner. Musikken skal heller ikke være for slapp, i følge Sokrates. Så drøfter Sokrates gymnastikk. Sokrates bemerker at en god sjel vil sette legemet i best mulig stand. Kostholdet bør være nøkternt. Alt i alt fører enkelthet til sunnhet, akkurat som enkelthet i musikk, fører til beherskelse. Sokrates snakker faktisk om overtrening, og at treningen ikke må komme i veien for studier og tenkning. Hva han legger i det er derimot litt vanskeligere å si. Det er grunn til å tro at den generelle regelen er at man skal studere først, for å så trene når man kjenner et metningspunkt. Sokrates, gjennom Platons skrifter, anbefaler 2-3 års militærtjeneste – opptil 20 årsalderen. Her står den fysiske treningen sentralt. Moralsk integritet og sosial evne må også settes i høysetet. De som plukkes ut til videre studier må ha de beste evner. De må lære lett, ha god hukommelse, være målbevisste, og trives med hardt arbeid. De må være sannhetskjærlige, som innebærer en dyp vilje til selvkritikk. Verken sosial bakgrunn eller kjønn legges det vekt på i utvelgelsen, Platon står for likestilling mellom kjønnene. Etter miliærtjenesten, altså ved 20 årsalderen, skal det for de utvalgte vente 10 år med studier. Opp til man er 30 år må evnen til helhetlig tenkning utvikles. Ved 30 år er det en ny utvelgelse. De evner den enkelte har hatt til å se ting i sammenhenger, tillegges vesentlig vekt. Det er avgjørende at man velger ut personer med sikker og stø karakter. Ellers vil ferdigheter og posisjoner bli misbrukt. De må være gode i dialektikk; Evnen til analyse, og argumentasjon. Tolkning og kritikk av tradisjonelle forestillinger. I en alder av 35 år skal de ut i praktisk virke. Etter 15 år, dvs. I 50 års alderen er de modne for statsstyret. De skal da veksle mellom filosofisk tenkning og praktisk gjerning. Det kan være det er slik at det bare er en vokter som har den høyeste myndighet, og vi står da overfor et monarki. Eller det kan være flere som utgjør statsstyret. I så fall dreier det seg om et slags aristokrati. Jeg synes Platon sier utrolig mye klokt i dette avsnittet.

Den rettferdige stat og det rettferdige mennesket

I løpet av Platons gjengivelser stopper Sokrates av og til opp, og gjør oppmerksom på samtalens formål: Å avdekke rettferdighetens og urettferdighetens vesen. Man må finne fram til det paradigme hvor flest mulig virkeliggjør sine liv.For vår tid mener jeg dette er liberaldemokrati. Sokrates mener at idealet ikke er mulig. Det er åpenbart at den fullkomne stat, kjennetegnet av visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet, bare lar seg realisere om de styres av folk som besitter disse egenskaper. Spesielt må de oppfylle strenge krav til rettferdighet. Hva kjennetegner så det rettferdige menneske, ifølge Sokrates/ Platon? Sokrates tar utgangspunkt i de betraktninger om hvilke komponenter, som ligger i sjelen. Den har også en ufornuftig/ begjærende del. Vi føler der trang til næring, beplantning, o.l. Nøkkelen til individets rettferdighet ligger i forholdet mellom sjelens tre deler.

Da må man huske på at enhver av oss er rettferdig og oppfyller sin oppgave, når hver del av hans sjel oppfyller sin oppgave.

De fire kardinaldydene visdom, mot, selvbeherskelse og rettferdighet utgjør fullkommenhetsidealet for mennesket, akkurat som for staten. Når fornuften utvikles, gir den gode råd. Ved rett utvikling styres man også av fornuften, framfor begjæret. Sjelen er altså kjennetegnet av selvbeherskelse. At de ulike sjelsområder er i balanse, er følgelig et kjennetegn ved rettferdighet. Sokrates konstaterer at mennesket er kjennetegnet av rettferdighet, og da vil man ikke underslå gull/ sølv, rane templer, ikke stjele og ikke svike verden med hat. Karakteregenskaper hos mennesker er derfor nøkkelen til å begrense store utfordringer i vår tid.

De urettferdige eller ufullkomne statsformer og personlighetstyper

Spørsmålet om hva som kjennetegner urettferdige eller ufullkomne statsformer, følges av en tilsvarende personlighetstype – hos Platon. Tankene bygger på sjelens tre deler. Utfordringen er når fornuften eller visdommen ikke er styrende kraft. Sokrates stiller opp fire ufullkomne statsformer. Først beskriver Den timokratiske stat. I denne statsformen er æren det styrende prinsipp. Det vil si at ledelsen ligger hos vreden, viljen eller motet. Sokrates nevner Sparta og Kreta som eksempler. Dernest kommer oligarkiet, som betyr fåmannsvelde. Den styres hovedsakelig etter rikdom, og begjæret er det styrende prisnipp. Den tredje statsform er demokratiet. Ordet betegner folkestyret, eller styret av de mange – og det er en slik statsform Sokrates forfekter. Det sentrale i Sokrates tanke er hva som skjer så lenge det ikke finnes noe styrende prinsipp i et stat. Det verst tenkelige utfall er anarki, og også tyranniet – der én hersker etter eget forgodtbefinnende. Sokrates tenker at den rettferdige stat – idealstaten, er aristokratisk styrt. Det er de beste som styrer. Viljestyrke, stridslyst og ærgjerrighet vil altså være personlighetstrekk som åpent vurderes høyt, og som trer tydelig fram. Så må man være påpasselig imot korrupsjon. Og man skal være årvåken overfor at de ikke ødsler med andres penger. Til den timokratiske staten, der æren er det styrende prinsipp, svarer til en timokratisk person. Han er ærgjerrig, energisk, atletisk – men preget av indre usikkerhet og konflikt. Vedkommende har sviktende fornuft. I oligarikiet er det pengene som teller. «De rike hersker, den fattige har ingen deltakerrolle i statsstyret.» Her vil det være et eiendomsjag, som skaper en farlig underklasse. Hvordan oppstår den oligarkiske mennesketype? Sokrates har en forklaring. Man begynner å etterlikne, kanskje særlig voksenpersoner, som far. Oligarkiet er en frukt av oligarkiet og oligarkiets natur. De rike er umettelige i sitt pengebegjær. Malnes og Midgaard reiser så spørsmålet om Platon noen steder beskriver et liberalt samfunn? Der man har bevegelsesfrihet, ytringsfrihet, og frihet for alle livsmønstre. Den menneskestype som svarer til demokratiet – slik beskrevet – kan tenkes å ha vokst opp i sparsommelighet, men uten å ha fått nødvendig dannelse. Min innsigelse imot Platon er at han gjør det til motestning mellom demokrati og aristokrati. I et demokrati vil det nemlig være systemer for den beste utvelgelse. Et demokrati styres i tanken av de beste, i de enhver tid gjeldende posisjoner. Her kan det reises mange problemstillinger. Men mitt anliggende er bare å peke på at aristokrati og demokrati ikke er noen motsetning. Sagt på en annen måte, kan du også si at jeg er tilhenger av innslag av aristokratisk styre – eksempelvis fagstyre, i dets ulike former.

Statsmannen

Dialogen Statsmannen er blant Platons senere arbeider. Hans samtalepartner er «den unge Sokrates.» Sokrates blir raskt enig med en fremmed at statsmannen er en form for spesialist. De blir også umiddelbart enige om at den form for kunnskap for statsmannen og statsmannskunst, må klargjøres. Verket grunnlegger – både terminologisk og metodologisk – statsmannskunst som statsvitenskap. Den fremmede begynner å skjelne mellom rene og anvendte vitenskaper. En ren vitenskap er ikke opptatt av dets praktiske rekkevidde. Forholdet er annerledes med for eksempel tømmermannsfaget, og andre fag rettet imot framstilling. Deres produkter eksisterer ikke før faget har trådt i funksjon, og fagets virke er en integrerende del av framstillingsprosesssen fra rå-emne til ferdig produkt. Hvor plasserer man så statsmannskunst? Den kan umulig tilhøre den første kategorien. Imidlertid blir ikke den fremmede ved dette. Han karakteriserer statskunsten som teoretisk vitenskap. Den fremmede og den unge Sokrates konkluderer med at det foreligger en avgjørende forskjell, idet statsmannen ikke – slik som gjeteren – er et høyere vesen i forhold til det kollektiv han har ansvar for.

