”Avstanden til Frp har økt”

KrFs leder Knut Arild Hareide konstaterer at avstanden til Fremskrittspartiet har økt. Dette føyer seg inn i sedvanlige utspill om at avstanden til Frp har økt. Har avstanden mellom andre partier og Frp noen gang blitt mindre? 

Vi kan jo tenke oss mulige utspill framover som bidrar til å øke avstanden mellom FrP og andre partier.
- Kellogs Frosties bør ikke serveres med sukker, den er allerede sukret fra før av.
Harry Bole, varamann i kommunestyret til Trøgstad FrP
- Et slikt utspill er totalt unødvendig, og bidrar til å stemple en hel gruppe mennesker, som liker å sukre Kellogs Frosties, som annerledes og rare – en slik gruppementalitet er stikk i strid med vårt partis grunnleggende menneskesyn. Avstanden til FrP har økt!
Andreas Vinglepetter, medlem av Venstre.
- Hvorfor har etter hvert alle nordmenn trampoline i hagene sine, spør en oppgitt Tage Dagensomdenkom, varagruppesekretær i Ulsteinvik FrP.
- Uttrykket ”alle” er symptomatisk for FrPs gruppetenkning, og stikk i strid med det rommet som bør gis til individuell frihet, i følge Høyres partiprogram. Avstanden til FrP har økt!
Peter Spenn-Døvigen, Høyre, medlem i lokalkontoret Frogners beste-vest.
- Hvorfor må alltid snora på kantklipperne ryke, spør en oppgitt Roy Europris-Libris, Tunstad FrP.
- Dette er å dra alle kantklippere under én kam. Alle kammer er ikke kantklippere, men alle kantklippere kan. Avstanden til FrP har økt!
Gro Hjertegod Vaffel-Larsen, ildsjel i KrFs kvinneutvalg for hjembakst.

Merkelig parkvesen-dugnad

Det er forunderlig at Stavanger natur- og idrettsvesen har igangsatt opprenskning i den nedslupne biskophagen, etter oppfordring fra Eiganes og Våland bydelsutvalg.

Saken er denne: Stavanger-biskop Erling Pettersen ønsker ikke å skjøtte biskophagen og resultatet er en overgrodd tomt. Erling Pettersens argument er at tomten er så innholdsrik at han ville ikke fått tid til noe annet enn å være gartner, dersom han skulle ha skjøttet tomten. Biskopgjerningen måtte han da se langt etter. Opplysningsfondet ( som forvalter kirkens eiendommer) viser til at biskopen forplikter seg til å skjøtte hagen. Dette inngår som en del av avtalen som biskop. Det er nedfelt i en kontrakt mellom biskopen og Stavanger bispedømme at biskopen skal skjøtte biskophagen. Hagen er en to måls tomt, og i utgangspunktet rikelig beplantet. La meg gjøre det klart: Jeg skjønner svært godt at Erling Pettersen ikke ønsker å være gartner. Med en så stor tomt hadde han ikke hatt tid til sitt egentlige virke. Jeg synes regelverket burde være slik at en biskop skulle fått dekket utgifter til vedlikehold av hage, eller fått et tilbud, organisert av kirken, for gartnerutgifter. Opplysningsfondet viser til at det finnes så mange kirkeboliger, at dersom det skulle gjelde alle kirkens tomter (og da regner jeg med det dreier seg om presteboliger), så ville dette utgjort et enormt innhogg i kirkens økonomi. Det burde likevel lages et unntak for biskopen, som har mer enn nok med å utføre sin gjerning. Han har dessuten ikke bedt om et parkanlegg da han tiltrådte som biskop. Hvis dette ikke er mulig, bør han gjøre som hans forgjenger, nemlig å leie inn profesjonelle gartnere. Jeg skjønner at dette kan gjøre innhogg i en ikke akkuratt overbetalt biskops økonomi. Det som imidlertid forundrer meg med denne saken er at bydelsutvalget for Eiganes og Våland har engasjert seg i saken, og bedt parkvesenet utføre den jobben biskopen/ gartnere skal gjøre. Det er mulig bydelsutvalget har mandat til å gjøre slike disponeringer. Imidertid synes jeg det viser en merkelig vurderingsevne. Er det riktig at biskopen skal få hagestell av det kommunale parkevesenet, til forskjell fra alle andre? Noen vil hevde at det offentlige er det offentlige, og at det dermed ikke er så stor forskjell på om hagen vedlikeholdes av kommune, stat eller opplysningsfondet – så lenge det er det offentlige. Det synes jeg er et dårlig argument, siden det det også i det offentlige, eller kanskje særlig i det offentlige, bør budsjetter og prioriteringer holdes fra hverandre slik at vi får tydelige ansvarsforhold. Jeg vil imildertid gi min fulle moralske støtte til biskop Erling J. Pettersen i denne saken.

”Hvor saare lidet vil der til….”

Zetlitz-cabareten "Elisa og Jens har premiere på Gaffel og Karaffel 14. september, og jeg gleder mg som en liten unge. 

Forestillingen omhandler etter det jeg har skjønt Zetlitz liv og virke. Jens og Elisa spilles av henholdsvis Espen Hana og Marianne Holter. De som står bak oppsetningen er Rogaland Teater. Cabareten er en markering av 250 år siden Jens Zetlitz fødsel.

Hvem var Jens Zetlitz? Jens Zetlitz (født 26. januar 1761, død 14. januar 1821) var en norsk dikter og luthers prest fra Stavanger, som særlig er kjent for sine selskapssanger/ drikkeviser. På slutten av 1700-tallet flyttet han til Danmark for å studere teologi. Der ble han medlem av Det Norske Selskab, som var en litterær selskapsklubb for norske studenter i København. Kanskje var det her han hentet inspirasjon til sine mange livskloke og –begjærlige viser? Han fullførte presteutdannelsen, og virket som prest i sin samtid, men det er diktene som han huskes best for. Han beskrives gjerne som Norges Carl Michael Bellman (Og Bellman har jeg blogget om før). Enkelte kritikere i sin samtid hevdet at ”hans forsøk i folkelig diktning er belærende og moraliserende etter tidens smak.” Andre igjen syntes han var litt for opptatt av ”det gode liv.” Opprinnelig kom han fra en overklasse-familie, men ble tidlig foreldreløs, og vokste opp i fosterhjem. Kontrastene var store i Zetlitz liv, hvilket sikkert gav seg utslag i at han både kunne være salme- og drikkevisedikter? Ville han forbli i bondestanden som han elsket, eller strebet han mot anerkjennelse blant de høyere klasser? Politisk var han opptatt av idéene fra den franske revolusjon, ”frihet, likhet, brorskap,” og han var barn av Opplysningstiden. Blant annet åpnet han et av Rogalands første folkebibliotek i Vikedal i 1802.

Allsidig Zetlitz er kjent for både å ha en religiøs og personlig retning i diktene sine. Petter Dass var inspirasjonskilden når det gjaldt den religiøse retningen. I de personlige diktene dyrker han familien og kjærligheten. Jeg synes disse retningene sammenfattes i det tindrende vakre diktet ”Mine længsler,” på folkemunne kjent som ”Hvor saare lidet vil der til.” Jeg nynnet flittig på denne visen da jeg gikk på folkehøyskole, for over 10 år siden. Du kjenner nok melodien, den finner du her: http://www.youtube.com/watch?v=UzA8SC_GTrw

Hvor saare lidet vil der til

For lykkelig at være;

Et muntert Sind,

en Piges Smiil,

En Ven, som gjør dig Ære,

En Hytte, som dig skjule kan,

Sundt Brød og Kildens klare Vand,

Saa megen Viisdom, at du vil

Og bruger denne Lære.

Guld har sin Glands og Magt sit Værd,

Og Rang vanærer Ingen;

Det er ret smukt at være lærd,

Men det er ikke Tingen.

Nei skjælve ei for Daarens Dom,

og tage Dagen, som den kom,

Er meer end Guld og Ære værd,

Og det dig røver Ingen.

O! naar jeg, ved Elisas Barm,

Til Kloden kunde sige:

"Jeg har indsluttet i min Arm,

O Jord! din bedste Pige."

Og saa en Ven ved siden sad,

Som saa sig i min lykke Glad,

Jeg skulde, skiønt forladt og arm

Ei efter mere hige.

Til enlig Dal jeg søgte hen,

Min Haand en Hytte bygged,

Som mig, min Pige og Min Ven

Indslutted og Betrygged;

Til Frugtbarhed jeg Jorden tvang,

Og ved min Sved Hans Godhed sang,

Som troner høit i Himmelen

Men mig min Kreds betrygged,

Jeg Fader blev — de kiære Smaa

Paa ømme knæ jeg satte,

Paa dem med samme Øine saa,

Som Gierrige paa Skatte,

Jeg ledte efter Moders Træk,

Og kyste barnlig Taare væk;

Jeg jorden skiøn, Gud god jeg saa,

Som mig paa Jorden satte.

Jeg sagde til den kielne Tøs:

"Dyd er den største ynde."

Og til den raske vevre Knøs:

"Den største Skam, at synde."

Jeg sagde til dem begge To;

"Blandt Livets Torne Roser gro;

af Dydens Kilde Glæden øs,

og Gud skal eder ynde."

Få ny storkommune på Nord-Jæren!

Jeg har i 13 år ment at Nord-Jæren trenger ny storkommune, og jeg forfekter gjerne dette synet en gang til. 

Årsaken er følgende: Kommunestrukturen er utformet i en annen tid, og er ikke tilpasset krav til den nye tiden, og er da heller ikke egnet til å løse framtidens utfordringer. Først en liten orientering om hva toneangivende partier i Stavanger ønsker. Jeg leser at Stavanger Høyre ønsker en storkommune bestående av Stavanger, Sandnes, Randaberg og Sola. Stavanger Venstre ønsker i sitt program for perioden 2011-2015 en storkommune på Nord-Jæren, men det er vanskelig å få øye på hvilke kommuner som skal innlemmes. (Partiet sentralt åpnet for et par år tilbake siden for tvangssammenslåing, hvilket jeg mener er nødvendig) Stavanger AP er som vanlig litt vag når det kommer til store og viktige spørsmål, og har følgende ulne formulering i sitt valgprogram, for kommende periode: Gjennomgå og vurdere mulige nye samarbeidsformer for kommunene på Nord-Jæren, herunder se på mulighet for kommunesammenslåing med en eller flere kommuner. (dette er hørings- og utredningspartiet framfor noen). Hva Stavanger Krf ønsker er ikke lett å lese, ut i fra deres valgprogram, som ser ut som en uoversiktelig festtale. FrP gikk ved valget i 2007 inn for kommunesammenslutning på Nord-Jæren, og jeg regner med de ikke har snudd i denne saken, men jeg klarte ikke i farten å finne noe i deres valgprogram. Det er altså et stort flertall blant Stavanger-politikerne, om at tiden er overmoden for en sammenslåing. Personlig jeg tror jeg det mest hensiktsmessige er å innlemme Sola, Randaberg og Rennesøy i Stavanger – altså utelatelse av Sandnes. Dette vil jeg komme tilbake til senere.

