Rolv Wesenlund er død

En institusjon er borte i norsk kultur- og underholdningsliv. 

Rolv Wesenlund er kanskje mitt aller største idol, og i hvert fall den som – kanskje noe pretensiøst sagt – har formet meg mest. Jeg følte jeg kjente Rolv Wesenlund, i likhet med mange andre i Norge, men for eget vedkommende fordi jeg har brukt utallige timer foran videokassettene med Rolv Wesenlund. Jeg har vel omtrent 40 timer med Rolv Wesenlund på teip, og har alltid lest det jeg har kommet over med Rolv Wesenlund – og sett det jeg har kunnet se av «Wesenstund.». Med Rolv Wesenlund er alle mine tre store helter fra tidlig ungdomsår i graven: Trond Kirkvaag, Dag Frøland – og Rolv Wesenlund.  

TV-personligheten: Rolv Wesenlund vokste opp i en storfamilie, med onkler, tanter og bestemødre alltid nærværende tilstede, en ballast som han nok tok med seg videre i livet. Samvær med mennesker var noe som har betydd mye for han (han var som komiker ikke særlig kontroversiell, han gikk hjem i det brede lag av folket – og tok svært sjelden opp konfliktstoff – og var i hele sin framferd romslig), blant annet vist gjennom programmet Wesenstund, som gikk på TVNorge gjennom store deler av 90-tallet. Før dette vet jeg at han hadde talkshow på NRK sammen med Grosvold og Harboe, men jeg var for liten til å huske annet enn glimt. Og han hadde et talkshow på den nystartede TV-kanalen Kanal 1, på slutten av 1980-tallet, visstnok – etter det jeg har hørt – møtte folk i et svømmebasseng. Men fra denne tiden husker jeg særlig den kloke, beleste Rolv Wesenlund – med sans for innfall og digresjoner – som han hadde tatt med seg fra humorfaget (overraskelse er vesentlig innenfor humor), og enda tidligere jazzen (han var blant annet norgesmester innenfor jazz, fra tidlige år). Han klarte alltid å få gjestene til å føle seg vel, han lo med – og programmene hadde ikke et snev av konkurranse om hvem som var morsomst. Han prøvde ikke, selv om han var det – og man ble mer reflektert av å se Wesenstund.

Humoren: Noen har sagt at han «ikke sa morsomme ting, men gjorde ting morsomme.» Dette er selvsagt en forenkling (som treffende sitater gjerne er), men han var i hovedsak en inkluderende klovn som spredte glede og livskvalitet, der han aldri – aldri – var ufin mot enkeltpersoner. Han kunne bli engasjert, og gikk ikke av veien for å navngi folk i hans senere års engasjement i humor-debatten om den nye humoren (herunder Otto Jespersen), men i komikerutøvelsen var han aldri krass mot personer. Han tok fenomener og samtid på kornet, med sine skarpe persontypetegninger (Fleksnes, Bør Børson, feriebiskop Fjertnes og de utallige figurer i Norske byggeklosser), eller andre fenomener i samtiden (barnevakt, fly, skattebergeninger osv.). Noe av disse tekstene var lånt fra USA, men han hadde også skarpe iaktakelser, sydd fra eget bryst, som for eksempel boligannonser. Det sistnevnte ble brukt av Dag Frøland i revyen «Norge i våre hjerter» og er en klassiker, som også har blitt brukt av andre. Wesensteen var jazz-aktig ping-pong samtale mellom han og Harald Heide-Steen jr, når man har hørt på dette mye, kan tilvenningen til andre komikere være ganske hard – som ikke har samme «taiming» og feeling (jeg har selv hatt slike opplevelser.) En klassiker mellom disse parhestene, kom så sent som i 1981: «Geilokameratene» - med blant annet klassikeren «Hvorfor kan ikke du le, når Geilo.» Absurditeten var aldri langt unna Rolv Wesenlund – som i dette nummeret, og selv sa han i sin selvbiografiske utgivelse «Dett var dett,» at han likte det rene nonsense. Like fullt hadde han ofte en alvorlig klangbunn, og mange ganger var ikke nummerne blottet for budskap, som gjerne var noe høyreorienterte. Det være seg treg og omstendelig offentlig saksbehandling og statlig innblanding i «Norske byggeklosser,» eller Wesensteens kardinalsketsj «Supperådet,» som underliggende tok opp svulmende offentlig byråkrati og utvalgsvelde. Når vi er inne på «Norske byggeklosser» er min favorittfigur fra birollegalleriet elektriker Steen. Makan til viktig-Per, som vet at hans uunnværlige tjenester vil stoppe opp hele byggeprosessen. Wesenlunds credo i alle disse figurene er nettopp at deres unnværlighet har gått til hodet på håndverkerne, hvor alle figurene hadde navn etter datidens Arbeiderparti-statsråder. Og når vi er inne på politikk sa han i «Dett var dett» at han var konservativ med liberalt grunnsyn. Andre har omtalt han som konservativ, med liberale tendenser. Hvordan det liberale fikk utslag er ikke entydig; Det jeg ikke visste fra uken som er gått er at han satt i styret for Oslo Nye Teater – for FrP. Han var godt til høyre i politikken, men at han representerte FrP på et stadiet var nytt for meg. Men så ble også vervet en talerstol for å kritisere Carl I. Hagens nedlatende holdning til kunstnerisk virke.  

Allsidighet: På 1960-tallet var Wesenlunds hovedvirke komiker. På 1970-tallet skjøt skuespiller-karrieren fart. Og på 1980-tallet fram til pensjonisttilværelsen ble han mer og mer en TV-personlighet. Men det var komediekunsten som lå som bærebjelke gjennom hele hans karriere. Selv har jeg sett Wesenlund live ved to anledninger. Første gang var ved åpningen av Humorfestivalen i Stavanger i 1994 eller 1995. Det var veldig morsomt, med sine innsiktsfulle betraktninger om humor, og humoristiske anekdoter fra virkeligheten. Spesielt husker jeg historien om da tidligere operasjef Bjørn Simensen skulle presentere «Den fyrste gong eg såg deg» i Sverige, men dette egner seg ikke på trykk. Den andre gangen jeg så han var noe av de siste han gjorde på scenen;  «A Funny Thing Happened on the Way to the Forum,» der jeg ikke husker den norske tittelen. Forestillingen ble satt opp på Chat Noir. Stykket er en musikal med musikk og tekst av Stephen Sondheim, etter en bok av Burt Shevelove and Larry Gelbart. Forestillingen var nok neppe noen højdare i hans karriere, og fikk rettmessig lunkne kritikker i pressen, men det var gøyalt å få oppleve Rolv Wesenlund live. Hans store musikalrolle er uten tvil «Bør Børson jr.,» etter en glitrende bok av Johan Falkberget, som jeg har lest. En digresjon er her på sin plass, i Wesenlunds ånd. Parhestene Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen, henholdsvis tekst og musikk, skrev fire store musikaler – for hver av de fire største byene vi har: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I Oslo ble det Oscar Braatens «Ungen.» I Bergen ble det «Jan Herwitz.» I Stavanger ble det «Tørres Snørtevold. Og i Trondheim ble det «Bør Børson jr.» Selv om alle er vellykkede stykker for sine byer, er det vel Bør Børson jr. som er den mest spilte, og kanskje også mest innbringende – der Rolv Wesenlunds mesterlige tolkning må ha mye av æren for det. Bør Børson er en såkalt nyrik, der kanskje ikke den økonomiske innsikten står i stil den flaksen. Rolv Wesenlund gjorde er varm tolkning av oppkomplingen, der stykket for så vidt har universell problematikk, på tross av at dette er og blir trøndersk folkeeie. Den musikalen har jeg sikkert sett hundre ganger, men har pleid å spole forbi musikken – hvilket viser at det er Wesenlunds persontolkning som er verd å studere. Det bør nevnes at det senere på 1970-tallet ble laget en oppfølger på film: Bør Børson II. Her starter bør Børson sin egen radiostasjon, der jeg synes filmens morsomste parti er når Bør avvikler radiosendinger, der journalistikk og reklame sammenblandes: Alt leses av Børson selv. Videre er det verd å nevne «Ute av drift,» som ikke lenge etter den ble skrevet av briten og farsemesteren Ray Cooney, fikk sin norske versjon – på scene og film – med Rolv Wesenlund. Selv har jeg spilt Reidar Willien (Wesenlunds rollefigur i «Ute av drift») på Stills, med The Follies revyproduksjoner, i 2012. Som en av to oversettere slo det meg at manuset (dvs det som kom til uttrykk på filmen) var morsommere en originalmanuset. Den oversettelsen stod Rolv Wesenlund for, hvilket tilbakeviser de som måtte mene at Rolv Wesenlund var en middelmådig tekstforfatter. Selvsagt er det lettere å krydre manuset, enn å finne det opp, men Rolv Wesenlund gjorde her en glitrende for-norskningsjobb. Wesenlund var i filmen i stor grad Wesenlund (om enn noe mer kalkulert enn hans tidligere rollefigurer), og hadde vel kanskje en svakhet i å ikke ta alle situasjoner inn over seg. Men det funket, for det var Rolv vi ville se. To høydepunkt på videre trekkes fram fra hans filmvirke: Douglas og skandinavisk filmmedvirkning. Douglas – en film som handler om etterretningstjenesten, og med samme regissør som Norske byggeklosser: Pål Bang-Hansen, skal visstnok være – sier forståsegpåere – Rolv Wesenlunds beste film. Den har jeg ikke sett. Han skal visstnok ha en seriøs rolle. Den skulle jeg gjerne ha sett. Er det noen som har denne, skal jeg betale for anskaffelse av den. Dette viser nok – at med Rolvs alvorlige klangbunn (klovner går jo som regel hjem og griner etter opptredener, sier myten) – så kunne nok Rolv ha gjort mye bra seriøs film hvis han hadde fått sjansen, for han forstod film og TV-mediet. Av andre alvorlige roller kan nevnes Mr. Bumble i «Oliver,» der jeg en gang i tiden hørte utdrag fra denne, og Wesenlund hadde jo en habil – om ikke stor – sangstemme. Av andre musikalroller kan nevnes dragartisten i «La cage aux folles,» hvilket gjenspeiler Rolv Wesenlunds hjertevarme, da sammen med svenske Sven Bertil Taube. Men alvoret fikk nok utløp i «Jeppe på bjerget,» der han spilte tittelrollen, og han hadde ellers suksess med musikalen «Sommer i Tyrol.» Hans kjærlighet lå nok til de skrå bredder, med kona Ruth som solid ankerfeste. Selv sa han at han måtte ut av teatrets mørke sal, og det tror jeg han har helt rett i: Uten forankring i livet utenfor teatersalen, så tror jeg man forvitrer og stagnerer kunstnerisk. Det er verd å nevne at Rolv Wesenlund deltok i flere svenske og danske filmer. Fra Sverige kan nevnes elektriker Grieg i det som vel har tittelen «Andrés luftferd» (kostelig klipp på youtube), og «nordmannen» i «Familien Gyldenkål vinner valget.» Hovedrolleinnehaveren i denne filmen får jeg skrive om i en annen anledning, og kanskje merkes filmen av at personkjemien mellom dem ikke er av de beste, men Wesenlund gjør en naturlig tolkning av personen – selv om innsigelsen kan være at han ikke skaper særlig framdrift.