Statsmannen som vever; Langsiktighet og balanse

Et bilde på statsmannen blir introdusert: Veveren som føyer sammen renning og islett til en enhet. Dette bildet blir stående sentralt i resten av dialogen. Selv om forholdet mellom utøver og gjenstand er vesensforskjellig i de to virksomhetene, gir bildet et viktig perspektiv på statsmannens oppgave. Sammen med de overveielser som dialogen ellers rommer, innebærer bildet av statsmannen at vedkommende tenker langsiktig. I statens ledelse er det utvilsomt behov for snarrådighet og handlekraft, men grunnlaget legges i det langsiktige arbeidet – noe som selvsagt begrenses gjennom fire år mellom hvert valg. Platon snakker om en klok utenrikspolitikk, og det tidligere gjengitte, hva gjelder opplæring og utvelgelse. Statsmannskunst innebærer ikke bare å endre lover, men også etablere nye lovverk. Dette føyer seg inn i det jeg mener om tankefrihet. Det avgjørende må være at den som har ansvaret, skjøtter det på en kyndig måte, til gagn for dem de har ansvaret for. For statsmannens vedkommende innebærer det at han må skjøtte «upartisk rettferdighet.» Det inngår i grunnlaget at bare ganske få har mulighet for å skaffe seg innsikt og utvikle den evne som skal til for å styre staten på en kyndig måte.

Den nest beste stat; Styre ved lov

Den fremmede (som vi antar er Platon selv) i Platons dialoger, sier følgende: Så lenge lovene respekteres, er ikke styret det verst tenkelige. Det verst tenkelige er om lovene benyttes til å legitimere all elendig oppførsel fra noen, og dermed favorisere enkeltaktører. Det nest beste styresettet består derfor å kreve full respekt for lovene. Det finnes tre former for statsstyre som er i samsvar med dette kravet; Kongedømme eller monarkiet, som er styre av én. Og aristokratiet – som er styret av de få. Og så har du demokratiet, som er styret av de mange. Disse er mer eller mindre gode kopier av den sanne forfatning. De kan alle forfalle. Monarkiet kan forfalle til tyranni og aristokratiet til oligarki. Av de gode kopiene er monarkiet best, for det er det mest effektive av «de nest beste» styreformene.» Deretter kommer aristokratiet, og så demokratiet. Av samme grunn er tyranniet den verste av forvrengningene, deretter kommer oligarkiet og demokratiet. Demokratiet anses altså som den dårligste av de gode forfatningene, og den beste av de dårlige. Den advarselen som er tilbakevennende hos den fremmede, er at makthaverne aldri må bryte lovverket, for å tilfreddstille egeninteresse eller lidenskaper. Da er man over i det vilkårlige styre. Jeg mener Platons tanker og nedvurdering av demokratiet ikke er like relevant innenfor rammen av liberaldemokratiet.

Lovene

I dette skriftet framgår det at dygd omfatter mye mer enn mot og dyktighet i krig. Det innebærer først og fremst god dømmekraft eller fornuft. Dernest kommer selvbeherskelse, som innarbeidet vane. Hvis disse to dygdene kombineres med mot, foreligger det «rettferdighet.» En av samtalepartnerne er opptatt av hvordan man skal motvirke at mennesker som vokser opp, lar seg rive med av forskjellig begjær og frykt. I Sparta og Kreta er mot, altså overvinne frykten for smerte og død, blitt viet stor oppmerksomhet. Men hvordan motvirke det som truer selvbeherskelse, finnes det vagere oppskrifter på. Atheneren går også inn for kunstens mulige rolle i oppdragelsen. Her kommer resonnementer som allerede er kjent fra verket «Staten.» En god forfaning skal kjennetegnes ved at den fremmer dygd, dømmekraft og klokskap – kombinert med sjelelig styrke, herunder selvbeherskelse. Jeg skriver ikke noen oppsummering over Platons skriverier, jeg har kommet med merknader underveis. Men jeg vil avslutte med noen velvalgte ord fra Platon, som vil gjelde såvel stater som enkeltmennesker: En stat skal være fri og klok. Den skal ha en viss indre harmoni.

Denne gjennomgangen er skrevet hovedsaklig utifra Raino Malnes og Knut Midgaards bok: Politisk tenkning fra antikken til vår tid, med et fåtalls andre innspill.

Tre konsepter jeg har utviklet

Dette er aktiviteter for deg mellom 10 og 20 år, som jeg fant på i samme tidsintervall, i samarbeid med andre.

Hvis jeg skal beskrive meg selv som barn med ett ord, var jeg et barn av mange påfunn.

I) Sprangskyting:

Øvelsen går ut på å springe distansen A til B og så tilbake til A igjen (standplass). Der skal du på en eller annen måte treffe blink ved å kaste ball, bruke pil og bue, eller hvis du er gammel nok til det – luftgevær. Du kan velge en blink eller gjenstand som skal treffes, alt etter som. Du kan legge inn innlagte strafferunder (mellom distansen A – B – A, hvis deltakeren ikke oppnår en viss skåre – eksempelvis). Aktiviteten fordrer flere deltakere, slik at det blir et visst skjerpende konkuranseelement.

II) Krigspost:

Brevkorrespondansene fordrer en spillmester, der du får utdelt et visst antall poeng; La oss si 100. Og la oss si det deltar 5 stykker i spillet. Så skal du kjøpe tanks, fly og soldater, til en fastlagt sum, og så må du krysse av for hovedkvartet og allianser og liknende, så gjelder det da å finne på regler som muliggjør at en stikker av med seieren,

Dette spillet er fortsatt under utarbeidelse, i hvert fall var det det i femte klasse – inspirert av liknende opplegg innenfor fotballverdenen.

III) Amiga-kveld:

Det du gjør, er at du samler en kameratgjeng – ikke for mange, hvor du spiller Amiga eller en annen utrangert datateknologi. Det kan være Nintendo, det kan være Atari – eksempelvis. For Amigaen sin del, er olympiske leker ideelt – for eksempel Winter Games, Summer Games, World Games eller liknende. Sett på noe god musikk, og server gjerne noe å drikke til, og pizzaslicer – så vil kvelden bli uforglemmelig. Blant annet fordi vi mennesker liker det lekende, og klarer du å etablere en viss nostalgisk ramme rundt det, vekker det barnet i hver enkelt.

Aktivitetene passer for dere mellom 4 til 6 personer – en ypperlig størrelse på kameratgjeng, fordi da tåler man også 1 – 2 frafall, hvis ikke alle har anledening. Jeg mener 4 -6 personer er ideelt for en kameratgjeng. Det vil gjelde alle de angitte aktiviteter. Men ingen kameratgjenger skal heller være for rigide, at det ikke er rom for nykommere. 

En vakker dag

Aldri mer 1861! Ta avstand fra rasisme. Og ikke minst – moderne utgaver av slaveri. For det finnes.

Den amerikanske borgerkrigen (1861 – 1865) fikk du i 1989 i Commodore-utgave, da var jeg 9 år. Jeg fikk den vel i 10-11 års alderen.

Spillet ble kalt North and South, der det gjaldt å velge side og nedkjempe motparten. Jeg valgte Nordstatene. Flott klipp! Idag har volden i videospillene tatt helt overhånd, tappet for moral.  

Omtrent på denne tid var jeg i Disney land eller Disney World, henholdsvis California og Florida. Jeg har vært begge steder. På ett av disse stedene fikk jeg anskaffet meg en borgerkrigs-caps. Jeg liker grått, og derfor ble det kjøp av Sørstatscaps – ganske tilfeldig. Jeg stod ikke inne for idéene deres, men en borgerkrigscaps var vel bedre enn ingenting? Trodde ikke det var kontroversielt for en ungfole å ha slikt på hodet.

Men jeg/ familien min husker ennå noen ord, om ikke ordrett, så meningsinnholdet.