” Bare ikke meg” Hovedinntrykket er jo samtidig at de omkringliggende kommunene ikke vil slå seg sammen. Dette understøttes ved undersøkelser, som viser at befolkningen er kritisk til sammenslåing. Blant Rogalandskommunene er det bare 12 prosent i kommuner med mindre enn 2000 innbyggere et behov for sammenslåing, andelen øker til henholdsvis 17, 23 og 21 prosent i kommunegruppene 2000-5000, 5000-10000 og 10000-20000 innbyggere. I de fire mest folkerike kommunene - med mer enn 30000 innbyggere- er fire av ti innbyggere av den oppfatningen at det bør bli vesentlig færre kommuner. Positivismen ser derfor ut til å øke i takt med størrelsen på kommunen, målt i antall innbyggere. Samtidig åpnes det for – både blant innbyggere og myndighetspersoner – at mindre justeringer kan være ok; nærmere 40 prosent både blant innbyggerne og rådmennene sier ja til at ”noen få kommuner bør slås sammen”. Det virker som det er en holdning om at kommuner bør slås sammen, bare det ikke gjelder min kommune.

Demokrati Det er uenigheter om sammenhengen mellom demokrati og kommunestørrelse. I enkelte utredninger kan man finne følgende utsagn: ”På den annen side kan demokratimålet bedre tilfredsstilles i mindre enheter enn i større.” Det er grunn til å stille spørsmål ved dette utsagnet. Demokrati er gjerne kronargumentet for å ha en uendret kommunestruktur. Hva som er demokrati kan diskuteres. Demokrati innebærer alt fra og stemme ved valg (konkurransedemokrati), deltakelse og nærhet til de folkevalgte i lokalsamfunnet (deltakelsesdemokrati), diskusjon rundt lokalpolitiske spørsmål (diskursdemokrati), og så videre. Det er altså ikke gitt hva demokrati er. Med dagens teknologi er for eksempel nærheten til de folkevalgte sterkt endret, tidligere var de gjerne 2 timers spasertur unna, eller 25 minutter i bil – mens de i dag bare er en e-post unna. Den teknologiske utviklingen har dermed skrumpet inn avstanden mellom velger og folkevalgt. Det kan derfor stilles spørsmål til om det er så stor forskjell mellom store og små enheter, illustrert ved dette eksempelet. Det er heller grunn for å rette oppmerksomheten til hvorvidt folkevalgte har kapasitet til å høre på innbyggerne. Det er sannsynlig at politikerne i større kommuner er heltidspolitikere, slik at de har kapasitet – i motsetning til ”fritidspolitikere” – å komme i kontakt med folket. Et annet svært viktig overordnet poeng er distinksjonen mellom demokrati og styringskapasitet: Det er et faktum er at kommuner er nedrent i statlige pålegg om hvordan lokale ressurser skal disponeres (eksempelvis øremerkede midler), og når det er avvik mellom penger og oppgaver i spesielt mindre kommuner, er det grunn til å stille spørsmål til hva som er igjen av lokaldemokratiet. Maktutredningen ble behandlet i Stortinget 2005, og de konkluderte også med at det kommunale selvstyret har mistet mye av sitt innhold gjennom kombinasjonen av rettighetslover, statlige pålegg og budsjettknapphet. (NOU 2005:6 Samspill og tillit). Bondevik II-regjeringen stilte spørsmål ved sammenhengen mellom kommunestørrelse og demokrati, og det gjengis her følgende regjeringsutdrag: ”

”I den norske debatten har det gjennomgående vært hevdet at større kommuner vil svekke
demokratiet. Imidlertid viser også nyere norsk forskning at det ikke er noen klar
sammenheng mellom demokrati og kommunestørrelse. Mens befolkningen i mindre
kommuner i størst grad deltar gjennom tradisjonelle politiske aktiviteter, som for
eksempel valg, er deltakelsen gjennom alternative former mer utbredt i større kommuner.
Når slike alternative deltakelsesformer som aksjoner, deltakelse i brukerstyrer, interesse
for og kunnskap om lokalpolitikk m.m. også undersøkes, finner man ikke noen klar
sammenheng mellom deltakelse og kommunestørrelse.”
At det ikke er sammenheng mellom kommunestørrelse og demokrati, understøttes av andre rapporter, mens andre undersøkelser viser igjen at demokrati best realiseres i kommuner av moderat størrelse. En storkommune med 164.000 innbyggere er i norsk målestokk en stor kommune, men ganske moderat sett i forhold til land det er naturlig å sammenlikne seg med – som f. eks Sverige og Danmark. Derfor tror jeg at en storkommune bestående av Stavanger, Rennesøy, Sola og Randaberg, som ville hatt dette innbyggertall per 2011, i stor grad kunne realisert de demokratiske aspektene.

Interkommunale foretak En stor trussel mot lokaldemokratiet er veksten i interkommunale foretak. Et interkommunalt foretak (IKS) kan defineres som en organisasjonsform for selskaper innenfor offentlig sektor der flere kommuner er eiere. På Nord-Jæren er interkommunale foretak utbredt, og foreslås som en løsning for kommuner til å samarbeide tettere på sektorområder. Interkommunale foretak finnes det i Rogaland mer enn 100 av, innenfor de fleste sektorer; mest utbygget innenfor administrative oppgaver (23), menogså et betydelig antall innenfor så vel kultur- (15) som sosialsektoren (15) og næringsutvikling (14). Innenfor utdanning finnes det 10 samarbeidstiltak, mens det er seks tiltak innenfor henholdsvis helse, infrastruktur og vann, avløp og renovasjon (IVAR). Den demokratiske trusselen ved veksten i foretak er at beslutninger trekkes ut av kommunestyresalen, og inn i lukkede styrerom som ikke er underlagt samme demokratiske kontroll. Ved dagens kommunestruktur er det overhengende fare for at denne samarbeidsformen vil enda mer utbredt, fordi kommunene er for små til å kunne eller ønske å løse oppgavene alene. For å forhindre veksten i interkommunale foretak er det derfor viktig at kommuner slås sammen, slik at ikke veksten i interkommunale foretak vokser fram som en konsekvens av at kommunene er for små til at det er hensiktsmessig å løse oppgavene alene.

Skandinavisk revisjon Gjennomgang av kommunestrukturen er noe som foregår over hele Europa, men jeg begrenser meg her til å gi en gjennomgang av hvilket arbeid som gjøres på dette feltet i Sverige og Danmark – land som er svært nærliggende å sammenlikne seg med – med tanke på ”den nordiske velferstatsmodellen”, og kommunenes rolle som velferdsaktører. I Danmark har det fra 1. januar 2007 blitt gjennomført en forvaltningsreform, som har innebåret en delegering av oppgaver fra stat og fylke (amtene) til kommunene, ledsaget av en omfattende reduksjon i antall kommuner fra 275 til 98. De 13 amtene er lagt ned. En kommunestørrelse på ca 30 000 innbyggere ble anbefalt som en norm, og dette er også i tråd med de gjennomførte endringene i strukturen. Sverige har i dag 289 kommuner. I januar 2003 ble den svenske Ansvarskommitén nedsatt. Oppdraget innebar å foreslå endringer i struktur og oppgavefordeling. Komiteen gikk inn for å redusere antall landsting (fylker) fra 21 til 9 – og man skulle tro at ni fylker også er tilstrekkelig i Norge, med omtrent halvparten så mange innbyggere. Overfor kommunestrukturen er jeg usikker på hva utvalget mener, men tallenes tale er klare: Sverige har dobbel så mange innbyggere som Norge, og langt færre kommuner. Rapporten peker ikke på at det er et problem med for store kommuner. Det skulle derfor være hensiktsmessig å redusere antallet norske kommuner. De svenske og danske kommunene har flere oppgaver enn de norske kommunene. Flere oppgaver kunne de norske kommunene også hatt. Det hadde vært riktig å desentralisere makt til kommunestyrene, forutsatt en annen norsk kommunestruktur. Da hadde vi fått et mer levende lokaldemokrati også i Norge, og i større grad fått tilpasset løsninger til lokale behov.

Norske utvalg I Norge har Storting og regjering nedsatt flere utvalg som har hatt som formål å se på lokaldemokratiets kår. Maktutredningen ble behandlet i Stortinget 2005, og Lokaldemokratikommisjonen har levert sin første utredning (NOU 2005:6 Samspill og tillit). Hovedkonklusjonene i Makt- og demokratiutredningen er at folkestyre som styringsform er svekket. Christiansen-utvalget ble oppnevnt i 1989 med mandat til å evaluere kommune- og fylkesinndelingen. Utvalget avga sin utredning våren 1992, og konkluderte med at det er behov for en gjennomgang av kommune- og fylkesinndelingen. Våren 1995 la daværende regjering frem St.meld. nr. 32 (1994-95) Kommune- og fylkesinndelingen med forslag til reformer i kommune- og fylkesinndelingen. Før behandlingen av ovennevnte stortingsmelding fattet imidlertid Stortinget i juni 1995 følgende vedtak: ”Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslåinger.” Dette er bakgrunnen for den såkalte frivillighetslinjen som ligger til grunn for eventuelle strukturendringer. Frivillighetslinjen har selvfølgelig ført til at vi har en kommunestruktur som er i utakt med tiden. Jeg mener derfor det er nødvendig med tvanssammenslåing av kommuner, for å realisere konklusjonene til utvalgene – som viser at langte færre kommuner er ønskelig.

Velferdsprodusenter og samfunnsutviklere. Bondevik II-regjeringen mente det var nødvendig med større og mer robuste kommuner, som kunne være faglig bærekraftige og som evner å fylle sin rolle som velferdsprodusenter og samfunnsutviklere. Det er innlysende at små kommuner som Rennesøy (4200 innbyggere) og Randaberg (10.000 innbyggere), ikke klarer å fylle rollen i tilstrekkelig grad som velferdsprodusent og samfunnsutvikler. Velferdstjenestene har vokst ut av de små kommunene, de krever kompetanse og organisering som de små ikke kan ordne alene. Kommunene som samfunnsutviklere er også innskrenket så lenge ikke kommunene er tilstrekkelig store og robuste til å være en motor i lokalsamfunnet.

Kostnadseffektiv. Undersøkelser om hva som er den mest kostnadseffektive kommune er ikke entydige. Men undersøkelser har vist at de kommunene som i størst mulig grad klarer å utnytte stordriftsfordeler, er på 50.000 innbyggere. Over halvparten av kommunene har færre enn 5000 innbyggere, mens kun 12 kommuner har mer enn 50.000 innbyggere. Da sier det seg selv at kommunene er for små, ut i fra et økonomisk perspektiv. For Nord-Jæren sitt vedkommende har Sola 23500 innbyggere (2011), Randaberg har 10.000 innbyggere (2011), og Rennesøy har 4200 Innbyggere (2011). Alle disse tre kommunene har dermed ikke utnyttet sine stordriftsfordeler. Ved en sammenslåing med Stavanger kommune (126.000 innbyggere), kunne vi fått en storkommune med 163700 innbyggere, som hadde vært langt bedre rustet til å utnyttet stordriftsfordeler, kontra hva som er tilfellet i dag med de tre omkringliggende Stavanger-kommunene. Tall (fra internasjonal empirisk forskning på feltet) viser at det særlig er innenfor administrasjon (særlig sentraladministrasjon), institusjonsbaserte tjenester og visse deler av teknisk sektors arbeidsområder at det er penger å spare. Undersøkelser har også påvist smådriftsulemper for en rekke kommunale tjenester, særlig innenfor institusjonsbasert omsorg, og visse tekniske tjenester.

