Martin Guerre til Norge?

Hvorfor ikke sette opp Martin Guerre i amfiet på Bømlo?

Den største innsigelsen mot å gjøre dette, er at de billettlukene ikke har blitt nedrent hvor Martin Guerre er blitt satt opp. Likevel; Musikalen har sine klare musikalske høydepunkt – og tematikken er interessant og allmenngyldig, og særlig passende for omgivelsene på Bømlo. Det ville kanskje vært en fin julepresang? Et annet forslag ville jo vært Kristina från Duvemåla, men en slik maratonforestilling krever kanskje umåtelig store ressurser som en vanskelig klarer å imøtegå noe sted? Martin Guerre er i det minste overkommelig.

Handlingsgangen
”Martin Guerre” er løselig basert på livet til den historiske personen Martin Guerre. Handlingen utspiller seg i det senmiddelalderske Frankrike (1500-tallet), i den anti-protestantiske småbyen Antrigat. Her må den unge Martin Guerre inngå i et arrangert ekteskap med Bertrande de Rolls, for å sikre den katolske familiearven. Martin er ikke fornøyd med giftemålet, noe som blir forsterket ved at hans barndomskamerat, Guillaume, er hemmelig forelsket i Bertrande. Noen har imidlertid tolket dette som at to personer er forelsket i samme jente, og jeg er ikke informert nok til å avgjøre hva som er riktig – om Martin Guerre er motvillig ekteskapet, eller ikke. Martin Guerre reiser i hvert fall hjemmefra – og dermed fra Bertrande – for å kjempe i krigen for de protestantiske hugenottene. Motivasjonen bak dette er jeg ikke sikker på. I løpet av kamphandlingene for de protestantiske hugenottene blir han venn med Arnaud du Thil. Martin Guerre meddeler sin historie til Arnaud du Thil, og musikalhistorien begynner her – syv år etter giftemålet. Martin Guerre dør tilsynelatende i krigen. Arnaud du Thil reiser til landsbyen for å gi beskjed om Martin Guerres bortgang. Han blir forvekslet av folk for å være den avdøde soldaten – Martin Guerre – noe Arnaid du Thil velger å spille på, og han blir dermed tettere knyttet til Bertrande. Arnaud du Thil (som nå kaller seg Martin Guerre) og Bertrande inngår et romantisk forhold. Guillaume – han som var forelsket i Bertrande, fra over 7 år tilbake, blir sjalu på det han tror er den tilbakevendte soldaten – Martin Guerre. Bertrande konverterer til protestantisme, på hemmelig vis. Etter en stund blir Arnaid du Thil arrestert av myndighetene, med mistanke om at han ikke er Martin Guerre, noe Arnaid du Thil fortsatt framholder. I rettssakens sluttfase dukker den ekte Martin Guerre opp, som likevel har overlevd krigen, og er siste vitne i rettssaken. Arnaid du Thil blir satt i fengsel, men Martin Guerre tilgir han for å ha stjålet sin identitet, og vedkjenner seg Arnaid du Thil pg Bertrandes kjærlighet til hverandre. Arnaid du Thil blir satt fri eller rømmer fengselet (av grunner jeg ikke helt vet), men Guillaume klarer å myrde du Thil, før han kommer sørlig langt. Stykket ender med at du Thil og Guillaume synger en kjærlighetsduett i armene på hverandre, i det du thil dør. Dramatisk? Beklager den stykkevise gjengivelsen.

AktualitetVil også framholde at jeg synes tematikken er spennende; foruten den klassiske kjærlighetshistorien i en musikal (om en her ganske intrikat), synes jeg det er spennende med religionskrig og –forskjeller, hvilket er særlig relevant den dag i dag – om enn kanskje ikke det konkrete uttrykket: Katolisisme vs. protestantisme. Men det er mange ganger lett å glemme historien, der religiøse forskjeller – som gjerne manifisterer seg som etniske motsetninger, alltid har eksistert, i hvert fall så lenge vi har hatt religion. Og siden Bømlo er et religiøst senter i Norge, hadde det vel ikke vært mer passende sted å spille Martin Guerre, enn her – der Moster Amfi er et kirkehistorisk senter. At amfiet også er en gammel kalkgruve fra middelalderen, gjør det ikke mindre aktuelt å bruke stedet, siden historien om Martin Guerre nettopp utspiller seg i middelalderen.

Musikalske høydepunktBakmennene til Martin Guerre er de samme folkene som stod bak Les Miserables og Miss Saigon, så det lukter kvalitet: Claude-Michel Schönberg er komponist, Alain Boublil (sammen med Stephen Clarke) er tekstforfatter. Jeg har aldri sett stykket, jeg har bare lest handlingsgangen på nettet. Jeg har imidlertid min klare musikalske favoritter fra forestillingen, der jeg vil særlig trekke fram to (av flere gode) sanger – som jeg har hørt uttalige ganger: Louisann/ welcome home og Betlehem. Jeg klarte ikke å finne hele sangen Louisann/ welcome home (som var hensikten), men noe av sangen inngår i slutten på denne medleyen som er vedlagt ved link, like under, i dokumentet – men dessverre inngår ikke den mest forrykende sistedelen i dette klippet (hør fra ca. 1 minutt og 45 sekunder og utover). Det jeg synes er så medrivende er blåserrekka, godt forankret i den folkemusiske tradisjon.

http://www.youtube.com/watch?v=40i4SAoBqto

Siden det er 1. juledag i dag er det passende å avslutte med tekstgjengivelse av den protestantiske hymnen Betlehem.

Bethlehem, Bethlehem

Look, a star shines over Bethlehem

East and west, all are blessed

(Bertrande joins the Protestants, Arnaud remains at a distance)

Love has found us as we pray before you

See the love around us, love of Bethlehem

There a stable was the altar table

For the feast, a manger

For priest, a stranger

Braying cattle for the choir

Singing praised to the new Messiah

(Bertrande goes to Arnaud and he joins in the singing)

Bethlehem, Bethlehem

Look, a star shines over Bethlehem

Fierce and bright burns the light

(Guillaue enters and lurks in the background, watching what is going on)

By that banner, we shall march till morning

As we sing Hosanna into Bethlehem

Fløyelsrevolusjonens fremste fanebærer

Vaclac Havel er død, 75 år gammel. 

Slektskapet mellom politikk og teater er kanskje ikke så stort, men det er kun et fåtalls mennesker som har opplevd prisdryss innenfor begge grener. Først og fremst er det nok som leder av fløyelsrevolusjonen, de som fjernet kommunismen fra Tsjekkoslovakia, og som Tsjekkoslovakias siste president (og senere Tsjekkias president), som vi vil huske Vaclac Havel for. Skapte oppveksten en stor europeer? Det er problematisk å skulle forankre ethvert syn Vaclac Havel hadde til sin oppvekst, selv om det er mange opplevelser som med sannsynlighet formet Havel til en forkjemper for markedsøkonomi, intelektuell og akademisk frihet, menneskerettigheter – og ikke minst systemkritiker av kommunismen. Vaclac Havel (5. oktober 1936 – 18. desember 2011) ble født inn i en rik, entreprenørisk og intellektuell familie. Hans far var beslått eiendomsbesitter; han var eier av Barrandov terrasse og Barrandov filmstudio i Sør-Praha. Kanskje ble han oppfostret med markedsøkonomisk tenkning? Hans bestefar var ambassadør og journalist. Kanskje var det særlig herfra han arvet sin intellektuelle kapasitet fra? Den unge Vaclac opplevde tidlig å bli utestengt fra en akademisk karriere, fordi han var fra økonomisk begunstiget borgerlig familie; På grunn av sin overklassebakgrunn tillot kommunistregimet ikke Havel å studere formelle studier etter fullført skolegang i 1951. Kanskje var derfor han ble en ivrig menneskerettighetsforkjemper, der alle, uansett bakgrunn, skulle ha de samme rettigheter? Og – kanskje gjorde alt dette til sammen at han ble en notorisk systemkritiker av kommunismen?

Tidlig karriere
På begynnelsen av 1950-tallet startet han sitt fireårige studie av laboratoriekjemi, og fullførte denne i 1954. Han ble nektet adgang til humanistiske fag, derfor begynte han å studere økonomi – et studium han aldri fullførte, han sluttet etter to år. Hjemmefra var han oppfostret med tsjekkisk kultur, og etter militærtjenesten (1957 – 1959) jobbet han som teaterteknikker i Praha – på teatret Divadlo Na zábradlí. Samtidig studerte han drama Academy of Performing Arts (DAMU). Foruten en rekke vaudeviller, var hans første fullstendige drama ”Hageselskapet” (1963) – som han fikk internasjonale anerkjennelse for, som snart ble fulgt opp av skuespillet ”Stiftelsesdokumentet”(1966) – som ble spilt i New York. Av de over 20-talls skuespillene han skrev, kan nevnes ”Largo desolato” (1984) og ”Forlate” (2007) Fra og med 1968 ble hans dramatiske arbeider forbudt i Tsjekkoslovakia, og han ble nektet å reise utenlands for å se oppførelsene. Hans dramatiske karriere vil jeg her drøfte på basis av de kun fire nevnte verkene.

DramatikererenI dramatisk sammenheng er nok Vaclac Havel en politisk absurdist og satiriker. I ”Hageselskapet” er hovedpersonen Hugo Plunek, som har mange kjennetegn av å være en gjennomsnittsperson fra en middelklassefamilie. Foreldrene er bekymret for hans framtid, så de arrangerer en avtale med den innflytelsesrike Mr. Kalabis, i å delta på et hageselskap. Hugo klarer ikke å finne den mektige Kalabis på hageselskapet, og her starter absurditeten. Alle funksjonærene – på hageselskapet, snakker degenerert, ideologisk og innholdsløst, hvilket deres rolle som byråkrater angivelig påkrever. Hugo er intelligent og tilpasningsdyktig, derfor klarer han å innordne seg omgangstonen. Han snakker om platte selvfølgeligheter, han benytter tomme klisjeer, og får raskt en karriere, som fører han til toppen i organisasjonen. Som et resultat av dette, mister han sin identitet. Stykket ender når han kommer hjem til sine foreldre, ugjenkjennelig. Stykket har blitt tolket som en kritikk av det kommunistiske regimet, der folk har å tilpasse seg for å oppnå materielle goder. Det kan jo innvendes at dette er vel ikke bare en problematikk som kjennetegnes av kommunistiske stater (eksempelvis er ikke pissing oppetter ryggen, eller systemtilpassning, eller ”ja-sing” (for å bruke et statistisk uttrykk) et kommunistisk fenomen), hvilket gjør probIematikken allmenngyldig - og morsom, så vel tragisk. I stykket ”Stiftelsesdokumentet” er hovedpersonen Josef Gross, som er direktør for en navnløs organisasjon. Han mottar et stiftelesesdokument, på et konstruert språk kalt ptydepe, der det framgår at det skal gjøres en revisjon. Han finner ut at språket Ptydepe er konstruert for å fjerne likheten mellom ord, og forsøker å få noen til å oversette stiftelsesdokumentet for han. Han blir gradvis motstander av bruken av Ptydepe. Til slutt finner Gross en motvillig sekretær (Maria), som forklarer at hun ikke har tillatelse til å gjøre jobben. Neste dag, tar Jan Ballas over jobben til Josef Gross. Gross blir en ”muldvarp,” en som spionerer på denne navnløse organisasjonen. Imens får Maria sparken for å oversette Gross stiftelsesdokument. De som er under opplæring i å lære seg språket ptydepe i organisasjonen, gir opp. Etter en stund gir Ballas jobben tilbake til Gross. Ptydepe blir snart byttet ut med et annet språk, Chorukor, hvor likheten mellom ord er ekstremt sterkt. Til slutt vedtar de å endre målformen til morsmålet. Skuespillet sluttet med at de går til lunsj. Det er vanskeligere å gripe fatt i budskapet i dette skuespillet. I likhet med ”Hageselskapet,” er nok ”stiftelsesdokumentet” et stykke som også angriper byråkratiet, enkelte nettsteder melder at stykket handler om et byråkrati som er ute av kontroll. Rachel Saltz i New York Times oppsummerer stykket som å handle om kraften i de humanistiske verdier, mot et knusende paranoia-produserende byråkrati. Slektskapet mellom Vaclac Havel og en annen tsjekkoslovakisk dramatikerkjempe, Franz Kafka, er kanskje ikke stor? I skuespillet ”Largo desolato” (1984) handler det om en professor og forfatter, som frykter han vil bli sent tilbake i fengsel for sine politiske oppfatninger, Leopold Nettles, der åstedet er en navnløs politistat. Nettles isolerer seg. Iløpet av skuespillet opplever han ekstremt press fra sin kone, to personer som etter hvert viser seg å være fra det hemmelige politiet, for å nevne noen, der han blir besøkt av en rekke personer, fans eller mer eller mindre motstandere av hans arbeid. Det hemmelige politiet advarer han mot et essay han har skrevet, og at konsekvenser av dette kan unngås ved at han skifter navn. Det hemmelige politiet aksepterer Nettles bønn om å få noe tid til å tenke over dette, men Leopold mister seg selv, siden han blir fullstendig gal av tankevirksomheten. Stykket har blitt beskrevet som en absurd tragi-komedie, og heller ikke dette skuespillet er nok ulikt Kafkas univers. Det er litt mangelfull informasjon på nettet om dette skuespillet, og vanskeligere er det å få grep om slutten på stykket, men åpenbart har også dette skuespillet en klar brodd mot det kommunistiske overvåknings- og forfølgersamfunnet. ”Forlate” (2007) er Havels første stykke på 20 år. ”Forlate” er en tragikomedie og satire som på et nivå handler om politikk, media og celebriteter. Det er også et portrett av en mann som må hanskes med forandring: En politiker som må avtre, men som nekter å forlate kontorene. Noen vil ha det til at det er et selvbiografisk verk, og enkelte hevder at dette skuespillet er det beste han har skrevet. For de raffinerte henviser verket blant annet til andre skuespill, som ”Kong Lear” av Shakespeare og ”Sluttspill” av Beckett. Med dette skuespillet var nok ringen sluttet for den pasifistiske revolusjonslederen, som nå er død 75 år gammel – og som bar politikken med seg i hva enn han gjorde.