En kar som kom forbi sa det som i norsk oversettelse vil være «Denne gutten har skjønt det!» Det vet jeg ikke. Rasisme har jeg alltid mislikt – det er det mest grunnleggende av de liberale kjerneverdier, at man ikke skal bli stigmatisert på grunn av hvilken farge på huden man er født med. Å forbinde datidens Sørstater med noe annet, er meningsløst - selv om det også var andre konfliktområder

Det finnes også en TV-serie med samme navn; «Nord og Sør,» en påkostet serie med blant annet Patrick Swayze i en av de bærende rollene. Også andre gode, kjente skuespillere. Jeg likte særlig starten på serien, etter hvert ble det mer og mer kjærlighetsforviklinger. Stadig mer kliss overtok. Men det var en fantastisk serie å oppleve som ung. Jeg tror ikke unger har vondt av å se moralske fortellinger, selv om det kan være noe skyting i dem. Jeg har den i dag i DVD-utgave.

En vakker dag er også rasisme fjernet. Serien «En vakker dag» synes jeg NRK kunne sendt i reprise. Det er en serie som omhandler borgerrettighetskampen og rasismen i etterkrigstidens Amerika, med utgangspunkt i en advokat-familie. Jeg så hver lørdag denne serien, på første halvdel av 1990-tallet. Det var ukas høydepunkt, fordi det var interessant og tidvis gripende. Så skal det også sies at alt er ikke rasisme. Som innvandrer, hvis du velger å kalles det det, skal det stilles krav til borgerne.  

Det er denne kjernefamilien som er representert i artikkelen.

"Den fattige ridderen sin ballade"

Jeg spiller med jevne mellomrom en Vreeswijk-sang; Én gang i halvåret. 

Retningslinjen er at sangen ikke skal være blant de åpenbare Vreeswijk-låtene, altså ikke anses for utspilt. Jeg fikk lyst til å spille denne, som jeg har hørt mye på, siden jeg kjøpte det som vel var blant mine aller første Vreeswijk-CD-er Turistens klagan: Flott låt!

Jeg kan legge til at bildet av Vreeswijk er tilfeldig, men jeg har som vanlig forsøkt å finne illustrasjon som er betegnende for personer – og hvor man ser godt ut.

Knut Bohwim er død

Idag kom beskjeden at Knut Bohwim er død, 89 år.

Han var hovedregissør for Olsenbanden-filmene, kanskje alle. Det vet jeg ikke.

Jeg har ikke noe nært forhold til disse filmene. Men det var folkelige komedier som dominerte vel en 15-20 års tid i Norge, med jevnlige utgivelser. Der Arve Opsahl hadde en selvskreven rolle som Egon. Det er ikke min humor. Men filmene var etter datidens standard i hvert fall koselige.

TV2 hadde rettighetene til det som vel er 14 filmer, på midten av 1990-tallet. Det hadde absolutt sine gode sider.

I tillegg var Olsenbanden en god inntektskilde for mange norske, særlig såkalte folkekjære, skuespillere. Mest interessant idag er at det, gjennom bilder, dokumenterer Oslo-historie?

Ja, hva skal man skrive? Det er opprinnelig et dansk konsept, med samme navn. Og familekomedie-sjangeren har vel sitt dypeste fotfeste i Danmark av de nordiske landene, kanskje fordi det avspeiler en mer kontinental form for humor? Det kan brukes noen andre merkelapper om dette, men nå valgte jeg det ordet.

Hva skal man skrive? Jeg har denne gang, som andre ganger, ikke slått opp på nettet for informasjon. Det kan du gjøre. Men jeg synes også det er viktig med paratviten.

En flott Kirkvaag-figur

Dette var en Kirkvaag-figur, som var såpass original at han aldri gjorde noe liknende igjen. Det var få andre rollefigurer som lå i nærheten av denne. Det er den eventyrlige Robinson Caruso, etter legendefortellingen. En lekent nummer, som er levende. Jeg er ikke så opptatt av samspillet med de andre, det er karakteren Robinson Caruso jeg liker. Vi liker vel alle eventyrlige enkeltmennesker - for vi har potensiale til å skape ting - mer enn vi klarer idag. 

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var da jeg så den første gang. Flott klipp!

Sommerjobb!

Jeg søker sommerjobb i en 60 %-stilling.

Det gjelder perioden 1. juli – 15. august.

Et eller annet innenfor sjangeren «tekst.»

Håper på Stavanger eller Oslo.

Det er muligheter for forlengelse, i en mindre brøkdels-stilling, men da må det være en viss fleksibilitet. Vil nemlig ikke gi slipp på min nåværende jobb.

Jeg kan nås på SMS.

Mvh.

André Hageseter

"Verdipluralisme"

En artikkel om konstruktivisme

Noen hevder enkelte idéretninger står for verdipluralisme. Det mener jeg er et svært problematisk utsagn, fordi liberalismen i seg selv er bærere av verdier.

Hva betyr verdipluralisme, ut i fra et sosailkonstruktivistisk syn?

Pluralisme skal vel bety mangfold, og ikke tolkes som en oppløsning av verdi- og prinsippbegrepet. Det tolkes kanskje ofte slik? Synes prinsipper er bedre begrep enn verdier, fordi prinsipper inneholder klart færre normer. Men – pluralisme betyr kanskje at alle verdier skal være likestilt, og det er vel heller ikke riktig?

Jeg synes ikke verdipluralisme er et godt begrep, i hvert fall ikke på norsk.

Beklager å også måtte bruke ordet liberal. Jeg er lei ordet – men det finnes ikke noe godt synonym til dette begrep?

Begrepet verdipluralisme bør i hvert ses i lys av to forhold. Det ene er allerede skissert – liberalismen bærer i seg verdier. For det andre – liberalismen har såpass fåtallig og rommelige verdier, som kan forenes med andre ideér. Ord som mangfold viser vel nettopp at liberalismen kan forenes med andre tanker, eksempelvis humanisme, konservatisme og sosialdemokrati. For å ta et knippe eksempler.

Jeg er ikke spesielt opptatt av å snakke om ideologi. Men en støvsuging på enkelte områder kan synes relevant?

Å si at liberalismen er verdipluralt er ytterst vanskelig. Dette henger kanskje sammen med antakelsen om at liberalismen ikke har noe mål for samfunnsutformingen. Også det mener jeg er galt – for det liberale samfunn er et mål per se.

Hva er så de liberale verdiene? De finnes åpenbart, og burde hatt en egen artikkel på nettet. Hvorfor det ikke eksisterer er fordi avgrensingen er problematisk – men de finnes; Toleranse, fordomsfrihet, upartiskhet, åpenhet, faglighet/ kunnskapsbasert (rasjonalisme), mangfold og menneskeverdi. Jeg kunne kommet med flere, som kanskje kunne diskuteres; For liberale verdier og prinsipper finnes åpenbart.

Upartiskhet og faglighet – er ikke det en verdi? Liberale rettigheter som er ukrenkelig eller skal virkeliggjøres – er ikke det en verdi? Hva er vel religiøst mangfold – er ikke det en verdi? Rettsstat og lovverk framfor vilkårlig makt – er ikke det en verdi eller prinsipp? Og så videre.

Hele vår Grunnlov bygger på humanistisk arv – og de påfølgende grunnlovssidene er en tirade av liberalt vern, rettigheter og friheter, har ikke dette både inspirert - og vært forenelig med andre lovområder? Kan et lovverk være uten verdier eller holdninger?

At det liberale er verdinøytralt er derfor ikke på sin plass å hevde.

Å mene at liberalismen er verdinøytralt bidrar til hat eller hatefulle meninger i ordskiftet – for vi står vel for noen verdier?

Jeg vil hevde liberalismen har mange verdier, og ellers prinsipper. Men de er ganske rommelige, og det finnes ikke altfor mange – slik at man mister oversikt.

Liberalismen har ellers få normer, som kanskje særlig får konservative tenkere til å steile. Det skal altså ikke praktiseres vesentlige uskrevne regler, men det vil ikke si at å være fri er fri for holdninger eller verdier.

Konstruktivisme eller sosial-konstruktivisme – hva er det?