Frankrike, Cannes: Det kan skrives så mye om han, jeg har ikke tømt meg for halvparten en gang – jeg kunne holdt på i timesvis. «Bergenbeat.» Fleksnes-episodene. Wesensteen. Wesenstund. Samfunnsdebattanten. Forfatteren. Cand-mag-studenten, der han var en av de første statsvitenskapskandidatene. Biografien «Dett var dett,» osv. Det bør i hvertfall nevnes at en så populær person trenger avkobling og fred – og det får han nå. I sitt jordiske liv søkte han tilflukt på den franske riviera.  Rolv Wesenlund hadde leilighet i Cannes, leilighet på Frogner, og i hvert fall inntil relativt nylig hus i Vestfold. Leiligheten i Cannes var visstnok liten, men helt sikker stor nok til å flykte fra Norge – et sted der alle ville ha en bit av han. Men kanskje hadde han ikke helt fri i Cannes heller, for dukket det opp en nordmann på den franske Rivieraen, kjente de han nok igjen. Det kanskje morsomste jeg leste i uken som er gått, er hvordan Rolv håndterte hvordan folk kom bort til han ved resturantbordet: Han var høflig og interessert nok til å slå av en prat, men da de norske forbipasserende fikk lyst til å sette seg ned ved han, svarte han: «Ikke sitt!» Jeg synes jeg hører han.

Klima vil sikre borgerlig valgseier II

Tidligere har jeg skrevet av klima vil sikre borgerlig valgseier. Jeg er ikke mindre sikker nå, etter at MDG har passert sperregrensen.

Tall viser at MDG for tiden tar godt for seg av potensielle AP-velgere. Som jeg tidligere har skrevet, viser en annen generell tendens til at MDG tar fra SV, dernest Venstre. Det som er farlig med en for sterk miljøbevissthet i valgkampen, er at dette kan bringe Venstre under sperregrensen, i kamp om velgerne med MDG. Jeg tror ikke det, og det av to grunner: I) Venstre vil tjene på at miljø bringes på banen, siden partiet har høy troverdighet og god politikk på området. II) Venstre har andre strenger å spille på enn kun miljø – en liberal politikk.

Som jeg tidligere blir FrP sett på som et anti-miljøparti i folkets øyne. FrP vil derfor også få økt oppslutning tror jeg, ved at miljø bringes på banen, fordi de vil kapre velgere av Arbeiderpartiet. Men hva nytte har FrP av det, dersom H, V, KrF og MDG får flertall? Jo, vi kan ende opp med en ren Høyre-regjering, som henter vekslende støtte fra V, KrF og MDG på den ene siden, og FrP på den andre siden. I alle tilfeller vil miljøsaken sikre borgerlig flertall, siden også MDG har sagt de vil kunne samarbeide med Høyre. Dersom MDG svikter borgerlig leir (etter hvert), er det også flertall av H, V, KrF og FrP - som alle har sagt de foretrekker borgerlig politikk. Jeg holder derfor fast ved at klimaspørsmålet vil sikre borgerlig valgseier. Men kanskje viktigst av alt, for Høyre: Ved at miljøsaken bringes på banen, øker sjansen for en ren Høyreregjering.

Høyrefolk bør vokte seg vel for å si at MDG sitt budsjett ikke henger på greip. Med det vil de skyve samarbeidspartnere fra seg. Drømmeregjeringen hadde selvsagt vært Høyre, Venstre, KrF og Miljøpartiet de grønne. Dette er ikke urealistisk heller, dersom Høyre får rett oppunder 30 prosent, MDG 4,2 prosent og Venstre og KrF rundt 5-6 tallet. Men jeg tror et slik flertall, hvis en majoritet kan oppnås også med FrP, ikke realiseres, til fordel for en ren Høyre-regjering. Det er Høyre som har makten til å bestemme.

Klima vil sikre borgerlig valgseier

Miljøspørsmålet er det de rød-grønne frykter aller mest. Den er viktig for kloden. Og det vil  sikre borgerlig valgseier.

Avveiningen mellom å sikre borgerlig fire-partiflertall, eller å vinne H/FrP flertall, er nok en debatt som surrer på Høyres hus og blant strategene. Jeg mener det er et for politisk høyt spill å satse på det sistnevnte, samt at jeg mener de beste politiske løsningene ligger i liberale Venstre. Av disse to årsakene vil jeg at klima bør bli en hovedsak i valgkampen.  

Trusselen fra MDG

Undersøkelser har vist at velgertilførselen til MDG kommer 2/3 fra SV, og 1/3 fra Venstre – forenklet sagt. Ved å sette klima på dagsorden, vil man øke antall mennesker som stemmer miljømessig. Da vil Miljøpartiet de grønne kanskje få 1-2 direktemandater, SV vil kanskje få bittelitt (og kravle over sperregrensen) eller litt ned fordi lekkasjen til MDG er for stor, og så har vi Venstre som vil plassere seg trygt på rundt 5-6 prosent i hvert fall. For de øvrige partiene er det mindre forrykninger, men heller ikke det er sikkert. FrP vil være det eneste anti-system partiet som kaprer velgere blant dem som mener at klimaforandringene ikke er menneskeskapt, og dermed fiske i samme farvann som Arbeiderpartiet med tanke på at de tar velgere som «protesterer mot at klima blir sayt på dagsorden." Høyre har vist seg løsningsorientert langs aksen vekst-vern, og vil derfor heller ikke tape så mye på dette, siden partiet står for noen innovative løsninger på området. Det er usikkert hva som vil skje med Høyres oppslutning i tilfelle, men jeg tror neppe på de store forskyvningene. Arbeiderpartiet vil like miljøspørsmålet minst siden partiet har liten troverdighet og har klart å gjennomføre lite i 8 år i regjeringskontorene. Dernest SV, som frykter for stor velgerlekkasje til MDG.

Venstre

Årsaken til at miljø bør bli hovedsak i valgkampen er at Venstre er det partiet som har størst troverdighet blant de etablerte partiene i dette spørsmålet. SV har vist at de har liten gjennomføringskraft i samkvem med Arbeiderpartiet, mens Venstre kan vise til stolt historie på dette området, samt beste politikk. Foruten den siste meningsmålingen i Nationen/ klassekampen i dag, som gir de blå-blå rent flertall (hvilket de også har hatt før), er det sannsynlig at et borgerlig flertall valgdagen kunne sikres ved at Venstre (og for så vidt KrF) kommer over sperregrensen. Det er ikke selvsagt at Venstre og KrF kommer over sperregrensen slik valgkampen kan utvikle seg, der jeg særlig tenker på steile fronter mellom rød-grønne og blå-blått alternativ, men også annet. Høyre og FrP ser ut til å spille et høyt spill med enighet om ny helsereform, som kan være fin på papiret – men svært vanskelig og kostnadsmessig gjennomførbarhet. For mye fokus på Blå-blått flertall kan få boblen til å sprekke, for jeg tror ikke befolkningen de facto er så blå-blå som meningsmålingene kan gi inntrykk av. Meningsmålinger er ikke valg. Da vil et Venstre (og KrF) under sperregrensen være en katastrofe for de borgerlige, siden dette kan bringe de rød-grønne til makten i fire år til.  