RegimekritikerenDissidenten Vaclac Havel var den første uken under Warzawa-paktens invasjon av Tsjekkoslovakia, reporter for en av landets radiokanaler. I etterfølgelsen av Praha-revolusjonen i 1968 ble han forvist av teatret, og han inntok en stadig større politisk rolle. Han ble tvunget til å ta jobb på et bryggeri, en erfaring han senere skrev om i stykket ”Audiensen” (1975). Dette skuespillet, og to andre om hovedpersonen Vanek, ble distribuert i Tsjekkoslovakia gjennom ”Samizdat.” Samizdat spilte en nøkkelrolle for dissidenter/ regimekritikere over hele Sovjetunionen, hvor folk innenfor Samizdat distribuerte sensurert materiale, en virksomhet som var spesielt farefull. Rollen han hadde i Samizdat gjorde han viden kjent, og gjorde at han ble ansett som en ledende revolusjonær. Hans omdømme som ledende revolusjonær ble styrket ved Charter 77, fra 1977, som var et dokument spekket med politiske synspunkter, der Vaclac Havel var en av nøkkelbakmennene. Charter 77 kritiserte særlig styresmaktene for å ikke implementere menneskerettigheter. Dokumentet ble distribuert gjennom Samizdat, og til en rekke toneangivende utenlandske aviser. Styresmaktenes reaksjon på Charter 77 var tøffe. Det ble fordømt som ”anti-sosialistisk”, ”anti-statlig” og ”demagogisk,” og ble selvfølgelig raskt ansett som et illegalt dokument. Havels politiske virksomhet resulterte i flere opphold i fengselet, og var vedvarende offer for regjeringsovervåkning og avhør. Hans lengste opphold i fengselet var mellom juni 1979 og januar 1984, og er dokumentert gjennom skuespillet ”Brev til Olga,” hans senere kone. Det kan nevnes at han også er berømt for sine essay. Ikke-volds aktivisten Havels motto har hele tiden vært: ”Sannhet og kjærlighet må overvinne løgner og hat.”

PresidentenI 1989 var han den framtredende leder under den såkalte fløyelsrevolusjonen, en ublodig revolusjon som førte til at det Moskva-støttede kommunistregimet falt. Fløyelsrevolusjonen varte i perioden 17. november til 29. desember, 1989. Folk, særlig studenter, protesterte mot det totalitære ett-parti-regimet, og klarte på kort tid å forvandle den tsjekkoslovakiske stalinismen til det demokratiske kapitalistiske system. Den 29. desember ble Havel enstemmig valgt til president i nasjonalforsamlingen. I landets første frie valg i 1990 ble han gjenvalgt som president. En av hans første embetshandlinger var å utstede amnesti til fanger som var fengslet under kommunistregimet. På tross av økende politiske spenninger mellom tsjekkere og slovakere, ønsket Havel å holde Tsjekkoslovakia samlet. Den 3. juli 1992 gjenvalgte ikke det føderale parlamentet Havel til president, på tross av at han var eneste kandidat som stilte. Det største partiet, Borgerdemokratene, tilkjennegav at de ikke støttet noen annen kandidat. Etter at Slovakia utferdiget en uavhengighetserklæring, gikk Havel av som president med begrunnelsen at han ikke ville lede landets oppdeling.Da Den tsjekkiske republikk ble opprettet, stilte han som kandidat til presidentvalget 26. januar 1993 og vant. Presidentembetet i Tsjekkia hadde mindre utøvende makt enn det presidentembetet i Tsjekkoslovakia hadde. På tross av at han ble regnet som en populær president i hjemlandet, var hans popularitet regnet som enda høyere i utlandet, ikke ulikt andre sovjetledere i overgangen fra Kald krig til murens fall. Havel fikk kritikk for at amnestiet han hadde utstedt på grunn av egne erfaringer og mistro til at det forrige regimet hadde vært i stand til å gi rettferdige dommer var en av årsakene til en kriminalitetsbølge.I følge et intervju med Karel Hvížďala så Havel på oppløsningen av Warszawapakten som sin viktigste presidentgjerning. Det tok to år fra Fløyelsrevolusjonen til de siste troppene fra det tidligere Sovjet var ute. Havel var tilhenger av at Tsjekkia skulle gå inn i NATO.Havel-familien fikk på 1990-tallet tilbakeført en rekke eiendommer som var utbygd og eid av Václav Havels bestefar, men dette medførte også søksmål mellom Havel og hans svigerinne.I desember 1996 ble den kjederøykende Havel diagnostisert med lungekreft. Han fikk tilbakefall to år senere, og han kuttet senere ut røykinga. I 1996 døde hans kone Olga av kreft. Havel ble gjenvalgt som president i 1998. Han forlot presidentembetet den 28. februar 2003, og hans politiske motstander, Václav Klaus, overtok.

Havels politiske innholdEn interessant analyse om politiske forskjeller mellom Vaclac Klaus og Vaclac Havel er foretatt av akademikeren Martin Potucek. Oppsummert går det klart fram at Vaclac Havel representerer en venstreorientering overfor Vaclac Klaus. Vaclac Klaus var uavhengig kandidat fra og med 2009, men representerte før dette det konservative høyrepartiet ”Sivil-demokratisk parti.” Kanskje er det riktig å på den andre siden karakterisere Havel som en moderne sosialdemokrat, der liberale verdier er sterkt forankret. Havel representerte imidlertid aldri det sosialdemokratiske partiet i Tsjekkia, som ble sstørst ved valget til nasjonalforsamlingen i 2010. Havel representerte ”Sivilt forum” i perioden 1989 – 1993, der denne politiske bevegelsens formål var å samle anti-autoritære krefter i Tsjekkoslovakia i én bevegelse – og man kan spørre seg om en slik paraplyorganisasjon var særlig framtidsrettet, selv om organisasjonen var en nyttig brekkstang for å bli kvitt kommunistregimet.Det er tydelig at dette partiet manglet en ideologisk overbygning, utenom at partiet kan karakteriseres som et parti som kjempet for liberal-demokratiets gjennomslag. Klaus tilhørte også dette partiet, men brøt senere ut for å danne sitt tidligere nevnte parti. Havel var også i perioden 1993 – 2003 en uavhengig kandidat. I perioden 2003 og fram til sin død tilhørte Havel ”De grønne,” som er et sentrumsparti, som står for en grønn liberalisme, som i hvert fall i oppslutning likner norske Venstre, som har strevd med sperregrensespøkelset, særlig med tanke på at de forsvant ut av nasjonalforsamlingen på grunn av dette i 2010. Havel kan derfor karakteriseres som en venstreorientert sentrumsliberaler. Vaclac Havel vil i all hovedsak bli husket for fløyelsrevolusjonen. Likevel kan det være grunn til å sammenlikne Havel og Klaus for å forstå hvor Havels politiske orientering var i det moderne Tsjekkia. Analysen ble foretatt i 1999. Generelt hevder Martin Potucek at Havel var en sterk forkjemper for sivilsamfunnet, hadde et menneskerettighetsperspektiv, og at samfunnet måtte bygges på verdier som overgikk dagens behov. Han vektla å bygge statlige institusjoner og staten i seg selv (hvilket har gjort at jeg mener Havel hadde sosialdemokratiske tilbøyeligheter, selv om jeg framholder at han også var liberaler). Havel ønsket også å bygge et samfunn på tillitt og solidariet (der kanskje sosialdemokratene har førsterett på begrepet solidaritet?). Vaclac Klaus ser, ifølge Potucek, på individene som den umiddelbare nyttemaksimerende individ, mens Havel ser på individene som en integrert del av samfunnet. Dette viser at Klaus er langt mer høyreorientert i ortodoks forstand, enn Havel. Klaus mener viktige verdier er de rent basale; negativ frihet, demokrati og marked, mens Havel mener at deltakelse og tilhørighet til en helhet er viktige for menneskene. Når det gjelder synet på frihet er det ikke overraskende skillelinjer mellom de to politikerne; Klaus vektlegger negativ frihet, mens Havel vektlegger i større grad positiv frihet. Vaclac Havel etterlot seg en haug av priser, utmerkelser og æresdoktor-grader.

Smuglertriks i smørkrise-tider

Landbruksdepartementet lanserer nå en handlingsplan for å få nordmenn til å smugle mest mulig smør over de alle de innfallsårer som tenkes kan, før jul.

Departementet er på kraftig kollisjonskurs med tolldirektoratet, når de nå oppfordrer nordmenn til å bryte lov og orden for å sikre at steika kan bade i fett på stekestyrke 12 langt ut i 2015.
- Det viktigste redskapet er å bruke endetarmen, her kan du få plass til minst 32 porsjonspakkede smørpakker fra det islandske meieriselskapet ”smøjr og fita,” som er mest nærliggende å oversette til ”smør og fett,” sier pressetalsmann i Landbruksdepartementet, Trost Jalmarsen, til oss.
Tolldirektoratet kan melde om mange kreative løsninger som, dessverre for de innblandede, har blitt avslørt i desember.
- En nederlandsk registrert personbil hadde vinterdekk fulle av smørpakker, og vi fant til og med konjakkflasker fulle av stekefett, sier Sjefs-tull på Svinesund Åke Bramstrom. Vi har også funnet parfymeflasker fulle av flytende melange, eller ”boter en vet”, som det stod på originalpakken fra Holland. – flere har også sydd smørpakker inn i boblejakkene, mens de frimodig spaserer over Iddefjorden, fortsetter Bramstrøm.
Flyselskapet Norwegian melder om tre nyoppsatte ruter til Amsterdam, fra Gardermoen, for å imøtekomme smørkravene fra de mange nordmenn som ønsker å bade i spenefett.
- Vi merker en økt pågang fra de mange som vil prøve nederlandske kafébolller, det og sitte på en nederlandsk uteresturant og innta en ekstra fet cockie er noe som et økende antall nordmenn nå etterspørr. - De blir ivertfall fjerne i blikket hvis de ikke får smøret, fortsetter han.
Folk i Søndre Østfold valfarter over svenskegrensa, for å sikre seg tilstrekkelig fett.
- Vi vet de er lovlig å ta inn 2 six-packer med smør, men forrige uke tro jeg vi var oppe i tolv six-packeer, sier en mann som vrenger stemmen sin så kraftig at det høres ut som han er fra et fraflyttet dalføre.
- NRK er på trappene med to programserier for å takle smørkrisen, sier Arnljot Meisnes i NRK . - Den ene programserien er rettet mot voksne,” Der ingen kunne fatte, at der kunne man smøret stappe.” Dette er for seere som blir fascinert av snåle utkantsdialekter fra uinntakelige fjellhyller på nordvestlandet. Her introduseres seeren for nyttige triks for hvordan man kommer seg gjennom security-kontrollen med flytende melange, i tannpastatuber. Meisnes utdyper programinnholdet – Vi viser blant annet fram halvtimes-innslag med kalde vindfang for oppbevaring smøret til langt ut på forsommeren, sier han, fra sin sjefspost i NRKs nystartede smørdivisjonen på Marienlyst. - Vi har også en 12 episoders smørserie, rettet mot ungdom, fortsetter han. – Den heter ”Firkant” – der du får se smør i utfordrende fasonger og stillinger, med kvisete programledere som lenge har følt seg som en margarinalisert gruppe.
Eventbyråene kan melde om at det nesten ikke er en smørsanger å oppdrive lenger. Det lyktes ikke oss i å komme i kontakt med Jan Høiland i går kveld.