Kanskje er begrepet sosialkonstruktivisme vanskelig – kanskje ikke? Kanskje er det rett og slett lagt til siden innenfor samfunnsvitenskapen, mer eller mindre. Jeg vil her komme med min forståelse eller definisjon, som grunngis under. Jeg tror dette som forskningsfelt er noe som kan forskes mer på, innenfor humaniora og samfunnsvitenskap – gjerne i skjæringspunktet – som grunnlag for god samfunnsbygging og samfunnsforhold.

Har en kort artikkel om dette nå, siden jeg har berørt begrepet i nylige artikler.

Det står følgende definisjon i Wikipedia, som jeg ikke er uenig i, men som jeg velger å reformulere i et enklere språk – uten å miste kjernen i definisjonen.

«Sosial konstruktivisme innebærer at de begreper og klassifikasjoner som konstituerer virkeligheten som en erkjennbar orden, er et resultat av de sosiale konvensjoner som uttrykkes i og gjennom språklig adferd. Dermed ansees virkeligheten i siste instans å være betinget av disse konvensjonene»

Min definisjon er følgende, uten at jeg har lest meg særlig opp på litteraturområdet. Re-formuleringen henter for det meste inspirasjon fra gjengitte definisjon:

Sosial-konstruktivsme er hvordan vi bruker språket til å skaffe, strukturere og utvekslse forståelse av virkeligheten – gjennom bokstavering.

Det siste i kursiv er skrevet på fleip. Det kan byttes ut med det ordet du mener passer. Det er valgfritt! Og du kan komme med innspill!

Bærebjelker bør i så måte være det positive menneskesyn, vår felles liberal-humanistiske arv og kunnskap om språk – for de som ønsker å forske på området.  

Egeninteresse/ idealisme – en avveining

                                                                                     

Det skrives en del om, i hvert fall med en underliggende forståelse,  at liberalisme handler om å følge sin egeninteresse. Hvis dette forveksles med egoisme i vår fellesliberale arv er man i et farlig farvann – egeninteresse er ikke egoisme. Andre ord for egeninteresse er selvmaksimerende eller egenmaksimerende individer. Heller ikke det er riktig i forhold til idearv. Er en slik fellesliberal forståelse et gode for samfunnet? 

Det gjøres vanligvis en distinksjon mellom egeninteresse og idealisme/ verdiorientering; En dikotomi som jeg mener har lite for seg. For som en dyktig journalist en gang sa det; «verdiorientering kan være fordekt egeninteresse.» Men enda viktigere, gode verdier mener jeg er viktig for å ivareta et godt samfunn – som kommer den enkelte til gode. Seg selv og nærstående. Det er dette som gavner et menneske. 

Denne artikkelen argumenterer for at egeninteresse bør i vår forståelse inkorpore aspektet idealisme – selv om egeninteresse ikke er et godt ord. Men et ødeleggende ord. Så får vi vel kalle det egeninteresse inntil vi har et annet begrep.

Denne problemstilling tror jeg er velkjentfor de fleste – så hvorfor opererer vi med begrepet egeninteresse i snever forstand det offentlige ordskiftet? Og snever egeninteresse som noe som tilhører en idéretning?

Eksempelet er enkelt; En person som hele tiden forsøker å dra fordeler av en situasjon eller saker, er ikke et moralsk menneske – og kan neppe kalles fri eller vite sitt eget beste. Noen ganger kan vi absolutt skille mellom hva som gagner en person, som kortere eller lengre sikt, kan frambringe to ulike svar. Det er bare ett perspektiv på saken. Men altså – egeninteresse uten verditilhørighet, som gjerne må være almennmenneskelige prinsipper, er neppe i en persons egennytte. I hvert fall ikke på lengre sikt?

Jeg skulle ønske vi så på idéretninger generelt med mer idealistiske øyne. For jeg tror ikke engasjementet starter med egenintressen. Kanskje heller en blanding?

Egeninteresse som begrep kan ses på – og vår forståelse eller forveksling skaper ikke et sunt samfunn.

De sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter – en avveining.

Har tidligere uttalt at all moderne politikk bør springe utav tanker om våre menneskerettigheter. Ja, det mener jeg – og i det offentlige ordskiftet kan det være mangel på prinsipiell tenkning. Vi bør på best mulig vis optimalisere virkeliggjørelsen av alles sivile, politiske og sosiale rettigheter – menneskerettigheter, for alle.

Jeg synes ikke det er spesielt spennende å skrive om disse temaene. Men de er for viktige til å forbigå i stillhet.

Forholdet sivile/ politiske og sosiale rettigheter eller friheter er et anliggende som angår og bør angå alle partier i liberaldemokratiet og ellers andre forkjempere for denne styreform og forfatning – som vi i hvert fall foreløpig anser som det eneste riktige for idag - og framtiden.

Jeg skal derfor også forsøke å kommentere innhold av disse, med samfunnsanliggender.

Det finnes klare tradisjonelle høyre/ venstre-skiller i disse spørsmålene. Mens høyrepartier vektlegger de sivile rettigheter, vektlegger venstrepartier sosiale rettigheter. Noen på høyresiden mener sosiale rettigheter ikke tilhører menneskerettighetstenkningen, men enkelte på venstresiden ønsker å frata sivile rettigheter (der eiendomrettigheter står i en særstilling) til folk gjennom revolusjon – altså at sivile rettigheter eller det man har anskaffet seg ikke har en ukrenkelig verdi. I hvert fall ønsker noen veldig sterk omfordeligsprinsipp, som ikke verner de sivile rettigheter. Politiske friheter havner ofte i en mellomposisjon – og forfektes gjerne betegnede nok av det liberale sentrum. Sentrum er også mer delt i synet på sivile og sosiale rettigheter – kontra høyre- og venstresiden, der vi ser mer steile fronter. Det er ikke det som er mest interessant, det viktigste er hvordan vi skal tenke omkring disse begrepene for framtiden eller framover – for alle partier i liberaldemokratiet mener vi må kompromisse i disse spørsmålene, med ulik vektlegging.

Det er altså gradsforskjeller fra høyre- og venstresiden. Derav skillet revolusjonær kontra revisjonistisk venstreside. Derav også skillet mellom venstreborgerlige og rene høyrepartier. Ingen (venstre)partier i liberaldemokratiet er revolusjonære. Det eksistrer også forskjeller på høyresiden – med diverse merkelapper – som i hovedsak gjøres verdibenevnelser langs den økonomiske høyre/ venstreakse. De mest rendyrkede høyrefolkene mener at sosiale rettigheter krenker de sivile rettigheter – for andre på høyresiden er ikke forbindelsen like åpenbar. De mest rendyrkede menneskene på venstresiden hevder vernet om sivile rettigheter ødelegger for de muligheter man har overfor sosiale rettigheter og omfordelig/ redistribusjon.

I den vestlige verden og Norge ser vi mellomløsninger – og man kan derfor gjerne si at kampen for velferdsstaten er vunnet. Dette er noe alle deler – selv om det også her finnes gradsforskjeller. Samtidig er kanpen om markedsløsninger vunnet – ved at makredsøkonomien har en naturlig posisjon i liberaldemokratiet. Dette har både høyre- og venstresiden vedkjent seg – og man kan si at venstresiden har vært en pådriver for offentlig velferd. Høyresiden har vært en pådriver for privat velferd – særlig vern gjennom sivile friheter. Og kanskje har i hvert fall størstedelen av høyresiden vært bremseklosser i spørsmål omkring velferdsstat – og vise versa? Det er ikke det mest interessante i denne sammenheng. For begge leire har mye rett eller poenger, og vi bør finne kompromisser som ivaretar de ulike hensyn – derfor har vi det vi kan kalle for en blandingsøkonimi mellom offentlig/ privat – den viktigste faktoren på økonomisk høyre/ venstre akse, som igjen er den viktigste faktoren for å strukterere våre partier i partilandskapet. Vi trenger, som en tenker har sagt, radikale og konservative krefter. Som bidrar til demokratisk debatt, de riktige avveininger. Sagt på en annen måte – alle har rett! For mens høyresiden kanskje kan ses på som ofte bremseklosser i offentlige anliggender, kan venstresiden ses ofte på som bremseklosser i spørsmål som angår markedsløsninger.