Areal- og ressursforvaltning. Areal- og ressursforvaltning og samferdselsløsninger er eksempler på områder hvor politiske utfordringer ikke kan løses uten helhetlige grep, og ofte på tvers av kommunegrensene. Stavanger er landets fjerde største by, men er den minste bykommunen i utstrekning, sammen med Ålesund. Flateinnholdet i Stavanger er på skarve 71,5 kvadratkilometer. Til sammenlikning har nabokommunen Sandnes 304,5 kvadratkilometer. En annen by det er nærliggende å sammenlikne seg med er Trondheim, som har et flateinnhold på 342,5 kvadratkilometer. Med en sammenslåing med Sola (69 kvadratkilometer), Randaberg (25 kvadratkilometer) og Rennesøy(65 kvadratkilometer), ville flateinnholdet kommet opp i 230,5 kvadratkilometer, som er en langt mer hensiktsmessig størrelse for å foreta ansvarlig areal- og ressursforvaltning i regionen. Stavanger har også i tiår strevd med å motstå nedbygging av dyrkbar mark. Jeg tror en ny storkommune ville hatt en langt bedre areal- og ressursforvaltning.

Rettsikkerhet Rettsikkerhet kan defineres som at borgeren skal sikres de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Et overordnet mål for Stoltenberg II-regjeringen er å sikre at alle landets innbyggere tilbys likeverdige tjenester av god kvalitet og tilgjengelighet. Nylig ble det presentert en artikkel i Stavanger Aftenblad som peker på at det er de små rogalands-kommunene som bruker mest ressurser på helse. Det er ikke sikkert tjenestene er bedre. Jeg tror som tidligere pekt på, at det er en rekke smådriftsulemper ved at små kommuner skal organisere eksempelvis helsetilbud. Et av kronargumentene for å ikke delegere arbeidsoppgaver til kommunene, er gjerne at det kan gå ut over rettsikkerheten, ved at ulike kommuner kan utvikle svært varierende tjenestetilbud. For de som er svært opptatt av dette, kan jeg se at kommunestrukturen skal være uendret og oppgavetildelingen skal være som nå. Men; en generelt heving av tjenestekvaliteten må være et bedre argument for kommunesammenslåing, enn at alle kommuner nødvendigvis skal ha samme kvalitet i tjenestene. At alle kommuner klarer å heve kvaliteten må være det viktigste argumentet.

Det lokale selvstyre Kommuneinstitusjonen er et uttrykk for det lokale folkestyret. Samtidig er kommunene en integrert del av nasjonalstaten. Denne dobbeltheten har stått sentralt i forholdet mellom staten og kommunene, helt siden etableringen av det kommunale selvstyret gjennom formannskapslovene i 1837. Balansegangen mellom handlingsrom og statlig styring har til alle tider vært en spenning. Kommunene har siden etterkrigstiden fått delegert betydelig myndighet og ansvar for iverksetting av velferdsstaten i Norge. Det har vært en tverrpolitisk oppslutning om verdien av det kommunale selvstyre. Samtidig opplever kommunene at den prinsipielle enigheten ofte brytes ned av krav om statlig detaljstyring. Jeg mener detaljstyringen overfor kommunene er gått for langt. Med det mener jeg at vi må godta større variasjon i tjenestetilbud og prioriteringer på tvers av kommunene. Sammen med at flere oppgaver bør delegeres til kommunene, forutsatt en endret kommunestruktur, så mener jeg at Norge i større grad bør bevege seg i retning av en føderalstat, kontra en nasjonalstat. I større grad. Dette betyr at Norge fortsatt skal være en nasjonalstat. Årsaken til at jeg mener det er fordi jeg vil gi lokalbefolkningen større myndighet til å styre seg selv. Jeg mener derfor at endret kommunestruktur, med tilhørende større oppgavetildeling og friere handlingsrom til å prioritere, vil styrke demokratiet – framfor å svekke det. Dette innebærer også at kommunene i større grad skal muliggjøres å bestemme lokale skatter og avgifter, enn de er i dag. Jeg tror det finnes mer enn nok ”common sense” og kloke hoder i kommune-Norge til at de på en utmerket måte i større grad klarer å styre seg selv. Mitt hovedanliggende er å peke på at denne utvikling går i feil retning: Det er blitt mer statlig regulering, ikke mindre. Undersøkelser viser at det etter 1960-tallet har vært en tiltakende tendens fra Stortingets side til detaljert regulering av den kommunale virksomheten. Spesielt hensynet til nasjonal likhet benyttes som argument for å iverksette statlige styringstiltak overfor kommunene. Likhetskravet og individuelt innrettede rettigheter står i fokus. Det politiske handlingsrommet gjennom skjønnsutøvelse og tilpasning av tjenestetilbudet som kommunen til nå har hatt, blir nå definert som et problem. I stedet blir kommunenes oppgave å effektuere statlig politikk. Dette er en trussel mot det lokale selvstyret.

Gratispassasjerproblemet. På Nord-Jæren har man et utpreget gratispassasjerproblem ved dagens kommunestruktur. Dette vil si at noen benytter seg av tjenester eller goder som de ikke betaler for. Stavanger er et felles handlemarked, et felles arbeidsmarked, et felles opplevelsesmarked, osv. Dette koster penger å drifte. Ved at innbyggere i omkringliggende kommuner benytter seg av Stavangerske veier, teater, symfoniorkester, osv – uten å være med på spleiselaget ved at de ikke betaler skatt til Stavanger kommune – gjør at det er noen som benytter seg av goder som de ikke betaler for. Av disse årsaker synes jeg det er mest rettferdig at kommunegrensene utvides, for å redusere gratispassasjerproblematikken.

Klart sentra Nord-Jæren har et klart sentra for en storkommune: Stavanger. Møreforskning (Amdam 2003) har vurdert konsekvenser for kommunenes rolle som samfunnsutvikler ved sammenslutning i regioner med et klart sentrum (for eksempel Fredrikstad og Sarpsborg) og ved sammenslutinger i regioner med flere sentra (for eksempel Nordfjordregionen). Resultatene viser at i områder med et klart sentrum vil sammenslutning gi en udelt positivt effekt, både i forhold til arealplanlegging, miljøvern, næringsliv, utvikling av lokalsamfunnet og det som kan beskrives som relasjonsevne. Mulighetene for å få til dynamiske og kommunikative planleggings- og utviklingsprosesser er langt bedre i homogene regioner, enn i områder som ikke henger sammen som et bo- og arbeidsmarkedsområde, men har flere konkurrerende sentra. Av disse årsaker tror jeg ikke det er hensiktsmessig med en innlemmelse av Sandnes i en storkommune, fordi dette vil bli et konkurrerende sentra til Stavanger. På den annen side, jeg Sandnes vil være et naturlig sentra for kommunesammenslåing med kommuner som befinner seg sør for Sandnes. Det ligger utenfor problemstillingen og diskutere denne løsningen mer inngående.

Konklusjon. Som jeg har argumentert for mener jeg det burde vært en kommunesammenslåing på Nord-Jæren, der Stavanger hadde blitt slått i sammen med kommunene Randaberg, Sola og Rennesøy. Ytterligere kommunesammenslutninger på Jæren bør i sterkeste grad vurderes. Det er blitt argumentert for en kommunesammenslåing ut i fra et demokratisk perspektiv. Hovedpoenget er her at større kommuner i større grad har kapasitet til å være i kontakt med befolkningen ved bruk av heltidspoltikere, og at større kommuner har større styringskapasitet til å realisere innbyggernes behov. Veksten i interkommunale foretak utgjør herunder en trussel mot demokratiet. Jeg har argumentert for at den mest kostnadseffektive kommune innebærer langt flere innbyggere en de trer nevnte omkringliggende Stavanger-kommunene. Jeg tror det er betydelig stordriftsfordeler å hente ved en sammenslåing. Jeg har argumentert for at kommunenes rolle som velferdsutvikler og samfunnsutvikler vil være langt mer robust, enn hva tilfellet er ved mindre kommuner. Det er argumentert for at det blir en langt mer forsvarlig areal- og ressursforvaltning ved en storkommune. Jeg har argumentert for at kvalitetsmessig nivåheving i tjenestene må være langt viktigere enn behovet for likhet – uten at jeg tror det nødvendigvis trenger å bli mer ulikhet i tjenestetilbudet ved en sammenslåing. Jeg har i alle tilfeller argumentert for at kommunesammenslåing vil styrke det lokale selvstyret. Det er argumentert for at det vil bli færre gratispassasjerer ved en storkommune. Stavanger har et klart sentrum, som er egnet som nytt kommunalt sentra i en storkommune. Det konkluderes derfor med at en kommunesammenslåing bør iverksettes, og det skulle vært ønskelig at en eventuell ny storkommune hadde vært hovedtemaet for lokalvalgkampen 2011. Godt valg!

En rose skal aldri få blø

Lyrics: André Hageseter
Music: P. Karter ("Les cafe des Trois colombes")

Rekylen den hamret, og barna de jamret,
blodige falt de i kø.
Tunger sku' tie, munner forsegles
en mann, som ba dem å dø
Demokrati og rettsstat sku' splintres og knuses,
og barna skulle visst fø
en desperados forlystende dans med en djevel,
men en rose skal aldri få blø.

Slipp dine torner ned, Mor Rose.
Slipp dem løs. Slipp dem ned. Lev i fred.
La hver en torne forsvinne for hver falne.
Husk at vi er, en menneskehær, en hel armé.

Vi reiser oss stolte, mot framtidens unge:
talenter gikk tapt for all tid.
Arbeid vil komme, og dager blir tunge,
nå må vil alle leve i det fri.
Men gufsene gyser, fortiden fnyser
det stilner snart, opprørte sjø.
Legg hatet til siden, og oppretthold fliden,
for en rose skal aldri få blø.

Slipp dine torner ned, Mor Rose.
Blomstr i hver sjel. Blomstr i hvert sin, i hvert et sår.
Blomstr i Nes. Blomstr på Ås. Blomstr på Hinna.
Du ble et ikon, for en patron, men du er vår.

Du fostret meg opp, du viste meg veier,
du vugget meg rolig godnatt.
Så stoppet du opp, men du stod til seier.
En mor blir aldri forlatt.
Oslo det lever, tigeren skuer, kraftfull, som Montesquieu
med Storting i ryggen, og pistoler i skyggen:
En rose skal aldri få blø.

Slipp dine torner ned, Mor Rose.
Voks deg sterk, voks deg trygg, voks deg mild.
Slå rot, og voks i hver en avkrok
Vi bærer deg fram, uten no' skam, for du er snill.

"....furet, værbitt..."

Massakreringen på Utøya og bombingen av regjeringskvartalet bringer ettertanke over hvorvidt vi kunne gjort noe annerledes for å forhindre ABBs grusomme handliger.

Både handlingen og de mange utsagnene i kjølvannet av tragedien har framkalt gråten i halsen. Jeg må medgi at jeg vel egentlig var såpass naiv at jeg trodde vi var forskånet for denslags makabre angrep på enkeltmennekser - og samfunn, at et slikt omfang, her hjemme. På tross av denne uskylden, som Norge preges av, og som jeg fortsatt vil mene skal kjennetegne vårt land, fikk Sårbarhetsutvalget, under ledelse av Kåre Willoch, rett: "Det er sannsynlig at det usannsynlige vil inntreffe." Men hvem hadde forestilt seg at det usannsynlige fikk et slikt uttrykk? Jeg vil ikke karakterisere dette noe nærmere, siden dette kan avle sinne og hat. Det viktigste er kjærligheten vi har til hverandre, det har det norske folk lært meg.