Arbeiderpartiets strateger

Antakelsen min er at Arbeiderpartiet har tre strategier foran valget 9. september, for å skulle berge at Ap blir det største partiet – slik Thorbjørn Jagland uttalte det:

I)                    Satse på at alle saker handler om «rettferdig fordeling» (tror de har skrotet begrepet «fellesskap»)

II)                  Stø kurs for Norge (eller sagt med et 2013-slagord: Vi tar Norge videre)

III)                Jens som person (selv om nok appellen har bleknet)

Jeg tror for øvrig prioriteringene er i den rekkefølgen: Rettferdighet, stabilitet og personpopularitet.

Ellers er det lite konkret som Arbeiderpartiet har sakseierskap til for tiden. Men de kan vinne mye på at Høyre/FrP dummer seg ut retorisk med saker som strider mot såkalte «norske verdier.» De blå-blå må vokte seg vel.

SV kan splitte borgerlige med #norskeverdier

SV kjører en valgkampanje der ønsker en debatt om hvilke verdier som skal råde i det norske samfunnet. SV vet at dette kan splitte de borgerlige partiene. De borgerlige vet at de kommer seg i gjennom splittelsen ved å snakke om konkrete saker, fordi et tidvis ulikt verdisyn likevel kan føre til enighet om konkrete politiske saker – også fordi de borgerlige klarer å enes om viktige prinsipper.

Kampanjen minner mye om en hybrid mellom (KrFs) verdikommisjonen og (Aps) norske hus. Styrken til verdikommisjonen var at den appelerte til verdier i enkeltmennesket, som kanskje kan være nødvendig i en tid da den sosiale kapitalen ser ut til å være forsvinnende. Ansvar til enkeltmennesket står her sentralt, og kan ikke vedtas politisk, hvilket er noe av problemet med SV sin kampanje – siden SV har en tro på at ”alt” kan løses med offentlig intervensjon eller inngrep. SV har i sin kampanje  avbildet kjente SV-topper, der eksempelvis bunadskledde Audun Lysbakken spiser kebab foran stabbur. Fellesnevneren for alle bildene er en nasjonalromantisk og tidvis samtidig ispedd multikulturell framstilling av partitoppene, som på sett og viss bringer tankene tilbake på nasjonsbyggende partier fra 1800-tallet – om enn i modernisert utgave. Er det slik på SVs partikontor for tiden danser orientalske danser etter Grieg-musikk, mens det er full fyr på halal-får-i-kålen? Det er nok mange forklaringer på hvorfor SV kommer med kampanjen. En forklaring er selvsagt at SV ønsker en revitalisert verdidebatt om hvilke verdier det norske samfunnet skal bygge på. En forklaring på hvorfor SV reiser en verdidebatt er fordi partiet ønsker fokuset bort fra at partiet ikke har gjennomført en betydelig økonomisk omfordeling,  derfor vil partiet at vi heller skal ”snakke Norge opp”. En annen forklaring på kampanjen henger sammen med tendensen vi ser i den moderne partikonkurransen, at velgerne kjemper om velgerne i midten (såkalte catch-all-parti) der SV nå ønsker å framstille seg som limet som holder Norge fast fra å rive seg løs i sammenføyningene, med å nettopp forene gamle og nye verdier, symbolisert med bunad/ stabbur og kebab, der partiet fanger usikre velgere i midten ved å relansere seg som nasjonalliberalt sentrumsparti. Og sist – men ikke minst – ønsker partiet å splitte borgerlig leir: Ikke-sosialistiske partier skiller seg i synet på gamle og nye verdier.

Den frihetlige/ autoritære akse

Akademikeren og professoren Scott Flanagan peker på en framvoksende verdikonflikt mellom gamle og nye verdier, som skaper skillelinjer i og mellom partiene. Scott Flanagan kaller dette en frihetlig-autoritær akse. I kjølvannet av Robert Ingleharts teorier om en postmateriell revolusjon,  peker Scott Flanagan på at dette innebærer en verdikonflikt mellom gamle og nye verdier, som ikke får utslag i materialistiske saker – men er en verdikonflikt som må ses uavhengig økonomiske saker. Et annet navn på nye verdier er frihetlige verdier. Flanagan hevder at eksempler på nye verdier er personlig og politisk frihet, deltakelse (medbestemmelsesrett generelt) i styre, samfunnet, og jobb, liket, toleranse – særlig for minoriteter, åpenhet til nye ideer og livsstiler og ellers oppmerksomhet omkring spørsmål som knytter seg til livskvalitet. Et annet navn på gamle verdier er autoritære verdier. Flanagan hevder at eksempler på gamle verdier er respekt for autoriteter, pliktsomhet, disiplin, intoleranse for minoriteter, konformitet i vaner og støtte til tradisjonell religion og moral. Videre er autoritære verdier lojalitet, lydighet og paternalisme. Flanagan er ikke særlig utdypende når det kommer til hvilke politiske saker som kjennetegner henholdsvis gamle og nye verdier – foruten innvandring, men nevner miljøbeskyttelse som eksempel på frihetlige verdier, og sterkt forsvar som eksempel på autoritære verdier. For det første skal ikke verdiene berøre uenighet mellom partiene som går på økonomiske spørsmål, og man kan spørre seg om ikke alle de hittil nevnte politikkområder representerer økonomiske aspekter? Det som er helt innlysende er at SV ikke samsvarer med med teorien når de lanserer sosial likhet som en viktig verdi det norske samfunnet skal bygges på: Sosial likhet er et annet ord for sosial utjevning, og berører klassiske skiller mellom Høyre- og venstresiden på den sosioøkonomiske høyre/ venstre akse. Et annet problem er at det kan være problematisk å skulle grunngi at bestemte verdier alene skal kunne forklare politiske standpunkt: Det er grunn for å tro at det er polisk sammensatte ideologier/ teorier som bestemmer politiske standpunkt, og at det derfor ikke er én bestemt verdi (som lojalitet) som ligger bak et politisk syn. For det tredje er det grunn for å argumentere at frihetlige og autoritære verdier kan ligge bak ett og samme standpunkt, fordi verdiene på frihetlig og autoritær pol ikke utgjør åpenbare motsetninger: Man kan ha respekt for autoriteter, samtidig som man eksempelvis ønsker medbestemmelsesrett. Poenget i denne sammenheng er at det er vanskelig å peke på hvilke verdier som ligger bak ulike politiske standpunkt, og således kan det være litt hult når SV forsøker å starte en verdidebatt, som skal forankres til ulike politiske standpunkt mellom partiene.

Gamle og ny-borgerlige

Flanagans teorier om gamle og nye verdier er tolket som at det skiller den gamle høyreside fra den nye høyreside. Derfor splittes også FrP og Venstre seg i synet på frihetlige og autoritære verdier. Undersøkelser jeg har gjort viser at Venstre eksempelvis, dersom man forsøker å operasjonalisere verdiene til konkrete politiske saker, er nokså delt mellom gamle og nye verdier. Jeg har ikke foretatt en undersøkelse av FrP, men jeg vil tro at de skårer utpreget mer autoritært enn Venstre. En løsning for de borgerlige partiene er å snakke om prinsipper, siden det er mye verdier som ligger innebakt i prinsipper. Da kan Venstre og FrP enes om borgerlig politikk, blant annet frihet og ansvar til enkeltmennesket, maktfordeling, toleranse, upartiskhet, privat eiendomsrett, fri konkurranse, næringsfrihet, mangfold, valgfrihet, troen på enkeltmenneskets og dets skaperkraft, likhet for loven og flertallsstyre med mindretallsvern.  

Demokratisk systemkrise

De siste 20 årene har landet hatt sterke tendenser til en demokratisk systemkrise: Stortingets og stortings-representanters rolle i det demokratiske system er for vagt definert.  