Tvilende til Newt Gingrich

Newt Gingrich leder på meningsmålingene, og blir kanskje republikanernes presidentkandidat i 2012.

I utgangspunktet skal jeg medgi at det er mye med Gingrich som kan gjøre han til en driftig president. Han har vært leder av representantenes hus (1995-1999), derfor skulle det kanskje være duket for et vaskekte demokratisk sinnelag, dersom han inntok den amerikanske presidentstolen. Hans erfaring og posisjon på den amerikanske høyresiden, skulle nok tilsi at han er en varm forsvarer av maktfordelingsprinsippet, som USA generelt forfekter så sterkt: Klart skille mellom lovgivende, utdøvende og dømmende makt. Han er sannsynligvis en sterk tilhenger av et yrende næringsliv, som på ny kan skape sterk vekst for Amerika. Det som gjør at jeg tviler, er kanskje hans varme støtte fra så vel kristenkonservative og tea-party-bevegelsen, hvilket for denne blogger ser ut for å gjøre han mer sosialt konservativ og for ytterligående økonomisk høyreorientert til at jeg tror det er gagnlig for Amerika og dets befolkning.

BiografiNewt Gingrich (f. 1943 i Georgia) er utdannet med en ph.d. i historie, derfor er det vanskelig å betvile hans intellektuelle kapasitet, og således et spennende valg av president – som kan sette i gang store forandringer – for de som mener dette nødvendig. Og det er det nok med tanke på USAs dundrende gjeld. Planen for de store forandringene skal jeg senere komme tilbake til. Han er kanskje en som i større grad enn Obama kan sette handling bak ordene ”change?” Med hans bakgrunn som leder av representantenes hus, er han kanskje like sterk som Lyndon B. Johnson i å manøvrere til seg parlamentariske flertall, hvilket kan være nyttig i en som regel splittet Kongress mellom Demokrater og Republikanere – slik at handling kan iverksettes. Til forskjell fra Obama tar i det minste Gingrich forandring en annen retning. Sørstatsmannen virket som professor i årene 1970 til 1978. I 1978 stilte han opp til Kongressvalget, og har siden den gang aldri blitt alvorlig utfordret til embetet i sin hjemstat. I 1995 overtok han som leder for representantene hus. De fleste kjenner nok katolikken Gingrich herfra. Han gikk hardt ut mot Bill Clinton i Monica Lewinsky-saken, hvilket også til slutt kostet ham tronen som leder av Huset. Han har siden han fratrådte som medlem av representantenes hus i 1999 virket som politisk konsulent, herunder grunnlagt en tenketank.

HøyreorientertPå tross av harde ordelag mot president Clinton, har han samarbeidet med Clinton om lovforslag I 1996: Blant annet reduksjon i velferdsutgifter (såkalt velferdsreform) og skattekutt. Dette er nok betegnende for hans politiske ståsted, og et tegn på at han har trukket Clinton i høyreorientert retning, enn det motsatte. Gingrich har nok evner til å overbevise, og manøvrere ”Stop Obama`s secular-socialist machine” er undertittelen på boka ”To save America,” som kom fram mannen i 2010, hvilket viser trolig en mer fiendtlig innstilling til Obama, kontra Clintons tidlige periode. Her angriper Gingrich USA og Obama for høyt pengeforbruk, og Obamas iver etter å kaste konservative verdier over båten. Gingrich har her troverdighet, han har et slags sakseierskap til begge deler, blant annet sørget han for balanserte budsjetter iløpet av Clintons periode som leder av Huset, og har siden den gang talt varmt for balanserte budsjetter. Som dypt troende katolikk har han også troverdighet for å tale for konservative verdier. Utenrikspolitisk har dette manifestert seg som uttalelser om at palestinere er et oppfunnet folk, og han er imot abort, homo-ekteskap, og vil gjøre det lettere å deportere kriminelle innvandrere. Gingrich viser ikke særlig iver etter å redusere forskjellen mellom rike og fattige; Han henviser til bedre muligheter innenfor utdanningsvesenet for å gjøre noe med fattigdommen. Den som da ikke har lagt et godt grunnlag tidlig i livet, eller kommet skjevt ut på andre måter, har lite egeninteresse ved Gingrich politikk. Gringrich selv er mer opptatt av å sende raketter opp i verdensrommet.

Økonomisk politikkGingrich skiller seg fra mange republikanere (og Demokrater) ved at han ønsker å redusere budsjettunderskuddet, og få tilbake balanserte budsjetter fra 1990-tallet. Gingrich har vært en notorisk kritiker av Obamas økonomiske politikk, og hevdet at Obama er den mest radikale presidenten i Amerikas historie. Gingrich ønsker å redusere skattene, for å stimulere til økonomisk vekst, ved antatt økt innsats når man ser at man får mer igjen for arbeidsytelse. Gingrich ønsker å skape nye jobber, ved stimulanspolitikk som innebærer færre reguleringer (han ønsker blant annet færre reguleringer av finanssektoren), og også herunder lavere føderale skatter. Trolig er han på kollisjonskurs med fagforeningene i USA – ikke uventet – mht. færre reguleringer. Gingrich har da også vært i klinsj med fagforeninger tidligere, og beskyldt dem for å være mer opptatt av beskyttelse framfor konkurranse, hvilket ifølge Gingrich har skadet USAs økonomiske utvikling. Tall for november viser at arbeidsledigheten for USA er 8,6 prosent, ett fall på 0,4 prosent fra forrige måned. Dette er jo riktig retning, men ytterligere tiltak er nødvendig for å bedre tallene. Gingrich mener arbeidsledighetstrygden kun skal vare 4 uker(!). For å stimulere næringslivsinvesteringer, som kan skape nye jobber, ønsker Gingrich å fjerne skatt på kapitalfortjeneste, og redusere bedriftsbeskatningen til 12,5 prosent, fra dagens nivå som ligger mellom 15 og 38 prosent, avhengig av størrelsen på inntekten. Gingrich ønsker altså å innføre den såkalte irske modellen. Han ønsker også å redusere det offentlige byråkratiet, og innføre med entreprenør-ånd i statsforvaltningen – hvilket gjør ham til en varm forkjemper for det som kanskje er noe av kjernen i New Public Management teori. Han er en sterk tilhenger av frihandel, og mener dagens proteksjonistiske politikk bare er til gavn for konkurrenter som India og Kina. Gingrich varsler altså en mer åpen økonomi, dersom han blir president. Det er bra.

Politiske sakerI politiske, ikke-økonomiske saker (dersom en slik avgrensning kan gjøres), har Gingrich klare meninger innefor nasjonal sikkerhet, skolevesen, våpenpoltik og stamcelleforskning – for å nevne noe. For å ta det siste først, han har tidligere vært for stamcelleforskning, men er nå imot dette. Gingrich mener ungdomsskolen er ute av drift, og ønsker mer konkurranse – mellom skoler, elever og lærere – for å gjenskape en driftig skole. Han ønsker at elevene skal gjennomgå en mer patriotisk undervisning, framfor å fokusere på multikulturalisme. Innenfor skolefeltet er han altså en sosial konservativ, som så mange andre ikke-poltiske saker: Han forsvarer amerikaneres rett til å bære våpen. Innenfor feltet nasjonal sikkerhet ønsker han å splitte FBI, der en avdeling er opptatt av å beskytte sivile rettigheter, mens den andre avdelingen er mer aggressiv for å bekjempe terrorisme. Dette er jo en trussel mot de grunnleggende menneskerettighetene, der forsvaret for religionsfrihet står sentralt: Det er grunn til å tenke seg at det nettopp er forfølgelse at religionsfriheten skal beskytte.

Hva er riktig for USA?Det er vel ingen hemmelighet at denne blogger er langt mer liberal (og det i amerikansk betydning av ordet), enn hva Gingrich er. Og mest bekymringsfullt er det at Gingrich ønsker å gjøre så lite for USAs fattige. Og tall viser at USA strever med poverty. Poverty er en person som mangler en vanlig eller sosialt akseptabel mengde av penger eller materielt gode. Tall fra 2009 viser at 20,9 prosent under 18 år lever i poverty, 12,9 prosent mellom 18 og 65 lever i poverty, og 8,9 prosent av dem som er over 65 år lever i poverty. For mange av disse er ikke utdanning løsningen, fordi det kan være for sent i livsløpet, og mange har heller ikke interesse av dette. Kurvene viser at utviklingen går i feil retning, med unntak for gruppen over 65 år. Andre tall viser også at skatteleggingen av USAs aller rikeste har stupt siden slutten av 1970-tallet, etter at den hadde holdt seg høy fra og med 1960. Skattenivået stupte altså i en tid da USA stagnerte økonomisk, men det blir for enkel forklaring å si at dette alene forklarer USAs gjenreisning ut over 1980-tallet. Jeg tror, i likhet med Gingrich at skattenivå kan virke som et incentiv for investering å økt arbeidslyst, men synes det er uforsvarlig å la de rikeste slippe unna så lett – med en skattesats på litt i overkant 35 prosent for de 1 prosent rikeste (Dette er samlet skatt, det vil si summen av income tax, capital gain-taxes, estate taxes, corporate taxes, osv.). Jeg tror det heller ikke er gunstig, mht. poverty, og knipe igjen arbeidsledighetstrygden til skarve 4 uker. Gingrich har heller ingen politikk for å heve minimumslønnen i USA, som er svært lav i forhold til andre vestlige land. Jeg skulle ønske meg en presidentkandidat som hadde et større sosialt engasjement en Gingrich, da jeg ikke tror skatteincentiver er eneste løsningen for å bedre dette – skattesatsen for fattige i USA er allerede lav, så utfordringen må ligge andre steder.

De liberale inngår i Belgias nye regjering

Det er gledelig at Belgia endelig har fått en regjering etter 541 dager som regjeringsløs nasjonalstat – og det med landets to toneangivende liberale partier.

Det er sosialisten Elio Di Rupo (PS) som kommer til å lede regjeringen bestående av seks partier; de tre nederlandsktalende partiene SP.A, VLD, CD&V og de fransktalende partiene PS, MR og CDH. Belgia har to etablerte liberale partier i partisystemet: VLD og MR. VLD er fortrinnsvis en flamsk sammenslutning av tre partier – VLD, Liberal apell og Vivant. MR er fortrinnsvis et frankofont/ fransktalende parti, utgjort av fire partier: deler av tidligere PRL, pluss MCC, FDF og PFF. Denne artikkelen begrenser seg til å se nærmere på de to liberale partiene.