For å ta de politiske friheter først. Det er særig aktuelt ved Internetts framvekst. Internett er et demokrati-verktøy vi bare ser begynnelsen av, i vår forsåtelse av kunnskap og deltakelsessamfunnet. Å reversere samfunnsframskritt har aldri vært noe hensiktsmessig fellesliberal forståelse – altså for ingen av oss, også derfor har vi fargefjernsyn. Å derfor ikke bruke internett til å komme med innspill i det offentlige ordskiftet er derfor ikke forsmålstjenelig – å skulle gjelde alle. Det man sier på internett er kommentarer på det man finner på internett – ikke noe annet.

Selv har jeg skrevet noe biografisk materiale, men jeg har begrenset det til barndom – og skulle ikke støte noen? Man skal i hovedsak snakke generelt/ samfunnsanliggender – derfor heller ikke privat som hovedregel.

De politiske friheter kan defineres som tanke- og ytringsfrihet – og ellers de verdier og grunnlag som knytter seg til demokrati. Politiske rettigheter er de rettigheter borgeren har til å utøve innflytelse på statsstyret og samfunnsutviklingen. Det betyr både den relle og faktisk muligheten enkeltpersoner og grnpper har til å påvirke politiske beslutningsprosesser. Jo flere rettigheter man han har, jo mer avansert er demokratiet – er tommelfingerregelen. Dette er helt sentrale verdier i vår humanistiske arv; verdier som virkeliggjør det å være menneske eller fornuftig vesen.

Det er kanskje derfor ikke rart at dette tradisjonelt forfektes mest av sentrum – som jeg vil hevde ligger nærmest humanismen.

Sivile rettigheter – hva er så det? Det er vårt fysiske og materielle vern. Retten til fysisk vern, men også materielt vern. Det er på grunn av dette frihetsvern et fåtall, langt ute på høyresiden, synes skatter og avgifter er forbrytersk. Alle oppfatter tyveri som forbrytersk, men et fåtall vil også synes at økonomisk omfordeling gjennom generelle skatter og avgifter ikke er illegalt – og ikke bryter med prinsippet om at det man har anskaffet seg tilhører personen. Alle er enige i at vi skal skjermes for vold eller fysisk skade – men deretter melder en rekke spørsmål seg. hva angår eksempelvis hvor sterke dommer som skal felles imot enkeltaktører – og det være seg straffeutmåling, og hvilke hensyn som skal vektlegges.

Mens sosiale rettigheter er våre materielle goder, i vanlig forståelse; Hva det offentlige skal bidra eller hjelpe med. De sosiale rettigheter kan knyttes til velferdsstat og velferdstatlige tjenester. Dette fordi vår eiendomsrettigheter, som selvsagt har frambrakt velstand, sorterer under sivile friheter. Det går altså et generelt offentlig/ privat skille – mens sivile rettigheter er privat, er gjerne sosiale rettigheter frambrakt gjennom offentlig hjelp. Mens sivile rettigheter gjerne er frihet fra inngripen, er sosiale rettigheter hva vi har retten til. Noen mener frihet til og fra går på bekostning av hverandre – men også da må man ofte  til ytterlighetene på begge ender av skalaen.

Ja, hva er så de praktiske følgende av dette? Jo, de er mange – og hovedknuten av problemer melder seg gjerne ved; «Hvor langt skal man strekke seg i offentlig hjelp/ velferdsstat? Skillet går langt i fra bare her – men det er det som er mest debattert i offentligheten. Jeg har skissert noen hovedutfordringer som dette kan by på. Og viktigst synes jeg det er i å skaffe like muligheter for resten av livet. Derfor – sats på tidlig innsats i livet, som en generell regel. Samtidig synes jeg vår eldreomsorg kan styrkes i denne forbindelse – voksne mennesker som kanskje har gått gjennom hele livet uten noen offentlig støtte bør sikres en verdig alderdom. Dette for å realisere de sosiale rettigheter i en verdig avslutning på livet – på tvers av kapitaloppbarbeidelse (altså likebehandling - og verdighet)

Markeds- og statsintervenering? En avveining

Mye misforstått skrives eller formidles om statens plass, gjerne utifra såkalte frihetlige synsvinkler. Slike perspektiver er for alvorlige til å forbigå uten en viss pekestokk og forsøk på bevisstgjørelse og kreativitet.  Hovedanliggende er at makt skal begrenses eller innskrenkes, enten den tilhører enkeltpersoner eller sammenslutninger, i privat/ offentlig sektor. Man kan ikke gjøre hva man vil. Selvsagt har vi fullmakter, men makt kan – kan - korrumpere. Noen skal ha makt, eksempelvis ved avståelse i hierarkier - og selvsagt skal lojalitet forventes. Det er vel viktig å si at makt oftest virkeliggjør, framfor å korrumpere? Men det viktigste er å forhindre vilkårlig maktutøvelse.

Liberalismen knyttes ofte til en begrenset stat - man kunne idag like gjerne kalt det for begrenset marked. Hensikten er stats- eller markedshjelp – for å virkeliggjøre menigmanns frihetsfølelse eller – utfoldelse.  Men det viktigste er at vi idag diskuterer innenfor rammen av liberaldemokratiet slik at vi er innenfor – også for framtiden.

Å hefte begrepet fri til statsskeptsisme har først og fremst av en historisk-deskriptiv verdi, og man bør se større trussel i begrepet misbruk av makt – framfor statfiendtlighet. Staten og aktører bør framover ses på som en hjelper, i form av ansvarsbegrepet - framfor makt. Ordet makt er kanskje for flittig i bruk?  .

Den viktigste oppgave for staten er idag å sikre våre friheter. Som vi tidligere har sagt – all poltikk bør springe utav av våre naturrettigheter eller menneskerettigheter; Hva har vi rett til som mennesker? Sivilt, politisk og sosialt? Norge står i en særstilling på grunn av Oljefondet,; Vi står i finansiell posisjon til å virkeliggjøre hverandres liv. Også av disse hensyn er det særlig ikke i Norge formålstjenelig å være statsskeptikere, men ha et positivt syn på hva staten kan tilrettelegge for, uten av det offentliges andel av BNP nødvendigvis vokser. Vi kan gjøre ting annerledes?

Begrenset stat, ja selvsagt - likefullt skal man sørge for begrenset marked – for mennesket skal av diverse årsaker heller ikke overlates til et markedskreftenes frie spill?

Liberalismens utgangspunkt har altså historisk vært bekjempelse av den absolutte stat – eneveldet. Man kan derfor stille spørsmål om det var staten de klassiske tenkere var imot? Dette er svært interessant. Det kan sikkert vanskelig gjøres noe klart skille – sannsynlig var de kritsik til urettmessig maktutøvelse. Og derfor betrakte liberalisme som statsskeptisme, er derfor ikke nødvendigvis riktig. For framtiden.

Tro og tvil – en vanskelig avveining

For meg handler tro dypest sett om tro på optimisme. Det gode i mennesket (humanisme). Jeg snevrer altså ikke dette til noe som er religiøst begrenset – og i liberaldemokratiet er det slik at tro i sitt innerste ikke skal krenkes. Eksempelvis troen på det positive menneskesynet.

Tro tilhører våre liberale rettigheter eller friheter, enten det være seg i form av framskrittsoptimisme, religion eller tro på det gode. I seg selv innebærer tro en viss tvil, fordi man ikke vet. Derav også uttrykkene verifisere eller falsifisere innenfor vitenskapsteorien – det er en del innenfor spesielt samfunnsvitenskap som ikke er åpenbart rett eller galt. Ikke all kunnskap er like fasttømret eller sikker - derfor også respekt for de som mener de har rett, samt åpenhet for innspill av de som mener de har kunnskapsbidrag.