Ola Borten Moe (SP-kronprins) og Ketil Solvik Olsen (FrP-kronprins) forlater Stortinget. Ifølge sistnevnte er mange Stortingsrepresentanter kunnskapsløse, mer opptatt av å latterliggjøre medrepresentanter og prate i ideologiske dogmer, enn å løse saker, kunne vi lese i Aftenbladet. Kanskje bidrar disse utsagnene til økt politikerforakt, og det tror jeg ikke Ketil Solvik Olsen ønsker, men det er prisverdig at han er ærlig. Til Nettavisen (20.09.12) sier Solvik-Olsen følgende: Stortinget har ikke påvirket Norge de siste syv årene. Landet hadde vært identisk i dag om regjeringen fikk vedtatt lovene direkte. Stortingets rolle har blitt nøytralisert, sier han, og fortsetter: - Alt vi har fått til, er å flytte en laksefjord 50 meter. Det er  grunn til å stille spørsmålet: Er Stortinget interessant tilholdssted dersom man ønsker innflytelse over samfunnsutviklingen? Min påstand er at Stortinget ikke har hatt passelig makt de siste 20 årene. De siste 20 årene kan vi si at vi har hatt en demokratisk systemkrise, av ulik karakter: Enten Stortingsregjeri eller regjeringsarroganse. Det åpenbare svaret på hvorvidt representantene har for mye makt eller ikke avhenger av om vi henholdsvis har mindretallsregjering eller flertallsregjering. Slik skal det ikke være, og dette kan endres om Stortingets rolle hadde vært klart definert.  

90-tallet og «all makt i denne sal»

Venstres Johan Sverdrup uttalte kanskje noe naivt «all makt i denne sal.» Det er en flott tanke, men dette slagordet var nok vekstvilkår for det Stortingsregjeri som oppstod på særlig andre halvdel av 1990-tallet. Stortingsregjeriet er angivelig ifølge Jagland bakgrunnen for hans skjebnesvangre 36,9: Regjeringen måtte ha en tilstrekkelig maktbase i Stortinget, fordi det stadig ble vanskeligere å få til flertallsvedtak, uten en for kravstor opposisjon. Denne utviklingen av Stortingsregjeri toppet seg kanskje i 2003. Etter at samarbeidsregjeringen (H, KrF og Venstre) hadde fått vedtatt statsbudsjettet høsten 2002 sammen med FrP, støttet FrP et forslag fra Arbeiderpartiet om å øke pensjonene. Dette til tross for at FrP hadde blitt enige med regjeringspartiene om utgiftsrammen på statsbudsjettet. Følgene var at utgiftsrammen økte med 1,2 milliarder kroner. Denne uansvarlighet av Stortinget illustreres vel kanskje best med FrPs daværende leder i sosialkomitéen, som på spørsmål om han hadde regnet hvor mye dette ville koste, svarte: «Nei, det har vel ingen gjort.» Og bare for å forsikre leseren om at også regjeringen var pensjonsrause, så foreslo daværende regjering den største økningen i pensjonistenes kjøpekraft (i den årlige behandlingen i 2003) siden 1967. Man kan jo selvsagt innvende at regjeringen gjorde dette for å blidgjøre pensjonistene, fordi man ikke «kunne være dårligere» enn opposisjonspartiene. Poenget her er imidlertid at Stortinget innvilger seg myndighet til å vedta utgifter i milliardklassen, som løftes over på regjeringen, og det samtidig uten at man finner inndekning for dette. Det prinsipielle spørsmålet her er: Hva er Stortingets og dets representanters rolle i den parlamentariske styringskjeden?   

2010-tallet og «all makt i regjeringskontorene»

Fra å ha en tilstand av Stortingsregjeri har vi i dag fått en situasjon av regjeringsarroganse. Stortinget er tømt for politikkinnflytelse fra og med 2005, regjeringen har ikke tilstrekkelig demokratisk sinnelag til å lytte til mindretallet. Ingen – Ingen – forslag fra opposisjonen har de siste, i hvertfall fire årene, blitt implementert. Mindretallsvern er et viktig demokratisk prinsipp, og regjeringen burde kanskje ha en voksenopplæring i uttrykket, i en tid da statsministeren for ikke lenge siden formante om «mer åpenhet og mer demokrati.» Jeg tror en del av årsaken til merkelig atferd fra Stortingsrepresentanter, slik Ketil Solvik Olsen beskriver, skyldes at Stortingsrepresentantene ikke lenger føler ansvar for poltikken som føres. Da har vi et demokratisk problem.

Idémessig retning.

Jeg er enig med Solvik-Olsen i at ideologi alene ikke skal dominere Stortingsdebattene. Kanskje hadde representantene blitt mer pragmatiske i sin tilnærming, dersom Stortinget hadde fått større politisk ansvar? Forutsetningen er en lydhør regjering? Det må jo ellers være frustrerende for Solvik-Olsen når representanter ikke klarer å forankre sin idémessige posisjon til konkrete saker, da er jo ideologisk debatt tøvete. Kanskje nikker Ketil Solvik Olsen gjenkjennende visst vi forestiller oss at enkelte representanter i sitt ideologiske svermeri avslutter resonnementene i gåtefulle setninger fordi representanten ikke makter å ferdigstille tankerekken? Jeg vil heller ikke bidra til politikerforakt, jeg tror vi for det aller meste har svært idealistiske og samvittighetsfulle representanter. Men enkelte brukes nok Stortinget som politisk seminar; og heller ikke dette skal være en plass «hvor man har mye å lære,» men komme med løsninger – slik statsråden skal forholde seg til byråkratene. Stoltenberg-regjeringen kan jo også beskyldes for å være en ren administrasjonsregjering, på veldig mange felt, uten ideologisk retning.  Kanskje dette også bidrar til å redusere Stortinget som politisk verksted? Sannsynligvis hadde vi tjente på en bred debatt om hvilken funksjon Stortingpolitikere skal fylle. I dag er nok ikke Stortinget et tilstrekkelig interessant tilholdssted, dersom man ønsker innflytelse over samfunnsutviklingen.

Fra revisorpolitikk til politisk entreprenørskap

Sommervarmen og fritid gir muligheter for refleksjon, og kanskje det klokeste som er blitt sagt fra politisk hold det siste året kommer fra Erik Solheim: vi lever i en tid med revisorpolitikk.   

Solheim legger i dette utsagnet, slik jeg har skjønt det, at større tanker, vyer og handlinger om hvordan vi skal bygge ut landet blir kvalt i redselen for å gjøre feil, med dertil hundsing i medieverdenen. Man skal ikke alltid skylde på pressen, hvilket man heller ikke gjør, men pressen må ta en stor del av ansvaret for at politikerne er blitt redde for å gjøre feil. Derfor får vi politikk i de små, oversiktelige sakene, framfor de store. De store utfordringene som Norge står overfor (samferdsel, helse, skole, osv) har helt sikkert politikerne maange tanker om, men frykten for å bli latterliggjort, av både ord og handlinger, knebler iverksettelsene av storstilte tiltak. Pressen, som ved «alle» større saker roper om krise og katastrofe, forhindrer selvsagt poltikere i å sette i verk tiltak som virkelig monner. Jeg mener ikke at pressen ikke skal påpeke feil og mangler. Men jeg mener at media oftere kan være mer balansert i sin gjengivelse på bekostning av (negativ) vinkling av saker, og kanskje henvise mer at stoffet som kommer på forsiden, til notisavdelingen. Jeg mener også pressen kan bli flinkere til å peke på konkrete saker, og skissere løsninger for saker, enn hva de gjør i dag. Konstruktivt.

Skyttergraver

Et eksempel er et dogmatisk forhold poltikerne har til handlingsregelen. Jeg er enig i at man i utgangspunktet ikke skal «gamble» med folks privatøkonomi. Men FrP, og Ketil Solvik-Olsen har jo selvsagt et svært godt poeng, når han hevder at vi må få et mer nyansert bilde på hvordan vi kan øke vår oljepengebruk, ut over dagens 4 prosents avkastning av oljeformuen. Jeg er ikke en ivrig tilhenger av dette isolert sett, men flere politikere vet mer enn godt at handlingsregelen i dag minner mye om «tenk-på-et-tall.» Det er selvsagt ikke slik at dette er den innlysende riktige måten på hvordan man bruker pengene på for at norsk økonomi ikke skal koke over, det avgjørende er hvordan man bruker pengene. Som sagt, jeg er ikke tilhenger av nødvendigvis mer oljepengebruk, men det avgjørende er hvordan man bruker pengene – eksempelvis til investering for nåtidige og framtidige generasjoner. Håper derfor at partiene kan frigjøre seg fra sitt dogmatiske forhold til oljepengebruken – enten for, eller imot.  

Tankeeksperiment

Noen partier har tidvis etterspurt et utenlandsbudsjett. Deriblant har røster i FrP tatt til orde for dette.  Tanken er at mye varer kan handles i utlandet, uten at det skaper press på norsk økonomi – for, eksempel biler i offentlig tjeneste, maskineri og andre teknologiske nyvinninger. Det som nok har ført til at FrP ikke er ubetinget positiv til et utenlandsbudsjett, er følgende tankeeksperiment: I dag utgjør bistand omtrent 1 prosent av dette norske statsbudsjettet. Hva er problemet for norsk økonomi om man setter inn 100 milliarder på en konto i Etiopia, som da ville tilsvart 10 prosentpoengs økning av det norske statsbudsjettet? Ingenting. Dette eksempelet viser at FrP kanskje ikke er ufortrødent positiv til et eget utenlandsbudsjett, der vi kunne skuflet inn titalls milliarder til U-land? Eksempelet viser i hvert fall at det har med hvordan man bruker pengene, om det er bistand eller til innkjøp av varer i Norge (som i best tenkelige fall kunne frigjort arbeidskraft gjennom effektivisering, og skapt mindre press på norsk økonomi.)