Håp og menneskeverd

Det er så mange som har bidratt med kloke ord i kjølvannet av tragedien. Jens Stoltenberg ba om "mer åpenhet, mer demokrati." Kong Harald; "friheten er sterkere enn frykten." Fabian Stang talte varmt om "enkeltmenneskers ukrenkelighet." Og kanskje de vakreste ordene av dem alle, kom fra Helle Gannestad: "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise." Nordahl Grieg formulerte en gang dette, referert av Thor Bjarne Bore, på Borebloggen:

"Her er ditt vern mot vold
her er ditt sverd:
troen på livet vårt
menneskets verd"

Kanskje har "Mitt lille land" fått noen større furer etter dette. Trøst kan vi hente i en annen Ole Paus sang: "vi overlever alt..."

Ytringsfrihet

Jeg vil gripe fatt i Jens Stoltenbergs ord om "mer åpenhet, mer demokrati." Sentralt i honnørordene "åpenhet" og "demokrati" står ytringsfriheten. Full ytringsfrihet har vi ikke, og det skal vi heller ikke ha; vi aksepterer ikke vold som en ytring. Ytringsfrihetskommisjonen (1997 - 1999) definerte heller ikke dette inn i sin definisjon av ytringsfrihet. Jeg tror imidlertid vi må tåle mer vidtrekkende meninger i tiden framover, for å forhindre trykk-koker-tilstander som ABB representerer. Vi kan bare møte meninger med fakta og argumenter, og derfor er det viktig at det slippes fram også polariserte meninger i det Habermas kalte "den borgerlige offentlighet," i vår streben etter sannhet. Undertegnede har i noen grad profilert seg som en forsvarer av det multikulturelle samfunnet. Samtidig bringer det selvransakelse hos undertegnede om jeg forut for tragedien kunne argumentert enda bedre for mine synspunkter, da jeg ikke alltid har funnet de beste argumenter for mitt syn, men kanskje de nest beste, og kanskje ei heller har vært like flink til å lytte til motargumenter. Kanskje har jeg noen ganger vært for flåsete? for at ikke ABB og hans meningsfeller skal forandre det norske samfunnet, er det viktig med en skjerpet innvandringsdebatt - der vi holder begreper fra hverandre, og alltid møter meningsmotstandere med de beste argumenter, uansett politisk ståsted.

Hat

En utfordring er hvordan vi skal takle hatefulle ytringer i tiden framover. Erna Solberg har uttalt at muslimer behandles som jøder på 1930-tallet. Dette er et utsagn som har vakt reaksjoner, både i det jødiske og muslimske miljøet. Kanskje er dette en lite klok uttalelse, fordi det bidrar til å hisse opp fronter i en sårbar kontekst? Kanskje er det noe dårlig politisk timing over utspillet? Jeg tror kanskje heller ikke utspillet er treffende i sin alminnelighet. Og hva mener jeg med alminnelighet? Jeg tror ikke dette er et syn som preger snakket i de tusen hjem, eller preger avisspaltene. Men overfor enkelte miljøer kan dette være et treffende utsagn. Og da er det viktig at også ulike utsagn, som tenderer til folkeforfølgelse, slipper fram i avisspaltene, for at de som hører til slike grupperinger blir hørt, blir møtt med motargumenter, og blir bekjempet. ABB gav tidlig opp å slippe til i avisspaltene , og dyrket sin ektremisme på nettsteder, der hans idéer fikk blomstre. Vi har alle innsett hvor farlig dette har vært. Derfor tror jeg det er viktig, som statsministeren formaner om, om mer åpenhet, og mer demokrati, som innebærer at flere meninger blir hørt. Det kan være Tybring-Gjeddes og Kent Andersens kronikk forrige sommer faller inn under en slik karakterisering om forfølgelse av folkegrupper (som i det minste grenser mot det hatske), der de skriver: "det er Ap som har åpnet grensene til tross for innvandringsstoppen. Det er Ap som gir oss tusenvis nye nordmenn fra ulike kulturer og ukulturer hver eneste år. Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn. " Videre skriver de: " Men, vil vi hjelpe arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med "flerkultur"? Aldri! Vil vi bidra til kultursviket? Ikke om noen satt opp plakaten "skutt blir den som..."! Vil vi noen gang føle oss "flerkulturelle?" Aldri i verden!" Det kan argumenteres for at dette ligger innenfor de grensene vi må tåle i den borgerlige offentlighet, siden det bare er gjennom at disse syn slippes fram, vi kan bekjempe dem. Samtidig, den garvede Aftenblad- journalisten Torbjørn Kindingstad forklarer hvorfor mye ikke trykkes i pressen: "Ikke på grunn av meningene sine nødvendigvis. Men ofte på grunn av formuleringer, karakteristikker av motstandere og uhyrlige påstander som ikke kan dokumenteres." "Formuleringer er jo svært skjønnsmessig, og det tidligere utdrag med gjengivelse av "Ap," "kultur" og "!", grenser jo opp i mot brudd på Vær Varsom plakatens kapittel 4: "Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Vis respekt for menneskers egenart... rase, religion og livssyn. Det er tydelig at gjentakelsene, som bidrar til å tegne et fiendebilde, ikke har tilstrekkelig omtanke for de berørte - og derfor er formuleringer som burde vært unngått. Ord som blant annet svik er også en veldig sterk karakteristikk. Det kan også stilles spørsmål ved om menneskets egenart, rase, nasjonalitet og livssyn, sammenfattet under begrepet "kultur," vises tilstrekkelig respekt for. Jeg tror likevel løsningen er å møte slike argumenter i avisspaltene, og ikke la slike argumenter leve fritt i enfoldige nettsamfunn, eller i folks hverdagsliv - der slike argumenter kan få næring. Så får heller konsekvensen være at glansbildet Norge framtår noe mer furet, noe mer værbitt.

"Vi vil ta flere gale valg, men til slutt vil vi få det til"

- Winston Churchill 

Det er både interessant og irriterende å følge med på at mange folkevalgte går i skyttergravene når det oppstår en krise. Hensikten bør være å redusere antallet gale valg, for noen vil det uansett gå ut over.

En krise er først og fremst overstående i EU, og i USA, men dette vil påvirke også Norge. Uansett hvor hardt krisen vil ramme Norge, brukes anledningen her hjemme til å slipe knivene. Kanskje kommer valgkampen til å bli et ideologisk bikkjeslagsmål, der vi glemmer nyansene? Og det er det som kan være problematisk med ideologisk debatt - det hvisker bort nyansene. Det utspiller seg som regel som venstresiden versus høyresiden, sosialdemokratiet versus konservative - i Norge, Arbeiderpartiet mot Høyre (og FrP). Når krisen er overstående kan det virke som om Arbeiderpartiet ikke vil vedkjenne seg at næringslivet er avhengig av gode rammebetingelser for markedsaktører og private, for å finansiere velferdsstaten. Og det kan virke som at Høyre ikke anerkjenner velferdsstaten. Høyre må vel være litt i villrede, siden partiet hittil i år ( i det minste) har snakket varmt om velferdsstaten, samtidig som at mange høyrefolk nå peker at velferdsstaten er blitt for dyr, illustrert ved den europeiske krise. Hva ledelsen i Høyre mener er årsaken til krisen, er ikke så lett å spore, da de nettopp trolig anerkjenner at det er et sammensatt bilde - de har nyansene i behold? Mange høyrefolk mener imidlertid at roten til problemet er et høyt skattenivå, der høyt skattenivå hemmer veksten i økonomien. Skattelette er botemiddelet, med andre ord. Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Offentlig velferd vs. skattelette. Jeg tror det som er felles for de aller fleste land i Vesten er at de offentlige utgiftene er blitt for høye. Jeg har ikke kunnskaper nok til å uttale meg om hvert enkelt land. Men DN gir en god oversikt over skatte- og avgiftsinntekter i prosent av BNP, i utvalgte land, torsdag 21. juli. Det mest interessante i dagens kontekst er at det ikke gir noe klart svar på de europeiske landenes gjeldskrise, selvfølgelig fordi nyansene finnes, og verden er kompleks. Øverst på listen troner Danmark og Sverige, med henholdsvis 48, 2 prosent og 46,4 prosent skatte- og avgiftsinntekter i prosent av BNP. Disse landene har (foreløpig?) ingen gjeldskrise. Og - landene har lenge vært styrt av borgerlige regjeringer, så ryddighet i finansene og gode velferdsordninger kan vel ikke tilskrives sosialdemokratiet alene? Det høye skatte- og avgiftsnivået i Danmark og Sverige skulle dermed understøtte Stoltenbergs syn på at høye skatter og avgifter skaper ryddighet i finansene - en ganske merkelig påstand egentlig. Jens Stoltenberg sier til DN 21. juli: - Høyresiden både i Europa og internasjonalt har kjempet for skattelette, og sa det skulle fremme vekst i økonomien. Det har ikke skjedd, det har skapt statsgjeld, sier han. Det er nesten irriterende å bruke tid på slike tøvete uttalelser. Alle skjønner at skattelette kan føre til statsgjeld, hvis utgiftene overstiger inntektene. Men mer interessant er det i lys av denne påstanden å tenke seg til at Jens Stoltenberg mener at liten eller ingen skattelette fører til null statsgjeld (Vi har jo en slik deterministisk uttalelse å bygge dette på). Ja, ja - det er sikkert et øyeblikk av ukonsentrasjon, Jens Stoltenberg er en god mann, synes jeg. Ser man på land nummer tre på DN sin liste er dette Italia. Italia har 43,5 prosent skatte- og avgiftsinntekter i prosent av BNP. Landet har samtidig alarmerende statsgjeld. Dette slår derfor bein under Jens Stoltenbergs uttalese om at høye skatter og avgifter fører til liten statsgjeld. Det viktigste for Norge i et slikt politisk klima er å videreutvikle gode rammebetingelser for firmaer og private personer, som skaper incentiv, og fremmer skaperkraft. Samtidig er det viktig med gode velferdsordninger for dem som ramler utenfor det etablertes selskap. Det vil framover trolig være behov for skattesenkelser og skjerpelser, innstramming og opptrapping av velferdsgoder. Denne oppgaven er ikke lett. Denne blogger oppfordrer Tea party bevegelsens "sine" senatorer i USA, om å komme opp av skyttergravene, slik at de kan vedta en ansvarlig økonomisk politikk. I Norge oppfordres Jens Stoltenberg om å legge til side "look to Norway"-retorikken, i vår oljesmurte del av verden.

1 prosent av statsbudsjettet til kultur

I dag brukes 0,91 prosent av statsbudsjettet til kultur. La denne satsen økes til 1 prosent.