Dette er forankret i moderne forskningsvitenskap, der det er gale å avvise når ting viser seg riktig. Men hva som er rett og galt er ofte ikke alltid gitt – derfor toleranse for innspill. Derfor bør vi etterstrebe de gode samtaler og diskujoner (demokrati), eksempelvis bør man godta religiøs tro, fordi det er like vanskelig å avvise - som bevise? Det som hittil er skrevet er rasjonalisme. Vi bør ha en generell respekt for fag og fageksperter – der meningmann kan være nyttige å bringe andre perspektiver på banen fra særlig andre fagkretser selv om fag står i en særstilling. Av blant annet disse hensyn bør man derfor ha ytringsansvar. Å ha respekt for fag er ikke elitisme, det er humant å vise respekt for et fag en person har fordypet seg i.

Så lenge man ikke har åpenbare motrgumenter, skal man også være varsom med å avvise i henhold til tanke- og ytringsfrihet. Men man kan i henhold til det positive menneskesyn gi tilslag hvis en person har rett Men altså - er det godt begrunnet, har man rett til å tilbakevise det som har blitt framsatt. Man skal rett og slett ha en viss ytringsrespekt – som også går begge veier. Vi skal i utgangspunktet betrakte folk som ytrer seg som kjærkomne bidrag. Selvsagt skal man ha rett til å kritisere, men i henhold til toleranse og raushet overfor kunnskapsbidragene, skal det som oftest underbygges – helst solid. Det viktigste er den som kommer med ytringen; Disse forhold er viktigere enn de som har rett til å kritisere. Det er i det generelle bedre å være en idéklekker, enn en kritiker, fordi tankefriheten er det vesentligste – og oppfylles mest ved den som framsetter verifiserte meninger. Et menneskets tankefrihet er viktigere enn andre folks ytringsrett til å kritisere – dypest sett. Derfor bør folk ytre seg, og man skal være varsom med å kritisere – i hvert fall uhøvlet, men kanskje heller undrende? Samtidig skal man i enkelte tilfeller godta uhøvlede meninger. Av diverse årsaker – men ikke der det krenker våre naturrettigheter. Og generelt bør gode ytringer anerkjennes, det er en del av vårt ytringsansvar. For vi verdsetter vel andre folks ytringer?

I vårt liberaldemokrati verner vi om noen grunnleggende naturrettigheter; Det å være menneske, og de er blant annet av tanke- og tros-art. Ikke bare religion, men vi har rett til å tro på våre meninger – i hvert fall så lenge det ikke krenker eller ødelegger for folk. Vernet om våre liberale rettigheter – bør være særdeles sterke, og bør være viktigere andre hensyn, som ikke tilhører naturrettigheter.

Overgår frihetsbegrepet alt – en vanskelig avveining

Fortrenger vår ødsling med frihetsbegrepet alle andre verdier? Nei, det bør det aldeles ikke – derfor heller ordet fri.

Alle vil vel være fri? Men selv om vi har en rekke friheter, fortrenger det ikke andre verdier? Selv om friheten kanskje er hovedmålet med samfunnsutforming.

Dette er også en konstruktivistisk artikkel. Jeg snakker ikke om disse temaene andre steder en her, derfor er det en form for ekslusivitet.

De mest nærliggende verdiene å se dette opp imot, i hvert fall for meg, er ansvar, lojalitet og likhetsidealet. Det er dette jeg i hovedsak drøfter her, selv om det selvsagt finnes flere andre komplimentære verdier

Det kan ses på som en slags protest mot ødslingen av denne terminologien.

Rolv Wesenlund sa en gang noe morsomt og interessant; Han sa at bare man plasserer frihet foran et annet ord (samskriving), så fikk ordet en positivt valør. For eksempel Frihetspartiet,  som i mange sammenheter er reinspikka rasistiske partier.

Jeg mener vi i norsk kontekst bruker frihet eller friheter for ofte, som fortrenger hensyn til andre verdier. Ordet Fri er bedre – og inkorporerer i så måte andre verdier. Som lojalitet (til organisasjoner, bedrifter og samfunnsmennesker), som ansvar (for samfunnsutforming og medmennesker), som likhet – der vil eksempelvis til en viss grad forsøkter å skape utjevning og rettferdighet (se også forskjeller på likebehandling og resultatlikhet)

Friheter skal sikre det autonome mennesket, men friheten stanser der det ødelegger for andre mennesker frihetsopplevelse. Derfor er friheten sosial innrettettet, man skal ikke bare ture på.

Friheten må ses i sammenheng med de andre verdiene, som til syvende og sist handler om å fungere i fellesskap med andre mennesker.

Hva er vel friheter hvis ingen var lojale,  ville ikke det true vårt grunnleggende trygghetsbehov? Hva er vel frihet uten ansvar, skal man ikke være kjærlig imot sine nærmeste, og selv skjøtte sitt liv etter beste evne slik at frihet oppleves?

Jeg har berørt det jeg har på hjertet i denne sammenheng – i korte trekk. Frihet er et misbrukt begrep (i Norge). Men samtidig; Ingenting overgår å være Fri.

Et postivt eller negativt menneskesyn – den vanskelige liberale avveining

Enhver vil vel hevde at de har et positivt menneskesyn. Men så melder hverdagen seg – og det er ikke sikker vi er en gladlaks i alle samfunnsspørsmål? Og de fleste som forfekter et annet menneskesyn, vil vel neppe si de har et negativt menneskesyn – men et realistisk menneskesyn? Et negativt menneskesyn ses kanskje best i språket – for vi bør vel gjøre våre ytterste anstrengelser på å skape optimisme i våre begreper? Men mange alminnelige begreper er negativt ladet. Vi bygger vel i all hovedsak på et positivt menneskesyn – eller gjør vi det anno 2020? Kanskje burde vi kreve større opprydning i vår begrepsbruk?

Dette er også en artikkel som føyer seg inn i konstruktivistisk/ sosialkonstruktivistisk teori – i tillegg til å være et liberal/ liberaldemokratisk dilemma. Det forener språk og samfunnsforskning - og skjærer i en viss forstand på tvers av ideologisk tenkning. I hvert fall i liberaldemokratiet. Det kan derfor ikke tas særlig til inntekt partipolitisk. 

Alle er vel enige i at landeveisrøvere er landeveisrøvere, og ikke frigjøringsskvadron – som vi kunne sagt, dersom vi la all vår anstrengelse i å skape positiv blest rundt fenomenet? Terror er terror/ kriminalitet – og ikke frihetshær, PLO på 70-tallet var noen bøller i allmennhetens øyne. Men Arafat endte opp med Fredsprisen. Vi kan derfor konkludere med at forandring alltid er mulig – derfor også en mest mulig optimistisk språkbruk? Selv om man må kalle en spade for en spade noen ganger. Noen har stilt spørsmål om eksempelvis norske Kardemomme by er en hyllest til sosialdemokratiet eller har åpenbare anarkistiske tendenser. Vi tar ikke standpunkt til dette – det er åpent for tolkning. Men det er derfor også viktig for undertegnede at våre abstraksjoner gjøres mest mulig posititive. Derfor er vel Kardemomme by kanskje sosialdemokrati?

Abstrahering av fenomener i mest mulig postivt lys er viktig og kan by på utfordringer – som skissert. En person som er er ivrig i TV-debatter, skal vedkommende skildres som at vedkommende er sint (negativt ladet ord.) eller engasjert (positivt ladet ord.) Forhåpentligvis er det rimelig å anta at vedkommende er opprørt eller rett og slett – ja, engasjert.

Selv disse liberale snuttene jeg presenterer bærer i seg et ikke udelt positivt ord – som vanskelig. Det mest tidsriktige, inntil nylig, hadde selvsagt vært utfordrende. Rundt 2013 var i hvert fall ingenting vanskelig – men utfordrende, i det offentlige rom. Jeg liker vel bedre ordet vanskelig rett og slett – fordi det nettopp er vanskelig. 

Dette kaster vel lys over to forhold, i hvert fall: Jeg har ikke et reinspikka positivt menneskesyn. Det er det ene. Det er av ren samfunnsart. For det andre – det er viktig å bruke de ordene som best dekker aspekter ved et fenomen. Hvis en sak er 70 prosent komplisert eller vanskelig, men består 30 prosent av åpenbare mulighter eller mulighetenes kunst, bør man velge det begrepet som er mest dekkende? Dette for å ikke underslå eller lyge. Og i eksempelet skissert er det, ja – nettopp; vanskelig. Javel, da er vel en sak vanskelig? Det er vel bare å være realistisk, slik at et fenomen blir håndgripelig?