Hva skal gjøres for å hindre inflasjonspress?

Tilbake til utgangspunktet: Hva skal vi bruke en eventuelt fornyet entreprenørskap til, for å forhindre press i økonomien, samtidig som man bygger ut landet? Vi kunne rustet opp den nedslitte norske jernbanen eksempelvis, gradvis over år. Man kunne startet med å hyre inn utenlands arbeidskraft til dette, for å vise solidaritet med arbeidsledighetstyngende EU-land. De kunne bodd på anlegg, fått maten servert (av utenlandske kokker), der jeg er sikker på at det eneste presset de skaper i norsk økonomi er omsetningen på brusautomaten. Over tid må de skapes en mentalitetsendring til i utdanningssektoren, der anseelsen for håndverkere blir oppjustert, slik at flere blir håndverkere, og derfor i utgangspunktet skaper et mindre press på lønnsnivået i håndverkerstanden. Det er altfor få håndverkere i dette i Norge. Vi må derfor gjøre noe med utdanningssystemet, hvilket i dag skaper press i norsk økonomi. Ikke gjennom tvang, men gjennom gulerøtter og statusoppgradering. Dette er bare én, om en stor utforfring, som Norge står overfor. Et annet felt vil være boligpolitikken, som gjennom mangel på fagfolk har en for lav utbyggingstakt i de store byene, fordi finansdepartementet ser at det offentlige, ved å ta grep, skaper press i norsk økonomi. For øvrig er det tøvete at det er såpass gunstig å eie sekundærbolig, her kunne man frigjort mange boliger over natten ved å skatteskjerpelser på sekundærbolig. Men tilbake til poenget, kunne man gjort langt mer om man turte å se politikken mer i sammenheng. Dette krever større tanker, færre slagord – og en presse som ikke er på jakt etter politikernes feiltrinn, men vyer.

Frank Znort Quartet

Etter å ha reist rundt i Norge perioden 26. juni til 7.juli er den største kunstneriske opplevelsen

Frank Znort Quartet. De var vanvittig dyktige, og gnistret av spilleglede!

Først var jeg et par dager i Oslo, onsdag 26. juni til lørdag 29. juni, med innlagt besøk i Moss der jeg så Mosserevyen «Hver gang vi støtes,» terningkast 5. Fikk ellers med meg årets Sommerlatter, som jeg syntes var terningkast tre (en anmelder hadde gitt showet terningkast 2). Terningkast 2 synes jeg bør gis til forestillinger som er direkte eller tidvis flaue, og det var ingenting direkte å gremmes over i showet. Det som imidlertid trakk ned var gamle vitser (dvs. vitser som har blitt sagt, eller kunne blitt sagt på nittitallet. Jeg mener ikke at vitser som kunne blitt sagt på nittitallet nødvendigvis er dårlige, men når spiller på gamle og forslitte stereotypier og klisjebilder er det som om vitsene tilhører en annen tid. Jeg er vel formsmessig glad i det klassiske, men ikke gammelmodige vitser). Vil likevel berømme artistene for at de gav alt, det koster å stå for en forestilling som har fått såpass medfart som denne. Revyen i Moss var av det klassiske revyslaget, men tekstene var til dels svært gode – med artige konsepter, som jeg er så gla i – og aktører (alle jenter) som gir full pupp hele veien. Det er langt fra usannsynlig at noen av aktørene om kort tid bringes fram på enda større scener.

Risør/ Tvedetrand  

Lørdag 29. juli dro jeg til en hytte som familien min hadde leid mellom Risør og Tvedestand, og var der fram til fredag. Her var det 6 dager med avslapping, der jeg av kontormessige aktiviteter fikk lest, sett og skrevet, tekster og musikk. Jeg fikk laget en to-tre melodisnutter, og sammen med de jeg har fra før av, skal det bli artig å spille disse inn i et hjemmestudio til en venn/ kollega, de nærmeste dagene. Kanskje jeg blogger med om dette senere? I tillegg reiste familien til både Kragerø, Risør og Lyngør. Kragerø er en koselig by, med snirklete gater, yrende folkeliv, og Fabian Stang kom til og med tuslende i gaten – i utslitt shorts og feriemodus. Risør er ikke like koselig, men desto mer staselig – da det ser ut for at den historiske rikdommen har stått sterkere her enn i Kragerø. Det var alt i alt en meget vellykket ferie, med skiftende vær og dertil ulike klær. Men det er hyggelig at gradestokken står automatisk 5 grader på Sør- og Østlandet, kontra Vestlandet.  

Veggli

Deretter bar turen til Veggli, fredag til søndag – da jeg ankom Kongsberg like over 17.00, og var hjemme i Jåttåvågen 19.07. Der skulle jeg besøke et søskenbarn av meg som med samboer har slått seg ned på gård (i tillegg til sivile jobber), et steinkast unna familiegården. Det var en fin anledning å besøke dem, siden unnskyldningen var Kongsberg jazzfestival – omtrent en times kjøretur unna. På gården fikk jeg se både griser, kaniner og høns – og samboeren til mitt søskenbarn var en ivrig og dyktig kokk, som serverte nydelig oppdrettsgris. Det er jo en del av policyen på denne bloggen og ikke blande inn andre enn meg selv, så jeg sier ikke annet enn at det var et skikkelig trivelig helgeopphold, og hyggelig gjensyn med familie. Jeg må benytte andledningen til å skryte av Kongsberg, en ærverdig by, som historisk vel har hvilt på flere hjørnesteinsbedrifter, gruvevirksomhet, myntverksteder og ikke minst i den senere tid, våpenfabrikken.Det er noe solid over arkitekturen, og lekent over jazzen – en herlig kombinasjon. På lørdagen så vi Kaisers Orchester, som jeg for første gang så på Blå i 2002/ 2003 – før de gav ut sitt første album. Jeg var den gang i ekstase over bandets uttrykk, og siden første platen er resten – som det forslitt heter – historie. Avskjedsturné-konserten fortjener terningkast 5, det var et storslått show og en alltid opplagt Jan Ove Ottesen. Likevel var det store høydepunktet oppvarmings- og avslutningsbandet Frank Znort Quartet, som stod til terningkast 6.

Frank Znort Quartet

Enten om sangen er den sleske «Icecream-man,» eller den norske mer fornemme «Voi voi» , svinger det – absolutt hele veien – for dette omtrent 8-manns- og kvinneorkesteret. Til vanlig holder de hus på Blå, Grunerløkka, men er også hjemmehørende på en jazzfestival – på Kongsberg. Det spruter av liv, musikalitet og galskap i skjønn forening, som ikke bare må høres, men oppleves. Folk fra alle verdenshjørner, om enn ikke geografisk, så i hjertet – bombarderer deg med en flower power-ånd som får selv den ivrigste NATO-entusiastene til å skjelve i knehasene. Dette MÅ du en gang få med deg – live.

Professor Andersens natt

Dag Solstads roman fra 1996 er tidvis forrykende morsom, og holder stand.

I sommer har jeg lest to av Dag Solstads bøker; «Den 17. roman» (2009) og «Professor Andersens natt.» (1996). Tidligere har jeg lest «Genanse og verdighet» (1994), og jeg synes Solstads univers er skikkelig fengende, med de mange angstbefengte, tvangsnevrotiske og undrende figurene.  

Andersens reise
Handlingen er hovedsakelig lagt til en jul-nyttårs høytid, og vi følger professor Andersen gjennom opphold i Oslo og Trondheim. Andersen bor på Skillebekk, og er professor i litteratur ved Universitetet i Oslo. Av og til tar han et oppgjør med forkningstradisjoner, men hovedsakelig tar han et oppgjør med seg selv, er i hvert fall selvkonfronterende, og er ellers professor innen litteratur. Det er få direkte spark til enkeltpersoner, men Andersen sveiper innom stuntreportere som herjet 90-tallet (som det i TV-sammenheng ikke var altfor mange av), i  en utrolig morsom middagsscene hos et vennepar. Det var så ellevilt at jeg måtte le høyt, og lese utdrag for andre. Det som fascinerer er Dag Solstads tydelige og betegnende personskildringer, vi føler vi ser rett i gjennom personenes laster. Ellers; noe som ikke kan forstås som noe annet enn et stikk til Edvard Hoem er å finne, når Professor Andersen (Alias Dag Solstad?), liker å lese Shakespeare-oversettelser, for å finne de mange misforståelser som har flettet seg inn i engelsk-norsk oversettelsen. Ellers er det en bok som til stadig vender tilbake til et mulig drap i nabovinduet, og Andersens overveielser over om han skal melde fra til politiet eller ikke. Feig er nok kanskje Andersen, eller veik, da han i øyeblikks overbevisning ikke melder fra til politiet for å skåne den fremmede morderen. Dette forteller ganske mye om Andersens nevrotiske karaktertrekk, og her herlig lesning – sammen med mye annet. Ellers slekter boken til en viss grad på «Genanse og verdighet,» med professoral drøfting av Ibsen (da det også denne gang er mer ubetydningsfulle sider ved Ibsen som blir behandlet). Det er all mulig grunn til å lese boken, her er lite direkte livsvisdom, Solstad forteller bare slik mennesker er. Men desto mer lystelig, og lite moraliserende. Den ytre handlingen kunne nok vært mer raffinert, men det er kanskje ikke den ytre handlingen som gjør at man leser Solstad – og det er jeg helt komfortabel med. Terningkast 5+.