Hvorfor er det et mål med offentlig pengeforbruk til kultur? Det er for å stadfeste at Norge er en kulturnasjon. Jeg tror også kultur kan bidra til å bremse uheldige utviklingstrekk i vårt samfunn. Dette vil jeg senere komme tilbake til. DN presenterte 16 juli en rapport i avisen, som jeg ikke har lest. Jeg har imidlertid lest lederartikkelen samme dag, som antyder at dagens bevilgninger på 0,91 prosent av statsbudsjettet er i meste laget. Artikkelen har selvsagt noe for seg. Imidlertid synes jeg lederartikkelen, under den tendensiøse overskriften ”statskultur,” i for stor grad har ”musikk, dans og drama”-generasjonen som innfallsvinkel, og at økte kulturbevilgninger mer enn noe annet handler om selvrealisering. Jeg synes dette er for betydelig vektlagt i artikkelen. Jeg erkjenner at dette handler blant annet om selvrealisering. Men dette handler ikke bare, som lederartikkelen implisitt argumenterer for, selvrealisering for aktørene – dette handler også om selvrealisering blant publikum: At folk flest kan oppleve kunstutstillinger, museumsbesøk, og teaterforestillinger til en overkommelig penge. Jeg tror hele samfunnet i takt med økt rikdom har blitt i økende grad opptatt av selvrealisering, og jeg kan ikke se at kulturen skulle være noe unntak her. Men er selvrealisering bare et onde? Og hvorfor ikke ofre noen tanker om at kulturen bidrar til å berike våre liv, i stedet for å fokusere på stønadsmottakerne som middelmådige? DN presenterer noen interessante tall, som det er verd å viderformidle: Det er i dag 75.000 ansatt i kulturnæringen – en økning på 50 % i perioden 2000 – 2009. Aller størst er økningen innenfor design, som i perioden har hatt en årlig gjennomsnittsvekst i bedriftsetableringer på 68 prosent. DN skriver: ”Samtidig er det designbedriftene som sliter mest.” Uttrykket samtidig forstår jeg ikke helt. Det er vel innlysende at også design-bedrifter kan slite, med så mange nyetableringer? Det er vel også et mettningspunkt for designbedrifter? Imidlertid er jeg usikker på om det er riktig å definere designer-bedrifter under begrepet kultur – hva er det som skulle skille designerbedrifter fra annen næringsvirksomhet? Jeg vet ikke hva som defineres som kultur, i det statistiske materialet som blir brukt. Veksten i årsverk i kultursektoren har derfor kanskje ikke vært så betydelig som DN skal ha det til? Men; det er ikke til å komme bort i fra at kulturbudsjettet, som DN skriver, har økt med 66 prosent siden 2005 – og utgjør altså nå 0,91 prosent av statsbudsjettet. En utfordring for kultursektoren, er at den til forskjell fra andre sektorer, er svært arbeidsincentiv. Kulturøkonomer har understreket at det er langt vanskeligere å effektivisere kultursektoren, enn andre næringer, fordi eksempelvis et teaterstykke, som ”Et Dukkehjem,” spilles med samme antall skuespillere som Ibsen så for seg for over 100 år siden. Dette viser at det er vanskelig å teknologisere teatersektoren. En kunstmaler, eller en brukskunstner, har også ilagt uttallige timer ned i sitt arbeid, som ikke kan overlates til datamaskiner, og mantraet fra dyktige kunstnere er vel (kanskje derfor) ofte: ”Hvis du hadde begynt å regnet på prisen, så hadde det ikke vært rare timebetalingen.”DN skriver: ”En ting er at staten støtter kulturproduksjon av høy kunstnerisk kvalitet, som overlatt til markedet alene ville bukket under. Men å skape en forventning om rett til «snille penger» hos et stort antall middelmådige kulturaktører er neppe inspirerende, hverken for aktørene selv, eller for skattebetalerne. ” Siden DN mener at kulturstøtten er for høy allerede, er det legitimt å legge til grunn at DN mener det er altfor mange middelmådige stønadsmottakere allerede. Hvem er disse middelmådighetene, som DN sikter til? Det finnes sikkert prosjekter som etter kunstneriske og markedsmessige kriterier ikke burde få støtte, men hvorfor ikke se på hvem som burde fått støtten i stedet, istedenfor å implisitt hevde at sektoren preges av støttemottakende middelmådigheter. Kulturen skal også tørre og utfordre, og i dette ligger det i å ta sjanser, og produsere noe som kanskje kan bli ettertraktet om 100 år, eller kanskje feiler man uansett. At enkeltaktører kan ha en dårlig dag på jobben, gir ikke grunn til å stemple verken person eller bransje, som middelmådig. Tilbake til det som tidligere er skrevet om kulturøkonomi: Mange av kulturinstitusjonene er så umoderne at de blir mer arbeidsincentive enn de strengt tatt burde. Hvis mye av de 0,91 prosentene går til investeringer for å senke driftskostnader, synes jeg dette er gledelig. Skjønt; det er grenser for hvor mye man kan effektivisere kultursektoren, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte,” og det nettopp er mennesker som skal til for å produsere kunst. Hvorfor er det et mål at 1 prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur? Først og fremst fordi kulturen har en egenverdi. Det er grunn til å tro at kulturbasert næring har en stor framtid. Kulturen skaper også annen næringsvirksomhet. Viktigere; I dagens samfunn ser vi en nedgang i tradisjonelle verdier. Ikke alle tradisjonelle verdier er jeg en forkjemper for, men det finnes samtidig mange tradisjonelle verdier som er verd å viderebringe: Ærlighet, respekten for andre, likhet og respekt for loven, osv. Jeg tror kulturen kan bidra til å styrke dypt menneskelige verdier. Dette fordi kultur får folk til å tenke, og gjennom debatt kan vi diskutere hva som er aktverdig. Kultur, som kan defineres på mange måter, kan defineres som felles holdninger, verdier, mål og atferd som karakteriserer en institusjon, organisasjon eller gruppe. Kulturen kan derfor bidra til å styrke de små og store fellesskapene, og ikke minst det gode mennesket. Tilbake til spørsmålet, hvorfor er det et mål at det offentlige skal bevilge 1 prosent av sine midler til kultur? Kultur handler gjerne om å ta opp temaer som vi ikke ønsker å vedkjenne oss, eller ikke ønsker å oppsøke ved egne midler alene. Kultur handler også om å forlyste. Jeg tror ikke det er et tilstrekkelig marked for all kultur. Det er ikke et mål om at all kultur har livets rett heller. Samtidig, i et lite land som Norge er det for små markeder til at mye kultur kan realiseres i markedet. Jeg har tidligere blogget om Jo Strømgren, og jeg tror ikke han overlever uten statsstøtte, i hvert fall har han ikke overlevd uten statssøtte på veien til der han er i dag. Mannen lager fantastiske danseforestillinger, som jeg ikke trodde jeg likte, før jeg gjennom statlig finansierte billetter hadde muligheter til å oppsøke disse forestillingene. Jeg husker spesielt godt en annen forestilling jeg ikke har blogget om – departmentet, som var en satire over byråkratiet. Den sa noe viktig, samtidig som den klarte å more. La oss få flere slike kulturproduksjoner.

Interessant forslag om "gruve-statoil"

Jeg er generelt skeptisk til statlig eierskap i industrien. På noen områder tror jeg imidlertid det er viktig med statlig eierskap, særlig overfor naturressurser, for å sikre sunn forvaltning, og for at arvesølvet skal tilfalle det norske folk.

Med andre ord er jeg for nasjonalisering i noen grad. Nasjonalisering betyr som regel statlig overtakelse av samfunnsøkonomiske viktige naturressurser, infrastruktur og virksomheter knyttet til energiproduksjon, tungtransport, større kredittinstitusjoner, nøkkelindustrier, og så videre. Tankegangen er at hjørnesteinene i industrien bør underlegges demokratisk styring, og ikke markedsøkonomien alene. Generelt er jeg skeptisk til at staten skal være noen god eier for industri, som skal være konkurransedyktig, fordi politisk styring normalt bærer med seg andre hensyn enn at selskapet skal være konkurransedyktig i markedet. Vi har en lang rekke eksempler av strukturkrise i statlige eide selskaper. Industrielle investorer som setter egne midler i næringsprosjekter vil ivareta investeringer på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Jeg tror ikke staten er en bedre egnet aktør til å ivareta verdiskapning enn hva makredsaktører er. Hva er så da fellesskapets interesser, som det argumenteres for at staten er bedre egnet til å ivareta, enn markedsaktører? Hva som er fellesskapet er vanskelig å definere. Vi har lovhjemler som ivaretar samfunnets interesser, slik at jeg tror markedsaktører - gjennom å holde seg innenfor lov og ved skatt - bidrar til dette fellesskapets interesser. Hovedargumentet for etablering av et "gruve-Statoil" er å sikre at naturressursene ikke havner i utenlandske hender. Generelt tror jeg det er klokt å sikre norsk eierskap i industrien, men da ved å sikre det spredte eierskapet, for derigjennom å sikre at det er markedshensyn som styrer en bedrifts utvikling, og ikke statlige særinteresser. For å sikre det norske eierskapet på spredte hender kan man nedjustere eller avvikle formueskatten, og gjøre det mer lukrativt å investere i aksjer. Faren ved statlig eierskap er at staten blander roller som kontrollør og utformer av rammevilkår. Som Venstre skriver i sitt valgprogram for perioden 2009-2013: Det som er bra for den enkelte bedrift, er ikke nødvendigvis bra for Norge." Man kan argumentere mot dette syn ved å hevde at de statlige bedriftene og en nasjons interesser er sammenfallende, som kan være bra. Jeg tror opprettelsen av et "gruve-Statoil" er et slikt tilfelle. Da sikrer man at norske naturressurser tilfaller det norske folket, hvor naturressursene, i tilfellet gruve-Statoil, har en estimert verdi på 1500 milliarder kroner. Og vårt lands arvesølv er noe som tilhører det norske folk. Jeg er samtidig skeptsik til at selskapet skal gjøres 100 prosent statlig. Det er trolig, som i de fleste andre eksempelene på statlige selskaper, tilstrekkelig med 2/3 av aksjemajoriteten, som sikrer at ikke minoritetsaksjonærer kan blokkere vedtak av nasjonal interesse. Da vil nasjonale interesser likevel sikres.

Rå Toralv Maurstad!

Det var fabelkatig å få oppleve klipp fra Toralv Maurstads rikholdige karriere på NRK1, lørdag.

En av tidenes største scenekunstnere ble hedret med et program på NRK 1 lørdag, et program som forøvrig gikk i reprise - og som jeg så for andre gang. Det er på sin plass med en lettere omskriving av Peer Gynt: Han skal man akte og hedre og gjøre til lags, det kommer ingen bedre fra bygdene nå til dags." Det er rått å se Toralv Maurstad (f. 1926) beherske alt til fingerspissene - fra teater til film, fra såpeserie til pianospill. Det mest imponerende ved hans scenekunst synes jeg er hans sterke uttrykk foran kamera, uten at det blir overspill, fordi han er den han framstiller, 110 prosent. Det blir aldri stivt fjernsynsteater ut av det, selv om han både må forholde seg til 1200 mennesker og en kameralinse, på en gang. Det er ikke en novise som opptrer uttrykksløst, fordi "film-mediet" krever det. Svaret ligger i at han "er," og ikke spiller - noe kanskje Maurstad startet å videreutvikle under sin teaterutdannelse på Royal Academy of Dramatic Art i London (1947 - 1949), og som han brakte med seg til Norge. Han er kraftfull, kontant og presis, samtidig som han klarer å lage en rollefigur ut av alt hva han foretar seg - han er mesterlig i alle sider av karakterbyggingen! Han har en lekenhet i alt - som nesten tipper over i en ironisk distanse, uten at det gjør det - men alt virker så enkelt for Toralv Maurstad. Derfor behersker han alt fra tragedie til farse. Han viste seg som en sterk teatersjef, både på Oslo Nye Teater og Nathionalteatret, der han ved førstnevnte teater sa opp hele staben ved sin inntreden på grunn av anstrengt økonomi (og kanskje også fordi det kunstneriske nivået ikke var like høyt som det kunne være). Det skal baller til for å gjøre slikt! Jeg oppfatter han som den som la grunnsteinen for det som senere ble policyen for Oslo Nye Teater: Et teater for Oslo. De innså de ikke hadde nok ressurser til å konkurrere med Nathionalteatret, fordi de hadde ikke nok ressurser til det. (Oslo Nye Teater, som på mange måter kan sammenliknes med Rogaland Teater, i blant annet størrelse). Det er fabelaktig hvordan han har klart å være teatersjef og skuespiller på en gang. I denne perioden gjorde han blant annet konferansieren i Cabaret, som det ble vist utdrag fra på lørdag - mesterlig! (Og jeg har sett svært gode tolkninger av denne rollen tidligere, av blant andre Anders Hatlo og Espen Hana.) Det som slår meg er så intelligent og disiplinert Toralv Maurstad må være. Han var en moderne skuespiller, som i de gamle klippene fra Nathionalteatret stilte minst en klasse over de andre. Jeg synes det beste klippet fra lørdag var hentet fra hans tidlige karriere i Tyskland. (Og flere tilbud fra utlandet fikk han, men han ville hjem til Norge.) Klippet fra Tyskland gjenfinnes ikke (foreløpig) på you tube. Ellers finner man på You tube utdrag fra Peer Gynt - hans glansrolle. Likevel vil jeg trekke fram hans evne til å spille samtidsdramatikk, etter klippene fra lørdag å dømme, og som han spilte i drøsser og spann av, etter ansettelse som en av de eneste unge skuespillerne på Nationaltheatret i 1954. Han er jo en eventyrfigur også, så jeg skulle gjerne sett han som teaterkatten i Cats - på Chat Noir. Jeg får takke meg til at jeg var så heldig å få oppleve Toralv Maurstad live på 1990-tallet, da han spilte på Rogaland Teater, under turné med Riksteatret, i forestillingen "Kjære Løgnhals."