Tilbake til det tydelige utgangspunktet for artikkelen; Negativt eller positivt menneskesyn. Jeg vil hevde at liberal teori er den idéretning som bygger på det mest positive menneskesyn, av absolutt alle idéretninger. Det motsatte er fascisme – som er preget av autoritær tenkning. Dernest vil jeg hevde at sosialdemokratiet og konservatismen kommer på en andre og tredjeplass, i det positive tenkningens favør, Konservative tenkere er de som åpenbart av de to forfekter et mer negativt (realitisk menneskesyn) – ihvertfall i historisk øyemed. Men nå er jo partier som Høyre liberal-konservative, og noe entydig konservativt parti finnes ikke i Norge.

Hva gjelder menneskesyn mener jeg liberale har mer til felles med sosialdemokratiet, enn Høyre – mens undertegnede står i så måte i en liberal-konservativ arv. Men Venstre har altså – vil jeg hevde – mer til felles med Arbeiderpartiet i disse spørsmålene (Sosialdemokrati/ sosial-liberalismen).

Hva har dette å si for samfunns- og politikkutforming?

Jo, jeg vil jo hevde at menneskesyn er det viktigste for samfunnsutforming – og slår inn på hele vår tenkning. For det første – troen på at mennesker, institusjoner og strukturer kan endres. Dette åpner for sosial ingeniørkunst – omfordelig, samfunnsbygging, nasjonsbygging. Men mennesker er viktigst – og preger alt dette. Troen på endring – og det vedkjenner også liberalkonservative Høyre er mulig. Hva med å satse på sosial boligbygging – i en eller annen forstand? Hva med å gi folk muligheter for gratis utdanning hele livet - i alle land? Hva med å tro på det skapende mennesket – ikke kvele dem gjennom byråkrati og skatter og avgifter og skjemaveldet? Hva med å tro på at forbrytere kan rehabiliteres og føres tilbake til samfunnet – hvor mye straff skal gis? Hvor mye skal vi satse på kriminalomsorg? Hvor mye skal hevn spille i straffeutmålingen, selv om det vel ikke er et offiselt motiv? Skal det være likt tjenestetilbud fra det offentlige over hele landet, eller skal man si at det mangfoldige Norge ivaretas best med forskjeller mellom bygd og by – der gleden ved å bo ulike steder ikke kan sammenliknes med hverandre uansett? Og tro på at mennesker (positivt menneskesyn) velger det stedet som passer dem best? Eller – skal det ses på som en ulykke å bli født i Oslo? Det er gjerne i det menneskeintensive politikkkretser man finner avveininger mellom pisitivt og negativt menneskesyn – som sosialsektor, utdanning, kultur og helse – eksempelvis. Skal man ha en storstilt satsing på Folkehelse og Folkehelseinstituttet – fordi man tror at mennesker kan endre atferd? Jeg mener det er viktig med optimisme og optimistisk menneskesyn, derfor bør vi gjøre våre ytterste for å anstrenge oss i å bygge politikk og begreper på dét – selv i de tilfeller det kan være utfordrende.

Likebehandling og resultatlikhet – den vanskelige liberale avveining

Denne artikkelen er ikke revolusjonerende, men reiser et tradisjonsrikt fellesliberalt dilemma, ut i fra enkle begreper. Kanskje gir det noen nye tanker, som du ikke har tenkt tidligere? 

Norge er et land som i stor grad er preget av resultatlikhet som prinsipp, og kan sorteres som en sosialdemokratisk arv, vi bærer med oss. Langs konfliktaksen økonomisk høyre/ venstre har vi i Norge et ganske utjevnende system, kontra andre land. Vi omfordeler/ redistribuerer rikdom. Det vil ikke si at også liberale kan forfekte dette syn om resultatlikhet, selv om likebehandling eller formallikhet som prisnipp er et mer nærliggende liberalt utgangspunkt. Men her er det gradsforskjeller. Det er åpenbart et idémessig dilemma. Resultatlikhet preger den såkalte venstresiden, likebehandling preget den såkalte høyresiden – og liberale ligger i en (ofte uavklart eller nyansert) mellomposisjon

Hovedproblemet med teori er at det utformes fra en perfekt verden, som ikke eksisterer deskriptivt – den praktiske verden. Teori er ofte utopier. For verden er ikke perfekt eller fullkommen. Dette vil jeg komme tilbake til.

Likebehandling kontra resultatlikhet er mest brukt innenfor økonomisk politikkutforming – men langt ifra begrenset til dette. I den juridiske verden eksisterer selvsagt også disse begrepene, der man innenfor rettsvitenskapen bruker begrepet formallikhet, i stedet for likebehandling. Formallikhet er det bærende juridiske prinsipp. Alle skal eksempelvis dømmes likt overfor samme fartsovertredelser i trafikken. I etikken ser man det samme – vi skiller mellom pliktetikk kontra konsekvensetikk. Pliktetikk er en form for likebehandling, der man eksempelvis skal avgjøre moral ut i fra moralske prinsipper, prosesuelle prinsipper, uavhengig utfall. I konsekvensetikken kan virkemidlene variere, man prøver gjennom metode å se på konsekvensene – man har et konsekvensetisk utfall/ utfallsorientering. Altså resultatorientering, eller mer ettertrebende resultatlikhet. Likebehandling kontra resultatlikhet er derfor gjennomstrømmende i vår samfunnsvitenskapelige tenkning, med noen ulike begreper/ merkelapper eller benevnelser.

Teoretisk er det derfor ikke bare jeg som forfekter likebehandling som prinsipp; Jeg argumenterer for at det er et mer liberalt utgangspnukt - Og det er grunnlag for å hevde dette i fellesliberal teori.

Tenk juridisk. Det skal være likhet for loven. Tenk økonomisk. Tjener man like mye, skal man skatte likt. Tenk moralsk – skal man ikke behandles likt, trynefaktor eksisterer vel ikke – eksempelvis? Er en person sleivkjefta, skal vedommende få like mye irrettsettelse som en annen som er like sleivkjefta. Men man må også kanskje ta i betraktning summen av det gode en person gjør - kanskje avvikende i forhold til formell likhet?

Så kommer virkelighetens verden inn. Tenk hvis helsevesenet innførte en egenandel for behandling av sykdommen slatters, som var lik for alle? Slatters er en sykdom i kneet, La oss si at behandling av slatters hadde en prislapp på 50.000 kroner. Nå kan det være at noen mennesker var mer arvelig disponert for sykdommen slatters enn andre – der vi idag vet at at noen sykdommer er arvelig. Derfor er ikke likhet et utngagspunkt, og det er derfor vanskelig å dømme likt når sakene er ulike? Er det da likebehandling som prinsipp etisk forsvarlig – utifra de forholdene som er skissert, som vi trolig ikke kan gjøre noe med? Alle har ikke de samme gener. Andre som eksempelvis spiller like mye fotball, har ikke fått slatters. Dette taler gjerne for en velferdsstat eller velferdstatlige tjenester, for å oppnå resultatlikhet? Det vil kanskje derfor være urettferdig med en egenandel? Tenk juridisk – man skal dømmes etter likhet for loven, i all hovedsak. Fartsovertredelse i trafikken er greit, for der er vi alle likestilt. Veiene er like for alle. Dersom man imidlertid er født inn i et miljø som har en grovkornet språkbruk – skal man da dømmes for diskrimenerende uttalelser på sosiale medier? Har ikke mennesker da store ulike forutsetninger - og dermed er ikke like? Fordi man mer eller mindre er oppdratt i fordomsfulle omgivelser – jf. Strukturelle forskjeller mellom mennesker, som forfektes mest av venstresiden. Derfor ser man igjen at likebehandling ikke er en typisk venstresidesak. Vanskelig dilemma, og derfor også en viss toleranse i disse spørsmålene. Forutsetningene mellom mennesker er derfor ikke alltid like, og vi skal derfor vise en viss toleranse eller raushet i disse spørsmålene....? Nettopp fordi like utgangspunkt ikke eksisterer? Derfor kanskje også overlevere noen saker til omsorgsvesen/ kriminalomsorg – kontra domstolene? Tenk deg et samfunn med lovløse preg – er det der vanskelig å innføre rettferdige domsavsigelser overfor enkeltmennesker? Godt vi lever i Norge.