Partiene velgeroppslutningVLD fikk ved valget i 2010 en oppslutning på 8,6 prosent av stemmene. Dette er godt under gjennomsnittlig oppslutning for VLD i perioden 1990 – 2007: 11,8 (2007), 15,4 (2003), 14,3 prosent (1999) og 13,1 prosent (1995) og 12 prosent (1991) = 13,3 prosent . MR, fikk ved valget i 2010 en oppslutning på 9,3 prosent av stemmene. Dette er også under gjennomsnittlig oppslutning for partiet i perioden 1990 - 2007: 12, 5 prosent (2007), 12,1 prosent (2003), 10,6 prosent (1999), 11,2 (1995), 8,1 prosent (1991) = 10,8 prosent. Både VLD og MR, er liberale partier som har operert under andre navn på 1990-tallet. Elektoratsmessig er partiene nede i en bølgedal, hvilket er riktig og si siden partiene VLD og MR gjør henholdsvis sitt dårligste, og nest dårligste valg, siden tidlig 1990-tall.

VLDs historieVLD ble stiftet i 1992, og utgikk av tidligere PVV – ”Partiet for frihet og framgang,” der deler av gamle PVV også inngikk i alliansen MR. VLD startet ideologisk som et Thateristisk parti, under grunnleggeren Guy Verhofstadt, hevder Fitzmaurice (2004:147) Jeg har undersøkt partiprogrammet deres, ut i fra tall som framkommer i boka Mapping policy preferences II, hvilket viser at partiet i dets opprettelse ikke var Thatcheristisk langs den økonomiske høyre-venste akse. Verhofstadt nærmest revolusjonerte partiet i årene 1992-1995, hevder Winter og Dumont (1999:200). Dette stemmer overens med mine tall, at partiet foretok en kraftig høyreorientering fra partiets første program i 1991 til partiets andre program i 1995: Plasseringen på en økonomisk høyre/ venstre akse viser at partiet beveget seg fra + 1,6 (som må kunne kalles en sentrumsorientering, siden skåren er svært nært null, som kan anses som et skille mellom høyre- og venstreorienterte saker) til + 8, 17. Om ikke partiet er Thatcheristisk med en plassering på +8,17, kan vi i hvertfall si at partiet beveget seg på begynnelsen av 1990-tallet til å bli et tydelig høyreorientert parti i den økonomiske politikken. I økonomiske saker har de imidlertid gradvis beveget seg mot sentrum, siden 1995, og moderert sitt frie markedssyn,hevder eksperter. Dette stemmer overens med mine tall, der partiet ved valgprogrammet for 1999 og 2003 er tilbake til en sentrumslinje, med en skåre på 3,95 ved begge valg – et moderat sentrum-høyre parti, altså, langs den økonomiske høyre/ venstre akse. Partiets formann i perioden 2004 – 2009, Bart Somers, oppfordret trolig til en ytterligere venstreorientering da han november 2006 sa at et liberalt parti, som VLD, bare kan være progressivt og liberalt. Dagens formann har trolig videreført denne linjen, ved at han i dag sitter i regjering med sosialistpartiet. Jeg er derfor usikker på om partiet i dag ville vektlagt høyreorienterte saker, mer enn venstreliberale saker, i den økonomiske politikken. Partiets sentrumsorientering gjør at de i det minste kalles sosial-liberalt. Det er sannsynlig at partiet er liberal/ radikalt parti, framfor et liberal/ konservativt parti. Guy Verhofstadt har imidlertid vært en lederskikkelse i partiet ennå lengre enn han satt som formann, og ledet partiet i tre regjeringer i perioden 1999 – 2008.Sosio-politisk har partiet idet minste på 1990-tallet appelert også til moderate, flamske nasjonalister (Ishiyama og Breuning 1998: 127-128) Forgjengeren PVV droppet sitt antiklerikale image i 1961, for å tiltrekke seg katolske middelklassevelgere, men la seg på den andre siden heller lenger ikke oppi folks personlige moral (Winter og Dumont 1999:198, von Beyme 1984:36, Rudd 1987:204).

MRs historieMR er en sammenslutning grunnlagt 2002, av tre, hovedsaklig fransktalende, liberale partier: regionaldemokratisk front av frankofone (FDF), progressive kristendemokratisk borgerbevegelse for forandring (MCC) og deler av det tidligere nevnte tysktalende liberale partiet PVV. Partiet er et sentrumsorientert liberal parti. Partiet grunnleggende verdimanifest vektlegger humanistiske og demokratiske verdier: menneskeverd, like muligheter, respekt for de liberale rettigheter, ansvar, sosial solidaritet, valgfrihet og demokratisk deltakelse. Overfor grunnleggende ideologi og menneskesyn, er det trolig lite som skiller MR og VLD.
MR er kanskje et godt eksempel på at partier i Benelux-landene trolig er mer sosialt konservative enn andre liberale partier i den europeiske sammenslutningen av liberale partier, LI. På den andre siden, er kanskje ikke partiet veldig ulikt VLD, langs en religiøs/ sekulær akse. For å ta det siste først: Partiet MR har sosio-politisk støtte fra kristendemokrater, og som vi tidligere har sett forsøkte også VLD å tiltrekke seg katolske middelklassevelgere, ved å la sitt anti-klerikale image opphøre. Trolig er det ikke så mye som skiller partiene i tros-spørsmål og holdning til tradisjonell moralkodeks – det vil si sosial-konservative problemstillinger. Hvor liberalt partiene er på disse områdene kan det derfor stilles spørsmål til? Ser vi på en samlet skåre for partienes orientering langs en religiøs/ sekulær skala for perioden 1990 – 2003, er det også marginalt som skiller partiene: 0,60 (VLD) og 0,48 (MR), der MR er ørlite mer sekulære enn VLD. Langs den økonomiske høyre/ venstre akse er ikke partiet ulikt VLD. Partiet er imidlertid noe mer venstreorienterte enn VLD. Gjennomsnittlig skåre på høyre/ venstre aksen for perioden 1990 – 2005 for MR er -1,57, hvilket gjør at partiet i utgangspunktet kan omtales som radikal/ liberalt – noe til venstre for sentrum. Imidlertid er det ett valg som gjør et uforholdsmessig stort utslag i venstreorientert retning, valget i 1995, der partiet skåret -7,10. På den tiden var altså partiet langt i fra VLD. Partiene har imidlertid nærmet seg hverandre, der MR ved sist undersøkte valg hadde en plassering 1,43, noe til høyre for sentrum, der VLD samme år hadde 3,95, også de noe til høyre for sentrum. Heller ikke i den økonomiske poltikken er det sannsynlig med store forskjeller mellom partiene. Både VLD og MR har trolig posisjonert seg slik, at partiene i den europeiske konteksten av liberale partier er ganske radikale. I så fall, føyer dette seg inn i den belgiske liberale tradisjon: Den belgiske liberale bevegelse er radikale i økonomiske spørsmål (Rudd 1987:178)

Ulike akserJeg har undersøkt partiene langs en frihetlig/ autoritær akse også. Frihetlige indikatorer består av følgende: Demokrati positiv, Frihet og menneskerettigheter, Underpriviligertes minoritetsgrupper positiv (i ikke-økonomiske termer). Autoritære indikatorer består av politisk autoritet, nasjonalt levesett positiv, konstitusjonalisme positiv. Her skårer VLD langt mer frihetlig enn MR, der skårene henholdsvis er -7,78 og -0,49 for perioden 1990 – 2005. Hva det skyldes, er vanskelig å umiddelbart anta noe om. Begge partier er moderate miljøpartier, og skiller seg heller ikke fra hverandre svært mye.

Skillelinjer i belgisk politikkEtter det vi har sett skiller ikke de liberale partiene VLD og MR seg vesentlig langs fire typer akser: Sosio-økonomisk venstre/ høyre akse, sekulær/ religiøs akse, frihetlig/ autoritær akse og miljøvernaksen. Hva er så skillelinjene i belgisk politikk, og det som skiller VLD og MR fra hverandre? Belgia preges på alle plan av motsetningen mellom landets to språkgrupper – de flamsktalende i nord og de fransktalende i det wallonske området i sør (Heidar og Berntsen 1998:159) Dette er nok betegnende for ulikheten mellom de to liberale partiene. Ellers hevder Winter og Dumont ((1999:184) at Belgias politikk består av tre hovedskillelinjer, hvilket i større grad bidrar til å betrakte Belgia som et mer normalt vestlig land: I) Religiøs skillelinje (mellom katolikker og anti-klerikale liberale) II) En sosio-økonomisk skillelinje III) Lingvistisk (språklig). Som vi har sett må den lingvistiske skillelinje være svært gjeldende for de liberale partiene. Selv om Belgia har høy gjeld, ser dette ikke ut til å skille de liberale i betydelig grad hva gjelder innretning på den økonomiske politikken. Og selv om det eksisterer en religiøs/ sekulær skillelinje mellom de liberale partiene, er det trolig ikke der hovedulikheten mellom de liberale partiene ligger. MR består av fransk- og tyskspråklige. VLD består av nederlandspråklige.




Kilder:

- Fitzmaurice, John (2004): "Belgium stays purple: The 2003 federal election" i West european politics 27 (1) 2004 (s146 - 156).
- Heidar, Knut og Berntzen, Einar (1998): "Vesteuropeisk politikk." London: Pinter Press.
- Ishiama, John T. og Breuning, Mareike (1998): "Ethnolpolitics in the New Europe." London: Lynne Rienner publishers.
- Rudd, Christopher (1987) kapittel 8: "The Belgium liberal parties; eceonomic radicals and social koncervatives" i Liberal parties in western Europe, Kirchner Emil J. (red). New York: Camebridge University Press.
- Von Beyme, Klaus (1985): "Political parties in western Europe." New York: St. Martin Press.
- Winter, Lieven De og Dumont, Patrick. Kapittel 10: "Belgium: Party system(s) on the Eve of disintegration?" i Changing Party systems in western Europe, redigert av Broughton, David og Donovan, Mark. London: Printer Press.

"Har Fremskrittspartiet fullstendig mistet grepet?”

Partiet strever med sex-skandaler, en Carl I. Hagen som er satt på sidelinjen og full brudulje i Stortinget. Har FrP fullstendig mistet grepet, spør NRK - retorisk.

NRK velger å avslutte begge teaserne – til både ”Aktuelt” med Ole Torp og ”Debatten” med Erik Wold, henholdsvis sendetidspunkt onsdag og torsdag, med følgende retoriske spørsmål onsdag: Har Fremskrittspartiet fullstendig mistet grepet? For det første er dette et retorisk spørsmål, som seeren føler det er vanskelig å svare nei til. Da blir det slik redaksjonen vil ha det til: Det er rot i Fremskrittspartiet. For det andre, bruker NRK to viktige debattprogrammer til å diskutere Fremskrittspartiets indre rot, men vi kan spørre om rotet er så stort at det påkrever to viktige sendeflater. Kan man ikke forsøke å holde saker litt fra hverandre? Og er det nødvendig at man bruker begge fora til å sause dette her sammen? For det tredje, spør man ikke bare om Fremskrittspartiet har mistet grepet, men om Frp har mistet grepet -fullstendig. Jeg tror ikke de har mistet grepet – fullstendig. Den siste (av de etter hvert mange) sex-skandalene, er en kriminalsak, men ble henlagt av politiet. Carl I Hagens exit er ikke et problem for partiet, det er først og fremst et problem for Carl I. Hagen. Og kamphanene i Stortinget utgjøres av Arbeiderpartiet og FrP, som kan innlede en interessant politisk diskusjon fremover. Man mister ikke grepet bare fordi det for en gangs skyld i dette flertallsdemokratiet er en opphetet diskusjon. I hvert fall ikke fullstendig. Man kan jo spørre om det er Arbeiderpartiet som har mistet grepet, når deres representanter brister i gråt i Stortingssalen? Det er kanskje ikke et mindre dum vinkling, men det passer kanskje ikke inn i mediedramaturgien? Men ville man gjort det - eller ville vi tenkt: Noe så tåpelig?

Samholdskraft

Det er alltid artig med nyvinninger i det norske språket!