Revitalisert kulturpolitikk

Jeg håper kulturstøtten kan økes ved et nytt skattesystem. 

West Ham-manager Sam Allardyce hevdet at Maggie Thatcher ødela fotballen. Årsaken er følgende: - Fra Thatcher stoppet lærernes muligheter til å ta betalt for å være trener etter skolen, har alle de sportslige aktivitetene for barn stoppet fra et konkurransedyktig nivå. Jeg kjenner ikke saken, som ligger bak utsagnet. Men det jeg vet er at Margareth Thatcher på et annet kulturfelt gjorde noe som jeg mener er et positivt; Hun innførte skattefradrag for gaver gitt til kulturformål, hvilket fikk West End (og ikke West Ham) til å blomstre. Men kanskje var dette skattesystemet til gunst også for West Ham, som også er en potensiell pengemottaker? Mitt hovedanliggende er å peke på at skattefordeler for gaver gitt til kulturformål bør sterkt vurderes. Det er derfor gledelig at partiet Venstre ser ut til å vurdere dette sterkt, etter følgende formulering i stortingsprogrammet for perioden 2009 - 2013: "Venstre vil se på alternative måter for hvordan man kan øke finansiering av norsk kultur, blant annet gjennom det nye skattesystemet." Også Høyre har formuleringer som likner litt på den Thatcheristiske politikken og Venstres syn; "Høyre vil legge til rette for skatteincentiver som kan utløse direkte gaver (og opprettelse av private fond og stiftelser)." Det tror jeg er bra tiltak. Er det motforestillinger mot denne politikken? Det mest åpenbare problemet er at dette kan true den uavhengige og frie kunstner. Ved at støtte mottas, er det også sannsynlig at mottakeren føler en forpliktelse til å produsere kunst som er i samsvar med giverens interesser. Jeg skal ikke mistenke Andrew Lloyd Webber (den kanskje mest suksessrike West End-kunstner) for å lage musikaler beregnet for pengegiverne, men faktum var at musikalene hans ble tappet gradvis for brodd jo lenger ut på 1980-tallet vi kom. Dette kan selvsagt være et generelt ønske om å nå ut til flest mulig, uten tanke på å tilfredstille pengegiverne spesielt, men det er også sannsynlig at hvem som er pengegiverne er med i denne totalberegningen. Andrew Lloyd Webbers avtakende skarpe kanter kan jo leses ut i fra titlene, fra tidligere "Jesus Christ Superstar," til "Evita" og fram til senere broddløse titler som "Tell me on a sunday" og "Aspects of Love." Hvis Webber (som andre) har latt seg påvirke av hvem som er pengegiverne, er dette et problem. Det er viktig å sikre den frie kunstner, fordi kulturen har en selvstendig verdi, som ikke skal la seg unødig påvirkes av verken stat eller marked. Det siste er selvsagt utopisk i det moderne samfunnet, men man må ikke innrette en politikk slik at den arbeidende kunstner blir opptatt av enkeltaktørers meninger og eventuelle tilbaketrekkelse av støtte. Det er en trussel mot kunstens egenart. Derfor burde det i det minste være et tak på gaver gitt til kulturformål. Dette er selvsagt ekstremt vanskelig saksfelt, da man aldri kan vite i hvor sterk grad et menneske lar seg påvirke, og kanskje spesielt ikke mange kunstnere som er svært dårlig bemidlet. Men jeg tror nettopp gaver til kulturaktører kunne styrket de frie gruppene og ensemblene, som Høyre ønsker å styrke. Et annet tiltak som et nytt skattesystem kunne innført, er kunstnerskatt. Det har man hatt i Danmark, og jeg vet ikke om en kunstnerskatt vil stride mot EU-regler eller andre retningslinjer. Man kunne da innført en egen skattesats for kunstnerisk inntjening. Det kan her selvsagt bli mange grenseoppganger som er vanskelig å avgjøre. Men kanskje det er verd å se nærmere på. Et tredje moment som er verd å nevne er fradragsmulighetene for kunstnere. Det er i dag slik de kan trekke fra "utgifter til inntekts erverv." Men man kunne justert noen av de faste fradragene, slik at de er i mer tråd med inntektsutviklingen. Blant annet gjelder dette fradrag på hjemmekontor, som i dag er på skarve 1350 kroner - per år.

Sexy flette!

Er det privat å medgi at jeg blir yr når jeg ser ei jente med flette i håret? 

Det er egentlig ikke så mye å skrive om det, for jeg kan ingenting om fletter eller fletting - dessuten skal ikke alt forklares, noe bør bare forbli myteomspunnet (Hvordan knyttes de?) Jeg håper det ikke er en brannfakkel å si at det særlig er blonde jenter som kler flette. Beklager de som måtte føle seg støtt av utsagnet, men de kan jo finne på andre ting. Jeg var så heldig å være kjæreste med ei som i spesielle anledninger knyttet det blonde håret sitt i flette, og nå blir resten privat. Jeg trodde denne bloggen var veldig aktuell nå, da jeg syntes at jeg hadde sett et brudebilde fra Monaco - med blond flette i linsen. Men jeg fant ingenting på nettet, så mulig det var luftspeiling fra min side. Har derfor istedetfor et bilde av verdens mest sexye statsleder, og notorisk flettede Yulia Tumoshenko. Jeg liker mere skråstilte fletter, enn hva Tumoshenko bruker, men
fletten skal likevel være oppsatt i håret. Litt mere hengslengt flette.
Kanskjejeg hadde mer meninger om fletter enn hva jeg i
utgangspunktet trodde?

Folkebibliotekene - for alle folk

Oslo Frp ønsker en årlig biblioteksavgift , hvilket jeg mener er et særdeles dårlig forslag. Gratis hjemlån bør opprettholdes, og offentlige midler til bibliotekene bør minst være uforandret.

Det er fristende å være retorisk; Hvorfor kjemper ikke Fremskrittspartiet for sterk nedsettelse av skatter og avgifter også innenfor kultursektoren, når de nå går i bresjen for å innføre avgift for folkebibliotekene? Fordi Frp aldri har vært noe kulturparti. Det nyeste forslaget, anført av Christian Tybring-Gjedde, går ifølge Oslo Frp sine nettsider ut på å innføre et lånegebyr. Det framgår ikke på FrPs nettsider hvordan gebyret skal virke (Er det en årlig tilslutningsavgift per bruker? Er det gebyr per lån?), men ifølge VG sine nettsider skal det angivelig dreie seg om en årsavgift. Er denne frivillig eller er alle pliktig til å betale denne? Jeg velger å forstå denne avgiften som en slags NRK-lisens (som er verd diskusjon ved annen anledning), der Oslo-borgerne betaler en årlig regning til biblioteket. Frp argumenterer ellers med at avgifter rammer usosialt, der de med lavere lønninger relativt sett betaler mer enn de med høyere lønninger – vil ikke det samme argumentet også gjelde innenfor kultursektoren, så hvorfor annen argumentasjon her? Hvorfor skal kulturen belastes med en egenandel, når det er mange som ikke benytter seg av biblioteksordningen i det hele tatt? Jeg kan ikke tro at det finnes et menneske som ikke er innom NRK sine tjenester iløpet av et år, så lisenesen er jo langt mer berettiget i så måte. Det er lite klokt av Tybring-Gjedde å uttale at ”folk har råd til å betale nå til dags.” For det første kan man hevde dette overfor enhver (liten) avgiftsøkning, men grand totalen kan bli ytterst belastende. Dessuten, det er mange vanskeligstilte som ville kjent denne avgiftsøkningen alene på kroppen, og de som da har benyttet biblioteket til å berike sine liv, blir etter dette i dobbelt forstand fattigere. FrP burde byttet ut slagordet ”for folk flest,” med ”for median-nordmannen,” for partiet viser med dette at de ikke er for alle folk. Men jeg tror median-nordmannen heller ikke hadde likt å få en regning fra Deichmanske i posten, så jeg vet heller ikke om partiet er for folk flest – og dette synliggjør i så måte den tidligere framsatte kritikken av ledelsen i FrP om å kjempe for lite i mot avgiftstrykket. Et av hovedargumentene på FrP sine internettsider, er at vi i våre dager har internett(?) Det er mulig det har gått troll i min datamaskin, men kan noen vise meg hvordan jeg kan lese Aksel Sandemoses ”Varulven” på nettet? Videre hevdes det at bøker om et par år vil være tilgjengelig på internett. For det første, hadde FrP vært et kulturparti hadde de gjerne tatt opp hvilke problemer dette skaper overfor åndsverksloven. Er det ikke problematisk at ikke kunstnere får betalt for sine verker? For det andre, tror virkelig FrP på at alt som er produsert i verden om få år vil finnes på nettet? Er det informasjon og verker som bibliotekene har, som ikke vil finnes på internett? Jeg tror det (blant annet som følge av åndsverksloven), og det er viktig at informasjonen gjøres mest mulig tilgjengelig for alle, derfor vil en avgift eksludere brukere. Det er noen glupinger i FrP som har sittet å regnet på at 143 millioner over kommunebudsjettet, tilsier 56 kroner per utlån. Det er fristende å spørre om disse tallknuserne har trukket fra avgiften som må betales ved for sent innleverte utlån? Den avgiften er ganske betydelig. Viktige, er ikke dette en ganske lav sum for å lese eksempelvis en bok? Og blir dette tallet lavere om det skal finansieres mer direkte av brukerne? Litt historieforelesing er verd å ta med seg litt avslutningsvis. Folkebibliotekene ble opprettet. Ideen om at befolkningen skal ha gratis adgang til kunnskap og kultur er flere hundre år gammel, og har sine røtter i den amerikanske folkeopplysningstanken - kan ikke FrP hente inspirasjon fra USA også her?

Herlig Vreeswijk-konsert

Det var fornøyelig å nyte sanger fra Mester Kees sangskatt på Tollbodbrygga, mandag 27. juni, i Lillesand.