Venstre er et parti som har forsøkt å innføre flere saker preget av likebehandling/ formallikhet – hvilket er mer hjemmehørende i partiets høyrefraksjon, enn venstrefraksjon. Eksempelvis borgerlønn. Eksempelvis flat skatt. Er man arbeidsledig, skal man ha en garantert minsteinntekt – uavhengig om man har vært i jobb eller ikke, Uavhengig av om man er banksjef eller aksjemegler. Flat skatt er likebehandling av arbeid som prinsipp, er man i arbeid er man i arbeid, og skal betale like mye – uavhengig bortfalt inntekt i henhold til tanken om borgerlønn. Så melder problemene seg, som har mange filosofiske innfallsvinkler – og jeg vil skissere de mest åpenbare. 

Skal man ikke yte etter evne. Har man 2 millioner i inntekt, evner man å betale en større andel av inntekten, kontra en som tjener 400.000, Derfor kan man ikke bare se på arbeid per se. Og derfor heller differensierte satser, kontra flat borgerlønn. Man kan si at borgerlønn skal være en form for garantert minimumsinntekt, deretter differensiere. På den annen side, hva gjelder arbeid – skal ikke ansvar belønnes? Skal ikke ansvar premieres – derfor lik prosentsats for arbeidende folk, selv om man oppnår mer resultatulikhet En som tjener mer, har som regel et større ansvar. Skal ansvar straffes i form av høyere marginalskatt? Det skal det vel ikke? Derfor er for eksempel lønn utarbeidet av en rekke forhold – noe innslag av likebehandling, noe innslag av resultatlikhet.

På et annet område, synes jeg likebehandlingsprinsippet er mer relevant. Skal en person som er født inn i fattigdom og elendighet behandles på samme måte som en person som er født inn i luksus. Skal det ikke være mulig å gi folk en ny start - uten å straffe dem som har det bra? Derfor for eksempel rehabiliteringssentre for folk med slatters – som kan være gratis, fordi man er arvelig belastet for det. Man utarbeider altså da politikk som sørger for friske knær for alle – eksempelvis innslag av reultatlikhet, som prinsipp.

Disse begrepene slår inn på en rekke områder. Har jeg noen svar på disse spørsmålene? Jeg vil framholde viktigheten av likebehandling som generelt hovedprinsipp i samfunnsutforming, men resultatlikhet som prinsipp der forholdene/ utgangspunktene ikke er like – eksempelvis i spørsmål i bekjempelse av barnefattigdom. Skal man ha likebehandling som prinsipp bær forutsetningene være like, noe de ikke alltid er. Dette bør være utgangspunkt i framtidens politikkutforming - utover det økonomiske området. Innenfor helse og ytringsfrihet, som skissert. Dette er viktig. vi trenger liberal prinsipiel tenkning på mange, mange samfunnsområder som kanskje krever en annen tenkning enn forenklet høyre- venstretenkning? For framtiden. 

Alminnelig toleranse og fordommer/ fordomsfrihet – den vanskelige liberale avveining

Et ytterst vanskelig spørsmål innenfor liberal idéarv er spenningsfeltet mellom toleranse og hvorvidt man skal godta fordommer. Rett og slett - skal fordommer tolereres? I hvert fall for oss er spørsmålet relevant – som oppfatter det norske samfunnet som ganske fordomsfult, i hvert fall for 20 år siden – i formative år.

Ideologisk går det en spenning mellom liberale og konservative i dette spørsmålet – tross fellesborgerlig arv. Den konservative førstetenker Edmund Burke vektla viktigheten av fordommer – det var kanskje det han var mest opptatt av? Ordet hadde en litt annen betydning enn hva de har idag - det kan forstås som holdninger eller forståelse vi møter verden med. Dette for å i det hele tatt strukturere vår virkelighetsforståelse (med begreper), der det er hensiktsmessig at ethvert fenomen eller hendelse ikke oppfattes som nytt, for hver gang. Kunnskap er i så måte en form for fordommer – vi møter verden med et begrepsapparat. Hvis ikke ville verden vært i overmåte kaotisk – derfor også verdien av fordommer, som Burke har rett i også er et gode. Å derfor si at fordommer utelukkende er et onde, er derfor problematisk.

Samtidig er det av vesentlighet at vi ikke har for fyldige fordommer. Vi ser det gjerne i begreper vi kaster omkring oss. Det norske samfunnet kan idag – i hvert fall inntil nylig – sies å preges for mye av hat - kontra kjærlighet. Konstruktivismen som idéretning handler i stor grad hvordan man sorterer fenomener i begreper, og er det noe som trenger mer analyse i offentlige rom er vår begrepsbruk, der ting sorteres i kategorier som ikke er hjemmehørende med hverandre. Å kalle drittslenging for satire (vittig spott), er rett og slett ikke satire – det er drittslenging. Hvis satire blir møkk får vi et negativt samfunn, og et negativt menneskesyn. Det ødelegger vår tanskefrihet – det mest grunnleggende. Å sortere omtanke og kjærlighet, som et spørsmål om seksualitet, er heller ikke riktig – nærhet til andre mennesker har folk ønsket i ualminnelige tider. Glede og lykke er allmennmenneskelig. Å abstrahere fenomen i for ladede ord og grovkornede inndelinger – bygger rett og slett på et feilaktig (ofte negativt) menneskesyn. Det burde ikke høre hjemme i et moderne land anno 2020? Hvorfor eksempelvis kalle noe for frihet – når det rett og slett er frihetsberøvelse overfor andre mennesker? Hvorfor kalle noe likhetsideal – når det rett og slett er assimilering av forskjeller og utradering av menneskers evnerikdom/ spisskompetanse? Det er humanisme, ikke eltiisme – betegnede nok, og et godt eksempel. Hvorfor kalle noe likhetsideal – som truer menneskets evnerikdom, truer menneskets evne til å bli unike på områder som ikke skader andre mennesker – altså at man samtidig klarer å fungere i et fellesskap? Hvorfor kalle noe å være tolerant, når det handler om identietskrenkelse av andre mennesker? Vi skal ikke bli krenkehysterikere – men det går også grenserfor andre menneskers maktdemonstrasjon?

Jeg har tidligere skrevet på bloggen at er det én grunn for hvorfor jeg valgte Venstre, som parti, er det fordomsfrihet – en ikke lett balansegang når man historisk har drevet med humor. Der råder gjerne fordommer, man spiller på gjerne i humorøyemed på folks fordommer – som er lite hensiktsmessig hvis målet er å frigjøre framfor å segmentere? Gjenkjennelse og gjenkjennelseseffekten er et langt bedre ord i så måte? Og derfor har jeg også lagt bort flere sider ved min tidligere humorgjerning.

Mitt syn i hovedsak er at man ikke skal krenke, når det kommer til liberale rettigheter – som reinspikka eller indirekte rasisme. Det må likevel an å tøyse med folkloriske trekk med folkeferd eksempelvis – uten at det skal kalles rasisme. Vi trenger rett og slett et mer finskjemmet begrepsapparat, og flere avklaringer, i Norge – rundt hva er hva? Her har samfunnsforskningen, og humaniora, en stor og ytterst viktig jobb foran seg, for framtiden.

Tilbake til hovedspørsmålet; Fordomsfrihet – et flott ord. Toleranse kan brukes til å fremme eller hemme fordomsfriheten – derfor vil jeg si at fordomsfriheten er et fortsatt viktigere liberalt anliggende i Norge – anno 2020. Riktignok er visse fordommer nødvendig, blant annet i vår utøvelse og opplevd frihet – men hovedregelen er at det ikke skal være til skade – men gagn – for andre mennesker.

Årets sommerschlager 2020

Hva passer vel bedre enn pur glede, i Korona-dvalen?

Flott låt!