Helga Pedersen trekker fram tre hovedområder som peker seg ut som særlig viktige for organisasjonen å debattere, forut for Stortingsperioden 2013 - 2017:
1. Kunnskapssamfunnet
2. Velferdssamfunnet
3. Samholdskraft.
Det var vel ordet samholdskraft som fikk meg til å sperre øynene opp. Det er artig å få oppleve politikere som tukler med språket. Samholdskraft overgår Gro Harlems Brundtlands abstraksjonsklønete formuleringsevne. Det overgår Thorbjørns Jaglands det norske ferdighus. Samtidig er det grunn til å erkjenne at Arbeiderpartiet har en stolt historie i å konstruere nye ord. Dette er jo teknokratpartiet – godt rustet til å sette sammen nye bokstaver etter hverandre, sånn at den norske staten holder seg over vannskorpa i tiden som kommer - kanskje spesielt nå etter 22. juli (det må jo utnyttes for det det er verd, samtidig som man slipper unna med det - i hvert fall foreløpig(?)) Jeg har valgt å liste opp de siste syv punktene som nok blir veldig viktig for Arbeiderpartiet å diskutere forut for den neste Stortingsperioden:
4. Samkvemseksistens
5. Utviklingsbærekraft
6. Åpenhetstransparans
7. Solidaritetssamhold
8. Verdiskapningsvekst
9. Folkestyredemokrati
10. Rødgrønn

Sandnes-politikk: Lover ingenting

Endelig er budsjettet for Sandnes klart, og jubelen fyker i taket for alle dem som ønsker rådmannsvelde velkommen.

Det valgtekniske samarbeidet mellom FrP og Ap i spissen, har etter lange tautrekninger, stol-leken og flasketuten-peker-på kommet fram til følgende forandringer i rådmannens budsjett: Null. – Hvordan har dere kommet fram til et så banebrytende budsjett, Stanley Wirak? Nå har det seg slik at det var midt under leken hauk og due med FrPs Pål Morten Borgli og meg, så klarte vi å få slettet kutt i eiendomsskatten. Det var rett og slett ikke flertall for kutt, i hvertfall ikke på vårt lag, sier en storfornøyd Wirak til oss. Rådmannen serverte fredag både kaffi og kakediagrammer, og var storfornøyd med at de aller fleste forslagene gikk i gjennom, med maks et par millioner i forflytning. – Rådmannen er den reelle ordføreren i Sandnes, konstaterer hovedpersonen selv. Pensjonistpartiet, Senterpartiet og FrPs Pål Morten Borgli var ikke tilgjengelig for kommentar, siden disse hadde gjemmeleken mens journalisten var tilstede.

FrP gjør kulturpolitisk helomvendning

Etter det jeg skjønner, ut i fra det jeg leser, på nettstedet Minerva, så kutter FrP kun 1,28 milliarder kroner i kulturbudsjettet i forhold til Arbeiderpartiets og Anniken Huitfeldt budsjett (!) Dette er politisk helomvending fra FrP, og partiet kan ikke lenger betraktes som kulturfiendtlig, blant annet fordi Arbeiderpartiets kulturbudsjett er historisk rekordhøyt.

Det er faktisk slik i Norge, i et land med et så lite marked for kulturprodukter, at uten offentlig støtte til kulturen så stanser produksjonen for de aller fleste – fordi kultur er svært kostbart å produsere, og trenger vesentlig mange kjøpelystne Uten statstøtte stopper Norge som kulturnasjon. De som ønsker kulturstøtten helt fjernet, raserer derfor kulturlivet. Jeg har tidligere talt varmt om å øke kulturstøtten til 1 prosent av statsbudsjettet. Denne bloggen vil ta utgangspunkt i en svært god lederartikkel fra Kristian Meisingset.

Hovedinnsigelsen mot de som liker å argumentere ut i fra høyreorienterte ideer og prinsipper, er gjerne at staten utgjør en maktfaktor, fordi de deler ut penger. Flere ”høyreorienterte,” for å kalle dem det med en sekkebetegnelse, gjør dette (men ikke Meisingset). Da skal en det en logisk konsekvens av dette bli at kulturinstitusjoner ikke er reelt frie, fordi de bindes av staten, som sitter med pengesekken. Dette er en håpløs argumentasjon, da det finnes drøssevis av eksempler på at kulturen nettopp er statskritisk. Heldigvis er det ikke slik at staten blander seg inn i institusjoners kunstneriske frihet. Riktignok har institusjonene retningslinjer å handle ut i fra, men disse er så vage at kulturinstitusjonene har svært stor frihet innenfor dette, og der det vel nettopp er maktkritikk kulturlivet oppfordres til. Og godt er at staten ikke blander seg inn. Alternativet ville vært at staten, og til syvende og sist politikere, skulle bestemme over det kunstneriske innhold. Da tror jeg vi er kommet galt av sted, fordi de har i seg selv ingen kompetanse til å foreta kunstneriske veivalg.
Meisingset trekker fram Fremskrittspartiets evne til å tenke prinsippielt omkring kultur. Det er bra hvis de klarer det. Fremskrittspartiet har følgende formulering i sitt program: ”Kulturen må få være fri og uavhengig av politisk styring, og frivillighet og engasjement må være de bærende drivkreftene for all kulturell utfoldelse.” Problemet med en slik formulering er nok at dette er noe som alle partier slutter seg til. Kulturen er fri og uavhengig, tross statstøtte. ”Alle” kunstnere er engasjerte. Og .- frivillighet er bærerbjelken i kultulivet allerede, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte.” At FrP ønsker å videreutvikle et menneskeskapt mangfold er bra. En problematisk slutning Meisingset gjør, er å sette likhetstegn mellom populistisk og demokratisk. Den felles definisjonen skal være ”…det folk flest er opptatt av.” Det er vanskelig å definere folk flest, og det er vanskelig å definere hva som å være opptatt av noe innebærer, slik at det er vanskelig å vite hva som skulle være populistisk eller demokratisk. Hvem ”folk flest er,” varierer ut i fra om det er mestselgende bøker, eller rockekonserter det dreier seg om – eller sogar om det har kommet noe i det hele tatt – noen gang - for folk flest. Og hva er å være opptatt av noe. Jeg er opptatt av kjærlighet, men jeg gidder ikke se Romeo og Julie av den grunn, kan også vise hvor vanskelig det kan være å iscenesette noe som jeg skal være opptatt av. Det er derfor vanskelig å lage noe for folk, ut i fra hva de er opptatt av. Populistisk og demokratisk er i alle tilfeller et problematisk likhetstegn. Demokratisk kan det være hvis det finnes et tilbud for alle, det samme er ikke tilfellet for populistisk perspektiv. Derfor er det demokratisk at det gis støtte til et bredt kulturuttrykk, slik at det er et tilbud for alle. Fremskrittspartiet går inn for å overføre mer penger fra profesjonelle grupper til amatører. Verken Meisingset eller FrP distingverer mellom kunst og kultur, som kan være problematisk. All kunst er kultur, men ikke all kultur er kunst. Det er viktig at det også finnes såkalte eliter som lager kunst, selv om også dette kan produseres av halvamatører, så er det nok sikrere å la proffene ta seg av dette. Derfor vil det være problematisk å overføre penger fra proffe til amatører, fordi vi på den andre siden får mindre kunst igjen for pengene. Samtidig er jeg ikke uenig i at den største veksten i kulturbevilgninger bør komme innenfor det frie feltet, fordi dette kommer flere til gode, og fordi det finnes mange dyktige kunstnere utenfor institusjonene. Men at veksten utenfor institusjonene skal komme alskens folk til gode, bare de har et prosjekt som kan kalles kulturelt, er jeg ikke enig i – og derfor kanskje ikke enig med verken FrP eller Meisingset om de mener dette. Jeg leste en gang et leserinnlegg fra ei jeg ikke husker navnet på, som reagerte på flere oppslag med amatørmalere i Stavanger Aftenblad, som om de var malere, bare fordi de hadde en fargerik personlighet. Den fellen må ikke kulturpolitikken havne i.
Meisingset spør: Er Frps kulturideologi liberal eller liberalistisk? Vel: Det mest liberale ville kanskje være at folk fikk ordne kulturen sin på egenhånd, uten at staten skulle ha noen finger med i spillet. Det tror jeg ikke er riktig. Det mest liberale ville vært å sikre mangfold, og da trengs det betydelig offentlig støtte. Hvis folk skulle ordne opp i kulturen på egenhånd, ville dette vært å betegne som liberalistisk. Der er ikke FrP i dag. Så argumenteres det for noe som er problematisk: "Frps er videre tilhenger av å omfordele kulturell anerkjennelse: Det er ikke bare elitens produksjoner som er kulturelt interessant, tvert imot er hele folkets produksjoner eller handlinger å regne for kultur. Den naturlige konsekvensen av dette er å omfordele kulturpenger fra det profesjonelle feltet til det frivillige feltet eller den kulturen som er drevet av amatører." Da kan jeg være retorisk: er det riktig at alle fargerike personer skal få kulturell anerkjennelse og offentlige midler? ”Det interessante er å få frem en grundigere og mer omfattende diskusjon på høyresiden om kulturpolitisk ideologi,” avslutter Meisingset. Jeg tror kulturen skal være minst mulig av stat og marked. Da tror jeg at det vanskelig finnes noe løsninger som er bedre enn hovedlinjene i dagens kulturpolitikk.

Eplekjekkasene spiller i januar 2012!

Til glede for de langt over 100.000 innefor Stavangers kommunegrenser, som ennå ikke har fått med seg showet ”Kor tar de det fra?” er billetter til ekstraforestillingene 12., 13., og 14. januar 2012 nå lagt ut for salg.

Det kritikerroste revy/ stand-up/ morroshowet med Harald Eide Ellingsen, Egil Bjørøen, Andreas Lagesen og André Hageseter (undertegnede) smeller i gang med nye forestillinger – også denne gang på Gaffel og Karaffel. Lattermusklene trimmes for kun 275,- (!) og du kan også bestille dinnerpakke, en helaften med show, tapas og vin, for bare 795,- Vi møter en strålende opplagt André Hageseter som gleder seg til å treffe igjen sine kolleger på nyåret. - Dette blir sagnomsust, dette kommer til å gå inn i historiebøkene, forklarer André Hageseter. – Men forresten, ikke skriv forklarer, skriv sier, forklarer André Hageseter. - Hvorfor kan jeg ikke skrive ”forklarer?”- Jeg klarer det simpelthen ikke, sier André, og faller i staver på gulvet. – Hvorfor ikke det, spør journalisten underende? André tripper rundt på bena igjen. – Det høres ut som at det som sies skal være så vanskelig å forstå, når du skriver forklarer, og det er det ikke i det hele tatt. Dette blir sagnomsust, og det kommer til å gå inn i historiebøkene som den første av en lang rekke revyer med Eplekjekkasene, forklarer André. Vi blir forklart at salen har et kino-oppsett, publikum sitter i rekker, og ikke rundt småbord – for at gjestene skal være dypt konsentrerte, å få med seg de minste nyanser fra scenekanten. -Jeg gleder meg til Haralds treffende stand-up betraktninger, Egil absurditet og Andreas sin innertier av en Tønes-parodi, smeller det fra André. I rommet flyter over av tekster, bøker og Birkemo-effekter, mens pennene er lainet opp etter hverandre på pulten. - Et disiplinert kaos, noe publikum til syvende og sist vil nyte godt av, ved at de ler like mye som de gjorde da vi hadde showet i oktober, forklarer André. Forestillingen fikk terningkast 5 i Stavanger Aftenblad. Takker!

Bjelland anmeldes for å ha stjålet SV-stemmer

Cecilie Bjelland, Arbeiderpartiets leder i Stavanger, anmeldes for å ha velgertekke.

- Valget var en katastrofe for SV, jeg kjenner at jeg er i ferd med å gå opp i limingen, sier Jordfred Maximillian, gruppeleder i Tasta SV til oss. – Jeg vil ikke kommentere om jeg har vært på ulovlig stemmefiske eller ikke, sier Cecilie Bjelland lakonisk, som for øyeblikket – uvisst for oss - puggger tekster av Tramteatret, og lærer seg russiske reportasjer av Hans-Wilhelm Steinfeldt. SV er totalt rasert i områder av byen hvor knallhard forhandlingsstrategi, opposisjonering og bein i nasen er ansett som en dyd. Dette får SVere til å fortvile: - Og vi som trodde den forfinede Haugesundsdialekten til Eilef Meland ville utligne konkurransen fra et så borgerlig belastet navn som Bjelland, vi har nok tatt feil, sier en kilde som ikke vil få navnet sitt på trykk, i frykt for å bli politianmeldt for brudd med god partiskikk. En annen kilde – som er redd for å bli anmeldt for å ”få stavet sitt eget navn feil i avisen” sier det slik: - Hu har velgertekke, hu har det’, men ka hjelpe vel det når partiet revne. En annen kilde, som vil være anonym i ”frykt for å si noe ”platt, plumpt og usammenhengende” oppsummerer situasjonen på denne måten: ” Nå må vi få mer åpenhet, og mer demokrati.”