Sentrum-venstrepolitikeren Letta har dannet blokkoverskridende regjering

28. april 2013 fikk Italia ny regjering.

La oss slå det fast med en gang, italias nye statsminister har tilhørt flere politiske partier – med dertil ulike partiideologiske strømninger – i løpet av sin politiske karriere, men han har alltid tilhørt venstresiden i italiensk politikk. Han tilhørte Kristeligdemokratene fram til 1994, da den gjennomgripende Tangentopoli-skandalen forandret det politiske landskapet for italienerne. I perioden 1994 til 2002 tilhørte Letta «Italiensk folkeparti,» som var et kristendemokratiske sentrum-venstreparti i italia, samme periode. I perioden 2002 – 2007 var Lotti en del av «Demokrati er frihet,» også det et noe venstreorientert parti, som består av sentrumsstrømninger, kristne verdier, sosialliberalisme og ellers sosialdemokratisk idétilnærming. Til sist hører Letta i dag til partiet «Demokratisk parti,» som er et kristent-progressivt sosialdemokratisk parti – som hører hjemme på sentrum-venstresiden i italiensk politikk. Det blir spennende å se om Letta innehar de riktige parlamentariske og diplomatiske ferdighetene til å nå lede en regjering, som også består av ikke-sosialistiske partier. Det kan være han har det, Letta er kjent for å være en brobygger, og det behøves siden dette er den første tverrpolitiske regjeringen på årtier. Riktignok var forgjengeren Mario Montis regjering også en blokkoverskridende regjering, men det under strenge teknokratiske begrensninger, og varte altså fram til valget i femten måneder. I tillegg må Lettas mindretallsregjering hente støtte fra andre partier utenfor regjeringskontorene for skaffe flertall i nasjonalforsamlingen. Det kan bli krevende.

Italias nye regjering

Den nye regjeringen består av «Demokratisk parti,» Berlusconis gamle parti «Folkets frihet» og sentrums-liberalerne «Sivilt valg» (Mario Montis parti, den forrige regjeringsleder, og mitt foretrukne valg i italiensk politikk.)  I tillegg består regjeringen av en rekke uavhengige statsråder, og regjeringen er den første i Italia som har sørget for at alle allianser som deltok i valget er representert med en ministerpost. En riktig benevnelse på styringsorganet er gjerne «samlingsregjering?» På den andre siden er det stor sannsynlighet for at de politiske løsningene ligger i det liberale sentrum, hvilket jeg ikke tror er ugunstig for EUs tredje største økonomi. Regjeringens parlamentariske grunnlag er heller svakt, det er en mindretallsregjering som må hente vekslende støtte for å få gjennomført politikken sin. Det kan bli vanskelig å enes om politikken innad i regnbue-regjeringen, og etterpå forhandle flertall med andre partier. I symbolpolitikken revitaliserer regjeringen italiensk politikk, og det er bra: 1/3 av regjeringsmedlemmene er kvinner, og for første gang inntar en ikke-hvit politiker en italiensk ministerpost. Det i seg selv er supert, så gjenstår det nok å se om de er tilstrekkelig kompetente – men det har jeg ingen grunn til å betvile. Regjeringens kanskje viktigste statsrådspost, finansministeren, er et verv som er tildelt Fabrizio Saccomanni (En uavhengig kandidat, hvilket vel kanskje er nødvendig for å tekkes flertallsløsninger?). Saccomanni er tidligere sentralbanksjef, så han skulle inneha nok kunnskaper til å skjøtte økonomiens rent tekniske sider. Som utenriksminister har Letta valgt  Emma Bonino (fra det radidkale partiet), kjent for å være frittalende. I det store og hele har den 46-årige statsministeren valgt yngre og nyutsprungne statsråder, for å demme opp for den populære Femstjernesbevegelsen, som gjorde et brakvalg. Man har behov for tiden i italiensk politikk å vise evnen til nytenkning, og der det er en hemsko å representere det etablerte. Ved valget fikk Lettas parti flest stemmer, men ikke den majoriteten som krevdes for å kunne styre alene. På andre plass kom Silvio Berlusconis parti «Folkets frihet.» Det mest øyensynlige liberale innslaget i regjerngen er Angelino Alfano, som blir visestatsminister, og innenriksminister. Kongolesiske Cécile Kyenge er den ikke-hvite statsråden, som har blitt integrasjonsminister. Et klokt valg, der kongoleseren trolig ikke forbindes med assimilering, men nettopp integrering, av innvandrere i italiensk samfunnsliv. Utnevnelsen har allerede blitt fordømt av det patriotiske og innvandringsskeptiske partiet «Den nordlige liga.» Letta har også banet vei for tidligere idrettshelter; Den tidligere tyske OL-gullvinneren i kajakk, Josefa Idem, er blitt minster for «idrett og like muligheter». Statistikeren Enrico Giovannini har blitt ny arbeidsminister, som kanskje ved pennestrøk klarer å få ned arbeidsledigheten I Italia som for øyeblikket er på 11 prosent? Han var ansvarlig for å gjennomføre pensjonsreformene under Montis regjering, og har med sitt hell fått fornyet tillitt. Videre blir Montis tidligere innenriksminister, Anna Maria Cancellieri, ny justisminister. Siter meg gjerne på følgende; «styrken i regjeringen ligger ikke i dets parlamentariske grunnlag, men dyktige mennesker i nøkkelposisjoner.»  

Månedslange regjeringsforhandlinger

Det har ikke vært lett å få stablet sammen en regjering i Italia. Regjeringsforhandlinger med Femstjernesbevegelsens, og dets leder Grillo, brøt sammen, etter at Lettas egen partileder, «Det demokratiske partiets» leder, Pier Luigi Bersani, til slutt kastet inn håndkledet. Letta har i sin parlamentariske «tiltredelsestale» allerede varslet at han vil ta i bruk klassisk høyretankegods; «skattekutt for å fremme vekst i økonomien,» uten at man skal ta opp mer gjeld, eller bryte EU-forpliktelser/ avtaler. Han har imidlertid vært ullen på hvor man skal hente pengene fra, om ikke Italias økonomi vokser storstilt på veldig kort tid. Et av målene for Letta er å kutte i Italias enorme gjeld. Det er en bragd for regjeringen at venstrepartier har klart å enes om at skatteøkninger ikke er veien  gå ut av krisen, det vitner om godt politisk håndverk av Letta/ Bersani å få slikt til.

Middels til langsiktige økonomiske mål   

Målet er å fortsette liberaliseringskampanjen, som ble igangsatt av Bersani i 2008 (Da han tidligere var miniister for økonomisk utvikling) og Monti i 2012. Ved å blant annet la husholdningene få mer av pengene sine vil dette stimulere til vekst,  og skal ellers angivelig bedre italiensk konkurransekraft internasjonalt. Man vil ellers re-liberalisere arbeidsmarkedet, der det skal bli lettere å ansette kortidsarbeidere, og gjøre det lettere å kvitte seg med overflødige ansatte. Dette skal blant annet kompenseres med nye minstelønnssatser. Videre skal man styrke pengebruken til forskning og utvikling, som igjen skal øke arbeidsproduktiviteten. Offentlige investeringer skal bare gjøres dersom dette bidrar til å bedre klimatilstanden.

Sjokkterapien og gjeldsbetaling

Italias regjering har også igangsatt et program som man regner med vil ha umiddelbar effekt på økonomien; stoppe hjerneflukten (brain-drain) fra Italia. I tillegg skal det være en storstilt opprydning i det italienske byråkratiet, for å forhindre korrupsjon – og ellers arbeide med siktemål om nulltoleranse for organisert kriminalitet. Dette skal gjøre Italia til et mer lukrativt land å investere penger i. Den økte skalleinngangen, og samlet sett mer produktiv og konkurransedyktig arbeidskraft, skal bidra til å redusere italiensk gjeld.

Stormfullt politisk 2013.

Italias mangeårige statsminister Guilio Andreotti gikk også bort i mai. Han blir stående symbolet på det gamle styret, som forbindes med korrupsjon og «kjennskap-og-vennskap» i Italia. Kanskje klarer den nye regjeringen å kvitte seg med Italias stempel som et eldorado for illegal virksomhet nå når det gamle styret er begravd under seks fot med jord, og Italia på ny kan være en vugge for gjenfødelse – av skaperkraft og investeringsvilje?  

Har du noen kordiale?

Det er ganske tankevekkende at synonymordboka ikke klarer å definere fortrolighet.