Du bør lese plaktater og pamfletter hvis du reiser rundt i dette vakre landet, fordi det finnes så utrolig mange dyktige artister rundt omkring. Herrene som i denne anledning sørget for en minnerik aften var vokalistene Tor Flaa, Bjørnar Flaa, Jørund Flaa og Dag Ellefsen, oppvartet av et formsterkt husorkester; Øyvind Nypan, Fredrik Svarlander og Espen Ellefsen. Alle syv spilte instrumenter, så det svingte virkelig av gitar, trommer, trompet og trekkspill, og jeg vet ikke hva, i den himmelblå skjærgårdsidyllen og fullstappede bryggekanten. Sangene spente fra tidlig Vreeswijk, til sent Vreeswijk, fra tidlige "Jultomten er faktisk død" til sene "Til Fatumeh." Ensemblet hadde også sneket inn en egenkomponert slagverkhyllest, som var ment å beskrive Vreeswijks liv. Med så mange talentfulle innfallsvinkler er det ikke rart det ble en berikende opplevelse. La meg likevel trekke fram den som gjorde det sterkeste inntrykket: Tor Flaa. Jeg leser for ettertiden at han er en nestor i Lillesands kulturliv, og det kom ikke overraskende. Han framfører ikke, men "er" sangene, på grunn av hans kombinerte jazz- og visefeeling, diksjon og fandenivoldskhet - en slags Helge jordalsk storbandvokalist. "Balladen om censuren" er ren og skjær nytelse, og ville fått glassene til å sprekke i eventuelle nålevende småborgerlige viseklubber. (de viseklubbene som fortsatt måtte synge "Her kommer Thomas toget"). Det gnistrer av Tor Flaa, fordi han har klart å beholde den klassiske visestilen: diksjonen og fraseringen, men teksten, og især hans kraftfulle og rustne, dog rene, stemme, er djevelsk, en kombinasjon som gjør at vi får bakoversveis, vi som sitter på den harmoniske bryggekanten. Han er en moderne Carl Michael Bellman, og jeg vet at nettopp Vreeswijks tolkninger av Bellmann er noe som Vreeswijk selv anså som noe av det beste han har gjort. I fraværet av Bellman på repertoaret denne kvelden (med unntak av plastikkbordet i bakgrunnen som skulle forestille "Den Gyldne Freden") vikarierte Tor Flaa som et særs godt Bellman alibi. Ellers er den andre rutinerte herren, Dag Ellefsen, en koselig Taube-tolker som forvandler "Veronica" til en slags sjømannsvals med trekkspillet sitt. Bjørnar og Jørund Flaa er kveldens rockere, og klarte på en bra måte å skitne til Vreeswijk-universet. De klarte også å gjøre Vreeswijk mer skånsk, på grunn av det jeg tror var Jørund Flaas skarre r. Det viktigste er å fremheve at de alle fire klarte å tilføre Vreeswijk-låtene nye dimensjoner. Artistene ble klappet inn til ekstranummer, og det var "Turistens klagan" vi fikk - en klassiker som bare må med, men jeg tror de (dessverre) unngikk klassikeren: Felicia Adjø, som med fordel kunne blitt byttet ut med den utslitte "Brev från kolonien." Når vi er inne på evergreens klarte de unge herrene å puste nytt liv i gamle viser, eksempelvis "Sportiga Marie" og Hønan Agda." Ensemblet kunne nok ha strammet litt inn i småsnakkingen mellom sangene, som likevel tidvis var sjarmerende. Men jeg savnet nok litt mer Vreeswijk-prat, og da anekdoter, framfor leksikalsk informasjon - hvis det behøvdes såpass mye snakk mellom numrene. Spesielt hyggelig var det at de ikke har gjort Vreeswijk så mørk som flere har gjort ham til, og jeg har sett en del Vreeswijk-forestillinger opp i gjennom. Det blir kanskje litt i overkant mye å gjøre sangen "Til Fatumeh" om til rensete dixieland-jazzen, når teksten er "jag minns nar du var liten, du var så søt og snall, nu tenker du mest på heroinet. Blant dansande elefanter er du en bagatell. Betenk dig och så torka vekk flinet." Men skitt au, det var avslutningssangen og moro lell! Terninkast fem.

Vivaldi!

Han rocker! 

Sitter nå og hører på de fire årstider, selv om han har en lang rekke andre verk enn disse "hiter" som treffer meg midt i solar plexus. Jeg var så heldig å fikk være med i en forestilling i Stavangeren som brukte Vivaldi-musikk - Håndverkerne - og interessen for Vivaldi ble ikke mindre av denne grunn. Vivaldi (1678 - 1741) var lenge en glemt musikkarv, før han ble gjenoppdaget på 1900-tallet. Han har i dag en bred tilhengerskare, og jeg har lest at en annen stor helt, Cornelis Vreeswijk (1936 - 1987) også var en ivrig Vivaldi-fan. En av mine personlige favoritter fra Vivaldi er starten på verket "Concerto in F major for Oboe, Strings & Basso Continuo, RV 457 - allegro non molto." (Du finner den på you tube). Når det gjelder de fire årstidene, er jo Våren (concerto no 1 in E-major, op. 8. RV 269, "La primavera"), første del, allegro delen, velbrukt. Da liker jeg bedre Danza pastorale delen, siste del. Det samme synes jeg om sommeren (Concerto no. 2 in G-minor, Op. 8, RV 315, "L'estate) - der er også siste del, Presto-delen, den klart beste - og herlig fandenivoldsk og opprørsk. (Jeg visste ikke at den italienske sommeren kunne være så hissig). Like over 1 minutt uti sangen synes jeg den er djevelsk herlig. Høsten (Concerto no 3. in F-major, op. 8, RV 293, "L'autunno") synes jeg er den svakeste delen av De fire årstider. Også her synes jeg siste parti er best. (Han kan det med oppbygging, Vivaldi). Så også forestillingen med Jo Strømgren kompani - "De fire årstider" - der denne sangen ble brukt i en fengende rengjøringscene, og det er kanskje derfor jeg liker denne delen så godt. Forandring fryder - i vinteren (Concerto no. 4 in F- minor, op. 8. RV 297, "L'inverno") synes jeg del 2 er best, og usigelig vakker - du hører det drypper fra istappene. Det er altså høydare i alle de fire årstider. For de som vil høre noe virkelig rocka og hjerteskjærende Vivaldi vil jeg anbefale Nigel Kennedys versjoner på you tube. Det er Nigel Kennedy som er avbildet ovenfor.

Republikansk fascinasjon: Mike Huckabee.

Det er ikke hverdagskost at jeg savner republikanske presidentkandidater. Jeg er som nordmenn flest demokratenes tilhenger. Likevel savner jeg en av republikanernes presidentkandidat fra 2008: Mike Huckabee.

Det skal sies at jeg vet ikke alt om hva Mike Huckabee står for, og mye er jeg i mot. Men jeg har også latt meg fascinere – akkurat som da jeg som liten gutt ble fascinert av Ronald Reagan, skrev et brev til han, og fikk autograf i retur. Huckabee vant kun Iowa i 2008s nominasjonsvalg for Republikanerne, og har gjort det kjent at han ikke stiller som presidentkandidat i 2012. Det som fascinerer meg med Mike Huckabee er selvfølgelig hans visjoner for framtidens Amerika. Det er de høyreliberale aspektene ved han som jeg fascineres av, framfor den kristen-konservative tilbøyeligheten. Skjønt, han er for høyreorientert til at jeg tror det er gagnlig for samfunnet å gjennomføre hans politikk, som i Norge hadde blitt betraktet som en utopi. Jeg skal gjennomgå det jeg fascineres av ved Mike Huckabee. I skattepolitikken har han som republikanere flest vært en aktiv forkjemper for kutt av skatter. Det jeg liker ved hans skattepolitikk er først og fremst hans ønske om mer skatt på forbruk, og mindre skatt på inntekt. Utdannelse er nøkkelen for ethvert barn, mener Huckabee, og hevder videre at mangel på utdannelse bærer galt avsted. Han ville fremme kulturundervisning i skolen, blant annet sang og musikk, som gjenspeiler det som jeg liker ved Huckabee: En lys personlighet. Han satser på alternativ energi, for å gjøre USA selvforsynt, og mener ellers at jorden bør overlates i bedre forfatning enn da vi overtok den. Som Guvernør i Arkansas støttet han også en rekke tiltak for å bedre miljøet. Det synes jeg er bra! Han ønsker at helsevesenet satser mer på forebygging, enn behandling, og oppfordrer amerikanere til å trene mer og spise sunnere. I tillegg til det overnevnte, fascineres jeg av (men er i mot) hans forfektelse av strengere straffer, og friheten amerikanere gis til kunne forsvare seg med våpen. Jeg er ikke enig i et samfunn der våpen selges over disk, eller bestilles via Ellos, men jeg lar meg fascinere over denne tolkningen av den amerikanske drømmen. Du visste kanskje ikke at jeg lot meg fascinere av slikt, selv om jeg til de grader er uenig? Det jeg direkte misliker ved Mike Huckabee er hans aksept for dødsstraff og rigide abortmotstand – der selv tilfeller av voldtekter og incest ikke godtas abort.  At barn også skal straffes strengere. Og at USAs forsvarsutgifter skulle økes med 50 % fra 2008-nivå. Det er altså i skatte-, miljø-. og skolepolitikken jeg synes Mike Huckabee har særlig mye for seg.

Autoritet

Jeg vil nå redegjøre over sentrale begreper som inngår i autoritarisme. Jeg vil drøfte disse begrepene opp i mot hverandre. Problemstillingen jeg vil besvare er følgende: Går det an å godta autoritetsutøvelse og samtidig være anti-autoritær? Jeg vil konkludere med at det å være grunnleggende anti-autoritær kan innebære å godta noen former for autoritetsutøvelse. Denne bloggen vil diskutere dette ved å bruke Webers tre former for autoritetsutøvelse: Den tradisjonelle autoritet, karismatisk autoritet og legalt-rasjonelt styre.

Det er innledningsvis tjenelig å definere begrepene makt, autoritet og autoritær.
Autoritet har svært mye med makt å gjøre, og makt skal man være kritisk til. Kan man imidlertid godta makt, for å minimere maktutøvelse? Makt kan defineres som at ”A får B til å gjøre slik som A vil.” Ja, mener jeg.

Autoritet kjennetegnes ved at den oppfattes rettmessig og legitim av de underordnede. Autoritet kan dermed oppfattes som legitim makt. Autoritet gjør det mulig å få gjennomført mål mot andres interesser uten at det skjer mot deres (tilsynelatende) vilje. Dette innebærer ikke nødvendigvis at de underordnede er enige i de overordnedes avgjørelser, det betyr kun at de anerkjenner de overordnedes rett til å foreta slike avgjørelser og ens egen plikt til å adlyde. Vellykket autoritet har altså svært mye med lojalitet å gjøre, og lojalitet har jeg blogget tidligere om. For å utøve autoritet er det viktig å ha et lovverk i bunn.

Å være autoritær har en (enda) verre klang enn autoritet. Autoritær kan betegnes den som uten saklig grunnlag eller uten å gi saklig begrunnelse, bestemmer over andre. En autoritær innstilling kan også medføre overdreven respekt for enhver som står over en i sosial rang, slik at man lar seg dominere på følelsesmessig grunnlag, uten fornuftstyrte argumenter.