Miljøaktivister fillerister halvannen linjeavstand

En gruppe miljøforkjempere går kraftig ut mot samtlige offentlige publikasjoner og akademiske tekster, fordi det sløses med plass på sidene.

- Det er helt urimelig å bruke halvannen linjeavstand når forskningsrapportene inneholder noe så lettlest om byer på Ringerike, dette er helt ”tekst mangler,” svarer Kurt Kladdisen, i en kort kommentar via SMS. Miljøvernerne – som kaller seg ”Bookman old Style” – har rykket inn med et leserinnlegg i Tønsberg Amtstidene, der de formaner alle norske studenter til å skrive med 8 punkts skriftstørrelse og vanlig linjeavstand, for å redde kloden. Papir er nemlig den største miljøsynderen av dem alle.
- Dere frykter ikke at dette kan gå ut over studentene, fordi det vil medøre at studentene ikke retter seg etter de akademiske retningslinjene, og derfor kan få svekket karakter?
- Det var et interessant perspektiv, svarer Reddik Haugen, i Bookman old style.
Gruppen har langt fram følgende tiltaksplan, som de ber alle norske studenter, utredere og professorer, rette seg etter:

· Skriv alt i 8 punkts skriftstørrelse, eller mindre.
· Bruk minst vanlig linjeavstand, eventuelt alt i hevet skrift.
· Hvis fornavn og etternavn er kortere enn tildelt kandidatnummer på eksamen, bes
dåpsnavn brukes (printerblekk griser til kloden)
· I forlengelsen av forrige punkt, skriv alle tall – alltid – i potenser.
(Miljøvernforkjemperne har allerede vært i kontakt med personnummer-registeret.)

Apropos printerblekk. En opplagt Reddik Haugen viser hvordan ingressen i denne artikkelen kan forkortes, ved å bruke forkortelser, slik at printerblekk og sidetall blir spart:

1 gr. Milj.forkj. går kra. ut m. sa. Off. pub. og ak. tek., f. d slø. me. pl. p. sid.
- Slik, konstaterer Haugen, og spretter rundt i full vigør.

Ytre Glassnes, administrerende direktør i Brilleland, ønsker forslaget velkommen. Det samme gjør sjefen i ”norsk myseforbund”, Joar Mysen.

Carl Ivar leder FrPs hårsårhetsutvalg

Carl I Hagen skal lede FrPs nyopprettede sårbarhetsutvalg. Utvalget har som formål å ” blidgjøre de som det ikke finnes posisjoner igjen til i partiet, og som er havnet på FrPs roteloft, mot egen vilje, og som etter eget skjønn er havnet der totalt malplassert.”

Carl I. Hagen leder et selskap av stort sett tidligere partifeller, og etter hvert det som ble meningsmotstandere, men som nå skal finne sammen til en felles handlingsplan mot partiledelsen.
- Det er klart jeg kjenner meg meget sår nå, sier Carl I. Hagen i en kort kommentar til oss.
Carl fikk ikke vervet som Stortingspresident. Han fikk ikke vervet som Oslo-ordfører. Han fikk ikke vervet som medlem av Nobelkomiteen. Han går likevel med frisk mot inn i rollen som fanebærer for dem som er blitt partiettttts utslåtte, bitre og forsmådde.
- Vi skal finne fram til hva som gjør mennesker sårbare. Stigmatisering, gruppetenkning og fordomsfullhet tror jeg er vikitge stikkord, for å forstå hva som gjør mennesker hårsåre, sier en kvikk Carl Ivar. Jeg tror også det som gjør mennesker hårsåre er når de blir ofre for det såkalte ”dra-fram-innvandrer-kortet,” og spesielt ”greie-alle-under-en-kam-trikset."Selvsagt.
En for øyeblikket svært hårsår Carl I Hagen stiller høye krav til seg selv i det partiettttts nyopprettede hårsårhetsutvalg.
- Jeg kommer til å gå av hvis jeg kommer med én eneste kommentar som kan tolkes skeivt, eller kommer med en kommentar som kan mistenkes for å ha andre baktanker enn det jeg gir uttrykk for. Jeg kommer også til å gå av hvis jeg en eller annen gang skulle vri og vrenge på en enkeltutalelse, eller falle for ”alle-er-ute-etter Fremskrittspartiet-eller meg-personling-trikset,” avslutter en viril Carl Ivar!

Gripende Bastøy

"Kongen av Bastøy" får terningkast 6 av meg, og er etter mitt skjønn den beste norske filmen noensinne.

Derfor kan filmen heller ikke reduseres til en spenningsfilm, fordi det skal svært, svært mye til for at en spenningsfilm alene skal konkurrere blant tidenes beste filmer. Denne filmen har så fabelaktig mye mer enn ren spenning. Dette er et veldreid drama som aldri slutter å overraske, på tross av sin tradisjonelle oppbyggning. Handlingen utspiller seg på Bastøy - stedet som i 1898 ble kjøpt av staten for å forstre opp såkalte slemme gutter, og de første guttene ankom øya i år 1900. Bastøy ble et svært kjent skolehjem, og et «ris bak speilet» som «uskikkelige gutter» over hele Norge kunne bli truet med. Bastøy skolehjem liknet et fengsel. Stedet ble nedlagt i 1970. Filmen "Kongen av Bastøy" skildrer tiden før og under et dramatisk opprør på skolehjemmet 20. mai 1915.

"Jeg ser alt, jeg hører alt"
Klassisk nok er det et skille mellom de gode og de onde, barnene og barnehjemslederne, men en av filmens absolutte styrker er at de alle framstilles som mennesker, der noen er langt mer forkvaklet enn andre, riktignok, men de blir aldri karikaturer. Dette skal samtlige av skuespillerne ha æren for - med et imponerende kobbel av barne- og ungdomsskuespillere på den ene siden, og de to framtredende onde - bestyreren (Stellan Skarsgård) og Bråthen (Kristoffer Joner). De to sistnevnte gir tidlig beskjed om at "de ser alt, hører alt;" her er det ingen tillitt til skolehjemsguttene. En mønsterelev har vært der i seks år, så man skal ha tålmodighet hvis man først havner på Bastøy. Det er hjerteskjærende å følge med på denne guttens samvittighetskvaler over alt han opplever på Bastøy. Dette er glitrende framstilt flere steder i filmen - gutten må se alt, høre alt.

SamholdDet er et merkelig, og også rørende samhold, mellom guttene. Her tar de vare på hverandre, her sladrer de også på hverandre, og her slåss de seg imellom. Det handler om å ha sine stier rene, dersom man skal ha mulighet for å en dag slippe fri. Det er en film som handler om kjærlighet, vennskap, svik og løgner - og så mye mer. Her har alle personene fått utdelt et nummer - der C1 og C19 er filmens hovedpersoner (spilt av Trond Nilssen og Benjamin Helstad, to glitrende unge skuespillere vi nok vil høre masse fra framover). Sammen lengter og drømmer de seg bort etter et liv på sjøen, anført av C19 lengsler etter å være harpunér. Fabelaktige allusjoner over livet på sjøen, og havet, bringer tankene til den lille verden - på Bastøy.

"Den som sår brennenesler, kan ikke høste roser."
Livet på Bastøy er hardt, og ørkesløst. "Arbeidet skal være like meningsløst som deres oppførsel," ifølge bestyreren. Men bestyreren blir aldri en karikaturtegning, vi får en viss sympati for ham, med det noe tvetydige utsagnet "Disiplin uten medfølelse er hjerteløst." Her styres guttene med kjeft, pisk og trusler - dette er barn som hele tiden blir holdt under streng oppsikt av fryktregimet. Regler. Regler. Regler. Det minste reglementsbrudd har sin straff. De som bukker under, blir stemplet som å ikke kunne leve blant folk. Her er det utukt mot barn, her blir Bråthen forvist, og kallet tilbake igjen - noe som får skjebnesvangre følger for C1. C1 gnagende samvittighet er rørende å følge. C19 stå-på-vilje likeså. Uten å røpe for mye av handlingen, kan det hele oppsummeres med Axel Kiellands ord: Den som sår brennenesler, kan ikke høste roser."

Skattelistene

Nå er skattelistene her, og det er tid for tungtgravende journalistikk.

Skattelistene er ikke like tilgjengelige som tidligere, det var aldri meningen at folk skulle sitte på fest, drikke sprit, vri en åtter, og klikke seg jevnlig innom skattelistene, for å søke på venner, naboer og lærere, slik det tidligere var rikelig anledning til. Nå kreves det i så tilfelle litt mer organisering. Idag må man ta med MIN-ID på fest, og det er vel i flaueste laget å styre med i edruelig tilstand, før man ankommer festen. Denne blogger synes det er bra at skattelistene ikke er like åpne som tidligere, samtidig er det bra vi har ordningen. Den skal kanskje først og fremst avdekke skattesnytere. Skattelistene har absolutt noe for seg, blant annet er penger makt, og det kan således være sunt å avdekke maktstrukturer i samfunnet. Heldigvis lever vi i et så egalitert samfunn at de store forskjeller ikke er så påfallende; det har ikke så mye å si om den ene såkalte daglivarekongen tjener 2500 kroner mer enn den andre. Det som er litt morsomt er hvordan Rogalands avis tolker hvor maktstrukturene ansamler seg; de har laget en oversikt - som første sak i avisen - hvordan inntekten til bystyrerepresentantene i Stavanger er. Er dette maktens tindre? Man kan selvfølgelig begrunne en slik prioritering med at det er viktig om politikernes inntekt avspeiler befolkningens inntekt. Representasjonsteori skiller seg i to hovedgrupper, liberal kontra ansvarlig representasjon. Dette skal ikke diskuteres her, men det er ut i fra ansvarlig representasjonsteori grunn til å stille spørsmål til om en slik oversikt er særlig relevant for å undersøke hvorvidt representantene er representative for befolkningen.

Avsløring
Jeg har laget noen oversikter under, som faller innunder posten for tungtgravende journalstikk. Følgende lister kan framskaffes av meg, dersom du tar kontakt. Disse oversiktene har virkelig som mål å avdekke maktsegmenter i samfunnet:

- Inntektstoppen for alle dem som heter Gudrun
- Gjennomsnittsinntekten til dem som heter Roar.
- Formuetoppen til dem med briller.
- Skattetoppen til dem som har fornavn som begynner med Å, og det etternavnet inneholder bokstaven P, eventuellt en tysk s.
- Skattetoppen til dem som har etternavn som ender med -sen på morssiden.
- Inntektstoppen til dem som heter Gudrun eller Roar, har briller, har mellomnavn med bokstaven p i seg, eller en tysk s, og har et etternavn på morssiden som ender med - sen.

Ta kontakt!

Nytt flertall i Stavanger-politikken

Det blir flertallsstyre med partiene Høyre, Venstre, KrF, Senterpartiet og Pensjonistpartiet i Stavanger, perioden 2011 - 2015.