Statistikk viser at om lag 2 prosent av den voksne befolkningen, anslagsvis 70 000 personer, oppgir at de ikke har noen å snakke fortrolig med. Fortrolig venn defineres av SSB som «noen som står deg nær og som du kan snakke fortrolig med, utenom egen familie.» Det blir vel ikke bedre av å gjenta ordet fortrolig, for hva betyr egentlig fortrolig? 

Statistikken blir ganske komisk når vi bruker synonymordboka for å finne svaret på hva som ligger i uttrykket fortrolig: «Kordial,» «unter uns,» eller for eksempel: Har du en venn du kan snakke «entre nous» med? Uttrykket fortrolig blir heller ikke mindre myteomspunnet med den mer folkelige betegnelsen «heimslig.» Når fikk du anledning til å snakke heimslig med noen sist?

For å bruke mer folkelige uttrykk om fortrolighet, kan det ifølge synonymordbokas mange famlende forsøk gjengis: «underhånden.» Har du snakket under hendene på noen i det siste? Eller kameratslig er et annet forslag fra synonymordboka. Flere har vel opplevd å si «kjekt» å se deg i en kameratslig tone, men er dette «lønnlig?» – et annet forslag fra synonymordboka. Synonymordboka forsøker også noe krampaktig å ty til den noe forknytte betegnelsen «utvungen»

Er vi blitt et samfunn uten at vi kan snakke «inside,» eller er dette negativ forbundet med elendig forretningsskikk? Kanskje er det et samfunnsproblem at vi ikke kan definere fortrolighet?

Nasjonalskalden Paus

Ole Paus avskjedsalbum «Avslutningen» er en sammenfattelse av hans karriere; den er smekkfull av hjertevarme og raljering.  

Albumet som ble sluppet mandag 2. juni byr på hele tre CD-plater. Det første albumet er satirisk, som slekter på hans tidligere Pausposten. Det andre albumet er en form for tribute-plate, der dyktige og særpregede norske artister synger nyskrevne Paus-låter. Det siste og tredje albumet er rykende fersk Paus-musikk, sunget av hovedpersonen selv. Hvis du vil lese det jeg tidligere har skrevet om denne framragende norske artisten, finner du det hovedsakelig her. Jeg vil ta platene i kronologisk rekkefølge, der alle tre albumene blir kommentert under sin underoverskrift. Men la det være sagt; Rent stemmeteknisk er Paus bedre enn på lenge, noe som vel henger sammen med at han har sluttet å røyke?

«Oppgjøret»

«Oppgjøret» er satiriske viser, i samme ånd som «Pausposten» fra 1970- og 1990-tallet. Ole Paus har selvinnsikt, og åpner med platens beste spor: «Festsang ved feiringen av 7 års-jubileet for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter.» Her raljerer Paus over «diplomatiets» higen etter å bli avbildet med allslags internasjonale kjendiser, der det er vanskelig å skjelne om det er sak eller person» som står i sentrum. Bondevik er åpenbart skyteskive for Paus, men det er nok også mange andre som har grunn til å føle seg truffet, når posisjoner og glansbilder overskygger de mange som blir lemlestet, mens bilder tas og «politisk» drøs utveksles mellom topptjenestemenn. I «Dagbladet 1.3 – 19.3 2013» tar han for seg de tåpelige og skrekkinngytende overskriftene i Dagbladet senvinters. Det er gjekjennelig, og det er morsomt. Sang tre er en «fest-sang» over Surrogatti-«tjo-faddertuttan.» Morsom sang, om et brennbart tema. Så tar han et oppgjør med «krigsseilerne,» der sistemann går fra bordet. I spor fem – «Fjols nr. 1-5» tar han et oppgjør med de mange millirdærene, som bygger monumenter etter seg, og stør om seg med slanter til ulike formål, som for eksempel fylle opp egne vommer på Teatercafeen.  Kan vi øyne at Trygve Hegnar omtales i ett av versene?  Så tar Paus for seg Jens Stoltenberg, og latterliggjør hans kardinaluttrykk «jeg tar ansvar.» Morsomt, om det konfliktskye Stoltenberg. Ellers er andre regjeringsmedlemmer, som Ola Borten Moe, representert blant dem som Paus tar et oppgjør med. Morsom plate, der alvoret alltid lurer bak det gøyale – slik seg hør og bør når Paus lager raljerende låter. Og det er et bakteppe av norsk folkemusikk på hele platen, som fungerer – siden nedslagsfeltet er det norske samfunn anno 2013.           

«Omfavnelsen»
«Den lange veien hjem» introduseres av en mannsstemme som framfører strofer mellom joik og jodling, og som tilbakevender med jevne mellomrom i sangen. Vi er på en togtur, og billedlig synger Ole Paus om at han «har ryggen mot framtiden.» Sangen har noen religiøse allusjoner, hvilket vitner om et søkende menneske, som preget albumet. Som en maskin tøffer sangen framover. «Hvor langt, hvor lenge» med Kari Iveland er en søkende religiøs vise, som stiller spørsmål ved hvor lenge vi er på jorden, og hvor avhengig vi er av hverandre på denne kloden. «De fem sansene stenger for hvor jeg må gå» synger Iveland, hvilket kanskje appelerer til at det er intuisjonen som bør styre våre veivalg? Reidar Larsen rocker opp, i kjent Larsen-bluesstil, og forkynner at han er «heile ved» - og teksten hadler om en verdensvandt person. Sangen er kanskje en hyllest til folk å være seg selv, og stå for handlinger de har gjort? Også dette er en sang som vitner at Paus er på en form for endestasjon. «Bror» handler for meg om et menneske som trenger en nødhavn å legge til kai, et menneske som vet alt om «håp, frykt, og ensomhet.» Nødhavnen er et menneske som man trenger å snakke med. «Judee ruler i himmelen» (vakkert sunget av Anita Skorgan, har hun noen gang vært bedre?) er «omfavnelsens» nest beste spor. Det er en drømmeaktig sang, så vel musikalsk og tekstlig, og refererer også den til himmelske referanser. «Hun steg som en søyle av lyd mot himmelen,» nydelig tekst. Er hun en engel, hun gjeter i hvertfall stjernene.» «Hun satte et stjerneskudd i sjelen, og fløy av sted.» Paus blir aldri direkte, men går lyrisk rundt den berømte grøten – og det fungerer. Så kommer vi til høydepunktet på skiven «omfavnelsen:» Så kom sangen, sunget av Bjøro Håland (for et fantastisk oppfinnsomt valg av artist). Håland framstår som en norsk, finslepet Johnny Cash. Kontrasten mellom melodi, og tekst er strålende. «En gang i livet kjente jeg en mann, som forsvant da stuegulvet raste under ham.»  Også innad i teksten er det flotte motsetninger mellom ordene, stuegulv som raser eller bryter sammen, er ikke hverdagskost. Og «brukte følelser som har en egen kirkegård i himmelen» er vakkert beskrevet, om nettopp uforløste følelser, og følelser som har blitt brukt – og «om natten går de igjen.» «Nattbussen» med Benedicte Narum er kanskje skivas mest jordnære tekst, den handler om en natt som nærmer seg grålysningen – fint oversatt til Narums egen dialekt. Men også den sangen inneholder mye lengsler, som ellers preger mye av tekstene til Paus denne gangen. «folk som oss,» sunget av Jonas Fjeld, oppfatter jeg som en sang som handler om å få livets dør slengt i tryne, og ta takle nederlag på en alminnelig måte. «Omfavnelsen,» sunget av Lene Marlin, handler blant annet om å utfordre et menneske til å bli sin livsledsager. «Shetland» står det i omslaget synges av Kjetil Bjørnstad, men det kan vel umulig være noen andre enn Ole Paus. Veldig morsomt når han synger «men hvem faen vil til Shetland.» Den handler om vennskap, en betegnende sang for et album der Ole Paus har invitert sine artistvenner til å synge egne sanger.  