Lovverk er slike fornuftstyrte argumenter som motvirker autoritært styre. Autoritært styre kan oppstå i en familie, på jobben, eller i et hvilket som helst sosialt miljø. Kanskje er det slik at autoritære handlinger blomstrer fritt i et miljø uten formell autoritet, siden det da det ikke finnes noen spesielle retningslinjer for hvilke former for autoritet som skal gjelde. Av disse årsaker kan det å være anti-autoritær innebære at man godtar autoritetsutøvelse, for å minimere autoriteten. Jeg vil være en forsvarer av autoritet, dersom dette implisitt innebærer å minimere autoriteten. Dette for å minimere tvang og unngå anarki.

Max Weber definerte tre former for autoritet. Dette var tre former for legitimt styre.

- Tradisjonell autoritet som legitimeres av veletablerte tradisjoner og sosiale strukturer. For eksempel autoriteten til kongelige og geistlige.

- Karismatisk autoritet legitimeres av en persons usedvanlige innsikt og evne til å skape lojalitet og lydighet blant underordnede. Slik autoritet finner vi gjerne fra profeter og politikere, som Lenin, Luther, Hitler og Walesa.

- Legal-rasjonell autoritet legitimeres gjennom formelle lover og regler. Moderne samfunn preges av denne formen for autoritet.

Det er ikke slik at denne blogger er motstander av enhver form for tradisjonell, karismatisk eller legal-rasjonell autoritet. Men tradisjonell og karismatisk autoritet, er langt mer problematisk enn legalt-rasjonelt styre. Det er også nyanser innenfor legalt-rasjonelt styre, som gjør at det er vanskelig å akseptere dette som en uproblematisk form for styre. Mitt hovedanliggende er først å peke på at disse former for styre er problematisk å holde fra hverandre.

For å ta det mest åpenbare først. Vi har parlamentarisme i Norge. Det er stortinget som vedtar hvilke lover som skal gjelde (50 % + 1 stemme). Dette er den øverste institusjoneringen av legalt-rasjonelt styre. Der velges representanter gjennom jevnlige åpne og frie valg. Man kan ikke komme bort fra at disse representantene har fått tilslutning på grunn av sin karismatiske autoritet. Det mest nærliggende er å peke på Carl I. Hagen, som klarte å bygge opp FrP fra et 0,7 %-parti til et 25 %-parti. Gjennom vårt representative valgsystem ser vi derfor at det legalt-rasjonelle styre i stor grad er påvirket av det karismatiske styret, ved at et partis stemmevekt blir påvirket av hvorvidt de har karismatiske fanebærere eller ikke: Carl I. Hagens personlige egenskaper har trolig vært sterkt medvirkende til partiets oppslutning, og dertil gjennomslag i den legalt-rasjonelle kanal. Og – er dette bra eller dårlig? Han har jo nettopp vært en fanebærer og uttrykket for en betydelig andel av befolkningens vilje, og det kan man i seg selv kanskje ikke være veldig kritisk til. Problemet oppstår i særlig grad dersom de karismatiske styret ikke er bundet av legale-rasjonelle regler i bund for autoritetsutøvelsen – hvilket eksempelvis Lenin og Hitler ikke var. Det som er viktig å peke på er at Lenin ikke var bundet av parlamentarisk styre, og Hitler ikke var bundet av liberale prinsipper for styret, slik at de ble noen av de mest nedbrytende eksempler på hvilke følger fraværet av legalt-rasjonelt styre har for autoritetsutøvelse, og dersom styre i for stor grad hviler på karismatisk styre. Det tidligere nevnte eksempelet for autoritetsutøvelse, 50 % + 1 stemme, er langt fra eneste tilstrekkelige forutsetning for et sunt styre. Godt er det at vi har et liberalt demokrati, en styringsskikk med representativt demokrati der de folkevalgtes politiske makt står under rettsvesenet – der grunnleggende rettighter gis, og regulerer majoritetens makt over minoritetenes sivile rettigheter. Det legalt-rasjonelle styret kan derfor være en svært dårlig form for autoritetsutøvelse dersom det ikke er liberale rettigheter i bunn for autoritetsutøvelsen. Bra er det legalt-rasjonelle styret hvis det hviler på liberal-demokratiske verdier for autoritetsutøvelsen.

Den tradisjonelle form for autoritetsutøvelsen er gjerne generelt mer framtredende i den private sfære, kontra den offentlige ( og det er ellers grunn for å tro at det samme vil gjelde for det karismatiske styret, men her finnes det selvsagt gode eksempler fra begge sfærer). Det mest nærliggende eksempelet på tradisjonelt styre er gjerne er patriark eller matriark som styrer – gjerne monarki, dersom man taler om det offentlige. Det åpenbare problemet med dette styret er at maktutøvelse går i arv. Også problematisk vil det være dersom en familie blir styrt av at det nødvendigvis skulle være de eldste som hadde autoritetsutøvelse over andre, automatisk fordi alderen i seg selv skulle tilsi kompetanse. Derfor er det viktig å også i den private sfære anerkjenne de sivile rettighetene et menneske har – og la et menneske få fritt styre over sitt eget liv. Vi finner i mange konservativt drevede organisasjoner/ bedrifter at det gjerne er det tradisjonelle styret som gjelder, ved at firmaer går i arv, eller rett og slett firmaet har et meritterende opprykksprinsipp. Dette er problematisk, da det ikke er nødvendigvis slik at den som har mest erfaring fra den enkelte bedrift er den som er mest egnet til å styre. Og – for å ta et eksempel som både er aktuelt og som peker tilbake på det tidligere eksempelet: er Carl I. Hagen den mest egnede til å føre partiet opp mot nye høyder fordi han tidligere har hatt formell posisjon som formann med over 25 % oppslutning (tradisjonelt styre) og fordi han er en leder med utstråling og appell (karismatisk styre)? Som formann har han vist seg svært allmektig ved å vedta et regelverk (ikke lover) for eksludering av medlemmer. Dette er en form for autoritetsutøvelse som kanskje ikke er særlig anti-autoritært. Dette viser igjen at det er vanskelig å skulle tilsi at et legalt-rasjonelt styre er antiautoritært, fordi det bugner i hvilket regelverk som skal gjelde. Jeg vil understreke at jeg ikke kjenner spesielt godt til FrPs regelverk, men det kan bidra til å forklare at dersom sterke enkeltpersoner (ved tradisjonelt og karismatisk styre), kan vedta lover som er svært eksluderende (legalt-rasjonelt styre.) Igjen viser dette at det er vanskelig å holde tradisjonelt, karismatisk og legalt-rasjonelt styre i fra hverandre. Derfor er det svært vanskelig å skulle konkludere med om det tradisjonelle, karismatiske eller det legalt-rasjonelle styre i seg selv minsker autoritetsutøvelse – det avhenger selvsagt av hvordan det utøves. Men: Karismatisk og tradisjonelt styre kan brukes til å vedta et lovverk som minimerer autoritetsutøvelse, og skaper tilstrekkelig grad av orden for å unngå anarki. Samtidig kan legalt-rasjonelt styre brukes til å tøyle karismatisk og tradisjonelt styre, for å forhindre at det blir autoritært. Derfor konkluderer denne blogger med at å være grunnleggende anti-autoritær innebærer å godta noen former for autoritetsutøvelse.

Lojalitet

Den siste uken har vi kunnet lese om varierende alvorlige handlinger som reiser problemstillinger knyttet til begrepet lojalitet.

Lojalitet kan defineres som en personlig egenskap av plikttroskap eller lovlydighet. I enkelte sammenhenger kan lojalitet regnes som en verdsatt egenskap eller dyd. Lojalitet innebærer vennlig innstilling og hjelpsomhet mot den lojaliteten rettes mot. Altfor ofte tolkes lojalitet som noe positivt. I den lokale Risvik-saken (Overgrepene, med døden til følge, på Jonny André Risvik) har vi kunnet lese om de grufulle overgrepene mot en såkalt venn, som alltid støttet lojalt opp om sine venner. Hvor lå lojaliteten til overgriperne, er et åpnebart spørsmål. På internasjonalt nivå har vi denne uken opplevd arrestasjonen mot Ratko Mladic som står for retten i Haag, med 11 tiltalepunkter mot seg. (Retten har ikke en gang klart å fått tiltalen ned i 10 punkter.) Hvem var Mladic lojal mot? Noen perverterte tanker om sin egen nasjons overlegenhet? Eller mot menneskeheten? Og - hvor mange har ikke vært lojale mot Mladic og hans massakre, hvilket reiser de samme prinsipielle spørsmålene som Nurnberg-prosessen: Hvordan skal man håndtere rettergang for alle de som har vært lojale mot en fører. Skal de frigis fordi de bare lovlydighet og pliktig har adlydt ordre, eller skal de stilles ansvar for sine handlinger? På internasjonalt nivå kan vi også lese om USAs president (og fredsprisvinner) Barack Obama som iløpet av hans to første år som president har øverste ansvaret for tiltalen av fem varslere. Varslerne har lekket informasjon om kritikkverdige forhold i det amerikanske forsvaret. Her er den åpenbart motsetninger mellom Obamas ord og handlinger, selv om det nok er riktig som Sven Egil Omdal skriver at dette nok skyldes mer nidkjære medarbeidere på lavere nivå, at hele fem varslere er tiltalt. Like fullt må Obama ta ansvaret for at det under den 44. presidenten er det tiltalt flere varslere enn under alle de 43 foregående presidentene. Hvor skal lojaliteten til varslerne ligge? Mot Obama? Mot forsvaret? Eller – mot befolkningen?

Stavanger-ordfører Leif Johan Sevland har sagt til RA lørdag 4. juni at han synes det er uproblematisk med de mange lunsjer og middager han deltar på – hans integritet er inntakt. Det tror jeg også på, fordi jeg har høye tanker om Leif Johan Sevland. Men det problematiske oppstår dersom folk ikke oppfatter han (og andre politikere) som uhildet. Hvor ligger politikernes lojalitet. Hos lunsjvertene? Velgerne? Befolkningen? Det er ikke alle som er tilstrekkelig bemidlet eller har nok ressurser til å være lunsjverter for politikere, slik at det neppe er et representativt utvalg av lunsjverter
Lojalitet er også en nødvendig ingrediens i enhver humant og sivilisert moralsystem.
Problemet med lojalitet er at det ses i enkelte miljøer på som så aktverdig at det tilsidesetter alle andre dyder, som eksempelvis humanisme og nestekjærlighet (Risvik- og Mladic-saken) og sannhetssøking (Obama-saken). Så lenge det gjør det, er det ikke noen vits i å være lojal mot lojaliteten.

Krisemøte i Viking

Her er dagens agenda forut for krisemøtet i Viking.
Kl. 10.00 Pause
Kl. 10.20 Er det speakeren som er problemet?
Kl. 10.40 Pause. Ikke underholdning nå heller.
Kl. 11.00. Er kiosksalget problematisk?
Kl. 11.20 Pause. Folk må se lenge etter underholdning.
Kl 11.40 Når skal vi få underholdning i pausene på krisemøter?
Kl 11.50 Er vi sikre på at kiosksalget ikke er problematisk?
Kl 12.00 Pause
Kl. 12.20: Lunsj (utvidet)
Kl 13.00: Ligger stadioen feilplassert?
- Vi får ekspertuttalelser fra Storm weather center.
Kl 13.20: Bør heia-ropene oppgraderes?
13.40: Konklusjonene fra krisemøte legges fram etter sesongen.

Velkommen til min blogg.