Forhåpentligvis varer samarbeidet ut fire års persioden. Jeg håper ett-mandatspartiene Senterpartiet og Pensjonistpartiet vil opptre ansvarlig de neste fire årene, slik at det ikke blir et styringskaos i Stavanger underveis. Det er problematisk å overlate makt til så små partier, det strider litt i mot maktfordelingsprinsipper at én person kan få veldig stor innflytelse. På den andre siden, det er veldig bra man har stablet sammen et politisk flertall som kan vare, på grunn av at den politiske avstanden ikke er for stor (selv om den er tilstede). Det blir spennende å se den eventuelle styringsplattformen som disse partiene kan legge fram. Det er også gledelig at Stavanger nå får en en klar og tydelig opposisjon både til venstre og høyre for sentrum-høyre samarbeidet, med Arbeiderpartiet, SV og Rødt på venstresiden og FrP på høyresiden. Jeg tror den beste politikken blir utmeislet dersom man har partier som kan kritisere posisjonen, på konstruktivt vis, fordi jeg tror de beste løsninger finnes etter meningsbrytning. Denne meningsbrytningen kan selvsagt foregå innad i en samarbeidende koallisjon, men jeg tror vi får en mye ærligere debatt hvis diskusjonene tas i full offentlighet.
Hva gjelder opposisjonen tror jeg det er viktig at de i denne meningsbrytningen bidrar til å markere forskjellene mellom partiene, ikke at opposisjonen bedriver det vi kan kalle bystyre-regjeri, der de har som hovedsak å kneble posisjonspartiene mest mulig.

AnsvarlighetHvorvidt det er en ansvarlig opposisjon vi har med å gjøre, kan diskuteres etter det som har framkommet like etter valget. FrP sitt forhandlingsutvalg, anført av Tore B. Kallevig, har i skrevet under en valgteknisk avtale med de andre opposisjonspartiene – AP, SV og Rødt – der FrP sikrer seg flere mandater, og dertil større innflytelse, i formannskap og kommunalstyrer, enn hva oppslutningen om partiet skulle tilskrive. Kallevig viser på ny sin dyktighet som politiker. Venstresidens raushet med FrP har nok neppe sin bakgrunn i politiske fellesprosjekt, men snarere å gjøre opposisjonen tydeligere og mer kraftfull mot posisjonspartiene. Det er veldig rart det som har skjedd. Venstres Per A. Thorbjørnsen omtaler dette som en politisk forfølgelse av posisjonspartiene (Stavanger Aftenblad 14. september 2011), og det kan veldig godt være at opposisjonens fremste mål er å gjøre livet vanskelig for posisjonspartiene.

MandatfordelingenMandatfordelingen i det nye bystyret ser slik ut:
Høyre 23
Arbeiderpartiet 19
Fremskrittspartiet 9
Venstre 5
Kristelig Folkeparti 4
Sosialistisk Venstreparti 3
Pensjonistpartiet 1
Senterpartiet 1
Rødt 1
Miljøpartiet De grønne 1

67

Mandatfordelingen viser et mer fragmentert politisk landskap enn det jeg hadde forespeilet før valget, der fire partier kommer inn med ett mandat. Jeg hadde ikke trodd Pensjonistpartiet eller Miljøpartiet de grønne skulle komme inn. Ellers kom Arbeiderpartiet inn med tre flere representanter, enn hva jeg hadde antatt. Høyre står på stedet hvil, og får ikke to flere representanter, slik jeg hadde trodd. Jeg hadde heller ikke tippet at Venstre og KrF gikk tilbake med ett mandat hver. Hva gjelder mandatberegningen for SV, Rødt og FrP, gikk det som jeg hadde trodd. Hovedtendensen er altså at det politiske landskapet ble mer fragmentert, enn hva jeg hadde trodd, med en større spredning av representasjonen i sentrum. Samtidig er det grunn til å peke på at oppslutningen om Arbeiderpartiet ble langt sterkere enn hva jeg hadde forespeilet. Når det gjelder hvem som er representert i bystyre, synes denne blogger det er et meget stort tap at Thor Bjarne Bore faller ut av Venstres gruppe i bystyret, der Venstre går tilbake fra 6 til 5 mandater. Han er kanskje min favorittpolitiker i dagens norske politiker-landskap. Det blir uansett spennende å følge disse nåværende representantenes politiske prosjekter.

Spennende pangvalg for sentrum-høyre i Stavanger

Alt ligger til rette for et brakvalg for Høyre i Stavanger. Venstre holder stand fra forrige knallsterke kommunevalg (2007). KrF holder seg også noenlunde stabilt. Spørsmålet er om disse tre partiene får flertall alene?

Det er 67 bystyrerepresentanter som skal fordeles, og det krever da 34 representanter for å få flertall. I den siste velgerundersøkelsen fra Rogalands Avis, lørdag 10.september, får Høyre 25 representanter (+2), Venstre får 6 representanter ( - ) og KrF får 5 representanter ( - ). Dette betyr 36 representanter - to mandater mer en nødvendig for å få flertall. Kan det være sentrum-høyre får flertall i Stavanger – uten støtte fra FrP eller Arbeiderpartiet, og sogar Senterpartiet? Ting kan tyde på det (selv om feilmarginene er store, kun 608 personer er intervjuet) Feilmarginene er opptil 4 prosent for de største partiene. Dette kan altså vippe begge veier – flertallet kan ”forsvinne,” eller flertallet kan bli styrket. Jeg tror imidertid alle de tre nevnte partiene er i medvind, slik at jeg tror de vil få flertall alene på valgdagen. Da håper jeg på at disse partiene – Høyre, Venstre og KrF kan danne flertall alene. Jeg tror mest på deres løsninger. Samtidig tror jeg det er godt for demokratiet i Stavanger at vi får klare opposisjonspartier – på venstre- og høyresiden. Hva skjer med de andre partiene? SV sliter kraftig, med en katastrofemåling på 2,5 prosent (!). Dette gjenspeiler partiets dårlige resultater på landsbasis, der partiet vaker rundt 5-tallet, og det er ikke grunn til å tro at partiet skulle ha gjort det bedre i vellykede, oljesmurte Stavanger. Stavanger SVs leder, Marcela Molina forsikrer at resultatet kommer til å bli langt bedre i Stavanger enn det den siste målingen tilsier. Det er mulig de gjør det bedre, og la mitt stalltips være at de kommer inn med tre mandater – Marcela Molina, Eilef A. Meland og den unge, dyktige Eirik Faret Sakariasssen. Jeg tror det ikke er grunn til å håpe på mer – de lekker nok både til Arbeiderpartiet og Rødt. Arbeiderpartiets økte oppslutning har skrumpet inn etter 22. juli. Partiet har nå en oppslutning på 23,6 prosent. Det er tvilsomt om partiet denne gang har klart å aktivisere særlig mange hjemmesittere. Jeg tror det kan være grunn for å legge til grunn mandatberegningen på 23,6 prosent, altså 16 mandater (+1). Senterpartiet beholder nok sitt mandat, selv om Kvadsheims parti opplever en beskjeden tilbakegang, ifølge denne målingen (-0,4). Jokeren på venstresiden er Rødt, som vaker mellom 1 og 2 kandidater. Jeg tror SV klarer å aktivisere noen Rødt tilhengere i sluttspurten, slik at de blir sittende igjen med 1 mandat. Jeg tror uansett ikke SV og Rødt til sammen vil få mer enn 4 mandater. Sammen med AP sine 16, blir dette skarve 20 mandater, og de må se langt etter ordførerklubben. FrP sliter kraftig, til tross for etter det jeg kan bedømme en meget sterk valgkamp fra FrPs ordførerkandidat, som virker veldig dyktig: Tore B. Kallevig. Dette gjenspeiler nok også elendige målinger for FrP nasjonalt, og FrP har aldri hatt noen bastion i Stavanger. Jeg tror imidlertid FrP kan aktivisere noen i sluttspurten, og tror derfor på en tilbakegang, men 9 mandater (-2). Pensjonistpartiet ligger an til 2 mandater, men man kan jo spørre om de mange eldre klarer å komme seg til stemmelokalet. Jeg tror ikke Sandviks parti vil få mer enn ett mandat, som i 2007. Sagen-Helgø henter nok mange stemmer her, etter hennes fokus på sykehjemsplasser i Stavanger. Da tror jeg på denne mandatfordelingen valgdagen, som er en blanding av tro og ønsketenkning:

Rødt: 1 ( - )
SV: 3 ( -1)
Ap: 16 ( +1)
Sp: 1 ( - )
V: 6 ( - )
KrF 5 ( - )
Høyre 25 ( + 2)
FrP 9 ( - 2)
Pp 1 ( - )
Andre: 1 ( - )

Slår dette til vil vi få et flertall av Høyre, Venstre og KrF. Jeg tror at de til sammen ikke vil gjøre det dårligere enn dette, for jeg tror Høyre er i medvind, og de Rød-grønne i motvind. Som du ser tror jeg ikke balansen mellom to-blokkstenkningen er endret – men det kan det bli, og da tror jeg det blåser sentrum-høyres vei. Jeg håper ikke at partiet Pensjonistpartiet kommer på vippen i dette partipolitiske landskapet, fordi jeg da tror at én person kan få uforholdsmessig stor makt – overfor sentrum-høyre. Rokkeringer innad på borgerlig side alene er altså det som jeg tror mest på for å sikre et flertall av Høyre, Venstre og KrF. Godt valg!

Informativ partilederdebatt

Den klassiske partilederdebatten på NRK 1 var god. Jeg tror imidlertid ikke det forrykker velgermassen i nevneverdig grad fordi den var jevn og kanskje til tider for detaljert for folk flest. Derfor tror jeg det er grunn til å stole på at partiene på valgdagen vil ligge innenfor feilmarginene av siste undersøkelser.

Jeg tror særlig det er grunn til å tro at Venstre og KrF gjør minst så gode valg som meningsmålingene skulle tilsi, fordi jeg synes Trine Schei Grande og Knut Aril Hareide gjorde svært gode figurer. Av samme årsaker bør disse være litt forsiktige når de første valgdagsmålinger tikker inn. Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen var tidvis litt på defensiven. Det er gjerne lett å havne i den posisjonen når man sitter i posisjon. Det er kanskje lett, når man sitter med ansvar, å innta en holdning som forvaltere av vettet – og denne farlige og arrogante posisjonen syntes jeg de av og til inntok. Ellers kan det være grunn til å trekke fram én av de to programlederne – Lisbeth Skei, for en svært bra ledelse av programmet.

Jeg vil gi en vurdering av hver av partilederne. Det framkommer ut i fra rekkefølgen de hadde sin sluttappell.

Jens StoltenbergStatsministeren var den i kveld som gjentok frasen ”det-er-jo-tross-alt mye-som-er bra,” og var derfor kanskje en av de mest moderate og forsiktige i panelet – og kanskje dette ikke er trikset for å vinne nye velgere eller aktivisere hjemmesitterne. En skulle tro at Arbeiderpartiet hadde børstet støv av det gamle brundtlandske slagordet ”stø kurs”. Imidlertid har han sin sedvanlige kombinerte litt arrogante, overbærende og slitne mine, noe som atter en gang signaliserer litt regjeringsslitasje. På den andre side appellerer han nok til de som ønsker status quo, og som har det helt greit som de har det – og jeg tror derfor på en oppslutning om Arbeiderpartiet innenfor feilmarginen på 30 prosent. Taklet spørsmålet om brudd på arbeidsmiljøloven i helsesektoren i Trondheim, med at ”AP er i mot brudd på arbeidsmiljøloven.” Kunne kanskje argumentert med noe mer substansielt. Kom på defensiven etter at KrFs Hareide beskyldte Arbeiderpartiet for løftebrudd overfor Eldreløftet, ved at ordlyden er forandret fra det de vedtok til det som ble satt ut i virkeligheten, og klarte i debatten ellers ikke å parere de mange angrepene fra KrFs Hareide – med unntak av den humoristiske replikken om regnefeil i Statens Vegvesen: - Hvis statens vegvesen har regnet feil i 30 år, står det dårlig til med norsk skole. Hadde ellers andre steder kvikke replikker, som da han konstaterte at Arbeiderpartiet nok har et litt annet følelsesliv knyttet til kommunesammenslåing enn det Senterpartiet har. Hadde ikke særlige prinsippielle meninger om kommunesammenslåinger. Der han viste til at det bare var 4-5 milliarder å spare ved en halvering av norske kommuner. I skoleseksjonen forsikret han om at lærerutdanningen blir rustet opp, og sa i diskusjonen om samferdsel at regjeringen hadde lagt 100 milliarder på bordet (i det som vel må være i nasjonal transportplan?). Var på sitt svakeste da han i debatten om eldreomsorgen kom trrekkende med sitt vanlige ”du-kan-ikke-love-skattelette-og-samtidig-satse-på-skole.” Det som jeg syntes trakk virkelig ned med statsministeren var hans sluttappell, som var en slags 22. juli-appell. Brukes dette av Arbeiderpartiet, er det svært lett å mistenke dem for å utnytte dette partipolitisk – og den fellen syntes jeg han falt i. Ellers en sosialdemokratisk forankret sluttappell, som nesten berørte alle livsløp – barnehage, skole og eldreomsorg. Terningkast 4.