«Avslutningen»

Den siste platen, «Avslutningen,» er bare med Paus. Men det er ikke bare bare. Når man hører dette albumets tre plater, vil man på et tidspunkt, på grunn av alle sangenes himmelske referanser, bli slått av at det virker som at Paus snart skal takke av det jordiske liv. Døden lurer liksom hele tiden rett rundt hjørne, i tekstene hans. Men, men. Nå til spor 1 på «Avslutningen:» «Abrakadabra.» Her inviterer ikke bare Paus himmelen inntil seg, men kanskje også sort magi? «Abrakadabra» har refrenget «Men et sted der fremme står lyktene tent, alt er en overgang, abrakadabra med den.» Det er sangen om en som føler seg «liten og vraket og glemt og alene,» og «som har mistet sin eneste venn.» Videre synger Paus «du gav av deg selv, men fikk mindre enn lite igjen.» Dette er kanskje en sang om et slitent og brukt menneske, som har levd livet, og som øyner himmelen som endestasjon på livets reise. Spor 2 – «på solsiden av vulkanen» - er spekket med en type blues-takter som jeg ikke er så begeistret for. Sangen «bare stol på meg» handler kanskje på ny om døden som lurer rundt hjørnet: «Jeg blir med deg der du går, bare stol på meg» - men trenger ikke handle om dette, siden teksten er ganske åpen. «Jeg går med deg, som en skygge, som en vind» synger Paus. Dette er en sang som like fullt forteller noe om vennskap, og det å ha en kamerat eller kjæreste som det alltid går an å stole på. Spor 4 – «Sune» - skildrer en litt mystisk figur, som jeg tolker  som en landeveisrytter som bruker det han finner på livets reise. En som lever fra hånd til munn, og som bruker det han finner til sitt eget forgodtbefinnende. «Balladen om Bente L.» handler vel om å få et kjærlighetsforhold på avstand. Minner. Opplevelser med et menneske man har fortsatt kjært. «For alltid» går Paus tekstlig på ny den berømte grøten – som seg hør og bør, når man skal skrive lyrikk. I «Nytt land for gamle menn» slår Paus på rockefoten, mens han i den påfølgende visen «Reist» tar det ned igjen. «Reist» tyr Paus til sitt stadig tilbakevennende tema, fra tidligere album, flyktninger/ hjemløse/ de som savner røtter. «Kom hjem» er en sår vise, og drømmer som brast, og Paus framfører dette med sterk innlevelse. Og på ny er hovedpersonen forsvarsløse, unge mennesker, som må leve med løgner rundt seg, men man kan legge i det som man vil – er hjemmet av det jordiske eller det himmelske slag. Også her er Paus tvetydig, men «frelserens favn» er vel vendinger som ikke eksluderer det sistnevnte? I sporet «Avslutningen» - siste offisielle spor på platen – er sangen om et menneske som sitter ved leirbålet, som blåser ut lyset, og som legger inn årene en gang for alle. Men Paus gjør ikke helt det. Det er tre bonusspor på platen, som alle er spilt inn på en båndopptaker hos Kjetil Bjørnstad i 1972. Det er artige sanger fra en ung Paus. De er absolutt hørbare. Av den kuriøse sorten kan jeg av disse bonussporene trekke fram «Men du va’kke der» som har et trillende Øystein Sunde-inspirert gitarkomp. Men teksten er gjenkjennelig Paus.  Oppsumert kan man si at denne platen i stor grad handler om vennskap som svikter – og vennskap som fungerer? Paus ser seg både tilbake og framover, og albumet som helhet er en solid dose med Paus – i god stand. Terningkast 5.   

   

Eplekjekkasene starter radiosendinger

Til høsten er det sendestart for «Eplekjekkasenes radioshow» 

Helgen som var spilte vi inn studiostikk og sketsjer i forbindelse med radioprogrammene, som skal podcastes og youtubes i høst. Vanvittig moro, hadde vi det. Det innebærer mye skriving for mitt vedkommende, men jeg har mange ideer i hodet som kan bli morsomme sketsjer og sanger. Storsatsingen bestod denne helgen av Harald Eide Ellingsen, Andreas Lagesen og undertegnede.  Dessverre kan jeg ikke røpe for mye av materialet. Men det er noe som er vanvittig kjekt med radio. Jeg har erfaring med radio fra barneskole-alder, har lekt meg litt med mediet på videregående, og hadde det utrolig gøy da jeg holdt på ved studentradioen i Bergen, 2003 – 2005. Legger du i sammen antallet sketsjer jeg skrev og utførte, og antall programmer jeg produserte, kommer du opp i over 100. Det var en fantastisk lærerik tid, som jeg håper sitter litt i fingrene ennå, slik at det kommer oss i Eplekjekkasene til gode. For å bruke et lokalt uttrykk, så skal man jo være «fjåg» på radio, men aller mest setter jeg pris på muligheten til å være lun, nedpå og smal. Ofte blir jeg plassert, om enn motvillig i energiske roller, og derfor griper jeg raskt sjansen til å være lun og og nedpå (selv om det også i denne programserien figurerer eksentriske mennesker). Rent kunstnerisk er det deilig å få muligheten til å presentere noe smalere, noe som ikke skal gripe 400 mennesker hver kveld (en nær sagt umulig oppgave). Når jeg får med meg, særlig unge, fremadstormende stand-up-komikere slår det meg ofte hvor sære de tørr å være – å det er befriende. Vi får håpe vi i Eplekjekkasene – om en tidvis – klarer å skape magi i høst. Følg gjerne med på denne bloggsiden, for planen er at sendingene også skal publiseres her.

Rørende Eventyrland

Stavanger-filmen Eventyrland er svært fengslende, for å bruke et ordspill om filmen som handler om at Jenny må tilbringe store deler av livet bak de høye murer, på grunn av uaktsomt drap og hevndrap.

Alle skuespillerne gjør en kjempeprestasjon, som nok viser at regissør Arild Østin Ommundsen er en glitrende personinstruktør. Han får det beste utav skuespillerne sine. Det mest urovekkende med filmen er all vold som utøves mot Jenny (Silje Salomonsen), vold mot kvinner er ekstremt opprørende – det vekker sterke følelser. Evigunge Silje Salomonsen gjør en framragende innsats i rollen som Jenny, hun er jo som skapt for filmmediet. En annen som imponerer stort (blant annet på grunn av et ganske ubeskrevet skuespillerblad) er Fredrik S. Hana. Han spiller mannen til Silje Salomonsen som ved et skyteuhell blir grønnsak, og havner på pleiehjem. Forut for sekvensen spiller han imponerende mot Silje Salomonsen, og om Fredrik Hana ikke har skuespillerambisjoner, så gjør han i alle tilfeller en mesterlig tolkning av den unge, drømmende mannen. Tomas Alf Larsen har rollen som «komle-gutten», et befriende komedieinnslag mellom de mange, om enn gripende, alvorlige scenene. På tross av at Tomas Alf Larsen har rollen som humoristisk pustehull, blir hans rolle aldri en karikatur. Det er flott å følge med på Larsens nyanserte mimikk, og han fyller rollen med en famlende avstandsforelsker, sosialdemokratisk lånegiver og skjold mot underverdenen – alt for Silje Salomonsen. Silje Salomonsens rolleskikkelse velger aldri «det normale liv.» Hun, om enn ufrivillig, vikles stadig inn i nye intriger på vei mot avgrunnen. Filmen har tatt det beste ved Stavangerfilmen, og hentet inspirasjon utenfra. Det beste med stavangerfilmen er deres naturlighet og sjarm – og filmen er meget troverdig. Det finnes noe å sette fingeren på, men alt i alt fortjener denne filmen en hyllest og et stort publikum. Vel verd er det å trekke fram den gripende musikken av Thomas Dybdahl. Men alt i dette «soundtracket» kan vel neppe ha blitt skrevet av Dybdahl, blant annet en sleip easy-listening-smørsang. Var det deg, Dybdahl? Filmen får en solid terningkast 5.    

Fra VHS til DVD

Kveldene går for tiden med til å digitalisere arkivet mitt fra VHS til DVD.

Det er et møysommelig arbeid å digitalisere mange hundre timers opptak. Greit er det med en film som varer to timer, for da kan du gjøre andre ting i mellomtiden. Verre er det med opptak som er på et par minutters varighet, og siden jeg har mye slikt, går mye tid med til å starte og stoppe. Det spenner fra dramaer til komedier, revyer og private opptak – der jeg selvsagt tar vare på originalene i enkelte tilfeller, siden DVD-plater er et ganske skjørt produkt. En gang i framtiden innebærer det vel en ny konvertering, til et format som er enda sterkere? Det er mye jeg ikke visste at jeg hadde, rett og slett fordi jeg har glemt det ut. Jeg er ikke typen som setter meg ned å ser så mye av opptakene, men i enkelte tilfeller gjør jeg det – og man kan ikke alltid forutse hva som trengs en gang i framtiden. Derfor blir det til at jeg tar vare på en del, men jeg kaster mye også. Enkelte av opptakene har en bildekvalitet så er så maltraktert, at jeg tar vare på det i lydversjon. Det innebærer en nitidig prosess, først fra VHS til DVD, så fra DVD til PC, så fra PC til CD-plate. Det er hittil ett slikt tilfelle, og jeg får vel se hvor mye det blir? Men i hovedsak er vel 90 prosent, vil jeg anta, av såpass god kvalitet at jeg slipper dette. Jeg har hatt en "VHS til DVD"-opptaker tidligere, men den røyk nylig. Da var det greit å gå til Elkjøps eneste forhandlede "VHS til DVD"-spiller, som kostet 2700 kroner. Foruten bedre kvalitet på bilde og lyd, er det mest gledelige at opptakslengden på en DVD-plate er, fra den forrige spilleren (kjøpt på begynnelsen av 2000-tallet) er økt fra 1 time til drøyt 2 timer, under forutsetning av høy kvalitet. Det betyr jo en halvering av lagringsplass. Ellers kan det nevnes at bilde øverst til høyre er tatt under fotoskytingen til The Comedy club for et par helger siden. Digitaliserer ikke filmen «Man in black,» for øvrig.