Trine Schei GrandeVenstre-lederen var ikke oftest på banen, men benyttet anledningen godt da hun hadde ordet.
Dominerte ikke debatten om eldreomsorgen. Derimot var hun svært toneangivende når debatten dreide seg om kommunesammenslåinger, der hun viste til at det mellom Stavanger og Sandnes var 80 interkommunale foretak for samarbeid. Burde kanskje brukt ordlyden ”demokratisk problem å flytte makt fra kommunestyrer til styrerom,” men la i hvert fall inn i sakens anledning at man måtte gjenvinne lokaldemokratiet. Svært dyktig i debatten om skole, der hun poengtert slo fast at norsk skole trengte å gjenreise respekten for lærerne, etterlyste 5-årig lærerutdannelse og systematisk videreutdanning av lærerne. I debatten om samferdsel reklamerte hun for at prisen på et månedskort i Oslo var på bare 500 kroner, etter Venstres gjennomslag overfor byrådet, og fikk derfor stadfestet at Venstre var de kollektiv-reisendes parti. Virket raus da hun støttet Siv Jensen og FrPs forslag om fjerning av arbeidsgiveravgift for lærlinger. Schei Grande hevet seg ytterliggere i sluttappellen, der hun brukte begreper som felleskap og demokrati – viktige Venstre-kjennetegn. Fokuserte på ordet kunnskap. Framholdt også de liberale verdier – og at partiet er de lille menneskets kamp mot systemet. Terningkast 5.

Erna SolbergHøyre-lederen var kanskje ikke like sprudlende i dag som hun har vært i tidligere debatter. Kanskje var hun redd for å trø skjevt denne gang, og ble derfor litt tenkende og undrende til tider. Men; hun er jo da kanskje enda lettere å bli glad i. Og: Hun framstår som alltid som usedvanlig kunnskapsrik. Hun kan sakene. Manøvrerte klokt da Trondheim-skandalen dukket opp, og håpet at dette kunne bidra til at Arbeiderpartiet kunne innse at det også fantes feil i det offentlige helsestellet, slik at det kunne bli slutt på svartmaling av private hender. Pekte på at antall sykehjemsplasser hadde dobbelt utbyggingshastighet da hun var kommunalminister, og hadde derfor troverdighet i saksspørsmålet eldreomsorg. Ba om at alle gode krefter skulle slippe til. Snakket som alltid om gulrøtter i systemet når kommunesammenslåing ble brakt på banen. Når debatten dreide seg om skole var hun igjen nyansert: Er ikke i mot valgfag, men er i mot at dette skal tas av timer i andre fag. Hun var som Venstre-lederen opptatt av å løfte fram læreren. Hun snakket om differensierte oppgaver til elevene ut i fra kunnskapsnivå – også det gjenkjennelig. Til forskjell fra mange andre Høyre-folk framstår hun ikke som en forskjellsbehandler av elevene. En middels god sluttappell fra en jeg hadde ventet mer av, men Erna har kanskje aldri vært den største folketaler. Fokuserte på kunnskap, ferdigheter og troen på seg selv. Ble kanskje litt for mye plass og repetisjon av lærernes viktighet. Appelerte til følelsesregisteret når hun ba om at eldre burde tas mer på alvor. Tross en ikke glitrende sluttappell, gjør hun seg fortjent til terningkast 5.

Siv JensenFrP-lederen fikk fremmet sine synspunkter i seksjonen om eldreomsorg, der hun etterspurte samme modell som barnehage-dekningen. Bygget ned skillet mellom offentlig og privat omsorg, med det velplasserte uttrykket ”det spiller ingen rolle hva katten heter, hvis den ikke fanger mus.” Vil at det er medisinfaglige vurderinger som ligger til grunn for å få sykehjemsplass, ikke om folk dør i sykehjemmene eller ikke.” Vil ha ventelister, for å få en oversikt over behovet, slik at køene blir fjernet. Var enig med Erna Solberg i at det var et behov for gulrøtter i systemet for kommunesammenslåinger, men var ellers unødvendig ullen om det var behov for sammenslåinger. I skoldebatten gikk hun i bresjen for en mer praktisk rettet grunnskole. Erkjente ærlig i samferdselsdebatten at FrP var bilistenes parti. Var tydelig og klar på at staten drev utpressing av kommunene, ved at bompengefinansiering var nødvendig for å få samferdselsmidler. Hadde fått en femmer av meg, hadde det ikke vært for en usedvanlig dårlig timet bemerkning i sin sluttappell – FrP er partiet for deg som ikke vil ha et asylmottak i ditt nærmiljø. Terningkast 4.

Kristin HalvorsenSV-lederen tok i debatten på seg en rolle som læremester for de andre, og det er en arrogant holdning som kler henne dårlig. I debatten om eldreomsorg er hun mer opptatt av velgerfrieri til de som jobber i eldreomsorgen, i stedet for å snakke om eldreomsorgens problemer. I skoledebatten tok hun til orde for en mer praktisk orientert grunnskole, men mangler litt troverdighet siden SV tross alt har hatt skoleministeren i seks år. Er ellers flink til å fram-le statsministeren. Var god i sin sluttappell der hun profilerte SV som partiet som setter barn og unge først. Er ellers partiet for miljø og kollektivtrafikk – der hun blant annet trakk fram vern av Lofoten og Vesterålen for oljeboring. Framstår her nøktern og troverdig. Klarer ellers å få fram at de rike må betale skatt etter evne. Terningkast 4.

Liv Signe NavarseteSp-lederen var ved minst to anledninger milevis fra å svare på programledernes spørsmål, noe som denne blogger ikke liker. Er troverdig når det gjelder formidabel opptrapping av kommuneøkonomien, hvilket ligger som et bakteppe for særlig eldreomsorg og skolesatsing. Omgår offentlig-privat eldreomsorg debatten, med å svare noe ullent om at dette egentlig handler om valgfrihet. Viste seg som en konstruktiv politiker da hun støttet FrP sitt forslag om fjerning av arbeidsgiveravgift for lærlingeplasser. I samferdselsdebatter handler det om trygge og ras-sikre veier, kjente toner, men ikke særlig nytt fra Senterparti-fronten. Har troverdighet når det gjelder SP som samferdselsparti. Er god i sin profilering av SP i sin sluttappell, som gjennomsyres av distrikts- og kommunepolitikk. Terningkast 4.

Knut Arild Hareide
KrF-lederen er som vanlig morsom, og hadde også i kveld treffende replikker. Hareide byr på seg selv. Viktigere: han virker svært informert. Er gang på gang ute etter å stille statsministeren til veggs, noe som tydelig viser at Hareide er på stemmejakt i Arbeiderparti-land. Statsministeren klarer aldri helt å svare Hareide – det nærmeste Jens kommer er en vittig vits. Er svært troverdig når han etterlyser oppføligingen av eldreløftet som KrF har hatt med Ap. Erkjenner at han ikke har noe religiøst forhold til offentlig eller privat tjenesteyting i eldreomsorgen – og etterlyser særlig bruken av ideelle organisasjoner. Gode KrF-saker, altså. Veldig god når debatten dreier seg om samferdsel – han er jo tross alt leder av transportkomiteen på Stortinget. Veldig god i sin sluttappell, der han på en verdig måte klarer å bruke 22. juli som en lærdom for ettertiden: Ikke hat og hevn, men hjertevarme. Knut Arild Hareide blir kanskje litt for høytidelig i sluttappellen, men dette er jo hans ilddåp. Er kanskje minst konkret av de alle i sluttappellen, men klarer på en treffende måte å vinne folkets hjerter: Det handler om menneskeverd. Viser raushet når han mener at framtiden må bygges på kristne og humanistiske verdier. Terninkast 5.

Levende menneskeskildring

Liker du av absurde filmer med betydelig tristesse og humor bør du absolutt se ”Du levande” (2007).

Det er vanskelig å beskrive handlingsgangen i filmen, fordi den langt derifra er bygget opp rundt den klassiske Hollywood-modellen, men kanskje desto mer befriende. Filmen er satt i sammen av mer eller mindre et tjuetalls separate scener, selv om noen rollefigurer går igjen, og handlinger kan fortsette med spredte mellomrom. Tema for filmen er mellom-menneskelige relasjoner. Alt virker uendelig tomt og håpløst. Det likner en postmoderne verden der rotløsheten er dyp og tyngende for menneskene som lever der. Det er filmens første del som gjør sterkest inntrykk, kanskje fordi filmuniverset er så annerledes enn vi er vandt til, men ikke for den som har sett ”Sanger fra andre etasje,” fordi dette kan regnes som oppfølger-filmen fra regissør Roy Andersson – og er ikke ulik. ”Du levande” starter med en mann som har mareritt om flybombing – en ganske betegnende åpning for de mange rollefigurene som preges av frykt og angst. Etterpå går vi til en scene i parken, der en kvinne jamrer over livet til sin ektemann – ”Ingen forstår meg, ”der alt hadde vært bedre om hun, ifølge seg selv, hadde hatt en motorsykkel. Også det betegnende for menneskene som lever i dette universet, som så gjerne ønsker å flykte fra sine liv – gjerne med motorsykkel, og som ingen kanskje evner å forstå? Så kommer en scene fra drabantby – der en mann bare står på terrassen. ”Hva gjør du?” spør kona, og vi får det mest innlysende svaret av dem alle: ”Jeg står her” – for det er ikke lett å få øye på hva menneskene i denne filmen egentlig bedriver. En av flere morsomme scener. De stadig tilbakevendende barscenene binder filmen i sammen, der annonsering om kveldens siste drink, og tilhørende stimling til baren, viser hva som er manges trøst i denne byen. Det er også i den første barscenen undertegnede hørte gjennomgangsreplikken for første gang: ”Det kommer en dag i morgen” – men hva den måtte bringe av ørkesløs kjedsomlighet er ikke vanskelig å forestille seg. En vanvittig morsom teppelagerscene frisker opp, og humoren i denne filmen er gjennomtrengende: ”Vi har ingen grønne tepper dessverre, på tre meter, men vi har ett i grønt” er en utrolig morsom replikk i sin sammenheng – og lar seg vanskelig forklares, men må oppleves. Også en scene på regnskapskontoret er ubetalelig; der etter hvert et helt kontor aktiviseres for at én trodde han hørte at noen ropte ”Holger.” Morsomt. En annen scene, en som øver på stortromme alene: Morsomt. Hvordan oppleves det å stå i kø, og hva som måtte skje om man skifter kø, er også uovertruffent beskrevet. Noe i filmen går litt for mye over i det surrealistiske, etter undertegnedes smak. Blant annet gjelder dette øl-drikking i en rettssal, som fjerner filmen unødvendig mye fra et virkelig univers, og virker bare fremmedgjørende. Filmen virker også en smule langdryg, på tross av sine skarve 1 timer og 33 minutter. Men bevares; Det er morsomt å høre, og se, en som tar ”dra-av-duken-på-bordet-med-all-porselenen-på”-trikset. Filmen kan ses fra en dyp alvorlig synsvinkel også,. Psykriateren minner oss om at vi kanskje er ulykkelige på grunn av vår selvopptatthet, egoisme og usjenerøsitet. En god strofe livsvisdom, fra mannen som ikke lenger orker å snakke med pasientene, men i stedet for bare skriver ut piller. I ”Du levande” bryter frøken sammen i klasserommet, straks etter dagens ”god morgen.” Noen klamrer seg til salemsang, men alt er ikke håpløst, for ei jente klamrer seg til gitarspilleren Micke – en for øvrig veldig vakker scene, mot slutten av filmen. Filmen avslutter med at bombefly svever over byen. Men om byen blir bombet, slik mannen innledningsvis hadde mareritt om, er neigu ikke lett å vite – i dette mørke, håpløse og trøstesløse, men morsomme, universet.